Val d'Orcia, Italy

 

Å se ut over Val d'Orcia er omtrent som å kikke rett inn i et landskapsmaleri. Så ble da også området godt kjent under renessansen da elevene fra malerskolene i Firenze og Siena kom på besøk for å lære å male både rene landskapsbilder og portrett av de flittige bøndene som levde slik i pakt med naturen. På den måten har Val d'Orcia hatt en viss betydning for utviklingen av malerkunsten i denne perioden.

Når var jo ikke Val d'Orcia helt ukjent før den tid heller. Den gamle romerske hovedveien - Via Cassia - gikk rett gjennom dalen. Dette var en av de viktigste hovedveiene som startet helt nord i dagens Italia og gikk korteste vei direkte til Roma. En del av de byene som i dag ligger i Val d'Orcia har også røtter tilbake til bosetninger fra denne tiden.

 

Via Cassia er derimot ikke den eneste romerske hovedveien som har gått gjennom dalen. Den andre er den mer berømte Vie Francigene som strekker seg fra sydkysten av England, via Nederland, Belgia, Sveits og Frankrike før den går over grensen til Italia ved St. Bernard passet (egen beskrivelse), ned Aostadalen (egen beskrivelse). Denne delen av veien ble bl.a. også benyttet av Napoleon den gang "han over Alpene dro". Veiene går deretter via en lite by som heter Robbio. I denne byen var en gang knutepunktet med de romerske veiene som ført inn i både Frankrike og Spania. Her ligger det og et  gammelt kloster som heter "Chiesa di San Pietro" og som man antar var en del av de gamle pilgrimstedene som overtok disse veisystemene etter romertiden. Fra Robbio gikk viene videre gjennom Firenze og Siene før den fortsatt videre sørover gjennom Val d'Orcia og - selvfølgelig - rett til Roma. Til sammen gikk Vie Francigene over en strekning på ca 1.800 km. 

I selve dalen ligger det flere berømte byer som alle har sitt særpreg. Castiglione d'Orcia, Montalcino, Pienza, Radicofani og San Quirico d'Orcia er de fem byene som i dag holder liv i "Park of Val d'Orcia". Her samarbeider de om å beskytte miljøet og å fremme Val d'Orcia som en egen merkevare.  Andre byer som ligge i dalen er Contignano, Monticchiello (egen beskrivelse), Bagno Vignoni, Rocca d'Orcia, Campiglia d'Orcia, Bagni San Filippo og Vivo d'Orcia. Disse byene ligger i det området som også kalles Parco della Val d' Orcia og som i 204 fikk status som verneverdig naturlandskap på verdensarvlisten fra UNESCO.

Mye av årsakene til at Val d'Orca er så godt bevart er nok at naturen og landbruket kontinuerlig blir kultivert med tanke på bevaring. Her produseres kjente merkevarer  som bl.a. den toskanske osten Cacio Pecorino fra Pienza som produseres av sauemelk, en spesiell jomfruoliven fra Castiglione d'Orcia, salater av Cinta Senese, samt sopp, trøfler og ulike typer av honning fra hele området i Val d'Orci. Og for ikke å glemme en av verdens meste berømte viner, den heter Brunello di Montalcino og kommer fra gårdene rundt byen Montealcino (egen beskrivelse).

 

Dette landskapet med de milde runde åsene omgitt av blomster og sypresser innbyr til friluftsliv. Det finnes et utall av turstier som følger de gamle handelsrutene som en gang gikk mellom de ulike byene. Følger du en av disse finnes det flere gårder som serverer lokal lunsj på turen. Her må du ikke bli forbauset av at enkelte har stjerner i Michelin guiden for det ser du ikke før du kommer inn. Det ser ikke ut for at skryting av egen fortreffelighet er et utpreget trekk blant de fastboende i dette området.

 

Previous visits:  1980 - 1980 - 2010 - 2014 - 2017

 

 

 

Montepulciano, Toscana, Italy

Hvis du kikker litt nøye på etikettene som brukes på Vino Nobile di Montepulciano så er det et blide av dette rådhuset. Det ligger ved et lite torg på toppen av byen Montepulciano. På den ene siden ligge dette rådhuset, på den andre siden ligger byens katedral og på den tredje siden - som du sikkert allerede har gjettet - ligger et stort vinutsalg som hovedsakelig anbefaler lokale varianter av Vino Nobile. De fleste av gårdene som produserer denne vinen ligger i nærhet av byen.

Fra 1500 og fram til 1800 var Vino Nobile regnet som den mest berømte Italienske vinen. Etter dette ble vinen nesten glemt helt frem til vingårder som Boscarelli, Avignonesi og Poliziano besemte seg for å ta nye grep. I 1966 fikk de tildelt DOC klassifisering og i 1980 fikk de endelig den høyeste klassifiseringen med DOCG. Vino Nobile plasseres kvalitetsmessig mellom Chianti og Brunello vinene.

En liten kuriositet er jo at det dyrkes mye vin rundt Montepulciano, men ingen av disse benytter den berømte Montepulciano druen. Den dyrkes derimot i regionene Marche, Puglia og Abrezzo

Previous visits:  1980 - 1988 - 2010 -  2017

 

 

 

Greve in Chianti, Toscana, Italy

 

Det er bare ca. 8 mil mellom Firenze og Siena og midt mellom disse byene ligger den lille byen Greve in Chianti. Dette er et eventyrlandskap for de som verdsetter Chianti viner. Åssidene består av vinmarker og olivenlunder som omkranser disse mangfoldige vingårdene. Dette landskapet har vært bebodd siden Etruskernes tid og er fortsatt midtpunktet for produksjon av Chianti viner. Her ligger det flere små "vinbyer" på rekke og rad - og Greve in Chianti er bare en av disse. 

 

Greve in Chianti har blitt Chianti distriktets uoffisielle "hovedstad".  Her preges naturlig nok bybildet av vinhandlere, men også av noen spennende slakterbutikker. Den mest berømte slakteren er nok Marcelleria Falorni som er fra denne byen og som har sine utsalg over det meste av Italia. Skal du handle i disse butikkene må du ha god tid, for utvalget er godt. Her henger skinkene  ("prosciutto") på rekke og rad og her finner du et stort utvalg av spennende og modne oster. I disse butikkene kan man både få  smaksprøver på det meste av utvalget og et foredrag eller to om hvordan denne maten skal tilberedes.

 

Den mest berømte vingården i dette området er Castello di Brolio som ble etablert allerede i 1007. På 1800 tallet la daværende eier Bettino Ricasoli - Italias tidligere visestatsminister - grunnlaget for suksessen ved å perfeksjonere produksjonen av Chianti viner. Oppskriften hans var lenge hemmelige og godt bevart innenfor familiehegemoniet.

 

 

 

Monticchiello, Italy

Monticchiello er en liten landsby som ligger i Val d'Orcia. Byen ble anlagt rundt en gammel borg på en liten høyde i terrenget. Antakelig er den mer enn 1.000 år gammel. På byen lille torg ligger kirken med navn etter Saints Leonard og  Saint Christopher. Hvorfor de aldri greide å bestemme seg for hvilken helgen de skulle bruke sier historien ingen ting om. I denne kirken var det en gang et berømt maleri av Madonna fra 1315. Dette er flyttet og henger nå trygt (og tilgjengelig) i museet i Pienza.

Monticchiello er nok ikke den byen i Toscana som trekker flest besøkende. Den ligger avsides til og her er det nesten ikke noen turister. På en runde i byen treffer man knapt andre mennesker enn de fastboende.

Pienza, Val d'Orcia, Italy

 

Pienza er den fineste byen i Val d’Orcia og kanskje også den fineste byen i hele Toscana. Den har en utrolig beliggenhet og så har den en spennende historie om planer som aldri ble satt ut i livet. Det er delte meningen om årsaken til dette, men man kan jo anta at de som skulle bygge byen var mer opptatt av å sitte på muren og beskue det buktende landskapet rundt Val d’Orcia, enn å bruke tiden på å bære stein og mørtel. Både byen og hele dalen under står på UNESCO verdensarvlisten.

 

 

 

Det startet med at en av de utallige pavene ble født her i 1405. Han het først Aeneas Sylvius Piccolomini og ble senere bedre kjent som pave Pius 2. Familien hadde reist i eksil fra bystaten Siena og slått seg ned nettopp her. Da han ble innsatt som pave presenterte han en plan for å bygge om den lille landsbyen Pienza til en ny renessanse by – og da snakker vi om en ny «mønster-renessanseby» som skulle fremstå som et monument over byens kjente sønn. Noen bygg måtte rives, men Pius ga ordre om at en liten romersk kirke som heter "Pieve di Corsignano" aldri skulle røres. Enkelte trodde det var fordi den lå midt i en gammel olivenlund med flott utsikt over byen, men i realiteten var det nok heller fordi det var her pave Pius ble døpt.

Arbeidet startet allerede året etter at Pius var innsatt som pave (1459). Mannen som fikk i oppdrag å stå for byggingen var Bernardo Rossellino. Han hadde protesje av Leon Battista Alberti, en av renessansens store teoretiker, og gjennom dette sto Rossellino helt fritt til nesten hva som helst av planer og penger. Hans oppdrag var å skape en katedral, et pave palass og en ny rådhusplass. Byggestilen skulle være en blanding av gotisk- og renessansestil. Bygningene skulle utsmykkes med kostelige malerier som skulle hentes i Siena og Firenze. Det tok bare 3 år å bygge dette og da det sto ferdig døpte Pius om byen samtidig som han befalte at det fra da av var strengt forbudt å endre en eneste liten detalj på katedraler og at dette forbudet skulle gjelde for evig tid. Planen var at byen nå skulle gro videre nesten av seg selv. Pius innsatte mange nye kardinaler som han befalte til å sørge for videre vekst, men de korrupte kardinalene var mer opptatt av å sikre seg store deler av både bygge tilskudd og skatteinntekter. Pius døde bare 2 år etter dette og hans etterfølger ble fritatt for å bygge videre på dette monumentet over en enket mann. Det var bare Pius sin nevø (Pius 3) som viste noen interesse for prosjektet, men resultatet ble like vel at de luftige planene om å etablere en helt ny metropol knapt strekker seg utenfor det lille torget som fortsatt ligger midt i hjertet av landsbyen. Står man midt ute på denne plassen ser man fortsatt pave Pius 2 sitt våpenskjold over døren til katedralen. Kikker du derimot bak kirken så er det tydelig at enkelte tok ut mer i lønn enn de brukte på fundamentering under byggeperioden. Allerede før kirken sto ferdig var det store sprekker i veggene. Dette skyldtes at bygget var satt opp på et lag med sandstein som igjen lå over et lag med leire. Sprekkene utvikler seg fortsatt det er iverksatt store prosjekter for å bevare de 3 byggene pave Pius fikk satt opp

Fra byen har man en utrolig flott utsikt over store deler av den frodige Val d’Orcia dalen. I denne dalen dyrkes det en blanding av valmuer og solsikker – et kjent bilde som ofte brukes som ikon for hele Toscana området. Og i tilfelle du lurte - blomstringen er i mai.

 

Previous visits:  1980 - 1980 - 2010 - 2014 - 2017

 

Castellina in Chianti, Toscana, Italy

 

I vinområdet like nord for Siena ligger de gamle landsbyene på rekke og rad - Gaiole in Chianti, Radda in Chianti, Greve in Chianti, Castello di Brolio (se egen beskrivelse) og Castellina in Chianti. Da vet du også hvilket vindistrikt det er snakk om. I moderniseringens navn er det visse urbane trekk som har sneket seg innenfor bymurene i disse landsbyene, men for det meste har de greid å bevare sitt særpreg.

 

Castellina in Chianti er opprinnelig fra middelalderen, bygget slik det var vanlig på den tiden – med en solid bymur for å kunne forsvare seg mot mektige fiender.  Midt i byen ligger den gamle borgen, «Rocca Comunale». Denne ble bygget sent på 1300 tallet og er i dag arkeologisk museum (Museo Archeologico del Chianti Senese). Fra borgen kommer man inn i en litt merkelige underjordiske gangveien som heter «Via delle Volte» og som i middelalderen ble benyttet for å forflytte både innbyggere og soldater usett rundt byen.  Gangveien er omtrent usynlig fra utsiden, men der det var mulig ble det bygget små skyteskår i muren. På den måten ble dette også en viktig del av byens forsvarsverk. Gangveien er nå restaurert og her finnes det både restauranter, kunstgalleri og noen gamle vinkjellere. På tross av dette er det gamle og litt mystiske preget i tunnelen beholdt – godt hjulpet av kreativ lyssetting.

Også denne byen lever for det meste av vinproduksjon. Den mest kjente er nok kanskje Castello Verrazzano som er en Chianti Classico vin. Produksjonen, som har pågått siden 1485, skjer nå like utenfor byen og vingården tar i mot besøkende for både overnatting og vinsmaking. Den som vil vite mer om lokal vin- eller olivenproduksjonen rundt i Castellina in Chianti kan besøke Bottega del  Vino Galo Nero som ligger midt i byen. Her har de oversikt over hvilke andre vingårder som tar i mot besøkende for vinsmaking.

Villa Vignamaggio, Toscana, Italy

På denne vingården sies det at neste gang du ser på Leonardo da Vinci sitt bilde av Mona Lisa – så skal du ikke se på smilet hennes, men på landskapet i bakgrunnen. Modellen Leonardo da Vinci brukte da han malte dette bildet var nemlig datteren i den aristokratiske familien Gherardinis. Det var Gherardinis familien som skapte Villa Vignamaggio på 1400 tallet. Tilfeldighetene ville det slik at selveste Leonardo, som vokste opp like i nærheten og som var en nær venn av familien Gherardinis, også bodde på vingården i en periode. Her var det altså kombinasjonen av det flotte landskapet, en dyktig maler og en vakker ung modell – dermed ble et av verdens mest kjente malerier en realitet.

Nå har dette stedet faktisk en enda mer spesiell historie som går utenpå historien om Mona Lisa. Det var nemlig slik at Villa Vignamaggio og Gherardinis familien ble sett på som en del av datidens Florentinske adel. De tilhørte så absolutt «fiffen» i Firenze og hadde nok også sine spesielle fordeler av det. På den tiden måtte man derimot enten være pro den katolske kirken, dens relativt korrupte kardinaler og deres komplette undertrykkelse av byens borgere – eller man ble sett på som motstander av den hellige kirken og måtte da også ta konsekvensene av sine kjetterske holdninger.  Var man i den første kategorien så levde man trygt og komfortabelt, men kom man på kant med kardinalene ble livet straks mye mer komplisert. Uheldige Gherardinis var egentlig nøytral i denne konstellasjonen, men kardinalene mente han ikke støttet godt nok opp med penger til den styrtrike og meget mektige kirken i Firenze. Han kom derfor på kant med kardinalene og det resulterte i at familien i løpet av ganske kort tid mistet alle sine forretninger og derfor snart var på konkursens rand. Når det var slutt på pengene og Gherardinis i realiteten var konkurs, måtte de selge vingården. I denne handelen overtok den nye eieren hele gården med bygninger, vinmarker og alt interiør, herunder også Leonardo da Vinci's bilde av Mona Lisa. Som om ikke det var nok, så overtok han også datteren som hadde stått modell or bildet i denne handelen. Gherardinis familien måtte flytte i skam og valgte da å etablerte seg med et nytt liv og ny identitet, de emigrerte til Irland. Gherardinis familien hadde et kort og ukjent mellomnavn i familie treet, nemlig Fitz. Dermed ble Gherardinis navnet først endret til Gerhald når de ankom Irland og senere igjen endret til Fitz Gerald før det til slutt ble Fitzgerald. Lyder det navnet kjent?

Ikke det - da bør du lese videre.
Siste gang maleriet av Mona Lisa var på «verdensturne» var det også innom Amerika. Da flyet med maleriet landet på flyplassen (som senere fikk navnet John F. Kennedy Airport) i New York var det en fasjonabel velkomstkomite som hadde møtt opp. I spisen for denne stod daværende president John F. Kennedy. Hans har avstamming fra Irland og hans mellomnavn er nettopp Fitzgerald.

I dag er Villa Vignamaggio eid og drevet av den rike italiensk kjendis advokaten Gianni Nunziante. Han kjøpte hele vingården med 85 rom og alt som var av produksjonsutstyr, vinmarker og olivenlunder i 1988. «Her var det en berømt vingård for over 500 år siden og slik skal det fortsatt være» sier advokaten. Etter den tid har han investert en formue i nytt produksjonsutstyr for å kunne bevare Villa Vignamaggio som produsent av noen av de beste Chianti vinene som kan lages. I dag produseres det (heldigvis) ca. 150.000 flasker vin her. Vingården er også hotell og du kan bo nokså eksklusivt med en utrolig utsikt over Toscana, vandre rundt i det imponerende hage anlegget, sitte på terrassen der Leonardo og Mona Lisa opphold seg eller bo på de samme rommene som ble brukt under innspillilngen av filmen «Much ado about Nothing» med Kenneth Branagh og Emma Thompson i hovedrollene. Filmen er basert på Shakespeare’s tekster og for denne filmen kunne man neppe ha funnet en bedre «location» enn vingården Villa Vignamaggio.

Castello di Brolio, Toscana, Italy

Vinslottet Castello di Brolio har vært i familien Ricasolis eie siden år 1141. Dette er den eldste vingården i Italia og den 2. eldste i hele verden. Helt siden 1141 har det bodd en Ricasoli med familie på dette slottet. Det er bygget i klassisk stil og bærer nok så tydelige tegn på at det ikke alltid har vært stille og fredelig på de omliggende vinmarkene. Selve slottet er egentlig en solid festning med høye murer og brede vollgraver. Nærmeste småby heter Gaiole in Chianto, men der bare 20 km. til Siena. På tross av den korte avstanden til Siena har alltid Risacoli familien vært orientert mot  Firenze. I tidlige tider var dette en utpost for Firenze, ytterst ute mot erkerivalen Siena. På grunn av sin strategiske betydning er slottet blitt ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. Merker etter bombing under sist verdenskrig er fortsatt synlige i slottsveggene.
 

 

Den siste dominerende eieren av slottet var Bettino Risacoli. Han bodde her på 1800 tallet. I tillegg til å modernisere hele bygningsmassen anla han også store parkanlegg i forbindelse med vinmarkene. Innenfor murene ligger det et eget kapell som er tilegnet San Jacopo. Under dette kapellet er det en egen krypt der tidligere familiemedlemmer ligger begravd. Ellers er slottet utrustet med mange av Bettino Ricasoli private eiendeler, bl.a. hans store våpensamling og en imponerende samling med mineraler fra hele verden. Alt dette er nå samlet i et eget familiemuseum. Bettino Ricasoli ble ofte kalt Jern-baronen på folkemunne. Han var prinsippfast og streng med klare oppfatninger om hvem som alltid hadde rett og hvem som aldri kunne tillate seg å opponere. Hans navn er også tett knyttet til Chianti vinen Brolio. Det var nemlig Bettino Risacoli som oppdaget Chianti vinens egenskaper gjennom å blande sammen 3 ulike druesorter i ulike mengder. Denne oppskriften var i bruk helt frem til 1967 og vinen de laget var Chianti Classico DOC. Det var Risacoli som la grunnlaget for den kvalitetsvurderingen som fortsatt brukes på Chianti viner den dag i dag.  

 

De er en legende knyttet til vinslottet Castello di Brolio, nemlig at selveste Bettino Ricasoli fortsatte å spøke i korridorene etter sin død. Enkelte mener de har sett han gående rundt i de store salene og andre mener de har sett han ridende på en hvit hest gjennom de engelske hagene. Årsaken til denne overtroen er nok at hans tjenerskap i en periode etter hans død mente noen måtte ha sovet i sengen hans siden sengetøyet var uryddig hver morgen. I sin iver etter å skape et ikon glemte de å se etter hvor hundene hans var om natten. Uansett årsak – for en som liker Chianti viner er dette hellig grunn!

Montalcino, Toscana, Italy

Montalcino er synonymt med Brunello– en av de absolutt beste italienske vinene. Byen er gammel, den ble grunnlagt av etruskerne omtrent i år 840 f.kr. Navnet kommer av de store eikeskogene som en gang dekket dette området. I dag er skogen for det meste hugget ned og bakkene rundt byen benyttes til både oliven og vinproduksjon. Byen beliggenhet er langs den gamle ruten som knyttet sammen stormakten Frankrike med Roma. Derfor har den til stadighet også vært utsatt for fiendtlige angrep – noe som sikkert også var en viktig begrunnelse for å bygge den store borgen som ligger midt inne i byen.

I 1260 var Montalcino en del av Siena. Da Firenze, med den kjente pave familien Medici i spissen, bekjempet Siena i 1555 ble også Montalcino trukket inn i konflikten. Byen holdt ut i 4 år, men måtte til slutt kapitulere for Firenze. Etter den tid har det vært relativt rolige forhold rundt byen.

I dag er Montalcino verdenskjent for sin vinproduksjon. Mest kjent er Brunello di Montalcino. Den er laget av druen Sangiovese som dyrkes best i dette området. I 1960 var det 11 vinprodusenter i byen og i dag er det over 200. Til sammen produserer disse over 330.000 kasser Brunello vin hvert år. Brunello var den første vinen som ble klassifisert med kvalitetsstempelet DOCG (Denominazione di Origine Controllate e Garantitta). Vanlig Brunello vin er lagret i 5 år og den beste heter Brunello Riserva og er lagret i 6 år. Det finnes også Brunello viner som klassifiseres med en lavere grad (DOC). Den er laget av de samme druene, men er bare lagret i 1 år før den sendes til markedet. Reglene for klassifisering av vin i Toscana er ikke bare avhengig av kvalitet på råstoff og produksjon, men også avhengig av det totale volumet som produseres. Derfor finnes det gode viner som er blir klassifisert som «Super Toscana». Dette kan være den samme DOCG vinen, men laget som overproduksjon fordi det finnes større tilgang på druer enn det som er planlagt. Av samme årsak lages det også halvtørre hvitviner i området. Den mest kjente av disse er Moscadello di Montalcino. Synes du det er spennende med klassifisering av italienske viner kan du også lese tilsvarende om Chianti viner under beskrivelsen om de berømte vinslottene Castello di Brolio og  Villa Vignamaggio.  

Bagno Vignosi, Toscana, Italy

Bagno Vignosi er en liten by som ligger på en forhøyning i Val d’Orzia. Det som er spesielt med denne lille byen er at den er bygget opp som en ring rundt en stor termisk kilde. Jordsmonnet i Val d’Orcia dalen består for det meste av leirgrunn og da er det også vanskelig å finne vann. Området rundt kildene ble derfor særdeles verdifullt. Selve kilden ligger helt på toppen og det naturlige fallet ned i dalen kunne derfor utnyttes til å lage flere mølle anlegg. Takket være den konstante vanntilgangen fra kilden og høydeforskjellen mellom kilden og dalen under var det mulig å drive møllene også i det tørre sommerhalvåret. På det meste var det 4 store møller i bakkene ned til dalbunnen, alle koblet sammen med et finurlig system med kanaler og basseng hugget rett inn i fjellet. Det må ha vært særdeles vanskelige arbeidsforhold i møllene. Vannet holder 50 grader og luft fuktighetene var ekstremt høy.

Møllene fikk navn etter hvor de lå i bakken. Den øverste av de 4 møllene het «Molina di Sopra» og den nederste het «Molin da Piedi». Man brukte ikke horisontale møllesteiner slik vi er kjent med, men roterende vertikale møllesteiner – en teknikk som kalles «ritrcine» og som var i bruk over hele Europa. Man antar at møllene var bygget mellom 12. og 13 århundre og at de var eid av den lokale godseier familien Tignosis. Like ved ble det på samme tid bygget en borg som heter «Torre dei Mulini». Her finnes det lite dokumentasjon, men man antar (blant annet på grunn av navnet) at den ble bygget for å kunne forsvare møllene i Bagno Vignosi.

Møllene ble for det meste brukt som kornmøller, men i en periode midt på 1400 tallet ble noen av dem også benyttet til ullproduksjon. Etter at møllene ble stengt forfalt hele anlegget nokså raskt og i dag er det bare kanalene og vannmagasinene som fortsatt er synlige. I en kort periode etter møllenes storhetstid var Bagno Vignosi en liten kurby. Bassenget med kilden ligger fortsatt der, men i dag blir den ikke benyttet til noe annet enn pynt. Resten av det blå vannfallet benyttes derimot fortsatt til bading.

Montefiorialle, Toscana, Italy

Den lille byen Montefiorialle ligger på en fjelltopp ved Greve in Chianti, den kjente vin  byen like utenfor Firenze. Borgen midt i byen ble bygget i 1088 og helt frem til det 18. århundre var navnet Monteficalle. Både borgen og byen var lenge i privat eie og ble brukt som bolig for Gerardo og Gisla Guinildo, sammen med moren som heter Rolando Emengarde. Det første skjøtet på at de var rettmessige eiere er datert til 4. mars i 1122. For så vidt er ikke dette noe poeng ut over at det var en adelig familie med germanske røtter.

Byen er bygget i en oval form rundt borgen og hovedgaten er bare knape 300 meter i omkrets og heter Via del Wary av Passignano. Dette skyldes at nettopp denne gaten ligger midt i krysningspunktet mellom de gamle hovedveiene fra 3 kjent omkringliggende daler – Val dElsa, Val di Pesa og Greve (som alle er kjent for sine gode Chianti viner) – og regionens hovedstad, Firenze. På den tiden var Firenze en betydelig militærmakt og selv den lille fredelige fjellbyen Montefiorialle så behov for å bygge tykke bymurer rundt det hele, murer bygget av lokal stein og satt opp mellom det 13. og 14 århundre. Byens er for øvrig i en gjennomført middelalder stil.

Den mest kjente innbyggeren (man kjenner til) er den berømte italienske sjøfareren og oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci, mannen som har fått hele det amerikanske kontinent oppkalt etter seg. Byens lille kirke er dedikert til Santo Stefano - og da er det ikke den lille fangeøyen med samme navn som ligger langs kysten mellom Roma og Napoli, men den bulgarske helgenen St. Stefan som levde mellom år 997 og år 1001. På godt italiensk vis heter derfor også den lille kirken Chiesa di Santo Stefano a Montefiorialle.

Her finnes det ikke biler og det er knapt nok plass til en sykkel i gatene. Det beste fremkomstmiddelet i Montefiorialle utvilsomt et par gode sko....

L’Abbazia di Sant’ Antimo, Toscana, Italy

Starten på byggingen av klosteret L’Abbazia di Sant’ Antimo var allerede i år 814, men det stod ikke helt ferdig før sent i det 11. århundre. Hele kloster komplekset skal i følge sagnet være bygget på direkte ordre fra Charlemagne, kongen av Frankrike. Det finnes derimot ingen dokumentasjon på nettopp dette, men sagnet sier videre at han kom med denne befalingen på vei hjem fra et besøk hos pave Hadrian den første i Roma. Klosteret ligger nemlig langs den gamle hovedveien fra Frankrike til Roma og på vei hjem måtte både han og hele hans hær slå leir akkurat her, de var utsatt for en epidemi. Nå gikk det heldigvis slik at alle ble friske under oppholdet og slik blir lett oppfattet som et godt tegn fra oven. Charlemagne skal derfor ha beordret at det ble bygget et stort nytt kloster som takk. Under sitt besøk i Roma hadde Charlemagne fått med seg noen gaver fra pave Hadrian, nemlig likene til de to martyrene Antimo og Sebastion. Om det var disse to likene som var årsaken til epidemien eller at de ble friske, sier denne historien ingen ting om. De ble derimot begge gitt videre i gave til det nye klosteret som skulle bygges – og så vidt man vet svever de kanskje enda over de toskanske åsene rundt klosteret…

 

 

Charlemagne – eller Karl den store som han kanskje er bedre kjent som – var konge av Frankrike fra år 768 og konge av Italia fra år 774. Fra år 800, etter at Romerrikets fall, regnes han også som den første keiser av hele det vestlige Europa. Landet han regjerte over ble kalt det Caroligianske riket og strakk seg fra Pyreneene i sør til Danmark i nord, og tvers over hele Europa fra øst til vest.

Egentlig var det sønn til Charlemagne (Louis Pior) som fikk fart på byggingen av klosteret. Når det stod ferdig ble det gitt i gave fra Louis Prior til den mektige Benediktiner ordenen. Abbeden ble da raskt en av de største landbaronene i hele Siena området. Han styrte over 38 kirker og eide over 1000 hus rundt om i sognene sine. Dette gjorde at abbeden etter hvert ble en mektig og truende mann for militærmakten i Siena. Etter råd fra de katolske kardinalene i Siena bestemte derfor paven i Roma at klosterets betydning måtte reduseres slik at de miste sin truende makt og posisjon i området. Bygningsmassen ble kraftig redusert og alle kunstskattene samlet sammen og sendt til Siena og Vatikanet.  Det som stod igjen var et nokså ribbet kloster. Det som står igjen i dag er bare en liten fraksjon av dette igjen.  På 1900 tallet ble restene av klosteret helt forlatt.

Vinci, Toscana, Italy

 

Byen heter Vinci og dens største severdighet heter «Museo Leonardiano». Da har du sikkert allerede gjettet deg til hvem som er byens store sønn – nemlig Leonardo di ser Piero da Vinci. Navnet betyr «Leonardo, sønn av Messer Piero fra Vinci». Leonardo var nemlig født utenfor ekteskap i 1482. Moren var bondejenta Catarina og faren var den florentinske notaren Piero da Vinci. Den unge Leonardo hadde ikke noe etternavn og ble derfor bare kalt Leonardo da Vinci – «Leonardo fra Vinci». Man vet ikke så mye om de første årene i Leonardo da Vincis liv annet enn at han først bodde i Anchiano som er nabobyen til Vinci. Deretter flyttet han til Vinci og bodde hos faren og hans kone Albiera.

Leonardo ble etter hver en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han helikopteret, stridsvogner, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget, en maskin som kunne lage spoler og en som kunne måle strekkfasthet i faste materialer, samt en grunnleggende teori for platetektonikk. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk, energi og hydrodynamikk. Få av hans ideer, tegninger og konstruksjoner ble egentlig realisert i løpet av hans levetid. En forklaring på dette kan være at hans ideer er dokumentert gjennom 13.000 sider notater og tegninger. Her var et en god blanding av både kunst og vitenskap. Man trodde først at disse dokumentene var skrevet i koder, men årsaken var at Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs – det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo laget også sine egne ord. Flere korte ord ble til et langt og lange ord ble delt opp i flere korte ord. I hans tekster var det heller ingen komma eller punktum. Når en enkelt side på toppen av dette var en samling notater med helt forskjellige emner, ble det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en fornuftig sammenheng ut av notatene. Derfor var det sannsynligvis heller ingen som greide å forstå hans geniale logikk og egentlig ristet man vel bare litt på hodet av denne merkelige mannen. «Hva skulle man egentlig med heiser, man hadde jo båret stein i generasjoner». I Museo Leonardiano er derimot mange av hans mange tegninger realisert i levende konstruksjoner slik at man virkelig kan se at det fungerer. Her finnes det også gode animasjoner som viser den imponerende teknikken i hans ingeniørkunst. Leonardo offentliggjorde aldri selv sine skrifter, og de var ukjente helt frem til det 19. århundre. Derfor har Leonardos mange ideer hatt en langt mindre betydning for teknologiens utvikling enn vi før hadde grunn til å anta. Mange av Leonardos originale tegninger eies i dag av det britiske kongehus.

Leaonardo de Vinci var også en av datidens mest betydningsfulle malere og hans verk ble ofte signert med “Io Leonardo» (som betyr: jeg, Leonardo). Derfor er også hans kunst ofte betegnet som Leonardos og ikke som da Vinci. Kikker du litt nøye etter i andre innlegg på denne bloggen, finner du stedet der han malte det verdensberømte bildet av Mona Lisa, og litt av den fantastiske historien bak dette bildet.

Man kjenner ikke til at Leonardo da Vinci hadde noen nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med sin sytten år gamle prostituerte modell, Jacobo Saltarelli. Leonardo ble frikjent, men etter dette bla han til stadighet overvåket av «Nattens offiserer» – datidens blanding av borgervern og lokalt politi som opererte i Firenze. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell.

Men la oss nå ikke helt glemme selve byen Vinci. Den ligger rett vest av Firenze og midt mellom byene Empoli og Pistoria. En halv million besøkende kommer hvert år for å besøke Leonardo-museet og for å kikke på gårdshuset der han ble født. Byen står ikke på UNESCO liste over verdensarven, men det gjør derimot det  dominikanske klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Her malte Leonardo da Vinci det verdensberømte bildet av Nattverden. Nå trenger du ikke være ingeniør for å synes at det er verd et besøk i Vinci. Det er jo også mulig å bare sette seg ned på en av de små barene og rett og slett la teknikk være teknikk.

Assisi, Toscana, Italy

På åsen over Spoletodalen ligger byen Assisi. Byen ble grunnlagt av Umbrerne og ble senere en viktig romersk municipium. I en periode før middelalderen ble byen overtatt av familein Baglioni fra Perugia. De var mest opptatt av kirkelig overdådighet og religiøs detaljstyring. Resultatet ble at folket led av pest og sult mens kirken levde i overflod. Byen døde derfor sakte hen og ble til slutt liggende helt i bakevjen. Det ble ikke skikkelig liv i byen før St. Franz (Franz av Assisi) ble utnevndt til Italias skytshelgen i 1938. Dette førte til at hans gamle fødeby ble en av de mest velstående byene i regionen. Er man først i Assisi bør man ta en tur innom Basilica Di San Francesco. Dette består av 2 komplette kirker, bygget oppå hverandre. Den øvre står i sterk kontrast til den nederste. Den øvre er lys med store vidu, mens den nederste er mørk og nesten uten lys utenfra. Begge kirkene ble bygget på 1200 tallet. Over byen ligger restene etter et imponerende festningsverk. Herfra får man et godt panoramainntrykk av både byen og Spoletodalen. (mer om St. Franz på denne blog'en)

Orvieto, Terni, Italy

Nede på flatene under Orvieto domineres det frodige landskapet av store vidstrakte vinmarker. Midt i dette stikker det opp en fjelltopp på ca. 350 meter og på toppen av denne ligger byen Orvieto - godt omkranset av en imponerende bymur og av stupbratte klipper på alle kanter. Når du kommer gjennom dalen, ser det neste ut som om fjelltoppen har tatt tak i byen og løftet den flere hundre meter rett opp. 

Fjelltoppen er egentlig en gammel vulkan og byens grunnleggere viste å utnytte nettopp dette. Mesteparten av bygningsmaterialene for bymurer og bebyggelse er vulkanske steiner, hentet ute i gatene. På den måte fikk man planert toppen samtidig som man fikk lett tilgang til nok bygningsmaterialer. På grunn av byens Etruskiske røtter, hele middelalder historien og den spesielle bebyggelsen - er Orvieto i dag en av de mest spesielle og unike italienske byene. 

Byens innbyggere hadde egentlig bare ett problem - det fantes ikke vann på denne fjelltoppen. De gamle kildene lå nede ved elven Paglia og dette utgjorde selvfølgelig en betydelig risiko dersom byen skulle bli beleiret.

Flere år etter at byen var anlagt fant man derimot en vannkilde dypt inne i det vulkanske fjellet. Problemet var da å få fraktet dette opp til overflaten. I 1527 beordret Pave Clemete VII at arkitekten Antonio da Sangallo skulle finne en løsning som fikk vannet opp til byen. Kilden fikk navnet St. Patrick (San Patrizio) siden det var like i nærheten av det stedet denne helgenen visstnok pleide å fremføre sine bønner. 

 Løsningen på problemet med vannet var å bygge 2 innvendige trappeganger som gikk i spiral hver sin vei og som var store nok til at de bruke husdyr til å bære vannet. På denne måten traff de aldri hverandre på veien opp og ned - og byen var dermed sikret en stabil vanntilførsel. I dag er det mulig å gå gjennom disse gangene, men før du starter kan det være greit å kjenne til at det er 293 trappetrinn ned og like mange opp igjen.

Visits: 1999 - 2006

Volterra, Toscana, Italy

På ca. 600 meter over havet, mellom elvene Bra og Cecina, ligger den gamle festningsbyen Volterra. I områdene rundt byen finnes det flere store alabast forekomster. I tillegg er byen godt kjent for sine mineralske kilder. Like i nærheten ligger også den svovelholdige innsjøen Monterotondo, koppergruvene i Coparciano og badene i Montecatini. Rike naturforekomster har altså gitt et godt livsgrunnlag for befolkningen og byens utvikling. I sin storhetstid var Volterra en av de mest betydningsfulle byene i "De tolv staters forbund". Det er gjort mange arkeologiske funn fra Etruskerne og mye av dette er samlet i flere kjente museum. De rike arkeologiske funnene fra denne perioden har også gjort Volterra godt kjent blant de som studerer Etrusker perioden i Europa.

Volterra har en mer enn 3.000 år gammel historie og er unik i den forstand at det finnes historiske funn fra hele denne lange perioden. Volterra var også en av de betydeligste etrusker byene i "De 12 staters Forbund". Andre viktige byer i forbundet var San Gimignano, Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetolonia, Populonia, Pisa og Fiesole. Etruskerne kalte byen Felathri, mens romerne kalte den Volaterrae.

San Gimignano, Toscana, Italy

San Gimignano ble grunnlagt som en liten etruskisk landsby allerede i det 3 århundre. Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia. De holdt til i Etruria og det nordlige Latium - som vi i dag kjenner som Toscana. Byens egentlige historie begynner i det 10. århundre. Byen tok da navn etter en helgen som hadde vært biskop i Modena. Legender sier at dette skal ha vært gjort som forsvar mot Attila som levde fra år 405 til 453. Attila regjerte på den tiden over landområder fra Nederland i vest til Ural elven i øst og gjennom hans regjeringstid bygde han et imperium som fikk stor betydning for hele den europeiske utviklingen. Han ble kjent for sin brutalitet og har også spilte en vesentlig rolle i de norrøne sagaene. Gjennom middelalderen fikk San Gimignano en sterk vekst takket være handel med de gode jordbruksproduktene fra det toscanske landskapet. Byen var underlagt biskopen i Volterra frem til den fikk selvstendighet i 1199. I sin selvstendige periode var også San Gimignano preget av striden mellom Guelfiene og Ghibelliniene. 8. mars 1300 kom Dante Alighieri på besøk som ambassadør for den guelfiske liga i Toscana. Byen var på dette tidspunkt blitt en rik by og den var på Firenzes side i striden med bl.a. Pisa, Siena, Arezzo, Volterra og Postoia. I 1348 ble San Gimignano rammet av svartedauen som herjet i hele Europa på denne tiden og byen underordnet seg derfor Firenze i 1353. På toppen av byen ligger fortsatt den gamle borgen som en gang var var byens solide festningsverk. I dag er er det mulig å klatre helt opp på den gamle bymuren. Herfra har kan man betrakte den blodrøde solnedgangen i vest eller den mektige soloppgangen mot øst. Borgen er åpen for besøkende og benyttes i dag som park med en utendørs kino. Er du heldig får du kanskje en mulighet for å se Cinema Paradiso mens du selv sitter midt mellom oliventrærne

Montereggioni, Toscana, Italy

Reiser du langs hovedveien Via Cassia mellom Siena og Firenze, beveger du deg på historisk grunn. Det var her soldatene fra Siena måtte ha beveget seg for å kunne beleire hovedfienden i Firenze. Det er her du finner den gamle festningsbyen Montereggione (byen er også kjent som Monteriggione).

Byen ble bygget av Senesis i en kort periode på 6 år mellom år 1213 og 1219. I denne perioden var bystaten Firenze i strid med Siena. Siena var en sterk militærmakt og utvidet stadig sitt territorium. Plasseringen var derfor strategisk valgt for å kunne kontrollere og eventuelt stoppe et mulig forsøk på beleiring av Firenze. Bymurene ser tilsynelatende helt intakte ut og har motstått både fiendtlige angrep og tidens tann - faktisk så intakte at de nesten ser ut som en kunstig kulisse. Bymurene går rundt hele den lille byen og det er bare 2 porter - en på hver side av muren. Byens eneste skikkelige gate går også direkte inn den ene porten, tvers gjennom byen og ut på den andre siden. Den ene byporten, Porta Franca or Romea, vender mot sørøst, direkte mot Siena og den andre byporten, Porta S. Giovanni, vender mot nordvest, direkte mot Firenze. Flere historikere mener dette skyldes at en nokså arrogant arkitekt åpenbart ville markere byens styrke ved å la hovedporten peke direkte mot byens evige fiende.

Lucca, Toscana, Italy

Byen Lucca ligger like ved elven Secchio og ikke så langt fra den Tyrrhenian kysten. Dette er faktisk den eneste gjenværende italienske byen med en komplett og helt bevart bymur som omkranser hele den gamle bykjernen. Det tok 200 år å bygge denne muren, som er ca 10 meter høy og 10-15 meter tykk. Den ble bygget som forsvarsverk og ble på 1900 tallet restaurert og tilpasset et mer moderne bruk. Det er i deg mulig å gå eller sykle på muren rundt hele byen og denne muligheten benyttes flittig av både fastboende og turister. 

Selve bymuren er konstruert slik at forsvarerne alltid hadde full oversikt i alle retninger. Skytetårnene var også plassert slik at rekkevidden på kanonene dekket hele murens lengde. I tillegg ble også et stort område utenfor murene ryddet for all vegetasjon, slik at man fra toppen av bymuren hadde full oversikt over hele det omliggende landskapet. Byen ble aldri angrepet og de imponerende murene fikk derfor heller aldri vist sin styrke.

Midt i byen - der det en gang lå et gammelt romersk amfiteater - finner vi i dag den åpne plassen Piazza Anfiteatro. Dette gamle teateret ble opprinnelig bygget i en elliptisk form allerede i det 2. århundre e. kr. og det skal ha rommet opp til 10.000 tilskuere på tribunene. I middelalderen ble de gamle ruinene bebygd med hus og i dag er plassen, med unntak av de 4 gamle hovedportene, helt lukket av bebyggelsen. Plassen ble restaurert i 1830 og i dag finnes det flere små kafeer, restauranter og butikker i disse bygningene. Plassen er også et samlingspunkt for ulike kulturelle aktiviteter. Ta deg tid til en espresso eller et glass god italiensk vin, mens du betrakter det lokale folkelivet.

Pisa, Toscana, Italy