Glenhovd Vingård, Jylland, Danmark

Glenhol vingård startet på bar bakke i 1988. I løpet av et par år var de fleste av bygningerne oppført, markene bearbeidet og klargjort. I 1993 ble de første vinstokkene plantet ut. Disse ble importert fra England. Det var ca. 20 planter, fordelt på 4 forskellige druesorter. Da skulle man prøve ut egenskapene til de ulike drueplantene og på den tiden var det nok mer av nysgerrighed og en livslang interesse for vinplanter og vin enn for å starte et nytt industri eventyr. Fra 1994 til 1997 ble det plantet ut ytterligere 15 forskellige vinsorter som danner grunnlaget for den vinproduksjonen som drives her i dag. 

Historien om Glenhovd vingård på Jylland er altså en fortelling om ren lidenskap, mot og troen på at det umulige er mulig. Danmark er kanskje ikke det første landet man tenker på når det gjelder vinproduksjon, men i løpet av de siste tiårene har jyske vinbønder for alvor satt seg på det gastronomiske kartet.

Veien fra hobby til industri

Idéen bak industrialiseringen av Glenhovd vingård oppsto først på starten av 2000-tallet. Inspirert av den offisielle EU-godkjenningen av Danmark som vinland i år 2000, bestemte de opprinnelige grunnleggerne seg for å satse mer på egne (økologiske) produkter. De kjøpte et  større landområde på Jylland der jordsmonnet var preget av rullende åser, sandholdig jord og et mikroklima som mot alle  odds viste seg å være velegne for bestemte druesorter. Målet var ikke å bare lage "hobbyvin", de ville produsere dansk kvalitetsvin som kunne måle seg med internasjonale standarder.

De første årene var preget av prøving og feiling. Det jyske været kan være upålitelig, med kjølige somre og tidlig frost om høsten. For å lykkes måtte Glenhovd satse på såkalte «PIWI»  druesorter som modnes tidlig og tåler det nordiske klimaet. De konsentrerte seg særlig om den grønne Solaris druen som gir friske, aromatiske hvitviner med preg av sitrus og grønne epler - samt den blå  Rondo druen som brukes til å lage kraftige rosévin og lette, fruktige rødvinsvarianter..

Gjennom hardt arbeid, nøye beskjæring og en god porsjon jysk tålmodighet lærte de seg å utnytte den lange, lyse nordiske sommersolen til å utvikle den helt spesielle syrligheten og friskheten som kjennetegner vinene deres. Etter flere år med intens pleie av vinstokkene kom de første årgangene som for alvor imponerte vineksperter. Glenhovd vingård utmerket seg raskt med sine friske hvitviner og musserende viner laget på tradisjonell metode (samme metode som i franske Champagne).

Vingården ble etter hvert utvidet med et moderne produksjonsanlegg, et koselig smakerom og taverna og omvisninger for turister. I dag regnes de som en av de spennende pionerene i den danske vinrevolusjon. Dansk vin har en naturlig høy syrlighet på grunn av det kjølige klimaet. Dette gjør at jyske viner passer perfekt til nordisk sjømat, som østers, kreps og fet fisk.

Historien om Glenhovd viser hvordan man med innovasjon, stahet og entusiaasme kan forvandle det vindfulle jyske landskapet til en oase for vinelskere. De fortsetter å eksperimentere med nye metoder og økologisk (i flg. vinbonden) drift for å sikre at fremtidens årganger blir minst like gode som de forrige….

Mer om verdens vinproduksjon på denne Bloggen:

https://knutjohansen-vin.blogspot.com/

Kong Fredrik VII kanal, Løgstør, Jylland, Danmark

Fredrik VII kanal ved Løgstør

Løgstør blir ofte kalt Muslingbyen. Dette er en liten havneby på Nordjylland i Danmark, med rundt 4 000 innbyggere. Den ligger fint til på sørsiden av Limfjorden og er kjent for sin maritime atmosfære, historie - og som kallenavnet tilsier - blåskjell. Byens største historiske og kulturelle stolthet er Frederik VIIs Kanal. Den ble gravd ut på 1850-tallet for at skip kunne seile utenom de grunne og gjenstridige sandbankene ved Løgstør Grunner. I dag er kanalen fredet, og i de gamle embetsboligene langs kanalen ligger nå Limfjordsmuseet, som viser hele Limfjordens kulturhistorie.

Fredrik VII kanal

Blåskjell er en spesielt for Løgstør. Byen har en aktiv fiskerihavn der det omsettes store mengder skjell fra Limfjorden, som er kjent for å ha gode forhold for akkurat dette. Hver sommer arrangerer byen en egen Muslingfestival der byens restauranter serverer ferske skjell og sjømat i toppklasse.

Rett nord for Limfjorden (forbi Aggersundbrua) ligger Aggersborg. Dette er Danmarks desidert største av Kong Harald Blåtands 5 gamle ringborger fra vikingtiden. Den er sirkelrund og med en diameter på nesten 250 meter. Det er et imponerende historisk monument som nylig ble tatt inn UNESCOs verdensarvliste  sammen med de øvrige 4 ringborgene hans i Danmark (se even beskrivelse)

Løgstør har bevart mye av sin gamle bebyggelse med smale, svingete gater og lave, fargerike skipperhus fra 1800-tallet. I sentrum er det små nisjebutikker, kafeer og spisesteder, og det er kort vei fra handlegaten ned til den livlige havnen. Området rundt Løgstør byr på et typisk Limfjordslandskap med lune viker, strandenger og gode muligheter for både brettseiling, kajakkpadling og sykling. Naturen er flat, men preget av det nære samspillet med vannet. Løgstør er verd et besøk hvis man vil oppleve ekte, nordjysk hygge, maritim historie og lokal gastronomi i rolige 

 

Frederik VIIs kanal ved Løgstør i regnes som et av de største danske anleggsarbeidene på 1800-tallet. Den ble gravet ut mellom 1856 og 1861 og er i dag kåret til et av «Nordjyllands syv undere». Kanalen ble anlagt for å løse et enormt problem for skipstransporten i Limfjorden. Rett utenfor Løgstør ligger sandbankene kalt Løgstør Grunde. Her var det så  langgrunnt at større seilskip ikke kunne passere uten å måtte losse varene sine over på flate prammer for å flyte over, for så å laste varene ombord igjen på den andre siden. Dette var både dyrt, tidkrevende og risikabelt. Siden man midt på 1800-tallet ikke hadde teknologien til å grave en dyp kanal ute i selve fjorden, valgte man i stedet en oppsiktsvekkende løsning - å grave en kanal inne på land, langs kysten.

Kanalen er 4,4 kilometer og går fra Løgstør i nord og sørover til Lendrup Strand.  Bredden er ca. 25 meter og den er mellom 3 og 4 meter dyp. Rundt 400 arbeidere (hovedsakelig fra Tyskland) brukte fem år på å grave ut kanalen for hånd med hjelp av enkle redskaper som skjeer, hakker, spader og trillebårer. Siden kanalen var smal og seilskipene ikke kunne manøvrere der på egenhånd, ble det anlagt trekkveier langs begge sidene for at hester skulle kunne dra skipene gjennom. Disse er i da blitt til fine turveier. Da trafikken var på sitt høyeste rundt århundreskiftet, passerte nesten 3 000 skip gjennom kanalen årlig.

I 1901 klarte man omsider å grave en dyp nok renne ute i selve Limfjorden. Da denne åpnet, mistet kanalen raskt sin betydning, og i 1913 ble den stengt for gjennomfart og oppdemmet i den sørlige enden for å unngå at den ble fylt opp av sand. 

— oOo —

Om Fredrik VII - en av Danmarks mest populære konger

Kong Frederik 7 er en av de mest unike og folkekjære kongene i Danmarks historie. Han regjerte fra 1848 til sin død i 1863, og huskes best som kongen som ga avkall på eneveldet og ga det danske folk sin første grunnlov. Da Frederik 7 arvet tronen i januar 1848, kokte det av revolusjonære stemninger i Europa. I Danmark krevde de liberale kreftene (De Nationalliberale) en konstitusjonell endring. Frederik 7. valgte en fredelig vei fremfor konfrontasjon. Han erklærte seg som konstitusjonell monark og underskrev Junigrunnloven 5. juni 1849, som avskaffet eneveldet og innførte demokrati i Danmark. Dette gjorde ham enormt populær, og han tok valgspråket: «Folkets Kjærlighed, min Styrke». Nesten umiddelbart etter at han ble konge, brøt den første slesvigske krig ut. Hertugdømmene Slesvig og Holsten prøvde å rive seg løs fra Danmark. Danmark vant denne runden militært, og Frederik 7. ble feiret som nasjonalhelt, selv om de underliggende politiske problemene ikke ble løst.

Frederik var en fargerik og uortodoks person, langt unna det stive hofflivets idealer. Han var gift tre ganger. Hans to første ekteskap med Vilhelmine av Danmark og Caroline Charlotte av Mecklenburg-Strelitz endte begge i skilsmisse. I 1850 giftet han seg med danserinnen og motehandleren Louise Rasmussen.  Dette vakte enorm skandale i aristokratiet, men folket elsket at kongen hadde valgt en kvinne av folket.

Kong Fredrik 7. var overhodet ikke interessert i verken papirarbeid eller tradisjonell politikk. Han ville heller drive med friluftsliv, jakt og fiske. I tillegg var han en lidenskapelig amatørarkeolog. Han foretok flere store utgravinger av danske gravhauger og kjøkkenmøddinger - blandt annet Jellinghaugene - og hans store samling av oldsaker ble senere en viktig del av det danske Nationalmuseet.

Frederik 7. døde brått på slottet i Glücksburg den 15. november 1863, like før den andre slesvigske krig brøt ut. Da han ikke etterlot seg noen legitime arvinger, døde den direkte linjen av det oldenborgske kongehuset ut med ham. Tronen gikk videre til prins Christian av Glücksburg (Christian 9.), som ble stamfar til det nåværende danske kongehuset.

Løkken, Jylland, Denmark

Fra tidligere besøk i Løkken 

2026

2025

https://knutjohansen.blogspot.com/2025/10/lkken-vjylland-danmark.html

2022

https://knutjohansen.blogspot.com/2022/07/lkken-jylland-denmark.html

Ogna elven, Rogaland, Norway

Ogna elven renner over Jæren i Rogaland (Hå kommune) og er en av de mest kjente og klassiske lakseelvene i denne regionen. Det er en utpreget "flomelv", noe som betyr at vannføringen varierer veldig med regnvær og snøsmelting. Laksefiske i elven er fra 1. juni til 10. september.

Siden laksen er avhengig av god vannføring for å gå oppover i elven, tar fisket seg gjerne for alvor opp fra slutten av juli og utover i august. Det selges døgnkort og sesongkort (for eks. via Inatur), og det er strenge, personlige døgnkvoter på 3 laks per døgn, og fisket må stoppe når kvoten er nådd. I tillegg til fiskekort kommer statens fiskeravgift.

Elva renner gjennom et lett tilgjengelig kulturlandskap før den munner ut i Ognabukta, like ved Ogna stasjon, litt nord for Sirevåg. Landskapet her endrer seg fra mer kupert terreng lenger oppe i dalen mot Bjerkreim, til det flate, åpne Jærlandskapet nede ved kysten. 

Rett ved elvemunningen ligger Ognasanden, som er en av de særegne sandstrendene på Jæren. Her kan man kombinere en tur langs det rennende ferskvannet i elva med en frisk dukkert i saltvannet på stranden rett ved siden av. Bare husk på å sjekke hvordan havstrømmene går før du hopper i vannet.

Ørsdalen, Rogalend, Norway

Veien langs Ørsdalsvatnet er utbedret flere ganger. På den opprinnelige veien var det mange rasfarlig strekning. På de verste stedene ble det laget tunneler med en enkel og smal kjørebane (ny tunnel til venstre og gammel tunnel til høyre)

Ørsdalsvatnet er en av de mest særpregede innsjøene i Rogaland, beliggende i Bjerkreim kommune. Det er en langstrakt og dyp innsjø som strekker seg ca. 17 kilometer fra Bjerkreim til den isolerte bygden Ørsdalen.

Vannet er kjent for å være svært dypt, med en maksimal dybde på 243 meter.  Siden overflaten ligger 64 meter over havet, betyr det at det dypeste punktet er 179 meter under havoverflaten. Ørsdalsvatnet er det største vannet i Bjerkreimsvassdraget. Elva som renner inn i enden av vannet heter Storåna, og her pågår det viktig arbeid med å reetablere laksestammen i elven.

M/K «Ørsdølen» er en historisk båt som tidligere var den eneste forbindelsen for folk i Ørsdalen - før veien kom på 1970-tallet. I dag går den i turisttrafikk på søndager i sommersesongen (juli og august). Turen tar deg gjennom det ville landskapet fra Odlandstø til Vassbø. Rutetidene for M/K «Ørsdølen» finnes på deres nettsider (www.orsdolen.no). Båten kan også leies ut til charterturer.

M/K «Ørsdølen» er mye mer enn bare en turbåt, den er et flytende kulturminne og selve livsnerven i historien om Ørsdalsvatnet. Den nåværende båten ble bygget i 1963/64 i Flekkefjord og fraktet i seksjoner til Odlandstø, hvor den ble montert og sjøsatt. Da veien til Lauperak sto ferdig i 1983, ble M/K «Ørsdølen» den siste båten i Rogaland som gikk i fast, organisert rutetrafikk på en innsjø. 

I dag drives båten av den ideelle stiftelsen Ørsdølen Båtforening, som sørger for at dette viktige kulturminnet holdes i drift med frivillig innsats. Det er  ofte kjentfolk om bord som forteller historier om gårdene langs vannet, naturen og hvordan livet var her før veien kom. Båtforeningen har et flott anlegg i Lauperak med selskapslokaler og skjenkebevilling. Her arrangeres det av og til egne arrangementer som "PUB-turer". Båten har sitteplass under tak til ca. 60 personer. På turen over vannet går båten tett på de bratte fjelllsidene der man kan se tydelige spor etter gamle isolere småbruk.

M/B «Ørsdølen II»  Foto: Ørsdølen Båtforening

Man kan ta båten tur retur, eller hoppe av underveis for å besøke de gamle gruvene der det arrangeres guidede turer. Innerst i vannet ligger Ørsdalen, som er et flott utgangspunkt for fjellturer. Her finnes også de gamle wolfram- og molybdengruvene. Det arrangeres ofte guidede turer i gruvene i kombinasjon med båtens rutetider.

Ørsdalsgruvene ligger innenfor Magne Geopark og det var vanskelige forhold for gruvevirksomhet i seg selv, men det som gjorde det enda mer utfordrende var at selve gruven var plassert på toppen av det 800 meter høye fjellet, i fjellsiden og i bunn av dalen. Turen opp til Ørsdalsgruvene går på gamle veier som ble brukt av gruvearbeiderne som måtte bære malmen fra gruvene. Dette landskapet innbyr til refleksjon over det harde og farlige arbeidet gruvearbeiderne måtte gjøre daglig. Mellom 1904 og 1954 var det flere perioder med gruvevirksomhet i dette området. Her ble både molybden og tungsten tatt ut. Ørsdalen var isolert, og den eneste veien man kunne frakte ut molybden og tungsten på var med båt over Ørsdalsvatnet eller ved å bære det over fjellene.

Det er flere andre turer i området. Kvitlen er en svært populær tur fra Ørsdalen til Turistforeningens hytte på Kvitlen. Mjåvassknuten er en krevende tur med fantastisk utsikt over vannet og heiene rundt. Galtadalen er en lettere tur (ca. 30 min. gange) fra Gjedrem/Holmen som fører ned til en fin badeplass ved vannet.

Det er og gode muligheter for fiske i området, men det er også regulering på dette. Det er godt ørretfiske både i vannet og i elva Storåna. I Storåna er det nå åpnet for begrenset fiske i sesongen (ca. 15. juni – 20. september), men det er og begrensninger for laksefiske da all laks ofte må settes ut igjen for å sikre bestanden - altså er fiske kun tillatt for de som driver med «catch and release».

Magma UNESCO Global Geopark

Magma Geopark ligger i Rogaland og Agder, i kommunene Bjerkreim, Eigersund, Flekkefjord, Lund og Sokndal. Her finner man bergarter i 3 hoved kategorier: 

• Magmatiske bergarter (størkningsbergarter) som er dannet ved at smeltet stein (magma eller lava) avkjøles og stivner. Eksempel på dette er Granitt, basalt og pimpstein.
• Sedimentære bergarter (avsetningsbergarter) som er dannet ved at sand, leire og grus presses og limes sammen over lang tid, eller ved kjemisk utfelling. Eksempel på dette er Sandstein, skifer og kalkstein.
• Metamorfe bergarter (omdannede bergarter) som er dannet ved at magmatiske eller sedimentære bergarter utsettes for ekstremt høyt trykk og varme dypt nede i jordskorpen. Eksempel på dette er Gneis (den vanligste bergarten i Norge), marmor og fyllitt.

Området består og av den sjeldne bergarten anortositt, Landskapet er spesielt og geologien innenfor Magne Geoparken er faktisk den samme som på månen. Her finner man kjente landemerker som Trollpikken, Jøssingfjorden og Sogndalstrand

—oOo—

Men M/K «Ørsdølen II» var ikke en første båten…

I 1900 hadde bøndene i Ørsdalen gått sammen om å anskaffe en båt som kunne frakte folk, fe og varer over vannet. Den første rutebåten ble drevet med damp og ble døpt «Lillegut». Stavanger Aftenblad intervjuet 10.2.64 to som var med første kirkesøndagen den gikk på Ørsdalsvatnet. Båten var blitt dratt på en vogn fra Egersund. «Vegen var så skral at mesteparten av vegen måtte dei leggja plankar under hjula etter kvart som dei drog vogna fram, og dei måtte fara så varsamt at ikkje anna enn handemakt kunne brukast». Sa Else Vassbø og Vilhelmine Kvitli.

«Lillegutt» foto av Erik Torjusen

under transport fra Egersund i 1900

De samme kvinnene ble også stilt spørsmål om hva de gjorde før «Lillegut» sin tid. «Så rodde me, men me ferdast minst mogeleg på vatnet. Døypte og konfirmerte vart me likevel i Bjerkreimskyrkja alle.» «Lillegut» holdt det gående til 1918. 

M/B «Ørsdølen 1»

Da ble den erstattet av «Ørsdølen I», den første av de to med samme navn som kom til å trafikkere vannet. Den var bygget i tre i Skåredalen ved Ørsdalsvatnet og trafikkerte vannet fram til ut på 1960-tallet. 

Så kom den tredje i rekken. Den tok over for den tidligere «Ørsdølen l» og fikk navnet «Ørsdølen II». Den ble sjøsatt i 1964 og holdt det gående i ordinær rute fram til 1981. På skrytelisten ble det presisert at reisetiden nå ble redusert fra halvannen time til en time. Denne siste motorbåten (M/K, dvs. motorkutteren) ble bygget i Flekkefjord i 1963 og halt over land til Ørsdalen. I årene etter nedleggelsen var det en del entusiastiske lokale ressurser som tok ansvar og vedlikehold av båten. I dag går M/K «Ørsdølen II» i turisttrafikk på sommeren. Den har noen åpne avganger på søndager, men lar seg også leie for grupper eller bedrifter. 

Mer om båtene på Ørsdalsvatnet
https://www.bjerkreim.info/pdf/Oersdalsbaatene.pdf

Varnes fort, Agder. Norway

Varnes fort var underlagt Artilleri gruppen Vanse og ligger ytterst i Flekkefjorden, på fastlandet ved Lista og  på sørsiden mot Hidra, Det ar koblet sammen med Hidra, Marka og Hausvik. 

Batteriet hadde fire 10,5 cm kanoner med 16.000 meters skuddvidde og en skudd hastighet på 5 pr. sekund

To av kanonen stod i kasematt, som var et stort tunnel anlegg ved batteriet, bl.a. med kommando tårn over den ene kanonstillingen. I tillegg til kanonene var fortet utstyrt med våpen for nærforsvar.

Batteriet på Varnes var et ledd i den enorme Vestvollen som tyskerne bygde i 1940. Den gikk langs hele Atlanterhavnskysten fra Norge til Pyreneene og som skulle sikre mot en alliert invasjon. Bare langs den norske kysten er det bygget over 350 slik batterier.

Fjøløy fyr, Rogaland, Norway

Fjøløy fyr har en lang historie som strekker seg fra 1800-tallets sildefiske til dagens rolle som et populært turmål. Fyret ligger strategisk til på Fjøløy i Stavanger kommune (tidligere Rennesøy), rett i havgapet ved innseilingen til Stavanger og Ryfylke. Det sies at navnet Fjøløy kommer av at berggrunnen her består av tynne skifer lag som kan minne om en stabel med fjøler.

Det første fyret på Fjøløy ble etablert i 1849. Bakgrunnen var det enorme sildefisket i Boknafjorden på midten av 1800-tallet. Dette første fyret var svært beskjedent – et lite trehus på kun 5 kvadratmeter med en enkel oljefyrt lampe. I starten brant lykten bare to måneder i året (under vintersildfisket). Behovet økte imidlertid raskt, og etter få år ble brenntiden utvidet til ti måneder i året.

Etter hvert som skipstrafikken inn til Stavanger økte, ble det behov for et mer permanent anlegg. I 1867 ble det opprinnelige lille «skuret» erstattet av et større fyr bygget som et «familiefyr» som huset fyrvokteren og hans familie.

I 1939 ble fyret elektrifisert og i tillegg utstyrt med radiofyr, noe som økte sikkerheten for skipstrafikken betraktelig. I 1954 ble dagens fyrtårn i betong bygget, sammen med en ny og mer moderne bolig for fyrvokteren. Da den siste fyrvokteren gikk av med pensjon i 1977, ble stasjonen automatisert og avbemannet, og i 1983 ble selve hovedlyset i tårnet erstattet av en mindre, automatisk fyrlykt. Bygningene eies av Kystverket og brukes i dag som representasjonsbolig og feriested for deres ansatte. Selv om selve husene er stengt for publikum, er området rundt fritt tilgjengelig.

Rett ved fyret ligger restene av et Fjøløy fort som ble etablert av tyskerne i 1941. Området var militært og stengt for offentligheten helt frem til 2011. I dag er dette et av de flotteste turområdene i regionen med, intakte kanonstillinger og bunkere. Dette fortet var en del av den tyske «Festung Norwegen» (Vestvollen)  sammen med flere mindre kystfort langs kysten (se beskrivelsen av Hausvikodden fort nord for Lindesnes  og Varnes fort nord for Lista ved innseilingen til Lyngdal og Farsund)

Rabat, Malta

Historien om Rabat på Malta er faktisk historien om en by som ble "delt i to". Navnet Rabat betyr "forstad" på arabisk, og det gir et fint hint om byens opprinnelse som forstad til Mdina.

I romertiden var det vi i dag akjenner som Rabat og Mdina én stor, sammenhengende by kalt Melite. Dette var den gangen hovedstaden på Malta. Rabat området var fylt med flotte romerske villaer. Den mest kjente fra denne tiden er Domvs Romana, i dag en ruin av et herskapshus med utrolig godt bevarte mosaikk gulv.

Da araberne inntok Malta på 800-tallet, endret de byplanen drastisk av forsvarsmessige årsaker. De gravde en dyp og bred vollgrav som skilte ut den høyeste delen av byen som i dag er festningsbyen Mdina. Resten av bebyggelsen ble liggende utenfor murene og fikk navnet Rabat.

Rabat er kanskje mest kjent for sin religiøse betydning. I følge tradisjonen var det skipet til Apostelen Paulus som havarerte på Malta i år 60. Historien sier at Paulus etter dette bodde i en grotte under det som i dag er sentrum av Rabat - i tre måneder. Siden romersk lov forbød begravelser innenfor bymurene rundt Mdina, ble det hugget ut enorme underjordiske labyrinter og katakomber under Rabat (St. Paul’s og St. Agatha’s katakomber). Disse fungerte som gravplasser og hemmelige møtesteder for de tidlige kristne.

Mens adelen og de rike bodde trygt bak murene i Mdina, var Rabat preget av flere gamle kloster og en del jordbruk. Da Malteserordenen (Johannitterridderne) kom til øya i 1530, bygde de opp flere av de kirkene og klostrene vi ser i dag, og flere av disse store kirkene er dedikert til nettopp St. Paulus. 

Rabat er i dag mye mer enn bare en liten forstad til Mdina. Det er en levende by kjent for sine smale gater, tradisjonelle bakerier (prøv en pastizz!), og ikke minst de fargerike festivalene ("festas") om våren.

• St. Patrick'ss Day (17. mars): Selv om dette ikke er en offentlig fridag på Malta, feires dagen stort i gatene, særlig i St. Julian's, på grunn av de sterke båndene til irsk kultur og de mange irske pubene på øya.
• Sankt Josefs dag , San Ġużepp (19. mars): Dette er en religiøs festdag til ære for Sankt Josef, jomfru Marias mann. Dette er ikke en religiøs dag, men en offentlig fridag over hele øya - og den feires feires spesielt i byen Rabat  med opptog , musikkorps i gatene og religiøse prosesjoner. 
• Frihetsdagen: Denne heter Jum il-Ħelsien på det lokale språket og den feires 31. mars.

Litt spesielt at man tilsynelatende har en så stor feiring av Josef, mannen til Jomfru Maria. Det var Pave Pius XII som i 1955 innførte festdagen for "Sankt Josef arbeideren" den 1. mai - som et kristent svar på Arbeidernes dag, men han har bare fått tildelt denne ene dagen i mars mens Jomfru Maria har flere store høytidsdager i både august og september - og flere av disse markeringene er og knyttet til andre historiske hendelser. Den største religiøse og kulturelle feiringen på Malta er 15. august. Da markerer Marias himmelfart (Santa Marija). Dette er ikke bare en religiøs høytid, men og en feiring av Maltas overlevelse under andre verdenskrig da en desperat tiltrengt konvoi med forsyninger kom til øya på akkurat denne dagen i 1942. Mange katolikker mener at dette ikke kunne være en tilfeldighet.

Maltas har og flere nasjonaldager. De markerer bl.a. årsdagen for da de siste britiske troppene og den kongelige marinen forlot øya i 1979, noe som gjorde Malta helt uavhengig av utenlandsk militært nærvær. Det holdes ofte tradisjonelle regattaer i Grand Harbor denne dagen. Det er jo ganske unikt at Malta har hele fem dager som har status som nasjonaldag. Dette skyldes landets komplekse historie og veien fra å være en britisk koloni til å bli en helt uavhengig republikk.

Her er de fem nasjonaldagene i kronologisk rekkefølge gjennom året:

• Sette Giugno (7. juni). Denne dagen minnes opprøret i 1919, da malteserne protesterte mot de britiske styresmaktene på grunn av høye brødpriser og mangel på politisk medbestemmelse. Fire maltesere ble skutt og drept av britiske soldater. Hendelsen regnes som et avgjørende skritt mot maltesisk selvstyre.
• Maria seiersdag / Il-Vitorja (8. september). Dette er en dag med trippel betydning. Den feirer slutten på tre historiske beleiringer:
• 1565: Da malteserridderne og lokalbefolkningen vant over det osmanske riket (Den store beleiringen).
• 1800: Da franskmennene (under Napoleon) kapitulerte for britene og malteserne.
• 1943: Da Italia overga seg under andre verdenskrig, som markerte slutten på de verste luftangrepene mot Malta.
• Uavhengighetsdagen / Independence Day (21. september) Denne dagen markerer at Malta ble en selvstendig stat i 1964. Landet var ikke lenger en britisk koloni, men beholdt den britiske monarken (Dronning Elizabeth II) som statsoverhode de første ti årene.
• Republikkens dag / Republic Day (13. desember) I 1974 endret Malta grunnloven og ble en republikk. Den britiske monarken ble erstattet av en maltesisk president som statsoverhode. Dette feires som dagen da Malta tok full kontroll over sine egne politiske institusjoner.
• Frihetsdagen / Freedom Day (31. mars) er den spesielle dagen i 1979 som satt det endelige punktumet for britisk militært nærvær. Da utløp avtalen om britiske baser, og de siste soldatene forlot øya. For mange symboliserer dette dagen da Malta ble "herre i eget hus" også militært.

På disse dagene er det fest i gatene, med musikk og religiøse opptog og ikke minst fyrverkeri hele dagen. Hvis programmet sier fyrverkeri kl. 19:00 er de gjerne ferdig kl. 16:30 eller starter kl. 20:00. Det er kontinuerlig feiring og ingen bryr seg om hva klokken er. Fyrverkeriet på dagen er med fargerike røyk figurer og på kvelden er det med mer tradisjonelt lyd og lys. Hele byen er dekorert med portaler, flagg og lys, og masse papir strimler som sikkert er er kjørt gjennom utallige makulerings maskiner. Kort oppsummert er det et totalt kaos med blide og festglade mennesker.

Mdína, Malta

Mdina er kjent som «Den stille byen» og er en av Europas flotteste befestede middelalderbyer. Byens historie strekker seg over 4000 år og er et levende museum som har overlevd utallige riker og invasjoner. Fønikerne (ca. 700 f.v.t) var de første som befestet byen og kalte den Maleth som betyr «trygg havn».

Romerne (218 f.v.t.) tok over byen og ga de den navnet Melite. Byen var da mye større enn i dag og inkluderte hele dagens Rabat. Ifølge kristen tro var det her apostelen Paulus bodde etter at han led skipbrudd på Malta i år 60.

I Middelalderen (870–1091) fikk byen Arabisk styre og skiftet da navn fra Melite til Mdina Dette er kanskje den viktigste perioden for byen. Araberne bygde de kraftige forsvarsmurene og gjorde byen mindre for at den skulle være lettere å forsvare.

Det er herfra navnet Mdina kommer, fra det arabiske ordet medina, som betyr «by». Nabobydelen som ble liggende utenfor bymuren fikk navnet Rabat som betyr «forstad». I denne perioden bodde adelen innenfor murene, mens vanlige folk måtte bo på utsiden.

Normannerne med Grev Roger av Sicilia erobret hele Malta i år 1091 og Mdina ble da hovedstaden for det maltesiske adelskapet. Mange av de palassene man ser i dag, ble opprinnelig bygget i denne perioden.

Da Johannitterridderne kom til Malta i 1530 valgte de Birgu som sin base i stedet for Mdina. Da Birgu lå ved havnen og der var det lettere å forsvare skipene deres. Dette førte til at Mdina mistet sin status som politisk sentrum, men forble hjemmet til de adelige familiene – derav kallenavnet Città Notabile («den fornemme byen»).

Det store jordskjelvet (1693) ødela store deler av byen, inkludert den gamle katedralen. Dette førte til en massiv gjenoppbygging i barokk stil, som er grunnen til at byen i dag har en unik blanding av smale middelaldergater og storslåtte barokkfasader.

Kallenavnet «Den stille byen» oppsto da hovedstaden ble flyttet til Valletta på 1500-tallet. Mdina ble nesten til en spøkelsesby da makten og handelen flyttet mot kysten. I dag er det fortsatt svært få biler som har lov til å kjøre innenfor murene, noe som bevarer den karakteristiske stillheten og nå bor det færre enn 300 mennesker innenfor murene.

En kuriositet er den lille isbutikken på torget. Eieren er en ung man som har arvet butikken fra sine foreldre som igjen arvet den av hans bestemor. Han lager all isen selv og bare etter bestemorens hemmelige oppskrifter - og den isen var veldig god!

Mdinas har en ikonisk byport som ble brukt som inngangen til King's Landing i den første sesongen av serien Game of Thrones. Dette er stedet der stedet der Catelyn Stark rir inn i byen sammen med Ser Rodrik Cassel.

Victoria Lines som står på UNESCO Tentative List

Like nord for Medína går Victoria linjen på tvers av Malta. Denne følger en naturlig ravine i landskapet og var opprinnelig kjent som Nordvestfronten. Det er en festningslinje som er 12 kilometer lang og skiller den nordlige delen av øyen fra den mer tettbefolkede sørsiden.

Da den ble bygget av det britiske militæret på slutten av 1800-tallet, var linjen utformet for å danne en fysisk barriere mot invaderende styrker som landet nord på Malta, med den hensikt å angripe havneanleggene, som var så viktige for vedlikeholdet av den britiske flåten - deres kraftkilde i Middelhavet. 

Selv om det aldri ble testet i kamp, ​​utgjorde dette forsvarssystemet, som kombinerer forskjellige typer festningsverk – fort, batterier, skyttergraver, stoppmurer, infanterilinjer, søkelysstillinger og haubitserstillinger – et unikt blanding av varierte militære elementer, alle samlet for å håndheve strategien som britene tok i bruk for å forsvare Malta i siste halvdel av 1800-tallet. Det var en unik løsning som utnyttet de defensive fordelene ved geografi og teknologi som ingen av de andre festningsverkene gjør på de maltesiske øyene.

Victoria-linjene har sin opprinnelse i en kombinasjon av internasjonale hendelser og datidens militære realiteter. Åpningen av Suezkanalen i 1869 gjorde at Maltas posisjon midt i Middelhavet ble et strategisk viktig punkt for den britiske marinen. I dag står Mdina oppført på UNESCO verdensarvliste.

Mnajdra tempelet, Malta

Restene etter Mnajdra tempelet

Mnajdra tempelet er og på Malta er og eldre enn både pyramidene i Giza , Newgrange  og Stonehenge. Mnajdra ble bygget i perioden mellom 3600 og 2500 f.v.t. av en sivilisasjon vi i dag vet svært lite om. De etterlot seg ingen skriftlige kilder, bare disse massive monumentenr av stein. Tempelet ligger på en isolert terrasse på Maltas sørkyst, med utsikt over det åpne havet og den lille forbudte øya Filfla.

Den hellige og forbudte øyen Filfa

Bygget består hovedsakelig av hard korallkalkstein, som tåler vær og vind bedre enn den mykere globigerinakalksteinen som ble brukt i interiøret. Komplekset består av tre separate templer som ligger i en halvsirkel (en "kløverblad-form"), knyttet sammen av en felles gårdsplass.

Tempelet regnes i dag som en «Himmelske kalender» og det mest utrolige med Mnajdra er det sørlige delen av tempelet som er bygget som et astronomisk instrument. Ved jevndøgn og solverv fungerer inngangen som en presis lysmåler ved soloppgang. Ved vår og høstjevndøgn passerer solstrålene rett gjennom hovedporten og lyser opp den innerste aksen. Ved vintersolverv treffer solstrålene kanten på en av de store steinhellene til høyre for inngangen og ved sommersolverv treffer solenstrålene kanten på hellen til venstre. Dette tyder på at de som bygde Mnajdra hadde en avansert forståelse av solens bevegelser, sannsynligvis for å holde styr på landbrukssesongene eller på religiøse høytider. Om de noen hang fant ut at solen stod i ro og at jdet var jorden som beveger seg spiller ingen stor telle for resultatet.

Det er funnet spor etter livet og ritualene innenfor disse murene. Det er bl.a. funnet beinrester fra dyr og flintkniver, som tyder på rituelle ofringer. De dyrene man har funnet beinrester fra er storfe, sau og geiter. Man har og funnet figurer og graveringer som viser store omfangsrike damer (kalt "Fat Ladies"), og dette antas å representere fruktbarhet eller en modergudinner. Noen arkeologer mener Mnajdra kan ha vært et sted for helbredelse, basert på funn av små terrakotta modeller av menneskelige kroppssegmenter.

Rundt 2500 f.Kr. stoppet byggingen av megallittempler på Malta brått. Man vet ikke sikkert hvorfor, men teorier forklarer dette med ressursmangel, tørke eller sosiale omveltninger. Templene ble stående forlatt helt til de ble "gjenoppdaget" og gravd ut på 1800-tallet. I dag er både Ħaġar Qim og Mnajdra på UNESCOs verdensarvliste. For å beskytte de eldgamle steinene mot erosjon og sur nedbør, er hele komplekset nå dekket av store beskyttelsestelt.