Stoke-on-Trent, Staffordshire, England

I England er det flere byer som heter Stoke. Derfor fikk flere av disse et «tillegg» til navnet for at de skulle kunne skilles fra hverandre. Det formelle navnet her er Stoke-on-Trent, der Trent er navnet på elven som renner gjennom byen. Elven Trent er den 3. lengste i England. Den starter i Staffordshire og renner østover og ut i Nordsjøen. 

Stoke-on-Trent består av 6 bydeler. Hver av disse var opprinnelig små landsbyer som ble slått sammen i begynnelsen av 1900 tallet. En av disse bydelene heter den dag i dag Stoke-upon-Trent. En teori sier at navnet Stoke har sin opprinnelse fra et sted der en gammel romersk vei passerte en kirke rundt år 670.

Helt fra 1700 tallet har byen vært kjent for keramiske industri - først som keramikk og senere som fayanse, så porselen og spesielt Bone-China. Produsenter som Wedgewood, Royal Doulton, Spode, Dudson, Baker & Co. og Minton ble alle etablert med sine store fabrikker i byen. Forutsetningene for porselensindustri var nesten helt perfekte. Man kunne grave ut råstoff som leire rett fra grunnen og når man kom lenger ned var det rike forekomster av kull som kunne brukes til brenning av porselenet i de klassiske kullfyrte (og sterkt forurensende) flaskeovnene. Under brenning i de store fabrikkene var det umulig å se solen over byen.

Det var bare et stort problem med dette og det var at Stoke lå langt fra kundene og at frakt av porselen med hest og kjerre på dårlige og humpete landeveier resulterte i at mye ble knust underveis. Det var en medvirkende årsak til at kanalen «Trent and Mercy Canal» ble gravd ut i 1777. 

Husene langs denne kanalen er spesielt plassert. Hovedinngangen - og da spesielt på de mange pub’ene - ligger vendt mot kanalen mens baksiden av husene stort sett vender mot det som i dag er hovedveien. Det var tydelig at den gang disse husene ble bygget var det kanalen som var «hovedveien» der trafikken foregikk. 

«Trent and Mercy Canal» hadde stor betydning for byens keramiske fabrikker for den ga en direkte forbindelse til vannveiene som gikk sørover til London og nordover til Manchester. Dermed kunne man frakte inn råvarer og frakte ut ferdige porselensprodukter på en skånsom og sikker måte. På det meste var det over 10,000 kanalbåter som drev med slik trafikk. 

Mange av de store fabrikkene er fortsatt i drift, men i dag er det slutt på lokale råvarer og nå hentes leire til produksjonen bl.a. fra Cornwall I Sør-England. Ovnene er heller ikke kullfyrte, men benytter gass til brenning. 

I dag er det 4 områder i Europa som har en stor porselensindustri. Disse er samlet rundt Stoke i England, Limoges i Frankrike, Selb i Tyskland og Vicenza i Italia. 

Forekomstene av kull rundt Stoke var kjent lenge før porselensindustrien kom skikkelig i gang. Allerede på 1300 tallet var det en gryende gruvedrift. Det største gruvefeltet var «The Potteries Coalfield» som dekket et område på ca. 300 km2. Da kullgruvene ble nasjonalisert i 1949 var det over 20.00 mennesker som jobbet her. Den siste gruven som ble stengt var «Trenton Superpit» i 1994

Forekomstene av kull var så store at det også var lønnsomt å starte opp stålindustri rundt byen. Shetlton Steelworks var en av de største stålverkene som etablerte seg i Stoke. I stedet for å bare levere råstål (som var vanlig den gangen) valset Shelton ut stålplater og dermed ble de en viktig leverandør til militæret - spesielt under hele 2 verdenskrig. Det store stålverket  hadde et smelteverk som ble stengt i 1978 og et valseverk som ble ste7ngt i 2002.

Andre industrier som har satt sitt preg på Stoke-on-Trent er lokomotiv produsenten Aker, Stuart and Company som starte med damplokomotiv i 1881 og stengte ned driften etter nesten 60 år. Michelin har og en stor fabrikk som lisensproduserer bildekk i byen. Den startet opp rundt 1920 og i 2006 var det 9.000 ansatte.

Det er ingen tvil om at Stoke-on-Trent er en stor Engelsk industriby. Dette er og noe av det første du ser når du kommer til byen. Slagghaugene etter kullindustrien er enorme og får den største slagghaugen på Røros til å se ut som en liten grushaug i forhold. Faktisk er det tatt ut så mye kull at deler av byen har sunket med flere meter.

(Tidl. besøk: 1980, 1983, 1984, 1986, 1988, 1990, 1991, 1992 1994)

Mån, Rogaland, Norway

 

Fjellgården Mån var på 8.000 mål og ligger i Fidjadalen over Eikeskog i Frafjord. Turen fra parkeringsplassen og opp til gården er ca. 3 km. og går på en tilrettelagt sti der det er laget sherpa trapper på de bratteste stedene. 

Her var det gårdsdrift frem til 1915, men i dag er gården eid og restaurert av Jæren friluftsråd. Hovedhuset er bygget om og utvidet med muligheter for overnatting (34 sengeplasser som må forhåndsbestilles) og i kjelleren er det en åpen varmestue med en permanent utstilling som viser gårdens historie. På bøen utenfor er det gode muligheter for telting og i elven gjennom Fidjadalen er det muligheter for fiske.

På vei opp til gården passerer man Månafossen. Denne regnes som den høyeste fossen i Rogaland (92 meter fritt fall) og den 9. høyeste i Norge. Fossen er vernet som en del av Frafjord heiene landskapsvernområde. 

Fortsetter turen opp dalen, forbi fossen og gården, kommer man til de 2 mektige endemorenene som demmer opp både Månavatn og Fidjevatnet, men turen trenger ikke stoppe der for videre opp dalen kammer man til Turistforeningens hytte ved Blåfjellenden. Herfra kan man fortsette til Lysefjorden i nord, til Setesdalen i øst eller til Sirdal i sør.