Nevlunghavn, Vestfold, Norway

Nevlunghavn Gjestgiveri fra 1844

Nevlunghavn er et godt bevart gammelt lokalsamfunn som startet som et lite fiskevær i Larvik kommune i Vestfold. Det ligger ytterst på Brulanes-halvøyen, bare noen kilometer fra Helgeroa, rett ut mot det åpne Skagerrak. Nevlunghavn regnes som en av de mest intakte kystperlene på Østlandet og det lille samfunnet står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske miljøer.

Nevlunghavns historie strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet da de første fiskerne og losene etablerte seg her. Havnen lå strategisk til bak de beskyttende øyene Brulanes skjærene, noe som ga en trygg havn i et ellers værhardt farvann. Det som gjør Nevlunghavn unikt, er den tette, gamle trehus bebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet. Husene ligger tett i tett langs de smale gatene som snirkler seg ned mot bryggene. Lokalbefolkningen har lagt stor vekt på å bevare den opprinnelige stilen med hvite fasader og tradisjonelle detaljer.

Gjennom århundrer var det losing og havfiske som holdt liv i samfunnet. Losene fra Nevlunghavn var kjent for sitt mot og sin dyktighet når de var storm og uvær seilte ut for å lose store skuter trygt inn Langesundsfjorden eller Oslofjorden.

Om sommeren våkner Nevlunghavn for alvor til liv. Havnen fylles med lystbåtene bryggekanten blir et naturlig samlingspunkt for både fastboende, hyttefolk og turister. Like vest for Nevlunghavn ligger Mølen. Dette området er en del av den enorme endemorenen (Raet) fra istiden. Her er det imponerende rullesteinstrender, grav røyser fra bronsealderen og et rikt fugleliv. Dette raet finner man rester av på Jomfruland utenfor Kragerø og og på Tromsøya utenfor Arendal. Nevlunghavn har i mange år vært et yndet motiv for kunstmalere og fotografer på grunn av det helt spesielle lyset ved kysten og de mange motivene som finnes rundt hvert eneste hushjørne.

Gjestehavnen i Nevlunghavn

Kortversjonen av historien om Nevlunghavn startet med fiskere på 1500-1600 tallet og fortsatte med losene storhetstid på 1700- 1800 tallet med. Da dampskipene kom utover på 1800- 1900-tallet ble seilskipene gradvis utkonkurrerte og behovet for de tradisjonelle kystlosene mindre. Nevlunghavn vendte da fokuset tilbake til fiskeriet, før det til slutt ble et stort inntog av turister.

De første skriftlige kildene som nevner fast bosetning her, stammer fra andre halvdel av 1500-tallet. Dette var fattige familier som ikke eide egen jord, men som fikk lov av herregården Fritzøe (som er grunneier - se fotnote) til å sett opp noen enkle stuer helt nede i strandkanten. Livet var enkelt og hardt. Man levde av det havet ga fra dag til dag, kombinert med litt enkelt husdyrhold på fellesbeiter.

Da det statlige losvesenet ble strengt organisert, fungerte losingen som et fritt yrke. Den losen som først  kom om bord i et skip ute på havet, fikk jobben og betalingen. Losene i Nevlunghavn bygde utkikksposter på de høyeste knausene. Så snart de så et seil i horisonten, la losene på sprang og kastet seg ombord i båtene sine. Yrket var ekstremt risikofylt, og mange Nevlunghavn-familier mistet sine forsørgere på havet. Losing var imidlertid godt betalt for de som lyktes. Det var denne losvirksomheten som finansierte de største og flotteste trehusene som preger de smale gatene i Nevlunghavn i dag.

Rundt forrige århundreskifte (ca. 1900) begynte byfolk og kunstnere å søke til kysten om sommeren. De fastboende var visstnok først litt forundret over disse "badegjestene", men turismen ble raskt en kjærkommen ekstrainntekt. Fiskerne leide ut rommene sine og flyttet selv ned i kjelleren eller ut i uthuset om sommeren for å tjene noen ekstra kroner. Dette la grunnlaget for Nevlunghavn som et av Norges mest eksklusive og ettertraktede sommersteder. I etterkrigstiden, da mange andre norske kystbyer moderniserte og rev gammel trebebyggelse til fordel for bilveier og betong, valgte innbyggerne i Nevlunghavn en annen vei - bevaring av lokalmiljøet. I dag er Nevlunghavn utpekt som et "Område av nasjonal kulturhistorisk interesse" av Riksantikvaren. Det medfører strenge regler for hva man får lov til å endre på husene.

— oOo —

Om Fritzøehus, Michael Treschow og fotballbaner

Skisse av Fritzøehus

Fritzøehus er et monumentalt herregårdskompleks som ligger i Larvik. Det er ikke bare en av Norges mest imponerende historiske eiendommer, men det har også en helt spesiell plass i norsk industri- og slektshistorie. Fritzøehus er Norges største private bolig med et bruttoareal på godt over 2 000 kvm. Hvis man tar med alle fløyer, kjellere, tilbygg anslår det til over 6 000 kvm totalt fordelt på 75 rom.  

Det var Michael Treschow som startet byggingen av selve Fritzøehus. Det ble oppført i årene 1863–1865, og ble senere utvidet i flere omganger mellom 1885 og 1897 til dagens anlegg.  Eiendommen er fremdeles i Treschow-familiens eie. Michael Stang Treschow tok over som eneeier av hele Treschow-Fritzøe i 2019.

Tanten hans heter Mille Marie Trescow og hun var gift med «Rimi-Hagen” fra 2005 til 2012. Da Michael Stang Treschow overtok Treschow-Fritzøe i 2019 var det etter sin far som var broren til Mille Marie. Hun døde i 2018 , bare 64 år gammel. I andre land ville familien Trescow hatt adelige titler, men ikke i Norge. Her har vi ingen tradisjon for noe føydalsamfunn og adelskap og adelstitler ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Treschow-slekten har historiske røtter i dansk adelskap, men i Norge fungerte deres betegnelser (som godseier og brukseier) bare som yrkes- og standstitler.

Herregården er omkranset av et enormt parkanlegg på rundt 1700 dekar - til sammenligning er hele kongsgården på Skaugum på 1200 dekar. Parken ble anlagt i engelsk landskapsstil. Store deler av parken ble vernet i 1980 for å bevare det unike kulturlandskapet og den gamle bøkeskogen. Siden Fritzøehus er en privatbolig for Treschow-familien, er verken slottet eller den indre parken åpen for allmennheten.

 

Pengene til dette kom opprinnelig fra dansk handels- og bankvirksomhet, men den virkelige milliardformuen ble skapt ved at disse pengene ble investert i oppkjøp og industrialisering av skogene og jernverksressursene i Larvik-distriktet. Gjennom generasjoner fortsatte familien å tjene penger på tømmersalg, eiendomsutvikling og byggevarer (Treschow-Fritzøe AS). Skogeiendommen er i dag Norges største privateide skog på med et areal på over 600 kvadratkilometer. 

Dette er 2,5 ganger større enn hele Stavanger kommune inkl. Rennesøy og Finnøy etter siste sammenslåing (men for ordens skyld bare 50% av arealet av Sandnes kommune som er 4 ganger større enn Stavanger) - like vel eier Treschow et skog areal som tilsvarer arealet til 84 000 fotballbaner. Og bare for å sette dette i perspektiv så finnes til sammen et sted mellom 2400 og 2600 slike «skikkelige» 11-er  fotballbaner i hele Norge.

Sett i lys av den enorme formuen var det en marginal gave å gi de lokale fattige fiskerne lov å bygge noen små skur i vannkanten ….. selv om dette til slutt endte opp som den lille byen Nevlunghavn.

Årøyene, Vestfold, Telemark, Norway

Årøyene i Langesundsfjorden er en flott øygruppe som ligger helt sør i Vestfold, på grensen mot bamble i Telemark. Øygruppen består i hovedsak av de fire øyene Store Årøya, Lille Årøya, Vesle Årøya og Stokkøya. I tillegg finnes det mange småøyer mellom disse. De 3 Årøyene ligger i Larvik kommune, mens Stokkøya ligger i Bamble kommune.

Store Årøya er den største øya med et variert terreng med skog, åpne sletter, svaberg og flotte sandstrender. Det mest kjente landemerket er den historiske, nedlagte skolen som ligger idyllisk til like ved ferge brygga Lindtein. På skolen muligheter for overnatting og det er også tillatt å slå opp telt på sletta her. på øya er det fortsatt spor etter et gammelt kalkbrudd fra Norsk Hydros tidlige dager. 

Lille Årøya har både natur og utsikt. Det høyeste punktet på øya er er ca 40 moh. og herfra er det utsikt både mot Langesundsfjorden og Skagerak. På toppen ligger det også en gammel gravrøys fra oldtiden. Helt nord på øyen, i Bukta, er det et naturlig samlingspunkt for hytteeiere og båtfolk. Her er det og anløp av rutebåt og øyas eneste sommer kiosk. 

«Bukkespranget»

På Vesle Årøya ligger det spektakulære «Bukkespranget». Vesle Årøya ligger helt tett på Lille Årøya og det trange, dype sundet deler Lille og Vesle Årøya. Sundet er så smalt at sagnet sier en bukk en gang hoppet over fra den ene siden til den andre (derav navnet). Når rutebåten går gjennom her, må den manøvrere svært forsiktig mellom de bratte fjellveggene.

Gjennom «Bukkespranget»

Stokkøya ligger helt ytterst Langesundfjorden. Rett vest for den ligger Store og Lille Årøya, adskilt av det smale Stokksundet.. Rett sør for Stokkøya ligger også den lille holmen Låven som faktisk er verdenskjent blant geologer fordi man finner det sjeldne mineralet Låvenitt her.  Øya er veldig frodig, vill og delvis tett skogkledd natur. Stokkøya skiller seg litt ut fra naboøyene ved at den er mer uberørt og har langt færre hytter

For å komme ut til Årøyene må man enten bruke egen båt eller ta en av skyssbåten M/S Skjæløy eller M/S Ragnøy.  Disse går i fast rute mellom Helgeroa og Langesund og har flere faste anløp på de 3 Årøyene og på Stokkøya.

Langesund, Telemark, Norway

Langesund er administrasjonssenteret i Bamble kommune i Telemark og ligger ytterst på Langesundshalvøya, mot Skagerrak. Hvitmalte trehus, smale gater og rike maritime historie gjør Langesund til et populært sommersted i Grenlandsregionen. Langesund er og kjent som en av Norges mest aktive sommerbyer når det gjelder konserter og kultur.

Det historiske fredede bygget Wrightgaarden fra tidlig 1800-tall er hjertet i Langesunds kulturliv. Hver sommer fylles bakgården med publikum for å oppleve kjente nasjonale og internasjonale artister. Langesund Bad er et tradisjonsrikt hotell og tidligere kurbad etablert i 1898. Det ligger helt nede ved sjøkanten. Langesund har dype røtter innen skipsfart og båtbygging, og var historisk sett et viktig tollsted.

Langesund og Langesundsfjorden er en del av Gea Norvegica UNESCO Global Geopark og er internasjonalt kjent blant geologer for sine sjeldne mineraler og fossiler (spesielt knyttet til Oslofeltet).

Mange forbinder Langesund med fergeforbindelsen til Hirtshals i Danmark. Fjord Line driftet denne ruten i mange år, men den ble permanent avviklet tidlig i 2023 da rederiet valgte å flytte sine ruter til Kristiansand og Sandefjord. Det som ikke er like kjent er at Langesund har historisk sett vært et av de mest registrerte funnstedene for sjeldne mineraler i verden.

Helgeroa , Vestfold, Norway

Helgeroa, ligger flott til på østsiden av Langesundsfjorden i Larvik kommune. Dette tettstedet har en historie som strekker seg fra vikingtidens dramatiske slag til sjarmerende kystidyll og moderne sommerturisme.

Helgeroa ble stedet for en av de mest avgjørende hendelsene i norgeshistorien. Palmesøndag i år 1016 sto det berømte slaget ved Nesjar like utenfor Helgeroa (ved Mølen og Værvågen). Her kjempet Olav Haraldsson (som senere fikk navnet Olav den hellige) mot Svein jarl og hans samling av norske høvdinger. Olav vant det massive sjøslaget, noe som ble et stort skritt på veien mot å samle og kristne Norge. I dag står et Nesjar-monument i Helgeroa havn for å minnes denne historiske hendelsen.

Navnet Helgeroa kommer trolig av mannsnavnet Helge (eller ordet hellig) og ro (i betydningen krok eller krå). Selv om det har bodd folk i området i uminnelige tider, begynte Helgeroa å vokse frem som et ordentlig strandsted på 1500-tallet, drevet av den økende trelasthandelen. De første skriftlige beskrivelsene om Helgeroa er fra 1626. Beliggenheten gjorde det ideelt for sjøfart, og allerede rundt 1630 ble det etablert tollstasjon her, etterfulgt av et gjestgiveri rundt 1650.

På 1800-tallet var Helgeroa et travelt lite kystsamfunn. Folketellingen fra 1801 viser at stedet huset i underkant av 200 mennesker. Yrkesgruppene hadde nær knytninger til havet - her bodde det loser, tollere, matroser, fiskere og fraktemenn. Helgeroa ble spesielt kjent som en viktig losstasjon.

Utover 1800-tallet vokste også andre næringer frem i nærområdet. Da det lokale jernverket i nabobukta Barkevik trappet ned mot slutten av århundret, kastet lokalbefolkningen seg over en ny og lukrativ industri - isproduksjon. Elver ble demmet opp for å samle vann slik at man kunne skjære ut naturis på vinteren. Deretter ble isen eksportert med skip til land som England for å brukes til kjøling.

Før veiene og broene ble bygget, var sjøen den viktigste ferdselsåren. Helgeroa spilte da en nøkkelrolle som knutepunkt mellom Østlandet og Sørlandet. Fergesambandet over Langesundsfjorden (mellom Helgeroa og Langesund) var i lang tid en flaskehals og et helt nødvendig ledd for de som reiste langs kysten. Dette ble slutt da den nye Breviksbroen åpnet og ledet trafikken fergefritt lenger inne i landet. Etter at fergetrafikken forsvant, endret Helgeroa karakter til å bli en idyllisk ferieby.  Sjøkartverkets målestasjon for vannstand ble etablert her i 1965, og det gamle samfunnet satset på turisme. 

I dag er Helgeroa preget av en stor og populær gjestehavn og marina. Området tiltrekker seg tusenvis av campere og badegjester hver sommer, og denne lille rutebåten frakter fremdeles passasjerer og syklister mellom Helgeroa, de idylliske Arøyene og Langesund i sommerhalvåret.

Nerdrummuseet, Stavern, Vestfold og Telemark, Norway

Stavern og Larvik er kjent for mange ting som Farris, Fredriksvern Verft, enorme skogsområder, norske grever, stor andel offentlig eiendom, nakenbading på Farris bad, Treschow familien, Fritzøe Skoger og Fritzøehus (som forøvrig er Norges største privateide gods og har enorme skog- og eiendomsområder), og ikke minst Farris vannet (som forøvrig en periode ble solgt som landets eneste radioaktive mineralvann).- se forklaring nederst i teksten)

Men dette handler ikke om noe av dette - det handler om Odd Nerdrum og hans museum i Stavern. Det er ikke stort, det er ikke lyst og det er vel strengt tatt mer et galleri enn et museum - bortsett fra at ingen originale verk er til salgs (for et anstendig beløp). 

Nerdrum museet ligger i Pipehuset på Agnes i Stavern og dette er nok det stedet hvor flest av hans bilder er utstilt. Det åpnet i april 2024 og har en permanent utstilling av 46 verk fra Odd Nerdrums kunstnerskap

.

Det er overhodet ingen tvil om at Nerdrums kunst er av ypperste klasse, men man blir ikke direkte lys til sinns av en runde her. Både lokalet og bildene (med noen få unntak) er mørke, dystre og viser noen temmelig brutale motiver. Enkelte av dem mangler og den detaljrikdommen og det spesielle lyset han er så kjent for. 

Men på den andre siden må man huske på at maleriene hans er unike originaler og derfor stort sett bare finnes i et ferdig eksemplar - og at de derfor ikke står på et lager, men er solgt til samlere og gallerier  i andre deler av  verden. Konklusjonen er kanskje at hvis man vil se de beste av verkene fra Nerdrum må man gå på Nasjonalmuseet (Oslo), Astrup Fearnley Museet (Oslo), KODE Kunstmuseer (Bergen), Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger, Universitetet (Oslo), Tønsberg Kunstforening eller på besøk hos private samlere - hvis du har noen så rike venner. Hans dyreste bilder har tittel  «Skyen» ble solgt på auksjon i 2008 for 1.9 millioner.

 

Det er mange private samlere som har kjøpt Odd Nerdrums verk. Han har lenge vært en svært ettertraktet kunstner på auksjoner og i gallerier. Nerdrum har en dedikert følgerskare blant seriøse kunstsamlere i Norge, som verdsetter hans unike stil og teknikk.Verkene hans selges jevnlig for høye priser på auksjoner i Norge, som hos Grev Wedels Plass Auksjoner (GWPA) og Blomqvist. Dette indikerer en sterk etterspørsel fra private budgivere.

.

Odd Nerdrum har selv uttalt at han er "lei av å bli innkjøpt av private samlere, og ønsker at hans kunst skal være offentlig", noe som var en av drivkraftene bak åpningen av Nerdrummuseet. Dette understreker at en stor del av hans verk tidligere har havnet i private hender.

En litt artig kommentar som ble overhørt mellom 3 damer i salen med flere nakne motiver var omtrent slik « jeg likte bedre bildet der den stod rett opp». Maleriet hun tenkte på var nok «Selvportrett i gylden skrud».  Det ble malt i 1997//98 og er et av hans  mest kjente og provoserende malerier. Om de var skuffet over at dette ikke var blant de utstilt maleriene sier historien ingen ting om. Nasjonalmuseet kjøpte aldri dette bildet, men det gjorde Astrup Fearnley Museet….

—oOo—

Om det radioaktive Farrisvannet…

Det var Quisling som startet å reklamere for det radioaktive vannet. Han viste til samme kilde (Kong Haakons kilde) som ble oppdaget av dr. Ingebrigt Christian Holm i 1875. Det var Holm som opprettet gamle Larvik Bad. Tapping på flasker begynte i 1907 under navnet Salus. I 1907 ble navnet endret fra Salus til Farris. I en annonse fra 1890-årene ble det reklamert for «det fortrinnelige, velsmagende Taffelvand fra Laurvik Bads radioaktive, alkaliske Mineralvandskilde». Holm anbefalte vannet som kur ved en rekke sykdommer, men noen medisinsk dokumentasjon for anbefalingen ga han aldri…

Frederiksvern, Vestfold og Telemark, Norway

Under unionen med Danmark ble det bygget et stort militært verftsområde i Norge.  Hovedoppgaven for det nye verftet var å bygge og å utstyre en hel flåteavdeling som kunne stå imot den svenske flåten som regjerte langs norskekysten. Verftet hadde også en viktig oppgave ved forflytting av store hærstyrker over land. Stavern utenfor Larvik ble valgt som den beste lokasjonen og navnet på anlegget ble Fredriksvern verft.

På verftet ble det bygget over 50 store fartøy. Det største var fregatten"Christina" som stod ferdig i 1774 og den siste var orlogsbriggen "Fredriksvern" som ble sjøsatt i 1814. Da Danskene tapte Napoleonskrigen måtte Danmark avstå Norge til Sverige. Samtidig fikk Norge en ny grunnlov, men ikke noe egen konge. I denne nye unionen med Sverige fikk Fredriksvern verft status som Norges hovedbase for marinen. 

Verftet stod dermed i sentrum for hele den norske marine. Her ble det samlet en betydelig kompetanse i skipsbygging og operativ sjømilitær virksomhet. Flere av dagens kjente militære institusjoner er etablert ved Fredriksvern. Dette er bl.a. Telemark Regiment og Sjøkrigsskolen. Fredriksvern er og det eneste festningsverket i Norge som har huset alle de 4 forsvarsgrenene (Marinen, Hæren, Luftvåpenet og Heimevernet). Helt fra 1750 og frem til anlegget ble lagt ned i 2002 har det vært militær aktivitet ved Fredriksvern.

Det store steinhuset ved kanalen var opprinnelig et bindingsverkshus som ble bygget som lager for rigg og utstyr som skulle ombord på skipene de bygget. Derfor ble det gravd ut en kanal som gikk fra «Breddingen» der kjølen ble trukket opp og inn til et lunt sted for videre utrusting av skipene langs lagerbygget. Bindingsverket i bygget ble etter hvert fjernet og erstattet av solide steinmurer. Dette er nok også årsaken til at bygget fortsatt står velbevart langs kanalen. I dag er det flere mindre gallerier og butikker i det gamle bygget. 

«Kadettbrakka» på verftet er en av Norges største trebygninger. Den er bygget rundt 1770, er 70 meter lang og 11 meter bred (ca. 3.000 kvadratmeter). Opprinnelig var dette et proviantlager der det til enhver tid ble oppbevart nok proviant for 1.000 mann i seks måneder og i tillegg proviant for et helt år til alle egne ansatte. På slutten av 1800 tallet ble den bygget om og brukt som forlegning for kadetter og under andre verdenskrig ble den også brukt som interneringsleir for russiske krigsfanger.

«Citadelløya» var begynnelsen på den militære aktiviteten i Stavern. Dette var opprinnelig en liten donjonfestning (et lite festningsverk med en beskjeden kanon eller to). På Citadelløya var det en begrenset militær styrke, men like vel med et relativt staslig husvære for kommandanten, hans offiserer og mannskap. Den militære rangen ble godt ivaretatt. 

Den gang Citadelløya ble utbygget var det grev Ulrik Fredrik Gyldenløve som var stattholder i Norge. Han var opprinnelig fra Tyskland og regjerte i Norge fra 1664 til 1699. I denne perioden var Norge i konstant konflikt med Sverige og Gyldenløves fikk derfor bygget opp en norsk hær på 12.000 soldater, stort sett lokalisert rundt Fredriksvern i Stavern. Han fikk etter hvert også en egen krig oppkalt etter seg. Den Skånske krigen mellom Sverige og Danmark resulterte i at Jämtland og Härjedalen ble en del av Norge. Denne krigen varte fra 1675 til 1679 og ble senere kalt "Gyldenløvefeiden" etter Ulrik Fredrik Gyldenløve. 

Under den store nordiske krigen som pågikk fra 1709 til 1720 ble Citadelløya en viktig base for Petter Wessel Tordenskiold og hans flåte. Den var også en sentral støtte for sjøtrafikken mellom Norge og Danmark. Et av hans mest berømte sjøslag var sjøslaget ved Lysekil. Her greide Tordenskiold å senke 29  svenske krigsskip med sin flåte på  bare 7 skip. I dag står det statuer av Petter Wessel Tordenskiold i København, i Trondheim, i Oslo, i Stavern, i Horten og på stedet der han ble drept under en duell med obersten Jacob Axel Staël von Holstein utenfor Hannover - men det står ingen ved Lysekil i Sverige.

Kruttårnet er det eldste bygget på Citadelløya og dette brukes i dag både til konserter, teater og kunstutstillinger. Det samme gjelder krutthuset i den gamle forlegningen. Dette solide bygget er - sikkert med god grunn - plassert et stykke utenfor den øvrige bebyggelsen på verftet....

Nutheim, Flatdal, Vestfold og Telemark, Norway

Nesten øverst i Flatdal ved Seljord i Vestfold og Telemark ligger Nutheim. Det er et sjarmerende  gjestgiveri som ligger langs den gamle veien fra Seljord mot Notodden og Kongsberg. Rundt 1862 ble det anlagt en ny vei gjennom Flatdal med en stikkvei til Rauland. På den tiden var nærmeste nabo til dette vegkrysset Einarjuvet gård. Ettersom trafikken økte vokste det frem både landhandleri, bakeri, slakteri, skysstasjon - og overnattingsmuligheter for reisende. Senere kom det også både bussterminal og bensinstasjon i det etter hvert travle vegkrysset - ikke helt ulikt en kjent sangtekst av Øystein Sunde.

Til å begynne med var det bare noen få rom for overnatting, men i 1877 flyttet man rett og slett hovedhuset på Einarjuvet gård frem til dette veikrysset og fikk etablert Nuthein Gjestgiveri. 

Det har vært mange eiere på Nutheim. Rundt 1901 var stedet eid av en driftig dame som het Gina Thommesen. Hun laget til en frodig hage med prydbusker, grusganger og et lysthus like nedenfor hovedbygningen. Denne hagen er godt bevart og ligger der enda. I 1917 kjøpte brødrene Olav og Halvor Svartdal stedet.  

Nutheim ble raskt et samlingssted for mange kunstnere fra hele landet. I 1946 kom kunstnerbrødrene Erland og Terje Grøstad hit. De fant også hver sin søster som de senere ble gift med. Terje Grøstad fikk laget et atelier i bakken nedenfor hovedhuset og der fikk han etablert seg som grafiker. Broren Erlend overtok driften av Nutheim da han giftet seg med datteren til Olav Svartdal og i 1962 fikk de like godt  flyttet Hjartdal gamle prestegård opp til Nutheim. I dette bygget har både kronprinsparet og statsministeren overnattet. 

Erlend Grøstad drev stedet sammen med sin kone Anne i over 50 år. Da ble hele gjestgiveriet overtatt av kunstneren  Ellen Grøstad Barstad. Hun førte familietradisjonene videre, gjorde om det gamle gjestgiveriet til et hotell og i dag driver hun dette hotellet sammen med datteren Solveig.

I 1989 overtok og utbedret Statens Vegvesen veien forbi hotellet (den såkalte "Nutheimsvingen") og dermed ble det slutt på både landhandelen og bensinstasjonen. Hotellet er derimot fortsatt i full drift - og fortsatt som et kunstnerhotell. Restauranten og alle rommene er dekorert med originale verk av de kunstnerne som har bodd og virket her. Det arrangeres fortsatt malerkurs for de som ønsker å perfeksjonere seg som kunstnere - og slike kurs har de holdt på med i over 60 år på Nutheim

.

Nisservann, Agder, Norway

Planen var å finne og å fotografere den gamle slepebåten M/S «Fram» på Nisser. Dessverre var det ikke mulig å få tatt noen bilder, men her er i alle fall historien om den gamle båten

- - - oOo - - -

M/S «Fram» ble bygd som slepebåt på Fredrikstad Mek. Verksted i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og  Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og den største i Vestfold og Telemarks fylke. På grunn av størrelsen på Nisser var det ikke mulig å la tømmeret flyte egenhendig og det ble snart klart at dersom det skulle fløtes tømmer helt til Nidelven som ender opp ved Arendal så måtte man ha motorhjelp til for å få fortgang i fløtingen over Nisser.

M/S «Fram» seilte i fast rute helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 65 kilometer. Det var Nidarå Fellesfløteforening (senere Arendal Vassdrag og Fellesfløteforening) som eide og drev båten. Da mye av tømmertransporten gikk over til landeveien rundt 1970 opphørte fløtingen både på Nisser og Vråvann, og da ble det heller ikke bruk for M/S «Fram». Det var i en periode også 2 andre slepebåter i drift på Nisser, det var M/S «Dølen» og M/S «Nisser», men disse ble  tatt ut av drift før M/S «Fram» gikk i opplag.

Kapteinen på M/S «Fram» var Magnus O. Tveitane. Han hadde vært kaptein helt siden 1929 og på folkemunne ble båten bare kalt «Tveitanebåten». Det var og Magnus O. Tveitane som fikk det tunge oppdraget å legge båten i opplag i 1971. Etter dette ble M/S «Fram» liggende å forfalle helt til 1986. - like utenfor kontorvinduet til hotelleier Johans S. Strand på Strand Hotell.

Sammen med Magnus O. Tveitane satt Johans S. Strand igang et prosjekt for å redde den siste båten som hadde trafikkert landets syvende største fløtningsvassdrag. De så for seg at M/S «Fram» skulle seile med turister på den gamle ruten fra Vråvatn øverst i vassdraget og over hele Nisser som ligger på nedsiden av slusene ved Småstraum og Storstraum i Vrådal. Det var Arendals Vasdrags Brugseierforening som bygde disse slusene for tømmer- og båttrafikk i 1914 og som eiere hadde de fortsatt driftsansvaret. Brugseierforeningen var positive til turistplanene og ville bidra med å holde slusene i stand, men bare dersom M/S «Fram» kom i rute på Nisser og Vråvatn.

Rundt 1986 begynte det endelig å skje saker og ting. Båten ble kjøpt for kr. 6.000 og det ble stiftet en venneforening som skulle restaurere og drive båten. De ville bygge om den gamle slepebåten til passasjerbåt for å drive med turisme der båten en gang bukserte tømmer. Etter ombyggingen ble den klassifisert og re-sertifisert for 90 passasjerer. Hele prosjektet kostet 4 millioner og på St.Hansaften i 1987 kunne den stolte kaptein Magnus O. Tveitane ta den nyrestaurerte båten ut på jomfruturen - denne gangen som passasjerbåt.

Jomfruland, Vestfold og Telemark, Norway

Jomfrulands historie startet under siste istid. Den gang var det meste av Skandinavia dekket av et 3.000 meter tykt islag. For ca. 13.500 år siden startet smeltingen og smeltevannet rant i store elver mot kanten av iskappen. Elvene tok med seg det som var av løsmasser og steiner. Disse ble avsatt ved isfronten og ble liggende som en morenerygg under vannet. 

Midt i denne smeltingen var det er kort kuldeperiode (på ca. 1.000 år!). Dermed vokste isen litt og stein og grus fra smeltingen ble skjøvet opp mot det ra'et som i dag danner grunnen på Jomfruland. Det samme ra'et finner man igjen flere steder i Skandinavia, men er best synlig på strekningen fra Stråholmen, via Jomfruland, videre via Lyngør og til Tromsøya utenfor Arendal.

Vekten av denne enorme iskappen hadde presset ned landet og når isen smeltet steg landet opp av havet og ble til bl.a. Jomfruland. Man antar at denne landhevingen har vært på mellom 100 og 170 meter i dette området. Jomfruland er lang og smal - drøyt 7 km. lang og bare 1 km bred på det meste. Jomfruland ligger som er "molo" mellom Skagerak og skjærgården innenfor.

Hovedgården på Jomfruland, som en gang også var den eneste gårdsbruket på øya, ligger der fortsatt. Gården har vært eid som gods av både konger og grever. Under Napoleonskrigen var den i bruk som kaserne for 150 norske soldater som skulle holde skjærgården inn mot Kragerø fri for fremmede engelske skip. I dag er eiendommen delt opp i 9 gårdsbruk. På hovedgården er det mulig å overnatte hvis du bestiller i forkant av besøket. Veien som går på langs av Jomfruland går gjennom tunet på hovedgården og her er det ingen biltrafikk. Har du det travelt må du sykle eller jogge - de fleste går langs veien eller på en av de mange turstiene.

Både Jomfruland og Stråholmen ligger innenfor Jomfruland nasjonalpark. På utsiden av Jomfruland er det et lite område som heter Vestre Saltstein og som er det eneste av det opprinnelige grunnfjellet, resten av øyen er sedimenter fra istiden. Navnet Jomfruland tror man kommer av at den en gang skal ha tilhørt Gimsøy nonnekloster ved i Skien. Dette var et Benediktiner kloster som ble opprettet rundt år 1150. På 1500 tallet ble klosteret avviklet, men nonnene ville ikke flytte og fortsatte å bo i klosteret også etter at det var både avviklet og avkristnet.

Midt på Jomfruland står det 2 karakteristiske fyrtårn. Det eldste er 22 meter høyt og er nå uten lys. Det ble bygget i 1838 og tårnet er åpent for publikum. Det andre er bygget i 1939 og er 37 meter høyt og fortsatt i drift. Utsikten fra tårnene er et panorama over skjærgården. Rundt fyrene ligger den gamle fyrmestergården og i skogen like sør for fyrene ligger et lite tjern som heter «Tårntjenna» (se under).

På utsiden av øyen er det mye rullestein, mens innsiden består av sandstrender og frodig vegetasjon. Helt sør ligger en stor og imponerende rullesteinstrand og i nord er det en vernet eikeskog. Gården helt nord på Jomfruland heter Hasselgården. Der er det og mulig å overnatte. På vei hit går man gjennom en fredet eikeskog og da passeres både friluftskirken og en åpen, fredelig og rydning som er den gamle gravplassen på øya. I tidligere tider var dette en gravplass kun for skipbrudne som fløt i land på Jomfruland. Innfødte fra Jomfruland ble begravd i vigslet jord inne på fastlandet. Helt nord på øyen, med utsikt over til Stråholmen, ligger den ornitologiske stasjonen. Denne ligger midt i fugletrekket og benyttes ved observasjoner, telling og ringmerking. 

 

Maleren Theodor Severin Kittelsen ble født i Kragerø (27.04.1857). I sitt berømte maleri av Nøkken hentet han sin inspirasjon fra nettopp «Tårntjenna» på Jomfruland. Går du forbi en sen kveldsstund, kan du kanskje ane konturene av vetten ute i vannet - men vær forsiktig for Nøkken er i flg. eventyret spesielt farlig etter solnedgang. Kittelsens illustrasjoner og maleri med motiv fra norsk eventyr og mange av hans andre bilder er i dag utstilt på Nasjonalmuseet. Mange mener at det er Teodor Severin Kittelsen som én gang for alle har definert hvordan norske troll egentlig ser ut…

Norges største tre står på Utne i Hardanger. Det er en gammel Eik med en stamme som har en omkrets på omkring 11 meter. På Jomfruland finner du det som regnes som Nordens største Ask. Denne tresorten  hadde en stor betydning i Norrøn mytologi. Der omtales det store asketreet "Yggdrasil" -  som bredte sine grener ut over hele verden. I denne mytologien er Ask og Embla de første menneskene på jorden. Det var guden Odin som først skapte Ask av en grein fra verdenstreet "Yggdrasil" før han skapte Embla. Fra disse to  stammer visstnok alle mennesker i Midgaard.

Til slutt….

Etter så mye snakk om skumle forhold som Nøkken og «Yggdrasil» er nok tiden inne for noen avklaringer:

1) Husk at Nøkken kan opptre som menneske, som hest eller som en trestokk og den vil prøve å lokke deg ut i vannet for å drukne deg. Det eneste som vil redde deg hvis du treffer den etter solnedgang er å rope navnet hans - da blir den helt ufarlig …. sier de som visstnok har prøvd.

2) Det er ingen ting som tyder på at det veldige asketreet "Yggdrasil» har noen som helst sammenheng med det store asketreet på Jomfruland så det er nok derfor lite trolig at de 2 første menneskene på jorden vandret her på Jomfruland …. bare så det er sagt.

 

(Tidl. besøk:  2005, 2009 og 2021)