torsdag 8. juni 2017

Provence, France


Er man opptatt av sosialantroplogi vil man kanskje påstå at det historiske Provence var et sted  befolket av dorske (og kanskje litt naive) mennesker som dyrket jorden og hadde nok med det. Så enkelt er det derimot ikke. Dette har hele tiden vært et spesielt område for både velstående franskmenn og andre rike utlendinger. I lange tider har Provence blitt besøkt av kunstnere som kom hit både på grunn av landskapet, for det spesielle lyset eller rett og slett for å lære seg tradisjonelt håndverk. En av disse var Pablo Picasso som kom hit for å lærte seg å bruke dreieskive av en lokal pottemaker.

I dag er Provence et populært distrikt og en stadig økende turisttrafikken gjennom regionen har absolutt sin del av æren for dette. Mye skyldes den imponerende og varierte naturen. Men nå består ikke Provence bare av et bølgene mildt og innbydende landskap begrodd med valmuer og solsikker.

Gorges du Verdon (egen beskrivelse) er et eksempel på et slikt dramatisk naturfenomen midt i det milde Provence landskapet. Dette regnes som et av de mest fantastiske naturområdene i hele Frankrike. Her har elven Verdon gjennom tusenvis av år gravd seg over 700 meter ned i landskapet. I hver sin ende av kløften ligge de to historiske byene Castellane og Monstiers  Ste. Marie. Området rundt Gorges du Verdon spilte også en viktig rolle under 2. verdenskrig. En tur gjennom denne kløften tar en hel dag og området er da også kjent som Grand Canyon du Verdon.

Man skal heller ikke glemme de historiske perspektivene der det katolske pavesete i perioden mellom 1305 og 1378 ble flyttet ut av Roma og havnet i Provence. I denne perioden var det 7 etterfølgende paver som hadde sitt sete i Avignon (egen beskrivelse) og her greide de energiske pavene å bygge seg et passende palass på ca. 11.000 kvadratmeter. Dette er fortsatt et av de største middelalderbygg i den Europeiske historien. At disse pavene bodde i Avignon ga hele regionen både troverdighet og ikke minst status.

Selv om de nordlige områdene i Provence fortsatt domineres av ordinært landbruk, vingårder og produksjon av parfyme, er det også et stort innslag av fransk høyteknologisk industri i regionen. Det meste av turisttrafikken skjer nok ute langs middelhavskysten. Mange av de lokale produktene fra regionen kommer derimot fortsatt fra det tradisjonelle håndverket, og her er det ikke snakk om enkle reproduksjoner. Tradisjonen holder de derimot stadig i hevd. Lunsjtid er lunsjtid - selv om det står kø utenfor butikken.

Carrières de Lumières (2017), France


 
Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel.  

 
I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. Tema for årets utstilling er menneskenes historien av kunstnerne Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi. I denne konteksten passer det faktisk bra at musikken bl.a. var fra Vivaldis 4 årstider og at finalenummeret var en sterk original versjon av Led Zeppelins "Stairway to Heaven". I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

 
Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.
 
Tidligere kunstnere som er presentert på samme måte i disse nedlagte bauksittgruvene er Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015) og Chagall (2016). Hvem som blir årets artist i 2018 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med. 
 
 
 
 

onsdag 7. juni 2017

Abbey Notre-Dame de Senaque, Provence Alpes Côte d'Azur, France

 
Benediktiner klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque i Provence ble grunnlagt i 1148. Allerede 2 år før dette hadde grunnleggerne kontakt med munker fra det nye Lyse Kloster som var etablert like sør for Bergen. Lyse Kloster ble grunnlagt av munker fra England i 1146 og var i drift frem til 1536. Rundt 1540 ga danskekongen ordre om at klosteret skulle rives og noen år etter dette (1578) ble steinene fra det ødelagte klosteret hentet til Danmark for å benyttes til byggingen av Kroneborg slott.
 
I 1207 var det også en utstrakt forbindelse mellom klostereet Abbey Notre-Dame de Senaque og Kloster Tutterø (Tautra) i Nidaros. Dette norske klosteret var etablert allerede i 1108 og var på mange måter en modell for opprettelsen av Lyse Kloster. I 1470 forsøkte man å re-vitalisere klosteret uten å lykkes og i 1567 brant det ned til grunnen og forsvant samtidig ut av historien.
 
Klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque er fortsatt i drift som kloster, men det har også vært noen dramatiske perioder i klosterlivet. I det 13. og 14 århundre eide klosteret store landområder i Provence, men da religionskrigene startet i 1544 ble eiendommene konfiskert og klosteret nesten ødelagt. I 1781 kom den franske revolusjonen og da ble hele klosteret solgt som om det var statens eiendom. Den nye Benediktiner ordenen med Dom Barnouin i spissen startet oppkjøp av klosterets eiendommer for å re-vitalisere dette. I 1903 kom den neste krisen (for munkene). Nye lover for utøvelse av religion ble vedtatt og munkene ble kastet ut av klosteret, men i 1926 ble det igjen åpnet for franske Benediktinere. I 1969 var det nok en gang trange tider for religionsutøvelse og da flyttet alle munkene til det øyen Lerins like utenfor Cannes. Dette var blitt Benediktinernes hovedkvarter i Frankrike. Det forlatte klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque ble etter dette  benyttet som et kultursenter frem til munkene igjen flyttet inn i 1988. I 1998 hadde klosteret 850 årsjubileum og etter dette har det vært et levende kloster - åpent for publikum både for omvisning og messer.
 
I utgangspunktet lå klosteret utilgjengelig til i bunn av en trang dal. Nå er det bilvei nesten helt frem og dermed er også inngangspenger for omvisning sammen med en suvenirbutikk blitt en større del av kjernevirksomheten for de fastboende munkene. Foruten sine religiøse og kommersielle oppgaver i klosteret dyrker munkene store mengder med lavendel på de omliggende områdene.
 
 

L'Isle sur la Sourgue, France

 
Denne småbyen ligger langs elev Sorgue og er best kjent for sine mange antikke møller. En gang var det over 70 kornmøller, men i dag er det bare 9 av vannhjulene som er bevart, men ingen som er i bruk. Et av de største vannhjulene er på Place Gambetta midt i byen. En tur gjennom byen gir også et godt bilde av hvordan elven er splittet opp og vannet fordelt i flere nivå for å kunne benyttes til alle møllene.
 
Det sies at L'Isle sur la Sourgue er som et smykkeskrin for antikvitetshandlere og byens storstue (Notre-Dame-des-Anges) er fra 1600 tallet og gir et godt bilde fra byens storhetstid. Når man skal drive et turistkontor i en by med slike røtter i mølleindustrien er det selvfølgelig helt naturlig at kontoret ligger i et gammelt kornlager fra 1700 tallet.
 
 

Fontain de Vaucluse, Provence Alpes Côte d'Azur, France



Det sies at kilden til elven Sorgue er under denne byen, men et stemmer ikke. Elven starter på det 2000 kvadratkilometer massive fjellpartiet i nasjonalparken Parc Naturel Règional du Luberon som ligger over byen. Vannet samler seg og renner inne i fjellet til det kommer ut ved den frodige byen Fontain de Vaucluse. Vannet - som kommer rett ut av fjellet - er så krystallklart at det virke nesten unaturlig og det første som man tenker på er at dette ligner et nylig rengjort akvarium. Et slikt krystallklart elvevann er ganske spesielt på kontinentet.

Langs elven som renner gjennom byens lille torg ligger det små butikker som selger lokalt håndverk og små spisesteder som serverer lokal mat. Det ser nesten ut som om det stille vannet også påvirker bylivet for her går alt for seg i et behagelig tempo.

Like nedenfor "kilden" i fjellet ligger papirfabrikken Moulin à Papier Vallis Clausa. Den er berømt for sin produksjon av håndlaget papir og de produseres fortsatt etter samme metode som de benyttet på 1400 tallet. Nå er jo selvfølgelig ikke dette et papir som egner seg til avisproduksjon, men det er svært ettertraktet blant kunstnere.


Det er tydelig at hele landskapet i og omkring byen er skapt av elven og på toppen av et lite fjell med utsikt til elven ligger restene etter byens gamle festningsverk. Siden elven Sorgue har rent her i tusenvis av år har den dannet et stort nettverk av underjordiske huler og elveløp i fjellet. Da passer det også med et underjordisk museum som viser hva som er funnet i området gjennom de 30 siste årene med huleforskning.

Fontain de Vaucluse ligger i enden av fjellveien og dette er så langt man kommer med bil. Byen var  minst like avsides under 2. verdenskrig og dette, i kombinasjon med alle hulene i området, gjorde at den franske motstandsbevegelsen stort sett fikk jobbe uforstyrret herfra. Denne historiske perioden er også vist i et eget museum (Musèe d'Histoire). Som om ikke dette var nok museum i den lille byen så finnes det faktisk et til. Det heter Musèe Pètrarque og ligger i det huset der den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca bodde i de 16 årene han skrev om sin ubesvarte kjærlighet til Laura av Avignon. Han var født i Toscana og bodde i Firenze helt til faren ble forvist i 1302. Familien flyttet da til Avignon i Frankrike der de akkurat fikk oppleve at den franske byen overtok pavesete fra Roma (1309). Hvem Laura fra Avignon egentlig var er derimot litt uklart. Det kan ha vært Laura de Nova som var gift med greven Hugues de Sade. De bodde i Avignon og han var igjen stamfaren til den famøse filosofen, forfatteren og uhelbredelige kvinnebedåreren Marquis de Sade.

tirsdag 6. juni 2017

Roussillon, Provence Alpes France

 
Roussillon ligger på gammel sjøbunn med sterkt innslag av jern. Derfor er landskapet preget av røde bergarter og det meste av byen er bygget i rød sandstein. Dette er ikke noen stor by, men den okerrøde fargen gir et varmt inntrykk. Det sies at byen består av 17 ulike fargenyansen og at alle er hentet ut av de omliggende steinbruddene like utenfor byen. Vil du besøke disse ligger de ca 45 minutters gange på vestsiden av byen. Her liger også den gamle fabrikken som fremstilte okerfargete pigmenter fra fjellene rundt. Denne fabrikken (Conservatoire des Orchres et Pigment Appliquès) er åpen for omvisning og her kan man også delta på ulike kurs i fremstilling av pigmentet.

 
Før boligkrisen traff Frankrike var dette en skikkelig bakevje. I 1950 flyttet den amerikanske sosiologen Laurence Wylie til byen for å skrive boken "Un Village du Vaucluse". Han konkluderte med at innbyggerne i Roussillion - på tross av sine mange eiendomsfeider - var et solid, hard arbeidende og produktivt samfunn. Under 2. verdenskrig bodde Samuel Beckett her og hans var ikke helt enig i den karakteristikken.
 
 

Mont Ventoux, France


Synet av Mont Ventoux må være skremmende dersom man har til hensikt å sykle opp til toppen. Fjellet er en kalksteinsformasjon og ligger vest for Alpene, noen mil øst for Avignon i Provence. Det høyeste punktet er på 1.912 moh. og her ligger det en stor meterologisk stasjon. Det er enkelt å kjøre bil til toppen, forutsatt at det ikke fortsatt ligger snø på det øverste nivået. På grunn av at fjellet er av hvit kalksteinen er toppen godt synlig på langt avstand.

Frem til 1973 var det hvert år arrangert bakkeløp for biler opp sørsiden av fjellet. Den gangen var fjellveiene enda smalere og svingete enn de er i dag, men det ble like vel målt toppfart på 145 km/t. på vei opp til toppen. Senere har fjellet blitt kjent som en avskrekkende etappe i Tour de France. Det har vært mange dramatiske episoder under dette sykkelrittet og det verste var nok da den britiske syklisten Tommy Simpson døde av utmattelse og hjerteinfarkt på vei opp Mont Ventoux i 1967.



Det finnes 3 veier opp til toppen og det finnes en egen sykkelklubb for de relativt få som greier å sykle opp og ned alle tre veiene i løpet av 24 timer, men det anbefales ikke å søke om medlemskap her uten at man er ekstremt veltrent på sykkel. Klubben heter Club des Cingles du Mont Vertoux.

Kommer man først opp kan man gå rundt toppen av fjellet. Det er en tur som vanligvis tar ca. 5 timer og den kan tas både med og uten guide. Det skal visstnok være en fin tur å gå opp fra en av de omliggende landsbyene for å oppleve soloppgangen på toppen av fjellet. Denne turen anbefales ikke uten guide. 

Fjellet har fått navnet sitt etter det franske ordet Vent som oversatt betyr Vind. Det forstår man fort når man treffes av den nordlige mistralvinden på toppen. Da blir man neste blåst ut av skoene. Men når den tørre vinden får tørket opp fuktigheten i luften så forsvinner disen og himmelen over landskapet får en dyp blå farge.

Avignon, France

 
 
Kanskje er Avignon en av de mest fascinerende byene i Sør-Frankrike. Rundt gamlebyen er det bygget en stor og massiv forsvarsmur som fortsatt dominerer bybildet. Midt inne i gamlebyen ligger det gamle palasset som de franke pavene bygget i perioden fra 1309 til 1377. Palais des Papes med sine over 15.000 m3 bebygget flate et av de største europeiske byggverkene fra middelalderen.
 
Det hele hadde sin bakgrunn i en romersk fraksjonsstrid i 1309. Det var Philippe IV fra Frankrike som stod bak denne striden og dermed flyttet like godt pave Clements V med hele sitt hoff til Avignon i Provence. Clements V flyttet til en liten og begrenset bolig, hans etterfølgere fikk det aldri stort og flott nok. På denne tiden var det mange omstreifende røverbander som dominerte utenfor byene og med pavens verdier i Avignon var det nok også behov for å bygge en trygg og sikker bolig. Derfor ble bygget mer og mer utrustet som en uinntakelig festning. Pavenes palass var godt utsmykket, men i dag er det aller meste av dette fjernet - noe til ulike museer, men det meste har nok forsvunnet under en mengde røvertokt mot denne imponerende bygningen.  
 
I perioden frem til 1376 var det 7 forskjellige paver som regjerte her. Ingen av disse var spesielt kjent for sin fromhet. Clement V døde da han spiste knuste smaragder i et forsøk på å kurrere magesmerter. Clement VI mente at den beste måten å tjene Gud på var gjennom et overdrevet luksusliv. Petrarca ble bestyrtet over den "verdslige skitt" ved hoffet. Det var pave Urban V som til slutt greide å flytte hoffet tilbake til Roma i 1377.
 
 
 
Elven Rhone renner gjennom Avignon. Å krysse denne store elven har ikke alltid vært enkelt. På motsatt side av elven var det gode beitemuligheter, men disse ble lite tilgjengelige uten en god bro. I både 1177 og 1185 ble det gjort forsøk på å bygge en bro. Da den tilslutt stod ferdig var den bygget med 22 steinhvelvinger ute i vannet. Denne første broen ble ødelagt da Louis VIII erobret Avignon. Restene av denne broen forsvant senere i en stor flom.
 
I 1345 forsøkte pave Clements å bygge en ny bro. Han ville ha et kapell midt ute på broen og mente a dette ville sørge for at broen ble stående. Nå var det en spesiell årsak til at dette kapellet ble bygget et lite stykke ut på broen, nemlig at han som ville bygge broen var en fattig gjetergutt og for å finne ut hvordan det skulle gjøres spurte han en dag Gud om råd. Han skal da ha fått til svar at han måtte legge ut noen mye større steiner som fundamenter i elven. Dette var et både tungt og krevende arbeid, men til slutt fikk han overtalt bygningsarbeiderne om at dette var den eneste måten å gjøre det på dersom broen skulle stå til evig tid. 
 
Nå gikk det ikke riktig slik. Også denne broen ble ødelagt av en flom i 1668, men kapellet som heter Chapelle St. Nicolas og de 4 første steinhvelvingene står fortsatt. Dette lille kapellet er derfor tilegnet gjetergutten Saint Bènèzet og det er også her han nå ligger begravd. Restene etter broen Pont Saint Bènèzet stikker i dag halvveis ut i elven og et blitt et godt synlig historisk monument i Avignon.
 
Fra det ytterste punktet på denne broen ser man toppen av de spesielle og imponerende fjellet Mont Ventoux i horisonten (egen beskrivelse). Frankrikes største kulturfestival med dans, musikk, drama og konserter arrangeres hvert år i Avignon. Det offisielle navnet er Avignon teaterfestival og den arrangeres i løpet av 3 uker i Juli. Uoffisielle er det da over 600 artister som opptrer i ulike roller.

Pont du Gard, France

 
Lenge før romerne kom hit var byen Nimes et viktig knutepunkt for handel og landbruk i de frodige områdene rundt elven Gardon i Provence. Denne elven er en del av elvesystemet Rhone som har sitt utspring i den sveitsiske isbreen med samme navn. Nimes ligger noen mil sørvest av Avignon (egen beskrivelse), på toppen av en åsside og det sies at den ble lagt der for at man skulle få en god utsikt over det bølgende landskapet til den antikke guden Nemausus.
 
Da Romerriket spredte seg innover i Frankrike vokste Nimes kraftig og dermed måtte man ha tilgang til mer vann. Problemet var at det ikke var tilstrekkelig grunnvann under byen og at de derfor måtte frakte inn vannet fra de omliggende områdene. Romerne var flinke til å lage kunstige vannsystemer og innenfor grensene av det store Romerriket er det nå registrert og kartlagt over 600 slike romerske akvedukter. 
 
En av disse er Pont du Gard som stod ferdig ca. år 18 f.kr. Når vannet skulle fraktes inn til Nimes måtte man ty til kreative metoder. Den vannkilden som lå høyt nok i forhold til byen krevde et kanalsystem på ca. 50 km. lengde. Denne kanalen ligger stort sett som en slange i landskapet og det var først da man skulle krysse elven Gardon den store utfordringen kom. Høydeforskjellen fra landskapet rundt og ned til elven var ca 80 meter og selv de driftigste romerne skal ha vært i tvil om det var mulig å krysse elven på en så høy akvedukt.
 

 
Det er mulig at det også var noen historiske preferanser som la bak en slik skepsis, for historien om hvordan den første broen ble bygget er ganske spesiell. Opprinnelig var det ingen broer over denne elven. Årsaken var at flomvannet dro med seg alle forsøk på å få bygget en solid bro og dette resulterte at de lokale gjeterne hadde litt av en jobb når de skulle forflytte store saueflokker over en til tider frådende elv. Befolkningen rundt elven bestemte seg da for å bygge en skikkelig bro. Mannen som fikk oppdraget gjorde 3 forsøk på å få opp konstruksjonen og hver gang tok vannmassene med seg materialene.
 
En kveld ble byggmesteren sittende og kikke på vrakrestene som lå langs elvebredden. Da dukket plutselig Djevelen opp foran han. "Hvis du vil kan jeg bygge broen for deg" sa Djevelen før han fortsatte "jeg kan bygge den i løpet av den første natten og den vil bli stående der til evig tid". Byggmesteren synten jo dette var en besnærende tanke og aksepterte tilbudet, men før han gikk i gang ville han vite hvilke betingelser Djevelen stilte for dette storsinnet. Djevelen svarte da at den eneste betingelsen var at den første som krysset broen ved soloppgang skulle bli hans. Byggmesteren  aksepterte dette og Djevelen gikk straks i gang med byggingen. Han skar ut steinbrokkene med neglene og lirket dem på plass med hornene - og plutselig stod den gigantiske broen ferdig.
 
 
 
Byggmesteren gikk fornøyd hjem til sin kone og fortalte hva han hadde fått til med å inngå en pakt med Djevelen. Den eneste bekymringen han hadde var hvem som ville bli den første til å krysse broen neste morgen. En stakkar måtte ofre seg for alle de andre hvis broen skulle bli stående.

Like før dette hadde de fanget en hare og den snartenkte konen foreslo at byggmesteren skulle slippe denne haren løs på broen neste morgen. Like før soloppgang stod byggmesteren på den ene siden av broen, mens Djevelen ventet utålmodig på den andre siden. Han kastet haren ut på broen og den sprang strakt over til den andre siden. Da Djevelen oppdaget dette ble han mildes talt forbannet og kastet haren i muren før han forsvant i gjelet under broen. Kikker man godt etter så er det hugget ut en liten hare på den ene av de øverste buene i akvadukten.  En slik figur er for øvrig ganske vanlig å finne i mange andre romerske konstruksjoner. De trodde altså at en slik figur alltid ville verne dem fra Djevelens onde øye uansett hva de bygde - og det sier vel også sitt om troverdigheten i det gamle sagnet.
 

Dette er ikke den største av de romerske akvaduktene, men den er en av de mest imponerende. Den største registrerte romerske akvadukten som er bevart skal vistnok stå midt i byen Segovia i Spania. Den er drøyt 800 meter lang, men bare halvparten så høy i forhold til Pont de Gard. Kapasiteten er derimot mye større med 45.000 m3 i døgnet. Det spesielle er at nettopp denne akvadukten faktisk fortsatt er i bruk i dag - 2000 år etter at den ble bygget. Akvedukten i Segovia regnes også som det fremste historiske minnesmerket etter Romerne i Spania.

Pont de Gard er ca. 350 meter lang og 49 meter høy. Buene i bunn er 24 meter lange og 24 meter høye. I bunn er akvedukten 6 meter bred og på toppen er den drøyt en meter bred. Det nederste nivået er en bro, deretter kommer den bærende konstruksjonen og på toppen, over de minste buene, gikk kanalen for vannet. Dette er den høyeste av alle kjente romerske akvedukter. Steinene som er benyttet er hugget ut av fjellet i nærområdet, nummerert, tilpasset buen og stablet løst på hverandre uten å bruke sement eller andre former for bindemiddel. Slik ble den laget og slik har den stått i over 2000 år. Høsten 2002 og vinteren 2003 var det flere flommer i elven Gardon og dette medførte at flere av de moderne broene ble ødelagt, mens Pont de Gard ble stående uten skader.

I kanalen som fører vannet fra kilden og frem til Ponte du Gard og derfra videre inn til Nimes er det flere andre mindre akvedukter og der lanskapet ble for komplisert ble det bygget tunneler for å føre frem vannet. Høydeforskjellen mellom inntaket og fordelingsbassenget i Nimes er ca 12 meter og for å unngå at vannet fikk for stor fart ble det bygget inn hindringer i kanalen, likevel kunne anlegge transportere opp til 20.000 m3 vann i døgnet eller drøyt 230 liter vann i minuttet. På denne tiden hadde Nimes ca 50.000 innbyggere og det meste av vannet ble brukt til byens mange store fontener og i de romerske badene. På tross av god tilgang via komplekse vannsystemer måtte innbyggere uten romersk tilhørighet stort sett skaffe sitt eget vann.

mandag 5. juni 2017

Village des Bories, France


 
 
Bories er en fellesbetegnelse på små hytter utelukkende laget av stein. De eldste som kan dateres går helt tilbake til 1600 tallet, men de fleste ble bygget på 1800 tallet. Årsaken til at dette fenomenet oppstod var at det i 1761 ble sendt ut et kongelig dekret som påla småbøndene å rydde ny dyrkbar mark dersom de ville beholde sine eiendommer. De gamle adelsmennene som også i praksis var jordeiere forlangte dermed at steinen ikke bare skulle ryddes, men også fjernes fra jordene. Disse steinene ble samlet så de kunne lage gjerder og grensemarkeringer før noen kreative bønder forsøkte å bygge små hytter ved å stable opp steinene. Disse små hyttene ble kalt "Bories" eller "Cabanes".

Gjerder var greit nok å bygge, men hus var litt mer komplisert. Det var ikke sement eller trevirke tilgjengelig og husene måtte bygges opp med et konisk tak for å skape en konstruksjon som ble tilstrekkelig solid. Først var det små gårdshus og skjul for buskapen på gården, men etter hvert som byggeskikken ble forbedret greide man også å bygge større hus som kunne benyttes som bolighus etter det samme prinsippet. Dermed ble til slutt gjerne hele gårder bygget opp med flere slike sammenhengende Bories.

Hvor steinen kom fra var enkelt å forstå, men hvor den spesielle byggeskikken kom fra er ukjent. Det man derimot vet er at denne byggeskikken var i bruk flere andre steder, både i Frankrike og andre land på kontinentet. Mest berømt er nok "Trulli-husene" i den lille Syd-Italienske byen Alberobello (egen beskrivelse). I denne byen, som nesten bare består av slike hus, er nok ganske unik og den eneste av sitt slag som står på verdensarv listen hos UNESCO.

På 1900 tallet ble de fleste av disse husene forlatt og etter noen år med forfall var det bare ruiner igjen. I 1960 startet man med restaureringen, et arbeid som tok 8 år og resulterte i en utmerkelse fra Académie Royale d'Architecture. Den lille byen av "Bories-hus" i Provence er i dag vernet og kategorisert som et av de franske historisk monumentene.


søndag 4. juni 2017

Gordes, France


Utsikten fra Gordes er rett mot nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, Denne parken er nesten helt ubebodd og uten særlig mange noen veier, vil man utforske denne naturparken er det best å bruke føttene og vil man nyte utsikten fra den høyeste toppen som heter Mourre Nègre (1.125 moh) så må man være forberedt på en flere timer lang tur til fots i et relativt dramatisk landskap. Det sies at denne nasjonalparken er et ideelt sted for de som elsker naturopplevelser, men helst ikke vil treffe andre mennesker.

Når den ene største fjellkjeden i nasjonalparken heter Grand Luberon er det ganske naturlig at den minste fjellet heter Petit Luberon. Her er det etter hvert blitt litt mer sivilisert, men historien består av en fortid full av beryktede skikkelser som har hatt sitt virke i dette området. De få byene som ligger innenfor nasjonalparken ligger stort sett på nordsiden av fjellkjeden.

Men det er jo ikke pga utsikten Gordes ligger akkurat her - eller rettere sagt så er det ikke BARE på grunn av utsikten. I utgangspunktet var dette en romersk garnison som etter hvert utviklet seg til et gammelt fort ute på kanten av fjellet. I denne perioden ble nok utsikten verdsatt for da hadde man nemlig full kontroll med handelsveiene som gikk gjennom dalen nedenfor.

Etter hvert som romerne ble kastet ut ble fortet et naturlig og sikkert tilfluktssted for lokalbefolkningen. Romerne var brutale og det ble ikke umiddelbart bedre etter at de forlot områdene i Provence. Det var nok tendenser til anarki etter den romerske justisen forsvant og dermed ble det også gode arbeidsforhold for ulike røverbander. De lokale bøndene samlet seg da rundt de trygge tilholdsstedene. Dermed utviklet det seg sakte og sikkert en liten by rundt borgen.

Det var først på 1500 tallet da man bygde festingen på restene av den gamle fortet fra 1100 tallet at byen fikk en større strategisk militær betydning. Byen er trang med mange små smug og arkader. De eldste ligger ganske tett opp mot den gamle borgen. Dyre restauranter og dyre hotell, de fleste i original  stil, sier litt om byens popularitet. De fleste av disse ligger rundt byen lille torg med borgen Château de Godes på den ene siden og Saint Firmin kirken på den andre siden. Hvorfor de har oppkalt kirken etter en liten fjellkommune nesten på grensen til Italia er litt usikkert.

Byen har lenge vært et populært tilholdssted for mange kunstnere og det var kanskje den kubistiske maleren Andrè Lhote som la grunnlaget for dette da han bosatte seg her i 1938. Senere leide den ungarske kunstneren Victor Varely hele den gamle borgen til bolig og atelier og etter hans død i 1997 har det vært en permanent utstilling av hans abstrakte kunst i borgen. Besøker man utstillingen bør man og ta seg tid til å besøke storsalen i 2. etasje. Her er det bygget en helt spesiell peis som er dekorert med blomster, pilastre (gipsornament) og muslinger, selv om byen ligger ganske langt fra havet.


Lourmarin, France


Lourmarin er en tilsynelatende beskjeden småby som ligger midt i nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, mellom Grande Luberon og Petit Luberon. Denne nasjonalparken er en kalksteinsfjellkjede som går østover fra Manosque og helt til Alpes-de-Heute-Provence regionen (egen beskrivelse). Hele parken er på nesten 1.800 kvadratkilometer og består av over 75 forskjellige kommuner.

Det verserer mange historier om beryktede og spesielle skikkelser som skal ha bodd i dette område. Baronen av Oppède og Marquis de Sadie er kanskje de to mest berømte. Midt inne i dette området, som for øvrig nesten er uten noen veier, ligger småbyen Lourmarin. Ved første øyekast kan det virke som en litt en kjedelig og helt ordinær landsby, men ved nærmere ettersyn er det en en sjarmerende og lun småby som har holdt på tradisjonene. Ryddig i hovedgaten og som alltid - noen sjarmerende bakgater.

 
Her i Lourmarin bodde en gang Grevinnen av Aroult og det var hennes familie som eide byens gamle slott. Hun fikk 3 barn med komponisten Franz Liszt og den ene av barna deres giftet seg senere med Richard Wagner som igjen var komponisten som kong Ludwig II av Bavaria ble så forelsket i da Wagner spilte for han i et av hans mange eventyrslott. Ikke nok med det, da Richard Wagner ble bedt om å forlate kongeriket Bayern på grunn av sin skandaløse oppførsel ville kong Ludwig II abdisere for å følge Wagner på reisen. Wagner fikk til slutt overtalt kongen til å bli og forlot Bayern for å slå seg ned i Sveits, mens kong Ludwig II ble funnet druknet i et av sine slottsbasseng.

Senere flyttet Franz Liszt selv sammen med prinsesse Carolyne von Sayne-Wittgenstein og hun var mest berømt for aldri å komme til saken. Hennes eneste utgitte verk er på 1.600 sider som ble samlet i hele 16 bind.