Taormina, Sicilia, Italy

Taormina ligger i et spennende landskap på østkysten av Sicilia og er bl.a. utsikten og mange historiske attraksjonene. Byen ligger på en bakketopp, ca. 200 m.o.h., med utsikt mot det Joniske hav og mot Messinastredet og det italienske fastlandet. Taormina er en del av «Metropolitan City of Messina» og ligger omtrent 50 km. sør for Messina og 50 km. nord for Catania.

Teatro Antico di Taormina

Et av de mest kjente landemerkene i Taormina er det antikke greske teateret, kjent som «Teatro Antico di Taormina». Det ble bygget på 300 tallet fvt. og er fortsatt godt bevart. Fra tribunene i teateret er det panoramautsikt mot Etna. Teateret er fortsatt i bruk til konserter, forestillinger og andre arrangementer. Taorminas hovedgate heter «Corso Umberto» og er en livlig gågate med butikker, restauranter, kafeer og flere historiske bygninger.

Bare et lite stykke fra Taormina ligger «Isola Bella». Dette er en liten øy med et naturreservat. Den er forbundet med fastlandet med en smal landstripe. På «Isola Bella» finner du flotte strender, krystallklart vann og frodig vegetasjon. Øyen er populær for de som vil bade, snorkle eller bare nyte solen.

Taormina ligger og nær Etna som er Europas største vulkan. Er man først i Taormina er det en dagstur å utforske vulkanen og omgivelsene rundt denne. Det er mulig å vandre til toppen, men det anbefales å ta en guidet tur for å lære mer om de geologiske og naturlige egenskapene til området.

Her arrangørers det også flere faste festivaler. Den mest kjente er kanskje Taormina Film Festival, en anerkjent festival som arrangerer hvert år og som trekker mange selebriteter til byen. Her feirer også religiøse festivaler, som San Pancrazio-festen, med prosesjoner og tradisjonelle religiøse seremonier.

Historien til Taormina strekker seg tilbake til antikken og har vært preget av forskjellige kulturer og sivilisasjoner som har etterlatt sin innflytelse på byen. I antikken var området rundt Taormina bebodd av sicilianerne, en innfødt siciliansk stamme. Senere ble den kolonisert av grekerne, som grunnla byen Naxos allerede i år 800 fvt. Det var den første greske kolonien på Sicilia og de etablerte handelsforbindelser med flere greske bystater på fastlandet.

I middelalderen ble Taormina erobret av bysantinerne og senere normannerne, som bygde en festning som fortsatt kan sees i dag. Byen var også under kontroll av forskjellige italienske fyrstefamilier, samt de tyske aragonerne og de franske bourbonene.

Corso Umberto

På 1800-tallet ble Taormina et populært reisemål for en rekke kunstnere, forfattere og intellektuelle som ble tiltrukket av byens naturlige skjønnhet og historiske arv. Den britiske forfatteren D.H. Lawrence bodde i Taormina en tid og skrev sin berømte bok "Lady Chatterley's Elsker" her. Den berømte Rainer Werner Fassbinder har også bodd i byen mellom sine mange filmproduksjoner. Greta Garbo hadde og sitt eget stambordet når hun besøkte Taormina.

I dag er Taormina en kjent turistby og et populært reisemål på Sicilia. Byen tiltrekker seg hvert år mange besøkende fra hele verden. Taormina har klart å bevare sin historiske særpreg samtidig som byen har tilpasset seg som et moderne turistmål. Den tette byen, flotte strender, imponerende utsikt over havet og vulkanen Etna gjør Taormina verd et besøk…

(Besøkt: 2015 -2023)

Mosterhavn, Bømlo, Vestland, Norway

«Tora Mosterstrong» står i Mostraparken på Bømlo.

Mosterhavn ligger  i Bømlo kommune i Vestland fylke. Tidligere var dette et knutepunkt for hurtigbåtene mellom Bergen og Stavanger. I dag er båtrutene nedlagt og erstattet av bro til Stord og en undersjøisk tunnel sørover til Rogaland. 

Den store lokale kulturformidleren - Bømlo Teater - setter i 2023 opp musikalen «Kristina av Duvemåla» som er skrevet av den svenske forfatteren Velhelm Moberg. Musikalen som bygger på denne historien om de svenske småbøndene som utvandret til Amerika er skrevet av Benny Andersson, Bjørn Alvaeus (begge kjent fra ABBA) og forfatteren Rolf Rudolfsson. Oppsetningen er med 23 musikere og over 70 skuespillere - og de aller fleste av disse er lokale amatører. Tidligere oppsetninger i amfiet er bl.a. en versjon av Johannes Hegglands teaterstykke «Kristenkongane på Moster».

For det er tre av de kjente vikingkongene (eller «kristenkongene») som har satt sine spor på Moster. Den første som gikk i land her var Harald Hårfagre (850-930). Harald Hårfagre fikk 20 sønner med kvinnene og treller han traff på sin vei. Erik «Blodøks» var en av disse. Da Harald Hårfagre han var omtrent 70 år gammel fikk han enda en sønn med en kvinne som het Tora Mosterstong. Denne sønnen fikk navnet Håkon (senere  kalt «den gode»). Tora Mosterstrong var fra Moster og i dag står det en bronsestatue av henne i Mostraparken i Mosterhavn. Som om det ikke var nok er det og opprettet en egen «Tora Mosterstrong pris» - en pris som deles ut til en kvinne som har vist en stor vilje og evne til en positiv samfunnsinnsats.

Olav Trygvason vokste opp i Novgorod Oblast i Russland, like sør for dagens St. Petersburg. Ifølge Snorre Sturlason var Moster det første stedet Olav Trygvason (960-999) gikk i land da han i år 995 kom for å kreve kongsarven og for å kristne Norge for første gang. Han var den andre kongen som kom til Moster. Snorre skrev at kirken på Moster ble bygget av Olav Trygvason i år 995. Lenge mente man derfor at dette måtte være Norges eldste kirke. Nå vet man at kirken ble bygget på 1100 tallet - så om den ikke er den eldste i Norge så er den i alle fall blant de eldste kirkebyggene i Norge. Selv om Olav Tryggvarson ikke bygde landets første kirke så fikk han i alle fall æren for å ha grunnlagt Trondheim.

Steinkirken i Mosterhamn har kvadratisk kor og rektangulært skip. Ikke alt er originalt fra 1100 tallet. Innvendig er det ornamenter rundt koret og veggmalerier fra 1600 tallet. Kirkeklokkene er fra middelalderen og prekestolen er fra 1637. Allerede i 1874 overtok Fortidsminneforeningen ansvaret for vedlikehold av kirken. 

Olav Trygvason bygde altså ikke landets første kirke, men han var den første norske kongen som preget landets mynter med sitt eget bumerke. Han fikk derimot ikke den sortien som Snorre beskriver - nemlig at Olav Trygvason døde under en heroisk kamp i sjøslaget ved Svolder. Han ble ikke drept i kamp - han begikk selvmord ved å kaste seg i sjøen fra skipet «Ormen Lange» og druknet seg da han innså nederlaget i slaget mot danskekongen Svein Tjugeskjegg. 

I 1024 kom den tredje kongen til Moster. Det var Olav «den hellige» Haraldsson (993 - 1030). Han kristnet Norge for andre gang og befestet kristendomen som rikets religion da han avholdt det første Mostratinget samme året. Olav Haraldsson slo seg sammen med jomsvikingene som kjempet for Sigurd Tjugeskjegg. Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i 1030 - i et vikingslag som sannsynligvis ikke var så spektakulært som det er fremstilt i ettertid. Jomsvikingene var kjent som datidens brutale leiesoldater og de sloss for den som betalte best - enten det var i sølvpenger, landområder, slaver, trellkvinner eller jarletitler.

Det er en viss historisk kobling mellom Olav Trygvason og Olav Haraldsson. Den koblingen heter Erling Skjalgsson (975 - 1027). Han var konge på store deler av Vestlandet og svoger til Olav Trygvason. I et sjøslag mot Olav «den hellige» Haraldsson i Boknafjorden utenfor Stavanger var Erling Skjalgson den siste som stod igjen og da ble han hugget ned av Aslak Fitjeskalle - som var en av Olav Haraldsson sine hirdmenn. Det var da Olav «den hellige» Haraldsson visstnok skal ha sagt «nå hogg du Norge ut av min hånd»

Moster Amfi

Moster Amfi er bygget på en gammel kalkgruve som var i drift i middelalderen. Man antar at det var Augustinerklosteret på Halsnøy som stod for gruvedriften. Dette klosteret ble bygget på 1100 tallet og ligger i Sunnhordaland på sørsiden av Hardangerfjorden. Kalkproduksjonen vokste år for år helt frem helt til starten av første verdenskrig og i denne perioden var kalkbrenning en stor industri i Mosterhavn. Den siste kalksteinen ble tatt ut på slutten av 1960 og etter noen år uten aktivitet ble dagbruddet omgjort til et utendørsamfi med sitteplass til 1.200 tilskuere - og som nå omtales som en av Europas fineste utescener.

En av de to mest kjente personene som kommer fra Mosterhavn i vår tid er musiker og multikunstneren Kenneth Sivertsen. Han døde bare 45 år gammel, på julaften 2006. Han var en periode partner og kjæreste med artisten Herborg Kråkevik. Den andre personen er fisker og forfatter Birger Røksund som døde i 2001. Har har skrevet 18 bøker og diktsamlinger med lokale tema. Han bodde hele sitt liv langs Røyksundkanalen. Denne kanalen er den naturlige vannveien som går tvers over Bømlo og dermed skiller Moster fra resten av øygruppen.

Årbakka, Tysnes, Vestland, Norway

 

Årbakka er et gammelt navn som betyr "tunet nede på elvebakken". Dette er et gammelt tingsted og handelssted som ligger like ved et stort gravfelt fra eldre jernalder. Her tror man det har stått 6-7 store bautasteiner, de største på 3,5 meter, og minst 35 store graver fra samme periode. Lenge trodde man at disse steinhaugene kom fra avstemminger på de gamle tingstedet - altså hvis man var uenige så stilte man seg opp med hver sin bauta og kastet stein på hverandre. De som ble stående lengst vant avstemmingen. 

Både våpen og flere krukker er funnet i de eldste gravene og i tillegg er det i nyere graver funnet kammer og synåler av bein samt glassflasker og steintøy. Nyere GEO skanning av gravfeltet har vist at det både er eldre og større enn først antatt. Mange av funnene fra disse gravene er nå utstilt i Bergen Museum.  

Handelsstedet Årbakka ligger lunt til i Årbakkavika i Onarheimfjorden i Hardanger. Dette er et klassisk handelssted og her tok handelen til i 1898. På utsiden av den lille bukten ligger Årbakkaholmen og der står det et eget hus som ble benyttet til salting av sild. Naust og slipp er bevart slik det stod da krambua var i drift. Bryggene rundt handelsstedet benyttes nå som gjestehavn for båtturister Her koster det kr. 50 å ligge et døgn med båt og hvis man i tillegg vil ha strøm og "snorlaus" internett så må man betale dobbelt så mye. 

Hele bebyggelsen og de omliggende naustene er godt bevart og vedlikeholdt. Disse handelstedene rundt om i landet oppstod da handelsprivilegier som bare var forbeholdt byfolk ble opphevet. Da kunne hvem som helst opprette lokale handelsteder som dette. Det var den lokale smeden Johannes Årbakka som startet med landhandel her Han drev allerede med stor produksjon av hestesko som han solgte i hele Hardanger I 1908 ble Årbakka ekspedisjonssted for HSD og dermed ble det båt anløp nesten hver uke.

I 1926 overtok Teodor Schrøder handelsstedet og han åpnet et nytt postkontor på kaien. Han solgte senere handelsstedet videre til Gunnar Olsen. Etter en brann måtte smien og sjøhuset bygges opp igjen og i 1923 ble det bygget nye brygger. Da kunne båtene gå helt inn til husene og det forenklet både lasting og lossing. Krambua i hovedhuset var i drift frem til 1960 og er nå bevart i sin opprinnelige form. Da var det blitt mer biltrafikk enn båttrafikk og dermed flyttet eierne krambua opp til hovedveien. I dager er det Tysnes kystlag som bruker og vedlikeholder den gamle smien og slippen.

Det var nok stor trengsel på bryggene når rutebåtene kom og i tider uten både aviser og internett var båtanløpene på disse handelsstedene viktige sosiale hendelser i lokalmiljøet. Her kunne man både få nyheter fra byen og sikkert også høre en god del lokalt sladder.....

Solstraaleøen, Tysnes, Vestland Norway

"Prinsehytten" som nå er flyttet til Godøysund Hotel

Like bak det forfalne hotellet i Godøysund står «Prinsehytten» med sin spesielle historie som omfatter både en engelsk adelsmann, en liten pike – og ikke minst det norske kongehuset. Øyen like øst for Godøysund heter «Solstråleøya» og det var her «Prinsehytten» opprinnelig sto. Den var eid av den norske kongefamilien i mer enn åtti år. Det er ikke alle som vet at det og har stått et lite slott her. Dette var bygget av en eksentrisk engelskmann, og en ung pike ingen riktig visste hvem var. Adelsmannen het John Musgrove-Norman og den lille piken var hans barnebarn. Den middelaldrende Mr. Musgrove kjøpte de to holmene Olderholmen og Erleholmen, og døpte dem om til "Solstraaleøene". 

På den største av dem reiste han et festningslignende slott, noe ingen tidligere hadde sett på Tysnes. Lokalbefolkningen hadde stor respekt for den tilsynelatende svært rike engelskmannen. Man mente at han kanskje var adelig eller til og med var en visekonge av India. Hvem den 11 år gamle piken Ada var visste ingen. Noen mente og at Musegrove måtte emigrere fra England fordi han var kommet i unåde hos Dronning Victoria og at årsaken til det var at han en gang hadde utbrakt dronningens skål med ordene "God Shave the Queen!". Uansett årsak ble han og Ada i alle fall boende på Solstraaleøya i 14 år. Da forsvinner de plutselig like brått som de kom.

Norolf Henriksen og Kåre Bolstad har skrevet en bok om Mr. Musgrove der de forteller historien om Solstråleøya mystiske innbyggere. Det er tydelig at Mr. Musgrove ønsket å leve anonymt også i hjemlandet, men han var verken adelig eller kongelig. Derimot var han velstående etter å ha arvet en formue av sin onkel - Sir John Musgrove - som blant annet hadde vært borgermester i London. En av betingelsene for denne arven var at han tok onkelens fulle navn og sløyfe Norman i sitt eget etternavn. Han hadde nettopp avslørt at hans kone var utro med hans egen bror og ønsket derfor ikke at hun eller noen andre i familien skulle få del i arven fra onkelen. Musgrove reiste da først til Australia der han fikk kontakt med barnebarnet Ada. Han adopterte henne og tok henne så med tilbake fra Australia til Tysnes.

Musgrove startet et kultiverings arbeid som resulterte i en frodig vegetasjon på øyene. Dette gjorde han ved å kjøpe opp noen myrer på naboøyene, hyret lokale bønder og arbeidere til å grave ut jorden og flytte torven den over til sin egen øy. Deretter ble så plantet ulike importerte treslag og busker. I dag finnes det fortsatt mange treslag som ikke er naturlig i den lokale flora og mange av vekstene Musgrove importerte planter har spredd seg til andre områder på Tysnes.

Etter at Musgrove og Ada hadde brukt opp arven og forlatt Godøysund stod øyene lenge ubebodd. Ada besluttet i 1906 å gi både Solstråleøya og "Slottet" til Kongen. Hvorfor de valgte å gi bort den verdifulle øya er usikkert, men sannsynligvis var det for å unngå at Musgroves familie skulle gjøre krav på eiendommen. Det var daværende Kronprins Olav - som den gang bare var 3 år gammel og fortsatt gikk med bleier - som mottok gaven. Solstråleøya ble dermed Kronprinsens første faste eiendom i Norge. Gaven ble slått stort opp i pressen, og det førte til at Musgrove familien i England endelig kom på sporet av både han og arven. Han kunne nok ha solgt øya for en god slump penger, men han var åpenbart en mann med sans for de storslagne effekter - selv nå som pengene var oppbrukt. John Musgrove døde som en fattig mann i 1907. Ada giftet seg i 1910 og døde barnløs i 1921

Solstråleøya var ikke akkurat flittig i bruk av de kongelige. Forfallet satte raskt inn, og slottet ble etter hvert revet. I 1927 satte kronprinsen opp en ny tømmerhytte, delvis på ruinene etter «Slottet». Den fikk navnet «Prinsehytten», men ble heller ikke mye brukt av de kongelige. Sommeren 1932 var Olav der i forbindelse med at han deltok Bergens Seilbådforenings Jubileumsregatta. I 1947 ble «Prinsehytten» solgt til Godøysund Fjordhotell og flyttet over til hotellområdet i Godøysund, hvor den fortsatt står. Naustet på Solstråleøya står fortsatt og det var her Kronprins Olavs seilbåt "Norna IV" lå trygt bevart under krigen. Vokterboligen som Kronprinsen fikk satt opp er også bevart. Her bodde oppsynsmannen med frue og fem barn. 

I 1991 var Kong Harald på signingsferd i Hordaland og da ga han Solstråleøya tilbake til Tysnes kommune. Og dermed startet også det virkelige forfallet av dette spesielle stedet….

Godøysund, Tysnes, Vestland, Norway

Godøysund - i enden av veien

Godøysund ligger på nordsiden av Tysnes, østvendt i Godøysundet mellom Store Godøya og Vetle Godøya. I sin tid var det et staselig hotell i Godøysund som tok imot pengesterke turister fra hele verden. Hotellet hadde og en egen båt som hentet gjestene i Os. Men etter storhetstiden har dessverre hotellet stått tomt og forfallet er tydelig på både bygninger og resten av eiendommen.

Broen fra fastlandet til Godøysund

Amerikanskeide Kent AS forsøkte seg på å ruste opp og bygge nytt, men det selskapet gikk konkurs. Da overtok et nytt selskap som heter Nye Godøysund Fjordhotell AS. De ville omregulere eiendommen til hyttebygging, men det godtok ikke Tysnes kommune. Nå er det skipsreder Tom Steckmest som sitter som eier, men han ønsker ikke å si noe om planene sine før alle formaliteter er på plass.

Rutebåtbryggen

Rundt 1660 var det stor eksport av trelast og Godøysund ble da lasteplass for skotteskipene. Her startet Jacob Snekker det første gjestgiveriet for sjøfarende. Det gamle gjestgiveriet lå godt plasserte langs fraktrutene fra Hardanger. De siste skotteskipene kan ha besøkt Godøysund så sent som i begynnelsen av 1800. 

"Prinsehytten" - som ble flyttet fra Solstråleøya til hotellet på Godøysund

Fra 1750 var Godøysund tingsted ved Bjørnefjorden og i tiden etter dette har Godøysund vært et viktig stoppested for skipstrafikken mellom Bergen og Hardanger. Her kunne hardingene få seg mat, drikke og overnatting. På 1800-tallet ble Godøysund opprustet med landhandel og eget postkontor. Det første skikkelige hotellet ble bygget av bergenseren Gerhardius P. Gullaksen i 1883. Tidligere statsminister Christian Michelsen stod som eier av dette hotellet i en kort periode rundt 1920. 

De første turistene kom fra England. Ut på 1900-tallet ble stedet oppdaget av den bergenske overklassen. I 1960-årene ble landhandelen og poståpneriet nedlagt, og dampskipsanløpene opphørte. Etter dette var bare hotelldriften tilbake og da var det ærverdige Bergens Seilbådforening som dominerte i Godøysund. Sommeren 1972 fikk de arrangere Landsregattaen herfra og det ga en viss status med mange eminente gjester.

Pub'en på bryggen

De gamle trehotellet var flere ganger herjet av brann så de fleste bygningene er bygget opp på nytt. Av eldre bygninger står bare et forlatt badehus, sjøhuset med «Pub'en» og et par gamle naust tilbake. Restene av det gamle hotellet ble revet tidlig 2000-tall for gi plass til et nytt bygg. Den internasjonale finanskrisen satte en stopper for lønnsom drift og det nye hotellet med tilhørende restaurant ble derfor nedlagt i 2006.

Rester av hotellet

Godøysund er fortsatt et mål for noen ivrige (og nostalgiske?) båtturister fra Os og Bergen. Men stedets fremtid er usikker og forfallet betydelig siden vårt første besøk med båt i 1997. Møbler og utstyr ligger strødd og man må trø varsomt for ikke å falle gjennom de halvmorkne bryggene….

Våge, Tysnes, Vestland, Norway

Våge ligger på nordsiden av Tysnes og som det største tettsted i kommunen blir det en slags «hovedstad» på øyen. Her er det i underkant av 900 fastboende. Like utenfor ligger Godøysund og tvers over Bjørnefjorden ser man lysene fra Os sør for Bergen. Bortsett fra kommunens administrasjonssenter, som ligger i Uggdal, finnes det meste her, bl.a. et imponerende galleri med bilder fra mange kjente kunstnere.

Helt siden middelalderen har Våge vært et stort handelsted på Tysnes. Våge kirke er bygget på 1100 tallet og er en en viktig del av den historiske arven i området. Våge har og en naturlig skjermet havn. Her ligger og en spesiell «havneøy» som har rikelig med gjesteplasser, en egen landhandel, lekeplass og flere lademuligheter for el. båter - i tillegg til alle andre vanlige fasiliteter for besøkende båtturister.

Haaheim Gaard, Tysnes, Vestland, Norway

Historien sier at Haaheim Gaard har vært bebodd helt fra "tiden før vindene skilte lag, den gangen natt var dag og dag var natt - og trollene herjet i Njardarlog". Det var visstnok på denne tiden et av trollene forvillet seg over fra Uggdalsdalen for å skritte over Dalselven. Trollene tålte ikke vann for da ble de til stein så trollet tok fart for å hoppe over elven, men hoppet var så langt at han landet langt oppe i dalsiden på den andre siden - helt opp mot Haaheim. Her er det i dag fortsatt et fotspor etter dette trollet. Det stedet kalles Jørgaføte  -  fordi troll heter jørg på den lokale dialekten.

I middelalderen lå Haaheim Gaard på det som i dag heter Aino, men under svartedauden (fra 1346 til 1353) ble den gården liggende øde og forlatt. Navnet Haaheim betyr "stedet som ligger høyt oppe" eller "stedet for de som tjener gudene".

Rundt 1500 ble det igjen liv på Haaheim. I starten var det to klyngetun. Den ene tunet tilhørte Mowatt familien og den andre tilhørte Rosenkrantz familien. Begge disse hadde tilknytning gårdsdrift på det eldgamle tingstedet Onarheim som ligger på sørsiden av Tysnes. Tingstedet på Onarheim regnes som det eldste på Vestlandet.  På 900 tallet flyttet Olav den gode tinget til Gulen i Sogn.

I historiene om familiene Mowatt og Rosenkrantz har det opp gjennom tidene vært noen giftemål og medgifter som gjorde friertoktene enkle, men hele eier situasjonen noe uoversiktlig. De greide nå i alle fall å bygge en felles steinmur de kunne gjemme seg bak når de skulle drive krypskyting på hjort med pil og bue - og det var visstnok en medvirkende årsak til at hjorten nesten ble utryddet på Tysnes - blir det påstått…. 

Ved det gamle klyngetunet Haaheim står fortsatt den urgamle fallos steinen som i førkristen tid ble brukt til ofring for å sikre seg rike avlinger. Den blir plutselig synlig hvis du går gjennom «Fallos labyrinten» like ved hotellet.

I begynnelsen av 1700 tallet ville Rosenkrantz familien bygge et baroni og det krevde mye kapital. Ludvig Holgersen Rosenkrantz kjøpte da hele Rosendal på sørsiden av Hardangerfjorden og startet byggingen av det kjente baroniet. Rosenkrantz tunet på Tysnes ble derfor solgt ut til Haaheim slekten. I 1886 startet man flyttingen av Haaheim til et nytt tun. Først ble løen flyttet og deretter hovedhuset. I 1907 var helle flytteprosjektet ferdig. 

Haaheim slekten har drevet gårder i over 300 år og har alltid vært kjent for å være gjestmilde. Etter en omfattende restaurering begynte man på nytt å ta imot turister. Her kan man sitte i kulturhagen  og nyte roen i et av Norges minste hotell - eller man kan trekke seg tilbake til egne dame eller herre salonger med utsikt til solnedgangen. Og hver sommer arrangeres det intimkonserter med musikalske verdensstjerner på Haaheim Gaard. Spør du den musikkinteresserte innehaveren - Torstein Hatlevik - om han vil synge litt så får du både en mini opera og en god historie med på kjøpet….

Fjæreheia Amfi, Agder, Norway

Fjæreheia Amfi i Grimstad er en unik scene som det knapt finnes maken til i hele landet.  Opprinnelig er amfiet et nedlagt steinbrudd der det tidligere ble tatt ut en spesiell og relativt sjelden rød granitt. 

Denne røde granitten var ekstra attraktiv, og lett å bearbeide. Siden 1870 årene hadde den blant annet vært brukt til dekorative innslag i Trefoldighetskirken i Arendal og i To-tårnskirken i Skien. Steinen som var tatt ut ble og brukt i den norske gjenoppbyggingen etter krigen.

Under 2. verdenskrig hadde arkitekter og kunstnere en ambisjon om at det tyske folket skulle la seg begeistre i omgivelser preget av blant annet den røde granitten fra Fjæreheia. Heldigvis ble det aldri slik for historien endte annerledes. Granitten som skulle hylle det tyske diktaturet ble i stedet benyttet til å hylle frie ytringer og kreativ menneskers kunst.

Agder Teater har siden 1993 brukt det gamle granittbruddet i Fjæreheia som en populær utendørs scene. Anlegget har vært brukt til teaterforestillinger og konserter. Så langt har det vært over 150.000 publikummere. I tillegg har nesten like mange besøkt andre konserter og forestillinger som har vært fremført i steinbruddet  

Fra å være et provisorisk amfi i et nedlagt steinbrudd, er Fjæreheia gradvis utviklet til et moderne teater anlegg. Orkestergraven kan romme et helt symfoniorkester bakveggen på scenen er en over 40 meter høy loddrett granittvegg. Under scenegulvet skjuler det seg verksteder, systuer, garderober for skuespillere kjøkken, kontorer og oppholdsrom.

K

I 1995 ble steinbruddet overtatt av Agder Teater og i 1995 var det ryddet og gjort om til en provisorisk scene. I 1999 stod det klart med ny scene og tribuner med 985 sitteplasser. I perioden mellom 2012 til 2020 var anlegget brukt av Kilden teater og konserthus til oppsetninger av bl.a. "Fruen fra Havet" og "Terje Vigen" - som forøvrig skal være gravlagt ved Fjære kirke. Mulig det ikke er samme person som Ibsen skriver om og at den virkelige Thærie Wiighen bare var Ibsens inspirasjon. Den ekte Thærie Wiighen, altså han som er gravlagt ved kirken, bodde under kummerlige kår ute på Hesnesøy like øst for Grimstad. Om sin egen Terje Vigen skriver Henrik Ibsen: «Da Vinden kuled lidt mindre stiv Terje Vigen rodde for Barn og Viv over Havet i Aaben Baad». - og det er til forveksling likt historien om den «gråspengte» Thærie Wiighen  fra Hesnesøy. Ibsen gikk i apotekerlære i Grimstad og kan jo ha hørt historien om den ekte Thærie Wiighen på folkemunne. 

Fra 2021 har Det Norske Ibsenkompaniet fremført oppsetninger i Fjæreheia Amfi. Stifter og kunstnerisk leder for Ibsenkompaniet er skuespilleren Kåre Conradi. 

Her kan du lese mer om Henrik Ibsens relativt frimodige periode i Grimstad...

Dyrøy, Troms og Finnmark, Norway

Dyrøya er en skogkledd og grønn øy som ligger godt beskyttet mellom Senja i vest og fastlandet i øst. Golfstrømmen kommer opp fra sør og gir øya en vegetasjon av løvskog. Det er lite som skal tilsi at dette frodige landskapet ligger på 68˚ nord. Tidligere var Dyrøy en del av Senja og Tranøy kommune, men i dag er det en egen kommune som dekker øya og fastlandet inn til Sørreisa.

Dyrøy er landfast med en bro som er bemerkelsesverdig bred i forhold til den smale grusveien på begge sider av sundet. Her ligger perlene på rekke og rad, men litt utfor allfarvei er det mange områder som bærer preg av fraflytting og forfall.

Tennevoll, Spansdalen, Troms og Finnmark, Norway

Tennevoll ligger i Lavangen kommune i Troms og Finnmark fylke, helt innerst i Lavangsfjorden på Senja. Avstanden til Narvik er ca. 50 km. Stedet er ikke stort og det bor knapt noen hundre mennesker her. Den eneste skolen for kommunen ligger i Tennevoll, og Lavangen kirke ligger 2 km mot nord nær tettstedet  Å (som ikke må forveksles med Å helt ytterst i Lofoten). Å i Lavangenfjorden er enda  mindre enn Tennevoll og her er det bare vel 70 fastboende. Den sørlige delen av tettstedet heter Soløy.

Like sørøst for Tennevold er den 8,5 km. lange Spansdalen. Den regnes som Norges største «canyon», utgravd av Spanselven. Her ligger den imponerende Henrikkafossen, eller Brudesløret  som den kalles lokalt. Fossen har et samlet fall på 450 meter (250 meter er fritt fall) og er den høyeste fossen i Nord-Norge. Saraelven, som danner fossen, kommer fra smeltevannet på Spanstinden  (1.457 moh). For de spreke finnes det en 4,6 km lang tursti som (visstnok) går helt opp til toppen av fossen. Hvert år arrangeres det en festival og isklatresamling ved Henrikkafossen - for de som foretrekker den ruten til toppen….

Botnhamn, Senja, Troms og Finnmark, Norway

Botnhamn ligger omtrent midt i Stønnesbotnfjorden øst på Senja, ca. 300 km. nord for Polarsirkelen. I dag regnes ofte Botnhamn som "endestasjon" på den nasjonale turistveien på Senja. Det er like vel mulig å reise videre  med fergeforbindelsen til Kvaløya. Da er du i Tromsø i løpet av ca. 1,5 timer. Det sies at i Botnhamn  på østsiden av Senja har varme somre og lange, mørke vintre - men de mangler de karakteristiske spisse fjellformasjonene. 

Botnhamn var opprinnelig et gammelt gårdstun nevnt i historiske skrifter helt tilbake til 1370. Den gangen het stedet Stufunes. Her er det og gjort arkeologiske funn fra både steinalder, jernalder og middelalder. Det mest kjente funnet er Sølvskatten i Botnhamn fra ca. år 1000. Man antar at gårdstunet i Botnhamn en gang har vært et høvding dømme som omfattet begge sider av ytre Malangen fjord. På 1600 tallet var Botn et fogdegods. I dag er det ca. 300 fastboende i bygden.