søndag 11. juli 2021

Kistefos, Viken, Norway

 
 
Engelskmannen Marc Quinn markerte seg på 90 tallet med flere spennende kunstverk med tema rundt menneskekroppen. I 2009 startet han på et nytt prosjekt med fokus på øyets iris. Øyet er jo ofte beskrevet som "sjelens speil" og et kart over en persons identitet. Ved å slippe elven ut gjennom øyet sier Mark Quinn at han ønsker å vise den tette koblingen det er mellom  mennesker og den naturen som omgir oss. Skulle denne skulpturen bli plassert i Norge var det vel neppe noe bedre sted enn i skulpturparken på Kistefos.


Det gamle tresliperiet på Kistefoss ble etablert av konsul Anders Sveaas i 1889. I denne perioden var det gjort to store oppfinnelser - at man kunne lage tremasse for papirindustri av tømmer og at dette kunne fremstilles effektivt ved mekanisk sliping av stokkene. Konsulen hadde sett hva de kunne få til ved Heen Træsliberi ved Hønefoss og bestemte seg for å gjøre likedan ved å ta ut energi til driften fra Kistefossen i Randselven ved Jevnaker. 


Det nye industrieventyret fikk navnet A/S Kistefos Træsliberi. Allerede året etter oppstarten greide de å produsere 500 tonn med tremasse og 20 tonn ble solgt til en kunde i Tyskland. Dette ga A/S Kistefos Træsliberi en "svimlende" inntekter på kr. 606,60 og dermed var det grunnlag for å fortsette produksjonen ved fabrikken.
 

Det neste trinnet i prosessen var å blande inn cellulose i tremassen. Jo mer tremasse man fikk blandet inn desto billigere ble papiret. For å sikre denne driften har selskapet gjennom flere år kjøpt opp og forvaltet store skogeiendommer. I dag står de som grunneier av 160.000 dekar med skogsområder. Produksjonen ved Kistefossen pågikk helt frem til 1955 før den ble stanset. 


Avtalen som ble inngått i forbindelse med nedleggelsen hadde bl.a. en klausul om at produksjonsutstyret skulle bevares i tilfelle det ble aktuelt å starte opp produksjonen igjen. Det meste av maskineriet står derfor (og heldigvis) fortsatt i den gamle fabrikken. Det gir oss en god mulighet se nærmere på hvordan denne produksjonen ble drevet for ca. 100 år siden.  
  

Det var en gang over 100 slike tresliperier i Norge og alle var drevet av fossekraft. Ingen av disse er  derimot bevart slik at det er mulig å se hele produksjonsprosessen. I dag er det både et industrimuseum og en skulpturpark Kistefos. Dette var det mulig å etablere takket være Stiftelsen Kistefos-Museet (stiftet 1996), store gaver fra Jevnaker kommune og investor Christian Sveaas - som er barnebarn av grunnleggeren Anders Sveaas. Fabrikkanlegget på Kistefos står på Riksantikvarens liste.
 
 
Skulpturen "Veien til stillhet" og er laget av den danske kunstneren Jeppe Heins. Den består av flere vannfontener plassert i en installasjon av polert rustfritt stål, steiner fra skogen rundt Kistefossen, sibirsk lønn og en frodig flora av valmuer. Kombinasjonen av polert stål og vann i kaskader gir et inntrykk av at man beveger seg i en labyrint, men der man samtidig hele tiden ser speilbilder av seg selv og andre mennesker.


Årets skulpturen er "Pananasap" av den amerikanske kunstneren Carol Bove. Den er laget av restene etter lasteskipet "MS Server" som sank utenfor Fedje nord for Bergen i 2007. Hele mannskapet ble evakuert med helikopter i 8 meter høye bølger, men skipet brakk i to og forliste. Lasten, som bestod av 1.500 tonn rent stål, ble først hevet i 2018. Carol Bove jobber ofte med utgangspunkt i gamle ødelagte stålkonstruksjoner. Denne installasjonen er laget at stålet som ble hevet etter "MS Server" havariet. 

(Tidl. besøk: 2013, 2016, 2021)




torsdag 10. juni 2021

Søsterkirkene på Granavolden, Innlandet, Norway



Gran på Hadeland må en gang i tiden ha vært en slags «religiøst rundkjøring» for her krysset nemlig mange av de gamle norske pilegrimsledene hverandre. Nå finnes det jo egentlig et hav av slike gamle pilegrimsleder i Norge og ser man nærmere på disse er det enkelt å anta at disse pilgrimene muligens må ha vært en smule desorienterte siden de tilsynelatende vandret rundt i «hytt og vær». Når det er sagt så var selvfølgelig ikke alle pilgrimene på vei til Nidaros, men også mellom kloster og andre religiøse knutepunkt.

Et eksempel på det motsatte er Domkirken i Stavanger - bygget tidlig på 1100 tallet. Dermed er dette Norges eldste bevarte katedral - men den ble aldri noe mål for pilgrimmer. På tross av at den ene armen til helgene St. Svithun ble oppbevart her før kong Knut - som var konge av både Norge, Danmark og England - bestemte at den avsagde armen skulle flyttes til København. Derfor er det kanskje litt merkelig at det på tross av kirkens lange historie og sin tilsynelatende tilknytning til St. Svithun ikke finnes noen tegn på at Domkirken i Stavanger fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale. 

Årsaken kan ha vært at de påståtte miraklene til denne St. Svithun, som opprinnelig var en biskop som het Swithun og opererte i den engelske byen Winchester,  skjedde lenge etter at han var død, partert og fordelt på 13 ulike kirker i England og Frankrike - samt 1 kirke i Stavanger. Dette ble nok gjort for å få flere pilgrimmer til å besøke de ulike kirkene og dermed også sørge for at kirkene fikk inn mer penger, men datidens pilgrimmer var nok ikke så lettlurte. Det finnes en lang liste over bemerkelsesverdige relikvier i Stavanger domkirke, bl.a. et tøystykke med Jesus blod og et tørkle som visstnok var brukt av Jomfru Maria, men utrolig nok var det ingen ting av dette som fristet pilgrimene til et besøk. Det finnes heller ingen andre mirakuløse hendelser knyttet til helgener eller relikvier i Stavangers historie.

Men tilbake til Gran….
Siden dette ble et slag sentrum for pilgrimmer ble det også etablert flere vertshus for de vandrende pilgrimene. Granavolden (kjent for regjeringserklæring fra Erna Solberg) er et av disse. Her er det drevet vertshus og senere hotell siden 1716. 



Et av de eldste byggene på Granavolden er det hvite karakteristiske Steinhuset. Dette var opprinnelig en del av presteboligen, men er så solid at man tror at det også var bygget som et forsvarsverk på 1200 tallet. Husets 2 etg. består kun av en stor sal. Denne kan ha blitt brukt til religiøse seremonier, representasjon - eller kanskje som en stor festsal. Presten selv bodde i et lite kammers på loftet, for katolske prester skulle jo helst leve i kummerlige sølibat. Dette er uansett et ganske unikt byggverk på landsbygden. Hvem som egentlig var byggherre og hva som er husets riktige historie forblir sannsynligvis ukjent.

Man måtte selvfølgelig ha kirker for å betjene både lokalbefolkning og tilreisende pilgrimer, men man kunne jo ikke blande den herskapelige overklassen bestående av rike landeiere med sine egne arbeidsfolk og leilendinger. Dermed ble det bygget 2 kirker. Den ene for allmuen og den andre for aristokratene. Senere er dette bortforklart med at den ene kirken var en sognekirke for menigheten i Gran og den andre var for hele fylket. Begge kirkene ble satt opp i middelalderen og omtales ulogisk nok som «Søsterkirkene». Den største av kirkene fikk navnet Nikolaikirken og den noe mindre kirken fikk navnet Mariakirken. Hvorfor de da kalles «Søsterkirkene» når den ene er tilegnet en mannlig helgen er det visstnok ingen som kan svare på.



Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) døde på Granavolden. Han var alvorlig syk, men reiste likevel fra lasarettet i gamle Christiania med tog på Randsfjordbanen. Deretter med båt langs halve Randsfjorden før han praiet en hestedrosje opp til presteenkens gule hus like ved Søsterkirkene.  Her ble han innlosjert i presteenkens sovekammer og neste morgen var han død. Det sies at de måtte skjære hull i gulvet for å få ut kisten. Aasmund Olavsson Vinje ble gravlagt på den gamle gravlunden ved Søsterkirkene. 

Like forbi det gamle huset til presteenka går "Gubrandsdalsleden" eller "St. Olavs leden" som den også kalles. Dette var den gamle hovedveien fra Oslo til Trondheim og men en lengde på 643 km. regnes den som Norges lengste pilegrimsled.

Og til slutt … At Gran har vært et selvoppnevnt senter for ulike konspirasjonsteorier er totalt uinteressant i denne sammenhengen….



onsdag 9. juni 2021

Modum Blaafarveværk, Viken, Norway


Verden fineste og reneste blåfarge ble laget av kobolt og starten på Blaafarveværket var funnet av drivverdig koboltmalm på Modum. Allerede i 1776 etablerte danske kong Christian VII (1749-1804) gruvedriften på Modum under navnet Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, men kongens drift av gruvene og det tilhørende foredlingsverket ble aldri noen stor suksess. Etter at Napoleonskrigen var slutt ble verket derfor overtatt av private og skiftet navn til Modums Blaafarveværk. 

Det var mannen med det relativt enkle navet Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg (1769-1860) og hans norske kompanjong Jacob Benjamin Wegner (1795-1864), begge født i Tyskland, som ved hjelp av en stigende konjunktur og økende etterspørsel fikk fart på gruvene. På denne tiden var kursen på kobolt høyere enn på sølvBlaafarveværket ble i denne perioden Norges største industriarbeidsplass og de dekket hele 80% av verdensmarkedet på kobolt.



Selv om det meste av kobolten som ble produsert på verket ble eksportert var det og en del som gikk til nasjonale glass- og porselensfabrikker. I Norge har det vært over 30 glassverk og 6 fajanse- og porselensfabrikker. De eldste norske fabrikkene er Herrebøe Fajansefabrikk som ble etablert i 1758 ved gården Herrbøe helt på svenskegrensen ved Halden. To år senere (1760) ble Hans Nicolai Bruuns Fajansefabrik startet opp i Drammen. I dag finnes det bare et fåtall produkter fra disse to fabrikkene – så hvis du kommer over noen av disse så er de verd en formue. Man oppdaget tidlig at tilsetning av kobolt ga en renere hvitfarge så i tillegg til glass- og porselensindustrien ble kobolt en viktig råvare for en voksende papirindustri.


Midt på 1800 tallet var det flere kriger og mye usikkerhet rundt om i Europa og dermed ble det og dårlige tider for både glass- og fajanseindustrien. I tillegg ble det oppdaget at man kunne lage flotte blåfarger med det kunstig fremstilte materialer Ultramarin. Dermed endte hele industrieventyret på Modum Blaafarveværk med konkurs i 1849 og med fullt opphør av driften i 1868. Bygningsmassen og gruvene ble i 1968  overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. I dag er Modum Blaafarveværk et av Europas best bevarte gruve museum.

 

 

 

tirsdag 8. juni 2021

Jomfruland, Vestfold og Telemark, Norway


Jomfrulands historie startet under siste istid. Den gang var det meste av Skandinavia dekket av et 3.000 meter tykt islag. For ca. 13.500 år siden startet smeltingen og smeltevannet rant i store elver mot kanten av iskappen. Elvene tok med seg det som var av løsmasser og steiner. Disse ble avsatt ved isfronten og ble liggende som en morenerygg under vannet. 



Midt i denne smeltingen var det er kort kuldeperiode (på ca. 1.000 år!). Dermed vokste isen litt og stein og grus fra smeltingen ble skjøvet opp mot det ra'et som i dag danner grunnen på Jomfruland. Det samme ra'et finner man igjen flere steder i Skandinavia, men er best synlig på strekningen fra Stråholmen, via Jomfruland, videre via Lyngør og til Tromsøya utenfor Arendal.

Vekten av denne enorme iskappen hadde presset ned landet og når isen smeltet steg landet opp av havet og ble til bl.a. Jomfruland. Man antar at denne landhevingen har vært på mellom 100 og 170 meter i dette området. Jomfruland er lang og smal - drøyt 7 km. lang og bare 1 km bred på det meste. Jomfruland ligger som er "molo" mellom Skagerak og skjærgården innenfor.


Hovedgården på Jomfruland, som en gang også var den eneste gårdsbruket på øya, ligger der fortsatt. Gården har vært eid som gods av både konger og grever. Under Napoleonskrigen var den i bruk som kaserne for 150 norske soldater som skulle holde skjærgården inn mot Kragerø fri for fremmede engelske skip. I dag er eiendommen delt opp i 9 gårdsbruk. På hovedgården er det mulig å overnatte hvis du bestiller i forkant av besøket. Veien som går på langs av Jomfruland går gjennom tunet på hovedgården og her er det ingen biltrafikk. Har du det travelt må du sykle eller jogge - de fleste går langs veien eller på en av de mange turstiene.

Både Jomfruland og Stråholmen ligger innenfor Jomfruland nasjonalpark. På utsiden av Jomfruland er det et lite område som heter Vestre Saltstein og som er det eneste av det opprinnelige grunnfjellet, resten av øyen er sedimenter fra istiden. Navnet Jomfruland tror man kommer av at den en gang skal ha tilhørt Gimsøy nonnekloster ved i Skien. Dette var et Benediktiner kloster som ble opprettet rundt år 1150. På 1500 tallet ble klosteret avviklet, men nonnene ville ikke flytte og fortsatte å bo i klosteret også etter at det var både avviklet og avkristnet.


Midt på Jomfruland står det 2 karakteristiske fyrtårn. Det eldste er 22 meter høyt og er nå uten lys. Det ble bygget i 1838 og tårnet er åpent for publikum. Det andre er bygget i 1939 og er 37 meter høyt og fortsatt i drift. Utsikten fra tårnene er et panorama over skjærgården. Rundt fyrene ligger den gamle fyrmestergården og i skogen like sør for fyrene ligger et lite tjern som heter «Tårntjenna» (se under).

På utsiden av øyen er det mye rullestein, mens innsiden består av sandstrender og frodig vegetasjon. Helt sør ligger en stor og imponerende rullesteinstrand og i nord er det en vernet eikeskog. Gården helt nord på Jomfruland heter Hasselgården. Der er det og mulig å overnatte. På vei hit går man gjennom en fredet eikeskog og da passeres både friluftskirken og en åpen, fredelig og rydning som er den gamle gravplassen på øya. I tidligere tider var dette en gravplass kun for skipbrudne som fløt i land på Jomfruland. Innfødte fra Jomfruland ble begravd i vigslet jord inne på fastlandet. Helt nord på øyen, med utsikt over til Stråholmen, ligger den ornitologiske stasjonen. Denne ligger midt i fugletrekket og benyttes ved observasjoner, telling og ringmerking. 

 

Maleren Theodor Severin Kittelsen ble født i Kragerø (27.04.1857). I sitt berømte maleri av Nøkken hentet han sin inspirasjon fra nettopp «Tårntjenna» på Jomfruland. Går du forbi en sen kveldsstund, kan du kanskje ane konturene av vetten ute i vannet - men vær forsiktig for Nøkken er i flg. eventyret spesielt farlig etter solnedgang. Kittelsens illustrasjoner og maleri med motiv fra norsk eventyr og mange av hans andre bilder er i dag utstilt på Nasjonalmuseet. Mange mener at det er Teodor Severin Kittelsen som én gang for alle har definert hvordan norske troll egentlig ser ut…

Norges største tre står på Utne i Hardanger. Det er en gammel Eik med en stamme som har en omkrets på omkring 11 meter. På Jomfruland finner du det som regnes som Nordens største Ask. Denne tresorten  hadde en stor betydning i Norrøn mytologi. Der omtales det store asketreet "Yggdrasil" -  som bredte sine grener ut over hele verden. I denne mytologien er Ask og Embla de første menneskene på jorden. Det var guden Odin som først skapte Ask av en grein fra verdenstreet "Yggdrasil" før han skapte Embla. Fra disse to  stammer visstnok alle mennesker i Midgaard.

Til slutt….
Etter så mye snakk om skumle forhold som Nøkken og «Yggdrasil» er nok tiden inne for noen avklaringer:

1) Husk at Nøkken kan opptre som menneske, som hest eller som en trestokk og den vil prøve å lokke deg ut i vannet for å drukne deg. Det eneste som vil redde deg hvis du treffer den etter solnedgang er å rope navnet hans - da blir den helt ufarlig …. sier de som visstnok har prøvd.

2) Det er ingen ting som tyder på at det veldige asketreet "Yggdrasil» har noen som helst sammenheng med det store asketreet på Jomfruland så det er nok derfor lite trolig at de 2 første menneskene på jorden vandret her på Jomfruland …. bare så det er sagt.
 

(Tidl. besøk:  2005, 2009 og 2021)


 

Kragerø, Vestfold og Telemark, Norway


Edvard Munch kalte Kragerø «perlen blant kystbyene». Kristian Krogh sa «Denne byen burde males!». Det var en profeti som åpenbart har gått i oppfyllelse, for tar man en tur gjennom Kragerø sitter man igjen med nettopp det inntrykket. På byens store rådhus flasser malingen av og trekledningen viser tydelige tegn på råte - det samme finner man flere andre steder i det som engang var Munch sin «perle blandt kystbyene».
 Dette er vel egentlig et litt enkelt konklusjon - og neppe det salige Krogh hadde i tankene, men det var uansett påfallende forutseende.

Av kunstnere er det ikke bare Edvard Munch og Kristian Krogh som har satt spor etter seg i byen. En av Norges andre berømte malere, Teodor Severin Kittelsen (1857-1914), ble født og vokste opp i sentrum av Kragerø. Huset hans er nå et museum og brukes som galleri for hans og andres kunstverk. Kittelsens bilder er ofte inspirert av norske eventyr og av naturen - men hva han mente om husmaling sier ikke historien noe om….



Når det er sagt, er det mange positive sider med Kragerø. Naturen innenfor bygrensen er ganske variert. Byen har f.eks. over 190 ferskvann og den desidert flotteste og mest imponerende skjærgården i hele Sør-Norge - det er nesten 500 øyer rundt byen, med Jomfruland og Stråholmen (se egne beskrivelser) som de største perlene.

Kragerø var lenge bare en utskipshavn for trelasteksport, men i 1666 fikk havnen tildeling av kjøpstedsprivilegier og dermed også muligheten til å drive med andre former for handel. Det utviklet seg raskt til en by og på 1800 tallet var Kragerø en av landet største sjøfartsbyer. 


Den eldste bebyggelsen lå langs Bysundet, både på fastlandet og ute på øyen, med det betegnende navnet Øya. Det er denne øyen som har gitt byen navn. Øya, som nå heter Øya, ble tidligere kalt Kragerø, som man antar er en dansk skrivemåte for Kråkerøya.


Grunnfjellet rundt Kragerø er en del av den Kaledonske fjellkjeden. Denne startet i Afrika og strakk seg opp på langs Norge, via Russland og helt til Canada. En gang hadde denne fjellkjeden topper på samme høyde med dagens Himalaya, men det var før istidene trykket ned landet, flatet det ut og formet det landskapet vi har i dag.



Kragerø området ligger i den ene av de to GEO-parkene vi har i Norge. Det er Norvegica Geopark som dekker Grenlandsområdet og den andre er Magma Geopark (se egen beskrivelse) som dekker store deler av Sør-Rogaland. I begge disse GEO-parkene er det mange rester etter gruvedrift. 


I Rogaland er det fortsatt drift ved Titania Gruver (Titania AS) som ble etablert i 1902 midt i Magma Geoparken. Der utvinnes både Ilemenitt og Magnetitt. Gruveanlegget ligger på Tellnes i Hauge i Dalane, og forekomstene i Rogaland er verdens største. En liten kuriositet er at andre steder det er avdekket store forekomster av Ilemenitt er på månen. Malmen som utvinnes er sort, men blir kritthvit etter behandling. Da bryter den lyset på samme måte som diamanter og benyttes bl.a. som fargestoff i produksjon av maling og som innsatsmateriale  i stålproduksjon. 


Norvegica Geopark rundt Kragerø er det rester etter Ruptil gruver. Disse gruvene var i drift fra ca. 1800 til 1850. Ruptil er et mineral som også har mange anvendelsesområder, bl.a. som hvitt fargestoff i maling og i iskrem. Gruvene her var stort sett dagbrudd. Det er fortsatt mulig å besøke restene etter disse gamle gruvene og se det sinnrike systemet de hadde for å frakte den tunge malmen ned til utskiping.


Og til slutt …. Kragerø er den sørligste byen i Vestfold og Telemark. Den ligger omtrent like langt sør som Sandnes i Rogaland. Med sine beskjedne 10.000 helårs innbyggere er det 8 ulike og aktive kirkesamfunn i den lille byen. Det må vel bety at Kragerø også må regnes som en del av det norske bibelbeltet….






mandag 7. juni 2021

Tvedestrand, Agder, Norway


I norsk sammenheng er ikke Tvedestrandsfjorden spesielt lang (ca. 3km). Den strekker seg fra Oksefjorden ute ved Lyngør (se egen beskrivelse) og inn til Tvedestrand og Østra. På vei inn fjorden kan man ikke unngå å legge merke til bebyggelsen på Furøya. Her mener man det har bodd folk i over 2.000 år, men husene er «bare» fra 1700 tallet. Navnet på øyen kommer ikke fra tresorten furu, men fra alle furene og sprekkene i fjellet. På det meste bodde det over 40 personer i de spesielle husene mens det foregikk en storstilt utskiping av tømmer fra havnen på øye. I dag er det Tvedestrand kommune som eier øyen og Riksantikvaren som står for restaureringen.

Den lille byen på Sørlandskysten ble ladested i 1836 og var den gang det viktigste utskipningssted for Nes Jernverk. Dette jernverket ble etablert allerede i 1665 og var i drift frem til 1959. I dag er jernverkets eiendommer og produksjonsutstyr omgjort til museum. Nes Jernverk kunne etter etableringen overta en del produksjonen fra Bardu Jernverk ved Arendal. Bardu Jernverk var et av Norges eldste jernverk og det var i drift fra 1630 til 1650. 

Dagens staslige rådhus i Tvedestrand var opprinnelig et gammelt havnelager for Nes Jernverk. I dag preges bybildet av fritidsbåter og de lange utskipingskaiene er nå bygget om til gjestehavn og boliger.

Opp gjennom årene har jernverkene både bidratt til vekst, men også til politiske tvister.  Jernproduksjon er avhengig av sterk varme og i England kunne man på 1700 tallet utvinne kull som ga høy nok temperatur. Det norske trekullet var ikke effektivt nok og det resulterte i at det norske jernet fikk en langt dårligere kvalitet enn det utenlandske. Konsekvensen av dette var at 17 av datidens 18 norske jernverk måtte stenge og da var det bare Nes Jernverk som overlevde.

Det var et stadig økende behov for jern i Norge og resultatet ble at dette måtte importeres. Dette gikk greit helt til krigen brøt ut og behovet for jern på verdensbasis steg dramatisk over natten. Det samme gjorde prisene og da måtte det norske Stortinget ta stilling til om man skulle importere sterkt overpriset jern eller om man nå skulle starte opp ny produksjon i Norge. 

Resultatet ble et salig rot, men det endte til slutt med at det ble etablert 3 nye norske jernverk (Hamar Stålverk, Kristiania Stålverk og Norsk Valseverk). Da de endelig kom i gang, var det slutt på krigen og prisene stabiliserte seg igjen på et mye lavere nivå. De to første verkene ble derfor hurtig avviklet da det verken fantes teknologi eller kompetanse til slik drift. Norsk Valseverk gikk senere inn i Christiania Spigerverk som igjen ble overtatt av Elkem. Den siste fabrikken i Nydalen ble stengt ned i 1989.


Tvedestrand er en typisk sommerby som har greid å profilere seg som en av Norges 2 bokbyer. Den andre er Fjærland (se egen beskrivelse) i Vestland fylke - der de nå har over 150.000 titler i samlingen. At Tvedestrand er bokby er godt synlig i bybilde, da mange av de gamle butikkene nå er omgjort til antikvariat og bokutsalg. 

Byen er nesten i «2 etasjer». Den øvre delen, med kirken og bl.a. det som regnes som Norges smaleste hus - den gamle mineralvannfabrikken med inngangsdører fra gateplan i alle 3 etasjene - ligger rundt Fjæretjenn, mens den andre bydelen ligger nede ved havnen.

I Tvedestrand går det også et dialektskille. Dette er den siste Sørlandsbyen som har en dialekt med skarring på r-en. Kommer man litt lenger øst til Risør er dialekten mer Østlandsk med en tydelig rulling på r-en.  En annen liten kuriositet er at distriktets gamle lokalavis (Tvedestrandposten) ble grunnlagt av rogalendingen Arne Garborg i 1872. Han var forfatter og som Ivar Åsen skrev han sine bøker på nynorsk. Nå ligger faktisk hjemstedet til Arne Garborg på Undheim i Rogaland omtrent like langt sør som Tvedestrand, så kanskje han er en medvirkende årsak til at de skarrer på r-ene i Sørlandsbyen.... 



Grimstad, Agder, Norway


Mens store Bergen er omgitt av 7 fjell er lille Grimstad bare omgitt av 5 "heier". I tillegg er derimot Grimstad omgitt av en flott skjærgård og en ganske spennende historie. Grimstad er også den norske byen som ligger nærmest Danmark. Avstanden til Hirtshals er bare drøyt 62 nautiske mil (eller ca. 114 km).

Grimstad oppstod som en liten fiskerlandsby i middelalderen. Byen er nevnt allerede i 1528, og skal være avmerket på hollandske sjøkart tidlig på 1600-tallet. I 1791 ble Grimstad ladested, og først i 1816 fikk byen formell status som kjøpstad.

Som mange andre sørlandsbyer hadde også Grimstad sin egen lokale jernbane med endestasjon nede i havnen. Grimstadbanen gikk helt opp til Rise stasjon, hvor den var koblet sammen med Treungenbanen (Arendalsbanen). Grimstadbanen ble åpnet som et smalsporet privat initiativ i 1907, overtatt av NSB i 1912 og nedlagt i 1961. Grimstadbanen fikk dermed den samme skjebnen som over 40 andre slike norske lokalbaner.

Grimstad er nå blitt en typisk sommerby og i høysesongen vrimler det av båter – både i gjestehavnen midt i byen og på de mange øyene like utenfor. Grimstad byselskap har vært forutseende og kjøpt opp store deler av skjærgården for tilrettelegging som friområder. Maløyene, Hampholmen og Teisholmen ligger like utenfor byen, mens Hesnesøy og Valøyene ligger litt lenger øst. Mot vest ser man Homborsund fyr utenfor Lillesand.


Av disse er det nok Hesnesøy som har den mest spennende historien. Her bodde det (i.flg.  lokalhistoriske rykter) en fisker som bar navnet Terje Vigen. Da han døde, ble han begravet ved Fjære kirke inne på fastlandet. Denne personen kan ha vært motivet som Henrik Ibsen trengte da han skrev historien om «Terje Vigen», men det er nødvendigvis ikke slik. Navnet på gravstøtten ved Fjøre kirke er «Thærie Wiighen». Det finnes ikke noen koblinger mellom han og Henrik Ibsen, men det finnes en sterk kobling mellom Ibsen og vennen, statslosen Svend Hanssen Haaø fra nettopp øyen Haaø utenfor Grimstad, og det kan ha vært en av hans mange historier som inspirerte Ibsen til å skrive «Terje Vigen». Inspirasjonen kan også ha kommet fra Henrik Ibsens egen bestefar, bergenseren Henrich Johan Ibsen. Han var skipskaptein og forliste med skipet «Charita» like utenfor nettopp Hesnes ved Grimstad i 1797.  

Henrik Ibsen hadde 2 sønner. Den første fikk han i 1846, utenfor ekteskap med den 10 år eldre husholdersken Else Sophie Birkedalen. Henrik Ibsen erkjente farskapet for sønnen (som fikk navnet Hans Jakob Henriksen Birkedal) og betalte sitt pålagte farsbidrag, men ville aldri ha noe mer med sønnen å gjøre. Men sønnen forsvant ikke helt ut av ut av historien. Han ble gift 3 ganger og fikk 8 barn, både innenfor og utenfor sine ekteskap. Henrik Ibsens andre sønn (Sigurd Ibsen) fikk han 13 år senere med Suzanneh Ibsen, en belest og sterk kvinne som har gitt mye av sin personlighet til flere av kvinneskikkelsen i Ibsens verk.  

Til å være en så liten by er det mange kjente personer som har gjort seg bemerket opp gjennom historien – og her er noen av dem:

Henrik Ibsen (1828-1906) apotekerlærling fra 1844 til 1850, 
Knut Hamsun (1859-1952) fikk nobelprisen i litteratur i 1920.
Herman Wildenvey (1885-1959) bodde i Grimstad som ung.
Gabriel Scott (1874-1958) kunstner, faren var sogneprest.
Odd Børretzen (1926-2012), forfatter og visesanger.
Tryggve Gran (1888-1980) flyger, polfarer og forfatter
Roald Dahl (1916-1990) forfatter, bodde på Fevik Hotel
Knut Nærum (1961-) gikk på Dahlske  skole i Grimstad
Sverre Hassel (1876-1928), polfarer, med Amundsen til Sydpolen
Herbert Waarum (1924-2019), Norges første plastbåtprodusent
Esben Esther Pirelli Benestad (1949-), sexolog og lege
Dag Otto Lauritzen (1956-), tidligere profesjonell syklist
Thor Hushovd (1978-), tidligere profesjonell syklist

.... men den mest berømte personen som er observert i Grimstad er likevel ingen av disse, men derimot selveste Jesus. I følge øyevitner ble han observert sammen med noen hvitkledde engler på vei over Grimstadfjorden. Dette skjedde den 15. juni 1934 og det var visstnok over 50 øyevitner som etterpå, men hånden på hjertet, kunne bekrefte at det var Jesus og hans følgesvenner som fløy på himmelen. Denne datoen i 1934 var en fredag, men det sies ikke noe om denne åpenbaringen var før eller etter festen hadde startet. Beretningen om denne mildt sagt spesielle hendelsen vakte uansett stor oppsikt over hele landet og ble lenge referert i landsdekkende media som «Himmelsynet over Grimstadfjorden»





mandag 3. mai 2021

Gamle Mandal flyplass, Agder, Norway

 


Det kan være vanskelig å tenke seg at det en gang lå en flyplass her, men Gamle Mandal flyplass lå faktisk på Vestnes like utenfor Mandal sentrum. Den ble etablert av tyske Luftwaffe rett etter invasjonen i 1940. Flyplassen hadde en rullebane som var bygget av trelemmer og var drøyt 1.500 meter lang og 80 meter bred. Disse lemmene var lagt rett på sanden og siden de stadig var i bevegelse ble det ofte betydelige skader under landing på det ustabile underlaget. 

Flyplassene på Kjevik ved Kristiansand og på Sola ved Stavanger var allerede i bruk av okkupasjonsmakten. Tyske Luftwaffe ville derimot ha enda en flyplass mellom Stavanger og Kristiansand og det var nok mye av begrunnelsen for etablering av en flyplass i Mandal. 

Allerede året etter ble det etablert en helt ny og bedre flyplass på Lista. Rullebanen på Lista var over 3.000 meter lang og dette var landets lengste rullebane helt frem til den lengste rullebanen på Gardermoen ble bygget. Når flyplassen på Lista stod klar ble det lite aktiviteter igjen i Mandal. Men like vel ble den utvidet med flere taksebaner og hangarer i 1944, men ingen ting av dette ble noen gang tatt i bruk. Det var heller aldri noen tyske skvadroner stasjonert i Mandal, og flyplassen ble stengt og nedlagt på slutten av krigen i 1945. 

Det var en viss sivil interesse for flyplassen rundt 1950. Det Kristiansand-baserte flyselskapet Sørfly ønsket da å bruke Mandal som base for sine charterfly. Saken ble diskutert av Mandal kommunestyre, men den endelige beslutningen var at de ikke ville tillate noen gjenåpning av flyplassen. 

Området med den gamle flyplassen på Vestnes ble etter krigen heller delvis ryddet for boligbygging og delvis klargjort for etableringen av Båtservice Verft. Der var selskapet som i sin tid produserte de nye norske MTB båtene – som Marinen vel aldri tok i bruk og derfor for det meste gikk rett i opplag. Da verftet senere flyttet til Gismerøy utenfor Mandal ble det gamle verftet revet og området på nytt ryddet - denne gangen for enda mer boligbygging.


Båtservice er i dag en betydelig norsk produsent av offshore relaterte tjenester, samt produksjon av hurtiggående katamaraner og ulike andre hurtiggående båter for politi, brannvesen, los og organisert sjøredning. Flere av Redningsselskapets båter er bygget av Båtservice i Mandal. En av disse er «RS111 -  Peter Henry von Koss», som i 2015 reddet over 150 båtflyktninger i Middelhavet. 

Helt sør i England ligger det en lite landsby som heter Beaulieu, omtrent midt mellom Bournemouth og Portsmouth. Denne byen har ingen ting med fortellingen om Mandal flyplass å gjøre, men det har derimot det norsk tankskipet med samme navn,  M/T «Beaulieu» som var eid av det norske rederiet Bjørn Bjørnstad i Oslo. 

Sommeren 1940 var nemlig Helner Grundt Spang (1920-1983) fra Mandal ombord i nettopp tankskipet M/T «Beaulieu». Skipet ble den 4. august 1940 først kraftig beskutt og senere sprengt og senket av den tyske krysseren «Widder», midt i Atlanteren. Fire av besetningen omkom, men Helner Grundt Spang og resten av mannskapet på 32 personer overlevde angrepet. Etter 6 døgn i livbåt ble de tatt opp av den engelske tankbåter «Cymberline» og satt i land i Gibraltar. Derfra kom Helmer Grundt Spang til Skottland og senere til Little Norway i Canada, hvor han ble utdannet som jagerflyger. I løpet av krigen deltok han i 242 offensive oppdrag over tyskokkuperte områder og ble nr. 3 i statistikken over nordmenn med det høyeste antall nedskutte tyske fly. 


Etter freden i 1945 reiste de norske pilotene hjem til et fritt Norge med sine 36 Spitfire fly. Turen startet 21. mai og ruten skulle gå fra Skottland via Sola og til Gardermoen. På Sola fikk øverstkommanderende for denne turen problemer med sitt fly, så Helner Grundt Spang overlot derfor sitt eget fly til obersten slik at han kunne fortsette til Gardermoen. Helmer Grundt Spang hadde nok også sine baktanker med dette, for de andre hadde ikke lettet før Helner Grundt Spang satt seg i oberstens fly og fant motoren sånn noenlunde brukbar til at han kunne fly via hjembyen Mandal. 

Han hadde nemlig hørt at tyskerne hadde bygget en flyplass der, men han var ikke da klar over at den var så liten at det ville bli et problem å lande med en Spitfire. Det sies at han på vei inn for landing gjennomførte noen dristige loops og rolls i lav høyde over rullebanen før han satte flyet ned med den fineste landingen som noen gang var gjennomført på denne flyplassen. Etter over 5 år i utlandet kunne han endelig sette bena på norske jord. 

1973 kom boken ‘Ravnefjell’. Den er skrevet av 3. styrmann Peder Kr. Nilsen ombord på M/T «Beaulieu» og i første kapittel beskriver han historien om angrepet på skipet og redningen av mannskapet. Krigshelten og jagerflygeren Helner Grundt Spang har også skrevet bok om sin tjeneste under krigen. Han er dekorert med bl.a. ‘Distinguished Flying Cross med bar’ (fra engelske RAF),  ‘Krigskorset med sverd’ (som er Norges høyeste utmerkelse for stridende), ‘St. Olavsmedaljen med ekegren’ (som er Norges nest høyeste utmerkelse for stridende) og ‘Krigsmedaljen’  - alle for sin betydelige innsats for Norge under krigen.