Fra tidligere besøk i Løkken
2026
2025
https://knutjohansen.blogspot.com/2025/10/lkken-vjylland-danmark.html
2022
https://knutjohansen.blogspot.com/2022/07/lkken-jylland-denmark.html
Fra tidligere besøk i Løkken
2026
2025
https://knutjohansen.blogspot.com/2025/10/lkken-vjylland-danmark.html
2022
https://knutjohansen.blogspot.com/2022/07/lkken-jylland-denmark.html
Ogna elven renner over Jæren i Rogaland (Hå kommune) og er en av de mest kjente og klassiske lakseelvene i denne regionen. Det er en utpreget "flomelv", noe som betyr at vannføringen varierer veldig med regnvær og snøsmelting. Laksefiske i elven er fra 1. juni til 10. september.
Siden laksen er avhengig av god vannføring for å gå oppover i elven, tar fisket seg gjerne for alvor opp fra slutten av juli og utover i august. Det selges døgnkort og sesongkort (for eks. via Inatur), og det er strenge, personlige døgnkvoter på 3 laks per døgn, og fisket må stoppe når kvoten er nådd. I tillegg til fiskekort kommer statens fiskeravgift.
Elva renner gjennom et lett tilgjengelig kulturlandskap før den munner ut i Ognabukta, like ved Ogna stasjon, litt nord for Sirevåg. Landskapet her endrer seg fra mer kupert terreng lenger oppe i dalen mot Bjerkreim, til det flate, åpne Jærlandskapet nede ved kysten.
Rett ved elvemunningen ligger Ognasanden, som er en av de særegne sandstrendene på Jæren. Her kan man kombinere en tur langs det rennende ferskvannet i elva med en frisk dukkert i saltvannet på stranden rett ved siden av. Bare husk på å sjekke hvordan havstrømmene går før du hopper i vannet.
Men M/K «Ørsdølen II» var ikke en første båten…
De samme kvinnene ble også stilt spørsmål om hva de gjorde før «Lillegut» sin tid. «Så rodde me, men me ferdast minst mogeleg på vatnet. Døypte og konfirmerte vart me likevel i Bjerkreimskyrkja alle.» «Lillegut» holdt det gående til 1918.
Da ble den erstattet av «Ørsdølen I», den første av de to med samme navn som kom til å trafikkere vannet. Den var bygget i tre i Skåredalen ved Ørsdalsvatnet og trafikkerte vannet fram til ut på 1960-tallet.
Så kom den tredje i rekken. Den tok over for den tidligere «Ørsdølen l» og fikk navnet «Ørsdølen II». Den ble sjøsatt i 1964 og holdt det gående i ordinær rute fram til 1981. På skrytelisten ble det presisert at reisetiden nå ble redusert fra halvannen time til en time. Denne siste motorbåten (M/K, dvs. motorkutteren) ble bygget i Flekkefjord i 1963 og halt over land til Ørsdalen. I årene etter nedleggelsen var det en del entusiastiske lokale ressurser som tok ansvar og vedlikehold av båten. I dag går M/K «Ørsdølen II» i turisttrafikk på sommeren. Den har noen åpne avganger på søndager, men lar seg også leie for grupper eller bedrifter.
Mer om båtene på Ørsdalsvatnet
https://www.bjerkreim.info/pdf/Oersdalsbaatene.pdf
Batteriet hadde fire 10,5 cm kanoner med 16.000 meters skuddvidde og en skudd hastighet på 5 pr. sekund
To av kanonen stod i kasematt, som var et stort tunnel anlegg ved batteriet, bl.a. med kommando tårn over den ene kanonstillingen. I tillegg til kanonene var fortet utstyrt med våpen for nærforsvar.
Fjøløy fyr har en lang historie som strekker seg fra 1800-tallets sildefiske til dagens rolle som et populært turmål. Fyret ligger strategisk til på Fjøløy i Stavanger kommune (tidligere Rennesøy), rett i havgapet ved innseilingen til Stavanger og Ryfylke. Det sies at navnet Fjøløy kommer av at berggrunnen her består av tynne skifer lag som kan minne om en stabel med fjøler.
Det første fyret på Fjøløy ble etablert i 1849. Bakgrunnen var det enorme sildefisket i Boknafjorden på midten av 1800-tallet. Dette første fyret var svært beskjedent – et lite trehus på kun 5 kvadratmeter med en enkel oljefyrt lampe. I starten brant lykten bare to måneder i året (under vintersildfisket). Behovet økte imidlertid raskt, og etter få år ble brenntiden utvidet til ti måneder i året.
Etter hvert som skipstrafikken inn til Stavanger økte, ble det behov for et mer permanent anlegg. I 1867 ble det opprinnelige lille «skuret» erstattet av et større fyr bygget som et «familiefyr» som huset fyrvokteren og hans familie.
I 1939 ble fyret elektrifisert og i tillegg utstyrt med radiofyr, noe som økte sikkerheten for skipstrafikken betraktelig. I 1954 ble dagens fyrtårn i betong bygget, sammen med en ny og mer moderne bolig for fyrvokteren. Da den siste fyrvokteren gikk av med pensjon i 1977, ble stasjonen automatisert og avbemannet, og i 1983 ble selve hovedlyset i tårnet erstattet av en mindre, automatisk fyrlykt. Bygningene eies av Kystverket og brukes i dag som representasjonsbolig og feriested for deres ansatte. Selv om selve husene er stengt for publikum, er området rundt fritt tilgjengelig.
Rett ved fyret ligger restene av et Fjøløy fort som ble etablert av tyskerne i 1941. Området var militært og stengt for offentligheten helt frem til 2011. I dag er dette et av de flotteste turområdene i regionen med, intakte kanonstillinger og bunkere. Dette fortet var en del av den tyske «Festung Norwegen» (Vestvollen) sammen med flere mindre kystfort langs kysten (se beskrivelsen av Hausvikodden fort nord for Lindesnes og Varnes fort nord for Lista ved innseilingen til Lyngdal og Farsund)
Historien om Rabat på Malta er faktisk historien om en by som ble "delt i to". Navnet Rabat betyr "forstad" på arabisk, og det gir et fint hint om byens opprinnelse som forstad til Mdina.
I romertiden var det vi i dag akjenner som Rabat og Mdina én stor, sammenhengende by kalt Melite. Dette var den gangen hovedstaden på Malta. Rabat området var fylt med flotte romerske villaer. Den mest kjente fra denne tiden er Domvs Romana, i dag en ruin av et herskapshus med utrolig godt bevarte mosaikk gulv.
Da araberne inntok Malta på 800-tallet, endret de byplanen drastisk av forsvarsmessige årsaker. De gravde en dyp og bred vollgrav som skilte ut den høyeste delen av byen som i dag er festningsbyen Mdina. Resten av bebyggelsen ble liggende utenfor murene og fikk navnet Rabat.
Rabat er kanskje mest kjent for sin religiøse betydning. I følge tradisjonen var det skipet til Apostelen Paulus som havarerte på Malta i år 60. Historien sier at Paulus etter dette bodde i en grotte under det som i dag er sentrum av Rabat - i tre måneder. Siden romersk lov forbød begravelser innenfor bymurene rundt Mdina, ble det hugget ut enorme underjordiske labyrinter og katakomber under Rabat (St. Paul’s og St. Agatha’s katakomber). Disse fungerte som gravplasser og hemmelige møtesteder for de tidlige kristne.
Mens adelen og de rike bodde trygt bak murene i Mdina, var Rabat preget av flere gamle kloster og en del jordbruk. Da Malteserordenen (Johannitterridderne) kom til øya i 1530, bygde de opp flere av de kirkene og klostrene vi ser i dag, og flere av disse store kirkene er dedikert til nettopp St. Paulus.
Rabat er i dag mye mer enn bare en liten forstad til Mdina. Det er en levende by kjent for sine smale gater, tradisjonelle bakerier (prøv en pastizz!), og ikke minst de fargerike festivalene ("festas") om våren.
Her er de fem nasjonaldagene i kronologisk rekkefølge gjennom året:
Mdina er kjent som «Den stille byen» og er en av Europas flotteste befestede middelalderbyer. Byens historie strekker seg over 4000 år og er et levende museum som har overlevd utallige riker og invasjoner. Fønikerne (ca. 700 f.v.t) var de første som befestet byen og kalte den Maleth som betyr «trygg havn».
Romerne (218 f.v.t.) tok over byen og ga de den navnet Melite. Byen var da mye større enn i dag og inkluderte hele dagens Rabat. Ifølge kristen tro var det her apostelen Paulus bodde etter at han led skipbrudd på Malta i år 60.
I Middelalderen (870–1091) fikk byen Arabisk styre og skiftet da navn fra Melite til Mdina Dette er kanskje den viktigste perioden for byen. Araberne bygde de kraftige forsvarsmurene og gjorde byen mindre for at den skulle være lettere å forsvare.
Det er herfra navnet Mdina kommer, fra det arabiske ordet medina, som betyr «by». Nabobydelen som ble liggende utenfor bymuren fikk navnet Rabat som betyr «forstad». I denne perioden bodde adelen innenfor murene, mens vanlige folk måtte bo på utsiden.
Normannerne med Grev Roger av Sicilia erobret hele Malta i år 1091 og Mdina ble da hovedstaden for det maltesiske adelskapet. Mange av de palassene man ser i dag, ble opprinnelig bygget i denne perioden.
Da Johannitterridderne kom til Malta i 1530 valgte de Birgu som sin base i stedet for Mdina. Da Birgu lå ved havnen og der var det lettere å forsvare skipene deres. Dette førte til at Mdina mistet sin status som politisk sentrum, men forble hjemmet til de adelige familiene – derav kallenavnet Città Notabile («den fornemme byen»).
Det store jordskjelvet (1693) ødela store deler av byen, inkludert den gamle katedralen. Dette førte til en massiv gjenoppbygging i barokk stil, som er grunnen til at byen i dag har en unik blanding av smale middelaldergater og storslåtte barokkfasader.
Kallenavnet «Den stille byen» oppsto da hovedstaden ble flyttet til Valletta på 1500-tallet. Mdina ble nesten til en spøkelsesby da makten og handelen flyttet mot kysten. I dag er det fortsatt svært få biler som har lov til å kjøre innenfor murene, noe som bevarer den karakteristiske stillheten og nå bor det færre enn 300 mennesker innenfor murene.
En kuriositet er den lille isbutikken på torget. Eieren er en ung man som har arvet butikken fra sine foreldre som igjen arvet den av hans bestemor. Han lager all isen selv og bare etter bestemorens hemmelige oppskrifter - og den isen var veldig god!
Mdinas har en ikonisk byport som ble brukt som inngangen til King's Landing i den første sesongen av serien Game of Thrones. Dette er stedet der stedet der Catelyn Stark rir inn i byen sammen med Ser Rodrik Cassel.
Like nord for Medína går Victoria linjen på tvers av Malta. Denne følger en naturlig ravine i landskapet og var opprinnelig kjent som Nordvestfronten. Det er en festningslinje som er 12 kilometer lang og skiller den nordlige delen av øyen fra den mer tettbefolkede sørsiden.
Da den ble bygget av det britiske militæret på slutten av 1800-tallet, var linjen utformet for å danne en fysisk barriere mot invaderende styrker som landet nord på Malta, med den hensikt å angripe havneanleggene, som var så viktige for vedlikeholdet av den britiske flåten - deres kraftkilde i Middelhavet.
Selv om det aldri ble testet i kamp, utgjorde dette forsvarssystemet, som kombinerer forskjellige typer festningsverk – fort, batterier, skyttergraver, stoppmurer, infanterilinjer, søkelysstillinger og haubitserstillinger – et unikt blanding av varierte militære elementer, alle samlet for å håndheve strategien som britene tok i bruk for å forsvare Malta i siste halvdel av 1800-tallet. Det var en unik løsning som utnyttet de defensive fordelene ved geografi og teknologi som ingen av de andre festningsverkene gjør på de maltesiske øyene.
Victoria-linjene har sin opprinnelse i en kombinasjon av internasjonale hendelser og datidens militære realiteter. Åpningen av Suezkanalen i 1869 gjorde at Maltas posisjon midt i Middelhavet ble et strategisk viktig punkt for den britiske marinen. I dag står Mdina oppført på UNESCO verdensarvliste.

Restene etter Mnajdra tempelet
Mnajdra tempelet er og på Malta er og eldre enn både pyramidene i Giza , Newgrange og Stonehenge. Mnajdra ble bygget i perioden mellom 3600 og 2500 f.v.t. av en sivilisasjon vi i dag vet svært lite om. De etterlot seg ingen skriftlige kilder, bare disse massive monumentenr av stein. Tempelet ligger på en isolert terrasse på Maltas sørkyst, med utsikt over det åpne havet og den lille forbudte øya Filfla.
Bygget består hovedsakelig av hard korallkalkstein, som tåler vær og vind bedre enn den mykere globigerinakalksteinen som ble brukt i interiøret. Komplekset består av tre separate templer som ligger i en halvsirkel (en "kløverblad-form"), knyttet sammen av en felles gårdsplass.
Tempelet regnes i dag som en «Himmelske kalender» og det mest utrolige med Mnajdra er det sørlige delen av tempelet som er bygget som et astronomisk instrument. Ved jevndøgn og solverv fungerer inngangen som en presis lysmåler ved soloppgang. Ved vår og høstjevndøgn passerer solstrålene rett gjennom hovedporten og lyser opp den innerste aksen. Ved vintersolverv treffer solstrålene kanten på en av de store steinhellene til høyre for inngangen og ved sommersolverv treffer solenstrålene kanten på hellen til venstre. Dette tyder på at de som bygde Mnajdra hadde en avansert forståelse av solens bevegelser, sannsynligvis for å holde styr på landbrukssesongene eller på religiøse høytider. Om de noen hang fant ut at solen stod i ro og at jdet var jorden som beveger seg spiller ingen stor telle for resultatet.
Det er funnet spor etter livet og ritualene innenfor disse murene. Det er bl.a. funnet beinrester fra dyr og flintkniver, som tyder på rituelle ofringer. De dyrene man har funnet beinrester fra er storfe, sau og geiter. Man har og funnet figurer og graveringer som viser store omfangsrike damer (kalt "Fat Ladies"), og dette antas å representere fruktbarhet eller en modergudinner. Noen arkeologer mener Mnajdra kan ha vært et sted for helbredelse, basert på funn av små terrakotta modeller av menneskelige kroppssegmenter.
Rundt 2500 f.Kr. stoppet byggingen av megallittempler på Malta brått. Man vet ikke sikkert hvorfor, men teorier forklarer dette med ressursmangel, tørke eller sosiale omveltninger. Templene ble stående forlatt helt til de ble "gjenoppdaget" og gravd ut på 1800-tallet. I dag er både Ħaġar Qim og Mnajdra på UNESCOs verdensarvliste. For å beskytte de eldgamle steinene mot erosjon og sur nedbør, er hele komplekset nå dekket av store beskyttelsestelt.
Historien om Ħaġar Qim (og nabotempelet Mnajdra), går langt tilbake forbi middelalderen i Mdina og helt tilbake til menneskehetens tidligste sivilisasjoner. Disse templene på Maltas sørkyst er blant de eldste frittstående bygningene i verden.
Ħaġar Qim (navnet betyr "Stående steiner") ble bygget i den neolittiske perioden, nærmere bestemt i tempelperioden (ca. 3600–3200 f.v.t.). De er bygget ca. 1000 år før pyramidene i Egypt og mens Stonehenge ble påbegynt rundt 3000 f.Kr., sto Ħaġar Qim allerede ferdig flere århundrer før det.
I dag vet vi lite om folket som bygde disse templene, annet enn at de må ha vært dyktige ingeniører med kunnskap om astronomi - og så forsvant de på mystisk rundt 2500 f.v.t.
Det som gjør Ħaġar Qim unikt, er størrelsen på steinene og de avanserte teknikkene som ble brukt for å bygge dette. Tempelet består av enorme kalksteinsblokker (megalitter). Den største steinen er over 6 meter bred og veier rundt 20 tonn. Hvordan de flyttet disse uten hjul eller jernverktøy er fortsatt gjenstand for debatt, men man har funnet runde "steinkuler" på stedet
Tempelet er formet som en serie med "apsider" (halvsirkelformede rom). Veggene er dekorert med utskjæringer og spiraler. Ved sommersolverv (mellom 20. og 21. juni) treffer solstrålene gjennom et spesifikt hull i veggen ("orakelhullet") og lyser opp et alter inne i tempelet med matematisk presisjon.
Under utgravningene (som startet i 1839) fant arkeologer mange gjenstander som tyder på at templene ble brukt til religiøse ritualer og ofringer. «The Fat Lady» er en av de mest kjente funnene er statuetter av svært fyldige figurer. Disse er funnet flere steder og tolkes ofte som symboler på fruktbarhet eller en "Modergudinne", selv om noen forskere mener figurene kan være kjønnsnøytrale.
I dag er templene dekket av store teltduker for å beskytte den myke globigerina-kalksteinen mot vær, vind og sur nedbør.
Ordet "Ħaġar" betyr rett og slett "steiner" på maltesisk. Det finnes flere steder med dette navnet (som Ħaġar Qim og Ta' Ħaġrat). Hvis du tenkte på bibelske Hagar, er det en annen historie (se under), men på Malta er det nesten alltid de monumentale stein templene man snakker om.
![]() |
| Klippene Dwejra som står på UNESCO Tentative List |
Under Napoleonskrigene kastet gozitanerne ut de franske styrkene med hjelp fra britene. Mellom 28. oktober 1798 og 5. september 1800 fungerte Gozo som en uavhengig stat under ledelse av erkeprest Saverio Cassar. Den frie staten ble kalt La Nazione Gozitana før den til slutt ble en del av det britiske protektoratet sammen med resten av Malta.
Gozitanerne har alltid vært stolte og selvstendige. Selv i dag ser de på seg selv som litt annerledes enn folk på det de kaller "fastlandet" (altså øyen som heter Malta). Gozo er grønnere, mer preget av landbruk og har en bl.a. en lang tradisjon for håndverk som kniplinger (lace) og strikking.