Havlystparken, Ramme Gård, Viken, Norway

Havlystparken er et imponerende parkanlegg ved Ramme Fjordhotell Vestby, Parken er tett knyttet til Ramme Gård, den strekker seg nedover mot Nedre Ramme og det er lett å se at det har vært både kostbart og tidkrevende å lage denne parken.

Gårdstunet på Øvre Ramme har bygninger fra rundt 1800. Denne gården ble skilt ut fra Ørebæk i 1840. Etter flere eierskifter ble Ramme sommerbolig for rederfamilien Olsen i 1857. Et nytt hovedhus i sveitserstil ble bygget rundt 1880. 

I 1906 ble Ramme sanatorium for Aker sykehus, drevet av Agnes og Johan Møinichen. Ramme ble da det første  sanatoriet i Norge som fulgte det såkalte "natur- lege" prinsippet, med fokus på frisk luft, sunt kosthold, hvile, og betydningen av den rensende og helbredende effekten i et sjøbad. Einar Møinichen, som startet sanatoriet, var inspirert av Sebastian Kneipp og hans filosofi om at "Natura sanat – naturen helbreder".

På sanatoriet ble det bygget anneks for pasienter, og frukthagen nedenfor sanatoriet ble utvidet. Hagen ble også videreutviklet med en akse ned til "Dukkestuen" (nå en pagode) rundt 1919. Ramme Sanatorium var i drift frem til 1911, da Møinichen startet Midtstuen Sanatorium, som senere ble til Akershus Fylkessykehus.

Allen opp mot pagoden

På denne tiden ble Hagen bygget ut, blant annet med en akse ned til "Dukkestuen"  som senere  (1919) ble bygget om til en pagode. En pagode er en tårnformet bygning, vanligvis med flere etasjer, som man finner i Asia. De er ofte assosiert med buddhistisk arkitektur og tjener som religiøse minnesmerker eller helligdommer.

Pagoden

De er karakterisert av etasjer som blir gradvis smalere oppover, ofte med tak som buer svakt oppover i hjørnene. Hver etasje har vanligvis et eget utstikkende tak. Opprinnelig ble de brukt til å huse relikvier av Buddha eller viktige buddhistiske tekster. De fungerer også som landemerker og steder for meditasjon eller bønn. Pagoder har en rik historie og varierer i stil og størrelse avhengig av region og periode. De er et viktig symbol på asiatisk kultur og religion.

Gamle Ramme gård

Petter Olsen overtok Ramme i 1966. Grunnmuren til det gamle hovedhuset ga utgangspunktet for Havlystparken, som ble påbegynt i 1981. Parken er bygget ut fra rester  og linjer fra tidligere hageanlegg fra 1880 og 1920, og dagens park som ble påbegynt i 1981. 

Parken er inspirert av store hageanlegg som som Versailles i Frankrike. Petter Olsen har vært inspirert av landskapsarkitektene André Le Nôtre og svenske Peter Rudolf Abelin, som også anla familien Olsens haver i både Hvitsten og i Oslo.

'

I  Havlystparken går den sentrale aksen fra øverst ved Havestuen og fortsetter ned gjennom Æresportalen med pagoden, gjennom en allé av røde søylebøk, via den lille amfiscenen før den ender opp ved Edvard Munchs sommerhus (Nedre Ramme). Edvard Munch kjøpte dette huset  i 1910 og eide frem til sin død i 1944.

Ramme er i dag en kulturdestinasjon med hotell, restaurant, kafe, kunstgalleri, økologisk gårdsbruk og en rekke kulturarrangementer som teaterforestillinger og konserter i Havlystparken. Det går en egen kyststi langs sjøen og det er bare en kort spasertur mellom Hvitsten og parken.

Nedre Ramme, Viken, Norway

Munchs sommerhus på Nedre Ramme

Hvitsten har en lang historie som ladested under den såkalte Hollendertiden på 1600 og 1700 tallet. Det ble eksportert tømmer og trelast til Nederland, og hollandske varer ble importert. Dette førte til at borgerskapet etablerte seg i Hvitsten, og stedet har i dag et godt bevart trehusmiljø fra denne perioden. På 1800-tallet ble eksport av is en viktig næring, med isen som ble eksportert fra Hvitsten ble visstnok importert av Dronning Victoria i England.

Mot slutten av 1800-tallet ble Hvitsten et populært feriested for byfolk fra Kristiania. Med jernbane og dampbåter ble området lett tilgjengelig, og da  kom både den kulturelle eliten og velbemidlede familier. Blant de mest kjente med tilknytning til Ramme og Hvitsten er Fred. Olsen-familien, den sentral skipsrederfamilien som har bodd på stedet gjennom generasjoner og som i sin tid stod bak rederiet Fred Olsen Lines.  Hvitsten kirke, bygget i 1903 ble for eksempel gitt til lokalsamfunnet av skipsreder Petter Olsen og hans kone Bolette. Blant de som ikke hadde så mye penger, men desto mer kreativ energi og kraft er kjernen av Kristiania bohemen.

Sommerhus med eplehagen

Edvard Munch var definitivt en del av Kristiania bohemen, selv om han ofte regnes som en individualist. Hans tilknytning til denne radikale kunstner- og forfattergruppen hadde derimot en betydelig innflytelse på hans kunstneriske utvikling. I 1886 ble Munch kjent med forfatteren og anarkisten Hans Jæger, som var den ubestridte lederskikkelsen for Kristiania bohemen. Jæger og bohem miljøet oppfordret Munch til å fornye kunsten og uttrykke sin egen indre - og dette ga viktige  impuls for Munchs utvikling og særegne stil.

Noe av Bohemenes ideer var å bryte med konvensjoner, utlevere seg selv og utforske tabubelagte temaer som seksualitet og sykdom. Munch eksperimenterte derfor med nye uttrykksformer, og hans berømte maleri "Det syke barn" (1886), som forøvrig skapte stor debatt, regnes som et resultat av nettopp denne eksperimenteringen.

Skulpturen oppe i venstre hjørne av bildet er laget av svenske Peter Linde. 

Bohemene hadde noen egne leveregler («de ni bohemreglene») . De var studenter, akademikere og kunstnere, ofte med borgerlig bakgrunn. De representerte et ungdomsopprør og et oppgjør med samfunnets normer og moral. 

Munch var svært fornøyd med beliggenheten på Nedre Ramme og beskrev den som «det Sted jeg har er næsten det vakreste langs hele kysten». Her levde Munch et mer tilbaketrukket liv, og stedet preget både hans liv og kunstneriske virke. Han hentet inspirasjon fra landskapet, og flere av hans motiver er fra områdets svaberg og kystlandskap i nærmiljøet. Det var også her  han satte sammen dekorasjonene til Universitetet i Oslos Aula. I dag går det en kultursti «I Munchs fotspor» og der kan man se hans kunstverk på stedene der han hentet motivene. 

Skulpturen «Solveig med eplet» av Peter Linde

Munch sitt hus og gården på Ramme var inntil nylig eid og drevet av Petter Olsen, som har gjenreist og utviklet området med stor respekt for historien og naturen. Han har til sammen investert nærmere 1,75 milliarder (!) på Ramme før han dessverre gikk konkurs i 2024. Hotelldriften fortsetter med nye eiere.

Øvre Ramme, Viken, Norway

Ramme ligger i Hvitsten ved Vestby på østsiden av Oslofjorden. En 30-40 minutter kjøretur fra Oslo eller med tog til Vestby stasjon og deretter en kort taxitur. Ramme Hotell ligger som en oase midt i en kombinasjon av natur, kunst, historie og økologisk landbruk som går under fellesbetegnelsen Ramme

Ramme Gård har vært et attraktivt sted for kunstnere gjennom historien, spesielt mot slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Mange kjente norske kunstnerne har hatt en tilknytning til Ramme se nederst i teksten). Tidligere eier, Petter Olsen, har selv samlet en betydelig samling med Munch bilder (som nå er gjenstand for salg på grunn av hans konkurs) og han har lagt stor vekt på å formidle Munchs arv gjennom Ramme Gård.

Hotellet ble åpnet i 2020, men er bygget i en gjennomført, klassisk stil med inspirasjon fra 1700 og 1800 tallet. Hvert av de 42 rommene er unikt innredet med antikviteter og stilmøbler fra denne tidsperioden. Hotellet er fordelt på to bygg. «Herberget» med byggestil og innredning inspirert fra 1780 tallet og «Brenneriet» som er bygget i det som kalles «Hannover stil». Dette er en byggestil som kom til Norge med arkitekter som hadde studert i Tyskland. I Norge er det flere eksempel på slik byggestil og mest kjente er nok arkitektene Paul Duve og Paul Armen Duve (far og sønn) som bl.a. tegnet mange jernbanestasjoner for NSB. 

En kuriositet ved hotellet er at de 42 rommene ikke har tradisjonelle romnummer, men et navn på en person som har hatt en tilknytning til stedet (se eksempel i teksten under)

Like ved ligger sommerhuset der Edvard Munch bodde og malte i store deler av sitt liv (Nedre Ramme). Mellom dette  sommerhuset og hotellet ligger den gamle Ramme gård med en imponerende botanisk hage. Den kalles Havlysparken. I den delen av hotellet som kalles «Brenneriet» er det et lite Munch museum med flere reproduksjoner av Munchs malerier motiv fra Ramme. Dette galleriet ble åpnet i 2021.

Steder som Ramme oppstår ikke av seg selv og har gjerne en historie som går langt tilbake i tid. På Ramme er det en sterk kobling til rederifamilien Olsen. Petter Olsen, som er en arving i den kjente Fred. Olsen rederifamilien, kjøpte Ramme Gård i 1966. Han har siden investert betydelig i å utvikle Ramme fra en liten gård til det unike kultur- og opplevelsesstedet det er i dagv. 

Familiens tilknytning til området er enda eldre. Selve Ramme eiendommen kom i Olsen-familiens eie allerede i 1857, da Fredrik Christian Olsen kjøpte den. Den har siden da fungert som et viktig sommersted for familien. Den opprinnelige grunnleggeren av det som skulle bli Fred. Olsen & Co., Petter Olsen (1821-1899), hadde også dype røtter i Hvitsten, hvor han bodde og var sterkt engasjert i lokalsamfunnet. I Hvitsten er den en egen park der mange av gallionsfiguren fra hans skip er utstilt.

S

I september 2024 ble det endringer i eierskapet på Ramme Gård. Da arvingen Petter Olsens gikk personlige konkurs og eierskapet ble overtatt av hans barndomsvenn Kristian Siem. Den nye eieren vil videreføre Petter Olsens visjon om en destinasjon for kultur- og naturopplevelser. 

—o0o—

Om kjente kunstneren med tilknytning til Ramme

Ramme har vært et attraktivt sted for kunstnere gjennom historien, spesielt mot slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Noen kjente kunstnerne som har hatt en tilknytning til Ramme

Edvard Munch (1863-1944). Den mest kjente kunstneren med tilknytning til Ramme er Edvard Munch.Han kjøpte eiendommen Nedre Ramme (også kalt Muncheramme) i 1910 og bodde der til sin død i 1944. Deler av Aula-dekorasjonene til Universitetet i Oslo, ble skapt her. Ramme var et viktig sted for ham - her fikk han fikk inspirasjon fra naturen, solen og havet,

Christian Krohg (1852-1925) Var.en del av «Kristiania-bohemen». Krohg var gift med Oda Lasson, og familien Lasson hadde eiendom i Hvitsten. Christian Krohg tilbrakte mange somrene her sammen med Oda, og han hentet mange av sine motiv hos de lokale fiskerne.

Oda Krohg (1860-1935). Født Oda Lasson, hun var også en anerkjent maler og en viktig skikkelse i «Kristiania-bohemen». Hun var en av «Larsonssøstrene» og hennes familie eide Rammebråten. Hun og Christian Krohg var aktive deltakere i miljøet som samlet seg rundt Ramme og Hvitsten. De fikk en sønn som senere malte veggmaleriene i Sikkerhetsrådets sal i FN - og det var hans første kone, Lucy Vidil, som innførte tangoen til Norge.

Frits Thaulow (1847-1906). Maleren Frits Thaulow var gift med forfatteren og skinnkunstneren Alexandra Lasson (se tekst under). Aleksandra var søsteren til Oda Krogh og hun malte også i Hvitsten. Han har blant annet flere malerier med motiver fra selve Rammebråten.

Theodor Kittelsen (1857-1914). Maleren Theodor Kittelsen bodde i Hvitsten fra 1891 til 1896,  og hans tid i Hvitsten regnes som hans mest produktive periode. Han tegnet blant annet «Nøkken» og «Svartedauen» mens han bodde i Hvitsten.

Paul Fischer (1860-1934). Den danske kunstneren Paul Fischer tilbrakte ferier i Hvitsten-området.

Oscar Wergeland (1844-1910). Historikeren og maleren Oscar Wergeland, bror til Henrik Wergeland og Camilla Collett, bodde også i Hvitsten med sin danske kone Siegfride.

—-oOo—-

Om romnummer og romnavn

Alexandra Larsson levde fra 1862 til 1955. Hun var en norsk forfatter og kunstner. Hun var og en av «Larssonsøstrene» som tilbrakte mange år på familiens feriested på Ramme. Hemnes tekster var sterkt inspirert av Erik Werenskiolds nasjonalromantiske tegninger. I tillegg til å være forfatter lagde hun kunstverk i skin.som igjen ble brukt til å dekorere andre gjenstander. For dette mottok hun sølvmedalje på  verdensutstillingen i Paris i 1900. Alexandra giftet seg med kunstneren Frits Thaulow og de fikk 3 barn. En av Aleksandra kjente tekster er «Mens Frits Thaulow malte». 

I dag ville kanskje tittelen vært «Scener fra et ekteskap», og siden den tittelen var ledig tok Ingmar Bergman den til sitt klassisk drama fra 1973. Dette handler om dynamikken i ekteskapet og samlivet gjennom historien om Marianne og Johan. Handlingen dreier seg om parets tilsynelatende perfekt ekteskap, separasjon, skilsmisse og et komplekst vennskap - inkl. temaer som kjærlighet, utroskap, sjalusi, ensomhet, maktkamp og den vanskelige kunsten å kommunisere. Hovedrollene ble spilt av Liv Ullmann som Marianne og Erland Josephson som Johan, og deres prestasjoner er anerkjent som noen av deres beste. 

Filmen har vunnet en Golden Globe og mange andre internasjonale utmerkelser - Alexandra Thaulow  derimot måtte nøye seg med å få navnet sitt på en av hotelldørene på Ramme.

Hemsedal, Viken, Norway

Det er kommunen som heter Hemsedal, mens bygden som ofte kalles Hemsedal på folkemunne (og ofte i nyhetene etter at russen på Østlandet har festet her) heter Trøym og ligger lengst nord i Hallingdal. Stedet er i dag mest kjent som vintersportssted og her er det alpinanlegg i overflod. Trøym er en liten bygd med under 1.000 faste innbyggere, mens det i vintersesongen er betydelig mange flere folk her

Det er litt uklart hvor lenge det har bodd folk i Hemsedal, men det finnes rester etter kullutvinning som strekker seg nesten 2000 år tilbake. Det kullet som var her kan også ha blitt brukt til jernutvinning i dalen. Andre teorier forteller om store villreinstammer i området og dette kan ha vært livsgrunnlaget for de første som bosatte seg i området.

Den moderne historien i Hemsedal startet da Skogstad Hotell stod klart i 1905. Man håpet da at Hemsedal skulle bli et knutepunkt på stamveien mellom Øst- og Vestlandet, men så åpnet Bergensbanen og da ble dette totalt forandret - og da måte man jofinne andre inntektskilder. Valget falt i første omgang på hyttebygging og muligheter for jakt og fiske. Først i 1959 ble den første skiheisen bygget og allerede i 1961 ble den revet, men dette betegnes som begynnelsen på Hemsedals ski turisme. I dag regner man med at det er over 500.000 gjestedøgn i et utall hotell og hytter i bygden og da er det ikke så merkelig at Hemsedal også kalles "Skandinavias alper" - og det sier jo sitt....

Skurdalen, Viken, Norway

Skurdalen er et dalføre som ligger i Hol kommune, mellom Seter dalen og Dagali i sør og Geilo i nord. I hele dalføret bor det litt over 350 mennesker. Elven, som heter Skurdalselva, renner gjennom dalføret før den ender opp i Numedalslågen. Hovedveien mellom Kongsberg og Geilo går gjennom dette dalføret.

Dalen har muligens fått navnet fra "Skara" i betydningen av en elv som har skåret seg langt ned. En annen teori går ut på at navnet kommer av det gammelnorske ordet "Skurfa" som betyr jern. Dette kommer av at det i tidligere tider ble dreve jernutvinning i dalen. Vil du kikke mer på turmulighetene i denne dalen er det et hotell som heter Lia Fjellhotell og som drives av familien Lia. Kjører du videre opp bakkene kommer du til hyttegrenden Kikut med utsikt til Geilo - og der er det en langt mer formell stil på bebyggelsen.....

Hvitsten, Viken, Norway

Den gang iskappen over Oslofjorden smeltet og trakk seg tilbake så fulgte fangstfolkene etter i sine primitive kanoer. Da de kom til stedet som i dag heter Hvitsten (midtveis mellom dagens Drøbak og Son) var det noen av dem som så en mulighet for å slå seg ned i det frodige landskapet og dermed startet også historien om det som skulle bli den lille hvite byen ved fjorden. Historien sier at de første som slo seg ned her var Nevstein og Ingrid, søster til Kong Harald Håråde og datter av Sigurd Syr og dronning Aasta. Hvor realistisk dette er kan nok diskuteres siden istiden i Norge var over for ca. 9.000 år siden og Kong Harald Håråde regjerte i Norge fra år 1046 og frem til slaget ved Hastings i år 1066. 

Uansett - hvis vi hopper enda tusen år frem i tid så var Hvitsten med sine 80 innbyggere faktisk Norges minste by i lange perioder,  I dag er Hvitsten en del av Vestby kommune og har nå ca. 350 fastboende. Opp gjennom tidene er det mange kjente personligheter som har bodd eller oppholdt seg i Hvitsten, og her er noen av dem: 

* Nicolay Wergeland (1780-1848)
 prest og en av de viktigste mennene på Eidsvoll i 1814

* Theodor Severin Kittelsen (1857-1914)

 kjent norsk maler fra Kragerø. Han er nok mest kjent for sine bilder med motiv fra folkeeventyrene som ble samlet av Asbjørnsen og Moe.

* Edward Munch (1863-1944)
en enda mer kjent norsk maler. Han bodde fast på Nedre Ramme gård

* Oda Othilia Krogh (1860-1935)

del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Christian Krogh. Mor til Per Larsson Krogh som har sitt veggmaleri hengende i Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York

* Christian Krogh (1852-1925)

del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Oda Othilia Krogh - far til Per Larsson Krogh

* Fritz Thaulow (1847-1906)

norsk maler og nær venn med Christian Krogh og Erik Werenskiold 

* Hans Henrik Jæger (1854-1910)

frittalende forfatter, hans bøker ble sensurert og beslaglagt. Jæger selv ble kastet i fengsel for sin frittalenhet

* Holger Drachmann (1847-1908)

dansk lyriker og kunstmaler med relasjoner til Hvitsten

* Erik Werenskiold (1855-1938)

norsk maler som bl.a. er tildelt St. Olavs Orden for sitt arbeid. Han malte flere bilder sammen med Theodor Severin Kittelsen

* Oscar Arnold Wergeland

kjent for sitt maleri fra samlingen  på Eidsvoll i 1814. Maleriet hans henger nå i Stortingsalen. Oscar Arnold Wergeland var en nær slektning av dikteren Henrik Wergeland

* Sigrid Unset (1882-1949)

kjent forfatter. En av de 3 norske forfatterne som har fått Nobelprisen i litteratur. Hun ferierte i Hvitsten som liten pike 

* Petter (1821-1899) og Bolette Olsen (1829-1923)

startet rederiet Fred. Olsen mens de bodde i Hvitsten og dermed startet de også den moderne historien om Hvitsten

Aller mest er nok Hvitsten kjent for nettopp skipsrederfamilien Olsen og deres etterfølgere, de har hatt fast bosted i Hvitsten gjennom flere generasjoner. I dag er det Fred. Olsen som bor på familiestedet Nedre Lysdahl og Petter Olsen som bor på Ramme Gård - som tidligere var eid av maleren Edward Munch. Selskapet Fred. Olsen er i dag en internasjonal gruppe med mer enn 20 operative enheter spredt over hele verden. 

Fra 1651 og frem til 1849 var mye av den internasjonale skipsfarten styrt av den engelske «navigasjonsakten». Dette var kort fortalt en sjøfartslov som sikret engelske skip enerett til alle fraktoppdrag til og fra de engelske koloniene. Da den ble opphevet i 1849 så de 3 brødrene Fredrik Christian Olsen (1815-1875), Petter Olsen (1821-1899) og Andreas Olsen (1826-1893), som alle hadde skaffet seg skipper utdannelse, muligheten for å tjene gode penger på norsk skipsfart. Det var i denne forbindelse man så starten på en internasjonal frihandel. Selveste Bjørnstjerne Bjørnson hadde oppdaget den eventyrlige veksten for norsk skipsfart og til et stort båtstevne i Stavanger i 1868 skrev han diktet «Norsk Sjømandssang» med den kjente teksten «Vor ære og vor magt har hvide sejl os bragt»

Fredrik Christian var født i Hvitsten, og han kjøpte sitt første seilskip i 1848. Da han døde i 1875 eide han 22 skip. Petter var den mellomste broren og han kjøpte sitt første skip i 1855 og da han døde i 1899 eide han 16 skip. Andreas var den yngste broren. kjøpte sitt første skip i 1860 og da han døde i 1891 eide han 5 egne skip sammen med eierandeler i flere andre selskap.  Brødrenes rederi og handelsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at det ble opprettet en egen tollstasjon i Hvitsten I dag styres rederiet fra Oslo, men de har like vel behold et "sommerkontor" i Hvitsten. Rederiet Fred. Olsen har alltid vært opptatt av norsk kunst og mange av deres gallionsfigurer på egne skip er laget av norske kunstnere. Nå står 37 av disse galllionsfigurene i parken på Hvitsten - gitt til byen av rederiet.

På Petter Olsens kulturhotel Ramme Gaard har det vært forestillinger med The British Shakespeare Company som bl.a. er sponset av nettopp Petter Olsen. Han er også en ivrig kunstsamler og han hadde lenge det ene av de 4 originale "Skrik" maleriene av Edward Munch i privat eie. Det siste av disse 4 maleriene ble - til orientering - solgt for 614,5 millioner kroner på en kunstauksjon hos Sotherby i New York. Verdens dyreste maleri er like vel "Liggende Akt" av den italienske kunstneren Amedeo Modigliani. Det ble solgt på en auksjon hos Christie's i London for 1.495 millioner kroner (du leste riktig - altså nesten 1,5 milliard)

Når det er sagt så solgte Petter Olsen sitt maleri for å finansiere et museum for bl.a. Munch i Hvitsten. Det er ikke første gang Hvitsten mottar gaver fra Olsen familien. Tidligere har de gitt  både ny skole, ny kirke og betydelige pengegaver til den lille hvitmalte byen. Hvor det ble av pengene for "Liggende Akt" er litt uklart, men de ble i alle falle ikke donert til lokalsamfunnet i Hvitsten....

Svelvik, Viken, Norway

 

Fergeturen fra Svelvik til Verket i Drammensfjorden er nokså sikkert Norges korteste fergestrekning. Turen over til Hurum landet tar neppe mer enn 5 minutt. Dette er det smaleste punktet på Drammensfjorden og det er nesten uforståelig at de store bilfrakteskipene greier å tråkle seg gjennom dette sundet. Om natten ser det nesten ut som om de kommer seilende gjennom hovedgaten som går parallelt med sundet. Det er ikke mer enn 200 meter bredt og den utadgående tidevannsstrømmen kan komme opp i 5 knop. Det betyr at den er Norges nest kraftigste tidevannsstrøm. 

På motsatt side av sundet ligger stedet som heter Verket. Her bor det bare drøyt 100 personer og for å gjøre det enkelt regnes disse som innbyggere i Svelvik. Stedsnavnet kommer fra det gamle Schimmelmanns glassverk som ble anlagt her i 1781. Glassverket var i drift frem til 1831. Det var den danske finansministeren i København som fikk i gang arbeidet med bygging - og det offisielle navnet på verket ble derfor "Skatmester Schimmelmanns Glasverk". Etter oppstarten i 1781 ble hele det ferdige anlegget taksert til 13.000 riksdaler, noe som var et enormt beløp på den tiden. Verket skulle bidra til at unionen med Norge og Danmark skulle være selvforsynt med glass. Produksjonen var i hovedsak flasker av farget glass.

Etter at glassverket ble etablert utviklet det seg raskt et lite samfunn på Verket og tidlig på 1800 tallet bodde det over 20 familier og 100 mennesker ute på halvøyen. De hadde også sine egen lover og jurisdiksjon og dette ble kalt "Hytteretten". Under Napoleonskrigen ble det bygget et forsvarsverk ved Verket og her var det på det meste stasjoner over 300 soldater rundt 1905. Forlegningen lå i hovedsak der det store sandtaket ligger i dag. Nå er det meste fjernet, men noen av de historiske bygningen er rekonstruert og plassert andre steder på Verket. 

Rederiet Bastø Fosen skal fra 2022 overta ansvaret for fergesambandet og de har derfor kontrahert en ny elektrisk ferge fra et verft i Tyrkia. Den er 54 meter lang, kan ta 30 personbiler og 99 passasjerer. Det høres fint ut hvis det ikke var for et lite marginalt problem ..... noen har tydeligvis glemt å se om fergen kan bruke de gamle ferjeleiene. Det kan den ikke, så her må det betydelige ombygging til før den nye bilfergen kan settes i drift.

Ut over dette er nok Svelvik mest kjent for sin fruktdyrking og selv kaller innbyggerne Svelvik for "Norges nordligste sørlandsby". Ser man på kartet ligger Svelvik derimot like langt nord som Espevær utenfor Bømlo i Vestland fylke (eller litt nord for skistedet Hovden i Setesdalen). Svelvik har ca. 4.000 innbyggere og i flg. reklamen sier visstnok de aller fleste at Svelvik er et godt sted å bo. 

Kistefos, Viken, Norway

 

 

Engelskmannen Marc Quinn markerte seg på 90 tallet med flere spennende kunstverk med tema rundt menneskekroppen. I 2009 startet han på et nytt prosjekt med fokus på øyets iris. Øyet er jo ofte beskrevet som "sjelens speil" og et kart over en persons identitet. Ved å slippe elven ut gjennom øyet sier Mark Quinn at han ønsker å vise den tette koblingen det er mellom  mennesker og den naturen som omgir oss. Skulle denne skulpturen bli plassert i Norge var det vel neppe noe bedre sted enn i skulpturparken på Kistefos.

«The Twist» tegnet av arkitektene i BIG

Det gamle tresliperiet på Kistefoss ble etablert av konsul Anders Sveaas i 1889. I denne perioden var det gjort to store oppfinnelser - at man kunne lage tremasse for papirindustri av tømmer og at dette kunne fremstilles effektivt ved mekanisk sliping av stokkene. Konsulen hadde sett hva de kunne få til ved Heen Træsliberi ved Hønefoss og bestemte seg for å gjøre likedan ved å ta ut energi til driften fra Kistefossen i Randselven ved Jevnaker. 

Det nye industrieventyret fikk navnet A/S Kistefos Træsliberi. Allerede året etter oppstarten greide de å produsere 500 tonn med tremasse og 20 tonn ble solgt til en kunde i Tyskland. Dette ga A/S Kistefos Træsliberi en "svimlende" inntekter på kr. 606,60 og dermed var det grunnlag for å fortsette produksjonen ved fabrikken.

 

Det neste trinnet i prosessen var å blande inn cellulose i tremassen. Jo mer tremasse man fikk blandet inn desto billigere ble papiret. For å sikre denne driften har selskapet gjennom flere år kjøpt opp og forvaltet store skogeiendommer. I dag står de som grunneier av 160.000 dekar med skogsområder. Produksjonen ved Kistefossen pågikk helt frem til 1955 før den ble stanset. 

Avtalen som ble inngått i forbindelse med nedleggelsen hadde bl.a. en klausul om at produksjonsutstyret skulle bevares i tilfelle det ble aktuelt å starte opp produksjonen igjen. Det meste av maskineriet står derfor (og heldigvis) fortsatt i den gamle fabrikken. Det gir oss en god mulighet se nærmere på hvordan denne produksjonen ble drevet for ca. 100 år siden.  

  

Det var en gang over 100 slike tresliperier i Norge og alle var drevet av fossekraft. Ingen av disse er  derimot bevart slik at det er mulig å se hele produksjonsprosessen. I dag er det både et industrimuseum og en skulpturpark Kistefos. Dette var det mulig å etablere takket være Stiftelsen Kistefos-Museet (stiftet 1996), store gaver fra Jevnaker kommune og investor Christian Sveaas - som er barnebarn av grunnleggeren Anders Sveaas. Fabrikkanlegget på Kistefos står på Riksantikvarens liste.

 

 

Skulpturen "Veien til stillhet" og er laget av den danske kunstneren Jeppe Heins. Den består av flere vannfontener plassert i en installasjon av polert rustfritt stål, steiner fra skogen rundt Kistefossen, sibirsk lønn og en frodig flora av valmuer. Kombinasjonen av polert stål og vann i kaskader gir et inntrykk av at man beveger seg i en labyrint, men der man samtidig hele tiden ser speilbilder av seg selv og andre mennesker.

Årets skulpturen er "Pananasap" av den amerikanske kunstneren Carol Bove. Den er laget av restene etter lasteskipet "MS Server" som sank utenfor Fedje nord for Bergen i 2007. Hele mannskapet ble evakuert med helikopter i 8 meter høye bølger, men skipet brakk i to og forliste. Lasten, som bestod av 1.500 tonn rent stål, ble først hevet i 2018. Carol Bove jobber ofte med utgangspunkt i gamle ødelagte stålkonstruksjoner. Denne installasjonen er laget at stålet som ble hevet etter "MS Server" havariet. 

(Tidl. besøk: 2013, 2016, 2021)

Modum Blaafarveværk, Viken, Norway

Verden fineste og reneste blåfarge ble laget av kobolt og starten på Blaafarveværket var funnet av drivverdig koboltmalm på Modum. Allerede i 1776 etablerte danske kong Christian VII (1749-1804) gruvedriften på Modum under navnet Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, men kongens drift av gruvene og det tilhørende foredlingsverket ble aldri noen stor suksess. Etter at Napoleonskrigen var slutt ble verket derfor overtatt av private og skiftet navn til Modums Blaafarveværk. 

Det var mannen med det relativt enkle navet Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg (1769-1860) og hans norske kompanjong Jacob Benjamin Wegner (1795-1864), begge født i Tyskland, som ved hjelp av en stigende konjunktur og økende etterspørsel fikk fart på gruvene. På denne tiden var kursen på kobolt høyere enn på sølv. Blaafarveværket ble i denne perioden Norges største industriarbeidsplass og de dekket hele 80% av verdensmarkedet på kobolt.

Selv om det meste av kobolten som ble produsert på verket ble eksportert var det og en del som gikk til nasjonale glass- og porselensfabrikker. I Norge har det vært over 30 glassverk og 6 fajanse- og porselensfabrikker. De eldste norske fabrikkene er Herrebøe Fajansefabrikk som ble etablert i 1758 ved gården Herrbøe helt på svenskegrensen ved Halden. To år senere (1760) ble Hans Nicolai Bruuns Fajansefabrik startet opp i Drammen. I dag finnes det bare et fåtall produkter fra disse to fabrikkene – så hvis du kommer over noen av disse så er de verd en formue. Man oppdaget tidlig at tilsetning av kobolt ga en renere hvitfarge så i tillegg til glass- og porselensindustrien ble kobolt en viktig råvare for en voksende papirindustri.

Midt på 1800 tallet var det flere kriger og mye usikkerhet rundt om i Europa og dermed ble det og dårlige tider for både glass- og fajanseindustrien. I tillegg ble det oppdaget at man kunne lage flotte blåfarger med det kunstig fremstilte materialer Ultramarin. Dermed endte hele industrieventyret på Modum Blaafarveværk med konkurs i 1849 og med fullt opphør av driften i 1868. Bygningsmassen og gruvene ble i 1968  overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. I dag er Modum Blaafarveværk et av Europas best bevarte gruve museum.

 

 

 

Losby Gods, Norway

 

 

 

På Losby Gods i Akershus, like utenfor Oslo, kan man oppleve litt av historien om den velstående norske trelasthandelens oppgangs- og nedgangstider, om rekreasjon, selskapeligheter, gjestfrihet og jaktutflukter for datidens overklasse - men også om hardt arbeidende husmenn og tjenestefolk.

Eiendommen oppstod ved at de tre sydligste skogsgårdene Losby, Vestmork og Østmork ble slått sammen. De tre storgårdene fikk på 1500 tallet sine egne små sagbruk og på 1600 tallet var de første husmannsplasser etablert. Husmennene var skogsarbeidere for Losby Bruk og trelasthandel var kilden til stor velstand. Losby ble derfor bare begynnelsen for Peder Cudrio som rundt 1744 var en av hovedstadens mest velstående handelsmenn.

Midt på 1800-tallet ble eiendommen overtatt av Jacob Meyer og hans to sønner Thorvald og Lorentz Meyer. De bygde i 1850 det som vi i dag kjenner som Losby Gods. Bygget var på ca 1.000 kvm og  her var det overdådige ballsaler, store rom for ulike mottakelser, jaktsalonger og en mengde rom for overnatting. De nye eierne skulle bruke godset som et jaktslott hvor de kunne invitere til rekreasjon og representasjon for hovedstadens elite.

I 1893 fikk barnebarnet til Lorentz Meyer godset i bryllupsgave da han giftet seg med Kathrine Brinch, og dermed ble Lorentz Meyer Boeck faktisk den første som bosatte seg på godset. Med nye eiere gikk Losby Gods inn i en ny storhetstid som varte i mange år, her drev de mest med store selskapeligheter, friluftsliv, jakt og fiske, sagbruk og politikk - med dertil hørende store selskapeligheter og til stadighet mange overnattingsgjester.

Da Lørenskog ble egen kommune i 1908 ble Lorentz Meyer Boeck kommunens første ordfører Lørenskogs kommunevåpen er et vasshjul, og dette ligger (ikke uventet) på eiendommen til Losby Gods. I den beste perioden ble det til og med anlagt en egen jernbane for å få fraktet tømmeret ut fra godset.

Lorentz Meyer Boeck gikk bort i 1936 og etterlot seg hele eiendommen og godset til sin kone Kathrine Boeck. De fikk bare en datter, men hun døde etter bare 1 døgn. Kathrine ble boende på godset og drev dette alene videre til hun døde i 1958

Da hun døde var godset storhetstid over og hun testamenterte alt til sine søsken søster og deres barn. Det var totalt 18 slektninger som arvet, men ingen av disse flyttet noen gang inn på godset. Dette ble derimot fort tømt for eiendeler og verdier før dette ble fordelt på arvingene. Godset ble låst og stengt i juni 1959 og ble deretter stående tomt i nesten 40 år.

 

Hele eiendommen med skog og bebyggelse ble i 1985 kjøpt av familien Fjellheim, men det tok 12 år før kommunen ga de nødvendige tillatelsene for å renovere hovedhuset. Arbeidet med oppussing og utbygging startet i 1997 og dagens hotellbygning sto klart til oktober 1999. Den offisielle åpningen var 2.oktober 1999.

Rundt hotellet ligger en storslått park med en 9 hulls og en 18 hulls golfbane av høy internasjonal standard.

Drøbak, Norway

 

Drøbak er først og fremst en sommerby. På vinteren bor det mindre enn 15.000 innbyggere her, på sommeren mangedobles dette innbyggertallet. Opprinnelig var dette tidlig på 1600 tallet et lite vadested, men oppover på 1700 tallet ble det etablert flere og flere boliger i strandkanten.

 

At Drøbak snart skulle vokse til å bli en by skyldes ikke tilfeldigheter. Her var det gode havnemuligheter og det ble etter hvert etablert en fergeforbindelse over Oslofjorden. Havnen i Drøbak var også isfri mye lenger enn havnene lenger inne i fjorden, Dersom isen la seg innenfor Drøbak ble varene til hovedstaden fraktet med hest og slede inn til Christiania. Drøbak ble derfor en viktig havn for datidens Christiania.

 

 

 

Drøbak fikk kjøpstadsrettigheter i 1842 og bøle da den eneste byen i Akershus på den tiden. I 1962 bestemte regjeringen av Drøbak skulle slå seg sammen med Frogn og dermed mistet Drøbak sin bystatus. I 2006 fikk de bystatusen tilbake. 

 

Ved Drøbak er Oslofjorden på sitt smaleste. På 1800 tallet ble det derfor bygget et festningsverk og en undersjøisk molo på Hurum siden. Denne heter "Drøbaksjeten" og skulle sørge for at fremmende krigsskip måtte passere på den siden der de norske forsvarsverkene var sterkest.

 

Det var her slagskipet "Blücher" gikk da den ble beskutt fra Oscarsborg festning under det tyske angrepet Norge den 9. april 1940. Denne historien er i seg selv enestående, men her er et sammendrag.

 

Kommandant Eriksen på Oscarsborg festning så hva som var i ferd med å skje og åpnet på eget initiativ ild mot "Blücher" da de forsøkte å passere gjennom Drøbaksundet. Om bord var både soldater og byråkrater som skulle overmanne både kongehuset og regjeringen. Krigsskipet ble senket og dette forsinket den tyske invasjonen nok til at regjering, storting og kongefamilie kunne evakueres sammen med alle de norske gullreservene. Følget reiste førts med jernbanen nordover til Dombås og deretter med Raumabanen der gullet ble lastet om bord på et frakteskip med kurs for England. Kong Haakon og Kronprins Olav tok landeveien veien nordover via Molde.

. 

 

 

Det sies mye fint om Drøbak og det meste med god grunn, men samtidig bærer byen også stygge spor etter noen relativt ukritiske arkitekter som bokstavelig talt har voldtatt deler av den koselige sommerbyen - sannsynligvis en gang på 70 tallet.