Nevlunghavn, Vestfold, Norway

Nevlunghavn Gjestgiveri fra 1844

Nevlunghavn er et godt bevart gammelt lokalsamfunn som startet som et lite fiskevær i Larvik kommune i Vestfold. Det ligger ytterst på Brulanes-halvøyen, bare noen kilometer fra Helgeroa, rett ut mot det åpne Skagerrak. Nevlunghavn regnes som en av de mest intakte kystperlene på Østlandet og det lille samfunnet står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske miljøer.

Nevlunghavns historie strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet da de første fiskerne og losene etablerte seg her. Havnen lå strategisk til bak de beskyttende øyene Brulanes skjærene, noe som ga en trygg havn i et ellers værhardt farvann. Det som gjør Nevlunghavn unikt, er den tette, gamle trehus bebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet. Husene ligger tett i tett langs de smale gatene som snirkler seg ned mot bryggene. Lokalbefolkningen har lagt stor vekt på å bevare den opprinnelige stilen med hvite fasader og tradisjonelle detaljer.

Gjennom århundrer var det losing og havfiske som holdt liv i samfunnet. Losene fra Nevlunghavn var kjent for sitt mot og sin dyktighet når de var storm og uvær seilte ut for å lose store skuter trygt inn Langesundsfjorden eller Oslofjorden.

Om sommeren våkner Nevlunghavn for alvor til liv. Havnen fylles med lystbåtene bryggekanten blir et naturlig samlingspunkt for både fastboende, hyttefolk og turister. Like vest for Nevlunghavn ligger Mølen. Dette området er en del av den enorme endemorenen (Raet) fra istiden. Her er det imponerende rullesteinstrender, grav røyser fra bronsealderen og et rikt fugleliv. Dette raet finner man rester av på Jomfruland utenfor Kragerø og og på Tromsøya utenfor Arendal. Nevlunghavn har i mange år vært et yndet motiv for kunstmalere og fotografer på grunn av det helt spesielle lyset ved kysten og de mange motivene som finnes rundt hvert eneste hushjørne.

Gjestehavnen i Nevlunghavn

Kortversjonen av historien om Nevlunghavn startet med fiskere på 1500-1600 tallet og fortsatte med losene storhetstid på 1700- 1800 tallet med. Da dampskipene kom utover på 1800- 1900-tallet ble seilskipene gradvis utkonkurrerte og behovet for de tradisjonelle kystlosene mindre. Nevlunghavn vendte da fokuset tilbake til fiskeriet, før det til slutt ble et stort inntog av turister.

De første skriftlige kildene som nevner fast bosetning her, stammer fra andre halvdel av 1500-tallet. Dette var fattige familier som ikke eide egen jord, men som fikk lov av herregården Fritzøe (som er grunneier - se fotnote) til å sett opp noen enkle stuer helt nede i strandkanten. Livet var enkelt og hardt. Man levde av det havet ga fra dag til dag, kombinert med litt enkelt husdyrhold på fellesbeiter.

Da det statlige losvesenet ble strengt organisert, fungerte losingen som et fritt yrke. Den losen som først  kom om bord i et skip ute på havet, fikk jobben og betalingen. Losene i Nevlunghavn bygde utkikksposter på de høyeste knausene. Så snart de så et seil i horisonten, la losene på sprang og kastet seg ombord i båtene sine. Yrket var ekstremt risikofylt, og mange Nevlunghavn-familier mistet sine forsørgere på havet. Losing var imidlertid godt betalt for de som lyktes. Det var denne losvirksomheten som finansierte de største og flotteste trehusene som preger de smale gatene i Nevlunghavn i dag.

Rundt forrige århundreskifte (ca. 1900) begynte byfolk og kunstnere å søke til kysten om sommeren. De fastboende var visstnok først litt forundret over disse "badegjestene", men turismen ble raskt en kjærkommen ekstrainntekt. Fiskerne leide ut rommene sine og flyttet selv ned i kjelleren eller ut i uthuset om sommeren for å tjene noen ekstra kroner. Dette la grunnlaget for Nevlunghavn som et av Norges mest eksklusive og ettertraktede sommersteder. I etterkrigstiden, da mange andre norske kystbyer moderniserte og rev gammel trebebyggelse til fordel for bilveier og betong, valgte innbyggerne i Nevlunghavn en annen vei - bevaring av lokalmiljøet. I dag er Nevlunghavn utpekt som et "Område av nasjonal kulturhistorisk interesse" av Riksantikvaren. Det medfører strenge regler for hva man får lov til å endre på husene.

— oOo —

Om Fritzøehus, Michael Treschow og fotballbaner

Skisse av Fritzøehus

Fritzøehus er et monumentalt herregårdskompleks som ligger i Larvik. Det er ikke bare en av Norges mest imponerende historiske eiendommer, men det har også en helt spesiell plass i norsk industri- og slektshistorie. Fritzøehus er Norges største private bolig med et bruttoareal på godt over 2 000 kvm. Hvis man tar med alle fløyer, kjellere, tilbygg anslår det til over 6 000 kvm totalt fordelt på 75 rom.  

Det var Michael Treschow som startet byggingen av selve Fritzøehus. Det ble oppført i årene 1863–1865, og ble senere utvidet i flere omganger mellom 1885 og 1897 til dagens anlegg.  Eiendommen er fremdeles i Treschow-familiens eie. Michael Stang Treschow tok over som eneeier av hele Treschow-Fritzøe i 2019.

Tanten hans heter Mille Marie Trescow og hun var gift med «Rimi-Hagen” fra 2005 til 2012. Da Michael Stang Treschow overtok Treschow-Fritzøe i 2019 var det etter sin far som var broren til Mille Marie. Hun døde i 2018 , bare 64 år gammel. I andre land ville familien Trescow hatt adelige titler, men ikke i Norge. Her har vi ingen tradisjon for noe føydalsamfunn og adelskap og adelstitler ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Treschow-slekten har historiske røtter i dansk adelskap, men i Norge fungerte deres betegnelser (som godseier og brukseier) bare som yrkes- og standstitler.

Herregården er omkranset av et enormt parkanlegg på rundt 1700 dekar - til sammenligning er hele kongsgården på Skaugum på 1200 dekar. Parken ble anlagt i engelsk landskapsstil. Store deler av parken ble vernet i 1980 for å bevare det unike kulturlandskapet og den gamle bøkeskogen. Siden Fritzøehus er en privatbolig for Treschow-familien, er verken slottet eller den indre parken åpen for allmennheten.

 

Pengene til dette kom opprinnelig fra dansk handels- og bankvirksomhet, men den virkelige milliardformuen ble skapt ved at disse pengene ble investert i oppkjøp og industrialisering av skogene og jernverksressursene i Larvik-distriktet. Gjennom generasjoner fortsatte familien å tjene penger på tømmersalg, eiendomsutvikling og byggevarer (Treschow-Fritzøe AS). Skogeiendommen er i dag Norges største privateide skog på med et areal på over 600 kvadratkilometer. 

Dette er 2,5 ganger større enn hele Stavanger kommune inkl. Rennesøy og Finnøy etter siste sammenslåing (men for ordens skyld bare 50% av arealet av Sandnes kommune som er 4 ganger større enn Stavanger) - like vel eier Treschow et skog areal som tilsvarer arealet til 84 000 fotballbaner. Og bare for å sette dette i perspektiv så finnes til sammen et sted mellom 2400 og 2600 slike «skikkelige» 11-er  fotballbaner i hele Norge.

Sett i lys av den enorme formuen var det en marginal gave å gi de lokale fattige fiskerne lov å bygge noen små skur i vannkanten ….. selv om dette til slutt endte opp som den lille byen Nevlunghavn.

Årøyene, Vestfold, Telemark, Norway

Årøyene i Langesundsfjorden er en flott øygruppe som ligger helt sør i Vestfold, på grensen mot bamble i Telemark. Øygruppen består i hovedsak av de fire øyene Store Årøya, Lille Årøya, Vesle Årøya og Stokkøya. I tillegg finnes det mange småøyer mellom disse. De 3 Årøyene ligger i Larvik kommune, mens Stokkøya ligger i Bamble kommune.

Store Årøya er den største øya med et variert terreng med skog, åpne sletter, svaberg og flotte sandstrender. Det mest kjente landemerket er den historiske, nedlagte skolen som ligger idyllisk til like ved ferge brygga Lindtein. På skolen muligheter for overnatting og det er også tillatt å slå opp telt på sletta her. på øya er det fortsatt spor etter et gammelt kalkbrudd fra Norsk Hydros tidlige dager. 

Lille Årøya har både natur og utsikt. Det høyeste punktet på øya er er ca 40 moh. og herfra er det utsikt både mot Langesundsfjorden og Skagerak. På toppen ligger det også en gammel gravrøys fra oldtiden. Helt nord på øyen, i Bukta, er det et naturlig samlingspunkt for hytteeiere og båtfolk. Her er det og anløp av rutebåt og øyas eneste sommer kiosk. 

«Bukkespranget»

På Vesle Årøya ligger det spektakulære «Bukkespranget». Vesle Årøya ligger helt tett på Lille Årøya og det trange, dype sundet deler Lille og Vesle Årøya. Sundet er så smalt at sagnet sier en bukk en gang hoppet over fra den ene siden til den andre (derav navnet). Når rutebåten går gjennom her, må den manøvrere svært forsiktig mellom de bratte fjellveggene.

Gjennom «Bukkespranget»

Stokkøya ligger helt ytterst Langesundfjorden. Rett vest for den ligger Store og Lille Årøya, adskilt av det smale Stokksundet.. Rett sør for Stokkøya ligger også den lille holmen Låven som faktisk er verdenskjent blant geologer fordi man finner det sjeldne mineralet Låvenitt her.  Øya er veldig frodig, vill og delvis tett skogkledd natur. Stokkøya skiller seg litt ut fra naboøyene ved at den er mer uberørt og har langt færre hytter

For å komme ut til Årøyene må man enten bruke egen båt eller ta en av skyssbåten M/S Skjæløy eller M/S Ragnøy.  Disse går i fast rute mellom Helgeroa og Langesund og har flere faste anløp på de 3 Årøyene og på Stokkøya.

Langesund, Telemark, Norway

Langesund er administrasjonssenteret i Bamble kommune i Telemark og ligger ytterst på Langesundshalvøya, mot Skagerrak. Hvitmalte trehus, smale gater og rike maritime historie gjør Langesund til et populært sommersted i Grenlandsregionen. Langesund er og kjent som en av Norges mest aktive sommerbyer når det gjelder konserter og kultur.

Det historiske fredede bygget Wrightgaarden fra tidlig 1800-tall er hjertet i Langesunds kulturliv. Hver sommer fylles bakgården med publikum for å oppleve kjente nasjonale og internasjonale artister. Langesund Bad er et tradisjonsrikt hotell og tidligere kurbad etablert i 1898. Det ligger helt nede ved sjøkanten. Langesund har dype røtter innen skipsfart og båtbygging, og var historisk sett et viktig tollsted.

Langesund og Langesundsfjorden er en del av Gea Norvegica UNESCO Global Geopark og er internasjonalt kjent blant geologer for sine sjeldne mineraler og fossiler (spesielt knyttet til Oslofeltet).

Mange forbinder Langesund med fergeforbindelsen til Hirtshals i Danmark. Fjord Line driftet denne ruten i mange år, men den ble permanent avviklet tidlig i 2023 da rederiet valgte å flytte sine ruter til Kristiansand og Sandefjord. Det som ikke er like kjent er at Langesund har historisk sett vært et av de mest registrerte funnstedene for sjeldne mineraler i verden.

Helgeroa , Vestfold, Norway

Helgeroa, ligger flott til på østsiden av Langesundsfjorden i Larvik kommune. Dette tettstedet har en historie som strekker seg fra vikingtidens dramatiske slag til sjarmerende kystidyll og moderne sommerturisme.

Helgeroa ble stedet for en av de mest avgjørende hendelsene i norgeshistorien. Palmesøndag i år 1016 sto det berømte slaget ved Nesjar like utenfor Helgeroa (ved Mølen og Værvågen). Her kjempet Olav Haraldsson (som senere fikk navnet Olav den hellige) mot Svein jarl og hans samling av norske høvdinger. Olav vant det massive sjøslaget, noe som ble et stort skritt på veien mot å samle og kristne Norge. I dag står et Nesjar-monument i Helgeroa havn for å minnes denne historiske hendelsen.

Navnet Helgeroa kommer trolig av mannsnavnet Helge (eller ordet hellig) og ro (i betydningen krok eller krå). Selv om det har bodd folk i området i uminnelige tider, begynte Helgeroa å vokse frem som et ordentlig strandsted på 1500-tallet, drevet av den økende trelasthandelen. De første skriftlige beskrivelsene om Helgeroa er fra 1626. Beliggenheten gjorde det ideelt for sjøfart, og allerede rundt 1630 ble det etablert tollstasjon her, etterfulgt av et gjestgiveri rundt 1650.

På 1800-tallet var Helgeroa et travelt lite kystsamfunn. Folketellingen fra 1801 viser at stedet huset i underkant av 200 mennesker. Yrkesgruppene hadde nær knytninger til havet - her bodde det loser, tollere, matroser, fiskere og fraktemenn. Helgeroa ble spesielt kjent som en viktig losstasjon.

Utover 1800-tallet vokste også andre næringer frem i nærområdet. Da det lokale jernverket i nabobukta Barkevik trappet ned mot slutten av århundret, kastet lokalbefolkningen seg over en ny og lukrativ industri - isproduksjon. Elver ble demmet opp for å samle vann slik at man kunne skjære ut naturis på vinteren. Deretter ble isen eksportert med skip til land som England for å brukes til kjøling.

Før veiene og broene ble bygget, var sjøen den viktigste ferdselsåren. Helgeroa spilte da en nøkkelrolle som knutepunkt mellom Østlandet og Sørlandet. Fergesambandet over Langesundsfjorden (mellom Helgeroa og Langesund) var i lang tid en flaskehals og et helt nødvendig ledd for de som reiste langs kysten. Dette ble slutt da den nye Breviksbroen åpnet og ledet trafikken fergefritt lenger inne i landet. Etter at fergetrafikken forsvant, endret Helgeroa karakter til å bli en idyllisk ferieby.  Sjøkartverkets målestasjon for vannstand ble etablert her i 1965, og det gamle samfunnet satset på turisme. 

I dag er Helgeroa preget av en stor og populær gjestehavn og marina. Området tiltrekker seg tusenvis av campere og badegjester hver sommer, og denne lille rutebåten frakter fremdeles passasjerer og syklister mellom Helgeroa, de idylliske Arøyene og Langesund i sommerhalvåret.

Fjällbacka, Bohuslän, Sweden

Fjällbacka er en liten kystby i Tanum kommune i Bohuslän, Sverige. 

Byen er preget av havet, sildaperioder, steinindustri og flere kjente kulturpersonligheter. 

Fjällbacka ble etablert i de store sildeperiodene på 1600-tallet under det mektige fjellet Vetteberget. Dette fjellet ga god beskyttelse mot vær og vind, noe som gjorde det til et ideelt sted for fiskere. Den lille byens virkelige vekst kom imidlertid med de store sildaperiodene på 1700- og 1800-tallet. Når silda trakk inn mot kysten, eksploderte aktiviteten. Fjällbacka ble derfor ikke bare et mottaksenter for fisk, men og et knutepunkt for salting av sild og utvinning av sildeolje (tran), som ble eksportert til resten av Europa. I disse periodene strømmet det til sesongarbeidere, og handelsmenn som etablerte sine forretninger her.

Da silda forsvant i 1890 og frem til 1940 måtte samfunnet finne nye inntektskilder. Løsningen lå i fjellet. Bohuslän-granitten var svært ettertraktet, og det ble etablert store steinbrudd i og rundt Fjällbacka. Det ble hugget gatestein, kantstein og bygningsstein som ble skipet ut til store byer i både Europa og Sør-Amerika. Særlig på øya Dannholmen og områdene rundt kan man fortsatt se tydelige spor etter denne fysisk krevende industrien.

Utover 1900-tallet endret Fjällbacka karakter fra å være et hardbarket industrisamfunn til å bli et populært feriested. Den aller mest kjente sommergjesten var den verdenskjente skuespillerinnen Ingrid Bergman. Fra 1958 og frem til sin død tilbrakte hun nesten alle sine somre på øya Dannholmen i skjærgården utenfor Fjällbacka. Hun elsket den usjenerte friheten stedet ga henne. I dag er hun hedret med en egen statue på Ingrid Bergmans torg nede i havna, og asken hennes ble spredt i havet like utenfor.

I nyere tid har Fjällbacka fått en enorm internasjonal oppmerksomhet takket være krimforfatteren Camilla Läckberg, som selv er vokst opp i byen. Hennes bestselgende krimbøker (og TV-serien «Mordene i Fjällbacka») utspiller seg i og omkring den ellers så idylliske småbyen. Dette har skapt en stor bølge av «krimturisme», der besøkende kommer for å se åstedene fra disse bøkene.

I dag er det faste innbyggertallet i Fjällbacka relativt lavt (rundt 800 mennesker), men om sommeren flerdobles tallet. Stedet er kjent for de hvite trehusene og de røde naustene som ligger klemt mellom havet og fjellet. Kungsklyftan – en dramatisk revne i Vetteberget med store steinblokker kilt fast på toppen - kjent fra filmatiseringen av Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter» - og ikke minst et yrende båtliv.

For øvrig må det jo også nevnes at hele Bohuslän – inkludert Fjällbacka og områdene helt sør til Gøta elven – faktisk var en del av Norge under navnet Viken/Båhuslen frem til freden i Roskilde i 1658, da disse områdene ble avstått til Sverige.

(Besøkt: 1974 - 1985 - 1995 -2001 - 2002 -2004 - 2009 -2026)

 

Tanum Gestifveri, Tanumhede, Bohuslän, Sweden

Tanum Gestifveri (navnet er riktig skrevet så det er ikke en skrivefeil) i Tanumhede i Bohuslän er et av Sveriges aller eldste og mest tradisjonsrike gjestgiverier som fortsatt er i drift. Siden Bohuslän en gang var norsk og historisk sett fortsatt har sterke bånd til Norge - er historien vel så spennende sett med norske øyne - ikke minst pga. de store hellerissningsfeltene som ligger her (mer om deti egen post). 

Historien om Gestifveriet strekker seg helt tilbake til 1600-tallet. På denne tiden var veiforbindelsene mellom datidens Christiania og København/Göteborg en viktig transportvei. Karl IX og senere dronning Kristina av Sverige spilte viktige roller i å systematisere det svenske post- og skyssystemet på denne strekningen.

1663 regnes som det offisielle startåret for Tanum Gestifveri. Det var da stedet fikk sine offisielle gjestgiverirettigheter, bare fem år etter at Bohuslän ble svensk ved freden i Roskilde i 1658. Gjestgiveriet fungerte som et "skjutshåll" (som betyr skysskifte). Her måtte bøndene i området stille med hester og vogner for å frakte reisende, kongelige kurerer og post videre til neste stasjon.

Det å drive gjestgiveri på 1600- og 1700-tallet var strengt regulert, men kom også med store fordeler. Gjestgiveriet hadde eksklusiv rett til å brenne og selge brennevin og skjenke øl i sognet. Eieren hadde plikt til å tilby mat og husly til reisende uansett stand – fra fattige bønder til de kongelige. Prisene var regulert av staten, og man måtte føre en «dagbok» eller «gjestebok» der de reisende kunne klage på servicen.

På den tiden kostet et solid måltid mat 22 øre, mens et middels måltid mat med  husmannskost kostet hele 20 øre. En glass renset brennevin kostet 4 øre. Ville man overnatte kostet en bred seng (uten lys og varme på rommet) 6 øre pr. natt og for en smalere seng måtte man betale 2 øre. Hadde man med seg egen hest kostet det 1 øre pr. døgn med stallplass. 

De eldste delene av dagens anlegg har vegger som stammer fra slutten av 1600-tallet og 1700-tallet. Som mange andre trebygninger fra denne tiden, har Gestifveriet også vært utsatt for dramatiske hendelser. Hovedbygningen har blitt ombygd og renovert i flere omganger, spesielt etter herjingene under de mange svensk-norske grensekrigene og av lokale branner, men sjelen og den opprinnelige sjarmen har alltid blitt bevart.

På 1900-tallet gikk Tanum Gestifveri fra å være et nødvendig stoppested for hesteskyss til å bli et populært reisemål for rekreasjon og god mat. I dag drives stedet som et moderne hotell og restaurant, men med den historiske atmosfæren intakt. Her serveres det fortsatt mat inspirert av Bohusläns tradisjoner, med stort fokus på lokal sjømat og bruk av andre lokale råvarer. Veggene  er fulle av kunst, antikviteter og minner fra over 360 års uavbrutt drift. Men hvis du er sulten så kan det være greit å vite at prisene i restauranten har steget med ca. 3000 % siden prisene nevnt over ble presentert for gjestene på etablissementet.

Og bare som en kuriositet så har altså svenske kongen Carl Gustaf vært gjest på Gestifveriet - i den grad det har noen som helst betydning. Det som derimot har en viss betydning er at de har et særdeles godt kulinarisk kjøkken. En annen enda bedre grunn for et besøk er at Gestifveriet ligger like i nærheten av Tanumhedes helleristninger fra bronsealderen. Dette helleristningsfeltet dekker et område på hele 45 kvadratkilometer og består 4 av forskjellige områder med tildels ulike typer motiver - og dette er såpass unikt at det står på UNESCOs verdensarvliste (se egen post).

Tanum Helleristninger, Bohuslän, Sweden

Tanumhede er et koselig og rolig tettsted med rundt 2000 innbyggere, plassert i det historiske landskapet Bohuslän i Västra Götalands län. Den lille byen er administrasjonssenter for Tanum kommune og ligger rett ved motorveien (E6). ca. 1,5 timer nord for Göteborg og under 2 timer sør for Oslo. Selv om Tanumhede i seg selv ligger et par kilometer inn i landet, har kommunen en fantastisk kystlinje. De kjente skjærgårdsperlene Grebbestad og Fjällbacka, som begge bare ligger 10–15 minutters biltur unna, er preget av hvite hus med røde sjøboder i en helt spesiell skjærgård.

Det som gjør Tanumhede unikt på verdensbasis, er den enorme konsentrasjonen av helleristninger fra bronsealderen (ca. 1700–500 f.v.t.). Dette er et av verdens mest kjente og imponerende områder for helleristninger. På grunn av sin historiske og kunstneriske verdi ble hele området inkludert på UNESCOs verdensarvliste i 1994. Området dekker et areal på rundt 45 kvadratkilometer og rommer over 500 forskjellige helleristningsfelt med mer enn 10 000 unike motiver (!). Da ristningene ble hugget ut for rundt 3000 år siden, sto havet mye høyere enn i dag og feltene lå da helt i vannkanten.  På grunn av landhevningen etter istiden ligger klippene med helleristningene i dag omtrent 25–30 meter over havnivå, midt i et frodig jordbruks landskap. Weichsel-istiden oppstod for ca. 115.000 år siden og varte til ca. 15-20.000 år siden.

Helleristningene ble hugget inn i granittblokkene, sansynligvis med harde slagsteiner som kvartsitt. Motivene forteller historier om ritualer, reiser og hverdagsliv. Det vanligste motivet er skip og båter. Skipene symboliserer transport, rikdom og antas også å ha hatt en rituell betydning knyttet til solens reise over himmelen eller reisen til dødsriket. Båtene har ofte loddrette streker som symboliserer et mannskap.

Mange av figurene er avbildet som krigere med økser, spyd og skjold. Noen figurer er betydelig større enn andre, noe som kan forestille guder eller høvdinger. Hjortedyr, okser, hester og hunder er gjengitt i detalj, ofte i forbindelse med jaktscener. Det finnes og noen små, runde fordypninger i berget. Disse er  trolig brukt til ofringer eller fruktbarhets ritualer. Det det spesielt fire store felt som er tilrettelagt og oppmalt med rød farge slik at de er lettere å se.

--oOo--

De 4 viktigste helleristningsfeltene

Vitlykefeltet er det største og mest kjente feltet, og ligger rett ved Vitlycke museum. Her finner du det berømte «Brudeparet» – en scene som viser to mennesker som omfavner hverandre, mens en større mann med en hevet øks står ved siden av, trolig en prest eller gud som velsigner ekteskapet, men det kan jo og ha vært en forsmådd beiler.

Fossumfeltet er unikt fordi det gir inntrykk av å være en helhetlig komposisjon, nesten som et stort maleri. Det antas at bildene (rundt 130 figurer med jaktscener, skip og krigere) ble hugget ut av én og samme person i løpet av en kortere tidsperiode.

Litslebyfeltet består av de største enkeltfigurene («Spydguden» ) i Bohuslän. Det er en over to meter høy mannsfigur utstyrt med et spyd, som mange forskere mener kan være en tidlig forløper til guden Odin.

Aspeberget feltet ligger på en høyde og viser scener preget av jordbruk og dyrehold, blant annet folk  som pløyer med okser, samt flere detaljertebilder av flokker med dyr og store skip.

Trollhättan, Västra Götaland, Sweden

Langs kanalkanten

Trollhättan ligger i Västra Götalands län i Sverige. Byen ligger ved Göta älv, omtrent 75 kilometer nord for Göteborg, og har i overkant av 50 000 innbyggere. Byen er historisk sett mest kjent for Trollhättefallene i Göta elven. Dette er et mektig fossefall som i dag stort sett er tørrlagt fordi vannet fra  Väneren (Nordens største og Europas 3. Største innsjø - 15 ganger større enn Mjøsa) ledes inn i kraftverk og i de store slusene. Flere ganger i løpet av sommeren åpnes imidlertid damlukene, og vannet får fosse fritt, noe som er en stor turistattraksjon - og til tider et problem for småbåter som er på vei opp elven for å starte på Göta kanal. For å gjøre Göta älv seilbar forbi fossene, ble det bygget flere sluseanlegg. Dette var er et imponerende ingeniørbragd og et av de mest kjente sluseanleggene i Skandinavia. De ligger som en del av i Göta älv og er en sentral del av Trollhätte kanal, som forbinder innsjøen Vänern med Kattegat og Göteborg mot vest, Göta kanal med sjøene Vättern og Østersjøen mot øst og Dalsland kanal som nesten ble bygget frem til Haldenvassdraget i Norge.

Gammel heve/senke bro over kanalen

Hovedformålet med slusene i Trollhättan har alltid vært å gjøre elven seilbar forbi de store og voldsomme Trollhättefallene, som har en total høydeforskjell på rundt 32 meter av kanalens totale høydeforskjell på 44 meter. Sluseområdet i Trollhättan er unikt fordi man kan oppleve tre ulike generasjoner med sluser side om side i det naturskjønne området som heter Gamle Dal. På den tiden de første slusene ble bygget gikk landegrensen mellom Norge og Danmark langt Gøta elven.

Etter flere mislykkede forsøk på 1700-tallet, der blant annet uferdig treverk ble knust av vannmassene, sto den første sluseleden klar i år 1800. Dette ble sett på som et teknologisk mesterverk, og i samtiden ble anlegget omtalt som «verdens åttende underverk». Disse slusene gjorde det for første gang mulig for skip å seile hele veien fra Østersjøen, via Göta kanal og Vänern, ut til Västerhavet.

Litt funfacts her er at slusen i Göta kanalen (øst for Vänern) er bevist laget litt for korte for datidens russiske krigsskip. Det resulterte i at disse skipene måtte seile den lange veien rundt syd kysten av Skåne og deretter gjennom dansk farvann der de måtte betale toll for å komme ut av Østersjøen.

Det tok ikke lang tid før skipene på Göta elven ble større og skipstrafikken økte så kraftig at de første slusene fra 1800-tallet ble en flaskehals. Under ledelse av den kjente ingeniøren Nils Ericson (bror til John Ericsson, oppfinneren av skipspropellen), ble det bygget en ny og dypere sluseled som sto klar i 1844. Frem til 1916 ble 1800- og 1844-systemene brukt parallelt.

Tidlig på 1900-tallet tok den svenske staten over kanalen, og i 1916 åpnet det nåværende slusesystemet. Disse slusene ble bygget for store lasteskip. Selv om de er godt over hundre år gamle, er de i dag fullt moderniserte med elektrisk/mekanisk drift. Systemet i Trollhättan består i dag av en slusetrapp med fire sluser som løfter eller senker båtene drøye 30 meter.

De gamle slusene

Dagens sluser bruker et system med «dobbel bunn». Det betyr at når en sluse fylles eller tømmes, fordeles vannet helt jevnt fra undersiden av slusekammeret. Dette gjør at vannbevegelsene blir rolige, slik at selv store lasteskip eller små fritidsbåter ligger stabilt mens vannet stiger eller synker. Maksimal størrelse på båter i dagens sluser er en lengde på 88 meter, en bredde på 13,2 meter, en dybde på 5,4 meter og en høyde på 27 meter.

Sluseområdet i Trollhättan er et av Västra Götalands mest populære turistmål. Om sommeren er det stor aktivitet her. Det er gratis å gå rundt i området og se på nært hold når store frakteskip og hundrevis av fritidsbåter "klatrer" opp eller ned slusetrappene. I Kanalmuseet vises historien til kanalen, gamle dykkerdrakter og skipsmodeller. Slusscafèet er et tradisjonsrikt stoppested i området, spesielt kjent for sine enorme rekesmørbrød (räkmackor).

De nye slusene

Siden dagens sluser fra 1916 begynner å nå slutten av sin tekniske levetid, og fordi moderne godstrafikk krever enda mer kapasitet, pågår det et omfattende arbeid med å planlegge en fjerde generasjon sluser. Trafikverket i Sverige leder prosjektet, og det er planlagt at byggingen av de helt nye slusene skal starte rundt 2028, med mål om å stå klare tidlig på 2030-tallet. Sluseområdet i Trollhättan er et av Västra Götalands mest populære turistmål.

Trollhättan har en rik industrihistorie, sterkt knyttet til utnyttelsen av vannkraften fra elven. På 1800- og 1900-tallet var hjørnesteinsbedriften NOHAB (Nydqvist & Holm AB) verdenskjent for sin produksjon av lokomotiver og turbiner. Men byen er kanskje mest kjent internasjonalt som hjemstedet til bilmerket Saab (Svenska Aeroplan Aktiebolaget) og Volvo, som startet sin bilproduksjon her i 1947. Selv om den opprinnelige bilproduksjonen er lagt ned er det fortsatt en del mindre produksjon av Volvo og Polestar (Volvo sitt performance merke) og en del selskap som jobber med bil design som holder hus i de gamle fabrikkene - for ikke å glemme et populært Saab-bilmuseum. I dag er fly- og romfartsindustrien gjennom GKN Aerospace - tidligere Volvo Aero - en av de største arbeidsgiverne i byen.

Slusing

Men Trollhättan er ikke bare bilindustri og store sluser. Byen har og markert seg som filmby og blir ofte omtalt som "Trollywood". Det regionale filmselskapet Film i Väst har sine studioer her, og en lang rekke kjente svenske og internasjonale spillefilmer har blitt spilt inn i byen. Blant de mest kjente internasjonale regissørene som har jobbet her, er danske Lars von Trier (f.eks. med filmene Dogville og Melancholia).

Og hvis du lurer på hvordan navnet Trollhättan oppstod så kommer det fra folketroen. Det ble sagt at det bodde troll i fossen, og at klippene i elven lignet på hettene deres - så vet vi det....

 — oOo —

Mer om tidligere turer på Gøta kanal i 1974, 2001 og 2002 finner du her:

https://knutjohansen.blogspot.com/2002/07/gota-kanal-vastergotland-og.html

  

Varberg, Hallan, Sweden

Varberg festning

Varbergs fästning (Varberg slott) er et imponerende forsvarsanlegg og landemerke som ligger på en klippe helt ute ved havet i byen Varberg i Halland, Sverige. Festningen har en dramatisk historie som strekker seg over mer enn 700 år, og viser regionens fortid som et urolig grenseland mellom Danmark, Norge og Sverige.

Slottsporten

Byggingen ble påbegynt mellom 1287–1300 av den danske greven Jacob Nielsen av Nordre Halland. Han trengte et trygt tilholdssted etter at han ble lyst fredløs, anklaget for medvirkning til drapet på den danske kongen Erik Klipping i 1286. For å beskytte seg søkte grev Jacob støtte hos den norske kongen Håkon V Magnusson. (se fotnote). I 1305 overleverte han borgen og hele lenet til den norske kronen. Kong Håkon ga det videre til sin svigersønn, den svenske hertugen Erik Magnusson. Deres sønn, Magnus Eriksson (som ble konge over både Sverige og Norge), tilbrakte senere store deler av sin regjeringstid på nettopp Varberg slott sammen med dronning Blanka.

Borggården

I 1365 ble regionen Halland gjenerobret av den danske kongen Valdemar Atterdag, og borgen forble på danske hender i nesten 300 år. Under den nordiske sjuårskrigen på 1500-tallet ble middelalderborgen kraftig skadet av svensk kanonild. De gamle steinmurene var ikke lenger tilstrekkelige mot moderne krigføring.

Kasernen

Mellom 1588 og 1618 ga den danske kongen Christian IV ordre om en total ombygging. Under ledelse av den flamske ingeniøren Hans van Steenwinckel ble det oppført svære jordvoller, skanser og bastioner som kunne absorbere kanonkuler og slå tilbake angrep. Rundt 1000 lokale bønder ble utskrevet til pliktarbeid, og det anslås at det gikk med rundt 2 millioner dagsverk i løpet av de 30 årene byggingen pågikk. Da den sto ferdig i 1618, ble den regnet som en av Nord-Europas mest moderne festninger. Etter freden i Brömsebro i 1645 ble Halland og Varbergs Fästning permanent svensk territorium. Festningen ble aldri angrepet etter dette. 

Badepaviljongen

 I 1822 ble festningen offisielt slettet fra det svenske riksforsvaret etter å ha mistet sin militære betydning. Det ble vurdert å rive eller sprenge anlegget, men byens innbyggere protesterte i frykt for at rystelsene skulle skade husene i Varberg. Festningen ble i stedet brukt som steinbrudd for bygging av en ny havn, før den i 1848 ble gjort om til et statlig fengsel. På det meste satt det opptil 500 fanger isolert her. Fengselsdriften opphørte gradvis, og de siste cellene ble tømt i 1931.

Skjærgården utenfor Varberg

I dag er festningen et fredet kulturminne som forvaltes av Statens Fastighetsverk. Det er et svært populært reisemål takket være den storslåtte utsikten over Kattegat og de godt bevarte historiske miljøene.

Inne i selve slottsbygningen finner du Hallands kulturhistoriska museum. Museets mest berømte utstilling er viet Bockstensmannen – et unikt og spektakulært funn fra 1300-tallet. Dette er verdens eneste kjente mose-lik som har blitt funnet naglet fast til grunnen med trepåler, og hans middelalderdräkt (inkludert en intakt hette) er eksepsjonelt godt bevart etter så mange år i myren.

— oOo —

Om Kong Håkon V Magnusson

Han var konge av Norge fra 1299 til 1319 og han var en av de mest markante kongene i den norske senmiddelalderen. Før Håkon V ble konge var Bergen regnet som rikets viktigste sentrum og hovedstad i Norge. I 1319 valgte Håkon å flytte hovedstaden til Oslo.  Dette gjorde han blant annet ved å bestemme at den som var prost i Mariakirken i Oslo også skulle være rikets kansler (tilsvarte dagens statsminister) "til evig tid".

Håkon skjønte at Norges forsvar måtte styrkes mot ytre trusler, særlig fra svenske stormenn og hanseatene. Han sto bak byggingen av flere sentrale festningsverk som preger Norge den dag i dag. De mest kjente er  Akershus festning, Vardø festning og Båhus festning (som ligger ved ved den gamle riksgrensen mot Sverige i Gøta elven)

Han fortsatte arbeidet til sin far, Magnus Lagabøte med å styrke kongemakten og lovverket. Håkon V reformerte styringen av landet ved å svekke den gamle adelen og i stedet bygge opp et embetsverk som var direkte lojalt mot kongen. Han var også  kjent for å være opptatt av rettssikkerhet for de fattige og svake i samfunnet.

Håkon V var den siste kongen av den gamle Harald Hårfagre ætten på mannsiden. Da han døde i 1319, uten å etterlate seg noen sønner, gikk tronen videre til hans dattersønn, den 3 år gamle Magnus VII Eriksson. Dette førte til en lang periode der Norge ble tettere knyttet til nabolandene, og etter hvert mistet sin selvstendighet fram mot unionen med Danmark.

Håkon V og hans dronning Eufemia ble gravlagt i den omtalte Mariakirken i Oslo. Levningene ble senere overført til kongekapellet på Akershus festning. etter at ruinene av Mariakirken i Oslo ble utgravd.