Castelbouc, France

Når du forlater Sainte Emilie på vei østover går veien langs elven Tarn. Etter hvert som dalen blir smalere går veien høyere og høyere opp i fjellsiden. Da må du passe på og ikke blunke for mye med øynene for gjør du det kan du risikerere at du går glipp av utsikten ned til den lille landsbyen Castelbouc. Dette er en liten landsby som ligger helt nede ved elven og består av 20 hus. Disse spesielle husene ser ut som om de er limt rett på fjellveggen.

Det er mulig å komme ned og det finnes en spesiell bro over elven, men den kan bare benyttes når det er lav vannføring. Er det mye vann i elven blir broen oversvømt og usynlig. Da må man over fjellet for å nå ned til byen. Tar man den lange veien over fjellet så passerer man også restene etter den gamle borgen som ligger like over landsbyen.

Selv om det bare er 20 hus i denne landsbyen så har de fått plass til et lite åpent torg mellom husene. Midt på dette torget står det et minnesmerke over lokale helter som ble drept under 1. verdenskrig. Det spesielle med dette minnesmerket er at alle de man minnes er vist med både fullt navn og et eget bilde av hver enkelt soldat.

Sainte Enimie, France

Den lille landsbyen Sainte-Enimie ligger i en sving ved elven Tarn i nasjonalparken Parc Nationaldes Cevennes litt nord for Montpellier. Det er knyttet et sagn til denne byen og det  lyder omtrent slik:

På slutten av de 5. århundre regjerte Clotaire II, kongen over Frankene, i dette området – eller som de selv på denne tiden kalte «lander der lang mot nord». I realiteten ligger det like nord for Montpellier på Middelhavskysten så stedsansen var nok noe begrenset på denne tiden. Kongen hadde 2 barn som han kalte Enimie og Dagobert. Enimie ble raskt en usedvanlig vakker jomfru og kongen hadde sitt svare strev med å holde alle beilere på avstand. Selv mente hun at hun var forlovet med Gud og derfor lite interessert i å vurdere noen av disse beilerne som kom for å be om hennes hånd.

Kongen ble nok til slutt litt lei av dette maset og bestemte seg for å gifte bort datteren. Det er ingen som kjenner bakgrunnen for at han skiftet mening, det kan skyldes et tilbud om en klekkelig medgift eller kanskje han bare var litt trøtt og lei av den obstanasige prinsessen. Da prinsessen hørte dette ble hun så fortvilet at hun ba Gud om hjelp for å slippe giftemålet. Guden hørte vistnok hennes bønn om hjelp og han visste råd. Han kastet Leprebasiller etter den vakre prinsessen slik at hun ble sterkt angrepet og dermed mistet sin skjønnhet for alltid - og samme øyeblikk mistet hun også alle sine beilere.

Dette ble etter hvert en ulykke for både prinsessen og hele den kongelige familie. Etter en stund ba hun igjen Guden om hjelp, men denne gangen ba hun om å bli frisk fra sykdommen. Da åpenbarte det seg plutselig en engel som befalte henne å gå ut på markene og fortsette til et sted som heter Burlatis i provinsen Gèvaudan. Gjeterne hun ville treffe der skulle vise henne en kilde som ville kurere henne, dersom hun badet i vannet. Hun fant kilden og la seg ut i det kalde blå vannet og – som ved et under - ble hun plutselig kurert.

Hun hadde ikke bare blitt helbredet fra sin spedalskhet, men også fått helbredende evner etter dette kalde badet. Hun flyttet derfor inn i kloster og proklamerte at hun etter dette ville bruke hele sitt liv til å helbrede andre mennesker. Etter en stund ble hun utnevnt til abdisse i dette klosteret, men da hun senere ville tillate at både nonner og munker skulle bo under samme tak var det brått slutt på velvilligheten. Hun ble kastet ut av klosteret og måtte leve resten av livet sitt i en fjellhule.

Da hun døde i år 628 bestemte broren Dagobert – som da var blitt konge - at levningene av prinsessen skulle bringes tilbake til Saint Denis. Det gikk ikke uten problemer så man bestemte heller at hun skulle gravlegges ved siden av kongen i byen som den gang hetet Puy Roc. Senere (i år 1798) ble hun gjort til helgen og da skiftet man samtidig navn på byen fra Puy Roc til Sainte-Ènimie.

Det heter den fortsatt – så vet vi det…..

Les Gorges du Tarn, France

Det var stort sett lokale bønder og handelsmenn som beveget seg gjennom den trange dalen - helt til bilene på 1900 tallet gjorde sitt inntok i Frankrike. Veien gjennom dalen var åpenbart en snarvei for reisende og hvis de fikk bygget en vei ville det bli serdeles nyttig. "Route des Gorges du Tarn" var dermed et faktum.

Det var ikke enkelt å bygge denne veien og det er nok kanskje også en årsak til at dette er blitt en av Frankrikes mest spetakulære turveier. I 2015 gikk Tour de France gjennom dalen og dermed ble denne dalen og dens prakt god kjent. Det var den gangen en utfordring å få syklistene gjennom dalen under rittet, men en minst like stor utfordring å få orden på alle følgebilene og alle tilskuerne som også skulle forflytte seg på de trange veiene. 

Dalen er gravd ut av elven Tarn over en periode på milioner av år. Det startet som et platå av kalkstein og endte opp som en av Frankrikes mest spetakulære naturfenomen. I tillegg til hovedelven Tarn er det også 2 sideelver (la Jonte og la Dourbie) som har bidratt til formasjonene. Tunnelene og det store steinoverhenget på veien viser hvor komplisert det må ha vært å bygge veien i den trange dalen.

Elven Tarn er en sideelv til den større Garonne elven som til slutt renner ut i Atlanterhavet, selv om Les Gorges du Tarn ligger i Sør-Frankrike. Hadde vannet som rant her for milioner av år siden valgt et litt annet leie ville elven endt opp i Middelhavet, men det skjedde altså ikke.

Det ligger noen små landsbyer i dalen. I den ene enden ligger Saint Rome du Tarn og litt lenger oppe den mer kjente landsbyen Peyre, som er er kjent for sin Roquefort ost og der dalen vier seg ut ligger Sainte Enimie (se egen beskrivelse). Det bor ikke så mange mennesker i denne dalen, men til gjengjeld er det flere hekkeplasser for gribber - denne spesielle fugelen som er en av de størtse fuglene man kan observere i Europa. 

Hele "Les Gorges du Tarn" dalen står oppført på UNESCO verdensarvliste.