Jørstad, Trøndelag, Norway

Jørstad er en bygd i Snåsa kommune i Trøndelag som ligger ca. 8 km. fra Snåsa sentrum i retning Steinkjer. Fra Jørstad går det vei østover mot den flotte Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark som er Norges 4. største nasjonalpark. Dette gjør Jørstad til et godt utgangspunkt for naturopplevelser. Navnet Jørstad ble tatt i bruk da jernbanestasjonen i bygda fikk dette navnet, selv om navn som «Vestbygda» og «Breide» allerede var i bruk.Denne bygden er altså oppkalt etter en jernbanestasjon. Den tidligere skolen i bygda, Breide skole, ble nedlagt rundt 2010 og fungerer i dag som samfunnshus. Jørstad er et typisk eksempel på en norsk landbruksbygd.

Steinkjer, Trøndelag, Norway

Steinkjer ligger innerst i Trondheimsfjorden. Dette er det regionale senteret for Nord-Trøndelag, og det er og administrasjonsby for Statsforvalteren i Trøndelag. Steinkjer er og kjent for sin status som en gjenreisningsby etter andre verdenskrig, med en karakteristisk funksjonalistisk arkitektur.

Steinkjer har kystlinje mot Beitstadfjorden, store jordbruksområder, skogkledde åser og fjellområder. Landskapet er formet av istiden, og har mye lavland med marin sand og leire som gir god jordbruksjord. Steinkjerelva og Figgja elven renner gjennom kommunen - og Norges geografiske midtpunkt (!} ligger i Ogndal, omtrent fire mil øst for Steinkjer sentrum. 

Områdets rundt Steinkjer har vært bebodd i over 6.000 år, dokumentert av tallrike helleristninger og oldfunn. Steinkjer hadde sin første storhetstid for rundt 1.000 år siden som hovedsete for jarlene Eirik og Svein. Stedet var et viktig handelssted og fergested ved utløpet av Steinkjerelva. Milepæler i historien er nok ladestedsrettighetene i 1857 og bombingen i 1940. Etter krigen ble bebyggelsen gjenreist i en funksjonalistisk stil, og regnes i dag som en av landets mest vellykkede og best bevarte gjenreisningsbyer, med arkitektur av stor kulturhistorisk betydning.

Steinkjer har et variert næringsliv, med jordbruk og industri - og som et sentralt kommunikasjonssentrum med tilgang til E6, jernbane og havn. En fast tradisjon er den årlige «Steinkjerfestivalen", med mange lokale og nasjonale artister. I 2024 ble Landsskytterstevnet arrangert i Steinkjer. 

(2008 - 2025)

Verdal, Trøndelag, Norway

Verdal ligger ved Trondheimsfjorden i Trøndelag og grenser til Steinkjer i nord, til Sverige i øst og til Meråker og Levanger i sør, og i nordvest til Inderøy over fjorden.. Verdal kommune har et variert landskap som strekker seg fra fjord til fjell. Langs kysten er det store jordbruksområder og lavereliggende skog, mens man lenger inn i landet finner fjellområder som Væremarka og Skjækra, som begge er populære for friluftsliv. Verdalselva renner gjennom kommunen og er viktig for både natur, næring og fiske

Verdal har en lang historie tilbake til steinalderen. Kommunen er og kjent for Slaget på Stiklestad den 29. juni 1030, hvor kong Olav Haraldsson falt. Dette slaget er en sentral del av norsk historie og har gjort Stiklestad til et nasjonalt pilegrimsmål. Hvert år arrangeres "Spelet om Heilag Olav" på Stiklestad, et stort friluftsteater som trekker tusenvis av besøkende. Historien om dette slaget var mellom bondehæren, med 7.000 menn hovedsakelig samlet blant norske høvdinger som var lovjale mot danskekongen Knut den mektige. De sloss mot kong Olav Haraldssons hær, med 3.500 menn bestående av utenlandske leiesoldater og eventyrere. 

Olav Haraldsson ble såret i låret av Torstein Knarresmed  og med at spydstikk i magen av Tore Hund. Historiske undersøkelser har vel vist at Snorre hadde en viss tendens til å overdrive sine beskrivelser av slike slag (som Stiklestad, Svolder, Hafrsfjord o.l.). Dette slaget var nok kanskje heller ikke så eksepsjonelt som det i ettertid er beskrevet av Snorre, men det resulterte uansett i at kong Olav Haraldsson ble erklært som vinner, først som martyr og deretter som en helgen. Han skal i følge Snorre ha blitt gravlagt i Nidarosdomen, men det finnes det (så langt) ingen beviser for. Uansett ble slaget et viktig punkt for kristningen av Norge og slaget markeres hvert som Olsok på datoen datoen (29. juli) for dette slanget.

Verdal har en stor produksjon av korn, poteter og melk. I tillegg har kommunen et sterkt industrimiljø, spesielt innen verftsindustrien. Aker Verdal er en av de største arbeidsgiverne i kommunen og er ledende innen bygging av plattformer og stålunderstell til olje- og gassindustrien. Reiseliv er også blitt viktig, mye takket være Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Naturen rundt Verdal gir gode muligheter for friluftsliv, fotturer, fiske, jakt og skiturer

—-oOo—-

Fotnote om Lotto millionærer

Verdal er blitt kjent som en  kommune med mange Lotto millionærer, men det er bare et reklame triks. En opptelling i 2023 viste at det var 19 Lotto millionærer i kommunen. Det var en 19. plass på listen over flest vinnere pr. 1000 innbyggere i hele  Trøndelag. Statistikken er litt uklar, men de fylkene med flest vinnere var før fylkessammenslåing Akershus (599), Oslo (570), Hordaland (570), Rogaland (409) og Sør-Trøndelag (392). Så egentlig er det helt logisk at de fylkene med flest innbyggere også har flest vinnere - og at Lotto bare er basert på tilfeldigheter. I «Lotto-kommunen» Verdal er det altså 19 vinnere (0,13%) av 15.400 innbyggere og da kommer de (tilfeldigvis) et stykke nede på listen….

Levanger,Trøndelag, Norway

Levanger har en historie knyttet til gruvedrift, spesielt på Ytterøya, som ble en del av Levanger kommune i 1964. Her lå Ytterøy Kopperverk som er den mest kjente gruvevirksomheten i Levanger. 

Gruvedrift på Ytterøy Kopperverk startet allerede rundt 1630, noe som gjør det til et av de eldste  kobberverkene i Norge.

Driften var basert på forekomster av kobberkis og svovelkis. Svovelkisen ble spesielt viktig på 1800-tallet, da den ble brukt til produksjon av svovelsyre. På 1860-tallet var Ytterøya Norges største bergverk, og i toppåret 1867 arbeidet mellom 500 og 600 personer i gruvene. Ytterøya sto for en betydelig del av verdensproduksjonen av svovelkis i denne perioden. Den industrielle driften av Kobberverk ble avviklet rundt 1880. Hele resten av gruvedriften på Ytterøya ble avviklet like før første verdenskrig, rundt 1912, mens de gamle kalkbruddene på øya varte lenger, frem til rundt 1970.

Det har også vært mindre gruver og skjerp andre steder i Levanger og Verdal, men disse var ofte mindre og med kortere driftsperioder. Tingstad gruve er en slik. Så selv om det ikke drives gruvedrift i Levanger i dag, har kommunen en lang og rik historie knyttet til gruveindustrien, spesielt gjennom virksomheten på Ytterøya. Mange av gruvene har forsvunnet, men man kan fremdeles se tydelige spor etter gruvedriften ovner, sjakter og gruveganger på Ytterøya

—-oOo—-

Fotnote
Norske historiske kobberverk

- Tingstad gruve, Trøndelag (1803-1922)
-  Ytterøya Kobberverk, Trøndelag (1518-1880)
-  Røros kobberverk, Trøndelag (1644-1977)
-  Løken Gruve, Trøndelag (1654-1987)
-  Vigsnes Kobberverk, Rogaland (1865-1972)
-  Kvikne Kobberverk, Innlandet (1630-1915)
-  Sulitjelma Gruver, Nordland (1858-1991)
-  Gullnes Kobberverk, Telemark (1524-1537)
-  Årdal Kobberverk, Sogn og Fjordane (1700-1762)
-  Kåfjord Kobberverk, Finnmark (1826-1909)
-  Foldal Gruber, Innlandet (1748-1993)

I dag er det Glencore Nikkelverk i Kristiansand som har verdens største raffineri av nikkel og kobber. De har en årlig produksjon på nesten 40.000 tonn kobber, med råvarene er importert og kommer ikke fra noen norske gruver.

 (Besøkt 2008 - 2025)

Nordlandsbanen, Trøndelag og Nordland, Norway

«Nordlandsbanens far»

Ole Tobias Olsen

1830 - 1924

Nordlandsbanen er 729 kilometer lang og en reise på hele strekningen tar ca. 10 timer. I løpet av turen er det normalt 23 stopp. De viktigste stasjonene er Trondheim, Steinkjer, Grong, Mosjøen, Mo i Rana, Fauske og Bodø. Dette er Norges lengste jernbanelinje. Banen går fra Trondheim i sør, gjennom Trøndelag, over Saltfjellet og ned til Bodø i Nordland. Underveis passerer den gjennom et landskap med jordbruk, skogkledde åser, høyfjellsområder og kystlandskap.

Byggingen av Nordlandsbanen var et langvarig prosjekt som strakte seg over flere tiår og ble bygget i 18 etapper. De første planene ble lagt på slutten av 1800 tallet, og hele strekningen ble offisielt åpnet av kong Olav V i 1962. Nordlandsbanen er mer enn bare en transportåre, den er en reise gjennom Norges historie og mangfoldige natur.

Under andre verdenskrig ble arbeidet forsert av den tyske okkupasjonsmakten av strategiske årsaker, noe som medførte dårligere standard på enkelte strekninger. Den tyske krigsmaskinen var helt avhengig av jern og den ambisiøse planen var nok å forlenge Nordlandsbanen med ca. 300 km fra Fauske til Narvik for å koble den opp mot Ofotbanen. Motivet for dette var bl.a. å sikre en bedre tilgang på jernmalm fra gruvene i Kiruna og videre til Luleå i Sverige og å gjøre det enklere å frakte krigsmateriell til fronten i Finland. Det hele var nok en overambisiøse ide som må ha oppstått før man fikk sjekket både kart og landskap.

Strekningen mellom Trondheim og Steinkjer er en del av Trønder banen og har relativt høy trafikk. Det er også lokal persontrafikk mellom Bodø og Rognan. Godstrafikk er også viktig for Nordlandsbanen, med flere godsterminaler langs linjen. I dag drives Nordlandsbanen med diesel lokomotiver (bortsett fra strekningen Trondheim-Hell som ble elektrifisert i 2025), men nå er det nye planer om modernisering og eventuell elektrifisering av deler av strekningen i fremtiden. Det vurderes  også bruk av batteridrevne tog på korter strekninger.

Ole Tobias Olsen (1830-1924) er kjent som "Nordlandsbanens far" på grunn av sitt utrettelige arbeid for å få bygget jernbanen gjennom Nordland. Han var en svært allsidig person med mange interesser, blant annet var han lærer, prest, folkeminnesamler, fotograf og lokalpolitiker. Ideen om en jernbane gjennom Nordland fikk han under en tur til Storbritannia i 1862, der han oppdaget fordelene med jernbanetransport.

Hans engasjement for Nordlandsbanen ble en livsoppgave. Han utførte en pionérinnsats ved å stikke ut banelinjen og utarbeide kostnadsoverslag for strekningen fra fylkesgrensen i sør til Salten i nord. Han jobbet i mange år for jernbanedirektoratet og var senere sokneprest i Hattfjelldal, hvorfra han fortsatte arbeidet med jernbanesaken.

Ole Tobias Olsen var medlem av Nordland fylkes jernbanekommisjon fra 1885, noe som ga ham en viktig plattform for å fremme sine synspunkter. Til tross for mange års kamp og utfordringer fikk han til slutt oppleve at Stortinget i 1923, året før han døde, vedtok å bygge Nordlandsbanen til Bodø, i hovedsak etter den linjen han selv hadde stukket ut. Hans utholdenhet og visjon var avgjørende for realiseringen av Nordlandsbanen, og han er derfor med rette æret som dens far.

På Nordlandsbanen er det over 86 stasjonene hvis man regner med alle, både de viktigste stasjonene og noen av de mindre stoppestedene langs strekningen. Flere bilder og mer tekst om de stedene som er markert (*) finner du etter hvert på (b)loggen. Listen går fra sør til nord  i begge fylkene.

37 stasjoner i Trøndelag	49 stasjoner i Nordland
Trondheim (*) Lademoen Lilleby Leangen Rotvoll Vikhammer Midtsandan Hommelvik Hell Værnes Stjørdal Skatval Langstein Åsen Ronglan Skogn Levanger (*) Røstad Bergsgrav Verdal  (*) Røra Sparbu Steinkjer (*) Stod Jørstad (*) Snåsa (*) Agle Formofoss Grong (*) Gartland Harran (*) Lassemoen (*) Namsskogan (*) Brekkvasselv Flåtådal Aunfoss Smalåsen	Majavatn (*) Sefrivatn Holmvassås Svenningdal Trofors (*) Vefsna (*) Finsås vokterbolig Laksfors Eiterstraum Kvalfors Mosjøen (*) Holandsvika Forsmo Drevja Toven Drevvatn (*) Svartisen (*) Saltfjellet (*) Elsfjord Selhornvik Røsså Bjerka Finneidfjord Dalselv Mo i Rana (*) Gullsmedvik Mjølalia Skonseng Storforshei Grønfjelldal Ørtfjell Dunderland (*) Hjartåsen Krokstrand Bolna Saltfjellet (*) Polarsirkelen (*) Stødi Semska Lønsdal (*) Kjemåga Trettnes Rusåga Røkland Rognan Setså Fauske Valnesfjord Oteråga Tverrlandet Støver Mørkved Bodø  (*)

For å greie denne turen på 10 timer er det ikke mulig å stoppe på alle disse stedene. Noen har derimot (som et ledd i en litt merkelig distriktspolitikk) stopp dersom det er noen som skal av eller på, mens andre bare passeres i stillhet. Dette gjelder spesielt for de mindre holdeplassene. For å planlegge en slik tur kan det være lurt å sjekke hvilke tog som stopper på hvilke stasjoner. Togselskapet som trafikkerer Nordlandsbanen hele (SJ Norge) har oppdaterte rutetider og stoppesteder på hele strekningen.

 

Trondheim, Trøndelag, Norway

Nidarosdomen

Trondheim er en historisk by ved utløpet av Nidelven i Trøndelag. Byen er Norges tredje største målt i innbyggertall, og den fjerde største målt i areal. Trondheim ble grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997, og het opprinnelig Nidaros. Nidaros var Norges hovedstad fra 1030 til 1217, og har vært et viktig religiøst sentrum i Norge siden middelalderen. 

 
Skipet i Nidarosdomen - den ene veien…

Olav Tryggvason var en drivkreftene for kristning av Norge, men hans aggressive og brutale fremferd hadde gitt han mange fiender. Han var ofte på røvertokt i områdene rundt Vendland (Pommeren) - som ligger ved den gamle grensen mellom Tyskland og Polen. Her ble han visstnok til og med gift med Geira som var datter til den lokale kongen Burislav. Dette ekteskapet er nok litt diskutert i ettertid, men han hadde uansett skaffet seg en betydelig status og stor rikdom. 

Da han og hæren hans i år 997 var på vei hjem til Norge for å kreve den norske tronen ble de møtt av en stor vikinghær ved Svolder. Hans fiender hadde da samlet seg og var klare til å forsvare landet. Olav Tryggvason hadde 11 skip, mens hans motstandere hadde mellom 70 og 140 skip. Motstandshæren var ledet av vikingkongene Svein Tjugeskjegg (konge av Danmark) og Olof Skötkonung (konge av Sverige), samt Eirik Håkonsson Ladejarl (jarl av Norge) - med alle sine menn. Da Olav Tryggvason til slutt ble overmannet skal han ha tatt sitt eget liv ved å kastet seg fra skipet sitt «Ormen lange» i havet der han druknet - heller selvmord enn å overgi seg, men ingen stor sorti for den berømte kongen. Slaget ved Svolder var i år 1000. I dag har han fått evig liv på en pidestall midt på torget i Trondheim

  
Skipet i Nidarosdomen - den andre veien…

Det har og vært flere andre store slag mellom norske konger ved Trondheim. I 1179 var det et slag ved Kalvskinnet like utenfor byen. Kong Sverre Sigurdsson og hans Birkebeinere vant slaget mot kong Magnus Erlingsson og hans far jarl Erling Skakke. I 1189 var det slag ved Ilevollene vest av Trondheim. Dette var et nytt oppgjør mellom kong Sverre Sigurdsson og kong Erling Magnusson som endte med ny seier til kong Sverre Sigurdsson. I 1199 var det enda et nytt slag i fjorden utenfor Lade. Dette slaget var en del av kampene mellom kong Sverre Sigurdsson og Baglerne som slettes ikke var noe begeistret for Birkebeinerne. Kong Sverre Sigurdsson var en mektig og brutal konge som ikke lot seg plukke på nesen - i Stavanger er det et musikk korps med hans navn og de virker nå veldig fredeligere....

Nidelven

Nidarosdomen, Norges eneste skikkelige katedral, er et imponerende gotisk byggverk. Det skal visstnok være bygget over graven til Olav den hellige, men verken han eller støvet hans er noen gang funnet under kirken. Uansett er Nidarosdomen et av Norges viktigste nasjonal monument.

Solsiden, skipsverftet som ble uterestaurant

Byen har og et av landets beste tilbud for utdanning og forskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som er Norges største universitet. NTNU trekker til seg studenter og forskere fra hele verden og studentene setter sitt preg på byen i utdanningsperioden og i næringslivet etter endt utdanning

'
Solsiden

Trondheim har mye å by på og her er noe av dette:

- Nidarosdomen må man besøke når man er i byen
- Bakklandet er den gamle delen av Trondheim og ligger langs østsiden av Nidelven.
- Ringve Museum er Norges nasjonalmuseum for musikk og musikkinstrumenter.
- Gamle Bybro er broen over Nidelven, med utsikt over elven og de fargerike bryggene.
- Tyholttårnet, et 124 meter høyt telekom tårn med en roterende restaurant
- Rockheim ligger nede ved havnen og regnet som et "Musikkens tempel"
- Solsiden er verd de gamle skipsverftene i Nidelven
- Idrettsanlegget på Granåsen
- De flotte naturområdene rundt byen
- Kristiansten festning like ved byen, bygget mellom 1681-1685
- Munkholmen og Agdenes festning i Trondheimsfjorden.
- Den katolske Erkebiskopgården som var i funksjon til Norge ble protestantisk i 1537
- Pirbadet - byens beste….

- Og mange flere….

(Besøkt 2000 - 2006 - 2008 - i hele 2015 og 2016 - 2025)

—-oOo—-

Fotnote om Olav Tryggvasons legendariske langskip  «Ormen lange»

Ifølge Snorre Sturlasons Heimskringla, var Ormen Lange kong Olav Tryggvasons storslåtte flaggskip. Skipet skal ha vært en imponerende "drake" med forgylte dragehoder og en forgylt ormehale. Det ble bygget etter forbilde av et tidligere skip Olav tok i bytte, og var ifølge Snorre "det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest". Sagaene beskriver at det var like høyt til relingen som et havskip.

Det er usikkerhet rundt den eksakte størrelsen, men Snorre hevder det hadde 34 årepar (rom). Basert på sammenligninger med andre vikingskip, antyder dette en lengde på rundt 35-50 meter, og et mannskap på flere hundre menn, kanskje opp mot 500 eller mer. Det var et av de største og mest formidable skipene i sin tid.

Ormen Lange er knyttet til slaget ved Svolder i år 1000. Til tross for at Olavs skip kjempet tappert, ble Ormen Lange til slutt erobret av motstanderne, og Olav selv forsvant (som sagt)  i havet. Navnet "Ormen Lange" er knyttet både til Norges vikinghistorie og til moderne industri - både fortidens mektige skipsbygging og nåtidens avanserte petroleumsteknologi. Ormen om lange er i dag navnet på Norges største og mest avanserte gassfelt i Nordsjøen.

Rossnesvågen, Agder, Norway

Rossnesvågen ligger på Skjernøy i Lindesnes kommune, midt i mellom Rossnes og Farestad Skjernøy er den største øya i kommunen med rundt 300 innbyggere og et areal på 6 km2. Rossnesvågen er et populært turområde for både gående og båtturister. En kjent tur er "Rossnesvågen rundt", som er en natursti som går fra Skjernøy kapell (med parkering), over en 110 meter lang og 80 cm bred hengebru til Rossnes, og videre sørover langs Rossnesvågen til Bådeviga. Her ligger Nebeholmen og skjermer for en lun uthavn med brygger, bord og grillmuligheter. Turen rundt er godt skiltet og tar rundt 2 timer, med muligheter for avstikkere.

Underveis på turen kan man finne informasjonstavler om tidligere bosetninger, samt informasjon om fiske i eldre tider. Fra Bådeviga går det en enklere og flatere rute tilbake. Dersom du foretrekker ulendt terreng kan du ta turen opp på "Åksla" (64 moh.) - ikke så mye stigning, men en fantastisk utsikt over skjærgården. Skjernøy er et flott turområde hvor man lett finner steder for å sykle, gå, padle eller bade. 

Historien om Rossnesvågen er preget av lang tids bosetting og bruk av området, men det finnes lite informasjon om de første innbyggerne. Selv om det er funnet spor etter mennesker fra både steinalderen og folkevandringstiden. Rossnesvågen er en naturlig havn med nærhet til fiskeressursene i Skagerak. 

Rossnesbrua

Rossnesbroa er av nyere historie. Den forbinder Rossnes og Farestad. Den opprinnelige hengebrua ble innviet den 19. juni 1953. Denne broen var 80 cm bred og ble revet vinteren 2010. Den ble så erstattet av en noe bredere og mer solid gangbro som ble innviet den 27. april samme år. Broen er et viktig landemerke og en del av infrastrukturen som har knyttet lokalsamfunnet sammen.

Norges sydligste fyr er Ryvingen fyr utenfor Sjernøy

Norges sørligste fyr er Ryvingen fyr som ligger ca. 6 km sør for Mandal og like utenfor Rossnesvågen. Det ble først tent i 1867, og dagens fyrtårn i støpejern stod ferdig i 1897. Ryvingen fyr var det første fyret i Norge som fikk elektrisitet, og fyrlyset var en gang verdens nest sterkeste. Fyret ble automatisert i 2002. 

Norges sørligste punkt er Pysen, et skjær som også ligger i Lindesnes kommune. De fleste tenker nok på Lindesnes fyr som sydspissen av Norge. Det var en gang Norges sørligste fastlandspunkt, men dette endret seg når kanalen i Spangereid åpnet. Pysen er et skjær som ligger enda litt lenger sør for fastlandet.

Skjernøy historielag har beskrevet livet i landets sydligste øysamfunn over en periode fra 1919 til 2019. Dette er utgitt som  bok med tittelen «Skjernøy - Et glimt inn i Norges sydligste øysamfunn mellom 1919-2019». 

Nerdrummuseet, Stavern, Vestfold og Telemark, Norway

Stavern og Larvik er kjent for mange ting som Farris, Fredriksvern Verft, enorme skogsområder, norske grever, stor andel offentlig eiendom, nakenbading på Farris bad, Treschow familien, Fritzøe Skoger og Fritzøehus (som forøvrig er Norges største privateide gods og har enorme skog- og eiendomsområder), og ikke minst Farris vannet (som forøvrig en periode ble solgt som landets eneste radioaktive mineralvann).- se forklaring nederst i teksten)

Men dette handler ikke om noe av dette - det handler om Odd Nerdrum og hans museum i Stavern. Det er ikke stort, det er ikke lyst og det er vel strengt tatt mer et galleri enn et museum - bortsett fra at ingen originale verk er til salgs (for et anstendig beløp). 

Nerdrum museet ligger i Pipehuset på Agnes i Stavern og dette er nok det stedet hvor flest av hans bilder er utstilt. Det åpnet i april 2024 og har en permanent utstilling av 46 verk fra Odd Nerdrums kunstnerskap

.

Det er overhodet ingen tvil om at Nerdrums kunst er av ypperste klasse, men man blir ikke direkte lys til sinns av en runde her. Både lokalet og bildene (med noen få unntak) er mørke, dystre og viser noen temmelig brutale motiver. Enkelte av dem mangler og den detaljrikdommen og det spesielle lyset han er så kjent for. 

Men på den andre siden må man huske på at maleriene hans er unike originaler og derfor stort sett bare finnes i et ferdig eksemplar - og at de derfor ikke står på et lager, men er solgt til samlere og gallerier  i andre deler av  verden. Konklusjonen er kanskje at hvis man vil se de beste av verkene fra Nerdrum må man gå på Nasjonalmuseet (Oslo), Astrup Fearnley Museet (Oslo), KODE Kunstmuseer (Bergen), Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger, Universitetet (Oslo), Tønsberg Kunstforening eller på besøk hos private samlere - hvis du har noen så rike venner. Hans dyreste bilder har tittel  «Skyen» ble solgt på auksjon i 2008 for 1.9 millioner.

 

Det er mange private samlere som har kjøpt Odd Nerdrums verk. Han har lenge vært en svært ettertraktet kunstner på auksjoner og i gallerier. Nerdrum har en dedikert følgerskare blant seriøse kunstsamlere i Norge, som verdsetter hans unike stil og teknikk.Verkene hans selges jevnlig for høye priser på auksjoner i Norge, som hos Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) og Blomqvist. Dette indikerer en sterk etterspørsel fra private budgivere.

.

Odd Nerdrum har selv uttalt at han er "lei av å bli innkjøpt av private samlere, og ønsker at hans kunst skal være offentlig", noe som var en av drivkraftene bak åpningen av Nerdrummuseet. Dette understreker at en stor del av hans verk tidligere har havnet i private hender.

En litt artig kommentar som ble overhørt mellom 3 damer i salen med flere nakne motiver var omtrent slik « jeg likte bedre bildet der den stod rett opp». Maleriet hun tenkte på var nok «Selvportrett i gylden skrud».  Det ble malt i 1997//98 og er et av hans  mest kjente og provoserende malerier. Om de var skuffet over at dette ikke var blant de utstilt maleriene sier historien ingen ting om. Nasjonalmuseet kjøpte aldri dette bildet, men det gjorde Astrup Fearnley Museet….

—oOo—

Om det radioaktive Farrisvannet…

Det var Quisling som startet å reklamere for det radioaktive vannet. Han viste til samme kilde (Kong Haakons kilde) som ble oppdaget av dr. Ingebrigt Christian Holm i 1875. Det var Holm som opprettet gamle Larvik Bad. Tapping på flasker begynte i 1907 under navnet Salus. I 1907 ble navnet endret fra Salus til Farris. I en annonse fra 1890-årene ble det reklamert for «det fortrinnelige, velsmagende Taffelvand fra Laurvik Bads radioaktive, alkaliske Mineralvandskilde». Holm anbefalte vannet som kur ved en rekke sykdommer, men noen medisinsk dokumentasjon for anbefalingen ga han aldri…

Havlystparken, Ramme Gård, Viken, Norway

Havlystparken er et imponerende parkanlegg ved Ramme Fjordhotell Vestby, Parken er tett knyttet til Ramme Gård, den strekker seg nedover mot Nedre Ramme og det er lett å se at det har vært både kostbart og tidkrevende å lage denne parken.

Gårdstunet på Øvre Ramme har bygninger fra rundt 1800. Denne gården ble skilt ut fra Ørebæk i 1840. Etter flere eierskifter ble Ramme sommerbolig for rederfamilien Olsen i 1857. Et nytt hovedhus i sveitserstil ble bygget rundt 1880. 

I 1906 ble Ramme sanatorium for Aker sykehus, drevet av Agnes og Johan Møinichen. Ramme ble da det første  sanatoriet i Norge som fulgte det såkalte "natur- lege" prinsippet, med fokus på frisk luft, sunt kosthold, hvile, og betydningen av den rensende og helbredende effekten i et sjøbad. Einar Møinichen, som startet sanatoriet, var inspirert av Sebastian Kneipp og hans filosofi om at "Natura sanat – naturen helbreder".

På sanatoriet ble det bygget anneks for pasienter, og frukthagen nedenfor sanatoriet ble utvidet. Hagen ble også videreutviklet med en akse ned til "Dukkestuen" (nå en pagode) rundt 1919. Ramme Sanatorium var i drift frem til 1911, da Møinichen startet Midtstuen Sanatorium, som senere ble til Akershus Fylkessykehus.

Allen opp mot pagoden

På denne tiden ble Hagen bygget ut, blant annet med en akse ned til "Dukkestuen"  som senere  (1919) ble bygget om til en pagode. En pagode er en tårnformet bygning, vanligvis med flere etasjer, som man finner i Asia. De er ofte assosiert med buddhistisk arkitektur og tjener som religiøse minnesmerker eller helligdommer.

Pagoden

De er karakterisert av etasjer som blir gradvis smalere oppover, ofte med tak som buer svakt oppover i hjørnene. Hver etasje har vanligvis et eget utstikkende tak. Opprinnelig ble de brukt til å huse relikvier av Buddha eller viktige buddhistiske tekster. De fungerer også som landemerker og steder for meditasjon eller bønn. Pagoder har en rik historie og varierer i stil og størrelse avhengig av region og periode. De er et viktig symbol på asiatisk kultur og religion.

Gamle Ramme gård

Petter Olsen overtok Ramme i 1966. Grunnmuren til det gamle hovedhuset ga utgangspunktet for Havlystparken, som ble påbegynt i 1981. Parken er bygget ut fra rester  og linjer fra tidligere hageanlegg fra 1880 og 1920, og dagens park som ble påbegynt i 1981. 

Parken er inspirert av store hageanlegg som som Versailles i Frankrike. Petter Olsen har vært inspirert av landskapsarkitektene André Le Nôtre og svenske Peter Rudolf Abelin, som også anla familien Olsens haver i både Hvitsten og i Oslo.

'

I  Havlystparken går den sentrale aksen fra øverst ved Havestuen og fortsetter ned gjennom Æresportalen med pagoden, gjennom en allé av røde søylebøk, via den lille amfiscenen før den ender opp ved Edvard Munchs sommerhus (Nedre Ramme). Edvard Munch kjøpte dette huset  i 1910 og eide frem til sin død i 1944.

Ramme er i dag en kulturdestinasjon med hotell, restaurant, kafe, kunstgalleri, økologisk gårdsbruk og en rekke kulturarrangementer som teaterforestillinger og konserter i Havlystparken. Det går en egen kyststi langs sjøen og det er bare en kort spasertur mellom Hvitsten og parken.

Nedre Ramme, Viken, Norway

Munchs sommerhus på Nedre Ramme

Hvitsten har en lang historie som ladested under den såkalte Hollendertiden på 1600 og 1700 tallet. Det ble eksportert tømmer og trelast til Nederland, og hollandske varer ble importert. Dette førte til at borgerskapet etablerte seg i Hvitsten, og stedet har i dag et godt bevart trehusmiljø fra denne perioden. På 1800-tallet ble eksport av is en viktig næring, med isen som ble eksportert fra Hvitsten ble visstnok importert av Dronning Victoria i England.

Mot slutten av 1800-tallet ble Hvitsten et populært feriested for byfolk fra Kristiania. Med jernbane og dampbåter ble området lett tilgjengelig, og da  kom både den kulturelle eliten og velbemidlede familier. Blant de mest kjente med tilknytning til Ramme og Hvitsten er Fred. Olsen-familien, den sentral skipsrederfamilien som har bodd på stedet gjennom generasjoner og som i sin tid stod bak rederiet Fred Olsen Lines.  Hvitsten kirke, bygget i 1903 ble for eksempel gitt til lokalsamfunnet av skipsreder Petter Olsen og hans kone Bolette. Blant de som ikke hadde så mye penger, men desto mer kreativ energi og kraft er kjernen av Kristiania bohemen.

Sommerhus med eplehagen

Edvard Munch var definitivt en del av Kristiania bohemen, selv om han ofte regnes som en individualist. Hans tilknytning til denne radikale kunstner- og forfattergruppen hadde derimot en betydelig innflytelse på hans kunstneriske utvikling. I 1886 ble Munch kjent med forfatteren og anarkisten Hans Jæger, som var den ubestridte lederskikkelsen for Kristiania bohemen. Jæger og bohem miljøet oppfordret Munch til å fornye kunsten og uttrykke sin egen indre - og dette ga viktige  impuls for Munchs utvikling og særegne stil.

Noe av Bohemenes ideer var å bryte med konvensjoner, utlevere seg selv og utforske tabubelagte temaer som seksualitet og sykdom. Munch eksperimenterte derfor med nye uttrykksformer, og hans berømte maleri "Det syke barn" (1886), som forøvrig skapte stor debatt, regnes som et resultat av nettopp denne eksperimenteringen.

Skulpturen oppe i venstre hjørne av bildet er laget av svenske Peter Linde. 

Bohemene hadde noen egne leveregler («de ni bohemreglene») . De var studenter, akademikere og kunstnere, ofte med borgerlig bakgrunn. De representerte et ungdomsopprør og et oppgjør med samfunnets normer og moral. 

Munch var svært fornøyd med beliggenheten på Nedre Ramme og beskrev den som «det Sted jeg har er næsten det vakreste langs hele kysten». Her levde Munch et mer tilbaketrukket liv, og stedet preget både hans liv og kunstneriske virke. Han hentet inspirasjon fra landskapet, og flere av hans motiver er fra områdets svaberg og kystlandskap i nærmiljøet. Det var også her  han satte sammen dekorasjonene til Universitetet i Oslos Aula. I dag går det en kultursti «I Munchs fotspor» og der kan man se hans kunstverk på stedene der han hentet motivene. 

Skulpturen «Solveig med eplet» av Peter Linde

Munch sitt hus og gården på Ramme var inntil nylig eid og drevet av Petter Olsen, som har gjenreist og utviklet området med stor respekt for historien og naturen. Han har til sammen investert nærmere 1,75 milliarder (!) på Ramme før han dessverre gikk konkurs i 2024. Hotelldriften fortsetter med nye eiere.

Øvre Ramme, Viken, Norway

Ramme ligger i Hvitsten ved Vestby på østsiden av Oslofjorden. En 30-40 minutter kjøretur fra Oslo eller med tog til Vestby stasjon og deretter en kort taxitur. Ramme Hotell ligger som en oase midt i en kombinasjon av natur, kunst, historie og økologisk landbruk som går under fellesbetegnelsen Ramme

Ramme Gård har vært et attraktivt sted for kunstnere gjennom historien, spesielt mot slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Mange kjente norske kunstnerne har hatt en tilknytning til Ramme se nederst i teksten). Tidligere eier, Petter Olsen, har selv samlet en betydelig samling med Munch bilder (som nå er gjenstand for salg på grunn av hans konkurs) og han har lagt stor vekt på å formidle Munchs arv gjennom Ramme Gård.

Hotellet ble åpnet i 2020, men er bygget i en gjennomført, klassisk stil med inspirasjon fra 1700 og 1800 tallet. Hvert av de 42 rommene er unikt innredet med antikviteter og stilmøbler fra denne tidsperioden. Hotellet er fordelt på to bygg. «Herberget» med byggestil og innredning inspirert fra 1780 tallet og «Brenneriet» som er bygget i det som kalles «Hannover stil». Dette er en byggestil som kom til Norge med arkitekter som hadde studert i Tyskland. I Norge er det flere eksempel på slik byggestil og mest kjente er nok arkitektene Paul Duve og Paul Armen Duve (far og sønn) som bl.a. tegnet mange jernbanestasjoner for NSB. 

En kuriositet ved hotellet er at de 42 rommene ikke har tradisjonelle romnummer, men et navn på en person som har hatt en tilknytning til stedet (se eksempel i teksten under)

Like ved ligger sommerhuset der Edvard Munch bodde og malte i store deler av sitt liv (Nedre Ramme). Mellom dette  sommerhuset og hotellet ligger den gamle Ramme gård med en imponerende botanisk hage. Den kalles Havlysparken. I den delen av hotellet som kalles «Brenneriet» er det et lite Munch museum med flere reproduksjoner av Munchs malerier motiv fra Ramme. Dette galleriet ble åpnet i 2021.

Steder som Ramme oppstår ikke av seg selv og har gjerne en historie som går langt tilbake i tid. På Ramme er det en sterk kobling til rederifamilien Olsen. Petter Olsen, som er en arving i den kjente Fred. Olsen rederifamilien, kjøpte Ramme Gård i 1966. Han har siden investert betydelig i å utvikle Ramme fra en liten gård til det unike kultur- og opplevelsesstedet det er i dagv. 

Familiens tilknytning til området er enda eldre. Selve Ramme eiendommen kom i Olsen-familiens eie allerede i 1857, da Fredrik Christian Olsen kjøpte den. Den har siden da fungert som et viktig sommersted for familien. Den opprinnelige grunnleggeren av det som skulle bli Fred. Olsen & Co., Petter Olsen (1821-1899), hadde også dype røtter i Hvitsten, hvor han bodde og var sterkt engasjert i lokalsamfunnet. I Hvitsten er den en egen park der mange av gallionsfiguren fra hans skip er utstilt.

S

I september 2024 ble det endringer i eierskapet på Ramme Gård. Da arvingen Petter Olsens gikk personlige konkurs og eierskapet ble overtatt av hans barndomsvenn Kristian Siem. Den nye eieren vil videreføre Petter Olsens visjon om en destinasjon for kultur- og naturopplevelser. 

—o0o—

Om kjente kunstneren med tilknytning til Ramme

Ramme har vært et attraktivt sted for kunstnere gjennom historien, spesielt mot slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Noen kjente kunstnerne som har hatt en tilknytning til Ramme

Edvard Munch (1863-1944). Den mest kjente kunstneren med tilknytning til Ramme er Edvard Munch.Han kjøpte eiendommen Nedre Ramme (også kalt Muncheramme) i 1910 og bodde der til sin død i 1944. Deler av Aula-dekorasjonene til Universitetet i Oslo, ble skapt her. Ramme var et viktig sted for ham - her fikk han fikk inspirasjon fra naturen, solen og havet,

Christian Krohg (1852-1925) Var.en del av «Kristiania-bohemen». Krohg var gift med Oda Lasson, og familien Lasson hadde eiendom i Hvitsten. Christian Krohg tilbrakte mange somrene her sammen med Oda, og han hentet mange av sine motiv hos de lokale fiskerne.

Oda Krohg (1860-1935). Født Oda Lasson, hun var også en anerkjent maler og en viktig skikkelse i «Kristiania-bohemen». Hun var en av «Larsonssøstrene» og hennes familie eide Rammebråten. Hun og Christian Krohg var aktive deltakere i miljøet som samlet seg rundt Ramme og Hvitsten. De fikk en sønn som senere malte veggmaleriene i Sikkerhetsrådets sal i FN - og det var hans første kone, Lucy Vidil, som innførte tangoen til Norge.

Frits Thaulow (1847-1906). Maleren Frits Thaulow var gift med forfatteren og skinnkunstneren Alexandra Lasson (se tekst under). Aleksandra var søsteren til Oda Krogh og hun malte også i Hvitsten. Han har blant annet flere malerier med motiver fra selve Rammebråten.

Theodor Kittelsen (1857-1914). Maleren Theodor Kittelsen bodde i Hvitsten fra 1891 til 1896,  og hans tid i Hvitsten regnes som hans mest produktive periode. Han tegnet blant annet «Nøkken» og «Svartedauen» mens han bodde i Hvitsten.

Paul Fischer (1860-1934). Den danske kunstneren Paul Fischer tilbrakte ferier i Hvitsten-området.

Oscar Wergeland (1844-1910). Historikeren og maleren Oscar Wergeland, bror til Henrik Wergeland og Camilla Collett, bodde også i Hvitsten med sin danske kone Siegfride.

—-oOo—-

Om romnummer og romnavn

Alexandra Larsson levde fra 1862 til 1955. Hun var en norsk forfatter og kunstner. Hun var og en av «Larssonsøstrene» som tilbrakte mange år på familiens feriested på Ramme. Hemnes tekster var sterkt inspirert av Erik Werenskiolds nasjonalromantiske tegninger. I tillegg til å være forfatter lagde hun kunstverk i skin.som igjen ble brukt til å dekorere andre gjenstander. For dette mottok hun sølvmedalje på  verdensutstillingen i Paris i 1900. Alexandra giftet seg med kunstneren Frits Thaulow og de fikk 3 barn. En av Aleksandra kjente tekster er «Mens Frits Thaulow malte». 

I dag ville kanskje tittelen vært «Scener fra et ekteskap», og siden den tittelen var ledig tok Ingmar Bergman den til sitt klassisk drama fra 1973. Dette handler om dynamikken i ekteskapet og samlivet gjennom historien om Marianne og Johan. Handlingen dreier seg om parets tilsynelatende perfekt ekteskap, separasjon, skilsmisse og et komplekst vennskap - inkl. temaer som kjærlighet, utroskap, sjalusi, ensomhet, maktkamp og den vanskelige kunsten å kommunisere. Hovedrollene ble spilt av Liv Ullmann som Marianne og Erland Josephson som Johan, og deres prestasjoner er anerkjent som noen av deres beste. 

Filmen har vunnet en Golden Globe og mange andre internasjonale utmerkelser - Alexandra Thaulow  derimot måtte nøye seg med å få navnet sitt på en av hotelldørene på Ramme.

Jørpelandsvassdraget, Rogaland, Norway

Dalen kraftstasjon

Nedslagsfeltet for Jørpelandselva er i heiene mellom Lysefjorden og Årdalsfjorden i Strand kommune, Rogaland. Vassdraget får tilførsel fra flere innsjøer og mindre elver i dette fjellområdet. Den viktigste kilden er Liarvatnet. Dette vannet ligger på grensen mellom Strand og Hjelmeland kommune og elven ned til Jørpelandsvassdraget heter Liaråna. Liarvatnet får igjen tilsig fra blant annet Grimsliåna, som kommer fra Furenesvatnet og Longavatnet. Derfra renner elva nedover mot Jørpeland, hvor den munner ut i Idsefjorden i Ryfylke. Elven har en lengde på omtrent 25 kilometer, en fallhøyde på neste 300 meter og et nedbørfelt på 70 kvadratkilometer.

Dalen kraftstasjon

Kraftverkene i Jørpelandselva er knyttet til industrialiseringen av Jørpeland og behovet for elektrisk kraft. Det første kraftverket (Jørpeland I) ligger helt nede ved sjøen. Det ble etablert i 1909 av A/S Ryfylke Kraftanlæg for å forsyne det planlagte stålverket på Jøråeland med energi. Dette kraftverket ble åpnet i 1911 med en kapasitet på 1.1 mW. I 1988 ble dette kraftverket nedlagt. Bygningen er godt vedlikeholdt med rørgate, turbin og tavle intakt. Den har senere blitt brukt til kontorer, restaurant og er nå brukt av Lysefjorden Sjokolade.

‘

Liarvatnet og Foreneset

I 2003 ble det vurdert å bygge et nytt kraftverk og i 2010 ble Dalen 1 kraftverk åpnet. Det ble bygget lenger oppe i elva i stedet for å bygge nytt nede ved Vågen. Det gamle kraftverket er nå bygget om til selskapslokale, mens produksjon av strøm er flyttet til et nybygg på nabotomten.

Regulert minste vannføring er 0,5 m3 i sekundet hele året

Det største kraftverket ble satt i drift 10. desember 2010 og offisielt åpnet i juni 2011. Det utnytter et fall på 281 meter fra Dalavatn og har en francisturbin på 34 mW med en årsproduksjon på rundt 93 GWh. Jørpelandselva er utbygd med til sammen ni kraftverk, hvorav de fleste er svært små. Den samlede installerte kapasiteten er på 41,8 MW med en midlere årsproduksjon på 124 GWh. Områdene langs vassdraget og landskapet rundt er et populært turområde. Herfra går det merkede løyper for både korte lokale turer og lengre turer til bl.a. Prekestolen i Lysefjorden. 

Elven er regulert, noe som påvirker vannføringen både over og under kraftverkene. På grunn av sur nedbør ble det i perioden fra 1995 kalket flere innsjøer i Jørpelandsvassdraget for å bedre vannkvaliteten. I 1998 ble det bygget en fisketrapp i Fossen for å hjelpe laks og ørret å vandre opp i elva, men denne fungerte dårlig. 

I 1991 ble Jørpeland Kraft AS etablert med formål om å utnytte vannet i Jørpelandselva. Selskapet eies nå av Lyse Produksjon og driver Jøssang og Dalen 1 kraftverk. Utbyggingen av kraftverkene i Jørpelandselva har vært viktig for industrien og lokalsamfunnet, men har også hatt miljøkonsekvenser. De nyere kraftverkene representerer en betydelig økning i kraftproduksjonen fra elva - fra 1.1 mW til 124 mW.