torsdag 30. september 2021

Sandnes, Rogaland, Norway


Hva er det med trapper i Sandnes?


Arbeidet med bygging av den gamle Hanatrappen i Sandnes startet i 1954 og da trappen stod ferdig var det 306 trappetrinn fra bunnen og opp til toppen. Dermed regner noen Hanatrappene som verdens lengste støpte terrengtrapp - i det minste blant innbyggerne i Sandnes. Trappen er meldt inn til Guinness Book of Records, men saken er ikke enda avklart.


Initiativet kom fra Hana skole som ønsket en bedre tilgang til idrettsanleggene på Hanafjell. Forskaling og støping av trappene ble utført av foreldre på Hana og av frivillige fra Sandnes Aducerverk og fra Polaris - som begge hadde sine gamle fabrikker på Hana i Sandnes.


Sandnes idrettslag arrangerer hvert år et motbakkeløp opp trappene. Vil du forberede deg til dette så er det montert et tidtakeranlegg som kan brukes av de som vil trene i trappene. Rekorden opp de 306 trinnene i trappen, som er på over 50 høydemeter, er 52,8 sekund. Den ble satt av Torbjørn Fjeld i 2010 og den står fortsatt. På den tiden var Torbjørn Fjeld kjent som distriktets beste skøyteløper.



Den trappen som allerede kan smykke seg med beskrivelsen verdens lengste tretrapp i Guinness Book of Records er trappene opp langs rørgatene på Flørli i Lysefjorden - og som Hanatrappene ligger også Flørlitrappene i landets «trappekommune», nemlig i Sandnes i Rogaland. 


Flørlitrappene ble bygget i forbindelse med etableringen av Flørli kraftstasjon i 1916. Denne trappen består av 4444 trappetrinn og den stiger 740 metter opp fra havet. Denne turen er virkelig verdt strevet. På på toppen venter en fantastisk utsikt over Lysefjorden og Preikestolen.


Kraftverket på Flørli er veiløst og eneste tilgangen er via rutebåter eller via egen båt, men hvis du først kommer deg dit bør du gjerne bli en stund. Det er muligheter for overnatting  i noen av de 4 gamle restaurerte arbeidsboligene eller i telt - og for bespisning mens du ser på kunst på Power Cafe i den gamle maskin hallen. Denne ligger i den gamle hvite kraftstasjonen som ligger som en liten katedral helt nede ved Lysefjorden.


Tidene endrer seg og den nye kraftstasjonen ligger nå skjult langt inne i fjellet. Verten på Flørli er nederlenderen Hessel Johan Haker. Han kom til Norge i 2015 og bestemte seg for å leve av det som ikke bare er verdens lengste tretrapp. Nå finnes det en del andre spennende trapper i Rogaland. Steintrappen opp Svandalsfossen ved Sauda er en av disse. Den er laget av sherpaer og har 540 trinn. For å bygge denne trappen gikk det med over 250 tonn stein som måtte hentes fra Karmøy. 


Nå er ikke dette bare lokal patriotisme. Selv CNN har definert Flørli trappen som en av verdens skumleste. CNN har et program som heter «The world's scariest stairs». Her plasseres Flørli trappen i selskap med bratte og nifse trapper i Kina, Malaysia, Frankrike og i andre fjerne hjørner av verden - og de omtaler Flørli trappen slik:


«Norway's Flørli Power Station is the starting point for the best hikes around the town of Lysefjord - and its stairs will make you gasp for two reasons. First, there are 4444 steps that ascend a staggering 2427 feet from the bottom. Second, it is the longest staircase in the world made entirely out of wood, meaning you should be paying close attention to each mysterious creak and crack you hear.»


Dette var eksempler på en støpt trapp, en tretrapp og en steintrapp. Det er kanskje ikke mange fylker i dette landet som kan vise en tilsvarende samling av verdenskjente trapper - eller....? 

fredag 13. august 2021

Nutheim, Flatdal, Vestfold og Telemark, Norway


Nesten øverst i Flatdal ved Seljord i Vestfold og Telemark ligger Nutheim. Det er et sjarmerende  gjestgiveri som ligger langs den gamle veien fra Seljord mot Notodden og Kongsberg. Rundt 1862 ble det anlagt en ny vei gjennom Flatdal med en stikkvei til Rauland. På den tiden var nærmeste nabo til dette vegkrysset Einarjuvet gård. Ettersom trafikken økte vokste det frem både landhandleri, bakeri, slakteri, skysstasjon - og overnattingsmuligheter for reisende. Senere kom det også både bussterminal og bensinstasjon i det etter hvert travle vegkrysset - ikke helt ulikt en kjent sangtekst av Øystein Sunde.


Til å begynne med var det bare noen få rom for overnatting, men i 1877 flyttet man rett og slett hovedhuset på Einarjuvet gård frem til dette veikrysset og fikk etablert Nuthein Gjestgiveri. 

Det har vært mange eiere på Nutheim. Rundt 1901 var stedet eid av en driftig dame som het Gina Thommesen. Hun laget til en frodig hage med prydbusker, grusganger og et lysthus like nedenfor hovedbygningen. Denne hagen er godt bevart og ligger der enda. I 1917 kjøpte brødrene Olav og Halvor Svartdal stedet.  


Nutheim ble raskt et samlingssted for mange kunstnere fra hele landet. I 1946 kom kunstnerbrødrene Erland og Terje Grøstad hit. De fant også hver sin søster som de senere ble gift med. Terje Grøstad fikk laget et atelier i bakken nedenfor hovedhuset og der fikk han etablert seg som grafiker. Broren Erlend overtok driften av Nutheim da han giftet seg med datteren til Olav Svartdal og i 1962 fikk de like godt  flyttet Hjartdal gamle prestegård opp til Nutheim. I dette bygget har både kronprinsparet og statsministeren overnattet. 

Erlend Grøstad drev stedet sammen med sin kone Anne i over 50 år. Da ble hele gjestgiveriet overtatt av kunstneren  Ellen Grøstad Barstad. Hun førte familietradisjonene videre, gjorde om det gamle gjestgiveriet til et hotell og i dag driver hun dette hotellet sammen med datteren Solveig.

I 1989 overtok og utbedret Statens Vegvesen veien forbi hotellet (den såkalte "Nutheimsvingen") og dermed ble det slutt på både landhandelen og bensinstasjonen. Hotellet er derimot fortsatt i full drift - og fortsatt som et kunstnerhotell. Restauranten og alle rommene er dekorert med originale verk av de kunstnerne som har bodd og virket her. Det arrangeres fortsatt malerkurs for de som ønsker å perfeksjonere seg som kunstnere - og slike kurs har de holdt på med i over 60 år på Nutheim

.




torsdag 12. august 2021

Nisservann, Agder, Norway

Planen var å finne og å fotografere den gamle slepebåten M/S «Fram» på Nisser. Dessverre var det ikke mulig å få tatt noen bilder, men her er i alle fall historien om den gamle båten

- - - oOo - - -

M/S «Fram» ble bygd som slepebåt på Fredrikstad Mek. Verksted i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og  Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og den største i Vestfold og Telemarks fylke. På grunn av størrelsen på Nisser var det ikke mulig å la tømmeret flyte egenhendig og det ble snart klart at dersom det skulle fløtes tømmer helt til Nidelven som ender opp ved Arendal så måtte man ha motorhjelp til for å få fortgang i fløtingen over Nisser.


M/S «Fram» seilte i fast rute helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 65 kilometer. Det var Nidarå Fellesfløteforening (senere Arendal Vassdrag og Fellesfløteforening) som eide og drev båten. Da mye av tømmertransporten gikk over til landeveien rundt 1970 opphørte fløtingen både på Nisser og Vråvann, og da ble det heller ikke bruk for M/S «Fram». Det var i en periode også 2 andre slepebåter i drift på Nisser, det var M/S «Dølen» og M/S «Nisser», men disse ble  tatt ut av drift før M/S «Fram» gikk i opplag.


Kapteinen på M/S «Fram» var Magnus O. Tveitane. Han hadde vært kaptein helt siden 1929 og på folkemunne ble båten bare kalt «Tveitanebåten». Det var og Magnus O. Tveitane som fikk det tunge oppdraget å legge båten i opplag i 1971. Etter dette ble M/S «Fram» liggende å forfalle helt til 1986. - like utenfor kontorvinduet til hotelleier Johans S. Strand på Strand Hotell.


Sammen med Magnus O. Tveitane satt Johans S. Strand igang et prosjekt for å redde den siste båten som hadde trafikkert landets syvende største fløtningsvassdrag. De så for seg at M/S «Fram» skulle seile med turister på den gamle ruten fra Vråvatn øverst i vassdraget og over hele Nisser som ligger på nedsiden av slusene ved Småstraum og Storstraum i Vrådal. Det var Arendals Vasdrags Brugseierforening som bygde disse slusene for tømmer- og båttrafikk i 1914 og som eiere hadde de fortsatt driftsansvaret. Brugseierforeningen var positive til turistplanene og ville bidra med å holde slusene i stand, men bare dersom M/S «Fram» kom i rute på Nisser og Vråvatn.


Rundt 1986 begynte det endelig å skje saker og ting. Båten ble kjøpt for kr. 6.000 og det ble stiftet en venneforening som skulle restaurere og drive båten. De ville bygge om den gamle slepebåten til passasjerbåt for å drive med turisme der båten en gang bukserte tømmer. Etter ombyggingen ble den klassifisert og re-sertifisert for 90 passasjerer. Hele prosjektet kostet 4 millioner og på St.Hansaften i 1987 kunne den stolte kaptein Magnus O. Tveitane ta den nyrestaurerte båten ut på jomfruturen - denne gangen som passasjerbåt.





torsdag 29. juli 2021

Helvete, Innlandet, Norway


Veien gjennom Gausdal heter egentlig RV255, men denne er også kjent som «Bjørnsons vegen». Det er ikke fordi det var Bjørnstjerne Bjørnson som helt på egenhendig anla denne veien eller fordi han til stadighet trasket opp og ned denne strekningen - men rett og slett fordi veien går like forbi huset hans ved Aulestad. Og kanskje var det nettopp her han satt da han skrev «Ja, vi elsker dette landet», mens hans kone Karoline Johanne Elisabeth Bjørnson satt ved hans side som sufflør.


«Ja, vi elsker dette landet» regnes ofte som den originale norske nasjonalsangen, men den stemmer ikke. Det var nemlig først den 11. desember i 2019 (!) at Stortinget enstemmig vedtok at «Ja, vi elsker dette landet» av Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak skulle være Norges offisielle nasjonalsang. Fra 1800 tallet har det vært flere sanger som har vært regnet som nasjonalsang, men den som tidligere (altså for lenge siden) oftest ble brukt som Norges nasjonalsang i formelle sammenhenger var faktisk «Sønner av Norge» som er skrevet av Henrik Anker Bjerregaard i 1820 - hele 12 år før Bjørnstjerne Bjørnson ble født. 



«Bjørnsonvegen» er en opplevelsesrik omveg fra E6, men også en muligheter til å fortsette videre over fjellet via Jotunheimvegen, over Valdresflya og videre til fjordene på Vestlandet, eller en tur over «Bjørnsonvegen» til Espedalen og retur via «Peer Gynt vegen» (se egen beskrivelse).



RV255 gjennom Gausdal er også en av de norske veiene med størst elgfare. Bestanden av elg er spesielt stor i dette området og det er rett som titt noen som forviller seg ut på avveier. 


Men hvorfor snakke om "Helvete" og hvilken sammenheng har dette med Bjørnson, stor elgfare og "Ja vi elsker" - svaret er ingen ting bortsett fra at alt ligger i Gausdal. Omtrent midtveis i dalen ligger det nemlig et spesielt sted som faktisk heter «Helvete». Dette er et område med noen  gigantiske jettegryter som ble formet for mer enn 9000 år siden.  


Det er en høydeforskjell på over 100 meter fra parkeringsplassen langs RV255 og ned til bunnen av «Helvete», altså fortsatt jettegrytene. Rundturen ned til bunnen, gjennom formasjonene og så tilbake til parkeringsplassen er en drøy kilometer i nokså ulendt og bratt terreng. Underveis blir man stadig minnet på hvilke enorme kreftene som har formet dette landskapet. Navnet «Helvete» stammer visstnok fra den tiden det var gruvedrift etter kobber og nikkel i Espedalen litt lenger nordvest i Gausdal. Den gangen var det rett og slett et helvete å passere dette stedet med hest og kjerre. 



Det sies også at en ikke navngitt prest fra Skåby (litt lenger nord i Espedalen) en gang ble firt med i tau for å undersøke stedet. Da han ble heist opp igjen hadde han noen grønne morkne beinrester i hendene. Da han nådde toppen skal han ha uttalt  «No er eg visstnok den einaste presten i Norges land som kan seie at han har vore i Helvete, og at han har slippe helskinna ut at». Dette var en kommentar som de religiøse Gausdølene syntes var svært så upassende fra en prest.


Disse jettegrytene ble dannet på slutten av den siste istiden. Den gangen var området i Espedalen dekket av en ca.1000 meter tykk isbre og smeltevannet fra denne breen rant ut i elven Vinstra . Elven gikk da i strie styk gjennom den smale Gausdal og den dro med seg både småstein og store steinblokker fra brekanten. Disse roterte rundt i de strie strykene og i løpet av veldig mange år ble disse jettegrytene skapt av smeltevannet. 


For 9000 år siden rant altså elven gjennom Gausdal og ut i Mjøsa, ca. 8 km. sør for Lillehammer. Det var et svakt punkt i isen ved Kamfossen som ligger ca. 22 km. nord for «Helvete» og da vannet brøt gjennom is demningen her fikk elven et helt nytt leie over til Gudbrandsdalen. Det gamle elveleiet gjennom Gausdal ble etter dette nesten tørrlagt og avdekket disse enorme jettegrytene. 




Gausdal Bilselskap AS hadde faste ruter gjennom Gausdal helt fra 1928 og det var de som fikk laget de første stiene og rekkverkene ned til jettegrytene. Dette ble gjort for at deres turister skulle få muligheter for å komme ned til formasjonene. Men de første turistene som stoppet her for å se på jettegrytene kom først i 1954 - så det var kanskje ikke så enkelt å finne en trygg vei ned og opp igjen.  


Fortsatt ligger det mange runde og slipte steiner i bunnen av jettegrytene. De største jettegrytene er ca. 50 meter høye og formet i flere nivåer. De er også flere som er nærmere 20-30 meter i diameter. I mellom disse store er det mange mindre jettegryter som alle må passeres når man går gjennom juvet. I bunnen er det nå et nesten tørrlagt elveleie, men lyden av rennende vann er med på å forsterke inntrykket og dramatikken i landskapet. Denne elven må forseres før man kan starte på oppstigningen igjen. 


Disse jettegrytene regnes som Nord-Europas største og hele området er vernet. At stedet heter  «Helvete» er definitivt et beskrivende navn. 




Dombås, Innlandet, Norway



Dombås ligger litt nord for Otta og er krysningspunktet for Dovrebanen og Raumabanen. Midt på 1800 tallet startet utviklingen der med en enkel telegrafstasjon og i dag er det drøyt 1.000 innbyggere i bygden. Under den tyske okkupasjonen i 1940 droppet tyske fly fallskjermsoldater over Dombås og Dovre. Disse ble nedkjempet av norske patrioter og dette regnes som det første tyske tapet under invasjonen. 

Her deltok også amerikaneren Robert Moffat Losey (1908-1940). Han var luftfartsmeteorolog som omkom under tyske bombeangrep mot jernbanestasjonen på Dombås i april 1940. Losey tjenestegjorde som assisterende militærattaché først i Finland, deretter i Sverige og Norge. I Norge deltok han i arbeidet med å evakuere en amerikanske delegasjon til Sverige etter den tyske invasjonen 9. april. Da bombene ble sluppet over Dombås i krigens første dager søkte han tilflukt i en jernbanetunnel, men her ble han truffet av en dødelig granatsplint da han kom for nær tunnelåpningen. Dermed ble Robert Moffat Losey det første amerikanske dødsofferet under andre verdenskrig.

På Dombås står det et minnesmerke med inskripsjonen:
«In memory of Captain Robert Losey, USA AC killed in action at Dombås 21th April. The first american serviceman to give his life for his country in World War II.»

Det originale Dombås hotell var en stor trebygning fra 1915. Det brant dessverre ned til grunnen i 2007. Hotellet ble tegnet av den norske arkitekten Arnstein Rynning Arneberg. Han tegnet også flere stasjonsbygninger langs Dovrebanen, men er nok mest kjent som arkitekten bak kongsgården på Skaugum, Oslo Rådhus og Oslo Telegrafstasjon - og ikke minst for Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York. For dette fikk han tildelt St. Hallvards medaljen av Oslo by. Denne medaljen er Oslo bys høyeste utmerkelse. Navnet er hentet fra byens skytshelgen, St. Hallvard (ca. 1020 – 1048) som også figurerer på Oslo's byvåpen. Dagens nye versjon av Dombås hotell ble åpnet i 2014 og har et mye mer moderne uttrykk enn det Arnstein Rynning Arneberg hadde tegnet.

Og når vi først snakker om FN bygningen….

Veggmaleriene i Sikkerhetsrådet sal er av den norske kunstneren Per Larsson Krogh (1885-1965). Han var sønn av de to kjente malerne Oda og Christian Krogh, begge kjent fra historiene om Kristiania-bohemen på 1800 tallet. Per Larsson Krogh ble arrestert av tyske Gestapo i 1942 og satt på Grini til 1943, før han ble sendt til tvangsarbeid i Troms.

Det var for øvrig også Per Larsson Krogh og hans første kone, Lucy Vidil, som innførte tangoen til Norge allerede i 1913 - men det er en helt annen historie….









Peer Gynt vegen, Innlandet, Norway


Denne Peer Gynt vegen - som ikke må forveksles med Peer Gynt Seterveg (se egen beskrivelse) - går mellom Skåbu ved Vinstra i Gudbrandsdalen og over fjellet til Espedalen i Gausdal, mellom Rondane og Jotunheimen. Både denne veien og Peer Gynt setervegen er private bomveier som bare holdes åpne i sommersesongen. Deler av denne veien kalles også Bjørnsonveien (se egen beskrivelse om "Helvete"). Følger man Gausdal sørover ender man i Lillehammer, og det var her man tror at Birkebeinerne Torstein Skjelva og Skjervald Skrukke startet på sin strabasiøse tur over fjellet med kongssønnen Håkon Håkonsson i 1205. Det er denne turen som senere er blitt kjent som Birkebeinerløypa.

Denne veien passerer hjemmene til 2 av de 3 norske nobelprisvinnere i litteratur. Det er Sigrid Undset sitt hus på Bjærkebæk og Bjørnstjerne Bjørnsonen sitt hus på Aulestad. Den 3. norske forfatteren som har fått Nobelprisen i litteratur er Knut Hamsund (som egentlig heter Knud Pedersen). Han ble født i Vågå/Lom i 1859 og døde i Grimstad i 1952. I løpet av hans forfatterkarriere fikk han utgitt over 20 romaner, noveller og  diktsamlinger.


Og for statistikken skyld....
Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobelprisen i 1903, Knut Hamsund fikk Nobelprisen i 1920 og Sigrid Undset fikk fikk Nobelprisen i 1928. Det er og litt spesielt at alle de 3 eneste norske nobelprisvinnerne i litteratur kommer fra et såpass begrenset geografisk område i Norge. Ut over dette er det vel ingen hemmelighet at Bjørnson og Hamsund ikke var spesielt på bølgelengde. Bjørnson søkte hjelp fra unionistene i Sverige og det falt ikke i god jord hos nasjonalisten Hamsund som vurderte dette som et landssvik. Om dette var en del av Hamsunds begrunnelse for sine politiske valg under 2. verdenskrig skal være usagt.....




Gålå, Innlandet, Norway


Gålå er et liten setergrend som ligger ca. 950 moh. i Gudbrandsdalen. Det er bare 100 fastboende i den lille bygden. Stedet har mange turmuligheter med et 630 km. langt nett av langrennsløyper og alpinanlegg med 7 heiser og 15 preparerte nedfarter. Gålå Alpin er også kjent som det anlegget der Kjetil Jansrud i barneårene la grunnlaget for sin alpinkarriere. 

På sommeren er det mange turmuligheter for både fjellvandring og terrengsykling. Her arrangeres hvert år «Gålå Events» som bl.a. tilbyr organiserte aktiviteter som elgsafari, kanoturer, fjellklatring, hundeturer og guidede sykkelturer. 

Ved bredden av Gålåvatnet er det en helt spesiell utendørs amfiscene. Den ligger helt nede ved vannflaten og brukes for den årlige oppsetningen av Henrik Ibsens «Peer Gynt». Foruten en spesiell oppføring av teaterstykket om Peer Gynt på denne scenen inngår også andre forestillinger og konserter som arrangeres under dette «Peer Gynt stemnet».

Mer info om «Peer Gynt stemnet»: https://peergynt.no/

Som en del av dette arrangement inngår også en stor høyfjellskonsert på Kvamsfjellet og i denne konserten fremføres hvert år det kjente musikkstykket «Ved Rondane» av Edward Grieg. Det er og en fast tradisjon å dele ut æresprisen «Årets Peer Gynt» under dette arrangementet. 

Juryen som deler ut denne prisen består nå av representanter fra Stortinget og kriteriene for prisen er at man har utmerket seg med et synlig positivt samfunnsengasjement. Den første som fikk prisen var Einar Gerhardsen. Arne Nøst fikk den i 2014, mens han var teatersjef for Rogaland Teater i Stavanger. Han hadde og scenografien for hele Peer Gynt oppsetningen det samme året.  

Gålå er nok det stedet som har hatt flest Peer Gynt oppsetninger i hele verden. Det er bare 20 minutt med bil mellom Gålå og Vinstra så her spilles jo teaterstykket i nesten autentiske kulisser. Når det er sagt ble det i 2006 faktisk satt opp en kortversjon av dette teaterstykke i Central Park, New York. Publikum ble selvfølgelig overveldet....




Peer Gynt Seterveg, Innlandet, Norway


Peer Gynt setervei går fra Vinstra til Kvam og er en omvei dersom man skal hurtigst mulig frem på E6. Denne omveien er en bomvei på ca. 4 mil, men med en spektakulær utsikt til Rondane på den ene siden og Jotunheimen på den andre siden. Per Gynt seterveg var opprinnelig en del av den gamle seterveien til Røros - fra den tiden men brukte kløvhest når man skulle til bergstaden. Rundt 1929 begynte den første melketransporten med hest og kjerre fra setrene innafor «Krøkla» og ned til Vinstra. Veien ned til bygden måtte derfor utbedres. Videre ble veien bygd sammen med setervegen fra Kvam rundt 1960 og da ble det mulig å kjøre gjennom Frydalen og over til Kvamsfjellet.

På vei opp til Sulsete passeres storgården Hågå. Dette var gården til Peder Olsen Hågå som Henrik Ibsen brukte som rollefigur da han skrev historien om Peer Gynt. Peder Olsen Hågå ble også kalt Peer Gynt på folkemunne og det kan ha vært noe av Ibsens motivasjon i teksten. Storgården Hågå, med sine 18 bygninger, er i privat eie.



N
oen hundre meter sør for Hågå gård ligger Hegstad gård. Ibsens beskriver både bryllupet på Hegstad og det dramatiske bruderovet opp de bratte fjellsidene. I flg. Ibsens tekster ble aldri  odelsjenta på Hegstad gift med Peer Gynt etter dette bruderovet, men derimot med bygdens fordrukne smed. På den andre siden av Gudbrandsdalen, ligger gården Stor-Lunde. Her bodde Ibsen i 1862 da han var på rundtur for å samle segn og folkeeventyr til bruk i sin diktning.



Sulseter Fjellstugu var en gang en avsidesliggende fjellgård. Rundt 1930 ble den utvidet med 2 rom for å spe på inntektene. Rundt 1940 ble den igjen utvidet med flere rom for overnatting og i dag har de både strøm og innlagt vann. Dette er et fint utgangspunkt for mange fjellturer mot Rondane. Det er og her bomveger starter. Det høyeste punktet på Peer Gynt setervei er over fjellet «Krøkla» (1109 moh.), men før man kommer dit passeres en liten setergrend ved vannet «Astjønna». Her ligger det en del typiske små gamle fjellhytter på 20-30 m2 og en del av disse har nok vært setre i tidligere tider. Fra veiens høyeste punkt ved fjellet «Krøkla» er det utsikt mot store deler av Rondane nasjonalpark (se egen beskrivelse).  Herfra finnes det og en mengde turalternativ og de er kvistet til bruk både på sommeren og på vinteren. Turen fra Rondvassbu via Dørålen og til Bjørnhollia er en av de mest brukte i Rondane.






Rondane nasjonalpark, Innlandet, Norway


Rondane ligger i Innlandet, midt mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen - og omtrent midt mellom Oslo og Trondheim. I 1962 ble fjellene i Rondane etablert som Norges første nasjonalpark. Innenfor  nasjonalparken er det 10 store fjelltopper som stikker mer enn 2000 moh. De 3 høyeste av disse toppene er Ronderslottet (2178 moh.), Storronden (2138 moh.) og Høgronden (2115 moh.). Ser man bort fra fjellene i Jotunheimen - for der ligger nemlig 255 av Norges 300 fjelltopper på over 2000 moh. - og fjellmassivet ved Snøhetta (2286 moh.) så finnes mange av Norges høyest fjelltopper innenfor Rondane nasjonalpark. 

Navnet Rondane kommer fra Rondevatnet som ligger som en lang og smal rand (rond) fra øst til vest i parken. Her ved Rondevatnet, omtrent midt i nasjonalparken, ligger også "Rondvassbu". Dette er en av Turistforeningens hytter med flest besøkende og Rondane er et av landets mest besøkte områdene for fjellturer - både om sommeren og om vinteren.

Landskapet består ellers av myke og duvende flater. Dette er et resultat av at store skiferflater har blitt  skjøvet inn over det opprinnelige grunnfjellet. Forvitringen i skiferlaget gjør at det tilføres næringsstoffer som igjen gir grobunn for en ensartet vegetasjon som for det meste består av lyng, lav og en flott fjellfora. Det som mangler er derimot trær for de finner du nemlig ikke mange av i Rondane.

Områdene i Rondane har vært bebodd i uminnelige tider. På 1900 tallet ble Høvringen, som ligger ca. 1000 moh., regnet som den eldste "gårdsbyen" i Rondane. Her var det en gang en samling med 30  gårdsbruk. Senere har dette endret seg til først å bli en setergrend på 30 setre før utviklingen gjør at det hele sakte men sikkert blir til en hyttegrend. Næringslivet på Høvringen dreier seg ikke lenger om melk og ost, men om turisme. De som vil oppleve fjellet med Høvringen som utgangspunkt kan overnatte på ett av de 2 hotellene som ligger der.


Vinstra, Innlandet, Norway


I områdene rundt Vinstra har det bodd folk helt fra Steinalderen. Dette er godt synlig i funn av 8000 år gamle helleristninger som man antar viser en elgjakt. Det moderne Vinstra ble derimot anlagt rundt jernbanen som går over Dovre, men fortsatt diskuteres det om jernbanestasjonen på Vinstra ikke heller burde ha lagt på Brandvol ca 1 km (!) lenger mot sørøst. Argumentet er at det ville gitt en bedre forutsetning for bebyggelsen rundt sentrum. Da er det fristende å tenke som i Hakkebakkeskogen («gjort er gjort og spist er spist»), men Vinstra - med sin nåværende plassering og sine 2.500 innbygger - fikk nå tross alt sin bystatus i 2013 på tross av en «feil» plassering i landskapet.


Det er spesielt 2 mannspersoner som har satt områdene rundt Vinstra på verdenskartet. Den ene er Peer Gynt og den andre er Kjetil Jansrud. Begge to ble verdensberømte for sine egenskaper i å forsere vanskelige fjell i stor fart - Peer Gynt i beskrivelsen av bukkerittet ned «Gjendineggen» og bruderovet på Heggstad gård, og Kjetil Jansrud for sine resultat i noen av verdens mest dramatiske alpine utforløyper.


Henrik Ibsen har aldri selv besøkt Gjende så det er litt uenighet om det er Besseggen eller Knutshø, på den andre siden av Gjende, som beskrives i teksten om Peer Gynt. Uansett er det udiskutabelt at Besseggens ikoniske betydning i stor grad kommer fra denne beskrivelsen i teksten fra Peer Gynt. Det er kanskje heller ikke så enkelt å beskrive disse norske fjellandskapene såpass nøyaktig når man aldri har sett dem og i tillegg sitter og skriver teksten på en Italiensk øy utenfor Napoli. 


Stykket om Peer Gynt regnes som et mesterverk i norsk litteratur. Ibsen hentet mye av inspirasjonen fra «Norske folkeeventyr» som Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe fikk utgitt i 1841. I flg. Ibsen selv er figuren Peer Gynt identisk med Peder Olsen Hågå som bodde på Hågå gård like over Vinstra og som ble kalt Peer Gynt på folkemunne. Dette skrev Ibsen til sin forlegger for å få historien om Peer Gynt utgitt:


«Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person der har Levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen av forrige eller Begyndelsen av dette Aarhundre. Hans navn er endnu godt kjent blandt Almuen deroppe»



Teaterstykket om Peer Gynt settes stadig opp på internasjonale scener, men det stedet i verden som må ha flest oppsetninger må like vel være Gålå (se egen beskrivelse) like sør for Vinstra. Her har de spilt Peer Gynt siden 60 tallet helt fra 1989 hatt en årlig tradisjon med denne forestillingen. 7 internasjonalt anerkjente komponister har skrevet musikk til teaterstykket, mest kjent er nok likevel musikken som Edvard Grieg skrev allerede i 1876.

Kjetil Jansrud var opprinnelig fra Stavanger. Han flyttet med familien til Vinstra da han var 3 år gammel. Han fikk sin første internasjonale plassering i 2011. Etter dette har det blitt 5 OL medaljer (1 gull, 2 sølv og 2 bronse), 3 VM medaljer (1 gull, 2 sølv), 17 NM medaljer og seier i 23 verdenscup renn. I 2005 vant han også Europacupen sammenlagt. I 2014 fikk han Aftenpostens gullmedalje  og i 2015 ble han tildelt prisene for Årets utøver  (valgt av juryen) og selveste Utøverprisen (valgt av andre norske idrettsutøvere) på årets Idrettsgalla. Gullmedaljen i VM tok han med en brudd i hånden. Kjetil Jansrud er ikke bare en av verdens beste alpinister. Han er også en viktig del av suksessen for hele det norske alpinlandslaget - og ikke minst en meget sympatisk inspirasjonskilde for unge lovende alpinister. 


Man kan jo kanskje - med et lite tendensiøst forbehold - påstå at Kjetil Jansrud er tidenes desidert beste alpinist fra den flate delen av Rogaland. Som om ikke det var nok så er det faktisk en mulighet for at de steinaldermenneskene som laget helleristningene på Vinstra også har avstamming fra Rogaland. Så vidt man vet i dag ligger Norges første steinalderbosetning på Rennesøy (Galta) i Stavanger kommune. Det er spor som tyder på at hele denne boplassen ble skylt på sjøen av en stor tsunami forårsaker av et enormt undersjøisk ras i Boknafjorden. Det er jo en teoretisk mulighet for at noen som overlevde denne katastrofen på Galta kan ha søkt høyt til fjells og dermed ha vært forfedrene til de som laget helleristninger på Vinstra …. eller kanskje ikke.




onsdag 28. juli 2021

Åndalsnes, Møre og Romsdal, Norway

"Så fortalte han om Åndalsnes, et lite tettsted oppe i Romsdalen omgitt av høye fjell, hvor det var så vakkert at moren hans alltid hadde sagt at det var der Gud hadde begynt da han skapte verden, og at han hadde brukt så lang tid på naturen i Romsdalen at resten av verden måtte gjøres i hui og hast for å bli ferdig til søndag"

- Jo Nesbø, "Flaggermusmannen"

Øverst i Romsdalen ligger Trollstigen med sine 11 krappe hårnål-svinger. De har alle fått navn etter hvert av de arbeidslaget som bygde dem. Nederst i Romsdalen ligger Åndalsnes omgitt av høye steile fjell og en asurblå fjordarm. Midt mellom ligger den dramatiske Romsdalen med kjente fjell som Trollveggen, Romsdalshorn og Trolltindene. Det er ikke uten grunn at Åndalsnes kaller "Norges Tindehovedstad". 

Den verdensberømte Trollveggen i Romsdalen er 1.700 meter høy fra dalbunnen og opp til toppen. Den vertikale klippeveggen er over 1.000 meter høy - og dermed er den også Europas høyeste loddrette klippevegg. I realiteten er den heller ikke loddrett for det er et over 50 meter stort overheng i fjellveggen målt mellom nederste og øverste del av klippeveggen.

Trollveggen var lenge betraktet som uoppnåelig for fjellklatrere, men det var bare en ekstra utfordring for Ole Daniel Enersen, Jan Teigland og Odd Eliassen. De utgjorde kameratgjengen i det første laget som greide å klatre opp den 1.000 meter høye veggen. Det hele startet med at de tre overmodige Oslo guttene i 20 årsalderen ble sittende å studere Trollveggen fra den andre siden av dalen etter at de hadde greid å klatre opp vestveggen på Romsdalshorn. De studerte linjene i fjellet og konkluderte med at det måtte være mulig å komme opp selv om det tross alt så relativt umulig ut.


På den samme tiden kom norskamerikaneren Leif Norman Patterson til Norge for å forsøke seg på det samme fjellet. Han hadde med seg mye nytt og avansert klatreutstyr, men mangler et klatrelag. Etter en prat med de 3 norske klatrerne var saken klar - veggen skulle beseires. Da det ble kjent at enda et klatrelag fra England var på vei for å forsøke seg på den samme veggen, ble det fremstilt i media som en stor konkurranse om å nå toppen først - noe nesten i stil med kappløpet mellom Amundsen og Scott for å nå Sydpolen først. 

Realiteten var nok heller at de samarbeidet om både utstyr og planer - et samarbeid som begge klatrelagene hadde store fordeler av. Da de startet samlet det seg hundrevis av skuelystne i dalen nedenfor og de mest erfarne fjellfolkene spådde at begge klatrelagene snart kom til å gi seg. De valgt forskjellige ruter opp fjellet og etter 12 dager i veggen nådde det norske klatrelaget endelig toppen den 23. juli 1965. Dagen etter kom det britiske klatrelag også trygt opp til toppen.  

Denne begivenheten gikk ikke upåaktet hen i internasjonale media og bragden gjorde Åndalsnes og hele den ville naturen i Romsdalen kjent i store deler av verden. Romsdalen er ellers ikke bare kjent fra de som er på vei opp fjellet, men også for de som var på vei ned. Den første basehopperen i Trollveggen var finnen Jorma Öster i 1980. Allerede i 1989 ble basehopping i Trollveggen forbudt. Det hadde vært for mange ulykker med påfølgende dramatiske redningsaksjoner. 10 klatrere og 9 basehoppere har mistet livet i Trolltindane, men ingen av disse klatrerne omkom i Trollveggen. 


Verdens første basehopp med fallskjerm ble utført lenge før man startet i Trollveggen. Man antar at fallskjermen ble oppfunnet av Leonardo da Vinci allerede i 1495, men det var franskmannen Louis-Sébastien Lenormand som startet det hele allerede i 1783. Han kastet seg ut fra tårnet til Montpellier-observatoriet i Sør-Frankrike. 

Åpningsscenen i James Bond-filmen "The Spy Who Loved Me" fra 1976 ble avsluttet med et spesielt basehopp. Dette hoppet ble utført av Rick Sylvester i Locarno fjellene ved den sveitsiske delen av Lago Maggiore (se egen beskrivelse). Dette var historiens første basehopp med ski og det ble bare utført en gang. Stuntmannen Rick Sylvester, som utførte dette stuntet, skar nemlig hull i fallskjermen med stålkantene på skiene da han spente dem av seg og ville derfor ikke gjenta hoppet da han vurderte det som alt for risikabelt. 

Etter forbudet mot basehopping i Trollveggen ble innført er det blitt mye mindre hopping her, men det forekommer fortsatt uorganiserte hopp fra fjellene i Romsdalen. Den organiserte delen av basehoppingen foregår nå stort sett fra den 1.000 meter høye og loddrette nordveggen  på Kjerag ved Lysefjorden i Rogaland. 

En av de store og berømte festivalene for basehoppere er "Bridge Day" i Fayetteville i West Virginia, USA. Dette er en festival som gjennomføres årlig og det har de holdt på med helt siden 1977 - med unntak av 2001 (pga. Twin Towers) og 2020 (pga. Covid). Festivalen foregår kun en dag pr. år og den samler opp mot 100.000 tilskuere som vil se de mange spektakulære hoppene fra det 270 meter høye brospennet - og det er bare noen få meter lavere enn toppen av Eiffeltårnet i Paris.


Fra sentrum av Åndalsnes og opp til toppen av fjellet Nesaksla går det nå en ny gondolbane. Den starter ved det ikoniske bygget til Norsk Tindemuseum og ender på toppen av Nesaksla (708 moh.). Hvis du foretrekker å gå opp på egenhånd - og er i rimelig god form - tar den turen ca. 2 timer på merket sti. Hvis du tenker at det blir for enkelt, kan du jo heller velge den luftige Via Ferrata ruten opp vestveggen av Romsdalsstigen. Den turen tar ca. 6 timer og er ikke anbefalt for folk med høydeskrekk. På vei opp vil du da passere den gamle utkiksposten "Rampestreken", kjent fra bl.a. TV serien "Kompani Lauritsen". Utsikten ut Romsdalsfjorden og inn mot Romsdalen er imponerende, og betegnelsen Norges Tindehovedstad er åpenbart en god beskrivelse på Åndalsnes.



Raumabanen, Innlandet / Møre og Romsdal, Norway





Raumabanen er en sidebane til Dovrebanen og går fra Dombås til Åndalsnes (115 km.). Motivet for bygging av denne jernbanen var å forbedre tilbudet av person- og godstrafikk fra indre Østlandet til kysten ved Åndalsnes i Møre og Romsdal. Landskapet er variert og veksler fra fjellbygdene øverst til den dramatiske naturen under Trollveggen og Romsdalshorn nede i Romsdalen.

I 1869 ble det nedsatt en komité for å se på mulighetene for å bygge jernbane til byene Ålesund, Molde og Kristiansund i Møre og Romsdal. Fem år senere ble det startet salg av aksjer for å bidra til utbyggingen. I 1908 vedtok Stortinget at det skulle bygges jernbane ned til Åndalsnes ved Romsdalsfjorden. En videre forlengelse av banen ble derimot aldri realisert. 


Anleggsarbeidet startet litt forsiktig i 1912 og banen ble åpnet 29. november i 1924 av Kong Haakon. Da hadde det gått 55 år siden den første ideen om en jernbane til kysten ble lansert. Allerede dagen etter åpningen gikk det første toget til Åndalsnes. Herfra var det opprettet korresponderende bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund.

For å unngå for bratte stigninger er banen lagt i en vendetunnel ved Verma. Her passeres også det imponerende Kylling bru som er en steinbro over elven Rauma. Vendetunnelen går i en dobbeltslynge som forlenger strekningen med 7,5 km. Det er 19 meter stigning i den 1.400 meter lange tunnelen. Byggingen av denne tunnelen utgjorde størstedelen av arbeidsinnsatsen på Raumabanen og det tok 9 år å få den ferdig. Arbeidet startet i begge ender og kostet den gangen over 1 million kroner. Da de to tunnelene møttes i midten var det bare 4 cm avvik på de to tunnelene. 

Turen fra Dombås til Åndalsnes tar i underkant av 1,5 timer. Siden banen ikke er automatisert må alle stasjonene der det er togkryssing eller sidespor fortsatt betjenes manuelt. Raumabanen, som er den eneste jernbanen i Møre og Romsdal, er også rasutsatt og det må utføres kontinuerlig rassikring med varsling langs sporet. Det er 32 broer og 6 tunneler på hele strekningen. Opprinnelig var det også 12 stasjoner, men i dag er det bare 4 av disse som er igjen for togkryssing og 2 som er igjen for av- og påstigning. I perioden fra 1993 til 2007 ble det kjørt med damplokomotiv og veterantog.  

Da Norge ble okkupert 9. april 1940 ble restene av Norges gullbeholdning, bestående av 3.000 barrer på til sammen 49 tonn, fraktet ut av Norge før de tyske soldatene nådde frem til Oslo. Gullet ble transportert til Lillehammer i lastebiler, og videre derfra med godstog til Dombås før det ble lastet over på toget til Åndalsnes. Fra Åndalsnes ble deler av gullet fraktet videre med lasteskip direkte til England, mens resten av gullbeholdningen ble sendt via Tromsø til Canada og USA - der mesteparten av Norges gullbeholdning allerede var plassert før krigsutbruddet. Det gullet som ble fraktet ut i 1940 hadde en bokført verdi på 120 millioner før krigsutbruddet, men i forbindelse med uttransportering ble verdien hevet til det dobbelte. Regjeringens  reisekasse på 1 million i norske sedler var også med på lasset. 


Denne gulltransporten var årsaken til at flere steder langs reiseruta ble bombet av tyske styrker. Planen var å evakuere Kongen og Kronprinsen til det nøytrale Sverige, men det viste seg fort at den svenske regjeringen ville arrestere kongen og at Sverige var langt mindre nøytrale enn historiene fra den tiden forteller. Både kongen og kronprinsen måtte derfor gjøre vendereis og heller følge samme rute som gulltransporten. De ble fraktet til Tromsø og videre til Balsfjord før de gikk om bord på den 193 meter lange krysseren «HMS Devonshire» som skulle ta dem med ut av landet. Kongen og regjeringen ble værende i England under hele krigen, mens kronprinsen og hans familie ble sendt videre til USA.

På Bjorli stasjon ble det mellom 1925 og 1927 bygget en ambisiøs restaurant med plass til 700 gjester. Restauranten var i hovedsak beregnet på turister fra skip som anløp Åndalsnes. Menyen var satt sammen av tradisjonsrik norsk mat. Under krigen ble restauranten bombet av tyske fly og den ble aldri bygget opp igjen. I dag er Bjorli et populært vintersportssted og toget stopper fortsatt her. 


Fra åpningen i 1924 og fram til 1970-tallet var Raumabanen den viktigste reiseruten for post og persontrafikk mellom Møre og Romsdal og Østlandet. I dag er det i hovedsak turisttrafikk, mens godstrafikken er overført til bil.

I 2012 kåret "Lonely Planet" Raumabanen til Europas vakreste jernbane. Hele strekningen fra Åndalsnes til Dombås gikk rett til topps i kåringen den første gangen de deltok. Flåmsbanen i Vestland fylke kom da på en god andreplass i den samme kåringen.



tirsdag 27. juli 2021

Otta, Innlandet, Norway


Otta er et resultat av jernbanelogistikk fra 1896, den gang Dovrebanen ble åpnet gjennom Gudbrandsdalen. Det startet med Otta som endestasjon på Dovrebanen og endte opp som den nordligste byen i Gudbrandsdalen da Otta fikk bystatus i 2000. Otta ligger på 287 moh., der elven Otta renner ut i Gudbrandsdalslågen. 

Den gang banen ble forlenget videre til Trondheim - og fortsatt ble betjent med damplokomotiv - ble det bygget en stor lokomotivstall på den gamle endestasjonen. Damplokomotivene måtte ha vedlikehold for hver 300 km. de ble kjørt og fra Oslo til Otta er det nøyaktig 297 km.

Lokomotivbytte på Otta passet da fint siden det var omtrent midt mellom Oslo og Trondheim. Bergensbanen har en tilsvarende stasjon på Ål som ligger omtrent midt mellom Oslo og Bergen. Begge disse stasjonene er for øvrig tegnet av arkitekten Paul Franz Wilhelm Armin Due (1870-1926). Han har også tegnet mange av de andre gamle og ikoniske stasjonsbygningene vi har langs jernbanenettet i Norge og han er spesielt kjent for sine bygg i Sveitser-, Jugend- og Dragestil.

Fra Otta går det bilvei opp til Rondane Nasjonalpark. Fra enden av denne veien er det ca. 6 km. inn til Rondvassbu. Turistforeningens hytte ligger midt i nasjonalparken ved Rondvannet og ved foten av Rondeslottet (2.178 moh.) som er det høyeste fjellet i nasjonalparken. Rondvassbu er en av de mest besøkte DNT hyttene og den er åpen hele året.



Det har ikke alltid vært like fredelig på Otta. I 1612 var det et slag på Kringen noen kilometer sør for Otta. Dette var et bondeoppgjør som skyldtes at en skotsk hær av leiesoldater kom over fjellet. De var på vei til Sverige for å slutte seg til den svenske hæren som trengte soldater til Kalmar krigen (1611-1613) der soldater fra unionen mellom Danmark og Norge var i krig med Sverige. Siden Kalmar krigen hadde blokkert alle svenske havner valgte skottene en rute over land som gikk fra Isfjorden og opp Romsdalen til Gudbrandsdalen.

Skottene var forberedt på litt motstand, men de undervurderte tydeligvis bøndene i Gudbrandsdalen. Riktig nok hadde de fått med seg at det tidligere samme år hadde vært trefninger mellom nederlendere og en bondehær som var samlet sammen av lensmannen Lars Gunnarson Hågå - som her ikke må forveksles med Peder Olsen Håga som på folkemunne ble kalt Perer Gynt. Sagnet fortelle at Lars Gunnarson Hågå møtte opp i kirken med en kjempeøks som har satt kraftig i kirkegulvet før han utropte "Gjev ljod - fienden har kome til landet!". 

Hæren ble raskt samlet og de la seg i bakhold til skottene kom. Hun som skulle gi signalet til angrepet het Pillarguri og hun hadde med seg en stor lur. Når hun blåste i denne luren  stormet den norske bondehæren frem fra skjulestedene sine. De fleste av de 300 skotske soldatene ble drept i dette slaget og de få som greide å rømme ble fort fanget og avrettet. Pillarguri ble senere hedret med en egen statue og en minneplakett midt i Otta sentrum - i tillegg til å få navnet sitt både på en slags restaurant og på den spesielle utgave av den skiferen som utvinner på Otta.

For øvrig er faktisk Otta en av veldig få byer i Norge uten eget kirkebygg.



mandag 26. juli 2021

Ridderspranget, Innlandet, Norway


Elven Sjoa, som er en av sideelvene til Gudbrandsdalslågen, er godt kjent for både rafting og turer i elvekajakk, men også for andre spektakulære hendelser. På et sted som heter Tessanden, like sør for Vågå, går elven i et kraftig stryk gjennom et trangt og dypt gjel. Dette stedet har fått navnet «Ridderspranget» og det kommer fra sagnet om ridderen Sigvar Leirholar. 

Han reddet en gang en vordende brud fra et ekteskap hun ikke ville inngå med en annen ridder som het Eldjarn. Den forsmådde ridderen lå i strid med Sigvar om noen fiskerettighetene i fjellet. Den kommende bruden ville heller ha Sigvar Leirholar til ny ektemann så hun sendte derfor bud til Sigvar og ba om hjelp. 

Sigvar red da like godt til den kommende brudgommens gård og kidnappet den vordende bruden dagen før bryllupet. Dette falt selvfølgelig ikke i god jord hos Eldjarn så han forfulgte Sigvart med bruden helt til de måtte krysse over elven Sjoa. Der tok Sigvart bruden under armen og hoppet over det frådende elvestryket - derav kommer navnet «Ridderspranget».


Nå må det jo sies at det finner flere varianter av denne historien. Sigvart Leirholar blir av og til kalt Sigvar Kvie og ridderen Eldjarn blir av og til kalt Ivar Gjesling. Det som derimot er felles er at den vordende bruden var så vakker at hun ble kalt «Skårvangssola». Nå er det lite trolig at historien har gjentatt seg på nøyaktig samme måte med flere aktører - så muligens er det nok heller et spørsmål om troverdigheten i sagnet.

Slike bruderov var tydeligvis ikke helt uvanlig i Gudbrandsdalen. En tilsvarende historie er også beskrevet i Henrik Ibsens fortelling om Peer Gynt. Der røvet Peer med seg selveste odelsjenta Ingrid på Hegstad gård like før hennes bryllup med Hans Moen - og med Ingrid under arnen for han fra gården og opp etter de stupbratte fjellsidene, mens resten av bryllupsgjestene ble stående målløse og så på.

Uansett er det jo dette noen gode historier. Det er flere som senere har forsøkte å hoppe over det over 2 meter brede stryket i Sjoa. En av de siste som prøvde dette - riktignok uten en vordende brud under armen - greide det fint den ene veien, men måtte hjelpes av brannvesenet for å komme seg tilbake. Om noen har forsøkt å gjøre som Peer Gynt er mer uvisst, men det er nok også en en såpass krevende bragd at den vanskelig kan gjentas….


Borgund, Vestland, Norway


Borgund i Lærdal er nok mest kjent for sin imponerende stavkirke. Den ble bygget som en katolsk sognekirke i perioden mellom 1180 og  1250 og var i bruk helt frem til 1868. Da ble den erstattet av «nye» Borgund kirke som er bygget i dragestil og står ved siden av den gamle stavkirken. Begge kirkene har omtrent samme grunnflate, men pga. måten de er bygget på kan stavkirken romme 175 personer mens den «nye» kirken kan romme over 500 personer. Stavkirken er bygget av trestaver i en klassisk rektangulær form uten vindu, men med en dør på hver langside og i skuren. Taket er bygget som et spir med 6 nivåer fra bakken og opp til det høyeste punktet. 

Stavkirken i Borgund ble dedikert til apostelen Andreas. Han skal i følge sagnet ha vært broren til disippelen Peter i det nye testamentet. Andreas var i flg. Johannesevangeliet en fisker som ble apostelen til døperen Johannes. Han regnes også som Scotland skytsengel (St. Andrew). Andreas ble visstnok korsfestet i Hellas (omkring år 60). Han skal da ha blitt hengt på et kryssformet kors og dette korset er senere blitt kjent som Andreaskorset. Da tempelridderne herjet i Konstantinopel i år 1204 ble levningen av Andreas flyttet til Italia og oppbevares nå i krypten under kirken i Amalfi (se egen beskrivelse)


I hele Norge er det 28 bevarte stavkirker. Den mest imponerende er Borgund, men den eldste er Urnes stavkirke som står i Luster kommune. Den stod ferdig allerede i år 1130. Noen av materialene som er brukt under byggingen av Urnes stammer er fra tre tidligere kirker som må ha stått på samme sted. Den eldste av disse var angivelig fra år 950. Stavkirken på Urnes er på ingen måte like imponerende som den som står på Borgund, men den er bevart med alt originalt interiør og den står oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Norges største stavkirke står i Heddal. Den ble også bygget som en katolsk kirke tidlig på 1300 tallet, men som en konsekvens av reformasjonen, mellom 1500 og frem til midt på 1800 tallet, var den i en så miserabel forfatning og det måtte gjennomføres flere store restaureringsarbeid for å klare å bevare den for ettertiden. Heddal ligger ved Notodden i Vestfold og Telemark. Luster kommune ligger på nordsiden av Sognefjorden mens den lille bygden Borgund ligger i Lærdal kommune på sørsiden fjorden - begge i Vestland fylke.