Kjerringøy, Nordland, Norway

 

Hovedhuset

Kjerringøy (som ikke er en øy) ligger 40 km nord for Bodø i Nordland. Halvøya er avgrenset av fjordene Folda i nordvest, Sørfolda i nordøst, Nevelsfjorden i øst og Mistfjorden i sør. Området er kjent for hvite strender, turkist hav, og høye fjell der Eidetinden er den høyeste med  1.020 meter over havet.

Krambua

Johannes Staalenius Bernhoft regnes som den første som etablerte selve handelsstedet på Kjerringøy rundt 1750-tallet. Før dette var Kjerringøy et skipper leie og en begrenset markedsplass og den 2. siste havnen for sjøfolk som skulle nordover til Lofotfiske.  Bernhoft overtok Kjerringøy som krongods og oppførte de første bygningene. Han drev med jektefart, handel og hadde også et eget gjestgiveri. Senere kom det andre eiere som Christien Lorentzen Sverdrup som for alvor utviklet handelsstedet til den storheten det ble. Hans datter  Anna Elisabeth Sverdrup arvet stedet og drev det videre sammen med sin ektemann Jens Nicolai Ellingsen. De fikk en sønn som døde  i ung alder. 

Naustet

Da Jens Nicolai Ellingsen døde drev Anna Elisabeth stedet alene noen år før hun giftet seg med sin egen forretningsfører, Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl. Han var over 30 år yngre enn henne. Bryllupet var i 1859 og Zahl regnes som personen som skapte storhetstiden for Kjerringøy. Deres ekteskap var barnløst og da Anna Elisabeth noen år senere falt ned en trapp døde hun av skadene. 

Zahl var tydeligvis en dyktig og ambisiøs forretningsmann og i hans tid ble Kjerringøy et av de rikeste handelsstedene i regionen og familien en av de rikeste i Norge. Da han lå for døden bestemte han at alle innbyggerne på Kjerringø som hadde lånt penger av han og fortsatt hadde gjeld skulle få ettergitt denne. Han bestemte og at hans husholderske - som visstnok hadde overtatt det meste etter husfruen død - skulle gravlegges på deres  familiegravsted.  

I dag er det en kulturinstitusjon med et eget museum som viser Karl Erik Harr naturbilder fra kysten av Nord-Norge. Men dette er ikke det eneste galleriet på gården. I "Zahlfjøsen" er det og et våtmarks senter med eget galleri. I tillegg stilles det ut kunst på høyloftet i den gamle driftsbygningen.

.  

Den store sjøboden

Knut Hamsund bodde lenge på Kjerringøy mens han skrev romanene "Sværmere" (1904), "Benoni" (1908) og "Rosa" (1908). De 2 siste ble senere filmet og fikk tittelen "Benoni og Rosa". I denne filmen brukte han Zahl som modell for rollen til handelsmannen Mack. Filmen er tatt opp lokalt på Kjerringøy og hadde premiere i 1975. I dag ligger den tilgjengelig på NRK TV. 

Herborg Wassmo har også skrevet bok med tema fra Kjerringøy. Romanen "Dinas bok" handler om livet til husfruen Anne Elisabeth på Kjerringøy. Denne er også filmatisert og har tittelen er "Jeg er Dina".  Filmen med Marie Bonnevie i hovedrollen som  Dina og Gérard Depardieu som Jacob - hadde premiere i 2002 og og finnes nå tilgjengelig på TV2 Play. Det finnes også en nyere romanserie av Trine Angelsen som handler om livet på Kjerringøy, den heter "Hverdagsengler". Den er ikke filmet, men er bl.a. tilgjengelig som lydbok i 27 deler.

Navnet Kjerringøy har en interessant historie og mulig opprinnelse. Fra gammelt av var det et gårdsnavn. Rundt 1430 var navneformen Kellingarøy. Navnet kan muligens henspille på en enke som bodde her ute. "Kjerring" er et eldre norsk ord for kvinne, ofte brukt om eldre kvinner eller enker. Det samiske navnet for Kjerringøy er Áhpenjárgga. "Áhpe" eller "ábe" betyr "stor myr". Dette kan vise til en myr med adskilte deler, og i kystnære områder kan det også referere til åpent hav. Det er altså flere mulige forklaringer på navnet Kjerringøy, knyttet både til norsk og samisk språk og historie. Navnet brukes nå både om halvøya og om det gamle handelsstedet som ligger der.

Den store sjøboden

Kjerringøy er i dag et levende kystsamfunn med ca. 350 fastboende. Her har de egen skole, barnehage butikk, eldreboliger og kirke. Hotellet på Kjerringøy er benyttet til innspillinger av de siste sesongene av TV serien «Hver gang vi møtes». For å komme til Kjerringøy må man ta ferge fra Festvåg og på veien ut til Festvågt kan man jo ta en liten pause på noen flotte sandstrender som Mjelle og Hovsund - ulempen er bare at temperaturen i vannet minner deg om isbading.... 

Mjelle, Nordland, Norway

Mjelle ligger like utenfor Bodø og er kjent for sin flotte strand, som ofte omtales (av folk fra Bodø?) som en av Norges mest kjente strender. Stranden på Mjelle har en spesiell sand som er både hvit og rød. Den røde fargen kommer fra partikler av granatmineraler, noe som gir stranden et unikt utseende. Dette har gitt stranden kallenavnet "edelstenssand". Hvis du er heldig, kan du søke på stranden og finne krystaller av Granat, som er en mineralgruppe som består av flere ulike mineraler.

Mjelle ligger i et storslått kystlandskap med høye fjell som stuper ned mot havet. Her finner du både steinstrand, sandstrender og gress sletter. På klare dager kan man og se Lofotveggen i horisonten. Mjelle er et sted som mange bodøværinger har et spesielt forhold til, og som artisten Terje Nilsen har udødeliggjort i sine sanger. Han skrev sangen "Mjelle" i 1974 og ga også ut et soloalbum som heter "Æ" i 1977. Det er et område som må oppleves for å fullt ut forstå hva de snakker og synger om. 

Fjellet like bak stranden er 720 moh. og heter Mjelletinden og langs gressmattene ned til sjøen driver man bl.a. med paragliding og "Buldring", en klatresport der man ikke bruker tau og sele, men en tykk madrass ("Crash-Pad") som sikring. En populær kort, men bratt fottur på ca 2 km. og ca. 650 høydemeter går opp til toppen av Mjelletinden. Herfra skal man ha en flott utsikt mot midnattssolen og Lofotveggen. 

Helle området som er avsatt som som friluftsområde er på rundt 2.000 dekar. Området rundt stranden på Mjelle har og en viss militær historie. Tidligere var det kanonstillinger, bunkere, kaserner langs stranden og et stort ammunisjonslager inne i fjellet. Kanonene er fjernet, men murene etter dem er fortsatt synlige i landskapet.   

 

Givær, Nordland, Norway

Givær er en liten, men særpreget øygruppe i Nordland. Den ligger langt ute i Vestfjorden, drøyt 35 km  (19 nautiske mil) vest for Bodø by. Hovedøya heter Husøya, og selv om den er liten (kun 0,1 km²), bor det noen få fastboende her.

I tillegg til fiske har jordbruk vært et viktig næringsgrunnlag, selv om jorden er skrinn. Det er funnet kulturminner fra jernalderen på øya. En spesiell tradisjon har vært byttehandel med fjordbygdene Skjærstad og Beiarn, der saltet sei ble byttet mot bjørkeved. 

Ærfugldrift med tilhørende sanking av dun har også vært viktig, og de fastboende har laget mange små hus til ærfuglene - som lokalt heter «ea». Disse er spredt rundt på hele øyen. Man lar ærfuglene hekke i de små husene og når eggene er klekket og ungene har forlatt redet sanker man dun fra de forlatte redene.

Bryggen på Givær

I 2013 ble det sendt et populært program i serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra Givær, noe som bidro til å sette øya på kartet for mange. Befolkningen på Givær ble i 2015 evakuert - for første gang i historien - i forkant av orkanen "Ole".

Lille Givær har gode hurtigbåtforbindelser som gjør det mulig å benytte naboværet  Helligvær som skolesenter. 

Givær et et typisk nordnorsk fiskevær der man har nordlyset om vinteren og midnattssolen om sommeren. Givær er ikke et sted med masseturisme, og lokalbefolkningen ønsker å bevare den autentiske stemningen. Det ingen bilveier, ingen butikker og heller ingen biler. Små grupper av besøkende ønskes velkommen, og det er mulig å ta dagsturer med hurtigbåt fra Bodø eller til og med overnatte for de som ønsker å oppleve øya over lengre tid

På Tennholmen, den vestligste av øyene i øygruppen, ligger Tennholmen fyr. Fyret ble opprettet i 1901 for å trygge malmtransporten i Vestfjorden. Fyret ble bygget for en fast bemanning med en fyrvokter og hans familie. Fyret ble automatisert i 1988 og fraflyttet i 2002. I dag brukes fyret av Kystverket som feriehjem for ansatte.

Navnet Givær er et gammelt stedsnavn, og det er knyttet til norrøne ord og forestillinger. Den vanligste forklaringen er at navnet kan kommer fra det norønne ordet "Gygr" og "vær" (fiskevær). "Gygr" er et norrønt ord for en kvinnelig jotun, et troll eller en trollkjerring. Ordet "vær" betyr her fiskevær, altså et sted hvor man drev fiske. Tidligere skrev man navnet som "Gygjarver", noe som støtter denne tolkningen

Teorien om "Gygr" gir assosiasjoner til det værharde Givær. Det er ikke uvanlig at steder med krevende naturforhold ble assosiert med mytiske skapninger i norrøn tid. Så da betyr Givær sannsynligvis "fiskeværet til trollkjerringa" eller "trollkjerringens fiskevær". Dette understreker både den mytiske fortiden og den historiske betydningen av fiske for stedet.

Helligvær, Nordland, Norway

Bryggen på Helligvær

Helligvær ligger omtrent 30 km. vest for Bodø - ute i Vestfjorden - og består av 365 øyer, holmer og skjær. Det er like mange som det er dager i året og like mange som i øygruppen Kvitsøy i Rogaland. Av disse er bare fem øyer fast bebodd (Sørvær, Brønnøy, Storsørøy, Vetterøy og Vokkøy). Sørvær er hovedøya og har de fleste fasilitetene, inkludert hurtigbåtkai, gjestekai, butikk, post, barnehage, skole og fiskebruk. Vokkøy har og hurtigbåt anløp, men den ligger het nord i fiskeværet. 

Navnet Helligvær skal visstnok komme fra norrønt "heilagr", som betyr "hellig". Dette kan være et minne om eldre, hedensk gudsdyrkelse som fant sted på øyene, eller det kan ha en annen betydning knyttet til øyenes former eller bruk i tidligere tider.

Rundt 100 personer bor fast på Helligvær, hvorav de fleste på Sørvær. Øygruppen har storslåtte naturlandskap, med utsikt sørover mot Helgeland, sørøstover mot Salten, Steigen mot nordøst og hele Lofotveggen. Øygruppen er ofte besøkt av fotografer med fokus på natur, fugler (med blant annet havørn), og for å oppleve nordlyset uten lys forurensning om vinteren.

Helligvær er et aktivt fiskevær, og med så mange øyer er det flotte muligheter for lokal «øyhopping». Vokkøy, som er den største øya og har værets høyeste punkt (50 moh.) med flott utsikt.

Bryggen på Vokkøy

Den lokale kirken ligger på Storsørøy og der er det flere plasser for de som kommer med båt enn parkeringsplasser for de som kommer med bil. Den lokale butikken er og øyas samlingspunkt. Om sommeren er det og en åpen sommer kafé der.

Kirken på Storsørøy

Den eneste måten å komme seg til Helligvær på er med båt fra Bodø sentrum. Reisen ut tar omtrent én time, og det er flere daglige avganger. Du kan kjøpe billett ombord og hurtigbåten tar deg direkte til Helligvær Hurtigbåtkai, som ligger på hovedøya Sørvær. Det er også mulig å bli med på en rundtur innom flere av øygruppene i Vestfjorden uten å gå av.

Landegode, Nordland, Norway

Landegode med Fernes

Landegode ligger i Vestfjorden nord for Bodø. Øya er kjent for naturen, med berglendte landskap og en høyeste topp, Rypdalstinden, som strekker seg 802 meter over havet. Navnet "Landegode" kommer fra norrønt "Landit góða", som betyr "det gode landet" og er et gammelt tabunavn som før i tiden ble brukt av sjøfarende for ikke å tilkalle onde makter.

Landegode

Landegode er en relativt stor øy med et areal på rundt 30,3 km². Langs deler av øya finnes en smal strandflate hvor bosettingen er konsentrert i tre avgrensede områder: i sørvest (Fenes), øst (Kvig) og i nordvest der hurtigbåt kaien, dagligvarebutikken og og fiskemottaket ligger. Det går en vei på cirka 8 km tvers over øya mellom Fenes og Kvig. Øya har hatt en barneskole på Fenes frem til sommeren 2022, 

Rypdalstinden

På holmen Eggløysa, like nord for Landegodes nordspiss, ligger Landegode fyr. Fyret ble bygget i 1901 og satt i drift i 1902 for å trygge innseilingen til Bodø fra Lofoten. Dette var et viktig fyr for nattseilas om vinteren. Fyrtårnet er 29,3 meter høyt og bygget i støpejern. Selve fyrlykten står 40,8 meter over havflaten og har en rekkevidde på 16. nautiske mil. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1993, og har siden 1994 blitt drevet som et turistanlegg med muligheter for konferanser og overnatting av Skagen Hotel i Bodø. Hele fyrstasjonen, inkludert tårnet, fyrvokterboligen, assistentboligen, uthus og naust, ble fredet av Riksantikvaren i 1998.

Fiskemottaket

Landegode har vært åsted for flere tragiske hendelser til sjøs. Den nordgående hurtigruten DS «Prinsesse Ragnhild» eksploderte og sank ved Landegode den 23. oktober 1940, der om lag 300 mennesker omkom. Årsaken er usikker, men man antar at det kan ha vært en undervannsmine eller ammunisjon i lasterommet. 

Havnen på Langegode

Også nordgående hurtigrute DS «Haakon Jarl» forliste i nærheten av Landegode i 1924 etter en kollisjon med sørgående hurtigrute DS «Kong Harald» om natten og i tett tåke.  Baugen på «Kong Harald» skar seg inn i akterskipet på «Haakon Jarl» med der resultat «Haakon Jarl» sank i løpet av bare åtte minutter. 17 mennesker, inkludert passasjerer og besetningsmedlemmer omkom i dette forliset.  Dette var ikke den første hendelsen DS «Kong Harald» var involvert i. I 1894 kolliderte det med hurtigruteskipet  DS «Orion» i Ålesund havn. I 1897 kolliderte det med Hurtigruteskip DS «Olav Trygvesøn» (ikke Tryggvason). Vinteren 1907 hadde skipet en mindre grunnstøting på Storesund skjærene utenfor Haugesund og til slutt endte det med opphogging hos Brødrene Anda i Stavanger

Skjærgården rundt Langegode

Det finnes også andre Hurtigrute skip som heter «Håkon Jarl». MS «Håkon Jarl» seilte som Hurtigrute fra 1952 til 1982. Etter dette ble den brukt som restaurant- og hotellskip i Oslo og senere i Antwerpen under navn som "Diamond Princess" eller "Christian IV". Skipet ble til slutt hugget opp i 2016. Disse skipene var oppkalt etter Håkon Sigurdsson (Håkon Ladejarl), som var Norges enehersker fra 970 til 995. Ingen Hurtigruteskip har fått hans navn etter disse hendelsene. 

Landegode er tilgjengelig med hurtigbåt fra Bodø, og det er gode muligheter for sykling, fjellturer og avslapning på stranden. På Landegode fyr er det overnatting og dette er og et unikt sted for kurs og konferanser i spektakulære omgivelser.

---oOo---

Det finnes og flere andre dampskip med navn “Håkon Jarl". Et av disse ble bygget i 1857, gikk på grunn og sank ved Lødingen i 1877. Dette skipet gikk ikke som Hurtigrute skip.

Saltstraumen, Nordland, Norway

Saltstraumen regnes som en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. Den ligger i Bodø kommune i Nordland, mellom Straumøya og Godøya (Knaplundsøya), og forbinder Saltfjorden med Skjerstadfjorden.

Saltstraumen

Skjerstadfjorden

Fenomenet med oppstår på grunn av tidevannet. Fire ganger i døgnet presses enorme vannmasser (ca. 370-400 millioner m3 pr. sekund) med voldsom hastighet gjennom det smale sundet. Sundet er bare rundt 3 kilometer langt og på det smaleste kun 150 meter bredt. Nivåforskjellen mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden kan være opptil én meter. Denne høydeforskjellen gjennom det smale sundet skaper de kraftige strømmene og de berømte malstrømmene.

Holmtjønna

Strømmens styrke varierer med månens og solens posisjon. Den er på sitt aller sterkeste rundt nymåne og fullmåne, da gravitasjonskreftene fra disse himmellegemene forsterker hverandre. Hastigheten på vannet kan nå opptil 20 knop (ca. 37 km/t), og strømvirvlene kan bli flere meter brede og opp til seks meter dype.

RIB safari i strømmen

Saltstraumen er et marint verneområde og et eldorado for både dykkere og fiskere. De sterke strømmene trekker med seg næringsrikt vann fra dypet, noe som skaper et frodig undervanns miljø. Her finner man et mangfold av marine arter med flere arter enn mange andre steder. Saltstraumen er kjent for sitt rike fiskeliv, spesielt sei, torsk, kveite, breiflabb og steinbit. Verdens største sei som er fisket på stang ble tatt i Saltstraumen, Den var 22,7 kilo og ble tatt av Thor-Magnus Lekan i 1995. Området har og verdens største bestand av havørn, som livnærer seg av fisken i strømmen. Det finnes faktisk noen som synes at dykking i dette miljøet må være spennende, men det krever erfaring og bør bare gjøres sammen med en profesjonell guide.

Fisken biter når strømmen er på sitt sterkeste

Naturfenomenet kan oppleves på flere forskjellige måter. Fra land finnes det utkikkspunkter og stier langs vannkanten hvor du både kan se og høre de enorme naturkreftene på nært hold. Det finnes flere som tilbyr RIB-turer som tar deg tett på og gjennom strømmen. Man kan og se strømmen fra luften hvis man går opp på broen. Like ved finnes det opplevelsessenter hvor man  kan lære mer om dette naturfenomenet og historiene om området. Saltstraumen er ikke bare et spektakulært syn, men også et viktig historisk område. Området har en lang bosettingshistorie som strekker seg mange tusen år tilbake i tid, med boplasser som er blant de eldste registrert i Norge.

Minnebauta for kong Oscar II's besøk ved Saltstraumen i 1873

Saltstraumen er et populært sted for sportsfiske, men naturforvaltningen anbefaler å fiske utenfor selve strømmen for å beskytte det sårbare marine livet. Og til slutt - over 50 mennesker har druknet i strømmen og bare et fåtall har blitt funnet etterpå. En av de besøkende som ikke falt i vannet var kong Oscar II. Han var her i 1873 og så på strømmen i trygg avstand fra en høyde over elven. Der han stod den gangen er det reist en bauta til minne om dette besøket. Hvorfor den fikk en slik utforming sier ikke historien noe om, men det er jo mulig at at Oscar II var en potent mann….

(Besøkt 2008 - 2025)

Godøystraumen, Nordland, Norway

Godøystraumen på lavvann

Godøy, eller Godøya, i Nordland, er en øy i Bodø kommune. Den ligger i mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden, og er omgitt av to viktige tidevannsstrømmer: Saltstraumen i nordøst og Godøystraumen i sørvest. Godøystraumen er en mer beskjeden strøm sammenlignet med den mer kjente Saltstraumen. 

 

Navnet "Godøya" stammer fra norrønt og ble brukt i flertall (Goðeyjar) om øyene Straumøya og Godøya, noe som indikerer førkristen gudsdyrking på øyene. Et kjent arkeologisk funn fra øya er Godøyfunnet, som bestod av en stor kjel av bronse, flere drikkebeger av sølv, en 311 gram tung gullring og en gull medaljong som er preget med romerske bokstaver. Denne medaljongen er en kopi av en romersk medaljong som ble preget under keiser Constantinus II regjeringstid (se fotnote). Godøyfunnet lå i en branngrav og viser at det tidligere (ca. år 400 evt.)  har vært kontakt med kulturer langt fra Godøy. Funnene i slike branngraver var som regel gaver til den avdøde, men ingen har (så langt) funnet ut hvem som lå i graven på Godøy. 

Under 2. verdenskrig var Godøy et strategisk og viktig sted for tyskerne. De snauhogde hele øya og anla flere utkikksposter for å overvåke trafikken i Saltstraumen.

Godøystraumen er en tidevannsstrøm i sundet mellom Saltfjorden (havet) og Skjerstadfjorden (innland) på østsiden av Godøy. Den skiller Godøya fra fastlandet. På høyvann er dette en fredelig bukt, på lavvann dukker det opp et undersjøisk månelandskap og midt i mellom ser det ut som en stri elv. På lavvann er den nesten tørr og på høyvann forsvinner alle skjærene. 

Selv om både Godøystraumen og Saltstraumen forbinder Saltfjorden og Skjerstadfjorden, er den langt mer beskjeden og svakere enn den mer kjente og kraftige Saltstraumen, som ligger på den andre siden av Godøya. Grunnen til dette er at Godøystraumen er et trangt og svært grunt fjordløp. Området rundt Godøystraumen er en del av den nasjonale turistvegen Helgelandskysten (Fv. 17). Det finnes en rasteplass og et utsiktspunkt ved Godøystraumen som gir utsikt til straumen og havet utenfor.

---oOo---
Fotnote om Godøy og romerke keisere..... 

Constatinus II regjerte som romersk keiser fra 337 til 361 evt. Han var sønn av Konstatin den store. Ved farens død i år 337 ble Romerriket delt mellom Constatinus II og hans 2 brødre - Konstatin II og Konstans. Slik var det et par år før Contatinus II igjen ble enehersker av Romerriket i år 353 evt.

Og hvis du nå lurer på hvem Constatinus I var så er det faren til Konstatin den store. Han navn var egentlig Constantinus I Klorus (eller egentlig Gaius Flavius Constatinus Clorus - som betyr "den bleke") Han regjerte i en kort periode mellom mellom år 305 og 306 - sammen med 3 andre romerske keisere. Han var var født på Balkan og døde i York. 

(Besøkt 2008 - 2025)

Nordlandsbanen, Trøndelag og Nordland, Norway

«Nordlandsbanens far»

Ole Tobias Olsen

1830 - 1924

…men hvor ble det av moren?

Nordlandsbanen er 729 kilometer lang og en reise på hele strekningen tar ca. 10 timer. I løpet av turen er det normalt 23 stopp. De viktigste stasjonene er Trondheim, Steinkjer, Grong, Mosjøen, Mo i Rana, Fauske og Bodø. Dette er Norges lengste jernbanelinje. Banen går fra Trondheim i sør, gjennom Trøndelag, over Saltfjellet og ned til Bodø i Nordland. Underveis passerer den gjennom et landskap med jordbruk, skogkledde åser, høyfjellsområder og kystlandskap.

Byggingen av Nordlandsbanen var et langvarig prosjekt som strakte seg over flere tiår og ble bygget i 18 etapper. De første planene ble lagt på slutten av 1800 tallet, og hele strekningen ble offisielt åpnet av kong Olav V i 1962. Nordlandsbanen er mer enn bare en transportåre, den er en reise gjennom Norges historie og mangfoldige natur.

Under andre verdenskrig ble arbeidet forsert av den tyske okkupasjonsmakten av strategiske årsaker, noe som medførte dårligere standard på enkelte strekninger. Den tyske krigsmaskinen var helt avhengig av jern og den ambisiøse planen var nok å forlenge Nordlandsbanen med ca. 300 km fra Fauske til Narvik for å koble den opp mot Ofotbanen. Motivet for dette var bl.a. å sikre en bedre tilgang på jernmalm fra gruvene i Kiruna og videre til Luleå i Sverige og å gjøre det enklere å frakte krigsmateriell til fronten i Finland. Det hele var nok en overambisiøse ide som må ha oppstått før man fikk sjekket både kart og landskap.

Nordlandsbanen gjennom Trøndelag fylke

Strekningen mellom Trondheim og Steinkjer er en del av Trønder banen og har relativt høy trafikk. Det er også lokal persontrafikk mellom Bodø og Rognan. Godstrafikk er også viktig for Nordlandsbanen, med flere godsterminaler langs linjen. I dag drives Nordlandsbanen med diesel lokomotiver (bortsett fra strekningen Trondheim-Hell som ble elektrifisert i 2025), men nå er det nye planer om modernisering og eventuell elektrifisering av deler av strekningen i fremtiden. Det vurderes  også bruk av batteridrevne tog på korter strekninger.

Ole Tobias Olsen (1830-1924) er kjent som "Nordlandsbanens far" på grunn av sitt utrettelige arbeid for å få bygget jernbanen gjennom Nordland. Han var en svært allsidig person med mange interesser, blant annet var han lærer, prest, folkeminnesamler, fotograf og lokalpolitiker. Ideen om en jernbane gjennom Nordland fikk han under en tur til Storbritannia i 1862, der han oppdaget fordelene med jernbanetransport.

Nordlandsbanen gjennom Nordland fylke

Hans engasjement for Nordlandsbanen ble en livsoppgave. Han utførte en pionérinnsats ved å stikke ut banelinjen og utarbeide kostnadsoverslag for strekningen fra fylkesgrensen i sør til Salten i nord. Han jobbet i mange år for jernbanedirektoratet og var senere sokneprest i Hattfjelldal, hvorfra han fortsatte arbeidet med jernbanesaken.

Ole Tobias Olsen var medlem av Nordland fylkes jernbanekommisjon fra 1885, noe som ga ham en viktig plattform for å fremme sine synspunkter. Til tross for mange års kamp og utfordringer fikk han til slutt oppleve at Stortinget i 1923, året før han døde, vedtok å bygge Nordlandsbanen til Bodø, i hovedsak etter den linjen han selv hadde stukket ut. Hans utholdenhet og visjon var avgjørende for realiseringen av Nordlandsbanen, og han er derfor med rette æret som dens far.

På Nordlandsbanen er det over 86 stasjonene hvis man regner med alle, både de viktigste stasjonene og noen av de mindre stoppestedene langs strekningen. Flere bilder og mer tekst om de stedene som er markert (*) finner du etter hvert på (b)loggen. Listen går fra sør til nord  i begge fylkene.

37 stasjoner i Trøndelag	49 stasjoner i Nordland
Trondheim (*) Lademoen Lilleby Leangen Rotvoll Vikhammer Midtsandan Hommelvik Hell Værnes Stjørdal Skatval Langstein Åsen Ronglan Skogn Levanger (*) Røstad Bergsgrav Verdal  (*) Røra Sparbu Steinkjer (*) Stod Jørstad (*) Snåsa (*) Agle Formofoss Grong (*) Gartland Harran (*) Lassemoen (*) Namsskogan (*) Brekkvasselv Flåtådal Aunfoss Smalåsen	Majavatn (*) Sefrivatn Holmvassås Svenningdal Trofors (*) Vefsna (*) Finsås vokterbolig Laksfors Eiterstraum Kvalfors Mosjøen (*) Holandsvika Forsmo Drevja Toven Drevvatn (*) Svartisen (*) Elsfjord Selhornvik Røsså Bjerka (*) Finneidfjord Dalselv Mo i Rana (*) Gullsmedvik Mjølalia Skonseng Storforshei Grønfjelldal Ørtfjell Dunderland (*) Hjartåsen Krokstrand Bolna Saltfjellet (*) Polarsirkelen (*) Stødi Semska Lønsdal (*) Kjemåga Trettnes Rusåga Røkland Rognan (*) Setså Fauske Valnesfjord Oteråga Tverrlandet Støver Mørkved Bodø  (*)

For å greie denne turen på 10 timer er det ikke mulig å stoppe på alle disse stedene. Noen har derimot (som et ledd i en litt merkelig distriktspolitikk) stopp dersom det er noen som skal av eller på, mens andre bare passeres i stillhet. Dette gjelder spesielt for de mindre holdeplassene. For å planlegge en slik tur kan det være lurt å sjekke hvilke tog som stopper på hvilke stasjoner. Togselskapet som trafikkerer Nordlandsbanen hele (SJ Norge) har oppdaterte rutetider og stoppesteder på hele strekningen.

 

Bodø, Nordland, Norway

 
Bodø havn

Bodø ligger i Nordland fylke, like nord for Polarsirkelen. Bodø er vel regnet som "hovedstaden" i Nordland fylke - for det er her fylkesadministrasjonen holder hus. Byen ligger på Bodøhalvøya, mellom Vestfjorden og Saltfjorden. I januar 2024 hadde byen en befolkning på 55.000,  noe som gjør den til det største byområdet i Nordland fylke.

Bodø havn

Området rundt Bodø har vært bebodd i omtrent 10 000 år. Selve byen ble grunnlagt 20. mai 1816, med hensikt å være et handelssentrum for fiskere i Nord-Norge, og som et alternativ til Bergens handelsmonopol på Vestlandet. Store deler av Bodø ble ødelagt under et Luftwaffe angrep i 1940, og  byen ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig. En del av bebyggelsen er typisk for gjenreisingen etter krigen, mens andre deler av byen består av mer moderne høyhus. 

Nyholmen kystkultursenter og Nyholms Skandse på toppen  av øyen

Bodø var Europeisk kulturhovedstad for 2024, og arrangerer da et bredt spekter av kulturelle arrangementer. Byen har et blomstrende kulturliv, spesielt rundt Stormen kultursenter, som og inkluderer et bibliotek anerkjent som et av verdens vakreste - og ikke minst et konserthus som tiltrekker seg internasjonale artister. Du finner og en del gatekunst, unike butikker og lokale kulinariske tilbud. Bodø er en dynamisk by som har en blanding av historie, kultur og spektakulære naturopplevelser.

Her er noen forslag, flere av disse kan lese mer om på denne (b)loggen

• Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm og ligger bare en kort kjøretur fra sentrum.
• Kjerringøy er et godt bevart gammelt handelssted med flotte bygninger og strender.
• Svartisen er Norges nest største isbre (370 km2) og den mest tilgjengelige i hele Europa.
• Det er flere nasjonalparker i Salten regionen, inkludert Sjunkhatten nasjonalpark, som ligger nordøst for Bodø og er spesielt tilrettelagt for barn.
• Skjærgården ute i Vestfjorden med hundrevis av øyer og flere små øysamfunn
• Nordlys om vinteren og midnattssol om sommeren.
• Bodø har høy tetthet av havørn og de kan oppleves med havørnsafari.
• Keiservarden med utsikt over byen og Lofotveggen som ligger tvers over Vestfjorden.
• Mjelle strand med sin rødaktige sand og Hovsundet strand med sin gule sand og turkise vann er verd  et besøk.
• Norsk Luftfarstsmuseum har over 10.000 m2 med utstillinger av hele Norges luftfartshistorie, både sivilt og militært (bl.a. det berømte U-2 spionflyet).
• Nordlandsmuseet viser samisk kultur og vikingtidens dagligliv (og de forvalter og Kjerringøy)

(2008 - 2025)

Saltfjellet, Nordland, Norway

Saltdalselva

Saltfjellet er et stort fjellområde i Nordland fylke, som strekker seg over kommuner som Beiarn, Meløy, Rana, Rødøy, Saltdal og Bodø. Det er kjent for sin mektige natur, sin betydning som fjellovergang, og for sin historie.

Området er en egen nasjonalpark (Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark). Store deler av Saltfjellet inngår i denne parken som ble opprettet i 1989. Dette er en av Norges mest varierte nasjonalparker, og dekker et areal på rundt 2192 km2. Parken er unik fordi den strekker seg fra fjordlandskap i vest, med bratte fjell og isbre, til frodige fjellbjørkedaler og åpne fjellvidder i øst. Dette omfatter og Svartisen som Norges nest største isbre, og den største i Nord-Skandinavia, dekker en betydelig del av nasjonalparken. Flere brearmer, som Engabreen og Austerdalsisen, er tilgjengelige for besøkende.

Junkerdal nasjonalpark

Den kalkholdig  berggrunnen gir et spesielt rikt og variert planteliv. Saltfjellet har store forekomster av marmor, noe som har gitt grunnlag for fantastiske kalksteinsgrotter, blant annet Grønligrotta og Marmorslottet, som begge er populære attraksjoner.

 

Saltfjellet ved Ranaelven

Saltfjellet skiller regionene Helgeland i sør og Salten i nord, og utgjør en viktig fjellovergang i Nord-Norge. Både Europavei 6 (E6) og Nordlandsbanen krysser fjellet. E6 ble åpnet i 1937, og var lenge stengt om vinteren før den ble asfaltert i 1972. Nordlandsbanen ble bygget under andre verdenskrig og åpnet i 1947. Underveis på Saltfjellet krysser man Polarsirkelen.

Polarsirkelen på Saltfjellet

Saltfjellet har en lang historie som er preget av både samisk kultur og krigshistorie. Området er regnet som det eldste og viktigste området for samiske kulturminner sør for Finnmark. Her finnes spor etter samisk bosetning, offerplasser, dyregraver og ledegjerder. Dagens tamreindrift har dype røtter i området. Under andre verdenskrig ble sovjetiske krigsfanger satt i slavearbeid på Nordlandsbanen over Saltfjellet av de tyske okkupantene, et brutalt kapittel som kostet mange liv. Ved E6 står det en minnestøtte for disse fangene.

E6 over Saltfjellet

En historisk vandrerute følger den nedlagte telegraflinjen som ble satt opp på 1860-tallet. Denne ruta er populær for turgåere. Saltfjellet er et attraktivt område for friluftsliv året rundt, med et nettverk av merkede stier og flere ubetjente og selvbetjente turisthytter drevet av Den Norske Turistforening (DNT) og Statskog. Fjellområdet er spesielt kjent for sitt gode ørretfiske, hvor fisken ofte kan bli stor og feit på grunn av gode bestander av krepsdyr. Saltfjellet er altså et område som byr på store naturopplevelser, viktig historie og et rikt utvalg av friluftsaktiviteter.

(Besøkt 2008 - 2025)

Rognan, Nordland, Norway

 

Bilder kommer....

Rognan ligger i Saltdal kommune i Nordland og er knyttet til gruvevirksomhet etter mineralressurser. Saltdal er og kjent for store områder med marmor og dette har ført til mange grotter i området, som for eksempel Vikgrotta nær Rognan, som er en populær turistattraksjon. Det finnes også marmorbrudd ved Rognan (Krystalitt). Regionen har en rik gruvehistorie. Kobbergruve i Sulitjelma gruver (Fauske kommune) hører og med til Salten regionen i Nordland.

Øst for Rognan, rett innenfor grensen til Sverige, ligger Nasafjellet sølvgruve. Dette var en betydelig gruvevirksomhet på 1600- og 1700-tallet, og det var også en militær ekspedisjon fra norsk side, ledet av Preben von Ahnen, for å ødelegge den svenske gruvedriften på Nasafjellet i 1659. Det ble da satt opp skanser på Rognan i tilfelle svensk angrep.

Under andre verdenskrig var det krigsfanger som ble satt til å bygge flere veistrekninger rundt Rognan, blant annet den kjente "Blodveien". Det var flere fangeleirer i Saltdal, inkludert ved Rognan (Lager 3, Rognan) hvor fangene ble tvunget til å arbeide. Selv om dette ikke var gruvedrift i tradisjonell forstand, er det en del av regionens negative historie rundt utnyttelse av ressurser.

Det finnes flere områder grenseområdene mellom Trøndelag og Nordland fylke som er kjent for sine gruvevirksomheter. Løkken Verk er enn av Norges største kobbergruver med en lang historie. Folldal kobbergruver har en viktig plass i norsk gruvehistorie. Røstvangen gruver er restene etter et gruvesamfunn i Tynset kommune, som nå er i Trøndelag (etter fylkesammenslåingen).

(2008   - 2025)