Fougeres

Byen Fougêres ligger som en gammel grenseby mellom regionene Bretagne og Normandie. Disse gamle grenseområdene ble brukt til både vennlige forhandlinger om landområder og til krigsskueplass dersom man ikke kom til enighet i disse forhandlingene. Byen ligger på en høyde som domineres av en stor katedral og i dalen under ligger byens store festningsverk. På avstand kan det virke som en litt merkelig plassering, men når man kommer inn til murene er det ganske logisk. Hele borgen er omgitt av en vollgrav som kontinuerlig fylles opp med rennende vann. Innenfor ligger de flere meter tykke og 20 meter høye steinmurene. På toppen av disse er det skyteskår. Borgen ser rett og slett uinntakelig ut den dag i dag. Rundt hele borgen er det til sammen 13 tårn, det største er over 30 meter høyere enn muren rundt. Alle etasjene i alle tårnene hadde også egne doble latriner og i samtlige tårn går vindeltrappene med klokken. Dette fordi byggherrene hadde en teori om at datidens riddere vanligvis brukte sverdet med høyre hånd. Dermed ble det enklere å forsvare seg dersom noen inntrengere forsøkte å kjempe seg opp trappene. 

Det hele startet som et lite beskjedent forsvarsverk på en høyde over elven. Her ble det i år 1000 bygget et lite steinhus omgitt av et ugjestmildt høyt gjerde av trestokker, slik man ofte bygget på den tiden. Dette beskjedne byggverket ga etter hvert et fotfeste til hertugen av Fougêres, baron von Fougêres. Han var en tøffing som ikke gikk av veien for å utfordre motparten selv om hans lille forsvarsverk ikke var spesielt avskrekkende. Dermed gikk det som det måtte gå, det lille steinhuset ble jevnet med jorden og trestokkene sannsynligvis bruk til ved. Dette var derimot en viktig utpost av Bretagne og oppgaven med å forsvare regionen krevde et bedre utgangspunkt. Raoul II var mannen som startet byggingen av et helt nytt festningsverk, dette pågikk i perioden mellom 1150 og 1194. Raoul II var en betydningsfull herremann i datidens Bretagne. Det sies at han deltok sammen med Richard Løvehjerte i det 3. store korstoget. Han kom tilbake fra dette korstoget i 1193 og døde i Savigny 15. juni året etter.

I årene som fulgte stod festningsverket sentralt i krigshandlingene mellom de engelske kongene den nye franske kongen, Louis IX. Den nye baronen av Fougeres, Raoul III, valgte da side og sluttet seg til den franske kongen. Dermed ga kongen han tittel som «Forsvarer av Bretagne», en tittel han smykket seg med for resten av livet. I begynnelsen av Hundreårskrigen (1360 - 1480) var det relativt rolig rundt festningsverket i Fougeres. I 1373 måtte derimot byen overgi seg til Du Guesclin. Ordren fra den engelske kongen var at alle byer som ble beseiret av de engelske styrkene umiddelbart skulle tømmes til siste mann – og at man skulle starte med Fougêres. På det tidspunktet var Fougêres kjent over hele kongeriket og dette ble derfor sett på som en markering av den nye militære overmakten.

I perioden fra 1420 og frem til 1440 var det stort sett anarki i området. Store landområder skiftet eier, delvis ved kløkt, delvis med penger fra ulike røvertokt og delvis med ren makt. Dette gjorde at flere store baroniene vokste opp og da ble plutselig igjen festningsverket i Fougêres et politisk maktsentrum. Det nye franske feudal samfunnet var dermed etablert. Den som kontrollerte borgen var også lenets mektigste mann. Heldigvis ble vedlikehold av borgen sett på som en «politisk kapitalinvestering», noe som har vært medvirkende til at borgen i dag er i forbausende god stand. Festningsverket i Fougêres er i dag den største bevarte borgen i Europa og den står derfor oppført på verdensarv listen fra UNESCO.     

Bretagne

Bretagne ligger helt ute i det nord-vestlige hjørnet av Frankrike. Landskapet her er ikke typisk fransk. Kelterne kalte området for Armorica, som betyr «landet ved sjøen». Her vrimler det av sunkne byer og kong Arthurs dype skoger. Forhistoriske megalitter stiger mystisk opp fra både land og sjø, og det er aldri langt fra middelder til moderne tidsalder. På tross av dette spennende landskapet er det den lange kystlinjen som er regionens hovedattraksjon. Langs sørkysten varmer golf strømmen opp både sjø og land. Her finnes de fleste badestedene. Langs nordkysten er det kaldere, men desto flere fiskerlandsbyer. Her er det et tøffere klima og det er ikke uten grunn at spissen som stikker ut i havet kalles Finistère – «Jordens ende». Det var her ute Asterix og Obelix bodde i sin lille landsby og det var her Miraculix laget sin berømte styrkedrikk. Noen få dråper av denne styrkedrikken var som kjent nok til å holde hele den romerske hæren på god avstand. Den berømte tegneserien om disse rabiate gallerne som aldri ville overgi seg ble skapt av Renè Goscinny og Albert Uderzo allerede i 1959.

Lenger inn i landet ligger Argoat som en gang var et imponerende skogområde. I dag er dette et lappeteppe av dyrket land som ser ut som det er strødd mer eller mindre tilfeldig ut i det bølgende landskapet. Deler av den gamle skogen er bevart i en liten nasjonalpark (Parc Règional d’Armorique). Helt i vest er den bentoniske kulturen best synlig. Her er Crepes med Cider og keltiske nasjonaldrakter fortsatt en naturlig del av den bretonske livsstilen. I nord ligger den befestede havnebyen St. Malo. Den er mest imponerende en stormdag på flo sjø rundt høstjevndøgn. De første tegn på at det har levd mennesker i Bretagne er datert 8.000 år tilbake i tid, men man vet fortsatt ingen ting om hvor disse menneskene kom fra. Det man derimot vet er at de bygde store monolittiske monument i stein, spesielt i en periode fra år 3500-1800 f. kr. Flere av disse er fortsatt synlige, spesielt i nærheten av byen Carmac. Når kelterne kom til Bretagne ble folkeslagene blandet og den mystiske urbefolkningen forsvant sakte ut av historien. Bretagne var en selvstyrt enklave helt inntil den ble slått sammen med resten av Frankrike i 1532.