torsdag 9. desember 2021

Frederiksvern, Vestfold og Telemark, Norway


Under unionen med Danmark ble det bygget et stort militært verftsområde i Norge.  Hovedoppgaven for det nye verftet var å bygge og å utstyre en hel flåteavdeling som kunne stå imot den svenske flåten som regjerte langs norskekysten. Verftet hadde også en viktig oppgave ved forflytting av store hærstyrker over land. Stavern utenfor Larvik ble valgt som den beste lokasjonen og navnet på anlegget ble Fredriksvern verft.

På verftet ble det bygget over 50 store fartøy. Det største var fregatten"Christina" som stod ferdig i 1774 og den siste var orlogsbriggen "Fredriksvern" som ble sjøsatt i 1814. Da Danskene tapte Napoleonskrigen måtte Danmark avstå Norge til Sverige. Samtidig fikk Norge en ny grunnlov, men ikke noe egen konge. I denne nye unionen med Sverige fikk Fredriksvern verft status som Norges hovedbase for marinen. 


Verftet stod dermed i sentrum for hele den norske marine. Her ble det samlet en betydelig kompetanse i skipsbygging og operativ sjømilitær virksomhet. Flere av dagens kjente militære institusjoner er etablert ved Fredriksvern. Dette er bl.a. Telemark Regiment og Sjøkrigsskolen. Fredriksvern er og det eneste festningsverket i Norge som har huset alle de 4 forsvarsgrenene (Marinen, Hæren, Luftvåpenet og Heimevernet). Helt fra 1750 og frem til anlegget ble lagt ned i 2002 har det vært militær aktivitet ved Fredriksvern.


Det store steinhuset ved kanalen var opprinnelig et bindingsverkshus som ble bygget som lager for rigg og utstyr som skulle ombord på skipene de bygget. Derfor ble det gravd ut en kanal som gikk fra
«Breddingen» der kjølen ble trukket opp og inn til et lunt sted for videre utrusting av skipene langs lagerbygget. Bindingsverket i bygget ble etter hvert fjernet og erstattet av solide steinmurer. Dette er nok også årsaken til at bygget fortsatt står velbevart langs kanalen. I dag er det flere mindre gallerier og butikker i det gamle bygget. 


«Kadettbrakka» på verftet er en av Norges største trebygninger. Den er bygget rundt 1770, er 70 meter lang og 11 meter bred (ca. 3.000 kvadratmeter). Opprinnelig var dette et proviantlager der det til enhver tid ble oppbevart nok proviant for 1.000 mann i seks måneder og i tillegg proviant for et helt år til
alle egne ansatte. På slutten av 1800 tallet ble den bygget om og brukt som forlegning for kadetter og under andre verdenskrig ble den også brukt som interneringsleir for russiske krigsfanger.


«Citadelløya» var begynnelsen på den militære aktiviteten i Stavern. Dette var opprinnelig en liten donjonfestning (et lite festningsverk med en beskjeden kanon eller to). På Citadelløya var det en begrenset militær styrke, men like vel med et relativt staslig husvære for kommandanten, hans offiserer og mannskap. Den militære rangen ble godt ivaretatt. 

Den gang Citadelløya ble utbygget var det grev Ulrik Fredrik Gyldenløve som var stattholder i Norge. Han var opprinnelig fra Tyskland og regjerte i Norge fra 1664 til 1699. I denne perioden var Norge i konstant konflikt med Sverige og Gyldenløves fikk derfor bygget opp en norsk hær på 12.000 soldater, stort sett lokalisert rundt Fredriksvern i Stavern. Han fikk etter hvert også en egen krig oppkalt etter seg. Den Skånske krigen mellom Sverige og Danmark resulterte i at Jämtland og Härjedalen ble en del av Norge. Denne krigen varte fra 1675 til 1679 og ble senere kalt "Gyldenløvefeiden" etter Ulrik Fredrik Gyldenløve. 


Under den store nordiske krigen som pågikk fra 1709 til 1720 ble Citadelløya en viktig base for Petter Wessel Tordenskiold og hans flåte. Den var også en sentral støtte for sjøtrafikken mellom Norge og Danmark. Et av hans mest berømte sjøslag var sjøslaget ved Lysekil. Her greide Tordenskiold å senke 29  svenske krigsskip med sin flåte på  bare 7 skip. I dag står det statuer av Petter Wessel Tordenskiold i København, i Trondheim, i Oslo, i Stavern, i Horten og på stedet der han ble drept under en duell med obersten Jacob Axel Staël von Holstein utenfor Hannover - men det står ingen ved Lysekil i Sverige.


Kruttårnet er det eldste bygget på Citadelløya og dette brukes i dag både til konserter, teater og kunstutstillinger. Det samme gjelder krutthuset i den gamle forlegningen. Dette solide bygget er - sikkert med god grunn - plassert et stykke utenfor den øvrige bebyggelsen på verftet....



onsdag 24. november 2021

Hvitsten, Viken, Norway



Den gang iskappen over Oslofjorden smeltet og trakk seg tilbake så fulgte fangstfolkene etter i sine primitive kanoer. Da de kom til stedet som i dag heter Hvitsten (midtveis mellom dagens Drøbak og Son) var det noen av dem som så en mulighet for å slå seg ned i det frodige landskapet og dermed startet også historien om det som skulle bli den lille hvite byen ved fjorden. Historien sier at de første som slo seg ned her var Nevstein og Ingrid, søster til Kong Harald Håråde og datter av Sigurd Syr og dronning Aasta. Hvor realistisk dette er kan nok diskuteres siden istiden i Norge var over for ca. 9.000 år siden og Kong Harald Håråde regjerte i Norge fra år 1046 og frem til slaget ved Hastings i år 1066. 


Uansett - h
vis vi hopper enda tusen år frem i tid så var Hvitsten med sine 80 innbyggere faktisk Norges minste by i lange perioder,  I dag er Hvitsten en del av Vestby kommune og har nå ca. 350 fastboende. Opp gjennom tidene er det mange kjente personligheter som har bodd eller oppholdt seg i Hvitsten, og her er noen av dem: 

* Nicolay Wergeland (1780-1848)
 prest og en av de viktigste mennene på Eidsvoll i 1814

* Theodor Severin Kittelsen (1857-1914)
 kjent norsk maler fra Kragerø. Han er nok mest kjent for sine bilder med motiv fra folkeeventyrene som ble samlet av Asbjørnsen og Moe.

* Edward Munch (1863-1944)
en enda mer kjent norsk maler. Han bodde fast på Nedre Ramme gård

* Oda Othilia Krogh (1860-1935)
del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Christian Krogh. Mor til Per Larsson Krogh som har sitt veggmaleri hengende i Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York

* Christian Krogh (1852-1925)
del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Oda Othilia Krogh - far til Per Larsson Krogh

* Fritz Thaulow (1847-1906)
norsk maler og nær venn med Christian Krogh og Erik Werenskiold 

* Hans Henrik Jæger (1854-1910)
frittalende forfatter, hans bøker ble sensurert og beslaglagt. Jæger selv ble kastet i fengsel for sin frittalenhet

* Holger Drachmann (1847-1908)
dansk lyriker og kunstmaler med relasjoner til Hvitsten

* Erik Werenskiold (1855-1938)
norsk maler som bl.a. er tildelt St. Olavs Orden for sitt arbeid. Han malte flere bilder sammen med Theodor Severin Kittelsen

* Oscar Arnold Wergeland
kjent for sitt maleri fra samlingen  på Eidsvoll i 1814. Maleriet hans henger nå i Stortingsalen. Oscar Arnold Wergeland var en nær slektning av dikteren Henrik Wergeland

* Sigrid Unset (1882-1949)
kjent forfatter. En av de 3 norske forfatterne som har fått Nobelprisen i litteratur. Hun ferierte i Hvitsten som liten pike 

* Petter (1821-1899) og Bolette Olsen (1829-1923)
startet rederiet Fred. Olsen mens de bodde i Hvitsten og dermed startet de også den moderne historien om Hvitsten


Aller mest er nok Hvitsten kjent for nettopp skipsrederfamilien Olsen og deres etterfølgere, de har hatt fast bosted i Hvitsten gjennom flere generasjoner. I dag er det Fred. Olsen som bor på familiestedet Nedre Lysdahl og Petter Olsen som bor på Ramme Gård - som tidligere var eid av maleren Edward Munch. 
Selskapet Fred. Olsen er i dag en internasjonal gruppe med mer enn 20 operative enheter spredt over hele verden. 



Fra 1651 og frem til 1849 var mye av den internasjonale skipsfarten styrt av den engelske «navigasjonsakten». Dette var kort fortalt en sjøfartslov som sikret engelske skip enerett til alle fraktoppdrag til og fra de engelske koloniene. Da den ble opphevet i 1849 så de 3 brødrene Fredrik Christian Olsen (1815-1875), Petter Olsen (1821-1899) og Andreas Olsen (1826-1893), som alle hadde skaffet seg skipper utdannelse, muligheten for å tjene gode penger på norsk skipsfart. Det var i denne forbindelse man så starten på en internasjonal frihandel. Selveste Bjørnstjerne Bjørnson hadde oppdaget den eventyrlige veksten for norsk skipsfart og til et stort båtstevne i Stavanger i 1868 skrev han diktet «Norsk Sjømandssang» med den kjente teksten «Vor ære og vor magt har hvide sejl os bragt»


Fredrik Christian var født i Hvitsten, og han kjøpte sitt første seilskip i 1848. Da han døde i 1875 eide han 22 skip. Petter var den mellomste broren og han kjøpte sitt første skip i 1855 og da han døde i 1899 eide han 16 skip. Andreas var den yngste broren. kjøpte sitt første skip i 1860 og da han døde i 1891 eide han 5 egne skip sammen med eierandeler i flere andre selskap.  Brødrenes rederi og handelsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at det ble opprettet en egen tollstasjon i Hvitsten I dag styres rederiet fra Oslo, men de har like vel behold et "sommerkontor" i Hvitsten. Rederiet Fred. Olsen har alltid vært opptatt av norsk kunst og mange av deres gallionsfigurer på egne skip er laget av norske kunstnere. Nå står 37 av disse galllionsfigurene i parken på Hvitsten - gitt til byen av rederiet.


På Petter Olsens kulturhotel Ramme Gaard
har det vært forestillinger med The British Shakespeare Company som bl.a. er sponset av nettopp Petter Olsen. Han er også en ivrig kunstsamler og han hadde lenge det ene av de 4 originale "Skrik" maleriene av Edward Munch i privat eie. Det siste av disse 4 maleriene ble - til orientering - solgt for 614,5 millioner kroner på en kunstauksjon hos Sotherby i New York. Verdens dyreste maleri er like vel "Liggende Akt" av den italienske kunstneren Amedeo Modigliani. Det ble solgt på en auksjon hos Christie's i London for 1.495 millioner kroner (du leste riktig - altså nesten 1,5 milliard)

Når det er sagt så solgte Petter Olsen sitt maleri for å finansiere et museum for bl.a. Munch i Hvitsten. Det er ikke første gang Hvitsten mottar gaver fra Olsen familien. Tidligere har de gitt  både ny skole, ny kirke og betydelige pengegaver til den lille hvitmalte byen. Hvor det ble av pengene for "Liggende Akt" er litt uklart, men de ble i alle falle ikke donert til lokalsamfunnet i Hvitsten....




torsdag 4. november 2021

Framvaren, Agder, Norway

Framvaren er en avgrenset fjordarm som ligger nord for Farsund. Den er ca. 8,5 km. lang og ca. 175 meter dyp. På østsiden er det fjell opp mot 350 moh., men det på vestsiden er et terreng som er mer tilpasset for dyrking. Dette er en av få norske fjorder som er omtrent utdødd helt uten påvirkning av mennesker eller industriforurensing. Årsaken er at det er en typiske teskelfjord med et lite smalt utløp som i liten grad påvirkes av tidevannet. Dermed blir det mye brakkvann og desto mindre liv i vannet. Det eneste utløpet fra fjorden går gjennom en smal kanal som heter Straumen. Siden denne glemte fjordarmen en gang var en viktig transportvei ble det i 1902 bygget en hendig teknisk svingbro for den kyssende trafikken til Helvik. I dag kan man også komme til Framvaren hvis man tar av fra FV43 som går mot Vanse.


Et stykke inn i Framvaren starter Bøenbakken. Denne gamle stabbesteinsveien gikk opprinnelig fra Farsund til Herad og videre til Åpta. Det som er igjen av denne veien er nå fredet. Fra Framvaren stiger den bratt opp på fjellet. Veien ble åpnet i 1904 og forståelig nok stengt for biltrafikk i 1965. Den er nærmest hugget inn i fjellsiden og det var ikke mange muligheter for 2 biler å passere hverandre. I dag er det en populær turvei for både gående og syklister. Skal du ta denne turen bør du gjøre det på sommeren for om vinteren er det en viss rasfare langs veien.


Det er en merket parkeringsplass i hver ende av veien og friluftsrådet i Farsund setter ut benker som står hele sommeren. Det er en luftig tur og det finne mange kulturminner langs veien. Det er ca 2 km. fra parkeringsplassen og inn til starten på Bøenbakken. Hele turen er ca. 9 km. Straumen er vernet som et naturreservat og selve Framvaren er vernet som et maritimt verneområde på lik linje med Saltstraumen i Nordland og Tauterryggen i Trøndelag. 


På østsiden, omtrent midtveis i fjorden, er det et runefelt med teksten «Reist Einriði at Eystein» risset direkte inn i fjellveggenOversatt betyr dette at «Einriði risset denne teksten til minne om Eystein». Runene står i dag 2,5 meter over vannflaten og er bare tilgjengelige med båt. Man tror disse runene er over 3.000 år gamle og at Eystein kan ha vært en kar som har druknet i Framvaren, men hvem Einriði og Eystein egentlig var er fortsatt et mysterium.


Nesten helt i nordvest i Framvaren er det et båttrekk over land som går fra Eidsfjorden og Sigersvold på sjøsiden og over til Listeid i Framvaren. Det var her båtene i gamle dager ble fraktet når været stod på utaskjærs.  Fra Listeid via Framvaren og gjennom kanalen ved Straumen kommer man til Farsund. De som skulle nordover gikk motsatt vei og dette var sikkert nyttig for han som styrte båttrekket da han fikk last begge veier. Dette båttrekket var lenge ute av drift, men i dag er det igjen mulig å frakte mindre fritidsbåter denne veien. Fortsetter man så videre gjennom kanalen ved Spangereid betyr det at man slipper å krysse  de beryktede havstrekningene utenfor Lista og Lindesnes, men istedenfor kan gå omtrent innaskjærs helt fra Hidra eller Flekkefjord og til Mandal.



lørdag 23. oktober 2021

Svelvik, Viken, Norway

 

Fergeturen fra Svelvik til Verket i Drammensfjorden er nokså sikkert Norges korteste fergestrekning. Turen over til Hurum landet tar neppe mer enn 5 minutt. Dette er det smaleste punktet på Drammensfjorden og det er nesten uforståelig at de store bilfrakteskipene greier å tråkle seg gjennom dette sundet. Om natten ser det nesten ut som om de kommer seilende gjennom hovedgaten som går parallelt med sundet. Det er ikke mer enn 200 meter bredt og den utadgående tidevannsstrømmen kan komme opp i 5 knop. Det betyr at den er Norges nest kraftigste tidevannsstrøm. 

På motsatt side av sundet ligger stedet som heter Verket. Her bor det bare drøyt 100 personer og for å gjøre det enkelt regnes disse som innbyggere i Svelvik. Stedsnavnet kommer fra det gamle Schimmelmanns glassverk som ble anlagt her i 1781. Glassverket var i drift frem til 1831. Det var den danske finansministeren i København som fikk i gang arbeidet med bygging - og det offisielle navnet på verket ble derfor "Skatmester Schimmelmanns Glasverk". Etter oppstarten i 1781 ble hele det ferdige anlegget taksert til 13.000 riksdaler, noe som var et enormt beløp på den tiden. Verket skulle bidra til at unionen med Norge og Danmark skulle være selvforsynt med glass. Produksjonen var i hovedsak flasker av farget glass.

Etter at glassverket ble etablert utviklet det seg raskt et lite samfunn på Verket og tidlig på 1800 tallet bodde det over 20 familier og 100 mennesker ute på halvøyen. De hadde også sine egen lover og jurisdiksjon og dette ble kalt "Hytteretten". Under Napoleonskrigen ble det bygget et forsvarsverk ved Verket og her var det på det meste stasjoner over 300 soldater rundt 1905. Forlegningen lå i hovedsak der det store sandtaket ligger i dag. Nå er det meste fjernet, men noen av de historiske bygningen er rekonstruert og plassert andre steder på Verket. 

Rederiet Bastø Fosen skal fra 2022 overta ansvaret for fergesambandet og de har derfor kontrahert en ny elektrisk ferge fra et verft i Tyrkia. Den er 54 meter lang, kan ta 30 personbiler og 99 passasjerer. Det høres fint ut hvis det ikke var for et lite marginalt problem ..... noen har tydeligvis glemt å se om fergen kan bruke de gamle ferjeleiene. Det kan den ikke, så her må det betydelige ombygging til før den nye bilfergen kan settes i drift.

Ut over dette er nok Svelvik mest kjent for sin fruktdyrking og selv kaller innbyggerne Svelvik for "Norges nordligste sørlandsby". Ser man på kartet ligger Svelvik derimot like langt nord som Espevær utenfor Bømlo i Vestland fylke (eller litt nord for skistedet Hovden i Setesdalen). Svelvik har ca. 4.000 innbyggere og i flg. reklamen sier visstnok de aller fleste at Svelvik er et godt sted å bo. 



søndag 3. oktober 2021

Sola ruinkirke, Rogaland, Norway


Den gamle steinkirken på Sola i Rogaland ble bygget i samme tidsperiode som domkirken i Stavanger. De stod begge ferdig tidlig på 1100 tallet og kirken på Sola var i bruk til 1842. Deretter ble den stående og forfalle til 1871. Da var det bare rester igjen etter kirken og den fremsto som en åpen ruin av stein. Sjømannen og kunstmaleren Johan Jacob Bennetter (1822-1904) så et potensialet i steinhaugen så han kjøpte den gamle ruinen og bygde den om til et beboelseshus med eget atelier. Bennetter malte her mange maritime bilder og flere av disse står i dag på Nasjonalmuseet i Oslo. 

Etter hans død i 1904 ble bygget stående tomt helt frem til 1940. Da var det igjen blitt en ny steinruin. Under krigen ble det meste av kirkeveggene revet ned for å bruke steinen fra veggene til nye byggverk. Først rundt 1980 tok endelig Sola kommune tak i ruinen og bestemte at kirken skulle restaureres til slik  den en gang var bygget.

Etter ytterligere 12 år kom endelig restaureringsarbeidet i gang og i 1993 stod kirken igjen ferdig og slik den ble bygget for over 900 år siden. I dag har det gamle kirkebygget 64 sitteplasser og er et populært sted for både kristne og humanistiske vielser. Ruinkirken brukes også til ulike intimkonserter og andre kulturarrangement.


En liten kuriositet er at man tror Erling Skjalgsson hadde sin kongsgård omtrent der Sola ruinkirke står i dag og at det på den tiden stod en gammel stavkirke på gården hans. Erling Skjalgsson regjerte over landområdene fra Sogn til Lindesnes. Da han giftet seg for andre gang var det med Astrid, som var søsteren til Olav Tryggvason, og som kongens svoger ble han regnet som en av landets mektigste menn - i følge både Snorres Heimskringla og i de mer moderate tekstene av Bjørnstjerne Bjørnson og Per Sivle. 

Erling Skjalgsson ble drept i et sjøslag mot Olav «den hellige» Haraldsson ved Boknafjorden i Rogaland. Etter at Erling Skjalgsson i dette slaget hadde mister alle sine menn og til slutt stod alene og uten våpen foran Olav den hellige, trådte skalden Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling Skjalgsson med øksen sin. Det var da Olav den hellige skal ha sagt «Nå hogg du Norge ut av hånden min», noe som i ettertid er tolket som at Erling Skjalgsson var en mektig person i Norge og at Olav den hellige var redd drapet kunne koste han tronen. Olav den hellige ble selv drept noen få år senere -  i slaget på Stiklestad i Trøndelag.



lørdag 2. oktober 2021

Lista, Nordberg fort, Agder, Norway



Under den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 ble det bygget en mengde fort langs kysten. Disse skulle forsvare okkuperte områder dersom de allierte forsøkte å landsette styrker. Tyskerne vurderte nettopp Lista halvøya som et sted der det ville bli enkelt å landsette allierte styrker. Det flate landskapet på Lista gjorde det også enkelt å bygge en større og bedre flyplass som kunne erstatte den gamle flyplassen i Mandal (se egen beskrivelse). Dette resulterte i at det var betydelige byggearbeidet i området og tyskerne kalte derfor Lista for «Festung Lista». Nordberg Fort ble en del av dette forsvarsverket og her ble det satt opp flere 150mm. kanoner med en rekkevidde på 16.000 meter. Oppgaven var å beskytte allierte skip som passerte eller som forsøkte å landsette styrker. Oversikten og utsikten, samt det faktum at det nesten ikke var synlig fra havet, var nok en vesentlig årsak til at fortet ble bygget akkurat her.


Det var til en hver tid 100 soldater som var stasjonert på fortet. Kommandosentralen for kanonene var plassert på den høyeste toppen og her hadde befalet en utsikt på 270 grader mot havet utenfor. Kanonen på fortet ble derimot aldri brukt og fortet ble heller aldri beskutt av allierte fly. De konsentrerte seg heller om å bombe den tyske flyplassen og de tyske konvoiene som gikk langs kysten. Etter krigen ble anlegget overtatt av det norske forsvaret og de ville gjerne teste kanonen. Da gikk det ut melding til alle huseierne på Lista om å holde vinduene åpne slik at de ikke ble knust av lufttrykket. Forsvaret demonterte senere alle kanonene og smeltet dem om til spiker. I dag er det tydelige spor etter bunkers, skyttergraver og kanonstillinger, men det er bare en eneste russisk kanon som står igjen.

Fortet ligger i et vernet kulturlandskap på vestsiden av Lista. Dette området er rikt på fornminner. Like ved, på Penne, ligger det et stort helleristningsfelt. I dette området er det også gjort funn av pilspisser fra steinalderen og sverd og våpen fra bronsealderen. Hele anlegget er nå overtatt av Agder fylkeskommune og alle bygninger med installasjoner er fredet av Riksantikvaren. Lista er for øvrig et av de eldste landområdene vi har i Norge. Landskapet er skapt av isbreer med endemorener og jordsmonnet er særdeles fruktbart. Lista er også en yndet hekkeplass for trekkfugler.



torsdag 30. september 2021

Sandnes, Rogaland, Norway


Hva er det med trapper i Sandnes?


Arbeidet med bygging av den gamle Hanatrappen i Sandnes startet i 1954 og da trappen stod ferdig var det 306 trappetrinn fra bunnen og opp til toppen. Dermed regner noen Hanatrappene som verdens lengste støpte terrengtrapp - i det minste blant innbyggerne i Sandnes. Trappen er meldt inn til Guinness Book of Records, men saken er ikke enda avklart.


Initiativet kom fra Hana skole som ønsket en bedre tilgang til idrettsanleggene på Hanafjell. Forskaling og støping av trappene ble utført av foreldre på Hana og av frivillige fra Sandnes Aducerverk og fra Polaris - som begge hadde sine gamle fabrikker på Hana i Sandnes.


Sandnes idrettslag arrangerer hvert år et motbakkeløp opp trappene. Vil du forberede deg til dette så er det montert et tidtakeranlegg som kan brukes av de som vil trene i trappene. Rekorden opp de 306 trinnene i trappen, som er på over 50 høydemeter, er 52,8 sekund. Den ble satt av Torbjørn Fjeld i 2010 og den står fortsatt. På den tiden var Torbjørn Fjeld kjent som distriktets beste skøyteløper.



Den trappen som allerede kan smykke seg med beskrivelsen verdens lengste tretrapp i Guinness Book of Records er trappene opp langs rørgatene på Flørli i Lysefjorden - og som Hanatrappene ligger også Flørlitrappene i landets «trappekommune», nemlig i Sandnes i Rogaland. 


Flørlitrappene ble bygget i forbindelse med etableringen av Flørli kraftstasjon i 1916. Denne trappen består av 4444 trappetrinn og den stiger 740 metter opp fra havet. Denne turen er virkelig verdt strevet. På på toppen venter en fantastisk utsikt over Lysefjorden og Preikestolen.


Kraftverket på Flørli er veiløst og eneste tilgangen er via rutebåter eller via egen båt, men hvis du først kommer deg dit bør du gjerne bli en stund. Det er muligheter for overnatting  i noen av de 4 gamle restaurerte arbeidsboligene eller i telt - og for bespisning mens du ser på kunst på Power Cafe i den gamle maskin hallen. Denne ligger i den gamle hvite kraftstasjonen som ligger som en liten katedral helt nede ved Lysefjorden.


Tidene endrer seg og den nye kraftstasjonen ligger nå skjult langt inne i fjellet. Verten på Flørli er nederlenderen Hessel Johan Haker. Han kom til Norge i 2015 og bestemte seg for å leve av det som ikke bare er verdens lengste tretrapp. Nå finnes det en del andre spennende trapper i Rogaland. Steintrappen opp Svandalsfossen ved Sauda er en av disse. Den er laget av sherpaer og har 540 trinn. For å bygge denne trappen gikk det med over 250 tonn stein som måtte hentes fra Karmøy. 


Nå er ikke dette bare lokal patriotisme. Selv CNN har definert Flørli trappen som en av verdens skumleste. CNN har et program som heter «The world's scariest stairs». Her plasseres Flørli trappen i selskap med bratte og nifse trapper i Kina, Malaysia, Frankrike og i andre fjerne hjørner av verden - og de omtaler Flørli trappen slik:


«Norway's Flørli Power Station is the starting point for the best hikes around the town of Lysefjord - and its stairs will make you gasp for two reasons. First, there are 4444 steps that ascend a staggering 2427 feet from the bottom. Second, it is the longest staircase in the world made entirely out of wood, meaning you should be paying close attention to each mysterious creak and crack you hear.»


Dette var eksempler på en støpt trapp, en tretrapp og en steintrapp. Det er kanskje ikke mange fylker i dette landet som kan vise en tilsvarende samling av verdenskjente trapper - eller....? 

fredag 13. august 2021

Nutheim, Flatdal, Vestfold og Telemark, Norway


Nesten øverst i Flatdal ved Seljord i Vestfold og Telemark ligger Nutheim. Det er et sjarmerende  gjestgiveri som ligger langs den gamle veien fra Seljord mot Notodden og Kongsberg. Rundt 1862 ble det anlagt en ny vei gjennom Flatdal med en stikkvei til Rauland. På den tiden var nærmeste nabo til dette vegkrysset Einarjuvet gård. Ettersom trafikken økte vokste det frem både landhandleri, bakeri, slakteri, skysstasjon - og overnattingsmuligheter for reisende. Senere kom det også både bussterminal og bensinstasjon i det etter hvert travle vegkrysset - ikke helt ulikt en kjent sangtekst av Øystein Sunde.


Til å begynne med var det bare noen få rom for overnatting, men i 1877 flyttet man rett og slett hovedhuset på Einarjuvet gård frem til dette veikrysset og fikk etablert Nuthein Gjestgiveri. 

Det har vært mange eiere på Nutheim. Rundt 1901 var stedet eid av en driftig dame som het Gina Thommesen. Hun laget til en frodig hage med prydbusker, grusganger og et lysthus like nedenfor hovedbygningen. Denne hagen er godt bevart og ligger der enda. I 1917 kjøpte brødrene Olav og Halvor Svartdal stedet.  


Nutheim ble raskt et samlingssted for mange kunstnere fra hele landet. I 1946 kom kunstnerbrødrene Erland og Terje Grøstad hit. De fant også hver sin søster som de senere ble gift med. Terje Grøstad fikk laget et atelier i bakken nedenfor hovedhuset og der fikk han etablert seg som grafiker. Broren Erlend overtok driften av Nutheim da han giftet seg med datteren til Olav Svartdal og i 1962 fikk de like godt  flyttet Hjartdal gamle prestegård opp til Nutheim. I dette bygget har både kronprinsparet og statsministeren overnattet. 

Erlend Grøstad drev stedet sammen med sin kone Anne i over 50 år. Da ble hele gjestgiveriet overtatt av kunstneren  Ellen Grøstad Barstad. Hun førte familietradisjonene videre, gjorde om det gamle gjestgiveriet til et hotell og i dag driver hun dette hotellet sammen med datteren Solveig.

I 1989 overtok og utbedret Statens Vegvesen veien forbi hotellet (den såkalte "Nutheimsvingen") og dermed ble det slutt på både landhandelen og bensinstasjonen. Hotellet er derimot fortsatt i full drift - og fortsatt som et kunstnerhotell. Restauranten og alle rommene er dekorert med originale verk av de kunstnerne som har bodd og virket her. Det arrangeres fortsatt malerkurs for de som ønsker å perfeksjonere seg som kunstnere - og slike kurs har de holdt på med i over 60 år på Nutheim

.




torsdag 12. august 2021

Nisservann, Agder, Norway

Planen var å finne og å fotografere den gamle slepebåten M/S «Fram» på Nisser. Dessverre var det ikke mulig å få tatt noen bilder, men her er i alle fall historien om den gamle båten

- - - oOo - - -

M/S «Fram» ble bygd som slepebåt på Fredrikstad Mek. Verksted i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og  Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og den største i Vestfold og Telemarks fylke. På grunn av størrelsen på Nisser var det ikke mulig å la tømmeret flyte egenhendig og det ble snart klart at dersom det skulle fløtes tømmer helt til Nidelven som ender opp ved Arendal så måtte man ha motorhjelp til for å få fortgang i fløtingen over Nisser.


M/S «Fram» seilte i fast rute helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 65 kilometer. Det var Nidarå Fellesfløteforening (senere Arendal Vassdrag og Fellesfløteforening) som eide og drev båten. Da mye av tømmertransporten gikk over til landeveien rundt 1970 opphørte fløtingen både på Nisser og Vråvann, og da ble det heller ikke bruk for M/S «Fram». Det var i en periode også 2 andre slepebåter i drift på Nisser, det var M/S «Dølen» og M/S «Nisser», men disse ble  tatt ut av drift før M/S «Fram» gikk i opplag.


Kapteinen på M/S «Fram» var Magnus O. Tveitane. Han hadde vært kaptein helt siden 1929 og på folkemunne ble båten bare kalt «Tveitanebåten». Det var og Magnus O. Tveitane som fikk det tunge oppdraget å legge båten i opplag i 1971. Etter dette ble M/S «Fram» liggende å forfalle helt til 1986. - like utenfor kontorvinduet til hotelleier Johans S. Strand på Strand Hotell.


Sammen med Magnus O. Tveitane satt Johans S. Strand igang et prosjekt for å redde den siste båten som hadde trafikkert landets syvende største fløtningsvassdrag. De så for seg at M/S «Fram» skulle seile med turister på den gamle ruten fra Vråvatn øverst i vassdraget og over hele Nisser som ligger på nedsiden av slusene ved Småstraum og Storstraum i Vrådal. Det var Arendals Vasdrags Brugseierforening som bygde disse slusene for tømmer- og båttrafikk i 1914 og som eiere hadde de fortsatt driftsansvaret. Brugseierforeningen var positive til turistplanene og ville bidra med å holde slusene i stand, men bare dersom M/S «Fram» kom i rute på Nisser og Vråvatn.


Rundt 1986 begynte det endelig å skje saker og ting. Båten ble kjøpt for kr. 6.000 og det ble stiftet en venneforening som skulle restaurere og drive båten. De ville bygge om den gamle slepebåten til passasjerbåt for å drive med turisme der båten en gang bukserte tømmer. Etter ombyggingen ble den klassifisert og re-sertifisert for 90 passasjerer. Hele prosjektet kostet 4 millioner og på St.Hansaften i 1987 kunne den stolte kaptein Magnus O. Tveitane ta den nyrestaurerte båten ut på jomfruturen - denne gangen som passasjerbåt.





torsdag 29. juli 2021

Helvete, Innlandet, Norway


Veien gjennom Gausdal heter egentlig RV255, men denne er også kjent som «Bjørnsons vegen». Det er ikke fordi det var Bjørnstjerne Bjørnson som helt på egenhendig anla denne veien eller fordi han til stadighet trasket opp og ned denne strekningen - men rett og slett fordi veien går like forbi huset hans ved Aulestad. Og kanskje var det nettopp her han satt da han skrev «Ja, vi elsker dette landet», mens hans kone Karoline Johanne Elisabeth Bjørnson satt ved hans side som sufflør.


«Ja, vi elsker dette landet» regnes ofte som den originale norske nasjonalsangen, men den stemmer ikke. Det var nemlig først den 11. desember i 2019 (!) at Stortinget enstemmig vedtok at «Ja, vi elsker dette landet» av Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak skulle være Norges offisielle nasjonalsang. Fra 1800 tallet har det vært flere sanger som har vært regnet som nasjonalsang, men den som tidligere (altså for lenge siden) oftest ble brukt som Norges nasjonalsang i formelle sammenhenger var faktisk «Sønner av Norge» som er skrevet av Henrik Anker Bjerregaard i 1820 - hele 12 år før Bjørnstjerne Bjørnson ble født. 



«Bjørnsonvegen» er en opplevelsesrik omveg fra E6, men også en muligheter til å fortsette videre over fjellet via Jotunheimvegen, over Valdresflya og videre til fjordene på Vestlandet, eller en tur over «Bjørnsonvegen» til Espedalen og retur via «Peer Gynt vegen» (se egen beskrivelse).



RV255 gjennom Gausdal er også en av de norske veiene med størst elgfare. Bestanden av elg er spesielt stor i dette området og det er rett som titt noen som forviller seg ut på avveier. 


Men hvorfor snakke om "Helvete" og hvilken sammenheng har dette med Bjørnson, stor elgfare og "Ja vi elsker" - svaret er ingen ting bortsett fra at alt ligger i Gausdal. Omtrent midtveis i dalen ligger det nemlig et spesielt sted som faktisk heter «Helvete». Dette er et område med noen  gigantiske jettegryter som ble formet for mer enn 9000 år siden.  


Det er en høydeforskjell på over 100 meter fra parkeringsplassen langs RV255 og ned til bunnen av «Helvete», altså fortsatt jettegrytene. Rundturen ned til bunnen, gjennom formasjonene og så tilbake til parkeringsplassen er en drøy kilometer i nokså ulendt og bratt terreng. Underveis blir man stadig minnet på hvilke enorme kreftene som har formet dette landskapet. Navnet «Helvete» stammer visstnok fra den tiden det var gruvedrift etter kobber og nikkel i Espedalen litt lenger nordvest i Gausdal. Den gangen var det rett og slett et helvete å passere dette stedet med hest og kjerre. 



Det sies også at en ikke navngitt prest fra Skåby (litt lenger nord i Espedalen) en gang ble firt med i tau for å undersøke stedet. Da han ble heist opp igjen hadde han noen grønne morkne beinrester i hendene. Da han nådde toppen skal han ha uttalt  «No er eg visstnok den einaste presten i Norges land som kan seie at han har vore i Helvete, og at han har slippe helskinna ut at». Dette var en kommentar som de religiøse Gausdølene syntes var svært så upassende fra en prest.


Disse jettegrytene ble dannet på slutten av den siste istiden. Den gangen var området i Espedalen dekket av en ca.1000 meter tykk isbre og smeltevannet fra denne breen rant ut i elven Vinstra . Elven gikk da i strie styk gjennom den smale Gausdal og den dro med seg både småstein og store steinblokker fra brekanten. Disse roterte rundt i de strie strykene og i løpet av veldig mange år ble disse jettegrytene skapt av smeltevannet. 


For 9000 år siden rant altså elven gjennom Gausdal og ut i Mjøsa, ca. 8 km. sør for Lillehammer. Det var et svakt punkt i isen ved Kamfossen som ligger ca. 22 km. nord for «Helvete» og da vannet brøt gjennom is demningen her fikk elven et helt nytt leie over til Gudbrandsdalen. Det gamle elveleiet gjennom Gausdal ble etter dette nesten tørrlagt og avdekket disse enorme jettegrytene. 




Gausdal Bilselskap AS hadde faste ruter gjennom Gausdal helt fra 1928 og det var de som fikk laget de første stiene og rekkverkene ned til jettegrytene. Dette ble gjort for at deres turister skulle få muligheter for å komme ned til formasjonene. Men de første turistene som stoppet her for å se på jettegrytene kom først i 1954 - så det var kanskje ikke så enkelt å finne en trygg vei ned og opp igjen.  


Fortsatt ligger det mange runde og slipte steiner i bunnen av jettegrytene. De største jettegrytene er ca. 50 meter høye og formet i flere nivåer. De er også flere som er nærmere 20-30 meter i diameter. I mellom disse store er det mange mindre jettegryter som alle må passeres når man går gjennom juvet. I bunnen er det nå et nesten tørrlagt elveleie, men lyden av rennende vann er med på å forsterke inntrykket og dramatikken i landskapet. Denne elven må forseres før man kan starte på oppstigningen igjen. 


Disse jettegrytene regnes som Nord-Europas største og hele området er vernet. At stedet heter  «Helvete» er definitivt et beskrivende navn. 




Dombås, Innlandet, Norway



Dombås ligger litt nord for Otta og er krysningspunktet for Dovrebanen og Raumabanen. Midt på 1800 tallet startet utviklingen der med en enkel telegrafstasjon og i dag er det drøyt 1.000 innbyggere i bygden. Under den tyske okkupasjonen i 1940 droppet tyske fly fallskjermsoldater over Dombås og Dovre. Disse ble nedkjempet av norske patrioter og dette regnes som det første tyske tapet under invasjonen. 

Her deltok også amerikaneren Robert Moffat Losey (1908-1940). Han var luftfartsmeteorolog som omkom under tyske bombeangrep mot jernbanestasjonen på Dombås i april 1940. Losey tjenestegjorde som assisterende militærattaché først i Finland, deretter i Sverige og Norge. I Norge deltok han i arbeidet med å evakuere en amerikanske delegasjon til Sverige etter den tyske invasjonen 9. april. Da bombene ble sluppet over Dombås i krigens første dager søkte han tilflukt i en jernbanetunnel, men her ble han truffet av en dødelig granatsplint da han kom for nær tunnelåpningen. Dermed ble Robert Moffat Losey det første amerikanske dødsofferet under andre verdenskrig.

På Dombås står det et minnesmerke med inskripsjonen:
«In memory of Captain Robert Losey, USA AC killed in action at Dombås 21th April. The first american serviceman to give his life for his country in World War II.»

Det originale Dombås hotell var en stor trebygning fra 1915. Det brant dessverre ned til grunnen i 2007. Hotellet ble tegnet av den norske arkitekten Arnstein Rynning Arneberg. Han tegnet også flere stasjonsbygninger langs Dovrebanen, men er nok mest kjent som arkitekten bak kongsgården på Skaugum, Oslo Rådhus og Oslo Telegrafstasjon - og ikke minst for Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York. For dette fikk han tildelt St. Hallvards medaljen av Oslo by. Denne medaljen er Oslo bys høyeste utmerkelse. Navnet er hentet fra byens skytshelgen, St. Hallvard (ca. 1020 – 1048) som også figurerer på Oslo's byvåpen. Dagens nye versjon av Dombås hotell ble åpnet i 2014 og har et mye mer moderne uttrykk enn det Arnstein Rynning Arneberg hadde tegnet.

Og når vi først snakker om FN bygningen….

Veggmaleriene i Sikkerhetsrådet sal er av den norske kunstneren Per Larsson Krogh (1885-1965). Han var sønn av de to kjente malerne Oda og Christian Krogh, begge kjent fra historiene om Kristiania-bohemen på 1800 tallet. Per Larsson Krogh ble arrestert av tyske Gestapo i 1942 og satt på Grini til 1943, før han ble sendt til tvangsarbeid i Troms.

Det var for øvrig også Per Larsson Krogh og hans første kone, Lucy Vidil, som innførte tangoen til Norge allerede i 1913 - men det er en helt annen historie….









Peer Gynt vegen, Innlandet, Norway


Denne Peer Gynt vegen - som ikke må forveksles med Peer Gynt Seterveg (se egen beskrivelse) - går mellom Skåbu ved Vinstra i Gudbrandsdalen og over fjellet til Espedalen i Gausdal, mellom Rondane og Jotunheimen. Både denne veien og Peer Gynt setervegen er private bomveier som bare holdes åpne i sommersesongen. Deler av denne veien kalles også Bjørnsonveien (se egen beskrivelse om "Helvete"). Følger man Gausdal sørover ender man i Lillehammer, og det var her man tror at Birkebeinerne Torstein Skjelva og Skjervald Skrukke startet på sin strabasiøse tur over fjellet med kongssønnen Håkon Håkonsson i 1205. Det er denne turen som senere er blitt kjent som Birkebeinerløypa.

Denne veien passerer hjemmene til 2 av de 3 norske nobelprisvinnere i litteratur. Det er Sigrid Undset sitt hus på Bjærkebæk og Bjørnstjerne Bjørnsonen sitt hus på Aulestad. Den 3. norske forfatteren som har fått Nobelprisen i litteratur er Knut Hamsund (som egentlig heter Knud Pedersen). Han ble født i Vågå/Lom i 1859 og døde i Grimstad i 1952. I løpet av hans forfatterkarriere fikk han utgitt over 20 romaner, noveller og  diktsamlinger.


Og for statistikken skyld....
Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobelprisen i 1903, Knut Hamsund fikk Nobelprisen i 1920 og Sigrid Undset fikk fikk Nobelprisen i 1928. Det er og litt spesielt at alle de 3 eneste norske nobelprisvinnerne i litteratur kommer fra et såpass begrenset geografisk område i Norge. Ut over dette er det vel ingen hemmelighet at Bjørnson og Hamsund ikke var spesielt på bølgelengde. Bjørnson søkte hjelp fra unionistene i Sverige og det falt ikke i god jord hos nasjonalisten Hamsund som vurderte dette som et landssvik. Om dette var en del av Hamsunds begrunnelse for sine politiske valg under 2. verdenskrig skal være usagt.....




Gålå, Innlandet, Norway


Gålå er et liten setergrend som ligger ca. 950 moh. i Gudbrandsdalen. Det er bare 100 fastboende i den lille bygden. Stedet har mange turmuligheter med et 630 km. langt nett av langrennsløyper og alpinanlegg med 7 heiser og 15 preparerte nedfarter. Gålå Alpin er også kjent som det anlegget der Kjetil Jansrud i barneårene la grunnlaget for sin alpinkarriere. 

På sommeren er det mange turmuligheter for både fjellvandring og terrengsykling. Her arrangeres hvert år «Gålå Events» som bl.a. tilbyr organiserte aktiviteter som elgsafari, kanoturer, fjellklatring, hundeturer og guidede sykkelturer. 

Ved bredden av Gålåvatnet er det en helt spesiell utendørs amfiscene. Den ligger helt nede ved vannflaten og brukes for den årlige oppsetningen av Henrik Ibsens «Peer Gynt». Foruten en spesiell oppføring av teaterstykket om Peer Gynt på denne scenen inngår også andre forestillinger og konserter som arrangeres under dette «Peer Gynt stemnet».

Mer info om «Peer Gynt stemnet»: https://peergynt.no/

Som en del av dette arrangement inngår også en stor høyfjellskonsert på Kvamsfjellet og i denne konserten fremføres hvert år det kjente musikkstykket «Ved Rondane» av Edward Grieg. Det er og en fast tradisjon å dele ut æresprisen «Årets Peer Gynt» under dette arrangementet. 

Juryen som deler ut denne prisen består nå av representanter fra Stortinget og kriteriene for prisen er at man har utmerket seg med et synlig positivt samfunnsengasjement. Den første som fikk prisen var Einar Gerhardsen. Arne Nøst fikk den i 2014, mens han var teatersjef for Rogaland Teater i Stavanger. Han hadde og scenografien for hele Peer Gynt oppsetningen det samme året.  

Gålå er nok det stedet som har hatt flest Peer Gynt oppsetninger i hele verden. Det er bare 20 minutt med bil mellom Gålå og Vinstra så her spilles jo teaterstykket i nesten autentiske kulisser. Når det er sagt ble det i 2006 faktisk satt opp en kortversjon av dette teaterstykke i Central Park, New York. Publikum ble selvfølgelig overveldet....




Peer Gynt Seterveg, Innlandet, Norway


Peer Gynt setervei går fra Vinstra til Kvam og er en omvei dersom man skal hurtigst mulig frem på E6. Denne omveien er en bomvei på ca. 4 mil, men med en spektakulær utsikt til Rondane på den ene siden og Jotunheimen på den andre siden. Per Gynt seterveg var opprinnelig en del av den gamle seterveien til Røros - fra den tiden men brukte kløvhest når man skulle til bergstaden. Rundt 1929 begynte den første melketransporten med hest og kjerre fra setrene innafor «Krøkla» og ned til Vinstra. Veien ned til bygden måtte derfor utbedres. Videre ble veien bygd sammen med setervegen fra Kvam rundt 1960 og da ble det mulig å kjøre gjennom Frydalen og over til Kvamsfjellet.

På vei opp til Sulsete passeres storgården Hågå. Dette var gården til Peder Olsen Hågå som Henrik Ibsen brukte som rollefigur da han skrev historien om Peer Gynt. Peder Olsen Hågå ble også kalt Peer Gynt på folkemunne og det kan ha vært noe av Ibsens motivasjon i teksten. Storgården Hågå, med sine 18 bygninger, er i privat eie.



N
oen hundre meter sør for Hågå gård ligger Hegstad gård. Ibsens beskriver både bryllupet på Hegstad og det dramatiske bruderovet opp de bratte fjellsidene. I flg. Ibsens tekster ble aldri  odelsjenta på Hegstad gift med Peer Gynt etter dette bruderovet, men derimot med bygdens fordrukne smed. På den andre siden av Gudbrandsdalen, ligger gården Stor-Lunde. Her bodde Ibsen i 1862 da han var på rundtur for å samle segn og folkeeventyr til bruk i sin diktning.



Sulseter Fjellstugu var en gang en avsidesliggende fjellgård. Rundt 1930 ble den utvidet med 2 rom for å spe på inntektene. Rundt 1940 ble den igjen utvidet med flere rom for overnatting og i dag har de både strøm og innlagt vann. Dette er et fint utgangspunkt for mange fjellturer mot Rondane. Det er og her bomveger starter. Det høyeste punktet på Peer Gynt setervei er over fjellet «Krøkla» (1109 moh.), men før man kommer dit passeres en liten setergrend ved vannet «Astjønna». Her ligger det en del typiske små gamle fjellhytter på 20-30 m2 og en del av disse har nok vært setre i tidligere tider. Fra veiens høyeste punkt ved fjellet «Krøkla» er det utsikt mot store deler av Rondane nasjonalpark (se egen beskrivelse).  Herfra finnes det og en mengde turalternativ og de er kvistet til bruk både på sommeren og på vinteren. Turen fra Rondvassbu via Dørålen og til Bjørnhollia er en av de mest brukte i Rondane.