Riva del Garde, Lago d’Garda, Trentino, Italy

Riva del Garda ligger i den nordvestlige enden av Gardasjøen i Italia, i provinsen Trento. Byen har ca. 15.000 innbyggere er den den nest største byen ved Gardasjøen, etter Desenzano, som ligger i andre enden av sjøen. Byen ligger mellom bratte fjell, som Monte Rocchetta (1.575 moh) i vest og Monte Brione (376 moh) i øst. Litt lengre øst ligger Monte Baldo (2.218 moh). 

"Torre Apponale"

Riva har en lang historie. Frem til slutten av første verdenskrig var byen en del av Habsburg dynastiet, noe som og kan sees i noe av arkitekturen som skiller seg litt fra andre italienske små byer. Etter krigen ble Riva og resten av Syd-Tirol innlemmet i Italia.

Det finnes noe industri, spesielt papirfabrikker, men det er turisme som er den viktigste næringen i Riva del Garda. Byen er et populært reisemål på grunn av beliggenhet, historiske severdigheter og gode muligheter for ulike aktiviteter.

"Rocca di Riva"

Rocca di Riva er en imponerende festning fra 1100-tallet som ligger ved sjøen, omgitt av en utgravd kanal. En gang var dette bolig for Scaligero familien, men i dag brukes den gamle festningen til  kulturelle arrangementer. Dette er og et museum med utstillinger av malerier og lokale arkeologiske funn. Torre Apponale er et karakteristisk, litt skjevt klokketårn fra 1220 som tilbyr flott utsikt over byen og Gardasjøen. Man vet ikke helt sikkert når Riva di Garda ble grunnlagt, men man antar at dette tårnet stod her før det i det hele tatt ble en by.

Områdene rundt Riva del Garda er et ideelt sted for aktiv ferie. Her kan man drive med fjellvandring og terrengsykling i de nærliggende fjellene. Riva er også et populært endepunkt for de som krysser alpene fra Sveits til Italia på sykkel. De bratte fjellveggene rundt byen byr på utfordringer for klatrere, og det finnes tilrettelagte klatreruter med eller uten Via Ferrata ruter. Gardasjøen er og berømt for seiling og windsurfing, ikke bare for små joller, men og for store kjølbåter. Liker man ikke seiling kan man dra på kano eller kajakk tur.

Klimaet i Riva del Garda er mildt. Vintrene er moderat kalde og solfylte med en del snø, mens somrene er varme, men sjelden ekstremt varme eller fuktige. Riva del Garda beskrives ofte som "Gardasjøens perle" og tilbyr en fin kombinasjon av vakker natur, historisk sjarm og et bredt spekter av aktiviteter.

(Besøkt 2005  og 2025)

Malcesine, Lago d'Garda, Veneto, Italy

 
"Castello Scaligero"

Malcesine er en pittoresk liten by som ligger på østsiden av Gardasjøen, i regionen Veneto i Nord-Italia. Byen ligger ved foten av Monte Baldo (2.218 moh). Malcesines opprinnelse går - som de fleste småbyene i dette området - tilbake til romertiden og den oppstod nok fordi den hadde en strategiske beliggenhet langs handelsrutene mellom nord og sør i Italia. Det er også gjort funn som viser at disse handelsrutene gikk forbi her før romertiden. Det var derimot først i middelalderen at Malcesine virkelig vokste frem som en befestet by.

Byens landemerke er "Castello Scaligero". Den første borgen ble bygget av lombardene på 500-tallet, men den ble senere betydelig utvidet av Scaligeri familien fra Verona på 1200-tallet. Familien ga navnet sitt til borgen, på samme måte som for flere slike borger i småbyene langs østsiden av Gardasjøen. 

Borgen i Malcesine ble et viktig forsvarsverk for den lille byen, men og et viktig kontrollpunkt for hele  trafikken på Gardasjøen. De gamle handelsrutene langs Gardasjøen gikk på denne tiden på østsiden (Veneto) av Gardasjøen siden fjellene på vestsiden (Lombardia) var bratte og gikk direkte i sjøen. I dag er det vei på begge sider og vestsiden er å anbefale hvis man ønsker seg en naturopplevelse - som f.eks. en tur på den spesielle vegstrekningen Strada della Forra der åpningsscenen i James Bond filmen "Quantum of Solace" ble spilt inn.  

Etter middelalderen var det en urolig tid. Først var det republikken Venezia som styrte her, deretter kom franskmennene og etter dem kom østerrikerne. På 1800-tallet, da Østerrike styrte store deler av Nord-Italia, ble Macesine en del av det østerrikske keiserriket. Østerrikerne forbedret veiene langs sjøen og dermed begynte og dette å bli et populært reisemål for både handelsreisende og for turister.

På 1900-tallet tok turismen av og de første som kom var fra Tyskland, Østerrike og Skandinavia. Byens beliggenheten er mellom fjellkjeden "Prealpi Gardesane" og sjøen. Fjellene og innsjøen ga et mildt klima, og den gamle byen er godt bevart. De 5 høyeste toppene i denne fjellkjeden er Monte Cadria (2.254 moh.), Monte Baldo (2.218), Monte Bondone (2.160 moh.), Monte Tofino (2.156 moh.), Monte Altissimo di Nago (2.079 moh.) og  Monte Stivo (2.059 moh.). Av disse er det bare Monte Baldo som kan nås med taubanen fra Malcesine og derfor er dette også det fjellet som er enkleste å besøkte og som har det mest spektakulære utsikten. Vil du ikke i taubane opp på fjellet finnes det mange små kafeer og restauranter i de smale middelalder gatene. 

Valpolicella, Lago d'Garda, Veneto, Italia

 

Valpolicella er et av Italias mest berømte vindistrikt. Det ligger i Veneto regionen i det nordøstlige Italia og strekker seg nordvest for byen Verona, opp i åsene og mot Lessini fjellene, videre vestover mot Bardolino ved Gardasjøen og østover mot Soave. Vinen som produseres i dette området er på Corvina, Rondinella og Molinara druer. 

Corvina er hoveddruen som bidrar med farge, struktur og aromaer av kirsebær og bitter mandel. Rondinella druen tilfører friskhet, fruktighet og florale toner og Molinara druen blir for det meste brukt for å tilføre syre  men bruken av Molinare druer har avtatt noe og Corvina brukes nå i økende grad for å gi mer struktur og tanniner. Noen av de mest kjente Valpolicella vinene er klassifisert slik:

- Valpolicella Classico
En lett, fruktig rødvin som produseres i  det historiske kjerneområdet vest for Verona. Er den produsert utenfor dette ommradet heter den bare Valpolicella (altså uten Classico)

- Valpolicella Superiore
En Valpolicella Classico som har vært lagret i minst ett år før den tappes og har høyere alkoholprosent.

- Valpolicella Ripasso
Egentlig en Valpolicella Superiore som har fått en ny gjæring på pressrestene etter produksjon av Amarone eller Recioto, noe som gir den mer fylde og kompleksitet. Denne vinen lages ved å la en ferdig gjæret Valpolicella-vin gjennomgå en ny gjæring på bunnfallet fra Amarone eller Recioto-produksjonen. Dette gir vinen mer fylde, kompleksitet, høyere alkoholprosent og aromaer av tørket frukt og krydder. Den kalles ofte for "lillebroren" til Amarone. Ripasso viner har en høy alkoholprosent.

- Amarone della Valpolicella
En kraftig, tørr rødvin laget av delvis tørkede druer. Man høster først kun de druene som er av beste kvalitet og tørker disse i opp til 4 mnd. før man starter gjæringsprosessen. Dette er en årgangsvin som lagres flere år på eikefat før den tappes på flasker. Man skiller mellom europeiske og amerikanske eikefat fordi disse gir vinen forskjellige karakter. Amarone viner har en høy alkoholprosent.

- Reciotos della Valpolicella
En søt dessertvin laget med å tilføre tørkede drueskall fra Amarone produksjonen.  Gjæringen stoppes før alt sukkeret er omdannet til alkohol, noe som resulterer i en søt, rik vin med intense aromaer av tørket frukt og bær. Dette er en av Italias eldste vinstiler og teknikken kalles «appassimento».

 

Disse forskjellige produksjonsmetodene og druesammensetningene gir et bredt spekter av viner innenfor Valpolicella-regionen, fra lette og fruktige "hverdags viner" til komplekse og kraftige viner for spesielle anledninger.

Vinen fra Veneto merkes ofte med hvor den er produsert. Valpolicella Classico (vest for Verona). Valpolicella Valpantena (øst for Verona). Valpolicella Estesa eller Orientale (øst for Verona inkl. dalene Val Squaranto, Valle di Mezzane, Val d'Illasi og Val Tramigna). Disse områdene har ofte litt forskjellige jordsmonn og mikroklima, noe som kan påvirke karakteren til vinene som produseres der. Det produseres også litt musserende viner (Valpolicelle Spumante) og noe roséviner i disse områdene, men hovedsaklig dreier det seg om rødvin. Kvaliteten på vinen fra Veneto klassifiseres etter italiensk standard med DOC, DOCG. I tillegg til dalstrøkene nevt over deles Valpolicella området inn i 5 hovedområder:  Valle di Fumane, Valle di Marano, Valle di Negrarc, Valle kkdi Saint'Ambrogio og Valle di San Pietro i Cariano.

Men alt er ikke bare rødt i Valpolicella distriktet. Her produseres også hvite viner som Soave, Chardonnay, Pinot Grigio, Trebbiano og dessertvinenene Passito og Tecioto.

 

Bardolino, Veneto, Italy

Historien om Bardolino starter i forhistorisk tid, men området ble neppe særlig sivilisert før romertiden. Romerne satt sine tydelige spor rundt hele Gardasjøen og det er funnet rester av strukturer og gjenstander som viser at det har vært en betydelig romersk aktivitet langs hele sjøen.Etter Romerrikets fall var Langobardene blant de germanske stammene som kom nordfra og slo seg ned i området. Navnet Langobard betyr omtrent “mennesker med langt skjegg” og dette har nok og gitt navnet til regionen Lombardia. Gardasjøen er delt mellom regionene Veneto i øst, Lombardia i vest og Trentino i nord. Navnet "Bardolino" antas å ha en langobardisk opprinnelse som muligens betyr "lite sted for langobardene”

På 900-tallet var det invasjon av ulike grupperinger fra Ungarn. Kong Berenger II av Italia (konge fra 950 til 961) gjorde lite for å stoppe dette. Dette medførte at de lokale innbyggerne satte opp flere store festningsverk rundt sjøen. Slottet i Bardolino ble sannsynligvis satt opp i denne tidsperioden. Parallelt med dette bygget en av de rikeste kjøpmennene i Verona - den berømte Scaligeri familien - den ikoniske borgen i Sirmione. Andre eksempel er byen Lazis som delvis også ligger innenfor høye bymurer med betydelige festningsverk.

Allerede på 1100 tallet fikk Bardolino selvstyre og litt senere fikk den mektige Scaligari familien fra Verona mer og mer kontroll over området. I denne perioden ble det bygget enda flere borger og forsvarsverk inkl. nye bygater som alle fører ned til havnen - noe som viser at fiske var viktig for byens utvikling.

I 1405 kom Bardolino, sammen med store deler av Gardasjøen, under kontroll av republikken Venezia.  Venetianerne holdt herredømmet til slutten av 1700-tallet. I løpet av denne tiden opprettholdt Bardolino sin betydning, med sin økonomi basert på fiske, landbruk (inkludert oliven og begynnelsen av sin anerkjente vinproduksjon), og noe håndverk. Etter hvert har vinproduksjonen blitt forbedret og de viktigste klassifikasjonene for Bardolino vinene er:

- Bardolino DOC 

  en lett og frisk rødvin som skal drikkes ung

- Bardolino Classico DOC

  en vin som kommer fra det historiske området rundt byen og er litt tyngre

- Bardolino Superiore DOCG 

  en forbedret utgave av Bardolino DOC, strengere kvalitetskontroll, lagres i 1 år 

- Bardolino Chiaeretto DOC

  en lys og lett rosevin med frisk aroma. dyrkes i samme områder som DOCG

- Bardolino Chiaretto Spumante DOC 

  en musserende variant av Bardolino Chiaretto, har ulike mater for å skape bobler

-Bardolino Novello DOC

  en rødvin som tappes etter kort tid, skal drikkes ung og kan ikke lagres

Bardolino vinene er tradisjonelt laget av Corvina druer blandet med mindre andeler av Veronese og  Rondinella druer. Enkelte produsenter sper også på med Molinara, Corvinone. Sangiovese eller Barbera druer, men for å holde klassifiseringen som Bardolino vin er det ikke lov å blande inn mer enn til sammen 20% av disse i produksjonen. 

Mens mye av de opprinnelige festningsverkene er nå borte, bortsett fra deler av bymuren fra 1100-tallet. To byporter står fortsatt, «Porta San Giovanni» (i nord) og «Porta Verona» (i øst). Den eldste kirken i byen heter San Zevno og den ble bygget sent på 900 tallet. 

En fremtredende  bygning i Bardolino er restene etter det skjeve tårnet ved havnen. Dette var en del av av en middelalderborg som lå i dette området. Det står også et eldgammelt steinbord ("La Preonda") i havneområdet og dette ble en gang brukt av fiskere og som møtested for befolkningen. I dag er dette spesielle bordet blitt et symbol på Bardolinos historie….

Under Napoleonskrigene ble det som var igjen av  «Lombardia-Venezia-Bardolino regimet» satt under østerriksk styre. Under den første italienske uavhengighetskrigen (1848) gjorde Bardolino et kort opprør mot østerrikerne, men det var ingen stor suksess. Allerede i 1866 ble provinsen Lombardia tatt inn i det nye kongeriket Lombardia.  

På 1900-tallet var det en betydelig vekst i turismen rundt Gardasjøen, og Bardolino ble et populært reisemål, kjent for sin beliggenhet ved sjøen, sin Bardolino-vin og ikke mist en stor olivenoljeproduksjon.

Boen Gård, Tveit, Agder, Norway

Hovedbygningen

Historien rundt Boen Gård går helt tilbake til 1520, da Kong Christian II var eier av denne  landbrukseiendommen med det rike laksefiske i Tovdalselven (se fotnote) og sagene som etter hvert ble bygget i den 13 meter høye Boenfossen. Da Kristiansand vokste frem som by, eide kong Christian II laksefisket i hele Tovdalsvassdraget, men han leide bort både gården, sagene samt fiskerettigheten til sine embetsmenn. På slutten av 1670-tallet ble hele gården og alle rettighetene overført til kong Christian III's kone, dronning Sophie Amalie av Danmark og Norge. Etter denne perioden har det vært mange av de mektigste familiene i Agder som har stått som eiere. En viktig milepæl var i 1808 da Daniel Isachsen startet oppføringen av dagens hovedhus. Det stod ferdig i 1830 og er et godt bevart eksempel på byggestilen som kalle "Sørlandsklassisisme". Hele bygget har liggende panel på en helt symmetrisk fasade med engelske skyve vindu. Hovedhuset ble fredet allerede i 1923. 

I 1702 overtok Lagmann Christian Braunmann gården for å få i gang sag driften igjen, da det var denne som ga best utbytte til gården. Administrasjonen i København hadde lagt ned mange av sagene i regionen, og disse måtte ha egne privilegium for å drive videre. Boen og Braunmann var blant dem som slike fikk privilegium. Braunmann døde i 1729, men etterkommerne hans eide gården frem til 1753 da iren Edvard Smith, en fremgangsrik kjøpmann, kjøpte Boen med alle fiskerettighetene. Mange av bygningene var da forfalne, men Smith aktet å rette opp godsets uteseende og renommé og flyttet selv fra Kristiansand til Boen.

Hovedbygningen

Smith vendte tilbake til Irland allerede i 1765, og overlot det hele til sin datter Margaretha og hennes ektemann kaptein Just Arctander for 14 500 riksdaler. Da Margaretha døde i 1801 lot arvingene Boen gå ut på auksjon. Det høyeste budet var på 26 000 riksdaler, og den nye eieren het Daniel Isachsen. Han var eier av Kristiansands største handelshus. Det lå da til rette for at Boen skulle gå ut av Margaretha Smith Arctanders mektige slekt, men ved en skjebnens ironi giftet Margaretha's datterdatter Hanne Nideros (24 år) seg med den nye eieren, nemlig Daniel Isaachsen (61 år), og gjennom henne levde slekten videre på eiendommen. Da Isaachsen døde i 1813, fikk hun utdelt store verdier, deriblant Boen Gård med sagbruk, fiske og jordbruk. På et besøk i Christiania i 1815 traff hun sin nye kommende ektemann, den 51 år gamle Eidsvoll helten Diderich Hegermann. Året før ble Diderich kalt inn som statsråd i armédepartementet for å bli utnevnt til generalmajor. Da paret giftet seg i 1815, søkte Diderich om avskjed fra embetsforretningene sine og slo seg ned på Boen Gård.

Gml. Kornmagasinet, ombygget til overnatting og konferanser

Sønnen deres, Didrik, overtok gården i 1850. Hegermann familien hadde ofte venner og bekjente på besøk. Iblant også besøk fra utlandet, som da admiral Lesovsky og hans menn ble invitert til Boen. Blant dem var den unge Nikolay Rimsky Korsakov, som senere ble en verdensberømt komponist. I 1891 var også kong Oscar den. 2 på besøk. Didrik overlot godset til sønnen Cay i 1902, men nedgangstiden i 1920-årene ble vanskelig for den nye eieren. Gjelden var høy da Cays sønn Ditlef overtok i 1927, og 30-årene ble en avviklingsperiode for familien Hegermann.

I 1940 kjøpte skipsmegler Johan G. Olsen herresetet på Boen. Like etter brøt andre verdenskrig ut, og tyskerne inntok gården og rekvirerte den til krigens slutt. Etter krigen ble industrivirksomheten ved fossen modernisert og en ny parkettfabrikk ble bygget i 1955.

Alléen inn til eplehagen

Sagbruksdriften har alltid vært en god inntekt for Boen Gård. Allerede på slutten av 1500-tallet ble det ført betydelige mengder tømmer nedover Tovdalsvassdraget fra skogsområdene i Tveit og Birkenes. Fra elvemunningen ble tømmerstokkene fløtet ut til ladestedene Grovika, Lyngholmen og Kuholmen ytterst i Topdalsfjorden. Der lå hollandske skip klar til å laste tømmeret videre til kontinentet. Skogene i Vest-Europa var i ferd med å tømmes, mens de norske skogsområdene nesten lå ubrukte.

I middelalderen ble bearbeidingen av tømmerstokkene utført med øks. Det var et tidkrevende og tungt arbeid. Det var derfor et enormt fremskritt da de vanndrevne oppgangssagene kom til Norge på slutten av 1500-tallet. Langt større kvanta bearbeidet tømmer kunne leveres på kortere tid. I 1639 fikk lensherren Palle Rosenkrantz tillatelse av kongen til å oppføre en nye sager i fossen ved Boen, og to år senere sto disse sagene klare til bruk. Det var imidlertid ingen tilfeldighet at disse sagene sto ferdige samtidig med at Kristiansand ble grunnlagt. Ingen andre steder på Agder var tømmereksporten så stor som fra ladestedene i Kristiansandsfjorden, før byen ble grunnlagt. Tømmerhandel med Holland, Skottland og Danmark var en av forutsetningene for at Kristiansand ble grunnlagt rundt utløpet av Tovdalselven.

Baren

På 1500-tallet svømte laksen i tette stimer oppover elven og den sto lenge under under fossen, før den forserte vannfallet og fant frem til gyteplassene lenger oppe i elven. Dette laksefisket var opprinnelig kong Christian IIs eiendom. På statens vegne overdro kongen bruksretten av laksefisket og gården på åremål til noen av sine høyeste embetsmenn i Norge i bytte mot naturalier. Den årlige leien var 8 lester saltet laks og 100 spekelaks. Den årlige avgiften lå dermed på omkring 10 tonn bearbeidet laks.

På 1500-tallet vokste det frem et lite eget samfunn av fiskere, håndverkere og handelsmenn på Boen, og i noen hektiske måneder under og etter laksefisket var Boen et folksomt og travelt sted. På denne tiden ble det anlagt både en tømmerrenne og en egen liten jernbane for å frakte tømmer forbi den 13 meter høye Boen fossen.

Stue

På midten av 1800-tallet begynte velhavende og lidenskapelige engelskmenn å betrakte Norge som et paradis for laksefiske. Flere av elvene på Sørlandet og spesielt Tovdalselven var naturligvis ettertraktet. Der kunne de i større grad enn andre steder bo herskapelig hos Hegermann på Boen mens de fisket fra strandveien langs elven. De engelske sportsfiskerne ble populært kalt ”lakselorder” på grunn av sin adelige herkomst. Blant dem var lord Cunlife, direktør for Bank of England, Mr. Kenley og den skotske godseieren Harold C. Wilson, som ofte hadde med sin fetter Mr. William Radcliffe. I 1924 dro Radcliffe og Wilson opp 1352 laks i løpet av to måneder.

Stue

Tovdalselven var lenge blant de beste lakseelvene i landet med en fangst på over 30 tonn laks i gullårene, men sur nedbør begynte å få negativ betydning allerede tidlig på 1900-tallet. I 1970 var hele den gamle laksestammen utdødd. Etter dette er det tatt grep med kalking og kultivering og dette har resultert i at det igjen kan fiskes laks i elven. Maks fiskekvote er nå satt til max. 2 laks og 2 sjøaure pr. fisker pr. døgn. 

Tovdalselven er og den lengste elven i Sør-Norge (ca 150 km.) som bortsett fra noen små gamle kraftverk, renner fritt fra høyfjellet i Telemark og ned til utløpet øst for Kristiansand. Hovedhuset på Boen ble restaurert mellom 2010 og 2015 og drives i dag som et spesielt gjestmildt hotell med et utrolig kjøkken i Michelin stil. Boen Gård er med i kjeden av Historiske hotell og eies i dag av Johan Olsen og Øystein Eidsaa.

Fotnote:
Hvis du stusser over navnet på elven så er forklaringen at den heter Tovdalselven øverst i vassdraget og at den heter både Tovdalselven og/eller Topdalselven i den nedre delen av vassdraget. Disse navnene bruke om hverandre.  Hvis du og husker parketten som heter Boen så produseres den fortsatt, men ikke her. Fabrikken ved gården er nå tom og hele produksjonen er flyttet til Litauen, Kroatia og Sveits.

Knarestad i Tveit. Agder, Norway

Historien om gården Knarestad, strekker seg over 450 år tilbake i tid. Opprinnelig var Knarestad en husmannsplass under Boen gård og helt fra 1865 fungerte som et viktig anløpssted for båter som trafikkerte Topdalselva. Dette var så lang man kunne reise med båt før man traff på de første strykene i elven. Den røde bygningen som står på vollen ved bryggen fungerte i sin tid som skysstasjon med tilbud om kost og losji.

Dampskipet D/S Topdal var den viktigste båten som trafikkerte på Topdalselven. Den ble bygget ved Christiania Mek. Verksted for rederiet Dampskipselskapet Topdal i Kristiansand i 1874. Den hadde et jernskrog, var 76,5 fot langt og ble drevet av en 2-sylindret dampmaskin på 15 hestekrefter. I 1894 ble skipet returnert til verftet for ombygging, og i 1902 fikk det installert en ny motor. I 1910 endret eierselskapet navn til Dampskibsselskabet Topdal A/S og skipet ble satt inn i ruten Bergen, Laksevåg, Kleppestø, Strusshamn/Askøy, Alvøen, Håkonshella og senere også Sotra. Denne ruten var populær, spesielt i ferietiden. I 1924 ble skipet solgt til et nytt rederi i Bergen (D/S Topdal A/S) og i 1940 ble skipet igjen solgt videre til Skibs-AS Farmann, også det i Bergen. Under andre verdenskrig ble skipet kontrollert av tyskerne og delvis brukt som slepebåt, men det lå for det meste for anker i Store Lungegårdsvann i Bergen - der den sank 10. juli 1946 etter at noen gutter lekte ombord og ved et uhell åpnet en bunnventil.

Vraket ble gjenfunnet i 1998 og ligger fortsatt på 15-19 meters dyp. Det regnes som et av Norges eldste eksisterende norskbygde skip med propell og har derfor en kulturhistorisk verdi. Det har vært diskutert om vraket skal heves og restaureres, men slike prosesser tydeligvis så lang tid at det nå er tvilsom om skipet kan reddes. Det finnes og et større skip med navnet D/S Topdalsfjord. Det  ble bygget i Canada (1931) for Den Norske Amerikalinje og hugget opp i 1955. D/S Topdalsfjord hadde ingen tilknytning til ruten i Topdalsfjorden eller anløpene på Knarestad. 

I 1953 ble husmannsplassen på Knarestad gitt som gave til Tveit kommune av Kathinka og Nils Kjevik fra Lilleboen, med den betingelsen at stedet skulle fortsatt være et bygdemuseum. Museet (som ble åpnet av Kathinka og Nils i 1952) ble møtt med stor lokal entusiasme. Mange innbyggere i Tveit donerte gamle gjenstander, inkludert en verdifull boksamling etter sokneprest Erling Bødker.

Driften av museet ble etter hvert en utfordring for kommunen, og i 1987, da Tveit Historielag ble stiftet, overtok laget ansvaret for Tveit Bygdemuseum. Siden den gang har historielaget stått for drift og vedlikehold av museet, hovedsakelig basert på dugnadsinnsats og donasjoner fra lokalsamfunnet. Tveit Historielag har som formål å fremme interessen for lokalhistorie og kulturvern i tidligere Tveit kommune.

Gamle Finså kraftverk, Agder, Norway

Gamle Finså Kraftverk var i full drift fra 16. april 1923 til 30 oktober i 1963 og det var det første kraftverket i den gamle Tonstad kommune. Inntaksdammen ligger i Finsåfossen et stykke oppe i fjellet og er bygget av hogd og kilt naturstein som er satt oppå hverandre slik at den danner en svak bue mot vanntrykket.

Rettighetene til Finsåfallet ble i sin tid solgt til oppkjøpere allerede i 1898 og skjøtet ble pantsatt i Flekkefjord Privatbank. Denne banken gikk så konkurs i 1813 og en gruppe bønder på Fintland og Tonstad ble da enige om å kjøpe rettighetene for å starte utbyggingen. Vest Agder Energiverk (VAE) mente derimot at de hadde fått tildelt monopol på alle strøm leveransene i fylket og de fikk derfor overtalt (eller truet?) de lokale bøndene til å stoppe planene om utbygging i Finså. Hele historien endte med at VAE til slutt stod både for utbygging og strøm leveransene fra Finså Kraftstasjon.

I henhold til konsesjonsvilkårene var også VAE forpliktet til å bygge et nytt linjenett fra Tonstad i rett linje opp til Tjørom, med sidenett til både Josdal og Liland. Før kraftverket stod ferdig fikk visse deler av dalen strøm fra Tveiten Kraftverk. Her var det installert et hjelpeaggregat på 150 kW like nedenfor Dorgefossen som tilhørte Stavanger Elektisitetsverk.

Den første turbinen som ble montert på Finså kraftverk kom i 1923 og var på 88 kW. Men strømforbruket økte år for år frem til utbruddet av 2. verdenskrig og man måtte derfor oppgradere kraftverket med en en ny turbin på hele 450 kW. Finså Kraftverk var enmannsbetjent og denne stillingen hadde Martin Halvorsen i alle år så lenge kraftverket var i drift. I dag  er det bygget en helt ny kraftstasjon (Nye Finså Kraftstasjon)  og denne har en produksjonskapasitet på 23 MW.

Bygningene, demningen og deler av rørgaten fra det gamle anlegget står fortsatt igjen etter 40 år drift. Kraftverket viser tegn til forfall og de gamle turbinene er fjernet. Likevel har dette kraftverket en stor historisk verdi – både for energi utbygging i Norge og ikke minst for en kommune som senere har blitt en av landes største energileverandører.

Skudeneshavn, Rogaland, Norway

"Morgenstemning"

Helt i sør på Karmøy ligger det som er en av landets fineste sørlandsbyer. Vestlandet - sier du kanskje da - ja kanskje, men Skudeneshavn ligger faktisk på samme breddegrad som Sandefjord så det blir vel egentlig heller Sør-Norge. Bebyggelsen ligger innerst i havnen, god beskyttet for Nordsjøen i vest, Skudefjorden i sør og Boknafjorden i øst. Historien startet tidlig på 1800 tallet. Da pågikk det et intenst hummer- og sildefiske som skapte grobunn for det som i dag er kjent som Gamle Skudeneshavn eller bare som Gamlebyen. 

"Morgenstemning"

Man antar at byen den gang hadde ca. 1.200 faste innbyggere, mens det i perioder med mye sild var så mange som 20.000 mennesker som bodde her. Skudeneshavn ble ladested i 1857 og fikk bystatus i 1996. I 1990 fikk byen tittel som landets nest best bevarte småby og i 2004 fikk den tittelen Norges sommerby. I mange år var det fergeforbindelse via Kvitsøy til Stavanger, men dette er nå erstattet av nye veisystem og av undersjøiske tunneler.

"Morgenstemning"

Helt ut mot havnen ligger de gamle sjøhusene tett i tett og størrelsen på disse vitner om gode tider. I ly bak sjøhusene – og helt inn til det bratte fjellet bak – ligger den gamle bebyggelsen ("Gamlebyen") med sine lune bakhager og fasaden ut mot hovedgaten. Ingen hus er like, men samtidig er alt bygget i samme stil. Både hus og trange smug er godt tilpasset det terrenget de ligger i. Den meste av dette er bygget i perioden mellom 1840 og 1860. På den tiden kom de fleste håndverkerne fra Rogaland og Agder - og dette har nok at byen har fått en typisk sørlandsk byggestil. Den store flåten med seilskuter gjorde sitt til at Skudeneshavn også fikk impulser fra mange store Europeiske byer. Empirestilen er tydelig og Skudeneshavn kalles derfor også «den hvite empir byen». Kikker man ekstra godt etter, kan man oppdage at enkelte av disse små sparsommelige hvite trehusene faktisk har utsmykninger som er kopiert fra antikkens gamle tempel.

"Vaskehuset"

Av den gamle bebyggelsen fra denne perioden er det i dag bevart 130 hus og naust i original utforming. De husene som er restaurert eller gjenoppbygget er satt opp i en sammenfallende byggeskikk som gir et inntrykk av at hele den gamle seilskutebyen er beundringsverdig godt bevart. For å få et tilbakeblikk over byens historie og utvikling kan det være verd turen til museet på Mælandsgården. Kommer du dit på en onsdag kan du også få lært deg en heftig shanty under besøket. Det arrangeres også byvandringer gjennom gamlebyen hele sommeren.

"Bade-Olenas Badehus"

I Skudeneshavn er det enkelt å nyte roen ved å ta en tur gjennom de smale smugene eller rett og slett bare sette seg ned for en kopp kaffe og nystekte vafler på en av de små kafeene inne i den gamle byen. Den minste kafeen har bare 1 bord (!). Nå er det derimot ikke alltid så stille her. I begynnelsen av juli hvert år arrangeres Skudefestivalen, kjent som Vestlandets største maritime kulturmønstring. Da fylles hele havnebassenget opp med små og større båter, bryggene rundt fylles av et yrende folkeliv og den lokale festivalscenen fylles av kjente artister. 

Bortsett fra at stilen på fartøyene har endret seg markant i løpet av de siste 100 årene så kan man lett tenke seg hvordan det må ha sett ut her for over 100 år siden – den gang sildefisket var på sitt beste og havnen var overfylt av fiskebåter. I dag er det nye tider og den moderne havnen domineres av hovedkontoret til Solstad Offshore (SOFF). Dette er et av verdens største offshore rederier og deres avanserte offshore flåte opererer i dag på oljefelt over hele verden.

Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård. 

"Gamle Skudeneshavn"

Herfra er det ikke langt til Avaldsnes -  Norges eldste kongesete, mest sannsynlig også Norges første hovedstad og som om det ikke var nok så er det teorier om at dette stedet også har gitt navn til Norge. Skipsleden forbi Avaldsnes ble på vikingtiden nemlig kalt «Nordvegen». Det er heller ikke langt til kobbergruvene som sildefiskeren Torbjørn  Brualand og den allsidige Mauritz Kartevold ("Jærens Sokrates") grunnla  på Visnes. Begge disse pionerne var fra Sandnes i Sør-Rogaland. 

På Vinsnes ser man restene etter et gruvesamfunn som i sine glansdager ble regnet som en av landet største arbeidsplasser og en av de mest modere kobberverkene i hele Europa. I dette lille samfunnet bodde det over 3.000 mennesker rundt kobberverket. Det var kobber fra disse gruvene som ble brukt når man bygget Frihetsstatuen. Den ble avduket på Liberty Island utenfor New York 28. okt. i 1886. Hvor mye kobber som gikk med til dette er nok litt usikker, men selve statuen er 46 meter høy og til sammen ruver hele dette monumentet med en total høyde på 93 meter.

(... - 2014 - 2024)

Visnes, Rogaland, Norway

Kopi av Frihetsstatuen ved utskipingskaien på Visnes

Originalen står ved innseilingen tll New York og er oppført på UNESCO Verdensarvliste. Den har bestått som et symbol på migrasjonen av mennesker fra mange land til USA på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. Den er symboliserer "debatt og protest – på idealer som frihet, fred, menneskerettigheter, avskaffelse av slaveri, demokrati og muligheter."

Dette er egentlig historien om kobber gruvene på Visnes, Karmøy, i Rogaland og om de som fikk det hele i gang, om de som gjorde hva de kunne for å forpurre dette og om de som fikk det til å bli en av datidens største bedrifter i Norge og blant de meste moderne og berømte kobbergruvene i Europa. Det er neppe noen andre i hele Norge som på grunn av sitt pågangsmot har skapt grunnlaget for 3 Nobelpriser.

---o0o---

Det var sildefiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som først oppdaget malmforekomstene på Visnes. Han fikk med seg kameraten, Mauritz Kartevold fra Jæren og Sandnes. De var begge skjerpere og fant raskt ut at dette kunne bli stort. Mauritz Kartevold var en travel mann. Han var en norsk radikaler, republikaner, opplysningsmann, humanist, skjerper, frihetsmann, venstremann, avholdsmann, unitarist, autodidakt, urmaker, ordfører og kommune entreprenør i Sandnes. Med en slik bakgrunn var det ikke merkelig at han ble kalt "Jærens Sokrates". 

Det gamle gruvekontoret

Den pietistiske presten Lars Oftedal i Stavanger gjorde hva han kunne for å sverte Mauritz Kartevold siden han var kritisk til kirkens syn på helvete. Han ble mobbet fra alle sine tillitsverv og han mistet flere jobber pga sverting og baksnakking av den fromme presten  med alle sine gode kontakter fra næringslivet i Stavanger. Dette resulterte i at Mauritz Kartevold konkluderte med at "Det blir ikke fred på jorden før man får fjernet alle religionene". På toppen av det hele mente Maurits Kartevold at alle de 7 verdensreligionene var likeverdige - noe som provoserte den pietistiske presten ytterligere

Den gamle krambua

Nå hadde det seg slik at denne presten - som var grunnleggeren av Indremisjonsbevegelsen i Norge -  like vel ikke hadde holdt sin sti så ren som han hadde løyet om fra prekestolen, for til slutt måtte han stå skolerett i sin egen menighet og forklare sine usedelige kontakter og aktiviteter mot både egen menighet og andre "unge jomfruer" i Stavanger. Han ble fradømt sitt embete og fikk ikke praktisere som prest, så han startet heller avisen Stavanger Aftenblad der han i mange år kunne skrive om fromheten i sitt eget livssyn og Guds vrede for de som ikke var enig med han. Mauritz Kartevold ble lei av denne negative kulturen og flyttet fra byen - så noe av det siste han gjorde før han dro var dette:

Mauritz Kartevold hadde etablert folkebiblioteket i Sandnes, men pietisten Oftedal protesterte og ville forby alle bøker skrevet av både Henrik Wergeland og Alexander L. Kielland (som i tillegg til forfatter og industriogründer til og med var medlem av Norges Kvinnesaksforening). Dermed opprettet Mauritz Kartevold enda et nytt bibliotek som han kalte "Leselaget Henrik Wergeland" - der kunne de omtalte bøkene leses til pietistens store forargelse (og forbannelse).

Restene av smeltehytten

Men tilbake til Vinsnes og gruvesdriften....

Det viste seg fort at forekomstene på Vinsnes var så omfattende at både Mauritz Kartevold og Torbjørn Brualand måtte ha finansiell hjelp for å starte på gruvedriften. De kontaktet Charles de France i Antwerpen Gruveselskap og inngikk et samarbeid med han. Begge fikk da 2.000 riksdaler for sine andeler og en avtale om en årlig utbetaling på 1.000 riksdaler hver så lenge gruvene var i drift - dette mot at Charles de France skulle være majoritetseier og gruvedirektør i den samme perioden. 

På Visnes har det vært to drivverdige gruver. «Gamlegruva» var 735 meter dyp og var i drift fra 1865 til 1895a. Det ble utdrevet 1,4 millioner tonn råmalm hvorav 85 000 tonn ble eksportert. Rødklev gruve ca. 500 meter dyp og var i drift fra 1899 til 1972. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm hvorav 1,3 millioner tonn ble eksportert.

Restene av smeltehytten

Etter at Mauritz Kartevold var ute av gruvedriften på Vignes fant han forekomster av uran holdig bergart i Vindafjord kommune i Rogaland. Han starten da en ny virksomhet og kalte den nye gruven Thors Gruve etter mineralet  thoritt som inneholder grunnstoffet thorrium. Herfra leverte han uranmalm til Marie Curie som kunne skape røntgenstråler da hun oppdaget både radium og polium i malmen fra Vats. For dette fikk hun nobelprisen i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911 - det var og malmen fra denne gruven som gjorde at engelskmannen Sir William Ramsey oppdaget edelgassen helium og fikk nobelprisen i kjemi i 1904, men alt dette er egentlig en annen historie....

Funksjonærbolig

Livet på Visnes gikk videre under Charles de France sin ledelse. Gruvene ble lønnsomme og mye av overskuddet ble ført tilbake i et stadig voksende gruve miljø - eller rettere sagt til noen i dette miljøet. Det kom stadig både utenlandske og norske gruvearbeidere for å ta del i dette eventyret. De som kom som funksjonærer fikk det rimelig greit. Funksjonærboligene hadde 8 rom som ble disponert av en familie. Direktøren hadde selvfølgelig det største huset med hele 12 rom, mens arbeiderboligene var små og hadde gjerne bare 2 rom der det bodde en familie eller to på hvert av disse.  Det var heller ikke uvanlig at nye arbeidere som kom til gruvene hadde med seg sitt eget hus og at de som forlot gruvene ofte tok med seg hele huset i bagasjen. Arbeiderne flyttet og en del mellom ulike gruvesamfunn (se under) etter hvor det var jobber å få. Derfor er det i dag mange hustufter og grunnmurer som står igjen etter disse små arbeiderboligene. 

Arbeiderbolig

Etter hvert vokste det opp en hel by ute på Visnes. På det meste bodde det 3.000 personer her og ca. 1.800 av disse var direkte engasjert i gruvedriften. Her var det dagligvarebutikker, postkontor, sykehus, lensmann, legekontor, eget kraftverk (landets 2. kraftverk), telefonlinjer (landets 1. telefonlinje), jernbane, egen jordmor, flere bevertningssteder, kjøkkenhage med grønnsaker og staller for gruvens hester. Hele gruve landsbyen ble nærmest autonom og helt selvstyrt uten påvirkning fra andre kommuner på Karmøy - så Charles de France var ikke bare gruve direktør, men nesten en egenrådig konge i sitt eget land. 

Kobberplatene som ble brukt til byggingen av Frihetsstatuen kommer fra Kobberverket på Visnes. Selve statuen ble bygget i Frankrike etter tegninger fra Alexander Gustavo Eifel - han med det berømte tårnet midt i i Paris. Etter bygging ble statuen gitt til USA og den står nå som "Statue of Liberty" på Liberty Island ved innseilingen til New York. Det var hit alle skipene ankom den gang emigranter var velkomne til USA.  

Lysthuset ved ridestiene

Da det nye sykehuset stod klart ble det innført nye regler for sykdomsfravær. De var enkle å forstå og fungerte slik at hvis en arbeider (kalt "Gruveslask") ble skadet i gruvene fikk han opphold på sykehuset i 2 uker med lønn. Dersom det ikke var nok tid til å bli frisk fikk han så 4 måneder med halv lønn. Hvis han da fortsatt ikke var arbeidsdyktige ble han og resten av familien overført til en pensjonsordning fra fattigkassen - og måtte da greie seg selv.

Malmheisen ved Gamlegruven

For funksjonærene var det andre og bedre regler. De hadde og andre fordeler ut over sykelønn og bedre boforhold. Charlers de France forstod at folkene måtte trives for å bli på Visnes. Han overtok derfor et stort område like utenfor gruven der han fikk anlagt et nettverk av ridestier og ulike parkanlegg med andedammer, lysthus,  parker for ballspill eller andre aktiviteter for funksjonærene og deres barn. Arbeiderne kunne ikke ri på hestene, så hele dette parkanlegget med ridestier var forbeholdt funksjonærene. Han fikk og anlagt en stor kjøkkenhage med egen gartner som skulle sørge for friske grønnsaker hver dag.

Gamlegruven

Gruvedirektør Charle de France forlot Norge da gruvene på Vinsnes ble stengt ned, men hva som skjedde videre med han og sildefiskeren Torbjørn Brualand er ukjent. Historien til gamle norske kobberverk er derimot godt dokumenter så her er litt informasjon om disse:  

De 5 største kobber gruvene i Norge:

• Røros Kobberverk på Røros i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sølv. Gruvene var i drift mellom 1644 - 1977, og står i dag på UNESCO verdensarv liste. Røros var en av de største produsentene av kobber  i Europa på 1600-1700-tallet
• Visnes Kobberverk på Karmøy i Rogaland drev med utvinning av kobber som bl.a. ble brukt til å bygge Frihetsstatuen "Statue of Liberty" som står ved innseilingen til New York. Gruvene var i drift mellom 1865–1972 og på 1800 tallet var Visnes en av de største og mest moderne gruvene i Europa.
• Løkken Verk på Meldal i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Gruven var i drift mellom 1654–1987 og i denne perioden var dette en viktig bidragsyter til veksten i Orkla konsernet.
• Sulitjelma Gruver på Fauske i Nordland drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. De var i drift mellom 1887-1991. Dette var i mange år blant de aller største arbeidsplassene i Nordland
• Kvikne Kobberverk på Kvikne i Innlandet var en av de første kobber gruvene i Norge. Driften var  mellom på 1600-1700 tallet. Denne gruven var drevet av kongen, men uten suksess sammenlignet med gruvene på Røros og Visnes.

...og de neste og litt med beskjedene norske kobbergruvene var:

·      Foldalens Kobberverk (Foldal, Innlandet)
·      Kjørholt Gruve (Porsgrunn, Telemark)
·      Skorovas Gruver (Namsskogan, Trøndelag)
·      Meldal Gruver, Øvre og Nedre Grut Gruver (Meldal, Trøndelag)
·      Kleivi Kobberverk (Ål, Viken)
·      Ytterøy Kobberverk (Levanger, Trøndelag)
·      Tydal Kobberverk (Tydal, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver, (Kongsberg, Viken)
·      Selbu Kobberverk (Selbu, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver (Kongsberg, Viken)

Av de store gruvesamfunnene er det bare Røros, Visnes og Kongsberg har blitt bevart som nasjonale kulturminner. Den eldste kobber gruven i Norge åpnet på 1600 tallet og den siste ble stengt i 1991. Kongsberg er mest kjent for sølv utvinning, men det ble det også utvunnet kobber som et biprodukt fra malmforekomster. 
 
Og bare for å unngå forvirring …... så finnes faktisk en gammel "Rødkleiv gruve" på Jæren i Sør-Rogaland. Den ligger i nærheten av Varhaug og har ingen sammenheng med gruvebyen på Visnes. Denne gruven er opprinnelig fra 1600 tallet og var bare delvis i drift i perioder med høy pris på kobber.