torsdag 9. mai 2013

Dubrovnic, Kroatia



Dubrovnic blir ofte kalt «Adriaterhavets perle» - og det med rette. De første tegn til bydannelse går helt tilbake til første halvdel av det 7. århundre, da en gruppe med opprørere fra regionen Epidaurum slo seg ned her. De første kom fra en øy som heter Laus. På latin betyr Laus fjell og byens første kjente navn var «Lausa». Omtrent samtidig utviklet det seg også andre konflikter i området, deriblant et slaveoppgjør i områdene rundt de store eikeskogene inne på fastlandet. Dette opprører ble omtalt som «Dubrovnic», avledet av det kroatiske ordet Dubrava som betyr eikeskog. Konsekvensen ble at disse gruppene slo seg sammen og byen Dubrovnic begynte å ta form.

Etter hvert ble dette en viktig handelsby med egen skipsflåte. Fra starten av som en del av det bysantinske riket. I tiden etter det 4. korstoget (år 1205 til 1358) ble byen styrt som en enklave under bystaten Venezia, og ved freden i Zadar ble byen overført til det Ungarsk-Kroatiske kongedømme. Etter dette kom det og en periode som selvstendig republikk og fristat, med en glansperiode på det 15. og 16. århundre. Nedturen startet med et alvorlig jordskjelv i 1667. Byen fikk store skader, men på utrolig vis greide man å sikre de mange gotiske, renessanse og barokke kirkene, klostre, palasser og fontener. Alt dette innenfor en bemerkelsesverdig godt bevart bymur.



Øya Lokrum er vernet og ligger bare 5-600 meter utenfor havnen.  I 1023 ble det anlagt et benediktiner kloster her ute. På sluttet av 1700 tallet startet franske soldater å bygge et fort her ute. Dette ble senere fullført av østerrikerne i 1830-årene. I 1859 kjøpet hertug Maximilian av Østerrike (en Habsburger som senere ble keiser av Mexico) øyen for å bygge en villa i klassisk stil på ruinene av klosteret. Etter at han programmessig var blitt henrettet, ble øyen gitt tilbake til Habsburg-familien som en del av avtalen mellom Franz Joseph I av Østerrike og Leopold II av Belgia. I 1959 ble det anlagt en botanisk hage med planter fra Australia og Sør-Amerika. I dag er det mest turister som besøker øyen – både restauranten på ruinene av klosteret og nudiststranden som ligger på sørsiden av øyen.



Dubrovnic ble sterk skadet under den siste Balkan krigen. Jugoslavia hadde mistet sin stabilitet etter Tito og allerede en måned etter at Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia (25. juni 1991) var en tredjedel av landet okkupert av serbiske styrker. Strategien var å bombe både militære og sivile mål med granat artilleri. Dette var en situasjon som skapte hundre tusenvis av flyktninger og som senere er betegnet som systematisk etnisk rensing. President Tuđman ba i en tale til folket (5. okt. 1991) om at hele folket mobiliserte for å forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen». Bare 2 dager senere eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman befant seg inne i bygget. Påfølgende dag brøt Kroatia alle bånd med Jugoslavia og den 8. oktober feires fortsatt som landet frigjøringsdag. Etter hvert som denne konflikten eksellerte ble også Dubrovnic utsatt for angrep fra de serbiske styrkene. Skadene var betydelige, men takket være et stort og kostbart restaureringsarbeid finansiert av giverland og styrt av UNESCO, er byen satt tilbake til den stand den var i før krigen. 

Dette er selvfølgelig bra, men kanskje burde man unngått å skjule alle skadene i respekt for de som mistet livet og ikke minst for å minne tusenvis av besøkende om hvor skjør den europeiske freden egentlig er - det bare litt over 20 år siden dette skjedde. Dubrovnic står fortsatt på UNESCO listen over verdensarven, men den er fjernet fra listen over steder som krever spesielle tiltak for å bevares. Den norske vennskapsbyen til Dubrovnic er Sandnes i Rogaland.

onsdag 8. mai 2013

Istanbul

 


Med en befolkning på 26 mill. registrerte innbyggere er Istanbul Tyrkia største og verdens 3. største by, etter Tokyo (37 mill.) og Chongjin (32 mill.). Plasseringen midt i Bosporos-stredet, der Svartehavet og Middelhavet møtes, gjorde sitt til at Istanbul tidlig ble det viktigste handelsstedet i det østlige Middelhavsområdet. Her går grensen mellom Europa og Arabia midt gjennom byen som strekker seg ut i begge verdensdelene med tydelige trekk fra begge kulturene. Istanbul har vært hovedstad i 3 forskjellige imperium. I grottene rundt byen har man funnet spor etter mennesker som levde her for over 5000 år siden.

Sagnet sier at da Byzas, som for øvrig var sønn av både den greske kong Nissos og av havguden Poseidon, en gang søkte råd hos orakelet i Delphi. Han ville vite hvor det var best å bygge en ny by. Svaret han fikk var at han skulle bygge «på motsatt side av de blindes land». Dette tolket han dit hen at det var på den europeiske siden av Bosporos stredet. Sett i et historisk perspektiv - og da spesielt rettet mot Østens kulturer målt opp mot vestens huleboerer - så kan man vel stille spørsmål ved om han valgte riktig side av stredet. Uansett slo han seg ned her og etablerte det som skulle bli byen Byzantium. Ca. 100 år etter dette (år 513 f.kr.) ble byen okkupert av perserne, senere skjedde det samme med både grekere og spartaner. Dette var i en periode med konstante konflikter mellom mange folkegruppene og også selv det makedonske kongedømme under kong Phillip II intok byen i år 340 f.kr. Etter dette ble det selvfølgelig bare rot med landegrensene inntil Alexander den Store tok over styringen av hele regionen i år 334 f.kr. Byen vokste stadig og selv i dag er det relativt tett mellom husene.




Romerriket hadde også sine strider her. De etablerte et imperium etter at makedonerne igjen var blitt jaget 146 f.kr. Keiser Septimus Severus likte derimot dårlig at hans romerske general Niger ble så mektig i området. Keiseren beordret derfor total ødeleggelse av hele byen med påfølgende massakre av alle innbyggerne som støtet generalen. Etter dette ble byen enda en gang gjenoppbygget, med sentrum i området rundt Hagia Sofia. Navnet på denne «nye» byen bla Antoneinia. I dag ligger alt dette innenfor den gamle bydelen av Istanbul. Etter denne striden var Instanbul i en kort periode hovedstaden i Rommerrike. Keiser Constantinus ga først byen navnet Nea Roma og etter hans død ble navnet endret til Constantinopel før det igjen ble endret til Stinpolis, Stinpol, Estanbul og til slutt altså til Istanbul.



Det var Constantinus som bygget Hagia Sofia i en periode da den ortodokse kristendommen stod sterkt i byen. Bygget ble satt opp med en enorm kuppel og det manglet ikke på dystre spådommer om hva et jordskjelv ville påføre av skader. Jordskjelv er ikke uvanlig på denne kanten og husene rundt er flere ganger jevnet med jorden, mens Hagia Sofia og den enorme kuppelen fortsatt er uskadet. Kirken er i dag et museum, men har opp gjennom historien også fungert moske i perioden fra 1453 til 1941. Derfor er den omgitt av 4 mektige minareter. Årsaken til at den ble omdannet fra kirke til moske var at Sultan Mehmed II inntok byen og innlemmet den i det Ottomanske riket. På plassen foran Hagia Sofia stod det den gang en mektig hippodrom som ble benyttet til hesteveddeløp. Her var det plass til 30.000 tilskuere og bygget var over 500 m. langt og 118 m. bredt. I dag er dette en åpen plass med flere «suvenirer» fra ulike røvertokt i Østen og Afrika.

Etterfølgende sultaner var derimot ikke helt fornøyd med Hagia Sofia som moske så i 1616 startet derfor Sultan Ahmed byggingen av en ny moske som skulle bli enda mer imponerende. Den ble utstyrt med 6 minareter og gitt navnet Sultan Ahmeds Moske, i dag bedre kjent som «den blå moske» pga. sin utrolige utsmykning med blå mosaikk bilder fra sultanens eget palass. Inspirasjonen fikk de derimot fra Hagia Sofia.




Sultanen hadde selv sitt palass like i nærheten. Det var inndelt i 3 hovedområder. I det ytterste område kunne hvem om helst komme inn og beklage seg til sultanens senatorer. Om man kom levende ut igjen var nok litt avhengig av kritikkens karakter. I det mellomste området var det kun sultanens soldater som fikk komme inn – en gang hvert år, og kun for å hente sine lønninger. I det innerste området var det bare sultanen og hans mor som fikk adgang, og det var her han hadde sine mange bad og sitt store harem. De to eneste som fikk lov til å bruke hest innenfor palassets murer var sultanen selv og hans mor, alle andre skulle gå. Palassets kjøkken (som er omtrent på størrelse med det norske slottet) ble brukt til å koke mat for både hæren og for store deler av byens befolkning. Dette var datidens sosialhjelp og en viss garanti for sultanens popularitet. Det var nemlig ikke en helt ufarlig posisjon å være sultan. Dersom det ble misnøye i befolkningen – tok folket enkelt livet av han. Ny familiemedlemmer stod alltid klar til både drap og kroning dersom det kunne gi dem viktige posisjoner i samfunnet. Mange av Sultanene hadde derfor ofte en kort og intens regjeringsperiode. De hadde og få leveregler ut over det de bestemte seg for på egenhånd. Han kunne f.eks. skille seg fra alle sine koner unntatt hun som hadde hans førstefødte sønn. Det var dette barnet som skulle overta dersom regjerende sultan døde på naturlig vis. Ble han drept led nok ofte arvingene den samme skjebne, og når arverekken var brutt var det og åpent for andre å trø inn på arenaen.  

Og ikke glem basarene....

 
....det er stedet der du finner alt det du aldri har hatt bruk for. Utendørs er det relativt seriøse lokale handelsmenn, innendørs florerer det med kopier av de fleste merkevarene verden har sett til nå.

Den gamle bydelen av Istanbul - med Hagia Sofia, Ahmed moskeen, restene etter hippodromen og ikke minst sultanens palass - står oppført som vernet på UNESCO listen. 


tirsdag 7. mai 2013

Ephesus


Har du hørt om Paulus og hans brev til efeserne? Stemmer, det var her i Ephesus de bodde og i følge velbevarte funn i biblioteket i Ephesus skal også Paulus selv ha bodd i byen i 2 år. Ephesus er virkelig en av antikkens mest spesielle og imponerende steder. Allerede i før-kristen tid skal det ha vært over 250.000 innbyggere i denne livlige havnebyen. Husene hadde innlagt vann og avløp, det var kvinnene som styrte det meste og byens kulturliv blomstret – men det var riktig nok før disse brevene begynte å dumpe ned i «postkassen». Innenfor byens sentrum var det et velfungerende bibliotek der pergament rullene ble oppbevart i nedkjølte rør under jorden, det var en imponerende idretts arena med plass til 15.000 tilskuere og ikke minst et enda mer imponerende amfiteater med plass til 35.000 tilskuere – i en enkelt sving.

 

Her arrangeres fortsatt årlige konserter. Siste gang Pavarotti sang her var det over 40.000 betalende på tribunen. Akustikken er så god at Pavarotti ba om at mikrofonene ble skrudd av og at konserten skulle fortsatte akustisk.

Ephesus må ha vært en utrolig imponerende by i sine velmaktsdager. Den var opprinnelig en stor havneby, men nå er det over 15 km ut til havet. Ferskvann fikk de inn i byen via enorme akvadukter som ledet vannet over fjellene. Det må ha vært nok av vann for her er det flere store fontener. I dag er ca. 1/3 av byen gravd ut og allerede nå har arkeologene problemer med å katalogisere alle funnene. Den over 3000 år gamle brosteinen i hovedgaten som går fra senatet på toppen av byen, via biblioteket og alle badene og ned til havnen er fortsatt i bedre stand enn en gjennomsnitts norsk motorvei. Imponerende å tenke på at under denne veien er det anlagt et avansert rørsystem for kloakk og avløp. 


Izmir




Izmir er Tyrkias 3. største by med ca. 4,5 mill. innbyggere. Historien går tilbake til 3000 år f.kr. Da antar man at Trojanerne bygde en by i Tepekule. Her mener man og at den greske forfatteren Homer var født – mannen som i følge historien skrev de klassiske eposene om Odysseen og Iliaden. Odysseen handler om Odyssevs' hjemreise etter trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos' leting etter sin far. Teksten handler ikke om vold og maktbruk, men derimot om kløkt og mot. Iliaden derimot er et epos om en brutal episode i den trojanske krigen – en krig som de greske kongene førte mot byen Troja i Lilleasia etter at prins Paris av Troja bortførte Helena av Sparta. Denne krigen er sentral i gresk mytologi, og blir omtalt i en rekke skrifter, men av av disse er det bare Odysseen og Iliaden som er bevart i sin helhet. Det er stilt spørsmål ved om Troja virkelig kan ha eksistert, men moderne arkeologi har funnet rester av bosetninger som stemmer med beskrivelsene av Troja helt vest i Tyrkia.

I år 600 f.kr. ble Izmir totalt rasert av Lydianerne. Deretter ble den liggende i ruiner helt til Alexander den Store plutselig kom ridende over åsene i år 334 f.kr. Han stoppet opp og plantet flagget sitt i bakken mens han proklamerte at byen skulle gjenreises. Siden den gang har det alltid stått et stort flagg på akkurat dette stedet. Byen ble på nytt lagt i ruiner av et jordskjelv i år 178, men enda en gang gjenreist under den Bysantiske peroden. Etter denne perioden var byen i hendene på Arabere, Mongolere og Europeiske korsfarere helt til Mehmet den første innlemmet byen i det Ottomanske riket i 1415. Under Suleyman utviklet byen seg til et vesentlig handelssentrum - dominert av en gresk ortodoks majoritet i befolkningen, men også med innslag av armenere, jøder og muslimer. Etter at det  Ottomanske riket falt fikk grekerne kontroll over store deler av Tyrkia. I denne perioden ble tyrkere presset stadig lenger og lenger møt øst. Kemal Ataturk gjorde opprør mot grekerne og presset dem tilbake til kysten. Den 9. september 1922 tok han tilbake Izmir og denne dagen feires fortsatt som byens frigjøringsdag.

mandag 6. mai 2013

Torbali






Dette er en liten by, eller rettere sagt et lite tettsted, som er i ferd med å forsvinne bak autovernet langs motorveien. Opprinnelig var det derimot en betydningsfull Ionisk by som var viden kjent for sin gode vin og for sine imponerende religiøse bygg. Her er det bl.a. 3 store kirker bygget i ren marmor og alle er dedikert til den romerske keiser Augustus sitt fosterbarn, Germanicus. I byen er det og rester etter den gamle havnen. På høyden over byen ligger restene av borgen til den lokale biskopen. En person som oppnådde stor gunst hos keiser Augustus etter at han merket alle sine kirkebygg med navnet til Germanicus. Mer er det vel ikke å si om dette stedet….

Katakolon & Olympia


 
 
Katakolon er en liten havneby som ligger i Pyrgos i Hellas. Det mest kjente landemerket er fyrtårnet fra 1865 og her ute bor det bare 612 mennesker. Det som har gjort stedet kjent er at det er den nærmeste havnen for Olympia, byen som var opphavet til de olympiske lekene.  Byen ligger inne i Elis dalen og elven Alpheus har oversvømt ruinene med mudder og leire gjentatte ganger etter at den ble fraflyttet. I dag er mye gravd ut igjen og her finnes det godt bevarte spor etter en stor sivilisasjon med tempel, teater og statuer bygget i ren marmor. Midt i byen lå et åpent område på 200 x 200 meter. Dette ble brukt til både religiøse og til sportslige aktiviteter.

Det var franske arkeologer som først startet utgravinger her i 1829. De ble etterfulgt av tyske arkeologer som jobbet her i perioden fra 1875 og frem til 1881. Ulike bygninger fra den tiden ble dokumentert og delvis rekonstruert i tiden fra 1930 og frem til 1960. Et av de største funnene er statuen av Hermes, gudenes sendebud. Den var laget av Praxiteles. De mest kjente templene er dedikert til Zeus, gudenes far. I dette tempelet sto det en stor statue av Zeus som var laget av ibenholt og gull. Det andre tempelet var dedikert til Hera, Zeues hustru. I dette tempelet stod det store bordet som ble brukt til oppbevaring og til utdeling av kranser for vinnerne i de ulike idrettsgrenene. Hera’s tempel er for øvrig også den eldste kjente doriske bygningen man har kommet over. Det som skiller doriske byggeskikk fra andre bygg med søyleganger er at de doriske søylene står fritt på en plan flate uten å være festet. Godt håndverk, slette flater og stor tyngde holder det hele på plass. Rundt Hera’s tempel stod det også 12 egne hus for oppbevaring av byens skatter. I tillegg til dette finnes det en merkelig sirkelrund bygning som Philip II, konge av Makedonia, dedikerte til sitt eget ettermæle. Det er litt uklart om han noen gang var deltaker i lekene eller om han bare syntes at hans føydale samfunnsposisjon gjorde det legitimt å sette opp sitt eget minnesmerke….


Når det er sagt er det faktisk verd å stå opp litt tidlig for å få med seg soloppgangen fra Katakolon

søndag 5. mai 2013

Alberobello



Byen er mest kjent for den spesielle byggeskikken med Trulli hus, bygget av en type kleberstein som bare finnes her. Byen er eventyraktig og ble bygget i det 14 århundre.  Byggestilen er helt spesiell, husene er bygget som en sylinder med en dyp vann sisterne under hvert hus og en karakteristisk konet takkonstruksjon. Sisternen var nødvendig fordi den porøse steingrunnen gjorde at det nesten ikke finnes overflate vann i området. Taket ble bygget i 2 lag og på en måte som gjorde det mulig å slippe ut røyk fra ildsteder, samtidig som taket også var vanntett. Siden byen var bebodd av et mangfold av ulike folkeslag ble ofte takene dekorert med religiøse symboler slik at innbyggerne kunne markere sin egen religiøse tilhørighet. I dag finnes det ca. 1.500 slike bevarte hus i Alberobello. De fleste er bebodd eller blir benyttet som butikker, små spisesteder eller hotell. Det som er felles for alle er at de er usedvanlig godt vedlikeholdt.  Byen ligger litt utilgjengelig til og er derfor skånet mot alt for mange turister og de fleste som kommer hit er italienske. Hele området står også på UNESCOs liste over verdensarven.

Det finnes mange historier knyttet til disse husene og den beste er nok historien om den høye eiendomsskatten man på den tiden hadde innført i Puglia, en skatt som ikke var spesielt populær på den gang heller. Det sies at dette er årsaken til at den spesielle tak konstruksjonen var bygget med en sluttsteinen som var plassert like over døren og ikke øverst i kuppelen – slik man normalt gjorde på den tiden. For å kunne kreve inn skatt måtte det nemlig være et tak over bygget. Når så futen kom for å innkreve eiendomsskatt trakk man bare ut sluttsteinen over døren mens man forlot huset. Resultatet var at hele taket raste sammen. Dermed slapp de unna skatten. Når futen så reiste videre bygget man bare opp taket på nytt. Litt mye oppryddingsarbeid, men tross alt en kreativ løsning….

Bari



Bari er «hovedstaden» i regionen Puglia, helt syd i Italia. Området var først bebodd av Illyrikere, et folkeslag som man antar kom fra eller via Balkan. Rundt år 1600 f.kr. begynte bosettere fra Hellas så smått å overta hele regionen. De bygde opp små samfunn som varte helt til frem til år 400 f.kr. Den romerske hæren forsøkte først å innta regionen «Barium» ved å ta landområdene fra den lokale befolkningen, de såkalte Samnitene. Deretter måtte de bekjempe hæren til Hanibal i slaget ved Cannae. Byen og havnen ble naturlig anlagt der hvor 2 store romerske veisystemer møtes. Og for ordens skyld – begge førte til Roma. Byen ble etter hvert den viktigste eksporthavnen for romerske slaver og gjennom denne handelen også den viktigste havnen sør for Napoli. Etter Romerikes fall ble byen først inntatt av Gotere, deretter Lombardere, så kom Bysantinerne og tilslutt de beryktede nordiske vikingene. I mer fredelige tider ble Bari en viktig eksporthavn for korn fra Sicilia til Hellas, Tyrkia og videre øst over. I dag er Bari en universitetsby med en flott strandpromenade som knytter sammen den gamle antikke havnen med den langt mer moderne industri havnen. Byen har ca. 350.000 innbyggere.

Bari’s ukjente historie er fra 2. verdenskrig. Byen var nemlig den eneste i Europa som har blitt utsatt for kjemisk krigføring. Havnen var viktig for de allierte og uten noen godkjenning eller forvarsel til myndighetene ankom skipet «US John Harvey», fullastet med sennepsgass senhøstes 1943. Den 2. desember 1943 ble så havnen bombet av et tysk Junker fly. «US John Harvey» ble senket med katastrofale konsekvenser. Man antar at flere tusen mennesker ble drept så snart gassen lekket ut fra vraket. På direkte ordre fra Winston Churchill ble da alle skriftlige dokumenter (inkl. aviser og andre dokumenter om hendelsen) umiddelbart makulert med en klar ordre om at dette var en hendelse som skulle holdes strengt hemmelig. I ettertid, og kanskje spesielt i lys av instruksjonene etter hendelsen, er det legitimt å spørre hvorfor de allierte forsøkte å skjule en hel båtlast med den livsfarlige gassen bak fiendens linjer….