«La Route Napoléon», Provence Alpes Côte d'Azur, Frankrike

Innsjøen Grand Lac de Laffrey - 215 år etter at Napoleon kom forbi

«La Route Napoléon» er den historiske ruten Napoleon Bonaparte tok da han returnerte fra sitt eksil på øya Elba i 1815. Veien følger Napoleons marsj fra Middelhavskysten til Grenoble. Den er 324 kilometer lang og går gjennom flere spennende byer og landskap før den ender i Grenoble.

Castellane - med byens kirke på fjelltoppen

Napoleon gikk i land i Golfe-Juan 1. mars 1815 med en liten hær på 1200 mann. Målet var å nå Paris og gjenerobre tronen fra kong Ludvig XVIII. På veien nordover vokste hans hær ettersom soldatene som var sendt for å stoppe ham, i stedet sluttet seg til hans sak. Han klarte å ta makten igjen i Paris uten å avfyre et eneste skudd. Denne perioden ble kjent som "De hundre dagene" og endte med hans endelige nederlag i slaget ved Waterloo. I dag er "Route Napoléon" en fin veistrekning  som slynger seg gjennom Provence-Alpes-Côte d'Azur og Rhône-Alpes-regionene, og er merket med Napoleonsymboler langs hele strekningen.

Bilturen «Route Napoléon» fra Golfe-Juan ved Middelhavet til Grenoble tar mellom 5 og 6 timer å kjøre uten stopp, men da går man glipp av mange historiske byer og landskap på veien. Ruten fra sør mot nord går gjennom disse byene (oppdateres):

• Golfe-Juan - Startpunktet hvor Napoleon gikk i land 1. mars 1815.d
• Cannes
• Grass - Parfymensg hovedstad.
• Castellane -  By ved inngangen til Gorges du Verdon (bilde over)
• Digne-les-Bains
• Sisteron - Kjent for sitt citadel (bilde nederst)
• Gap
• Grenoble - Endepunktet for ruten og senere OL by.

Route Napoléon fra Golfe-Juan til Grenoble

Nå er dette ikke første gange «Napoleon med sin hær lover alpene dro». I mai 1800 krysset Napoleon Bonaparte Alpene med sin armé for å overraske østerrikerne i Italia. Det er viktig å merke seg at dette var et annet felttog enn hans retur fra Elba i 1815.

Den viktigste delen av Napoleons kryssing var over Store St. Bernhard-passet, en høy og snødekt rute. Målet med felttoget var å angripe de østerrikske styrkene i Nord-Italia bakfra og avskjære forsyningslinjene deres. Dette kulminerte i slaget ved Marengo den 14. juni 1800, en avgjørende seier for Napoleon som styrket hans politiske posisjon i Frankrike.

Det ikoniske maleriet "Napoleon krysser Alpene" av Jacques-Louis David viser Napoleon ridende på en hvit hest. I virkeligheten krysset han passet på et esel, noe som var mer egnet for den vanskelige og farlige ferden. Denne marsjen er ansett som en av de mest vågale strategiske manøvrene i militærhistorien.

 

Sisterione - byen er flere tusen år gammel

Napoleons hær som krysset Alpene i mai 1800, besto av rundt 45 000 infanterister og 6 000 kavalerister, totalt over 50 000 soldater. Det var ikke mulig å transportere mat og drikke til så mange soldater så de måtte nok spise lokale bønder ut av husene sine, drikke opp all vinen deres og sannsynligvis voldtok de også de fleste damene de møtte på sin vei. Alle store militære operasjoner har en mørk bakside som ikke kommer med i historiebøkene -  så også denne!

(1989 - 1998 - 2019 - 2025)

—oOo—

FOTNOTE

Hvordan kunne Napoleon finne veien?

Den gang «Napoleon med sin hær over Alpene dro» gikk de fra Middelhavet til Paris. Da kan man lure på hvordan han og hæren hans greide å finne veien gjennom et krevende terreng med dårlige kart. Svaret på dette er at langs de gamle romerske veiene var det mange steder satt opp til 4-6 meter høye stein obelisker med inngravert navn på stedet der de stod. Disse var plassert ut med 1480 meters mellomrom, så sannsynligvis ble det sent ut speidere før troppen kom slik at disse kunne finne neste merke og vise veien videre for resten av soldatene. I dag er det bare noen få fundament av disse obeliskene som fortsatt er synlige i terrenget. Avstanden på 1480 meter tilsvarer omtrent 1 romerske mil (milia passuum). En romersk mil var 1000 skritt (passus), og hvert skritt var to steg. Derfor ble disse obeliskene satt opp med 1 romersk mil mellom hver. Den standardiserte lengden av en romersk mil var nok en del variasjoner alt etter hvem som målte dette.

Col du Lautaret (2.057 moh)

 

 

Det høyeste punktet på veien over passet Col du Lautaret ligger på 2,057 moh. Området heter Hautes-Alpes og ligger i regionen Rhöne Alps, sørøst i Frankrike. Denne spesielle veien binder sammen dalene Romache og Guisane. På tross av at det er en vei gjennom høyfjellet holdes den åpen hele året. En av årsakene til dette er at veien er den raskeste forbindelsen mellom byene Grenoble og Briançon (se egen beskrivelse), men også at den er en del av “Routes des Grandes Alpes” eller den store alpeveien – en veistrekning som i seg selv er en fantastisk tur. Denne turistruten går gjennom de flotteste franske alpene mellom Geneve i nord og til den franske Riviera i sør. På denne strekningen kan man passere hele 12 imponerende franske fjellpass.

Disse store nasjonale rutene gjennom Frankrike stammer fra et vedtak som Napoleon gjorde i 1811. Beslutningen var enkel - han bestemte at det skulle etableres et nasjonalt veisystem som skulle være gratis å bruke og som skulle binde sammen landets knutepunkt med landets hovedstad på en systematisk og grei måte. Det ble da bestemt at det skulle bygges noen spesielle veistrekninger som i dag utgjør en total strekning på 365.000 kilometer og veien over passet Col du Lautaret var en av disse, den fikk det forklarende navnet D1091. Disse veiene startet normal i sentrum av Paris og spredde seg utover i vifteform over det ganske land, og de ble både navngitt og merket deretter. Hensikten var nok at de som skulle til Paris enkelt skulle finne frem. Den dag i dag er det fortsatt et problem for de som kjører bil gjennom Paris. De aller fleste veiskilt peker nemlig i retning av Paris sentrum og da finner man enkelt Triumfbuen, men få viser hvordan du skal komme deg ut av byen igjen for å finne disse andre veisystemene. Nullpunktet og senter for dette veisystemet ligger heller ikke i den gigantiske rundkjøringen ved  Triumfbuen, men derimot ved katedralen Notre-Dame midt i sentrum av Paris. Her finnes det en beskjeden rund merkestein utformet som et kompass som er nedfelt i brolegningen. Den kalle «Kilometre Zero» og markerer sentrum og knutepunkter for alle disse veiene som Napoleon en gang besluttet å bygge.

Tilbake til Col du Lautaret kan det også her nevnes at passet har vært klatreetappe i flere Tour de France ritt. Det som er spesielt her er at det ikke er så veldig bratt opp, men at det er lange seige bakker bra bunn og opp til toppen. Underveis passeres en del spennende naturfenomen som absolutt bør tas nærmere i ettersyn - enten man er bilist, syklist eller fotturist.

Col d' Galilbier (2.645 moh)

Fjellpasset Col d' Galibier ligger midt mellom Col de Telegraphe i nord og Col du Lauteret i sør, nærmeste by er Grenoble i de franske Dauphiné-Alpene. Passet har vært brukt i mange Tour de France konkurranser helt siden 1911 og dette var lenge den høyeste fjellovergangen i rittets historie. Den første som syklet over her var franskmannen Emile Georget som til sammen deltok i ni Tour de France konkurranser. Den gangen Emile Georget syklet over som førstemann var det bare to andre syklister som greide å sykle helt opp, alle de andre måtte gå av sykkelen og leie den opp de bratte bakkene. Emilie Georget brukte en sykkel som veide 12 kg. og bare hadde to gir. Den tøffeste stigningen er ved Vallorie der veien stiger 1.245 høydemeter på 18,1 kilometer.

Den første direktøren i Tour de France var Henri Desgrange. Han var en av dem som ville ha mer motbakker inn i rittet. Han har derfor fått sitt eget monument på toppen av Col du Galibier siden dette var lenge det høyeste punktet som noen gang hadde blitt syklet i denne konkurransen. Det er og tradisjon at den første rytteren som passerer tourens høyeste punkt alltid får en spesiell pris («Souvenir Henri Desgrange»), ofte har det vært på Col du Galibiere. I 2011 gikk sykkelrittet til og over dette passet to ganger.

 

 

Helt øverst i passet er det en kort og smal lysregulert tunnel med store eikedører i hver ende.  Her er det mulig å kjøre gjennom toppen av fjellet. Dette er den opprinnelige veien og mang en syklist hadde nok ønsket seg at den ble bygget lavere nede. I 1978 var det behov for store utbedringer i tunnelen og da ble det laget en ny vei over toppen av fjellet slik at man kunne arbeide uforstyrret. Denne siste strekningen ble lagt der det engang gikk et eseltråkk som var i bruk for de gamle handelsrutene mellom gårdene i Maurienne dalen og middelalderbyen Briançon (se egen beskrivelse). På sommeren er veien over fjelltoppen åpen, men høst og vår kan bare tunnelen benyttes. På toppen ligger det fortsatt noen meter med snø i veibanen så sent som midt i juni.

 

 

 

 

Col du Telegraphe (1.570 moh)

 

Col de la Tèlègraph er et nokså mildt og frodig fjellpass, kanskje mest kjent som en etappe i Tour de France. Stigningen opp er i snitt på ca. 10% og det er nok en drøy tur på sykkel selv om høyden ikke er avskrekkende. Siden 1947 har etappen vært brukt 29 ganger, senest i 2011 da den spanske syklisten Gorka Izagirre Insausti vant klatre etappen. Selv utenfor konkurranser benyttes vegstrekningen av syklister. For hver kilometer er det satt opp merkesteiner som viser hvor langt det er igjen til toppen, hvor mange prosent stigning det er fremover og i enkelte tilfeller hvilken hårnålssving man befinner seg i.

Det som derimot er mindre kjent i området rundt toppen er Fort du Tèlègraphe. Dette fjell fortet er bygget like utenfor toppen av passet og ble satt opp for å kunne kontrollere dalen Arc som ligger rett under fjellet. En av de spesielle forholdene her – og som muligens også har gitt navn til området – er at fortet også ble benyttet for kommunikasjon (derav navnet Tèlègraphe?). Semaforsignalisering ble oppfunnet av Claude Chappe i 1792 og ble brukt for å sende signaler mellom fortet oppe på fjellhyllen og soldatene som befant seg i dalen under. Fortet fungerte også som et viktig kommunikasjonspunkt for meldinger som ble sendt på denne måten mellom Milano og Lyon. Fra 1809 ble også meldinger til Venezia send over dette passet.  Aktivitetene var altså stor før man bestemte seg for å bygge dagens festningsverk. Byggeperioden var på 4 år og da det stod ferdig i 1884 var det 170 soldater som ble innkvartert her. Fortet var en del av den berømte Maginot linjen, men frem til krigen brøt ut i 1940 var det ikke løsnet et eneste skudd herfra. Kjører du forbi i Juli eller August kan du delta en godt organisert paintball konkurranse som pågår i og rundt fortet.

Saint-François-Longchamp

 

Saint-François-Longchamp eller bare Longchamp som stedet også er kjent som, ligger i fjellet over byen La Chambre. Sannsynligvis har dette vært et gammelt stølsområde, men nå er husdyrene skiftet ut med bedre betalende skiturister. Stedet er et typisk rekreasjonsområde med en mengde hotell og overnattingsmuligheter midt i et godt utbygget alpinområdene. Heisene går i alle retninger og det mangler ikke på turmuligheter - verken på vinter eller sommertid.

På vei ned fra Col de la Madeleine går veien gjennom Longchamp før man møter "den store alpeveien" - Routes des Grande Alpes - ved byen La Chambre. Den store alpeveien går mellom byene Thonon les-Baines ved Genfersjøen (Lac Leman) og Menton som ligger på Rivieraen, like øst for Monaco, og er grensebyen mot Italia. Denne veistrekningen er litt under 700 km lang og hvis man bare skal kjøre en eneste vei gjennom Alpene så bør man vurdere denne veisen.  I så tilfelle er det mest spennende å kjøre fra sør til nord for da blir landskapet kontinuerlig mer og mer dramatisk. Langs denne veistrekningen er det og mulig å få med seg deler av de 5 franske nasjonalparkene som ligger i denne delen av Rhöne regionen - og ikke minst den lille og helt spesielle fjell-landsbyen Roubion (se egen beskrivelse)

 

 

Col de la Madeleine (1.993 moh.)

 

Veien over passet Col de la Madeleine går mellom Feissons-sur-Isère og La Chambre i Montgellafrey området og passerer en mengde alpinanlegg opp mot toppen fra begge sider. I gamle dager var navnet på dette fjellpasset Col de Columbie. Det er litt forskjellige forklaringer på hvorfor navnet ble endret til Col de la Madeleine. Noen tror at det skyldtes at munkene i klosteret Cordeliere de la Chambre laget et hospits for å huse fjellvandrere og at de kalte dette for «Madeleine». Den andre forklaringen er at passet fikk navnet etter kapellet som er bygget til ære for Maria Magdalene da hun ble gjort til helgen for alle verdens reisende. Uansett var både munkenes hospits og kapellet plassert på det høyeste punktet på passet for å gjære overfarten så sikker som mulig.

 

 

Passet har trolig vært i bruk siden romertiden. Mellom 1156 og 1189 ryddet munkene fra klosteret i Tamine en ny rute over fjellet. Denne var i bruk i flere hundre år. I 1792 var det behov for å forflytte store militære styrker over fjellet da general Francois-Christophe Kellermann dro over her med intensjoner om å erobre kongerike Savoi. Etter den til er det flere kjente militære forflytninger gjennom passet, den mest berømte var kanskje da den franske revolusjonshæren gikk over her. Det var også ofte i bruk av spanske flykninger under borgerkrigen i Spania (1938).

I 1949 ble det bestemt at det skulle bygges en ny bilvei over passet. Den ble åpnet i 1968/69 og er nå åpen for trafikk i perioden mellom Juni og November. I dag er det ganske mye trafikk over her og på toppdagene i sesongen kan det være så mange som 15.000 mennesker over passet hver dag. Mange av disse camper også her opp for passet er usedvanlig grønt og frodig med et utall av turmuligheter i alle retninger. Her arrangeres det også både skifestivaler om vinteren og musikkfestivaler om sommeren.

 

 

Val d'Isere

Elven Isere er en av kildene til Rhone, som igjen en av Frankrikes største elever. Langs denne elven ligger Val d'Isere, den lille landsbyen som kanskje er et av de mest berømte skistedet i hele de franske alpene. Det ligger øverst i Isere dalen og er det siste tettstedet før man kjører inn i fjellpasset Col de l'Iseran  (2.770  moh). Dette passet er et av de som bør prioriteres hvis man er i nærområdet. Veien brøytes og åpnes midt i juni eller senest 1. juli og da er det ikke så lenge til det begynner å snø igjen - så "åpningstiden" på denne fjellovergangen er relativt kort. Når man kommer opp dalen mot Val d'Isere så kjøres det siste stykket inne i skredsikringer som forteller at dette kan være en relativt farlig vegstrekning på vintertid. Nesten oppe går veien like forbi det lille tettstedet Le Chevril. Det ligger ved den store demningen som regulerer Lac du Chevril og dermed også den øvre delen av Isere elven.

På den andre siden av innsjøen kan man se skistedet Tignes (2.100 moh). Dette var arena for alpin freestyle under vinterlekene i Grenoble i 1968 og alpin hovedarena for Paralympics samme året. Videre opp går veien i et trangt dalsøkk med høye skredvoller på begge sider. Her er det også lagt opp varsling med både lyd, lys og bommer i tilfelle det går snøskred – og sikringssystemene tatt i betraktning så skjer det sikker ganske ofte. Kommer man gjennom her er man inne i nasjonalparken Parc National de la Vanoise og i Val d'Isere området. Det første lille tettstedet man kommer til er La Daile (1.780 moh). Allerede her går det gondolbaner, stolheiser og en tannstang bane opp fjellsidene. Nedfartene er åpne og i alle vanskelighetsgrader, de fleste utstyrt med sikringsnett og snøkanoner for å forlenge sesongen. Noen hundre meter lenger opp i dalen ligger landsbyen Val d'Isere (1.850 moh) og dette er virkelig «alpinsportens mekka».

En tur gjennom dette området trenger ikke ble kjedelig, her er det 300 km. med løyper, 90 heisanlegg, 160 preparerte traseer. Innenfor dette imponerende området er det også 2 isbreen og det høyeste heisen bringer deg helt opp til 3.456 moh. I tillegg kommer det en mengde off-piste løyper og til og med noen km. med langrennsløyper. Det er også 2 internasjonale utforløyper og en ny internasjonal trase for super G. Noe av det som er spesielt i dette området er at alle heisene er plassert slik at du (hvis du orker) kan ta en rundtur på 30 mil uten å bevege deg ut av løypene. Når den alpine verdenscupen starter sesongen tidlig på vinteren er det tradisjon at et av de første europeiske skistedene som arrangerer utfor for menn er nettopp Val d'Isere.

Fjellene mellom Val d'Isere og Tignes heter "Espace Killy", oppkalt etter alpinlegenden Jean Claude Killy som vokste opp i Val d'Isere. Han var født like utenfor Paris, men flyttet sammen med faren til Val d'Isere i ung alder. Han viste tidlig at han hadde et spesielt talent for alpin skisport og toppet karrieren med å ta alle tre gullmedaljene i alpine grener under OL 1968 (Grenoble). Før dette hadde han allerede vunnet verdenscupen i 1967 og 1968. Gullmedaljen i den olympiske slalomkonkurransen var derimot litt kontroversiell. Han som hadde best tid var Karl Schranz fra St. Anton i Østerrike, man han ble på forunderlig vis disket og gullmedaljen gikk dermed til han som lå på andre plass – og det var tilfeldigvis Jean Claude Killy fra arrangørbyen Val d'Isere. Etter OL var han mange år medlem av styret i IOC og det var hans plass som ble overtatt av norske Gerhard Heiberg etter OL på Lillehammer.

Auvergne-Rhöne-Alps

 

Den franske regionen Auvergne-Rhöne-Alps ligger nord øst i Frankrike og helt på grensen til Italia og Sveits. Den mest kjente innsjøen er Lac Geneva (Lac Lèman) som ligger på grensen mellom de tre landene og Lac Annecy som ligger ved den gamle kanalbyen Annecy - også kjent som Alpenes Venezia.  Det var de store grevene i Geneve som først oppdaget Annecy og senere ble den nærmest annektert av Savoi familien. Annecy er berømt for sin gamle bebyggelse, de mange kanalene og det krystallklare vannet. Annecy er trolig også en av de eldste bebodde områdene i de nordlige Alpene og man har datert bosetninger rundt sjøen tilbake til 3.100 år f.kr.

 

På tross av dette er det Lyon med sine 1,6 mill. innbyggere som er regionhovedstad. Lyon har lagt der siden gallerne anla byen som beskyttelse for de romerske legionene. Senere ble byen verdensberømt for sine mange silkeveverier. Dette satt sitt preg på den gamle bebyggelsen og den delen av byen står også på verdensarv listen i UNESCO. I dag er den kanskje mest kjent for hovedkvarteret til Interpol og EuroNews.

Elvene Rhône og Saône renner gjennom byen og lenger sør har disse skapt den dypeste ravinen som finnes i Europa (Gand Canyon de Veron, se egen beskrivelse). Språket er gjennomført fransk, men i tidligere tider hadde befolkningen nord i regionen et eget språk som heter Arpitan mens de snakket er alternativt språk som heter Occitan lenger sør. For mange er kanskje området best kjent for sine gode Burgunder viner. For de røde Burgunder vinene brukes druene Pinot Noir og Gamay og for de hvite vinene brukes druene Chardonnay og Aligoté. Like utenfor byen ligge de kjente vinområdene Beaujolais og Côtes du Rhône.

Col du Petit St. Bernard (2.188 moh)

Col du Petit Saint-Bernard – eller det lille St. Bernard passet – går mellom Aosta dalen i Italia og Isèredalen i Frankrike. Veien over passet er bygget av Napoleon III og det høyeste punktet ligger på 2.188 moh. I det man passerer dette punktet passerer man også grensen mellom Italia og Frankrike. Ved utbruddet av 2. verdenskrig erklærte Italia krig mot Frankrike (10. juni 1940) og i den forbindelse var det store trefninger på dette fjellområdet. Man antar at over 600 italienerne mistet livet i løpet av en kort periode. Hvor mange franskmenn som ble drept er det lite historiske tall på, men det er rimelig å anta at det var i samme størrelsesorden.

I gamle dager stod det en stor statue av den romerske guden Jupiter på toppen av passet. Han var ikke bare gud for himmel og for torden i den romerske mytologien, men også regnet som "gudenes konge". Han motpart innenfor gresk mytologi var guden Zevs. Han ble igjen knyttet til Norrøn mytologi og er med i den gudelæren som var utbredt blant folkeslagene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. Nylig avdekket arkeologene at guden Zevs var involvert i en 3.000 år gammel historie om gresk menneskeofring med tilhørende kannibalisme, men det er en helt annen historie.

Romerne kalt Jupiter for Iuppiter Optimus Maximus («Fadergud, den beste og største»). Som beskytter av oldtidens Roma var han enehersker for lov og orden. Etter hvert som katolisismen overtok ble nok dette litt for kontroversielt så man fjernet Jupiter og satte heller opp en stor statue av den lokale (og katolske) helgenen Bernard von Menthon. Den står på den samme sokkelen og peker mot toppen, som om han viser vei til reisende. Han så nemlig problemene som kunne oppstå når det var mange mennesker på vei over fjellet og etablerte derfor et sykehus helt opp på toppen. I dag er dette redusert til en ruin, men den gamle skyss stasjonen står der fortsatt.

Bernard von Menthon ble født inn i en velstående familie allerede i år 1020. Han valgte bort rikdom og berømmelse for å ofre seg for klosterlivet i Aosta. Den samme Bernard von Menthon drev også med oppdrett av hunder og da har du sikkert allerede gjettet at rasen hans var St. Bernard. Det er mange myter om at disse hundene reddet folk som kom ut for snøstormer og annet uvær på veien over fjellet. Om det var fordi de hadde en tønne under haken eller om det var fordi Bernard von Menthon hadde lært dem å bjeffe når han skjøt med kanonen sin skal være usagt. Uansett var dette en slags forløper til tåkeluren og mer enn en forvirret fjellvandrer kunne gå etter lyden og finne frem til varme og mat på skysstasjonen. Bernard von Menthon døde i 1081 og ble gjort til helgen av paven i 1681. Mulig de var litt usikre på om de hadde maktet å gjøre dette riktig for i 1928 utvidet pave Pius XI hans helgenrolle til også å omfatte alle andre aktiviteter i Alpene. Dermed ble han (og er fortsatt) helgen for alle ski aktiverer, snowboarding, fjellvanding, alpinanlegg og alle andre tenkelige friluftsaktiviteter i høyfjellet. Hans innsats og metoder var lenge i bruk på begge St. Bernard passene og er i dag videreført i en mer moderne form. Hundene finnes fortsatt, mens redningsaksjonene foregår nå for det meste med helikopter.