Masi (eller Máze på samisk) er en liten bygd som ligger omtrent midt på Finnmarksvidda, omtrent en times kjøretur fra Kautokeino og like langt fra Karasjok. Bygda ligger ved Kautokeinoelva, omgitt av et åpent landskap som strekker seg ut så langt øyet kan se. På sommeren kan du gå lange turer i midnattssol, fiske i krystallklare elver, eller bare nyte stillheten. Om vinteren forvandles landskapet til et snødekt eventyrland – perfekt for nordlys, turer med snøskuter eller reindrift.
De første planene om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget ble lagt frem i 1968. NVE hadde da store planer om å demme ned hele bygden Masi. Det ville rammet samen som drev med reindrift og som hadde beiterett for sine dyr rundt Masi. Lokalbefolkningen reagerte sterkt mot NVS sine planer om å demme ned hele bygden. Den 14. august 1970 så «Aksjonskomiteén mot neddemming av Masi» dagens lys. De protesterte da Stortingets næringskomite besøkte Masi den 28. august 1970. Den gang var slagordene «Vi kom først» og «Vi flytter ikke». Mens denne diskusjonen pågikk ble de som døde i Masi gravlagt i Kautokeino og begrunnelsen for dette var at ingen ville gravlegge noen i Masi hvis de senere måtte ro ut i båt for å kikke ned på gravplassen. Masi ble tatt ut av planene og varig vernet i 1974.
Masi er også kjent for sin levende samiske kultur. Her snakkes det samisk, og reindrift er fortsatt en viktig del av livet. Et besøk gir innsikt i et unikt levesett, nært knyttet til naturen og årstidene. Dersom du søker en opplevelse langt fra masseturismen - man kan akseptere mye mygg - er Masi et godt valg. Her finner du ekte nordnorsk gjestfrihet, kultur og et vidstrakt vidder så langt øyet rekker.
Men som regel er nok de fleste turistene bare på gjennomreise - enten til eller fra Kautokeino eller Karasjok - og dermed går de glipp av dette samiske samfunnet med ca 200 mennesker midt inne på Finnmarksvidda. Bygden er en del av Kautokeino kommune som er Norges største kommune og like stor som hele Rogaland har et areal på 9.704 km². Til sammenligning bor det drøyt 700.000 mennesker i Oslo som er en kommune på ca. 400 km².
Og hvis du nå gidder å lese videre så er dette sagnet som forklarer opphavet til det spesielle navnet på en berømt foss midt på Finnmarksvidda....
Navnet «Pikefossen» kommer fra et gammelt sagn om en tjenestejente som skulle gjete en reinflokk. Hun ville gjerne gjøre en god jobb og det gikk fint så lenge hun var på sommerbeite. Da vinteren kom og hun skulle flytte reinflokken til vinterbeite litt nærmere Masi ba hun om å få slippe mer gjetning for hun ville så gjerne heller reise hjem og besøke familien sin. Reineieren ba henne da innstendig om å fortsette litt til, helt til isen hadde lagd seg på elven. Det sa hun ja til, men da hun litt senere på vinteren kom ut for et forrykende uvær ville reinflokken krysse elva på den dårlige isen like ovenfor fossen. Reineieren hadde sagt at det ikke måtte skje for isens der var spesielt svak på grunn av sterke strømmer i elven.
Verken jenta eller gjeterhunden hennes – som het Čáhppe – klarte å
stoppe flokken da den gikk ut på isen, isen brast og hele flokken druknet i
elven. Da reineieren kom til og fikk høre dette ble han så sint at han puttet
jenta i ei tønne og kastet tønnen med henne ut i fossen. Hunden fulgte etter tønnen
nedover elven og bjeffet helt til tønnen forsvant i strømmen. Tønnen fløt så helt ned til
Altafjorden der hun mot alle odds ble funnet i live. Han som fant tønnen var en
ung fisker og da gikk det som det ofte går i slike sagn – han passet på at hun
kom seg, de ble glade i hverandre, giftet seg og snart var de og blitt foreldre
til noen små barn.
Jenta kunne derimot aldri glemme episoden med reinen som
druknet så hun bestemte seg for å dra til Masi for finne reineieren. Da hun kom
til den lille bygden midt på Finnmarksvidda var det ingen som kjente igjen
jenta, men hun fikk vite at det bodde en gammel mann med sin kone i nærheten av
fossen. Mannen og kona var blitt gamle og greide seg ikke så godt selv – og den
stakkars gjeterhunden Čáhppe hadde ikke gitt lyd fra seg etter at jenta
forsvant ned elven. Kona hadde heller ikke tilgitt reineieren for det han hadde
gjort så hun hadde sluttet å snakke med han. Det var i det
hele tatt en dyster stemning da han en dag stod krokrygget utenfor huset og plutselig
oppdaget at det sto en jente og ropte «Čáhppe! Čáhppe! Cu-cugo! Čáhppee!»
borte ved fossen. Gamle Čáhppe kjente straks igjen stemmen, bykset opp og for i fullt firsprang bort til jenta på elvebredden. Reineieren gikk og bort til jenta og da
spurte hun om han ikke kjente henne igjen.
- «Næ, deg kjenner jeg ikke» stotret reineieren.
- «Jeg er jo jenta du satte i tønna og kastet utfor i fossen. Kjenner du meg nå?» sa jenta. Den gamle mannen sank sammen og begynte å be om tilgivelse. Da sa jenta «Reis deg, du gamle! Du skal få tilgivelse, men en ting må du love meg».
-
«Jeg lover deg hva som helst!», sa den
gamle mannen.
-
«Da må du kalle denne fossen for Nieidagorži slik at ingen skal glemme hva som skjedde med jenta som havnet i tønna!»
Slik gikk det visstnok til at fossen ble kalt Nieidagorži»
(som er samisk for «Pikefossen»), i all tid etter dette. Og hvis du lurte -
så livnærer de aller fleste menneskene i Masi seg fortsatt av reindrift.