(Besøkt 2005 og 2025)
lørdag 12. april 2025
Riva del Garde, Lago d’Garda, Trentino, Italy
torsdag 10. april 2025
Malcesine, Lago d'Garda, Veneto, Italy
Malcesine er en pittoresk liten by som ligger på østsiden av Gardasjøen, i regionen Veneto i Nord-Italia. Byen ligger ved foten av Monte Baldo (2.218 moh). Malcesines opprinnelse går - som de fleste småbyene i dette området - tilbake til romertiden og den oppstod nok fordi den hadde en strategiske beliggenhet langs handelsrutene mellom nord og sør i Italia. Det er også gjort funn som viser at disse handelsrutene gikk forbi her før romertiden. Det var derimot først i middelalderen at Malcesine virkelig vokste frem som en befestet by.
Byens landemerke er "Castello Scaligero". Den første borgen ble bygget av lombardene på 500-tallet, men den ble senere betydelig utvidet av Scaligeri familien fra Verona på 1200-tallet. Familien ga navnet sitt til borgen, på samme måte som for flere slike borger i småbyene langs østsiden av Gardasjøen.
Borgen i Malcesine ble et viktig forsvarsverk for den lille byen, men og et viktig kontrollpunkt for hele trafikken på Gardasjøen. De gamle handelsrutene langs Gardasjøen gikk på denne tiden på østsiden (Veneto) av Gardasjøen siden fjellene på vestsiden (Lombardia) var bratte og gikk direkte i sjøen. I dag er det vei på begge sider og vestsiden er å anbefale hvis man ønsker seg en naturopplevelse - som f.eks. en tur på den spesielle vegstrekningen Strada della Forra der åpningsscenen i James Bond filmen "Quantum of Solace" ble spilt inn.
Etter middelalderen var det en urolig tid. Først var det republikken Venezia som styrte her, deretter kom franskmennene og etter dem kom østerrikerne. På 1800-tallet, da Østerrike styrte store deler av Nord-Italia, ble Macesine en del av det østerrikske keiserriket. Østerrikerne forbedret veiene langs sjøen og dermed begynte og dette å bli et populært reisemål for både handelsreisende og for turister.
På 1900-tallet tok turismen av og de første som kom var fra Tyskland, Østerrike og Skandinavia. Byens beliggenheten er mellom fjellkjeden "Prealpi Gardesane" og sjøen. Fjellene og innsjøen ga et mildt klima, og den gamle byen er godt bevart. De 5 høyeste toppene i denne fjellkjeden er Monte Cadria (2.254 moh.), Monte Baldo (2.218), Monte Bondone (2.160 moh.), Monte Tofino (2.156 moh.), Monte Altissimo di Nago (2.079 moh.) og Monte Stivo (2.059 moh.). Av disse er det bare Monte Baldo som kan nås med taubanen fra Malcesine og derfor er dette også det fjellet som er enkleste å besøkte og som har det mest spektakulære utsikten. Vil du ikke i taubane opp på fjellet finnes det mange små kafeer og restauranter i de smale middelalder gatene.
onsdag 9. april 2025
Valpolicella, Lago d'Garda, Veneto, Italia
Valpolicella er et av Italias mest berømte vindistrikt. Det ligger i Veneto regionen i det nordøstlige Italia og strekker seg nordvest for byen Verona, opp i åsene og mot Lessini fjellene, videre vestover mot Bardolino ved Gardasjøen og østover mot Soave. Vinen som produseres i dette området er på Corvina, Rondinella og Molinara druer.
Corvina er hoveddruen som bidrar med farge, struktur og aromaer av kirsebær og bitter mandel. Rondinella druen tilfører friskhet, fruktighet og florale toner og Molinara druen blir for det meste brukt for å tilføre syre men bruken av Molinare druer har avtatt noe og Corvina brukes nå i økende grad for å gi mer struktur og tanniner. Noen av de mest kjente Valpolicella vinene er klassifisert slik:
- Valpolicella Classico
En lett, fruktig rødvin som produseres i det
historiske kjerneområdet vest for Verona. Er den produsert utenfor dette
ommradet heter den bare Valpolicella (altså uten Classico)
- Valpolicella Superiore
En Valpolicella Classico som har vært lagret i minst ett
år før den tappes og har høyere alkoholprosent.
- Valpolicella Ripasso
Egentlig en Valpolicella Superiore som har fått en ny
gjæring på pressrestene etter produksjon av Amarone eller Recioto, noe som gir
den mer fylde og kompleksitet. Denne vinen lages ved å la en ferdig gjæret
Valpolicella-vin gjennomgå en ny gjæring på bunnfallet fra Amarone eller
Recioto-produksjonen. Dette gir vinen mer fylde, kompleksitet, høyere
alkoholprosent og aromaer av tørket frukt og krydder. Den kalles ofte for
"lillebroren" til Amarone. Ripasso viner har en høy alkoholprosent.
- Amarone della Valpolicella
En kraftig, tørr rødvin laget av delvis tørkede druer.
Man høster først kun de druene som er av beste kvalitet og tørker disse i opp
til 4 mnd. før man starter gjæringsprosessen. Dette er en årgangsvin som lagres
flere år på eikefat før den tappes på flasker. Man skiller mellom europeiske og
amerikanske eikefat fordi disse gir vinen forskjellige karakter. Amarone viner
har en høy alkoholprosent.
- Reciotos della Valpolicella
En søt dessertvin laget med å tilføre tørkede drueskall
fra Amarone produksjonen. Gjæringen stoppes før alt sukkeret er omdannet
til alkohol, noe som resulterer i en søt, rik vin med intense aromaer av tørket
frukt og bær. Dette er en av Italias eldste vinstiler og teknikken kalles
«appassimento».
Disse forskjellige produksjonsmetodene og druesammensetningene gir et bredt spekter av viner innenfor Valpolicella-regionen, fra lette og fruktige "hverdags viner" til komplekse og kraftige viner for spesielle anledninger.
Vinen fra Veneto merkes ofte med hvor den er produsert. Valpolicella Classico (vest for Verona). Valpolicella Valpantena (øst for Verona). Valpolicella Estesa eller Orientale (øst for Verona inkl. dalene Val Squaranto, Valle di Mezzane, Val d'Illasi og Val Tramigna). Disse områdene har ofte litt forskjellige jordsmonn og mikroklima, noe som kan påvirke karakteren til vinene som produseres der. Det produseres også litt musserende viner (Valpolicelle Spumante) og noe roséviner i disse områdene, men hovedsaklig dreier det seg om rødvin. Kvaliteten på vinen fra Veneto klassifiseres etter italiensk standard med DOC, DOCG. I tillegg til dalstrøkene nevt over deles Valpolicella området inn i 5 hovedområder: Valle di Fumane, Valle di Marano, Valle di Negrarc, Valle kkdi Saint'Ambrogio og Valle di San Pietro i Cariano.
Men alt er ikke bare rødt i Valpolicella distriktet. Her produseres også hvite viner som Soave, Chardonnay, Pinot Grigio, Trebbiano og dessertvinenene Passito og Tecioto.
tirsdag 8. april 2025
Bardolino, Veneto, Italy
Historien om Bardolino starter i forhistorisk tid, men området ble neppe særlig sivilisert før romertiden. Romerne satt sine tydelige spor rundt hele Gardasjøen og det er funnet rester av strukturer og gjenstander som viser at det har vært en betydelig romersk aktivitet langs hele sjøen.Etter Romerrikets fall var Langobardene blant de germanske stammene som kom nordfra og slo seg ned i området. Navnet Langobard betyr omtrent “mennesker med langt skjegg” og dette har nok og gitt navnet til regionen Lombardia. Gardasjøen er delt mellom regionene Veneto i øst, Lombardia i vest og Trentino i nord. Navnet "Bardolino" antas å ha en langobardisk opprinnelse som muligens betyr "lite sted for langobardene”
På 900-tallet var det invasjon av ulike grupperinger fra Ungarn. Kong Berenger II av Italia (konge fra 950 til 961) gjorde lite for å stoppe dette. Dette medførte at de lokale innbyggerne satte opp flere store festningsverk rundt sjøen. Slottet i Bardolino ble sannsynligvis satt opp i denne tidsperioden. Parallelt med dette bygget en av de rikeste kjøpmennene i Verona - den berømte Scaligeri familien - den ikoniske borgen i Sirmione. Andre eksempel er byen Lazis som delvis også ligger innenfor høye bymurer med betydelige festningsverk.
Mens mye av de opprinnelige festningsverkene er nå borte, bortsett fra deler av bymuren fra 1100-tallet. To byporter står fortsatt, «Porta San Giovanni» (i nord) og «Porta Verona» (i øst). Den eldste kirken i byen heter San Zevno og den ble bygget sent på 900 tallet.
En fremtredende bygning i Bardolino er restene etter det skjeve tårnet ved havnen. Dette var en del av av en middelalderborg som lå i dette området. Det står også et eldgammelt steinbord ("La Preonda") i havneområdet og dette ble en gang brukt av fiskere og som møtested for befolkningen. I dag er dette spesielle bordet blitt et symbol på Bardolinos historie….
Under Napoleonskrigene ble det som var igjen av «Lombardia-Venezia-Bardolino regimet» satt under østerriksk styre. Under den første italienske uavhengighetskrigen (1848) gjorde Bardolino et kort opprør mot østerrikerne, men det var ingen stor suksess. Allerede i 1866 ble provinsen Lombardia tatt inn i det nye kongeriket Lombardia.
På 1900-tallet var det en betydelig vekst i turismen rundt Gardasjøen, og Bardolino ble et populært reisemål, kjent for sin beliggenhet ved sjøen, sin Bardolino-vin og ikke mist en stor olivenoljeproduksjon.
torsdag 20. mars 2025
Boen Gård, Tveit, Agder, Norway
I 1702 overtok Lagmann Christian Braunmann gården for å få i gang sag driften igjen, da det var denne som ga best utbytte til gården. Administrasjonen i København hadde lagt ned mange av sagene i regionen, og disse måtte ha egne privilegium for å drive videre. Boen og Braunmann var blant dem som slike fikk privilegium. Braunmann døde i 1729, men etterkommerne hans eide gården frem til 1753 da iren Edvard Smith, en fremgangsrik kjøpmann, kjøpte Boen med alle fiskerettighetene. Mange av bygningene var da forfalne, men Smith aktet å rette opp godsets uteseende og renommé og flyttet selv fra Kristiansand til Boen.
Smith vendte tilbake til Irland allerede i 1765, og overlot det hele til sin datter Margaretha og hennes ektemann kaptein Just Arctander for 14 500 riksdaler. Da Margaretha døde i 1801 lot arvingene Boen gå ut på auksjon. Det høyeste budet var på 26 000 riksdaler, og den nye eieren het Daniel Isachsen. Han var eier av Kristiansands største handelshus. Det lå da til rette for at Boen skulle gå ut av Margaretha Smith Arctanders mektige slekt, men ved en skjebnens ironi giftet Margaretha's datterdatter Hanne Nideros (24 år) seg med den nye eieren, nemlig Daniel Isaachsen (61 år), og gjennom henne levde slekten videre på eiendommen. Da Isaachsen døde i 1813, fikk hun utdelt store verdier, deriblant Boen Gård med sagbruk, fiske og jordbruk. På et besøk i Christiania i 1815 traff hun sin nye kommende ektemann, den 51 år gamle Eidsvoll helten Diderich Hegermann. Året før ble Diderich kalt inn som statsråd i armédepartementet for å bli utnevnt til generalmajor. Da paret giftet seg i 1815, søkte Diderich om avskjed fra embetsforretningene sine og slo seg ned på Boen Gård.
I 1940 kjøpte skipsmegler Johan G. Olsen herresetet på Boen. Like etter brøt andre verdenskrig ut, og tyskerne inntok gården og rekvirerte den til krigens slutt. Etter krigen ble industrivirksomheten ved fossen modernisert og en ny parkettfabrikk ble bygget i 1955.
Fotnote:
Hvis du stusser over navnet på elven så er forklaringen at den heter Tovdalselven øverst i vassdraget og at den heter både Tovdalselven og/eller Topdalselven i den nedre delen av vassdraget. Disse navnene bruke om hverandre. Hvis du og husker parketten som heter Boen så produseres den fortsatt, men ikke her. Fabrikken ved gården er nå tom og hele produksjonen er flyttet til Litauen, Kroatia og Sveits.
Knarestad i Tveit. Agder, Norway
onsdag 19. mars 2025
Gamle Finså kraftverk, Agder, Norway
Gamle Finså Kraftverk var i full drift fra 16. april 1923 til 30 oktober i 1963 og det var det første kraftverket i den gamle Tonstad kommune. Inntaksdammen ligger i Finsåfossen et stykke oppe i fjellet og er bygget av hogd og kilt naturstein som er satt oppå hverandre slik at den danner en svak bue mot vanntrykket.
Rettighetene til Finsåfallet ble i sin tid solgt til oppkjøpere allerede i 1898 og
skjøtet ble pantsatt i Flekkefjord Privatbank. Denne banken gikk så konkurs i 1813
og en gruppe bønder på Fintland og Tonstad ble da enige om å kjøpe rettighetene
for å starte utbyggingen. Vest Agder Energiverk (VAE) mente derimot at de hadde fått tildelt monopol på alle strøm leveransene i fylket og de fikk derfor overtalt (eller truet?) de lokale
bøndene til å stoppe planene om utbygging i Finså. Hele historien endte med at VAE til
slutt stod både for utbygging og strøm leveransene fra Finså Kraftstasjon.
I henhold til konsesjonsvilkårene var også VAE forpliktet til å bygge et nytt linjenett fra Tonstad i rett linje opp til Tjørom, med sidenett til både Josdal og Liland. Før kraftverket stod ferdig fikk visse deler av dalen strøm fra Tveiten Kraftverk. Her var det installert et hjelpeaggregat på 150 kW like nedenfor Dorgefossen som tilhørte Stavanger Elektisitetsverk.
Den første turbinen som ble montert på Finså kraftverk kom i
1923 og var på 88 kW. Men strømforbruket økte år for år frem til utbruddet av 2. verdenskrig
og man måtte derfor oppgradere kraftverket med en en ny turbin på hele 450 kW. Finså Kraftverk var enmannsbetjent
og denne stillingen hadde Martin Halvorsen i alle år så lenge kraftverket var i drift. I dag er det bygget en helt ny kraftstasjon (Nye Finså Kraftstasjon) og denne har en produksjonskapasitet på 23 MW.
Bygningene, demningen og deler av rørgaten fra det gamle anlegget står fortsatt igjen etter
40 år drift. Kraftverket viser tegn til forfall og de gamle turbinene er fjernet.
Likevel har dette kraftverket en stor historisk verdi – både for energi utbygging i Norge og ikke minst for en kommune som senere har blitt en av
landes største energileverandører.
søndag 10. november 2024
Skudeneshavn, Rogaland, Norway
Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård.
lørdag 9. november 2024
Visnes, Rogaland, Norway
Dette er egentlig historien om kobber gruvene på Visnes, Karmøy, i Rogaland og om de som fikk det hele i gang, om de som gjorde hva de kunne for å forpurre dette og om de som fikk det til å bli en av datidens største bedrifter i Norge og blant de meste moderne og berømte kobbergruvene i Europa. Det er neppe noen andre i hele Norge som på grunn av sitt pågangsmot har skapt grunnlaget for 3 Nobelpriser.
---o0o---
Det var sildefiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som først oppdaget malmforekomstene på Visnes. Han fikk med seg kameraten, Mauritz Kartevold fra Jæren og Sandnes. De var begge skjerpere og fant raskt ut at dette kunne bli stort. Mauritz Kartevold var en travel mann. Han var en norsk radikaler, republikaner, opplysningsmann, humanist, skjerper, frihetsmann, venstremann, avholdsmann, unitarist, autodidakt, urmaker, ordfører og kommune entreprenør i Sandnes. Med en slik bakgrunn var det ikke merkelig at han ble kalt "Jærens Sokrates".
Den pietistiske presten Lars Oftedal i Stavanger gjorde hva han kunne for å sverte Mauritz Kartevold siden han var kritisk til kirkens syn på helvete. Han ble mobbet fra alle sine tillitsverv og han mistet flere jobber pga sverting og baksnakking av den fromme presten med alle sine gode kontakter fra næringslivet i Stavanger. Dette resulterte i at Mauritz Kartevold konkluderte med at "Det blir ikke fred på jorden før man får fjernet alle religionene". På toppen av det hele mente Maurits Kartevold at alle de 7 verdensreligionene var likeverdige - noe som provoserte den pietistiske presten ytterligere
Nå hadde det seg slik at denne presten - som var grunnleggeren av Indremisjonsbevegelsen i Norge - like vel ikke hadde holdt sin sti så ren som han hadde løyet om fra prekestolen, for til slutt måtte han stå skolerett i sin egen menighet og forklare sine usedelige kontakter og aktiviteter mot både egen menighet og andre "unge jomfruer" i Stavanger. Han ble fradømt sitt embete og fikk ikke praktisere som prest, så han startet heller avisen Stavanger Aftenblad der han i mange år kunne skrive om fromheten i sitt eget livssyn og Guds vrede for de som ikke var enig med han. Mauritz Kartevold ble lei av denne negative kulturen og flyttet fra byen - så noe av det siste han gjorde før han dro var dette:
Mauritz Kartevold hadde etablert folkebiblioteket i
Sandnes, men pietisten Oftedal protesterte og ville forby alle bøker skrevet av både Henrik
Wergeland og Alexander L. Kielland (som i tillegg til forfatter og industriogründer til og med var medlem av Norges
Kvinnesaksforening). Dermed opprettet Mauritz Kartevold enda et nytt bibliotek
som han kalte "Leselaget Henrik Wergeland" - der kunne de omtalte bøkene leses til pietistens store
forargelse (og forbannelse).
Men tilbake til Vinsnes og gruvesdriften....
Det viste seg fort at forekomstene på Vinsnes var så
omfattende at både Mauritz Kartevold og Torbjørn Brualand måtte ha finansiell
hjelp for å starte på gruvedriften. De kontaktet Charles de France i Antwerpen
Gruveselskap og inngikk et samarbeid med han. Begge fikk da 2.000 riksdaler for
sine andeler og en avtale om en årlig utbetaling på 1.000 riksdaler hver så
lenge gruvene var i drift - dette mot at Charles de France skulle være
majoritetseier og gruvedirektør i den samme perioden.
Etter at Mauritz Kartevold var ute av gruvedriften på Vignes fant han forekomster av uran holdig bergart i Vindafjord kommune i Rogaland. Han starten da en ny virksomhet og kalte den nye gruven Thors Gruve etter mineralet thoritt som inneholder grunnstoffet thorrium. Herfra leverte han uranmalm til Marie Curie som kunne skape røntgenstråler da hun oppdaget både radium og polium i malmen fra Vats. For dette fikk hun nobelprisen i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911 - det var og malmen fra denne gruven som gjorde at engelskmannen Sir William Ramsey oppdaget edelgassen helium og fikk nobelprisen i kjemi i 1904, men alt dette er egentlig en annen historie....
Livet på Visnes gikk videre under Charles de France sin
ledelse. Gruvene ble lønnsomme og mye av overskuddet ble ført tilbake i et stadig voksende gruve miljø - eller rettere sagt til noen i
dette miljøet. Det kom stadig både utenlandske og norske gruvearbeidere for å ta del i dette eventyret. De som kom som funksjonærer fikk det rimelig greit.
Funksjonærboligene hadde 8 rom som ble disponert av en familie. Direktøren
hadde selvfølgelig det største huset med hele 12 rom, mens arbeiderboligene var
små og hadde gjerne bare 2 rom der det bodde en familie eller to på hvert av disse. Det var heller ikke uvanlig at nye arbeidere som kom til gruvene hadde
med seg sitt eget hus og at de som forlot gruvene ofte tok med seg hele huset i
bagasjen. Arbeiderne flyttet og en del mellom ulike gruvesamfunn (se under)
etter hvor det var jobber å få. Derfor er det i dag mange hustufter og grunnmurer som står igjen etter disse små arbeiderboligene.
Etter hvert vokste det opp en hel by ute på Visnes. På det meste
bodde det 3.000 personer her og ca. 1.800 av disse var direkte engasjert i
gruvedriften. Her var det dagligvarebutikker, postkontor, sykehus, lensmann,
legekontor, eget kraftverk (landets 2. kraftverk), telefonlinjer (landets 1.
telefonlinje), jernbane, egen jordmor, flere bevertningssteder, kjøkkenhage med grønnsaker og staller for
gruvens hester. Hele gruve landsbyen ble nærmest autonom og helt selvstyrt uten
påvirkning fra andre kommuner på Karmøy - så Charles de France var ikke bare
gruve direktør, men nesten en egenrådig konge i sitt eget land.
Kobberplatene som ble brukt til byggingen av Frihetsstatuen
kommer fra Kobberverket på Visnes. Selve statuen ble bygget i Frankrike etter
tegninger fra Alexander Gustavo Eifel - han med det berømte tårnet midt i i
Paris. Etter bygging ble statuen gitt til USA og den står nå som
"Statue of Liberty" på Liberty Island ved innseilingen til New York.
Det var hit alle skipene ankom den gang emigranter var velkomne til
USA.
For funksjonærene var det andre og bedre regler. De hadde og
andre fordeler ut over sykelønn og bedre boforhold. Charlers de France forstod
at folkene måtte trives for å bli på Visnes. Han overtok derfor et stort område
like utenfor gruven der han fikk anlagt et nettverk av ridestier og ulike
parkanlegg med andedammer, lysthus, parker for ballspill eller andre aktiviteter
for funksjonærene og deres barn. Arbeiderne kunne ikke ri på hestene, så hele
dette parkanlegget med ridestier var forbeholdt funksjonærene. Han fikk og anlagt en stor
kjøkkenhage med egen gartner som skulle sørge for friske grønnsaker hver dag.
Gruvedirektør Charle de France forlot Norge da gruvene på Vinsnes ble stengt ned, men hva som skjedde videre med han og sildefiskeren Torbjørn Brualand er ukjent. Historien til gamle norske kobberverk er derimot godt dokumenter så her er litt informasjon om disse:
De 5 største kobber gruvene i Norge:
- Røros Kobberverk på Røros i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sølv. Gruvene var i drift mellom 1644 - 1977, og står i dag på UNESCO verdensarv liste. Røros var en av de største produsentene av kobber i Europa på 1600-1700-tallet
- Visnes Kobberverk på Karmøy i Rogaland drev med utvinning av kobber som bl.a. ble brukt til å bygge Frihetsstatuen "Statue of Liberty" som står ved innseilingen til New York. Gruvene var i drift mellom 1865–1972 og på 1800 tallet var Visnes en av de største og mest moderne gruvene i Europa.
- Løkken Verk på Meldal i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Gruven var i drift mellom 1654–1987 og i denne perioden var dette en viktig bidragsyter til veksten i Orkla konsernet.
- Sulitjelma Gruver på Fauske i Nordland drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. De var i drift mellom 1887-1991. Dette var i mange år blant de aller største arbeidsplassene i Nordland
- Kvikne Kobberverk på Kvikne i Innlandet var en av de første kobber gruvene i Norge. Driften var mellom på 1600-1700 tallet. Denne gruven var drevet av kongen, men uten suksess sammenlignet med gruvene på Røros og Visnes.
· Kjørholt Gruve (Porsgrunn, Telemark)
· Skorovas Gruver (Namsskogan, Trøndelag)
· Meldal Gruver, Øvre og Nedre Grut Gruver (Meldal, Trøndelag)
· Kleivi Kobberverk (Ål, Viken)
· Ytterøy Kobberverk (Levanger, Trøndelag)
· Tydal Kobberverk (Tydal, Trøndelag)
· Kongsberg gruver, (Kongsberg, Viken)
· Selbu Kobberverk (Selbu, Trøndelag)
· Kongsberg gruver (Kongsberg, Viken)
Og bare for å unngå forvirring …... så finnes faktisk en gammel "Rødkleiv gruve" på Jæren i Sør-Rogaland. Den ligger i nærheten av Varhaug og har ingen sammenheng med gruvebyen på Visnes. Denne gruven er opprinnelig fra 1600 tallet og var bare delvis i drift i perioder med høy pris på kobber.