Salisbury, Wiltshire, England

Salisbury Cathedral har Englands høyeste kirkespir

Historien om den engelske byen Salisbury i Wiltshire på er en spennende fortelling som inneholder alt fra jernalderfestninger til flyttingen av en hel katedral. I motsetning til mange andre historiske byer som har vokst frem organisk over århundrer, ble Salisbury i stor grad planlagt og grunnlagt på kort tid. 

Før dagens Salisbury eksisterte, lå bosetningen rundt tre kilometer lenger nord, på en høyde kjent som Old Sarum. Allerede rundt 400 f.Kr. lå det en jernalderfestning her. Senere ble stedet brukt av romerne (under navnet Sorviodunum), sakserne og normannerne. Etter normannernes erobring av England i 1066, bygde Vilhelm Erobreren en borg på høyden, og den første katedralen ble reist her i 1092. Old Sarum led under store utfordringer. Det var stor mangel på vann, det blåste kraftig, og det oppsto stadige konflikter mellom militæret på borgen og presteskapet i katedralen.

Fasaden mot vest

I 1220 bestemte biskop Richard Poore at nok var nok. Katedralen og hele bosetningen skulle flyttes ned i dalen, der elvene møttes og det var rikelig med vann og plass. En populær legende sier at biskopen lot en bueskytter skyte en pil fra Old Sarum, og der pilen landet, skulle den nye katedralen bygges. Siden avstanden er over tre kilometer, er dette fysisk umulig – men det er en god historie som lever godt videre.

Halve kirkeskipet 

Grunnsteinen til den nye katedralen ble lagt i 1220. Det meste av den enorme gotiske katedralen ble bygget midt i en myr og på utrolige 38 år. Spiret ble lagt til senere (rundt 1320), og med sine 123 meter er det fortsatt Englands høyeste kirkespir. 

Klokken fra 1386 - som fortsatt går

Katedralen er bygget på vann og grunnmurene under katedralen er bare 1,2 meter høye. Under dette er det fortsatt vann. Litt  spesielt at det ikke har sunket noe på nesten 800 år - spesielt når man ser at vekten av spiret på toppen av katedralen har en estimert vekt på 64.000 tonn.

Den nye byen, som formelt ble kalt New Sarum, ble anlagt i et strengt rutenett (et såkalt grid-mønster) rundt katedralen. Kvartalene ble kalt chequers («sjakkruter»), et mønster man fortsatt kan se i dagens sentrum. Den nye byen vokste i rekordfart. Allerede i 1227 ga kong Henrik III byen rettigheter til å holde et ukentlig marked og en årlig høstmesse. Salisbury ble et av de viktigste knutepunktene for handel med ull og produksjon av klede (tekstiler) i England. Innen 1300-tallet var Salisbury en av de største og rikeste byene i landet. Steinene fra den gamle katedralen på Old Sarum ble fraktet ned og brukt til å bygge muren rundt katedralområdet (som kalles The Cathedral Close). Stein til bygging av katedralen ble hentet lenger vest i Cornwall og fraktet opp med båter

Døpefonten med rennende vann 

Etter middelalderen mistet Salisbury gradvis sin posisjon som ledende industriby, spesielt da tekstilindustrien flyttet nordover. Byen gikk over til å bli en roligere markedsby og et regionalt sentrum. Byen ble deretter hardt rammet av pesten på 1600-tallet. På 1800-tallet ble byen og katedralen udødeliggjort av landskapsmaleren John Constable, som malte flere kjente motiver av katedralspiret i det dramatiske Wiltshire-landskapet. I 1840-årene ble byen knyttet til jernbanenettet, noe som igjen satte fart på den lokale økonomien og gjorde det lettere for reisende å besøke byen.

Verdens best bevarte Magne Carta fra 1215
(burde vært obligatorisk pensum for 

alle som ønsker å stille til valg som president!)

I dag er Salisbury en levende historisk by som tiltrekker seg hundretusenvis av turister årlig. Den fungerer som inngangsporten til det verdenskjente forhistoriske monumentet Stonehenge, som ligger bare ca. 15 kilometer nord for byen.

-- oOo --

Spesielle ting å merke seg om Salisbury

• Salisbury Cathedral huser det best bevarte av de fire gjenværende originale eksemplarene av Magna Carta fra 1215. Dette dokumentet beskriver grunnlaget for moderne demokrati og rettssikkerhet og inngår i samlingen fra British Museum i London.
• Inne i katedralen finnes og en mekanisk klokke fra 1386 som fortsatt tikker og går – den regnet som verdens eldste fungerende ur. Denne klokken styrte et et eget klokkespill i et tårn som stod ved siden av katedralen. Dette er nå revet og klokken flyttet inn i kirkerommet der den fortsatt tikker videre etter neste 650 år.
• Byen formelle navn var New Sarum helt frem til 2009, da navnet offisielt ble endret til det alle uansett hadde kalt den i århundrer - Salisbury.
• Katedralens offisielle navn er Cathedral Church of the Blessed Virgin Mary og er er et av de mest berømte og imponerende byggverkene i Storbritannia. 
• Katedralens spir rager 123 meter over bakken, noe som gjør det til det høyeste kirkespiret i hele Storbritannia.
• Katedralen har Storbritannias største korsgang, som er utrolig godt bevartI skipet står en moderne, speilblank døpefont i bronse, designet av William Pye i 2008. Vannet renner kontinuerlig og reflekterer katedralens gotiske buer på en spektakulær måte

Denne videoen om Salisbury Cathedral viser hvordan middelalderens ingeniører klarte å reise katedralen og Storbritannias høyeste kirkespir midt midt ute i en myr….

Vil du bli president og lese mer om Magna Carta

kan du klikke på bildet over eller bruke linken under
https://no.wikipedia.org/wiki/Englands_historie#Magna_Carta

 Besøkt 1986 - 2026

London, England

Se tidligere beskrivelse av London

https://knutjohansen.blogspot.com/2017/04/london-england.html

(Tidl. besøk: 1980,  1982, 1984, 1986, 1988, 1990, 1992, 1994, 2017, 2026)

Nevlunghavn, Vestfold, Norway

Nevlunghavn Gjestgiveri fra 1844

Nevlunghavn er et godt bevart gammelt lokalsamfunn som startet som et lite fiskevær i Larvik kommune i Vestfold. Det ligger ytterst på Brulanes-halvøyen, bare noen kilometer fra Helgeroa, rett ut mot det åpne Skagerrak. Nevlunghavn regnes som en av de mest intakte kystperlene på Østlandet og det lille samfunnet står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske miljøer.

Nevlunghavns historie strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet da de første fiskerne og losene etablerte seg her. Havnen lå strategisk til bak de beskyttende øyene Brulanes skjærene, noe som ga en trygg havn i et ellers værhardt farvann. Det som gjør Nevlunghavn unikt, er den tette, gamle trehus bebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet. Husene ligger tett i tett langs de smale gatene som snirkler seg ned mot bryggene. Lokalbefolkningen har lagt stor vekt på å bevare den opprinnelige stilen med hvite fasader og tradisjonelle detaljer.

Gjennom århundrer var det losing og havfiske som holdt liv i samfunnet. Losene fra Nevlunghavn var kjent for sitt mot og sin dyktighet når de var storm og uvær seilte ut for å lose store skuter trygt inn Langesundsfjorden eller Oslofjorden.

Om sommeren våkner Nevlunghavn for alvor til liv. Havnen fylles med lystbåtene bryggekanten blir et naturlig samlingspunkt for både fastboende, hyttefolk og turister. Like vest for Nevlunghavn ligger Mølen. Dette området er en del av den enorme endemorenen (Raet) fra istiden. Her er det imponerende rullesteinstrender, grav røyser fra bronsealderen og et rikt fugleliv. Dette raet finner man rester av på Jomfruland utenfor Kragerø og og på Tromsøya utenfor Arendal. Nevlunghavn har i mange år vært et yndet motiv for kunstmalere og fotografer på grunn av det helt spesielle lyset ved kysten og de mange motivene som finnes rundt hvert eneste hushjørne.

Gjestehavnen i Nevlunghavn

Kortversjonen av historien om Nevlunghavn startet med fiskere på 1500-1600 tallet og fortsatte med losene storhetstid på 1700- 1800 tallet med. Da dampskipene kom utover på 1800- 1900-tallet ble seilskipene gradvis utkonkurrerte og behovet for de tradisjonelle kystlosene mindre. Nevlunghavn vendte da fokuset tilbake til fiskeriet, før det til slutt ble et stort inntog av turister.

De første skriftlige kildene som nevner fast bosetning her, stammer fra andre halvdel av 1500-tallet. Dette var fattige familier som ikke eide egen jord, men som fikk lov av herregården Fritzøe (som er grunneier - se fotnote) til å sett opp noen enkle stuer helt nede i strandkanten. Livet var enkelt og hardt. Man levde av det havet ga fra dag til dag, kombinert med litt enkelt husdyrhold på fellesbeiter.

Da det statlige losvesenet ble strengt organisert, fungerte losingen som et fritt yrke. Den losen som først  kom om bord i et skip ute på havet, fikk jobben og betalingen. Losene i Nevlunghavn bygde utkikksposter på de høyeste knausene. Så snart de så et seil i horisonten, la losene på sprang og kastet seg ombord i båtene sine. Yrket var ekstremt risikofylt, og mange Nevlunghavn-familier mistet sine forsørgere på havet. Losing var imidlertid godt betalt for de som lyktes. Det var denne losvirksomheten som finansierte de største og flotteste trehusene som preger de smale gatene i Nevlunghavn i dag.

Rundt forrige århundreskifte (ca. 1900) begynte byfolk og kunstnere å søke til kysten om sommeren. De fastboende var visstnok først litt forundret over disse "badegjestene", men turismen ble raskt en kjærkommen ekstrainntekt. Fiskerne leide ut rommene sine og flyttet selv ned i kjelleren eller ut i uthuset om sommeren for å tjene noen ekstra kroner. Dette la grunnlaget for Nevlunghavn som et av Norges mest eksklusive og ettertraktede sommersteder. I etterkrigstiden, da mange andre norske kystbyer moderniserte og rev gammel trebebyggelse til fordel for bilveier og betong, valgte innbyggerne i Nevlunghavn en annen vei - bevaring av lokalmiljøet. I dag er Nevlunghavn utpekt som et "Område av nasjonal kulturhistorisk interesse" av Riksantikvaren. Det medfører strenge regler for hva man får lov til å endre på husene.

— oOo —

Om Fritzøehus, Michael Treschow og fotballbaner

Skisse av Fritzøehus

Fritzøehus er et monumentalt herregårdskompleks som ligger i Larvik. Det er ikke bare en av Norges mest imponerende historiske eiendommer, men det har også en helt spesiell plass i norsk industri- og slektshistorie. Fritzøehus er Norges største private bolig med et bruttoareal på godt over 2 000 kvm. Hvis man tar med alle fløyer, kjellere, tilbygg anslår det til over 6 000 kvm totalt fordelt på 75 rom.  

Det var Michael Treschow som startet byggingen av selve Fritzøehus. Det ble oppført i årene 1863–1865, og ble senere utvidet i flere omganger mellom 1885 og 1897 til dagens anlegg.  Eiendommen er fremdeles i Treschow-familiens eie. Michael Stang Treschow tok over som eneeier av hele Treschow-Fritzøe i 2019.

Tanten hans heter Mille Marie Trescow og hun var gift med «Rimi-Hagen” fra 2005 til 2012. Da Michael Stang Treschow overtok Treschow-Fritzøe i 2019 var det etter sin far som var broren til Mille Marie. Hun døde i 2018 , bare 64 år gammel. I andre land ville familien Trescow hatt adelige titler, men ikke i Norge. Her har vi ingen tradisjon for noe føydalsamfunn og adelskap og adelstitler ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Treschow-slekten har historiske røtter i dansk adelskap, men i Norge fungerte deres betegnelser (som godseier og brukseier) bare som yrkes- og standstitler.

Herregården er omkranset av et enormt parkanlegg på rundt 1700 dekar - til sammenligning er hele kongsgården på Skaugum på 1200 dekar. Parken ble anlagt i engelsk landskapsstil. Store deler av parken ble vernet i 1980 for å bevare det unike kulturlandskapet og den gamle bøkeskogen. Siden Fritzøehus er en privatbolig for Treschow-familien, er verken slottet eller den indre parken åpen for allmennheten.

 

Pengene til dette kom opprinnelig fra dansk handels- og bankvirksomhet, men den virkelige milliardformuen ble skapt ved at disse pengene ble investert i oppkjøp og industrialisering av skogene og jernverksressursene i Larvik-distriktet. Gjennom generasjoner fortsatte familien å tjene penger på tømmersalg, eiendomsutvikling og byggevarer (Treschow-Fritzøe AS). Skogeiendommen er i dag Norges største privateide skog på med et areal på over 600 kvadratkilometer. 

Dette er 2,5 ganger større enn hele Stavanger kommune inkl. Rennesøy og Finnøy etter siste sammenslåing (men for ordens skyld bare 50% av arealet av Sandnes kommune som er 4 ganger større enn Stavanger) - like vel eier Treschow et skog areal som tilsvarer arealet til 84 000 fotballbaner. Og bare for å sette dette i perspektiv så finnes til sammen et sted mellom 2400 og 2600 slike «skikkelige» 11-er  fotballbaner i hele Norge.

Sett i lys av den enorme formuen var det en marginal gave å gi de lokale fattige fiskerne lov å bygge noen små skur i vannkanten ….. selv om dette til slutt endte opp som den lille byen Nevlunghavn.

Årøyene, Vestfold, Telemark, Norway

Årøyene i Langesundsfjorden er en flott øygruppe som ligger helt sør i Vestfold, på grensen mot bamble i Telemark. Øygruppen består i hovedsak av de fire øyene Store Årøya, Lille Årøya, Vesle Årøya og Stokkøya. I tillegg finnes det mange småøyer mellom disse. De 3 Årøyene ligger i Larvik kommune, mens Stokkøya ligger i Bamble kommune.

Store Årøya er den største øya med et variert terreng med skog, åpne sletter, svaberg og flotte sandstrender. Det mest kjente landemerket er den historiske, nedlagte skolen som ligger idyllisk til like ved ferge brygga Lindtein. På skolen muligheter for overnatting og det er også tillatt å slå opp telt på sletta her. på øya er det fortsatt spor etter et gammelt kalkbrudd fra Norsk Hydros tidlige dager. 

Lille Årøya har både natur og utsikt. Det høyeste punktet på øya er er ca 40 moh. og herfra er det utsikt både mot Langesundsfjorden og Skagerak. På toppen ligger det også en gammel gravrøys fra oldtiden. Helt nord på øyen, i Bukta, er det et naturlig samlingspunkt for hytteeiere og båtfolk. Her er det og anløp av rutebåt og øyas eneste sommer kiosk. 

«Bukkespranget»

På Vesle Årøya ligger det spektakulære «Bukkespranget». Vesle Årøya ligger helt tett på Lille Årøya og det trange, dype sundet deler Lille og Vesle Årøya. Sundet er så smalt at sagnet sier en bukk en gang hoppet over fra den ene siden til den andre (derav navnet). Når rutebåten går gjennom her, må den manøvrere svært forsiktig mellom de bratte fjellveggene.

Gjennom «Bukkespranget»

Stokkøya ligger helt ytterst Langesundfjorden. Rett vest for den ligger Store og Lille Årøya, adskilt av det smale Stokksundet.. Rett sør for Stokkøya ligger også den lille holmen Låven som faktisk er verdenskjent blant geologer fordi man finner det sjeldne mineralet Låvenitt her.  Øya er veldig frodig, vill og delvis tett skogkledd natur. Stokkøya skiller seg litt ut fra naboøyene ved at den er mer uberørt og har langt færre hytter

For å komme ut til Årøyene må man enten bruke egen båt eller ta en av skyssbåten M/S Skjæløy eller M/S Ragnøy.  Disse går i fast rute mellom Helgeroa og Langesund og har flere faste anløp på de 3 Årøyene og på Stokkøya.

Langesund, Telemark, Norway

Langesund er administrasjonssenteret i Bamble kommune i Telemark og ligger ytterst på Langesundshalvøya, mot Skagerrak. Hvitmalte trehus, smale gater og rike maritime historie gjør Langesund til et populært sommersted i Grenlandsregionen. Langesund er og kjent som en av Norges mest aktive sommerbyer når det gjelder konserter og kultur.

Det historiske fredede bygget Wrightgaarden fra tidlig 1800-tall er hjertet i Langesunds kulturliv. Hver sommer fylles bakgården med publikum for å oppleve kjente nasjonale og internasjonale artister. Langesund Bad er et tradisjonsrikt hotell og tidligere kurbad etablert i 1898. Det ligger helt nede ved sjøkanten. Langesund har dype røtter innen skipsfart og båtbygging, og var historisk sett et viktig tollsted.

Langesund og Langesundsfjorden er en del av Gea Norvegica UNESCO Global Geopark og er internasjonalt kjent blant geologer for sine sjeldne mineraler og fossiler (spesielt knyttet til Oslofeltet).

Mange forbinder Langesund med fergeforbindelsen til Hirtshals i Danmark. Fjord Line driftet denne ruten i mange år, men den ble permanent avviklet tidlig i 2023 da rederiet valgte å flytte sine ruter til Kristiansand og Sandefjord. Det som ikke er like kjent er at Langesund har historisk sett vært et av de mest registrerte funnstedene for sjeldne mineraler i verden.

Helgeroa , Vestfold, Norway

Helgeroa, ligger flott til på østsiden av Langesundsfjorden i Larvik kommune. Dette tettstedet har en historie som strekker seg fra vikingtidens dramatiske slag til sjarmerende kystidyll og moderne sommerturisme.

Helgeroa ble stedet for en av de mest avgjørende hendelsene i norgeshistorien. Palmesøndag i år 1016 sto det berømte slaget ved Nesjar like utenfor Helgeroa (ved Mølen og Værvågen). Her kjempet Olav Haraldsson (som senere fikk navnet Olav den hellige) mot Svein jarl og hans samling av norske høvdinger. Olav vant det massive sjøslaget, noe som ble et stort skritt på veien mot å samle og kristne Norge. I dag står et Nesjar-monument i Helgeroa havn for å minnes denne historiske hendelsen.

Navnet Helgeroa kommer trolig av mannsnavnet Helge (eller ordet hellig) og ro (i betydningen krok eller krå). Selv om det har bodd folk i området i uminnelige tider, begynte Helgeroa å vokse frem som et ordentlig strandsted på 1500-tallet, drevet av den økende trelasthandelen. De første skriftlige beskrivelsene om Helgeroa er fra 1626. Beliggenheten gjorde det ideelt for sjøfart, og allerede rundt 1630 ble det etablert tollstasjon her, etterfulgt av et gjestgiveri rundt 1650.

På 1800-tallet var Helgeroa et travelt lite kystsamfunn. Folketellingen fra 1801 viser at stedet huset i underkant av 200 mennesker. Yrkesgruppene hadde nær knytninger til havet - her bodde det loser, tollere, matroser, fiskere og fraktemenn. Helgeroa ble spesielt kjent som en viktig losstasjon.

Utover 1800-tallet vokste også andre næringer frem i nærområdet. Da det lokale jernverket i nabobukta Barkevik trappet ned mot slutten av århundret, kastet lokalbefolkningen seg over en ny og lukrativ industri - isproduksjon. Elver ble demmet opp for å samle vann slik at man kunne skjære ut naturis på vinteren. Deretter ble isen eksportert med skip til land som England for å brukes til kjøling.

Før veiene og broene ble bygget, var sjøen den viktigste ferdselsåren. Helgeroa spilte da en nøkkelrolle som knutepunkt mellom Østlandet og Sørlandet. Fergesambandet over Langesundsfjorden (mellom Helgeroa og Langesund) var i lang tid en flaskehals og et helt nødvendig ledd for de som reiste langs kysten. Dette ble slutt da den nye Breviksbroen åpnet og ledet trafikken fergefritt lenger inne i landet. Etter at fergetrafikken forsvant, endret Helgeroa karakter til å bli en idyllisk ferieby.  Sjøkartverkets målestasjon for vannstand ble etablert her i 1965, og det gamle samfunnet satset på turisme. 

I dag er Helgeroa preget av en stor og populær gjestehavn og marina. Området tiltrekker seg tusenvis av campere og badegjester hver sommer, og denne lille rutebåten frakter fremdeles passasjerer og syklister mellom Helgeroa, de idylliske Arøyene og Langesund i sommerhalvåret.

Fjällbacka, Bohuslän, Sweden

Fjällbacka er en liten kystby i Tanum kommune i Bohuslän, Sverige. 

Byen er preget av havet, sildaperioder, steinindustri og flere kjente kulturpersonligheter. 

Fjällbacka ble etablert i de store sildeperiodene på 1600-tallet under det mektige fjellet Vetteberget. Dette fjellet ga god beskyttelse mot vær og vind, noe som gjorde det til et ideelt sted for fiskere. Den lille byens virkelige vekst kom imidlertid med de store sildaperiodene på 1700- og 1800-tallet. Når silda trakk inn mot kysten, eksploderte aktiviteten. Fjällbacka ble derfor ikke bare et mottaksenter for fisk, men og et knutepunkt for salting av sild og utvinning av sildeolje (tran), som ble eksportert til resten av Europa. I disse periodene strømmet det til sesongarbeidere, og handelsmenn som etablerte sine forretninger her.

Da silda forsvant i 1890 og frem til 1940 måtte samfunnet finne nye inntektskilder. Løsningen lå i fjellet. Bohuslän-granitten var svært ettertraktet, og det ble etablert store steinbrudd i og rundt Fjällbacka. Det ble hugget gatestein, kantstein og bygningsstein som ble skipet ut til store byer i både Europa og Sør-Amerika. Særlig på øya Dannholmen og områdene rundt kan man fortsatt se tydelige spor etter denne fysisk krevende industrien.

Utover 1900-tallet endret Fjällbacka karakter fra å være et hardbarket industrisamfunn til å bli et populært feriested. Den aller mest kjente sommergjesten var den verdenskjente skuespillerinnen Ingrid Bergman. Fra 1958 og frem til sin død tilbrakte hun nesten alle sine somre på øya Dannholmen i skjærgården utenfor Fjällbacka. Hun elsket den usjenerte friheten stedet ga henne. I dag er hun hedret med en egen statue på Ingrid Bergmans torg nede i havna, og asken hennes ble spredt i havet like utenfor.

I nyere tid har Fjällbacka fått en enorm internasjonal oppmerksomhet takket være krimforfatteren Camilla Läckberg, som selv er vokst opp i byen. Hennes bestselgende krimbøker (og TV-serien «Mordene i Fjällbacka») utspiller seg i og omkring den ellers så idylliske småbyen. Dette har skapt en stor bølge av «krimturisme», der besøkende kommer for å se åstedene fra disse bøkene.

I dag er det faste innbyggertallet i Fjällbacka relativt lavt (rundt 800 mennesker), men om sommeren flerdobles tallet. Stedet er kjent for de hvite trehusene og de røde naustene som ligger klemt mellom havet og fjellet. Kungsklyftan – en dramatisk revne i Vetteberget med store steinblokker kilt fast på toppen - kjent fra filmatiseringen av Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter» - og ikke minst et yrende båtliv.

For øvrig må det jo også nevnes at hele Bohuslän – inkludert Fjällbacka og områdene helt sør til Gøta elven – faktisk var en del av Norge under navnet Viken/Båhuslen frem til freden i Roskilde i 1658, da disse områdene ble avstått til Sverige.

(Besøkt: 1974 - 1985 - 1995 -2001 - 2002 -2004 - 2009 -2026)

 

Tanum Gestifveri, Tanumhede, Bohuslän, Sweden

Tanum Gestifveri (navnet er riktig skrevet så det er ikke en skrivefeil) i Tanumhede i Bohuslän er et av Sveriges aller eldste og mest tradisjonsrike gjestgiverier som fortsatt er i drift. Siden Bohuslän en gang var norsk og historisk sett fortsatt har sterke bånd til Norge - er historien vel så spennende sett med norske øyne - ikke minst pga. de store hellerissningsfeltene som ligger her (mer om deti egen post). 

Historien om Gestifveriet strekker seg helt tilbake til 1600-tallet. På denne tiden var veiforbindelsene mellom datidens Christiania og København/Göteborg en viktig transportvei. Karl IX og senere dronning Kristina av Sverige spilte viktige roller i å systematisere det svenske post- og skyssystemet på denne strekningen.

1663 regnes som det offisielle startåret for Tanum Gestifveri. Det var da stedet fikk sine offisielle gjestgiverirettigheter, bare fem år etter at Bohuslän ble svensk ved freden i Roskilde i 1658. Gjestgiveriet fungerte som et "skjutshåll" (som betyr skysskifte). Her måtte bøndene i området stille med hester og vogner for å frakte reisende, kongelige kurerer og post videre til neste stasjon.

Det å drive gjestgiveri på 1600- og 1700-tallet var strengt regulert, men kom også med store fordeler. Gjestgiveriet hadde eksklusiv rett til å brenne og selge brennevin og skjenke øl i sognet. Eieren hadde plikt til å tilby mat og husly til reisende uansett stand – fra fattige bønder til de kongelige. Prisene var regulert av staten, og man måtte føre en «dagbok» eller «gjestebok» der de reisende kunne klage på servicen.

På den tiden kostet et solid måltid mat 22 øre, mens et middels måltid mat med  husmannskost kostet hele 20 øre. En glass renset brennevin kostet 4 øre. Ville man overnatte kostet en bred seng (uten lys og varme på rommet) 6 øre pr. natt og for en smalere seng måtte man betale 2 øre. Hadde man med seg egen hest kostet det 1 øre pr. døgn med stallplass. 

De eldste delene av dagens anlegg har vegger som stammer fra slutten av 1600-tallet og 1700-tallet. Som mange andre trebygninger fra denne tiden, har Gestifveriet også vært utsatt for dramatiske hendelser. Hovedbygningen har blitt ombygd og renovert i flere omganger, spesielt etter herjingene under de mange svensk-norske grensekrigene og av lokale branner, men sjelen og den opprinnelige sjarmen har alltid blitt bevart.

På 1900-tallet gikk Tanum Gestifveri fra å være et nødvendig stoppested for hesteskyss til å bli et populært reisemål for rekreasjon og god mat. I dag drives stedet som et moderne hotell og restaurant, men med den historiske atmosfæren intakt. Her serveres det fortsatt mat inspirert av Bohusläns tradisjoner, med stort fokus på lokal sjømat og bruk av andre lokale råvarer. Veggene  er fulle av kunst, antikviteter og minner fra over 360 års uavbrutt drift. Men hvis du er sulten så kan det være greit å vite at prisene i restauranten har steget med ca. 3000 % siden prisene nevnt over ble presentert for gjestene på etablissementet.

Og bare som en kuriositet så har altså svenske kongen Carl Gustaf vært gjest på Gestifveriet - i den grad det har noen som helst betydning. Det som derimot har en viss betydning er at de har et særdeles godt kulinarisk kjøkken. En annen enda bedre grunn for et besøk er at Gestifveriet ligger like i nærheten av Tanumhedes helleristninger fra bronsealderen. Dette helleristningsfeltet dekker et område på hele 45 kvadratkilometer og består 4 av forskjellige områder med tildels ulike typer motiver - og dette er såpass unikt at det står på UNESCOs verdensarvliste (se egen post).