mandag 26. april 2021

Sveio, Vestland, Norway


Sveio er den sørligste kommunen i Vestland fylke. Kommunen ligger på sørsiden av den ytre delen av Hardangerfjorden og strekker seg fra havstykket Slettra i vest til Ålfjorden i øst. Den Vestlandske hovedvei mellom Stavanger og Bergen - E39 - skjærer rett gjennom kommunen og som regel er det ikke så mange som tar seg tid til å stoppe opp på denne gjennomfartsveien. Sveio har nå fastlandsforbindelse til Haugesund og Tysvær i sør (Rogaland) og en undersjøisk tunnel til Stord og Bømlo i nord (Vestland)

Helt ut mot havet i vest ligger Ryvarden fyr, som nå er blitt et kulturfyr og brukes til ulike kulturarrangement, konserter og kunstutstillinger gjennom hele året. Like nord for Ryvingen ligger de 2 skjærene Store- og Lille Bloksen. Hurtigbåten «Sleipner» som var underveis fra Stavanger til Bergen i svært dårlig vær, havarerte her den 26. november 1999. Det ene skjæret på Bloksen var markert med lys, mens det andre kun var merket med en varde uten lys. Etter havariet fikk både Store- og Lille Blokken nye lyssignaler slik at det skulle være enklere å navigere i mørket. Det var 85 personer om bord på «Slepner» denne dagen - 76 passasjerer og et mannskap på 9. Av disse var det 16 som omkom og 69 som ble ble merket for livet.



Det finnes flere kjente personer fra Sveio, men det er spesielt en som har oppnådd en internasjonal anerkjennelse og status. Han bodde i Sveio i to omganger – det er den verdensberømte komponisten Fartein Valen. Han ble født i Stavanger (1887) og døde i Haugesund (1952). Foreldrene var dypt kristne misjonærer og det preget hele livet til Fartein Valen. Han reiste med foreldrene til Madagaskar og fikk der sin grunnutdannelse. Da familien flyttet tilbake til Stavanger i 1895 tok han klavertimer mens han fullførte artium med topp karakterer i alle fag unntatt matematikk. Han kompenserte dette med å snakke flytende 9 forskjellige språk. Etter dette studerte han orgelspill i Oslo, og deretter piano i Berlin. Han studerte også tonale og atonale kontrapunkt – noe som preget mange av hans musikalske verk.

I 1916 kom han tilbake til Norge og bosatte seg i Valestrand, men da moren døde i 1920 dro han igjen ut på en ny studietur til Roma og Paris der han hentet mye ny inspirasjon fra både arkitektur og kultur. I 1935 fikk han innvilget statens kunstnerlønn og i 1938 flyttet han igjen hjem til barndomshjemmet i Valestrand i Sveio der han bodde de 14 siste årene av livet. Huset hans («Valenheimen») er nå museum. Farten Valen døde av hjertesvikt og ble begravd på statens bekostning på gravlunden i Valestrand. I løpet av sitt virke komponerte Farten Valen  mer enn 50 store musikalske verk i dag som spilles over hele verden..


Ikke så mye av dette er synlig fra hovedveien, men det du ikke kan unngå å se fra veien er det store steinkirken i bygden Førde. Den ble bygget i 1938 og er satt opp i hvitkalket stein. Bygget ble tegnet av arkitekt Torgeir Alvsaker og den har 240 sitteplasser.  







lørdag 24. april 2021

Utstein kloster, Rogaland, Norway




Utstein, helt nord på Mosterøy utenfor Stavanger, er omtalt helt tilbake til 800 tallet. Den gang kan dette stedet ha blitt brukt som en av de 5 kongsgårdene Harald Hårfagre hadde langs norskekysten. Man mener i alle fall å kunne fastslå at Utstein ble brukt av Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord i år 972.

Klosteret på Utstein ble bygget på midten av 1200 tallet. Man antar at byggingen startet rundt 1260 og det senere var Magnus Lagabøte som var pådriver for byggingen. Utgravinger viser at det allerede kan ha vært en gammel kongsgård i området og at denne kan ha tilhørighet til Magnus Lagabøtes forfedre. Kirken på Utstein Kloster er enestående i Norge. Den er tilegnet St. Laurentius og har tårnet midt mellom skip og kor. Selve klosteret er Norges eneste originale og helt bevarte middelalder kloster. 



Munkene som bodde her var av ordenen 'Augustinerkorherrene' og de kom sannsynligvis fra Olavsklosteret i Stavanger - med velsignelse av byens biskop. De levde med en streng disiplin der dagene ble brukt til bønn, skriftlesning og messer. Kroppsarbeid var ikke tillatt. Man antar at det på det meste har vært 20-30 munker som bodde her og at de hadde det dobbelte med lekfolk for å drive gården, utføre forefallende vedlikehold og lage mat for de fromme munkene. Klosteret eide store eiendommer og hadde nok årlige inntekter til å brødfø 250 personer.



Historikeren Eldbjørg Haug mener det er tegn som tyder på at Utstein kloster trolig heller var et Benediktinerkloster og at det ble bygget samtidig med klosteret på Halsnøy, altså i forbindelse med kongekroningen av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. Da kan begge klostrene ha blitt grunnlagt av Magnus sin far, lendemann Erling Ormsson fra Etne i Vestland fylke. Dette støttes bl.a. av at den store døpefonten i kirken er datert tilbake til 1100 tallet.  



Etter reformasjonen ble klosteret stående ubebodd i flere år og bygningene begynte å forfalle. Den første lekmannen som flyttet hit og overtok eiendommen var Christopher Garman i 1750. Han satte i stand bygningene, men endret også på en del av byggverket. Helt frem til 1930 fungerte klosteret som våningshus på gården hans. 


Garemans kone, Cecilie Widding Garmann,  døde i barsel (1759) og ble begravd ved kirkens vestvegg. Christopher Garman lovet dyrt og hellig at han aldri skulle gifte seg igjen, men etter 20 år gjorde han nettopp det. Under vielsen med sin ny kone i Stavanger domkirke mente Garman at han kunne se Cecilie. Han falt da i koma og døde en uke senere. I dag sier historien at Cecilie Widding Garman er klosterets spøkelse, kalt "Den hvite dame", og at hun fra tid til annen vandrer i gangene på klosteret.  

Familien Schancke overtok klosteret i 1885 og driver fortsatt den tilhørende gården. Koret i kirken ble overført til staten i 1899. Omkring 1900 startet man også på et betydelig restaureringsarbeid og i dag  benyttes klosteret som museum med konserter, teater og selskapslokaler. Det meste av anlegget er tilgjengelig for publikum.


(Opprinnelig innlegg er fra 2008, revidert 2021)



søndag 18. april 2021

Stusvik, Agder, Norway


Stusvik ligger på nordvest siden av Lindesnes landet, ytterst i Grønsfjorden og nesten helt ute ved Lindesnes fyr. Utsikten er omtrent rett mot sør. Allerede i skattelistene fra 1600 tallet var Stusvik kjent som en av de stor ødegårder i gamle Vest-Agder. Man er derimot litt i tvil om gården på Stusvik kan være forvekslet med gården i Syrdal, på østsiden av Lindesnes landet. Den gamle post- og senere også skoleveien går nemlig mellom disse 2 stedene. 


Det er fortsatt mulig å ta denne turen over fjellet, men stien er smal og relativt dårlig merket. Alternativet er å kjøre flere kilometer på en smal svinget grusvei uten særlig mange møteplasser. Stusvik ligger da på det stedet veien stopper i en snuplass med en liten og nokså marginal parkeringsplasser for 2 gjester. Bor man her forventes det tydeligvis at man har sin egen parkeringsplass og hvis det kommer mer en 2 biler på besøk blir det nok plutselig litt for folksomt...


Havnen med moloen på Stusvik ble bygget av staten for å lage en fiskehavn her ute. I dag er den overtatt av et sameie som stort sett består av lokale grunneiere. Man trenger ikke kaste så mange blikk på moloen for å forstå at det kan være temmelig tøffe forhold når været står rett på. Ute til venstre ligger Lindesnes fyr og til høyre ligger Korshavn. Midt mellom kan man skimte toppen av Sælør i horisonten (se egne beskrivelser). Forsetter man rett sørover etter dette treffer man først land et sted mellom Tyskland og Nederland- og fortsetter man rett østover treffer man land på Skagen i Danmark. Rett i vest ligger Aberdeen i Skottland..

(Opprinnelig innlegg er fra 2009, oppdatert 2021)