Rabat, Malta

Historien om Rabat på Malta er faktisk historien om en by som ble "delt i to". Navnet Rabat betyr "forstad" på arabisk, og det gir et fint hint om byens opprinnelse som forstad til Mdina.

I romertiden var det vi i dag akjenner som Rabat og Mdina én stor, sammenhengende by kalt Melite. Dette var den gangen hovedstaden på Malta. Rabat området var fylt med flotte romerske villaer. Den mest kjente fra denne tiden er Domvs Romana, i dag en ruin av et herskapshus med utrolig godt bevarte mosaikk gulv.

Da araberne inntok Malta på 800-tallet, endret de byplanen drastisk av forsvarsmessige årsaker. De gravde en dyp og bred vollgrav som skilte ut den høyeste delen av byen som i dag er festningsbyen Mdina. Resten av bebyggelsen ble liggende utenfor murene og fikk navnet Rabat.

Rabat er kanskje mest kjent for sin religiøse betydning. I følge tradisjonen var det skipet til Apostelen Paulus som havarerte på Malta i år 60. Historien sier at Paulus etter dette bodde i en grotte under det som i dag er sentrum av Rabat - i tre måneder. Siden romersk lov forbød begravelser innenfor bymurene rundt Mdina, ble det hugget ut enorme underjordiske labyrinter og katakomber under Rabat (St. Paul’s og St. Agatha’s katakomber). Disse fungerte som gravplasser og hemmelige møtesteder for de tidlige kristne.

Mens adelen og de rike bodde trygt bak murene i Mdina, var Rabat preget av flere gamle kloster og en del jordbruk. Da Malteserordenen (Johannitterridderne) kom til øya i 1530, bygde de opp flere av de kirkene og klostrene vi ser i dag, og flere av disse store kirkene er dedikert til nettopp St. Paulus. 

Rabat er i dag mye mer enn bare en liten forstad til Mdina. Det er en levende by kjent for sine smale gater, tradisjonelle bakerier (prøv en pastizz!), og ikke minst de fargerike festivalene ("festas") om våren.

• St. Patrick'ss Day (17. mars): Selv om dette ikke er en offentlig fridag på Malta, feires dagen stort i gatene, særlig i St. Julian's, på grunn av de sterke båndene til irsk kultur og de mange irske pubene på øya.
• Sankt Josefs dag , San Ġużepp (19. mars): Dette er en religiøs festdag til ære for Sankt Josef, jomfru Marias mann. Dette er ikke en religiøs dag, men en offentlig fridag over hele øya - og den feires feires spesielt i byen Rabat  med opptog , musikkorps i gatene og religiøse prosesjoner. 
• Frihetsdagen: Denne heter Jum il-Ħelsien på det lokale språket og den feires 31. mars.

Litt spesielt at man tilsynelatende har en så stor feiring av Josef, mannen til Jomfru Maria. Det var Pave Pius XII som i 1955 innførte festdagen for "Sankt Josef arbeideren" den 1. mai - som et kristent svar på Arbeidernes dag, men han har bare fått tildelt denne ene dagen i mars mens Jomfru Maria har flere store høytidsdager i både august og september - og flere av disse markeringene er og knyttet til andre historiske hendelser. Den største religiøse og kulturelle feiringen på Malta er 15. august. Da markerer Marias himmelfart (Santa Marija). Dette er ikke bare en religiøs høytid, men og en feiring av Maltas overlevelse under andre verdenskrig da en desperat tiltrengt konvoi med forsyninger kom til øya på akkurat denne dagen i 1942. Mange katolikker mener at dette ikke kunne være en tilfeldighet.

Maltas har og flere nasjonaldager. De markerer bl.a. årsdagen for da de siste britiske troppene og den kongelige marinen forlot øya i 1979, noe som gjorde Malta helt uavhengig av utenlandsk militært nærvær. Det holdes ofte tradisjonelle regattaer i Grand Harbor denne dagen. Det er jo ganske unikt at Malta har hele fem dager som har status som nasjonaldag. Dette skyldes landets komplekse historie og veien fra å være en britisk koloni til å bli en helt uavhengig republikk.

Her er de fem nasjonaldagene i kronologisk rekkefølge gjennom året:

• Sette Giugno (7. juni). Denne dagen minnes opprøret i 1919, da malteserne protesterte mot de britiske styresmaktene på grunn av høye brødpriser og mangel på politisk medbestemmelse. Fire maltesere ble skutt og drept av britiske soldater. Hendelsen regnes som et avgjørende skritt mot maltesisk selvstyre.
• Maria seiersdag / Il-Vitorja (8. september). Dette er en dag med trippel betydning. Den feirer slutten på tre historiske beleiringer:
• 1565: Da malteserridderne og lokalbefolkningen vant over det osmanske riket (Den store beleiringen).
• 1800: Da franskmennene (under Napoleon) kapitulerte for britene og malteserne.
• 1943: Da Italia overga seg under andre verdenskrig, som markerte slutten på de verste luftangrepene mot Malta.
• Uavhengighetsdagen / Independence Day (21. september) Denne dagen markerer at Malta ble en selvstendig stat i 1964. Landet var ikke lenger en britisk koloni, men beholdt den britiske monarken (Dronning Elizabeth II) som statsoverhode de første ti årene.
• Republikkens dag / Republic Day (13. desember) I 1974 endret Malta grunnloven og ble en republikk. Den britiske monarken ble erstattet av en maltesisk president som statsoverhode. Dette feires som dagen da Malta tok full kontroll over sine egne politiske institusjoner.
• Frihetsdagen / Freedom Day (31. mars) er den spesielle dagen i 1979 som satt det endelige punktumet for britisk militært nærvær. Da utløp avtalen om britiske baser, og de siste soldatene forlot øya. For mange symboliserer dette dagen da Malta ble "herre i eget hus" også militært.

På disse dagene er det fest i gatene, med musikk og religiøse opptog og ikke minst fyrverkeri hele dagen. Hvis programmet sier fyrverkeri kl. 19:00 er de gjerne ferdig kl. 16:30 eller starter kl. 20:00. Det er kontinuerlig feiring og ingen bryr seg om hva klokken er. Fyrverkeriet på dagen er med fargerike røyk figurer og på kvelden er det med mer tradisjonelt lyd og lys. Hele byen er dekorert med portaler, flagg og lys, og masse papir strimler som sikkert er er kjørt gjennom utallige makulerings maskiner. Kort oppsummert er det et totalt kaos med blide og festglade mennesker.

Mdína, Malta

Mdina er kjent som «Den stille byen» og er en av Europas flotteste befestede middelalderbyer. Byens historie strekker seg over 4000 år og er et levende museum som har overlevd utallige riker og invasjoner. Fønikerne (ca. 700 f.v.t) var de første som befestet byen og kalte den Maleth som betyr «trygg havn».

Romerne (218 f.v.t.) tok over byen og ga de den navnet Melite. Byen var da mye større enn i dag og inkluderte hele dagens Rabat. Ifølge kristen tro var det her apostelen Paulus bodde etter at han led skipbrudd på Malta i år 60.

I Middelalderen (870–1091) fikk byen Arabisk styre og skiftet da navn fra Melite til Mdina Dette er kanskje den viktigste perioden for byen. Araberne bygde de kraftige forsvarsmurene og gjorde byen mindre for at den skulle være lettere å forsvare.

Det er herfra navnet Mdina kommer, fra det arabiske ordet medina, som betyr «by». Nabobydelen som ble liggende utenfor bymuren fikk navnet Rabat som betyr «forstad». I denne perioden bodde adelen innenfor murene, mens vanlige folk måtte bo på utsiden.

Normannerne med Grev Roger av Sicilia erobret hele Malta i år 1091 og Mdina ble da hovedstaden for det maltesiske adelskapet. Mange av de palassene man ser i dag, ble opprinnelig bygget i denne perioden.

Da Johannitterridderne kom til Malta i 1530 valgte de Birgu som sin base i stedet for Mdina. Da Birgu lå ved havnen og der var det lettere å forsvare skipene deres. Dette førte til at Mdina mistet sin status som politisk sentrum, men forble hjemmet til de adelige familiene – derav kallenavnet Città Notabile («den fornemme byen»).

Det store jordskjelvet (1693) ødela store deler av byen, inkludert den gamle katedralen. Dette førte til en massiv gjenoppbygging i barokk stil, som er grunnen til at byen i dag har en unik blanding av smale middelaldergater og storslåtte barokkfasader.

Kallenavnet «Den stille byen» oppsto da hovedstaden ble flyttet til Valletta på 1500-tallet. Mdina ble nesten til en spøkelsesby da makten og handelen flyttet mot kysten. I dag er det fortsatt svært få biler som har lov til å kjøre innenfor murene, noe som bevarer den karakteristiske stillheten og nå bor det færre enn 300 mennesker innenfor murene.

En kuriositet er den lille isbutikken på torget. Eieren er en ung man som har arvet butikken fra sine foreldre som igjen arvet den av hans bestemor. Han lager all isen selv og bare etter bestemorens hemmelige oppskrifter - og den isen var veldig god!

Mdinas har en ikonisk byport som ble brukt som inngangen til King's Landing i den første sesongen av serien Game of Thrones. Dette er stedet der stedet der Catelyn Stark rir inn i byen sammen med Ser Rodrik Cassel.

Victoria Lines som står på UNESCO Tentative List

Like nord for Medína går Victoria linjen på tvers av Malta. Denne følger en naturlig ravine i landskapet og var opprinnelig kjent som Nordvestfronten. Det er en festningslinje som er 12 kilometer lang og skiller den nordlige delen av øyen fra den mer tettbefolkede sørsiden.

Da den ble bygget av det britiske militæret på slutten av 1800-tallet, var linjen utformet for å danne en fysisk barriere mot invaderende styrker som landet nord på Malta, med den hensikt å angripe havneanleggene, som var så viktige for vedlikeholdet av den britiske flåten - deres kraftkilde i Middelhavet. 

Selv om det aldri ble testet i kamp, ​​utgjorde dette forsvarssystemet, som kombinerer forskjellige typer festningsverk – fort, batterier, skyttergraver, stoppmurer, infanterilinjer, søkelysstillinger og haubitserstillinger – et unikt blanding av varierte militære elementer, alle samlet for å håndheve strategien som britene tok i bruk for å forsvare Malta i siste halvdel av 1800-tallet. Det var en unik løsning som utnyttet de defensive fordelene ved geografi og teknologi som ingen av de andre festningsverkene gjør på de maltesiske øyene.

Victoria-linjene har sin opprinnelse i en kombinasjon av internasjonale hendelser og datidens militære realiteter. Åpningen av Suezkanalen i 1869 gjorde at Maltas posisjon midt i Middelhavet ble et strategisk viktig punkt for den britiske marinen. I dag står Mdina oppført på UNESCO verdensarvliste.

Mnajdra tempelet, Malta

Restene etter Mnajdra tempelet

Mnajdra tempelet er og på Malta er og eldre enn både pyramidene i Giza , Newgrange  og Stonehenge. Mnajdra ble bygget i perioden mellom 3600 og 2500 f.v.t. av en sivilisasjon vi i dag vet svært lite om. De etterlot seg ingen skriftlige kilder, bare disse massive monumentenr av stein. Tempelet ligger på en isolert terrasse på Maltas sørkyst, med utsikt over det åpne havet og den lille forbudte øya Filfla.

Den hellige og forbudte øyen Filfa

Bygget består hovedsakelig av hard korallkalkstein, som tåler vær og vind bedre enn den mykere globigerinakalksteinen som ble brukt i interiøret. Komplekset består av tre separate templer som ligger i en halvsirkel (en "kløverblad-form"), knyttet sammen av en felles gårdsplass.

Tempelet regnes i dag som en «Himmelske kalender» og det mest utrolige med Mnajdra er det sørlige delen av tempelet som er bygget som et astronomisk instrument. Ved jevndøgn og solverv fungerer inngangen som en presis lysmåler ved soloppgang. Ved vår og høstjevndøgn passerer solstrålene rett gjennom hovedporten og lyser opp den innerste aksen. Ved vintersolverv treffer solstrålene kanten på en av de store steinhellene til høyre for inngangen og ved sommersolverv treffer solenstrålene kanten på hellen til venstre. Dette tyder på at de som bygde Mnajdra hadde en avansert forståelse av solens bevegelser, sannsynligvis for å holde styr på landbrukssesongene eller på religiøse høytider. Om de noen hang fant ut at solen stod i ro og at jdet var jorden som beveger seg spiller ingen stor telle for resultatet.

Det er funnet spor etter livet og ritualene innenfor disse murene. Det er bl.a. funnet beinrester fra dyr og flintkniver, som tyder på rituelle ofringer. De dyrene man har funnet beinrester fra er storfe, sau og geiter. Man har og funnet figurer og graveringer som viser store omfangsrike damer (kalt "Fat Ladies"), og dette antas å representere fruktbarhet eller en modergudinner. Noen arkeologer mener Mnajdra kan ha vært et sted for helbredelse, basert på funn av små terrakotta modeller av menneskelige kroppssegmenter.

Rundt 2500 f.Kr. stoppet byggingen av megallittempler på Malta brått. Man vet ikke sikkert hvorfor, men teorier forklarer dette med ressursmangel, tørke eller sosiale omveltninger. Templene ble stående forlatt helt til de ble "gjenoppdaget" og gravd ut på 1800-tallet. I dag er både Ħaġar Qim og Mnajdra på UNESCOs verdensarvliste. For å beskytte de eldgamle steinene mot erosjon og sur nedbør, er hele komplekset nå dekket av store beskyttelsestelt.

Ħaġar Qim tempelet, Malta

Historien om Ħaġar Qim (og nabotempelet Mnajdra), går langt tilbake forbi middelalderen i Mdina og helt tilbake til menneskehetens tidligste sivilisasjoner. Disse templene på Maltas sørkyst er blant de eldste frittstående bygningene i verden. 

Ħaġar Qim (navnet betyr "Stående steiner") ble bygget i den neolittiske perioden, nærmere bestemt i tempelperioden (ca. 3600–3200 f.v.t.). De er bygget ca. 1000 år før pyramidene i Egypt og mens Stonehenge ble påbegynt rundt 3000 f.Kr., sto Ħaġar Qim allerede ferdig flere århundrer før det.

I dag vet vi lite om folket som bygde disse templene, annet enn at de må ha vært dyktige ingeniører med kunnskap om astronomi - og så forsvant de på mystisk rundt 2500 f.v.t.

Det som gjør Ħaġar Qim unikt, er størrelsen på steinene og de avanserte teknikkene som ble brukt for å bygge dette. Tempelet består av enorme kalksteinsblokker (megalitter). Den største steinen er over 6 meter bred og veier rundt 20 tonn. Hvordan de flyttet disse uten hjul eller jernverktøy er fortsatt gjenstand for debatt, men man har funnet runde "steinkuler" på stedet

Tempelet er formet som en serie med "apsider" (halvsirkelformede rom). Veggene er dekorert med utskjæringer og spiraler. Ved sommersolverv (mellom 20. og 21. juni) treffer solstrålene gjennom et spesifikt hull i veggen ("orakelhullet") og lyser opp et alter inne i tempelet med matematisk presisjon.

Under utgravningene (som startet i 1839) fant arkeologer mange gjenstander som tyder på at templene ble brukt til religiøse ritualer og ofringer. «The Fat Lady» er en av de mest kjente funnene er statuetter av svært fyldige figurer. Disse er funnet flere steder og tolkes ofte som symboler på fruktbarhet eller en "Modergudinne", selv om noen forskere mener figurene kan være kjønnsnøytrale.

I dag er templene dekket av store teltduker for å beskytte den myke globigerina-kalksteinen mot vær, vind og sur nedbør.

Ordet "Ħaġar" betyr rett og slett "steiner" på maltesisk. Det finnes flere steder med dette navnet (som Ħaġar Qim og Ta' Ħaġrat). Hvis du tenkte på bibelske Hagar, er det en annen historie (se under), men på Malta er det nesten alltid de monumentale stein templene man snakker om.

--oOo--

Den bibelske Hagar er beskrevet i 1. Mosebok og er fortellingen om en egyptisk kvinne som var trellkvinnen til Sara, Abrahams kone. Sara kunne ikke få barn så hun ga Hagar til Abraham slik at han kunne få en arving. Hagar fødte sønnen Ismael. Senere fikk Sara selv sønnen Isak, og det oppsto konflikt som gjorde at Hagar og Ismael ble drevet ut i ørkenen. I jødisk og kristen tro regnes Isak somm stamfar til israelittene. I islams tro kalles Hager for Hajar og hun er en svært viktig skikkelse. Ismael regnes her som stamfar til araberne, og Hagars søken etter vann i ørkenen er en sentral del av pilegrimsreisen Hajj.

Victoria (Rabat), Gozo, Malta

 

Gamlebyen i Victoria

Byen Victoria, også kjent som Rabat, er den uoffisielle hovedstaden på øya Gozo (Maltas frodige nabo øy). Det er en by som kombinerer eldgammel historie med et levende, moderne maltesisk dagligliv. Navnet Victoria kom etter feiringen av dronning Victorias (altså dronningmoren) 50 årsjubileum som monark i 1887. Etter ønske fra biskopen på Gozo fikk Rabat offisielt navnet Victoria, selv om mange lokale den dag i dag foretrekker det gamle arabiske navnet Rabat (som brukes på flere byer på Malta)

Byens massive festning heter Citadellen (Cittadella) og er byens absolutte midtpunkt. Denne kalles og på folkemunne for "den befestede byen i byen" og ligger på en høyde over sentrum. Dette har vært et tilfluktssted for øyas befolkning i årtusener. Fra de tykke murene er det 360 graders panorama utsikt over hele Gozo. Inne i Citadellen ligger den imponerende Cathedral of the Assumption - "Himmelfarts katedralen". Taket i denne kirken er helt spesielt – det ser ut som innsiden av en stor kuppel, men er egentlig det et flatt takk som er malt slik at både øyne og hjerne blir lurt. 

Gamlebyen i Victoria med Independence Square

Nedenfor Citadellen ligger de trange, svingete middelaldergatene i Victoria, med Gamlebyen, St. George's Square og St. George’s Basilica. Det er en stor barokkirke dekket av marmor og gull. Inne står det en litt mindre kopi av alteret i Peterskirken i Vatikanet. It-Tokk (som betyr Independence Square) er byens hovedtorg. Her er det et daglig marked og flere mindre kafeer med et yrende folkeliv. Dette er det perfekte stedet for en kopp maltesisk kaffe og en "pastizz" 

Victoria  har to operahus - de heter Teatru Astra og Teatru Aurora - og ligger nesten rett overfor hverandre i hovedgaten Republic Street. Hver høst er det knallhard konkurranse mellom dem om å sette opp de beste forestillingene, noe som tiltrekker seg internasjonale stjerner. Ikke verst for en by med litt over 7500 innbyggere. 

  

St. George's Basilica har en spesiell relikvie.

Armen til selveste St. George oppbevares i et eget kapell

Området der Citadellen ligger har vært befolket siden neolittisk tid. På grunn av den flate toppen og de bratte sidene var det et naturlig forsvarsverk. De første som befestet denne høyden var fønikerne og kartagerne. Romerne utviklet senere stedet til en by de kalte Gaulos. 

Victoria og Citadellen

De bygde templer, blant annet til gudinnen Juno, der katedralen står i dag og gjorde Victoria til det administrative sentrum for Gozo. Selve festningen ble formet i Middelalderen da Malta og Gozo stadig var utsatt for angrep fra pirater og den osmanske marinen.

Fram til 1637 var det faktisk lovpålagt for alle innbyggerne på Gozo å sove innenfor Citadellens murer hver natt - for sin egen sikkerhet. Da befolkningen økte og faren for angrep periodevis sank, begynte folk å bosette seg utenfor murene. Dette ble til bydelen Rabat (som betyr "forstad" på arabisk).

St. George's Basilica i Victoria er 

bygget etter modell av Peterskirken i Roma

 

Det mest dramatiske kapittelet i Gozos historie var i 1551. En osmansk styrke ledet av Sinan Pasha og sjørøver kapteinen Dragut invaderte øya etter et mislykka forsøk på å ta Malta. Tragedien var at Citadellens murer var i dårlig stand, og ridderne som forsvarte den måtte kapitulere. Nesten hele Gozos befolkning på rundt 6000 mennesker ble tatt til fange og solgt som slaver i Libya. Øya ble liggende nesten øde i flere år før folk fra Malta ble oppmuntret til å flytte dit for å befolke den på nytt.

Etter katastrofen i 1551 forsto Johannitterridderne at Gozo trengte bedre forsvar. Mellom 1599 og 1622 ble Citadellen totalrenovert med de massive bastionene som står i dag. Den berømte katedralen ble tegnet av arkitekten Lorenzo Gafà og sto ferdig i 1711, som et symbol på øyas gjenfødelse og katolske tro.

I 1798 okkuperte franske tropper under Napoleon Citadellen, men gozitanerne gjorde opprør og drev dem ut med britisk hjelp. Gozo var faktisk en selvstendig stat ("La Nazione Gozitana") i 22 måneder før de ble en del av det britiske protektoratet og senere en del av Malta.

Under andre verdenskrig ble det gravd ut store beskyttelsesrom dypt inne i klippen under Citadellen. Disse er i dag åpne for publikum og gir et sterkt inntrykk av hvordan lokalbefolkningen søkte dekning under de massive luft bombardementene.

—-oOo—

Fotnote

Det finnes og noen mystiske templer utenfor Victoria - Ġgantija-tempelet er et slikt. Det ligger i landsbyen Xagħra, bare en kort busstur fra Victoria. Disse templene er blant de eldste frittstående bygningene i verden. 

Navnet Ġgantija kommer fra det maltesiske ordet for kjempe. Lokale legender fortalte at templene ble bygget av en kvinnelig kjempe som levde av ingenting annet enn honning og bønner. Hun skal ha båret de massive steinblokkene på hodet mens hun holdt barnet sitt i armene. Noen av disse steinene veier over 50 tonn og er over 5 meter lange. Selv for overtroiske folk i tidligere tider var det ufattelig at vanlige mennesker kunne flytte slike blokker på hodet uten moderne maskiner.

Sveitseren Erich von Däniken har skrevet om disse templene i flere av sine bøker, spesielt i sammenheng med teoriene hans om gamle sivilisasjoner og utenomjordisk påvirkning. Han er særlig opptatt av de mystiske forhistoriske templene på Gozo (Ġgantija-templene) og Malta (Ħaġar Qim). I bøkene sine antyder han blant annet at disse templene er for avanserte til å ha blitt bygget med datidens teknologi, at de kan ha hatt en ukjent eller “høyere” opprinnelse og/eller at underjordiske strukturer, som Ħal Saflieni Hypogeum, kan skjule mer enn det forskere har avdekket.  Erich von Däniken skriver om Malta i flere bøker, blant annet i de 3 bøkene «Chariots of the Gods», «The Gold of the Gods"» og «Signs of the Gods» Der brukes Malta som ett av mange eksempler på et han mener er spor etter «guder» eller utenomjordiske besøk.

Disse ideene er ikke akseptert av mainstream arkeologer. Forskere forklarer templene som resultat av avansert, men menneskelig, steinalder teknologi og lang kulturell utvikling på Malta. Templene ble bygget mellom 3600 og 3200 f.v.t. av et folk vi vet overraskende lite om. De må ha vært dyktige ingeniører og astronomer. De levde fredelig som bønder i over tusen år, før de plutselig forsvant rundt 2500 f.v.t. Ingen vet helt hvorfor disse sivilisasjonene opphørte. 

Arkeologer mener templene var dedikert til en fruktbarhetsgudinne eller «Moder Jord». Inne i templene har man funnet statuetter av svært formfulle figurer, ofte kalt «The Fat Ladies» - ref. «The Fat Lady» fra det underjordiske tempelet Ħal Saflieni Hypogeum på Malta. Man har også funnet et alter med dyrebein, noe som tyder på at det ble utført rituelle ofringer her for å sikre gode avlinger eller fruktbarhet i befolkningen.

Xagħra Stone Circle (Brochtorff Circle)

Like i nærheten av Ġgantija ligger en annen, kanskje enda mer mystisk plass -  et underjordisk gravkammer. Det kalles Xagħra Stone Circle (Brochtorff Circle). Her ble hundrevis av mennesker begravd over en periode på 1500 år. Dette stedet er ofte stengt for publikum for å bevare det, men funnene derfra kan sees på det arkeologiske museet inne i Citadellen i Victoria.

Som litt over middels historieinteresserte er det spennende å kikke litt nærmere på historien om byen og Victoria (Rabat) og Citadellen. Det er en fortelling om overlevelse, frykt og strategisk makt. Den strekker seg helt tilbake til steinalderen, men det er middelalderen og riddertiden som virkelig har satt sitt preg på byen.

Gozo (Għawdex), Malta

Klippene Dwejra som står på UNESCO Tentative List

Øyen Gozo (på maltesisk Għawdex) er Maltas frodige og mer tilbakelente søsterøy. Mens hovedøya Malta ofte var det politiske og kommersielle sentrum, har Gozo en historie preget av mystikk, isolasjon og dramatiske ridder slag.

Gozo huser noen av verdens eldste frittstående strukturer. Ġgantija-templene er eldre enn både pyramidene i Egypt, Newgrange i Irland  og Stonehenge i England. Navnet betyr «Gigantisk» fordi senere generasjoner trodde bare kjemper kunne ha løftet de enorme steinblokkene. Ġgantija et kompleks av to megalittiske templer som er bygget på øya Gozo. Disse er blant de eldste frittstående bygningene i verden. Inntil man oppdaget Göbekli Tepe i Tyrkia, ble Ġgantija ofte omtalt som verdens eldste religiøse struktur. Templene står på UNESCOs verdensarv liste og regnes som et av de viktigste arkeologiske funnene fra yngre steinalder. Dette tyder på at Gozo var et svært viktig religiøst sentrum i neolittisk tid. 

Ifølge gresk mytologi og Homers Odysseen, er Gozo den sagnomsuste øya Ogygia. Her skal nymfen Kalypso ha holdt Odyssevs fanget som sin "kjærlighetsslave" i sju år. I dag treffer man neppe nymfen Kalypso, man man kan ta en tur til Calypso’s Cave der det er utsiktover den røde sandstranden Ramla Bay. Øya ble liggende nesten folketom i flere år før Johanniterridderne oppfordret folk fra Malta til å flytte dit for å bosette den på nytt.

Den imponerende festningen som troner over hovedstaden Victoria (Rabat), har vært et tilfluktssted siden bronsealderen. Fram til 1637 var befolkningen på Gozo faktisk lovpålagt å tilbringe natten innenfor festningsmurene for sin egen sikkerhet mot overfall av pirater. I dag er Cittadella restaurert og står på UNESCOs tentative verdensarvliste.

Under Napoleonskrigene kastet gozitanerne ut de franske styrkene med hjelp fra britene. Mellom 28. oktober 1798 og 5. september 1800 fungerte Gozo som en uavhengig stat under ledelse av erkeprest Saverio Cassar. Den frie staten ble kalt La Nazione Gozitana før den til slutt ble en del av det britiske protektoratet sammen med resten av Malta.

Gozitanerne har alltid vært stolte og selvstendige. Selv i dag ser de på seg selv som litt annerledes enn folk på det de kaller "fastlandet" (altså øyen som heter Malta). Gozo er grønnere, mer preget av landbruk og har en bl.a. en lang tradisjon for håndverk som kniplinger (lace) og strikking.

Comino (Kemmuna), Malta

Det forlatte hotellet på Comino

Mellom Malta og øyen Gozo ligger det en liten (og nesten) ubebodd øy. Historian om den lille øyen Comino (på maltesisk: Kemmuna) består av isolasjon, pirater og militær strategi. Selv om den i dag er mest kjent for snorkling i krystallklart vann, har den vært brukt som skjulested for fredløse og som en karantenestasjon for syke.

Navnet Kemmuna kommer fra det semittiske ordet for karve (cumin), en plante som vokste vilt over hele øya i antikken. Det er og funnet spor etter romerske bosetninger og graver, noe som tyder på at øyen tidligere kan ha blitt brukt av bønder og fiskere.

I lange perioder under Middelalderen var øyen  ubebodd fordi den var så utsatt for angrep. Mellom 1200-tallet og 1600-tallet var Comino beryktet som et tilholdssted for pirater og korsfarere. De mange grottene og de skjulte vikenes langs kysten gjorde det enkelt for sjørøvere å ligge i bakhold. De angrep skip som seilte i den smale kanalen mellom Malta og Gozo. Det var rett og slett for farlig for vanlige folk å bo der permanent.

Grottene langs kysten av Comino

Da Malteserordenen (Johanniterridderne) tok kontroll over Malta i perioden mellom 1530 og 1789 endret Cominos rolle seg drastisk. Ridderne brukte øya som et eksklusivt jakt reservat for villsvin og harer. Straffen for å jakte ulovlig på Comino var ekstremt streng - man kunne bl.a. bli dømt til tre år som galeislave.

For å stoppe piratvirksomheten og hindre osmanske flåter i å bruke øyen som base, bygde ridderne St. Mary’s Tower i 1618. Tårnet er i dag Cominos mest kjente landemerke.

Gjennom historien har Comino fungert som et sted man sendte folk man ville ha bort fra fastlandet. Ridderne brukte øya som et "åpent fengsel" for medlemmer av ordenen som hadde begått mindre lovbrudd eller duellert ulovlig. Under et utbrudd av kolera på 1800-tallet og senere epidemier, ble Comino brukt som isolasjonsleir for syke soldater og lokalbefolkning for å hindre smitte til resten av arkipelet.

 

St. Mary`s Tower fra 1618

Etter at britene tok over Malta i 1800, fortsatte øyen å ha en militær funksjon, men befolkningstallet forble svært lavt. En kort periode på 1900-tallet ble det gjort forsøk på organisert landbruk, men mangelen på ferskvann gjorde det vanskelig. Rundt 1960 ble Comino Hotel bygget og øya ble forvandlet fra en isolert utpost til et av Maltas mest populære utfluktsmål, spesielt på grunn av Den blå lagune. Hotellet en nå nedlagt og fraflyttet, men øya er fortsatt et populært rekreasjonsområde. 

Comino er den minste av de bebodde øyene på Malta. I dag er det bare to fastboende. De er i slekt og har bodd der hele livet. Selv om tusenvis av turister besøker øya hver dag om sommeren, blir Comino nesten helt øde og stille så snart den siste fergen drar om ettermiddagen.