“The Seven Sisters”, East Sussex, England

“The Seven Sisters”

Kystformasjonene The Seven Sisters like øst for Eastbourne ble skapt  av mikroorganismer og istid for 65–100 millioner år siden. Området med klippene var da dekket av et varmt, tropisk hav. Skjellene fra milliarder av mikroskopiske alger sank til bunns og dannet et tykt lag av kritt. De bølgende toppene ble formet av smeltevann fra elver under den siste istiden. Havet spiser fortsatt av klippene og kysten eroderer med rundt 60 cm i året. Det er nettopp denne konstante erosjonen som gjør at klippene holder seg blendende hvite, i motsetning til brede klippeområder der mose og vegetasjon har grodd til.

Navnet The Seven Sisters refererer til de syv markerte toppene som kan telles fra sjøen:

1. Haven Brow
2. Short Brow
3. Rough Brow
4. Brass Point
5. Flagstaff Point
6. Baily’s Hill
7. Went Hill Brow

Det er egentlig åtte topper der i dag,- Flat Hill - telles ofte med, men navnet The Seven Sisters har hengt ved siden de første kartografene og sjøfolkene begynte å bruke det som seilingsmerke.

Det finnes flere lokale sagn om navnet på området. Den mest sannsynlige forklaringen er at sjøfolk syntes de syv hvite toppene så ut som syv søstre i hvite kjoler som sto på rekke ved havet. Et gammelt sussex-sagn forteller om en rik lokal bonde som hadde syv vakre døtre. Da de tragisk druknet i havet under en storm, forvandlet sjelene deres seg til de syv hvite klippene for å passe på kysten til evig tid.

Det har bodd folk her i tusenvis av år. Like ved Cuckmere Haven finnes det gamle gravhauger (tumuli) helt fra yngre steinalder og bronsealderen. På 1700- og 1800-tallet var buktene ved Seven Sisters (spesielt Cuckmere Haven) beryktet for smugling av te, tobakk og brennevin. Klippenes huler og skjulte bukter gjorde det lett å gjemme varer for tollerne. Under 2. verdenskrig ble området sterkt militærisert. På grunn av den strategiske plasseringen mot Frankrike ble det bygget bunkere og skyttergraver her for å stoppe en eventuell tysk invasjon.

I dag er hele området en del av South Downs National Park og et beskyttet naturreservat. Seven Sisters blir ofte brukt i film og TV fordi de er mer dramatisk uberørte enn de nærliggende klippene i Dover (som har mer bebyggelse og havnestruktur). Du har kanskje sett dem i filmer som Harry Potter og Ildbegeret eller Robin Hood, Prince of Thievs.

 — oOo —

Fotnote

Andre steder der det er 7 søstre

De første av se syv søstrene ligger i Geirangerfjorden i Norge . Dette er 7 imponerende og parallelle fossefall  som  ligger innenfor området Vestnorsk fjordlandskap - disse står på UNESCOs verdensarvliste.  

De andre av de syv søstrene ligger òg i Norge, på øya Alsten i Alstahaug kommune på Helgelandskysten i Nordland. Denne fjellrekken strekker seg langs kysten like ved byen Sandnessjøen, og er et landemerke for både Hurtigruten og reisende langs Kystriksveien.  4 av toppene er over 1000 meter og de 3 andre er like under. Disse er derimot ikke laget av kritt men ab granitt.

De tredje av de syv søstrene heter Jurassic Coast og ligger i Dorset og East Devon i England. Dette er kalkklipper som står på  UNESCOs verdensarvliste, men The Seven Sisters i East Sussex, syd i England, står ikke på noen UNESCO liste 

De fjerde av de syv søstrene skulle visstnok befinne seg i Lysefjorden i Rogaland. Sagnet sier et når disse syv søstrene giftet seg med syv brødre fra samme fjorden så skulle hele den kjente fjellformasjonen Prekestolen falle ned, men dette sagnet skremmer tydeligvis ikke vekk de mellom 300.000 og 400.000 menneskene som tar turen opp hvert år.

….og det finnes helt sikkert flere «søstre»!

Eastbourne, East Sussex, England

Strand paviljongen

Eastbourne er en elegant og populær kystby i grevskapet East Sussex på sørkysten av England. Byen er spesielt kjent for sitt milde klima, sine kritt-klipper og sitt preg av klassisk viktoriansk sjarm. Området markedsfører seg ofte som «The Sunshine Coast» fordi det statistisk sett har noen av de høyeste antall soltimene i hele Storbritannia. I motsetning til nabobyen Brighton som ligger litt lenger vest ble Eastbourne planlagt på 1800 tallet av hertugen av Devonshire, med et strengt fokus på eleganse. 

Strandpromenaden mot klippene i vest

Strandpromenaden er nesten fem kilometer lang, flott pyntet med blomsterbed, og kantet med staselige viktorianske hoteller uten kommersielle butikker eller grelle neonskilt. Den ikoniske piren fra 1870 strekker seg ut i havet og huser kafeer, tradisjonelle britiske arkadespill og utsiktspunkter.

The Grand Hotel - og kjent som "The White Palace"  - er 150 år gammelt 

og det eneste femstjerners hotellet i Storbritannia som ligger rett ved sjøen.

Rett vest for byen begynner South Downs National Park, og her finner man en av Englands mest kjente naturattraksjoner Beachy Head som er Storbritannias høyeste krittklippe og som rager hele 162 meter over havet. Det dramatiske, hvite landskapet med det rød- og hvitstripete fyrtårnet (se egen beskrivelse) nedenfor er et yndet motiv for fotografer og turgåere. 

Like i nærheten ligger de bølgende krittklippene "Seven Sisters", som ofte er brukt i filminnspillinger, som blant annet i Harry Potter og James Bond.

Standen

Selv om Eastbourne tradisjonelt har hatt rykte på seg for å være en rolig by populært blant pensjonister, har den i dag et levende kulturliv og tiltrekker seg mange studenter og barnefamilier.

Towner Eastbourne er et anerkjent galleri for samtidskunst, som i 2023 var vertskap for den prestisjetunge Turner Prize-utdelingen. Bygningen er lett gjenkjennelig med sitt fargerike, geometriske eksteriør. 

Hvert år i juni arrangeres Eastbourne International, en stor tennis turnering på gress hvor verdenseliten i tennis samles i en slags "oppvarming" i forkant av Wimbledon turneringen.

Piren med strand paviljongen

Byens historiske scene på strandpromenaden fra 1935 er kjent for sine utendørskonserter, spesielt militærkorps og tribute-band, som avsluttes med fyrverkeri i sommermånedene.

Eastbourne ligger omtrent 30 kilometer øst for Brighton og rundt 90 kilometer sør for London. Det går direkte tog fra London Victoria stasjon som tar i underkant av halvannen time, noe som gjør byen til et perfekt utgangspunkt for både helgeturer og naturfokuserte ferier langs den engelske kanalkysten. Mer om Eastbourne (for 40 år siden) finner du her

(Besøkt 1986 - 2026)

Salisbury, Wiltshire, England

Salisbury Cathedral har Englands høyeste kirkespir

Historien om den engelske byen Salisbury i Wiltshire på er en spennende fortelling som inneholder alt fra jernalderfestninger til flyttingen av en hel katedral. I motsetning til mange andre historiske byer som har vokst frem organisk over århundrer, ble Salisbury i stor grad planlagt og grunnlagt på kort tid. 

Før dagens Salisbury eksisterte, lå bosetningen rundt tre kilometer lenger nord, på en høyde kjent som Old Sarum. Allerede rundt 400 f.vt. lå det en jernalderfestning her. Senere ble stedet brukt av romerne (under navnet Sorviodunum), sakserne og normannerne. Etter normannernes erobring av England i 1066, bygde Vilhelm Erobreren en borg på høyden, og den første katedralen ble reist her i 1092. Old Sarum led under store utfordringer. Det var stor mangel på vann, det blåste kraftig, og det oppsto stadige konflikter mellom militæret på borgen og presteskapet i katedralen.

Fasaden mot vest

I 1220 bestemte biskop Richard Poore at nok var nok. Katedralen og hele bosetningen skulle flyttes ned i dalen, der elvene møttes og det var rikelig med vann og plass. En populær legende sier at biskopen lot en bueskytter skyte en pil fra Old Sarum, og der pilen landet, skulle den nye katedralen bygges. Siden avstanden er over tre kilometer, er dette fysisk umulig – men det er en god historie som lever godt videre.

Halve kirkeskipet 

Grunnsteinen til den nye katedralen ble lagt i 1220. Det meste av den enorme gotiske katedralen ble bygget midt i en myr og på utrolige 38 år. Spiret ble lagt til senere (rundt 1320), og med sine 123 meter er det fortsatt Englands høyeste kirkespir. 

Klokken fra 1386 - som fortsatt går

Katedralen er bygget på vann og grunnmurene under katedralen er bare 1,2 meter høye. Under dette er det fortsatt vann. Litt  spesielt at det ikke har sunket noe på nesten 800 år - spesielt når man ser at vekten av spiret på toppen av katedralen har en estimert vekt på 64.000 tonn.

Den nye byen, som formelt ble kalt New Sarum, ble anlagt i et strengt rutenett (et såkalt grid-mønster) rundt katedralen. Kvartalene ble kalt chequers («sjakkruter»), et mønster man fortsatt kan se i dagens sentrum. Den nye byen vokste i rekordfart. Allerede i 1227 ga kong Henrik III byen rettigheter til å holde et ukentlig marked og en årlig høstmesse. Salisbury ble et av de viktigste knutepunktene for handel med ull og produksjon av klede (tekstiler) i England. Innen 1300-tallet var Salisbury en av de største og rikeste byene i landet. Steinene fra den gamle katedralen på Old Sarum ble fraktet ned og brukt til å bygge muren rundt katedralområdet (som kalles The Cathedral Close). Stein til bygging av katedralen ble hentet lenger vest i Cornwall og fraktet opp med båter

Døpefonten med rennende vann 

Etter middelalderen mistet Salisbury gradvis sin posisjon som ledende industriby, spesielt da tekstilindustrien flyttet nordover. Byen gikk over til å bli en roligere markedsby og et regionalt sentrum. Byen ble deretter hardt rammet av pesten på 1600-tallet. På 1800-tallet ble byen og katedralen udødeliggjort av landskapsmaleren John Constable, som malte flere kjente motiver av katedralspiret i det dramatiske Wiltshire-landskapet. I 1840-årene ble byen knyttet til jernbanenettet, noe som igjen satte fart på den lokale økonomien og gjorde det lettere for reisende å besøke byen.

Verdens best bevarte Magne Carta fra 1215
(burde vært obligatorisk pensum for 

alle som ønsker å stille til valg som president!)

I dag er Salisbury en levende historisk by som tiltrekker seg hundretusenvis av turister årlig. Den fungerer som inngangsporten til det verdenskjente forhistoriske monumentet Stonehenge, som ligger bare ca. 15 kilometer nord for byen.

-- oOo --

Spesielle ting å merke seg om Salisbury

• Salisbury Cathedral huser det best bevarte av de fire gjenværende originale eksemplarene av Magna Carta fra 1215. Dette dokumentet beskriver grunnlaget for moderne demokrati og rettssikkerhet og inngår i samlingen fra British Museum i London.
• Inne i katedralen finnes og en mekanisk klokke fra 1386 som fortsatt tikker og går – den regnet som verdens eldste fungerende ur. Denne klokken styrte et et eget klokkespill i et tårn som stod ved siden av katedralen. Dette er nå revet og klokken flyttet inn i kirkerommet der den fortsatt tikker videre etter neste 650 år.
• Byen formelle navn var New Sarum helt frem til 2009, da navnet offisielt ble endret til det alle uansett hadde kalt den i århundrer - Salisbury.
• Katedralens offisielle navn er Cathedral Church of the Blessed Virgin Mary og er er et av de mest berømte og imponerende byggverkene i Storbritannia. 
• Katedralens spir rager 123 meter over bakken, noe som gjør det til det høyeste kirkespiret i hele Storbritannia.
• Katedralen har Storbritannias største korsgang, som er utrolig godt bevartI skipet står en moderne, speilblank døpefont i bronse, designet av William Pye i 2008. Vannet renner kontinuerlig og reflekterer katedralens gotiske buer på en spektakulær måte

Denne videoen om Salisbury Cathedral viser hvordan middelalderens ingeniører klarte å reise katedralen og Storbritannias høyeste kirkespir midt midt ute i en myr….

Vil du bli president og lese mer om Magna Carta

kan du klikke på bildet over eller bruke linken under
https://no.wikipedia.org/wiki/Englands_historie#Magna_Carta

 Besøkt 1986 - 2026

London, England

Se tidligere beskrivelse av London

https://knutjohansen.blogspot.com/2017/04/london-england.html

(Tidl. besøk: 1980,  1982, 1984, 1986, 1988, 1990, 1992, 1994, 2017, 2026)

Nevlunghavn, Vestfold, Norway

Nevlunghavn Gjestgiveri fra 1844

Nevlunghavn er et godt bevart gammelt lokalsamfunn som startet som et lite fiskevær i Larvik kommune i Vestfold. Det ligger ytterst på Brulanes-halvøyen, bare noen kilometer fra Helgeroa, rett ut mot det åpne Skagerrak. Nevlunghavn regnes som en av de mest intakte kystperlene på Østlandet og det lille samfunnet står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske miljøer.

Nevlunghavns historie strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet da de første fiskerne og losene etablerte seg her. Havnen lå strategisk til bak de beskyttende øyene Brulanes skjærene, noe som ga en trygg havn i et ellers værhardt farvann. Det som gjør Nevlunghavn unikt, er den tette, gamle trehus bebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet. Husene ligger tett i tett langs de smale gatene som snirkler seg ned mot bryggene. Lokalbefolkningen har lagt stor vekt på å bevare den opprinnelige stilen med hvite fasader og tradisjonelle detaljer.

Gjennom århundrer var det losing og havfiske som holdt liv i samfunnet. Losene fra Nevlunghavn var kjent for sitt mot og sin dyktighet når de var storm og uvær seilte ut for å lose store skuter trygt inn Langesundsfjorden eller Oslofjorden.

Om sommeren våkner Nevlunghavn for alvor til liv. Havnen fylles med lystbåtene bryggekanten blir et naturlig samlingspunkt for både fastboende, hyttefolk og turister. Like vest for Nevlunghavn ligger Mølen. Dette området er en del av den enorme endemorenen (Raet) fra istiden. Her er det imponerende rullesteinstrender, grav røyser fra bronsealderen og et rikt fugleliv. Dette raet finner man rester av på Jomfruland utenfor Kragerø og og på Tromsøya utenfor Arendal. Nevlunghavn har i mange år vært et yndet motiv for kunstmalere og fotografer på grunn av det helt spesielle lyset ved kysten og de mange motivene som finnes rundt hvert eneste hushjørne.

Gjestehavnen i Nevlunghavn

Kortversjonen av historien om Nevlunghavn startet med fiskere på 1500-1600 tallet og fortsatte med losene storhetstid på 1700- 1800 tallet med. Da dampskipene kom utover på 1800- 1900-tallet ble seilskipene gradvis utkonkurrerte og behovet for de tradisjonelle kystlosene mindre. Nevlunghavn vendte da fokuset tilbake til fiskeriet, før det til slutt ble et stort inntog av turister.

De første skriftlige kildene som nevner fast bosetning her, stammer fra andre halvdel av 1500-tallet. Dette var fattige familier som ikke eide egen jord, men som fikk lov av herregården Fritzøe (som er grunneier - se fotnote) til å sett opp noen enkle stuer helt nede i strandkanten. Livet var enkelt og hardt. Man levde av det havet ga fra dag til dag, kombinert med litt enkelt husdyrhold på fellesbeiter.

Da det statlige losvesenet ble strengt organisert, fungerte losingen som et fritt yrke. Den losen som først  kom om bord i et skip ute på havet, fikk jobben og betalingen. Losene i Nevlunghavn bygde utkikksposter på de høyeste knausene. Så snart de så et seil i horisonten, la losene på sprang og kastet seg ombord i båtene sine. Yrket var ekstremt risikofylt, og mange Nevlunghavn-familier mistet sine forsørgere på havet. Losing var imidlertid godt betalt for de som lyktes. Det var denne losvirksomheten som finansierte de største og flotteste trehusene som preger de smale gatene i Nevlunghavn i dag.

Rundt forrige århundreskifte (ca. 1900) begynte byfolk og kunstnere å søke til kysten om sommeren. De fastboende var visstnok først litt forundret over disse "badegjestene", men turismen ble raskt en kjærkommen ekstrainntekt. Fiskerne leide ut rommene sine og flyttet selv ned i kjelleren eller ut i uthuset om sommeren for å tjene noen ekstra kroner. Dette la grunnlaget for Nevlunghavn som et av Norges mest eksklusive og ettertraktede sommersteder. I etterkrigstiden, da mange andre norske kystbyer moderniserte og rev gammel trebebyggelse til fordel for bilveier og betong, valgte innbyggerne i Nevlunghavn en annen vei - bevaring av lokalmiljøet. I dag er Nevlunghavn utpekt som et "Område av nasjonal kulturhistorisk interesse" av Riksantikvaren. Det medfører strenge regler for hva man får lov til å endre på husene.

— oOo —

Om Fritzøehus, Michael Treschow og fotballbaner

Skisse av Fritzøehus

Fritzøehus er et monumentalt herregårdskompleks som ligger i Larvik. Det er ikke bare en av Norges mest imponerende historiske eiendommer, men det har også en helt spesiell plass i norsk industri- og slektshistorie. Fritzøehus er Norges største private bolig med et bruttoareal på godt over 2 000 kvm. Hvis man tar med alle fløyer, kjellere, tilbygg anslår det til over 6 000 kvm totalt fordelt på 75 rom.  

Det var Michael Treschow som startet byggingen av selve Fritzøehus. Det ble oppført i årene 1863–1865, og ble senere utvidet i flere omganger mellom 1885 og 1897 til dagens anlegg.  Eiendommen er fremdeles i Treschow-familiens eie. Michael Stang Treschow tok over som eneeier av hele Treschow-Fritzøe i 2019.

Tanten hans heter Mille Marie Trescow og hun var gift med «Rimi-Hagen” fra 2005 til 2012. Da Michael Stang Treschow overtok Treschow-Fritzøe i 2019 var det etter sin far som var broren til Mille Marie. Hun døde i 2018 , bare 64 år gammel. I andre land ville familien Trescow hatt adelige titler, men ikke i Norge. Her har vi ingen tradisjon for noe føydalsamfunn og adelskap og adelstitler ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Treschow-slekten har historiske røtter i dansk adelskap, men i Norge fungerte deres betegnelser (som godseier og brukseier) bare som yrkes- og standstitler.

Herregården er omkranset av et enormt parkanlegg på rundt 1700 dekar - til sammenligning er hele kongsgården på Skaugum på 1200 dekar. Parken ble anlagt i engelsk landskapsstil. Store deler av parken ble vernet i 1980 for å bevare det unike kulturlandskapet og den gamle bøkeskogen. Siden Fritzøehus er en privatbolig for Treschow-familien, er verken slottet eller den indre parken åpen for allmennheten.

 

Pengene til dette kom opprinnelig fra dansk handels- og bankvirksomhet, men den virkelige milliardformuen ble skapt ved at disse pengene ble investert i oppkjøp og industrialisering av skogene og jernverksressursene i Larvik-distriktet. Gjennom generasjoner fortsatte familien å tjene penger på tømmersalg, eiendomsutvikling og byggevarer (Treschow-Fritzøe AS). Skogeiendommen er i dag Norges største privateide skog på med et areal på over 600 kvadratkilometer. 

Dette er 2,5 ganger større enn hele Stavanger kommune inkl. Rennesøy og Finnøy etter siste sammenslåing (men for ordens skyld bare 50% av arealet av Sandnes kommune som er 4 ganger større enn Stavanger) - like vel eier Treschow et skog areal som tilsvarer arealet til 84 000 fotballbaner. Og bare for å sette dette i perspektiv så finnes til sammen et sted mellom 2400 og 2600 slike «skikkelige» 11-er  fotballbaner i hele Norge.

Sett i lys av den enorme formuen var det en marginal gave å gi de lokale fattige fiskerne lov å bygge noen små skur i vannkanten ….. selv om dette til slutt endte opp som den lille byen Nevlunghavn.