tirsdag 22. september 2009

Masua




Masua ligger i Iglesiente regionen på vestkysten av Sardinia og er egentlig en gammel gruveby. I dag har gruveselskapet flyttet og har etterlatt seg en spøkelsesby med et nedlagt boksit verk. Kystlinjen og fjellene bak er derimot fortsatt like imponerende. Her finnes det mange små og usjenerte sandstrendene som alle ramme inn av de imponerende klippeformasjonene. Like utenfor kysten ligger øyen Scoglio Pan di Zucchero ("Sukkerbrød klippen") og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor den har fått nettopp dette navnet. Området er og kjent for sin gode lokale vin og er hyppeig besøkt av turister som vil surfe på stranden eller klatre i fjellene. Castello dell' Iride er en av de mest besøkte fjelltoppene og her er det mer enn 60 ulike ruter til toppen. De slakeste rutene kan man lett rusle opp, mens man må ha med minst 70 meter klatretau hvis man velger en rutene som går via de loddrette sandsteinsklippene.

Sant' Antioco














Øyen Sant'Antioco er med sine 109 kvadratkilometer Italia 4. største øy - etter Sicilia, Sardinia og Elba. I dag finnes det 2 byer på øyen, Sant' Antioco og Calasetta. De første innbyggerne kom hit allerede for 5.000 år siden (i historiebøkene kjent som kulturen "San Michele di Ozierei"). De første urkulturene levde stort sett av fiske og jordbruk og det er funnet spor etter både bosetninger og deres spesielle graver, kalt Domus de Janas. De nuragiske folkeslagene har også satt sine spor og restene etter nuragiske bosetninger står fortsatt ved Su Niu de Su Crobo. Byen Sant' Antioco ble grunnlagt av fønikerne i ca. 800 f.kr. De kalte først byen Solki. Dagens navn kommer fra St. Antiochus. Han var en forkynner som led martyrdøden i år 125 e.kr. I år 600 f.kr. ble det gradvis en en kartansk by som igjen senere ble overtatt av Punere. I år 2 f.kr. overtok Romerne. Byen tok parti i borgerkrigen mellom Julius Cæcar og hans rival Gnaeus Pompeius Magnus - noe byen ble sterkt staffet for etter krigens slutt. I den romerske perioden var byen kalt Plumbaria. Etter Romerrikets fall var det Bysanterne som overtok. Gjennom hele middelalderen ble byen til stadighet angrepet av de arabiske Sarasenerne. Dette gjorde at byen ble avfolket og at innbyggerne flyktet lenger inn på øyen. Det ble gjort forsøk på å etablere helt nye byer, men dette varte bare noen få år. Sant'Antioco har også var underlagt Kongen av Sardinia (1354), erkebiskopen av Cagliari (1503), den religiøse ordenen SS Mauritzu (1752), den franske hæren (1793) og afrikanske pirater (1815). I dag er det derimot ganske fredelig her...

Nora

Byen ble anlagt Fønikerne ytterst på en liten odde (Capa del Pula) i peroden 900-800 f.kr. og her ute er det spor etter både puniske og romerske bosetninger. I en periode var dette Sardinias viktigste by i den føniske provinsen, en posisjon som ble beholdt langt inn i romertiden. Det var egentlig de arabiske Saracenerne som gjorde slutt på dette hegemoniet. I løpet av middelalderen ble byen til stadighet angrepet og dette tvang til slutt innbyggterne til å flytte lenger inn i landet. Byen forfalt og deler av den forsvant i havet. Det er kanskje dette som har gitt grunnlaget for myten om at Nora engang kunne ha vært selveste Atlantis - byen som sank i havet. Denne myten er fortsatt knyttet opp til Noras historie. Her har det pågått arkeologiske utgravinger i over 30 år og de kommer sikkert til å fortsette de neste 30 årene også...

Pula

Pula er en liten spesiell landsby på sørkysten av Sardinia. Byen har bare ca. 5.000 innbyggere og ingen av husene er på mer enn 2 etasjer. Bybildet minner litt om Kardemommeby og tempo er relativt behagelig. Midt i byen ligger det en stor åpen plass, omkranset av en ring av små restauranter og butikker. Like i nærheten av Pula ligger restene av Nora,, en av de mest betydningsfulle, og kanskje den eldste, føniske byen på Sardinia (se egen beskrivelse). Kystlinjen i området rundt Pula domineres av kritthvite strender og et azurblått krystallklart vann.

mandag 21. september 2009

Villasimius

Villasimius ligger på Capa Cabonara, helt ute på sørspissen av Sardinia. Landet ligger langs en lang sanstrand med store våtmarksområder på innsiden. På sommertid er det turistene som dominerer, mens det på vintertid er store flokker med flamingoer som overvintrer her. Ytterst på odden ligger det gamle fyret som opprinnelig ble bygget som vakttårn under romertiden. Herfra er det en god utsikt til øyene Cavoli og Serpentare like utenfor kystlinjen. Kysten er en tettpakket skipskirkegård og kunstneren Pinoccio Sciola har laget en statue av Madonna dei Fondali ("havbunnens mor"). Statuen står på 10 meters dyp og hvis du ikke selv har med dykkerutstyr, kan du få et glimt av statuen gjennom glassbunnen på de spesialbygde turistbåtene som frakter folk i området. Den gamle havnen var beskyttet av Fortezza Vecchia, et stjerneformet fort bygget på 1700 tallet.

søndag 20. september 2009

Tharros

Tharros ble opprinnelig anlagt av Fønikerne, sannsynligvis ca. 800 år f.kr. Under den puniske perioden (frem til år 238 f.kr.) ble byen raskt en av de viktigste byene på Sardinia. En spesiell kuriositet fra denne tiden er at gravplassene var under åpen himmel - man begravde ikke de døde, men brant dem opp på det man lenge hadde antatt var en urgammel offerplass i nærheten av noen oldtids Nuragier (se egen beskrivelse). Opprinnelig lå det 2 byer her, Capa San Marco og San Giovanni. Tharros hadde en velfungerende infrastruktur, bl.a. med fordeling av rennende vann, et velfungerende kloakksystem under brolagte bygater, flere imponerende tempel, tre varme badeanlegg og et stort imponerende amfiteater der tribunene er hugget rett ut av fjellet. Under den romerske perioden fikk byen en kraftig oppblomstring, men under den påfølgende kristne perioden startet forfallet. Et av de romerske badene ble bygget om til kirke og like etter startet fraflyttingen - uten sammeheng forøvrig. I år 1071 e.kr. var byen helt forlatt.

Su Nuraxi, Barumini













 
Like øst for byen Barumini ligger en av de eldste og største restene etter Nuragenes bosetning. Nuragene var urbefolkningen på Sardinia og det er registrert ca. 7.000 slike bosetninger spredt over hele Sardinia. Nuragene levde av sauer og var beryktede krigere. Det særpregne med disse urmenneskene var at hadde en helt spesiell byggeskikk. Alle husene var bygget i perfekte sirkler, av store runde steiner og med spisse tretak. De fattigste bodde på et rom og en etasje, mens de rikeste byggde hele borger på flere eatsjer. Det spesielle er at alle husenene ble bygget etter samme prinsipp uansett størrelse. Nuragene hadde (desverre) ingen skriftspråk og det finnes dermed heller ingen skriftlige funn som arkeologene kan bygge sine slutninger rundt. Men når man i dag - over 3.500 år etter at dette ble bygget - ser på hva disse menneskene kunne konstruere, er det åpenbart at de må ha hatt svært gode kunnskaper og forståelse for vektfordelinger og fysiske lover. Hovedtårnet på Su Nuraxi er 19 meter høyt, bygget over 3 etasjer og kun med en smal og trang inngang som var lett å forsvare. Fra toppen av tårnet er det en imponerende oversikt over landskapet rundt og selve hovedtårnet er bygget opp innenfor to flere meter tykke forsvarsmurer. At tårnet var nesten helt uinntakelig har nok også bidratt til at det fortsatt er bevart. Over en periode på 200 år (fra ca. år 800 f.kr.) vokste det frem en hel liten by rundt festningsverket og denne byen var bebodd i over 2.000 år. Stedet beholdt sin strategiske betydning helt frem til Kartegerne inntok ferstningsverket. I dag står Su Nuraxi oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Parco Nazionale del Gennargentu

Nasjonalparken Gennargentu ble opprettet allerede i 1890, strekker seg fra østkysten av Sardinia og dekker et område på ca. 59 kvadratkilometer innover på øyen. Sardinias høyeste fjell - Punta la Marmora - ligger omtrent midt i denne parken og stikker 1.883 moh. Det er mulig å bestige toppen av fjellet, men ta med godt fottøy og mye vann. På vei opp passeres den pre-historiske byen Tiscali (ved foten av Monte Tiscali), ravinene ved Su Gorroppu og kildene ved Su Gologone. Inne i parken finnes det 14 små landsbyen, men nesten ingen veier. Den landsbyen som ligger høyest er Fonni (1.000 moh.) og her ligger også det eneste alpinanlegget som finnes på Sardinia.

Orgòsolo

Opprinnelig var det nesten bare gjetere som bodde i byen Orgòsolo og disse hadde en sterk misstro til de etablerte politiske systemene. Dette var bakgrunnen for at filmen "Bandits of Orgòsolo" ble laget nettopp her. De første veggmaleriene - "Murales" - begynte å dukke opp i Orgòsolo på 60 tallet og dette spredte seg raskt til flere andre fjelllandsbyer i området. Den byen som er best kjent for sine "Murales" er Sperante, hjembyen til kunstneren Pinuccio Sciola. Motivene på de eldste veggmaleriene er ofte sarkastiske og har tydelige tegn av politisk protest, mens de nyeste maleriene har en mer variert utrykksform. Det var nok ikke alle som var helt enige i disse politiske protestene og enkelte av de eldste bildene har fortsatt tydeligvis merker etter beskytning. Dette har derimot ikke stoppet de kreative kunstnerne og selv ute i det åpne landskapet rundt disse byene dukker det opp steiner og klippeformasjoner som er malt med ulike motiver. Organisasjonen Associazione Italiana Paesi Dipinti ("den italienske forening for malte byer") ble stiftet for å sikre fremtidig bevaring. Klikk linkene under for å se flere bilder av ulike "Murales".

lørdag 19. september 2009

Cala Gonone

Den lille byen Cala Gonone ligger på østkysten av Sardinia og ser ut som den er skåret rett ut av fjellet. Dette var engang en liten fiskelandsby, men er i dag overtatt båt- og badeturister. Strekningen fra hovedveien og ned stil sjøen er imponerende med en mengde hårnålsvinger og en imponerende utsikt over bukten. Like i nærheten av Cala Gonone ligger det flere store grotter. Den mest kjente er Grotto del Blue Marino - en gang hjem for store selkolonier, men i dag helt overtatt av turister. Man kan gå 1,6 km inn i grotten - og da har du bare tilbakelagt ca. 10% av grottens lengde. På Sardinia er det få veier som går langs sjøen og de fleste grottene og strendene kan derfor bare nås med båt.

fredag 18. september 2009

Cagliari, Sardinia, Italy












Den viktigste havnebyen på Sardinia er Cagliari. Den ligger lunt til inne i en naturlig lagune på sørkysten. Det var Fønikerne og Punerne som etablerte byen og senere styrte med jernhånd. Reglene var enkle og ganske brutale. Hvis man oppdaget noen "ikke fønikere" innenfor murene etter et visst klokkeslett, ble de brutalt og enkelt - og selvfølgelig med dramatiske følger - bare kastet ut over de 30 meter høye bymurene. Fønikerne var flinke sjøfolk og handelsmenn og derfor stengte de av hele den østlige bredden av lagunen. Dette resulterete i at den viktigste handelsveien på denne tiden - mellom Libanon og Spania - måtte innom havnen i Cagliari. Byen ble på denne måten en av de mest betydningsfulle handelsstedene i Middelhavet. Dette passet godt for handelsmennene fra republikken Pisa og de bidro derfor til videre utbygging av både byen og den imponerende borgen som ruver på høyden bak. I dag er Cagliari regionshovedstad og den største byen på Sardinia - omgitt av havet på 3 sider. Cagliari er forøvrig en av ytterst få byer i Italia som greier å avvikle rushtrafikken uten å henge på hornet eller kjøre mot enveiskjøringer...