fredag 11. november 2016

Cartagena, Spain

 

Den første bebyggelsen rundt den naturlige havnen ved Cartagena ble etablert i år 223 f.kr. Navnet Cartagena kommer fra den perioden kartagerne kom til området, de kalte selv byen for Quart Hada (som betyr "Ny by"). Etter at romerne invaderte byen ble navnet skiftet til Carthago Nova (som betyr "Nye Kartago").

Utgravinger i og rundt byen kan man fortsatt se restene etter de gamle romerske og bysantinske brosteinlagte veiene og bymurene. I middelalderen ble byens betydning mindre og mindre. Over byen ligger den gamle borgen Castillo de la Concepcion med et romersk teater som fortsatt er i bruk som friluftscene.


På 1700 tallet fikk byen en ny oppgang da den ble en av flere hovedbaser for den imponerende spanske marinen. Nede vad havnen kan man beskue den første prototypen på en spansk ubåt. Den ble laget så tidlig som i 1888. Rundt byen er det 5 små fjelltopper og på alle disse er det bygget forsvarsverk – noen store og imponerende og andre som mindre utsiktspunkt. Rundt i byen finnes det flere spennende historiske installasjoner, de fleste med et maritimt tilsnitt. I den åpne og moderne bydelen ligger de eksklusive butikkene på rekke og rad.
 
 

onsdag 9. november 2016

Cuenca, Spain



Den gamle bydelen i Cuenca er kort fortalt berømt for 4 ting – det dominikiske klosteret, de hengende husene, de store sandsteinformasjonene og den enorme katedralen som med god margin kan romme hver eneste innbygger i hele gamlebyen.

Denne delen av byen ligger på en klipperygg, drøyt 600 moh. og det dramatiske landskapet er formet av elven som renner gjennom dalen. Lenger nede i dalen ligger den nye byen med samme navn. Tidlig på 1600 tallet ble det bygget et dominikansk kloster (Convento de San Pablo) på en klippe i Cuenta. På 1800 tallet ble det lagt tak over de karakteristiske buegangene og det sies at årsaken var å skape skygge for den intense solsteken inn i dalen. Etter den tid ble klosteret fraflyttet og senere bygget om til hotell, men ut over dette er det i sin originale forfatning. Dermed kan man spore byggets historie helt tilbake til Kong Alfonso VII i år 1177 erobret dalen og startet byggingen av den første steinkirken for for å takke Gud for militær seier over hvem det nå var som bodde her før han kom til stedet. Klosteret er bygget over restene av denne steinkirken.

I starten var det en gammel bro av stein mellom klosteret og katedralen. Broen skulle binde sammen og vise besøkende klosterets storhet og kirkens betydning i samfunnet. I 1902 ble broen erstattet med en stålkonstruksjon bygget etter inspirasjon og etter samme metode som man benyttet for å bygge Eiffeltårnet til verdensutstillingen i Paris (1889). Den nye broen heter Punta de San Pablo. Hvem denne San Pablo egentlig var er litt vanskelig å spore da det finnes en mengde helgener med dette navnet og nesten like mange byer som er oppkalt etter vedkommende.

De hengende husene står på motsatt side av dalen og har fått sitt navn fordi de er bygget ut over stupet. På toppen av det hele er det bygget hengende terrasser i tre som stikker enda lenger ut i løse luften. Med dagens byggeteknikker ville dette vært helt naturlig, men med den kunnskapen de hadde på 1700 taller virker det litt hasardiøst. Det huset som imponerer mest er nok Casa Colgaudas. Her finner du i dag et galleri for spansk abstrakt kunst (Museo de Akte Abstracto Espanol).

På toppen av fjellet på motsatt side av det gamle klosteret bygget den katolske inkvisisjonen et fort med dertil hørende verktøy og metoder for å få folk omvendt til den kristne tro. Da de franske troppene inntok Cuenca i 1812 var dette det første de sprengte i luften. Senere ble restene etter bygget tatt i bruk som fengsel og i dag er det restaurert for å romme byens historiske museum.
Har man først kommet til Cuenca er det verd å ta turen videre opp til de imponerende formasjonene av sandstein – området kalles Ciudad Encantada («den forhekse by»). Hele dette landskapet, inklusiv disse formasjonen, er naturlig formet av den lille og i dag beskjedne elven som renner gjennom dalen. Ut over dette er hele området et eldorado for naturopplevelser. Kommer man med bil stusser man nokså fort på hvor man gjør av bilene i de trange gatene. Løsningen er å benytte et parkeringsanlegg som er bygget inne i fjellet under byen.
Cuenca står oppført på UNESCO listen over verdensarven. En liten kuriositet i den forbindelse er et det også i Ecuador finnes en by med samme navn som også står på den samme listen. Denne byen regnes som den mest europeisk inspirerte byen i Sør-Amerika og det kan skyldes en stor påvirkningen under den spanske kolonitiden.



Cabo Roig, Spain


Costa Blanca ligger langs kysten på østsiden av Spania og strekker seg mellom Denia i nord og Pilar de la Horadada i sør. Cabo Roig ligger i dette området - mellom Alicante og La Manga, eller mer detaljert mellom La Zenia i nord og Campoamor i sør. Hele dette området er kjent for sine mange fine sandstrender, over 300 soldager i året og et behagelig sydlandsk klima med en snitt temperatur på over 20 grader målt gjennom hele året. De største strendene er Cala Caleta og Cala Capitan. Begge disse strendene er kategorisert som "Blue Flag Beach", et kvalitetsstempel for miljøvennlighet, vannkvalitet og servicegrad. Det er organisasjonen Foundation for Environment Education (FEE) som tildeler dette etter vurdering fra 65 mindre nasjonale organisasjoner i Europa, Afrika, Australia og i både Nord-Amerika og Sør-Amerika.

Det er i underkant av 80.000 innbyggere i og omkring Cabo Roig, en del fastboende og en resten turister med leilighet eller hus i området. I nord ser man konturen av Torrevieja og mot sør ligger «sky-line» på La Manga.


Havnen er nylig nyoppussede og det er investert over EUR 2 mill. for å gjøre dette til et fint sted å nyte det fredelige maritime miljøet rundt havnen og langs strandpromenaden. Ellers mangler det ikke på gode restauranter å velge mellom og her finnes det muligheter for et måltid som passer enhver gane. Her kan man og praktisere riding, tennis, golf og dykking. Hvis man vil ha det litt mer organisert er det også både et vannland og en safaripark i umiddelbar nærhet. Blir du lei av stender eller aktiviteter kan jo dagen også brukes til å se på folkelivet rundt byens til reisende marked.


I en litt større omkrets (en time eller to med bil) finnes det også flere andre spennende severdigheter som fossen Font de Algar eller klosteret Guadelest. Litt lenger sør ligger det dominerende fjellet Penon d'Iflach i nasjonalparken med det samme navn, Parc Natural Penyal d'Ifac. På dette fjellet finnes en formasjon som nesten er en kopi av den norske Prekestolen. Lenger nord og litt inne i landet ligger Coves del Canelobre, med et eget grottesystem og et stort naturlig hull gjennom fjellet - nesten som en spansk variant av den norske Torghatten på Helgelandskysten.

tirsdag 8. november 2016

Alarcòn, Spain

 
Der elven Rio Jùcar gjør en sving i landskapet ligger den gamle middelalderbyen Alarcòn. Byen er ikke stor. Den er fra 700 tallet og ble lagt nettopp her fordi dette stedet en gang hadde en stor strategisk posisjon. Denne lille middelalderbyen var også et viktig knutepunkt da Alfonso VIII gjenerobret området fra Maurerne i 1184. Hæren hans hadde da beleiret byen i 9 måneder før de greide å innta den. 
 
 
I dag er det nesten som å komme inn i en filmkulisse. Alt innenfor byen er stort sett helt autentisk og bevart slik det stod i middelalderen. Byen har 3 solide forsvarsverk og den største av disse er borgen som nå er omgjort til hotell og restaurant. Innvendig er byggverket bevart i en autentisk atmosfære. På tross av at dette er en liten by, nesten uten innbyggere, har de to imponerende kirkebygg innenfor forsvarsmurene.
 

mandag 7. november 2016

Córdoba & La Mezquita, Spain



Den første arabiske befolkningen kom på 400 tallet, men det var først i år 711 Maurerne kom over dagens Gibraltar og i løpet av kort tid, og med minimal motstand, tok herredømmet over hele den iberiske halvøyen. Området i Sør-Spania fikk navnet «al-Andalus» og ble styrt av den mauriske prinsen Abd al-Rahman. Senere ble navnet endret til Andalucia, man det området vi kjenner som dagens Andalucia er langt mindre enn det området prinsen hadde herredømme over.

I dette landskapet ble Córdoba en viktig by. Innflytelsen fra de arabiske områdene i Østen var stor og medvirket til at Córdoba ble et kulturelt knutepunkt Det var bl.a. i dette miljøet Aristoteles fikk sin første innføring i europeisk tolkning av teologi. Noen filosofer ble værende og noen ble kjeppjaget så det kan vel tenkes at takhøyden i disse miljøene ikke var fullt så høy som historiebøkene tilsynelatende gir inntrykk av.



Córdoba fikk etter hvert en meget sentral betydning i denne regionen. Byen vokste raskt ved hjelp av kunnskap og innflytelse fra datidens store arabiske kulturbyer som Bagdad og Damaskus. I noen korte perioder ble kristne og jøder forvist fra byen, men i over 500 år levde de mange ulike religionene i fredelig sameksistens. Etter hvert som tiden gikk ble de religiøse konfliktene mer og mer synlig. På 1200 tallet ble Córdoba kristnet og det hele kulminerte med at jøder og muslimer måtte forlate byen (1442). Dette fikk derimot ikke så stor betydning da de fleste av disse hadde fått nok av tvangskristningen og derfor allerede hadde forlatt byen.


Midt oppe i denne smeltedigelen av religion og etnisk tilhørighet startet man byggingen av La Mezquita – et byggverk som det tok nesten 900 år å få ferdig. Betegnelsen på dette bygget er «moske-katedral». Årsaken er at under samme tak og i samme rom både er en enorm moske og en vanvittig stor katolsk katedral. Innvendig holdes taket opp av 856 parallelle bueganger i marmor, hele gulvet er fliselagt og det er forbausende mye lys på tross av at man ikke ser særlig mange vindu i bygget. Bygningen er på til sammen 24.000 m2 under samme tak. Et areal som tilsvarer ca. 4 fotballbaner.



Det hele startet på 500-600 tallet da de nye visigotiske innvandrere – som var av germanske avstamming og for det meste kom fra områdene rundt dagens Romania - satt opp et lite kapell i stein. Da araberne inntok landet på 700 tallet rev de ned dette kapellet og i år 780 startet de byggingen av det som skulle bli La Mezquita.

Det tok nesten 300 år å få opp det første byggetrinnet som rommet den første store moskeen. Da de kristen overtok herredømmet på 1200 tallet så de straks hvor enestående denne moskeen var. Det spesielle var da at de besluttet at bygget skulle bli stående, i sterk kontrast til det som vanligvis var praksisen i slike tilfeller. Over det meste av de kristne Europa ble moskeer revet eller ødelagt for å gi plass til nye kirker, i Córdoba bestemte man seg heller for å bygge en kirke inne i selve moskeen. Dette er en byggestil man stort sett bare finner i Spania og den består av elementer fra både arabisk, jødisk og kristne kulturer. Denne byggestilen kalles i dag «Mudéjar» og har fått sitt navn etter de araberne som på tross av tvangskristning, undertrykking og forfølgelse valgte å bli i Spania under reformasjonen.



Man startet med et lite kapell og endte opp med en katedral midt inne i dette imponerende byggverket – omgitt av et imponerende kloster med et utendørs refektorium under appelsintrærne. Sett i fugleperspektiv er senter av moskeen en kristen katedral, omgitt av en enorm moske som igjen er innrammet av 36 forskjellige kapell til ære for et tilsvarende antall katolske helgener

På denne måten fikk Córdoba, som en av de eldste byene i Spania, et monument som i dag regnes som det beste bevarte mauriske byggverk i hele Spania. Slottet fra samme tidsperiode heter Alcazar og er også delvis bevart. I tillegg finnes det tydelige spor fra den romerske perioden, både med imponerende bymurer, store broer og majestetiske byporter. Den historiske bydelen av Córdoba står på UNESCO listen over verdensarven og innenfor den (relativt bilfrie) bykjernen finnes det også en godt bevart arabisk og jødisk bydel med små trange smug og et sjarmerende gateliv. Setter man seg ned på en av de mange fortauskafeene her virker den støyende storbyen uendelig langt borte.



La Mancha, Spain



La Mancha og La Manga kan høres likt ut, men det er to helt forskjellige steder. Mens La Manga er en lav landtunge som stikker 25 kilometer utover  i havet ved Murcia i Sør-Spania er La Mancha en høysletten som ligger inne i landet omtrent midt i Spania

La Manga er det stedet i Europa med flest registrerte soldager (320 dager) og WHO har derfor kåret La Manga til et av de beste stedene å bo ut fra helsemessige kriterier. I Norge er kanskje dette området mest kjent fordi Norges Fotballforbund har et eget treningssenter her.

La Mancha er høysletten som ligger omtrent midt i Spania, mellom Cordoba og Madrid. Den er ca 350 km lang og helt flat. Uansett i hvilken retning du ser er det bare flatt landskap helt ut til horisonten, avbrutt av noen ganske få hus og noen enda mindre tilfeller av litt bakker eller terreng. På tross av dette - eller kanskje på grunn av dette - er La Mancha den største området for vinproduksjon i hele Europa. Ingen steder finnes det flere vinranker enn her. Som om det ikke er nok er den sørlige delen av denne høysletten også det største feltet for olivendyrking i hele Europa. Her snakker vi ikke om noen store gårder, men om en skog av oliventrær så langt du kan se.


I tillegg til disse spesielle forholdene er La Mancha også kjent for de mange vindmøllene. Før i tiden ble disse benyttet til å male korn, nå er det moderne vindmøller som settes opp for å produsere strøm. Årsaken til at alle disse møllene står her er selvfølgelig de gunstige vindforholdene, men årsaken til at området er kjent for disse møllene er nok mer at den er omtalt i Miguel de Cervantes berømte roman om Don Quijote - den litt fortapte selvoppnevnte ridderen som startet sin tilværelse som en fattig godseier som levde på 1600 tallet. Han hadde nok lest litt for mange historier om edle riddere og bestemte seg for selv å dra ut i verden som en av disse. Hans navn var Alonso Quijano, men dette endret han til det langt mer klingende navnet Don Quijote. Dermed startet han sin lange reise over La Mancha slettene. Rustningen han var selvlaget og rusten og hesten var et gammelt øk fra gården. Hans våpendrager var en nabo bonde og hans fagre jomfru var en helt vanlig jente fra en annen av gårdene i området. I romanen forveksler Don Quijote de onde med de mange vindmøllene - det er da også forklaringen på at LA Mancha gjennom denne historien ble kjent for sine mange gamle vindmøller.

Uttrykket "å kjempe mot vindmøllene" stammer fra historien om Don Quijte mange reiser på La Manccha. Den ble skrevet i to bind og disse ble første gang utgitt på norsk i 1916-18. I 2002 kom den siste utgaven på norsk og den er skrevet i et litt enklere språk. Romanene er også brukt som inspirasjon til musikalen og senere filmen "Mannen fra La Mancha" med Peter O'Toole og Sophia Loren i hovedrollene.

søndag 6. november 2016

Granada & Alhambra, Spain

 
Granada var en gang hovedstaden i Spania og består av en moderne storby og et historisk monument uten sidestykke, selv i Europeisk sammenheng. Byen ble anlagt av maurerne den gang de styrte i hele den Iberiske halvøyen. I tillegg hadde de også god kontroll på store deler av det nordafrikanske kontinentet og dette har også satt sitt preg på både bybildet og på de mange utsmykningene i Granada. Denne perioden varte fra ca. år 700 og frem til den kristne gjenerobringen av Spania i 1492, nesten 250 år etter at maurerne var kastet ut av Portugal. Årsaken til dette kan være at det oppsto konflikter mellom ulike grupperinger av maurere allerede 50 år etter at de tok kontroll over de Spanske og Portugisiske områdene.
 
Den kristne innflytelse fikk først fotfeste i nord og vest før den spredte seg sakte men sikkert sørover. I denne perioden var det fortsatt mulig for arabere og jøder å leve godt sammen, men da kalifatet kollapset oppstod det straks nye etniske og religiøse konflikter. Landområdene ble overtatt av afrikanske maurere og da de spanske maurerne i Iberia ble drevet ut i 1212 var det bare kongeriket Granada som bestod. Her styrte kong Boadil helt til han kapitulerte i januar 1492.
 
Muslimene som både hadde bygget byen - og store deler av Spania - fikk da valget mellom å konvertere til den nye kristendommen hvis de ville bli i Spania eller å bli brutalt kastet ut av landet. Tidsfristen for muslimene var 7 dager betenkningstid og alle verdiene de hadde opparbeidet seg måtte bli igjen i Spania dersom de valgte å reise. Dette gjaldt derimot bare for muslimer og ikke for jøder. Jødene fikk en betenkningstid på 7 måneder og fikk lov å ta med seg alt de ville av sine opparbeidete verdier dersom de valgte å reise ut av landet. Paradokset var vel at når disse 7 månedene var omme så var det ingen som "ville huske" hvem som var jøder, mens araberne ble kjeppjaget ut av landet. Var kanskje dette en av de første initiativ for religiøs etniske rensing i Europa?  
 
Palasset Alhambra ble byget i denne mauriske perioden på 1300 tallet. Navnet betyr "det røde slottet" og ligger på en høyde med utsikt over Granade på den ene siden og de majestetiske Sierra Nevada fjellene i sør-øst. I dette fjellområdet ligger også Spanias høyeste fjell, Mulhacen (3.479 moh.) og her finner man Europas sørligste alpinanlegg. Hele fjellkjeden inngår i Sierra Nevada Nasjonalpark.
 
Bygningsmassen i og rundt Alhambra består delvis av en mengde "mindre" boliger omgitt av frodige hager med små basseng med rennende vann. Husene var stort sett bygget for de kongelige familiene eller for deres prominente gjester. Utsmykningen og konstruksjonene her er overdådige og ganske så fantastiske. Alt fra mosaikkarbeider til utskjæringer med religiøs symbolikk til ingeniørkunsten med hvelvinger, buer og rennende vann i alle varianter. Det er ikke uten grunn at Alhambra er en av Spanias mest besøkte turistattraksjoner. Dersom du ikke vil bli stående i porten er det smart å kjøpe billetter på forhånd for det er bare et begrenset antall besøkende som slippes inn i løpet av en dag.
 
Midt i Alhambra ligger det også et stort palass bygget for Karl V. Dette er bygget etter den mauriske perioden og er den mest dominerende bygningen i Alhambra. Det er bygget som et kvadrat  på utsiden og med et stor åpen sirkelformet rom i midten. Da det sto ferdig var Karl V på besøk en eneste gang (!) før han bestemte seg for at dette ville han ikke ha. Siden har palasset stort sett stått ubrukt.
 
Like utenfor Alhambra ligger et eget isolert hvitkalket kongelig sommerpalass som heter Generalife. Dette var de kongelige sine sommerhager. Stedet var på utsiden av forsvarsverkene og ingen av de kongelige risikerte derfor å overnatte her ute. Da ble det anlagt en skjermet og godt beskyttet kongelig ridevei mellom hovedanlegget på Alhambra og Generalife slik at de kongelige kunne komme seg helberget hjem etter et utflukt i den kultiverte "villmarken".
 
 
  
Den gamle arabiske bydelen i Granada ble stort sett overtatt av den jødiske befolkningen da araberne ble kastet ut av Spania. Her er ikke plass for biler, ikke engang for den aller minste Fiat 500 med lokalkjent sjåfør. Det er rett og slett ikke plass mellom husene. Byen er derfor steng for biltrafikk og den eneste måten å komme inn på er til fots eller med en taxi til et av byens torg og derfra til fots hvis du vil videre. Straffen for å forsøke å kjøre inn i byen overstiger for øvrig langt det man må betale for er relativt pent brukt Fiat 500.  
 
Hele dette området ligger i et urolig seismisk område. Det siste jordskjelvet i området var i september 2016 og hadde et Richters utslag på 3,3. Tilsynelatende var det ingen store skader etter dette skjelvet, men det minner oss jo på faren med slike seismiske aktiviteter. Det største jordskjelvet i moderne tid skjedde i Kina i 1976. Der var det over 640.000 omkomne og over 800.000 som ble skadet - et scenario som i vår egenfokuserte verden blir helt utenkelig i en europeisk sammenheng.
 
 
 

Vélez-Rubio, Spain

 
Vélez-Rubio er en liten by på den Andalusiske høysletten. Ikke blunk når du kjører forbi for da er det nettopp det som skjer - at du kjører forbi. Byen ligger langs et kort avstikker på den gamle hovedveien mellom Alicante og Granada og er nesten ikke synlig fra den nye veien. Den ble anlagt her den gang den romerske hovedveien mellom Karthago og Castulao passerte like utenfor bygrensen, så i et historisk perspektiv har byen en viss erfaring med gjennomgangstrafikk. Det andre perspektivet er at byen en gang var en grenseby mellom de to kongerikene i hhv. Granada og Murcia. Det står fortsatt noen vakttårn synlige i terrenget som historiske minner fra den tiden. 
 
 
Byporten inn til sentrum minner om en storslått tid, eller kanskje et lite snev av stormannsgalskap. Muligens ikke så merkelig når man tar i betraktning at det er funnet spor etter tidlige former for sivilisasjon som er opp til 30.000 år gamle i området. Byggingen av den byen vi ser i dag startet etter at Spania ble kristnet i 1488, men mange av de eksklusive husene ble bygget først på 1800 tallet. Denne siste utviklingen startet rund byen torg - som også her regnes som byens hjerte. Her ligger derfor selvfølgelig også katedralen "Iglesia de la Virgen de la Encarnaticion" ("Katedralen for den inkarnerte jomfru"). Hvorfor dette navnet er ikke godt å si, men det var nok en dypere mening for det er brukt mye tid og penger på både bygging og restaurering av dette kirkebygget
 
Noe av det som er spesielt i Vélez-Rubio er at byen er usedvanlig ren, gatene er belagt med mosaikk av lys stein og det finnes ikke søppel i et eneste hjørne. Mange av husene er bygget i en spesiell stil som gir inntrykk av mer eksklusivitet enn de tradisjonelle hvitkalkede mur fasadene.

Når alt kommer til alt så er det like vel ikke noen beskjeden liten landsby. Vélez-Rubio er den største byen i nasjonalparken "Sierra Maria-Los Velez" og den har en historisk og religiøs betydning som har gjort den kjent som en kulturby.

Andalucia, Spain

 
 
Andalucia består av 8 fylker og er den sydligste regionen i Spania, hovedstaden heter Sevilla. Navnet Andalucia betyr "Vandalenes land" og stammer fra de arabiske maurerne som dominerte i Spania i perioden mellom ca. år 700 og frem til den kristen erobringen i 1492. I denne perioden var Spania i realiteten en muslims stat. Disse vandalene var derimot i Spania lenge før den tid, de kom fra germansk herkomst allerede i det 5. århundre. Vandalene utgjorde også en alvorlig trusselen for Romerriket på denne tiden og de dominerte også over store deler av Middelhavet. Nordkysten av Afrika, Sardinia, Sicilia og alle øyene rundt Mallorca var en del av deres territorium. 
 
Nå var heldigvis maurerne - i det miste for  etterslekten - lang mer konstruktive med tanke på kulturbygning enn sine germanske forgjengerne, noe som man i dag kan se i "Alhambra" som ligger i Granada og er Spanias mest besøkte turistattraksjon (se egen beskrivelse) og den enorme moskeen "Mezquita" som ligger i Cordoba (se egen beskrivelse). Dette er begge byggverk som i dag er med på UNESCO listen over verdensarven.
 
Det finnes mange andre spennende byer i denne regionen. Hovedstaden i Andalucia er Sevilla med sine ca. 2 mill. innbyggere, Granada med de majestetiske Sierra Nevada fjellene som bakgrunn. Granada var for øvrig også den første hovedstaden i Spania - før den først ble flyttet til Toledo og deretter til Madrid.
 
Her ligger også klippebyen Ronda som har Spanias eldste tyrefekterarena. Ut over at dette regnes også Ronda for å være byen der Astrid Lindgren fikk inspirasjon til å skrive historien om "Ronja Røverdatter" og det er en av favorittbyene til forfattere som  Ernest Hemmingway og Orson Wells.  Byen ligger helt ute på kløften "Puenta Nuevo" og det finnes bare 3 broer over denne kløften, den eldste er fra romertiden
 
Ut over dette er vel kanskje også den Andalusiske høysletten blitt kjent i Norge pga Kjell Aukrusts fortellinger om Edmund Bakkens motorsykkelturer i sidevogn, presentert på NRK Reiseradioen og i Nitimen. Det finnes også en tilsvarende radioserie fra Edmund Bakkens reiser i den norske vestlandsnaturen. Etter disse radioprogrammene har denne formen for turisme fått navnet "Edmund-metoden", men det er vel egentlig en avsporing i denne sammenheng.
 
.
 
Noe av det som kjennetegner Andalucia er den spesielle byggeskikken utenom de store byene. De er som regel små og kritthvite, gjerne med detaljerte utsmykninger og plassert på et høydedrag med god utsikt over landskapet. Dette landskapet er egentlig ikke spesielt fruktbart, spesielt siden det er så lite vann i området. Derfor er det kanskje naturlig at nettopp disse områdene utgjør noen av Europas største området for olivenproduksjon. 50% av den spanske vinproduksjonen foregår også her og byen Jerez de la Frontera regnes som hovedsentrum for verdens Sherry produksjon. I eldre tider var det også industriaktiviteter i dette området. Fønikerne drev med saltutvikling, romerne produserte sølvmynter og tok ut bly. Senere (helt frem til 1900 tallet) er det tatt ut store mengder kull og jernmalm i de samme områdene.  
 
Ut over dette finnes det også et utall av strender og badebyer langs kysten av Andalucia, men det får bli i en annen fortelling.
 
 

lørdag 5. november 2016

Elche (Ext), Spain


Det sies at skogen av palmetrær i denne beskjedne byen består av over 300.000 planter. Disse omgir byen på 3 kanter og man kan ikke løfte blikket uten å se en av disse palmetrærne. Det startet med at fønikerne begynte å plante palmer omtrent 300 år f.kr. - så her snakker vi om lange linjer. En del av disse trærne står i hagen "Huerta del Cura" og flere av trærne her er tilegnet berømte personligheter. Det finnes også noen spesielle avarter av disse trærne. En spesiell plante har delt seg i 8 ulike stammer og den er for eksempel tilegnet keiserinne Elisabeth av Østerrike. Hun besøkte hagen i 1894. Om det er noen koblinger mellom en delte stamme og muligens en delt personlighet skal i denne sammenhengen være usagt. Denne skogen av palmer - og da spesielt hagen "Huerta del Cura" - er såpass spesiell at den er med på UNESCO's liste over bevaringsverdige naturfenomen.

Den første bosetningen i området er datert tilbake til 5.000 f.kr. Det var ved La Alcudia og her ble det i 1897 funnet en byste av prestinne som fikk navnet La Dama de Elche. Originalen står på museum i Madrid, men det finnes kopier av denne flere steder rundt i Elche.

Bybildet består også av andre markante byggverk. Barokkirken Basilica de Santa Marìa med sin blå kuppel ble bygget på 1600 tallet og like ved kirken står det gotiske tårnet La Calahorra som tidligere hadde en stor betydning i byens forsvarsverk. En siste detalj er klokkene som står like ved rådhuset. Disse er fra 1500 tallet og fortsatt er det mekaniske figurer som utført selve ringingen i disse klokkene.

lørdag 20. august 2016

Jæren


Jæren er Norges største lavlandsslette og dekker et område på over 700 km3. Området går 10-15 km inn i landet og ligger i området fra Tungenes nord for Stavanger til Ogna i sør. Jær-området dekkes av 8 forskjellige kommuner og dersom man regner på arealet for disse øker flateinnholdet til ca 1.700 km3. Befolkninger er på drøyt 300.000 mennesker og dette utgjør drøyt 60% av alle som bor i Rogaland. Det sies at himmelen er mye høyere og mye lysere på Jæren enn noe annet sted i landet.
 
Landskapet i den sørlige delen av Jæren er for det meste skapt av vulkanske aktiviteter og kalles Høg-Jæren. Dette området ligger også innenfor det som omtales som Magma Geopark (se egen beskrivelse). Låg-Jæren, lenger nord, ble derimot skapt gjennom flere perioder med istid. Skille mellom disse områdene går ved Ogna nord for Sirevåg. Man tror at det var en isbre som blir kalt Skagerakbreen som først formet landskapet ved å trekke med seg en stor mengde morenemateriale fra havbunnen utenfor for så å legge dette igjen på det naturlige platået som var langs denne kyststripen.
 
Den neste breen som la seg over området drog med seg enda mer morenemateriell og la dette opp på toppen av det forrige laget. Til sammen ble dette et godt vekstgrunnlag for dagens jordbruk. I sør er dette morenelaget opp til 100 meter tykt, mens det blir stadig mindre nordover – helt til det forsvinner i havet på Tungenes nord for Stavanger. Utenfor kysten er det ingen øyer før man kommer til Kvitsøy i nord. Her er det derimot et spesielt kulturlandskap med 365 holmer og skjær. Kystlandskapet er eller ganske unikt. 60-70 km med hvite sandstrender ligger mellom havet og flere vassdrag og innsjøer innenfor. Disse er blant de mest fuglerike i Norge, med hekkeplasser for flere sjelden arter. 
 
 
 
Veien langs Jæren er en av Norges 18 nasjonale turistveier. Kyststripen kan værmessig være svært brutal mot de som skulle fredes på havet. Det er registrert 392 skipsforlis på denne strekningen og dette har bidratt til at det ble bygget flere redningsstasjoner. På stranden ved Ogna er en slik redningsstasjon bevart som et museum over båter og utstyr som var i bruk på den tiden. Dette viser ikke minst hvilke farer folk utsette seg for i et forsøk å hjelpe skipbrudne. Sport etter disse havariene finnes fortsatt på flere gravplasser langs kyststripen.
 
Stedet Ogna er også litt spesiell i andre sammenhenger. Her går skillet mellom Flat-Jæren og Høg-Jæren og det var her Christine Kitty Lange Kielland malte noen av sine fineste bilder av Jær-landskapet. Kitty var søster av forfatteren Aleksander Kielland og mens de bodde i Stavanger hadde de et felles landsted, skrivestue og atelier på nettopp Ogna. Turen fra Stavanger til Ogna tok den gang over 2 døgn - i dag tar det en drøy time å kjøre den samme strekningen.
 
Faren var ikke spesielt interessert i at Kitty skulle utdanne seg til kunstmaler så han motsatte seg de fleste av hennes skoleforslag. Da ble det slik at maling bare ble en hobby for Kitty, men da Hans Gude fikk se et utvalg av hennes bilder ble han overbegeistret og tok henne straks opp som elev ved kunstakademiet i Karlsruhe, Tyskland. Det var i denne perioden hun malte flere av de landskapsbilder som nå henger i Nasjonalmuseet og på slottet i Oslo.
 
Kitty Kielland var ingen beskjeden dame, hun engasjerte seg i kvinnekampen, hun var med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening i 1885, hun var også med i komiteen for verdensutstillingen i Paris (1889)
 
 
 
Kanskje er det et paradoks at det lenger sør i landet var vanlig at Kaperne sørget for at båtene som gikk langs kysten ble lurt til å gå på grunn slik at de (med statens velsignelse) kunne røve verdiene og at det et stykke lenger nord på denne kyststripen var frivillige mennesker som var villige til å ofre eget liv for å hjelpe andre i havsnød. Nå er det riktig nok noen år i forskjell på disse hendelsene og det skal nok også sies at bergingslønn kan ha hatt en viss motiverende effekt langs Jæren, men det var nok ikke det eneste motivet de hadde. Jærstrendene ble i 1977 vernet som Jærstendenes Landskapsverneområde. Alle strendene er åpne for allmenn ferdsel og både vedlikehold og oppsyn forvaltes av Jæren Frliluftsråd.
 

onsdag 20. juli 2016

Seljestadjuvet, Vestland, Norway



Mellom Seljestad (sør for Odda) og Røldal ligger den gamle veien over Seljestadjuvet. Strekningen har vært i bruk i hundrevis av år, både som handelsrute over fjellet og som ferdselsvei for pilgrimmer på vei til det magiske krusifikset i Røldal Kirke.

Den mest berømte personen som dro over her var nok like vel postmannen Gunnar Turtveit. I 1903 var han på vei over fjellet med posten, men denne dagen ble han tatt av et stort snøras. Etter 56 timer under snøen greide han endelig å grave seg ut med sitt eget posthorn. Langs den gamle veien over fjellet står det en minneplate på det stedet han ble tatt av raset.

Det går egentlig 3 forskjellige veier over dette fjellet – eller rette sagt, det går to gamle veier over fjellet og en ny vei gjennom fjellet. Den siste lar vi ligge i denne omgang. De to andre veiene er den gamle "allemannsvegen" som egentlig var den opprinnelige vandreveien, men som nå stort sett bare er en sti med noen rester av støttemurer. Den andre er den gamle "ferdavegen" som på tross av en relativt dårlig forfatning fortsatt er kjørbar i begge retninger. Riktig nok er det lite møteplasser så kjør forsiktig for her har du ikke lyst å rygge.

Langs den gamle "allemannveien" er det varder som viser at du er på rett vei og på det bratteste og mest utilgjengelige er det satt opp sikringer med kjetting. Fra toppen av veien kan du både se den gamle veien og et lite stykke av den nye veien der den går på en fylling mellom 2 av tunnelene.

Vangsnes og Balestrand





Godt synlig fra alle kanter av Vangsnes står statuen av Fritdjof den Frøkne. Den ble avduket 31. juli 1913 og den gang var dette en begivenhet som vakte oppsikt i hele Norge. Det bodde bare 285 mennesker i den veiløse bygden ved Sognefjorden, men denne dagen regner man med at det var mellom 5.000 og 10.000 mennesker tilstede. Ute i fjorden lå båtene tett i tett, men det var nok spesielt et stort tysk krigsskip som viste best igjen. Om bord her var Keiser Wilhelm II, tidligere statsminister Christian Michelsen og mange flere prominente gjester. Keiseren var betatt av sagnet om Fridtjof den Frøkne og samtidig også en overbevist norgesvenn. Derfor hadde han gitt denne statuen til Norge og til Vangsnes - denne lille bygden han var så begeistret for.

Statuen er laget av den tyske billedhuggeren Max Unger fra  Berlin, støpt i Tyskland og veide 14 tonn. Den gang var dette verdens største bronsearbeid. Sokkelen av stein er 10,5 meter høy og på toppen av dette står den 12,5 meter høye bronsestatuen av Fritjof. Hele monumentet står midt i en park og på en høyde med utsikt over både Vangsnes og Sognefjorden.

Historien om vikingen Fridtjof den Frøkne – som visstnok skal ha vært fra nettopp Vangsnes – er gjendiktet av svensken Esaias Tègner i 1825. Boken hans ble svært populær i Skandinavia og i Tyskland på 1800 tallet og den ble også keiserens ynglingslektyre. Keiser Wilhelm identifiserte seg nemlig med denne vikinghelten som i sin tid møtte stor motstand og fikk så mange fiender. Fridtjof var derimot en skikkelig folkehelt som seiret over sine motstandere og til slutt også fikk sin kjære Ingebjørg. Denne historien ble gjenfortalt med høytlesing for keiseren hver gang han besøkte Sognefjorden med sin yacht «Hohenzoller» - alltid eskortert av en mengde  tyske krigsfartøy.

Nå var det ikke bare Fridtjof den Frøkne som begeistret keiseren. Han var også opptatt av historien om Kong Bele fra Balestrand. Kanskje var det ikke helt tilfeldig for visstnok var kong Beles datter Ingeborg på en eller annen måte involvert med Fridtjof den Frøkne fra Vangsnes. Uansett familiære bånd var det tilstrekkelig begrunnelse for keiseren til å sette opp en litt mindre statue i Balestrand også - og den er av kong Bele som sitter på en steinsokkel og kikker over fjorden mot Vangsnes. Kong Bele er for øvrig ikke bare nevnt i de gamle vikingsagaene, men også i Henrik Ibsens tekst "Brand" som er fortellingen om presten som stiller så store krav til seg selv at det ødelegger hele hans familie.
 
Keiser Wilhelm II reiste til flere steder i Norge, men var nok mest betatt av Sognefjorden og kanskje spesielt den lille bygden Balestrand. Med noen få unntak besøkte han Norge hvert eneste år fra 1889 og frem til 1. verdenskrig startet i 1914. «Det er magiske tråder som trekker meg til dette folket», sa keiseren ved flere anledninger. De få årene han ikke var i Norge besøkte han Sverige, men det ble han fort ferdig med. På sine turer i Sognefjorden besøkte han alltid Balestrand som ligger på nordsiden av Sognefjorden, med utsikt over til Vangsnes.

Hans daglige rutiner var enkle og forutsigbare, noe som bekymret hans livvakter selv i fredelige Balestrand. Det var morgenbad i fjorden, en spesertur langs fjellet og ofte et besøk hos den lokale bildekunstneren Hans Dahl. Båndene mellom dem var tette. Hans Dahl hadde bodd mange år i Berlin og keiser Wilhelm II utnevnte han senere til "kongelig prøyssisk professor i kunstmaling". Da Hans Dahl ble 70 år var keiseren tilstede ved en markering på Kvikne Hotell i Balestrand, hotellet som den gang var landets største trebygningen.

Nå var det ikke alle som var like begeistret for besøk av keiseren og hans følge. De kunne være opp til 500 mennesker med i hans reisefølge og deres rovfiske i fjorden ble uglesett. Dette endte opp i at keiseren måtte betale en kompensasjon til de lokale fiskerne som mistet levebrødet sitt. Dette bekymret derimot ikke keiseren stort for når Esefjorden var tom for fisk flyttet de seg bare til Fjærlandsfjorden der de fortsatte med sitt (nesten industrialiserte) rovfiske. Slikt sett var kanskje keiser Wilhelm II den første tyske turisten som kom på fiskeferie til Norge.



Gaularfjell


Gaularfjell ligger på nordsiden an Sognefjorden, mellom Førde og Balestrand. Allerede i 1853 ble det første gang søkt om statlige midler for å bygge vei over fjellet, men det tok nesten 100 år før planene ble realisert og veien kunne åpnes for trafikk i 1938. Vegvesenet startet i 2014 byggingen av et unikt utsiktspunkt som har fått det forklarende navnet "Utsikten". Her får man virkelig en imponerende panoramaoversikt av fjellheimen før man starter på hårnålssvingene ned mot Balestrand.    



Fjellpartiet er kanskje best kjent for bevaringsdiskusjonene rundt utbygging eller vern av Gaularvassdraget. Planene om full regulering av hele Gaularvassdraget startet rundt 1960 og først i 1993 fattet Stortinget et vedtak om vaig vern av Gaularvassdraget. 

Den beste måten å oppleve naturen på er nok til fots. Det er derfor tilrettelagt en egen "fossesti" på neste 25 kilometer langs vassdraget og på denne stekningen kan de mange strykene oppleves på nært hold. Stien går mellom Nystølen og Eldal.. Totalt er det 28 fosser og 7 større innsjøer i dette vassdraget.  

Det er nok Eikelandsfossen som er den mektigeste og dramatiske delen av vassdraget. Litt lenger nede i dalen ligger Likholefossen (se egen beskrivelse). Her er det bygget en smal og åpen gangbro over fossen. Ute på denne broen føler man nesten at man står midt ute i det mektige stryket. Gaularvassdraget med elven Gaula er et av de største vassdragene på Vestlandet. Den er ca. 70 km. lang og har sitt opphav og kilder i breheimen rundt Gaularfjellet

Likholefossen, Gaular


Det går en gammel vandrevei over Gaularfjellet. Veien går langs den ene armen av Gaular vassdraget, er 21 km lang og går opp og ned over 500 høydemeter. Dette vassdraget ble varig vernet i 1993, etter mange år med en hard strid rundt kraftutbyggingen. Ikke rart at tilhengerne av kraftutbygging fikk tårer i øynene da de vurderte mulighetene i dette området for langs vassdraget er det 7 store vann og 14 store fosser. En av disse er fossen med det talende navnet Likholefossen.




Man kan jo tenke seg at navnet kommer av en situasjon der noen har falt i fossen druknet, men det stemmer ikke. Navnet kommer av at det midt i fossen er flere små huler og at disse ble benyttet til kjølig oppbevaring av kister med lik i de tilfellene familiene ikke greide å frakte de døde helt fra de avsidesliggende fjellgårdene og ned til gravplassen ved kirken i Vassenden ved Jølstervannet - forklarende praktisk. 


Stryn og Strynefjell



Strynefjellet ligger mellom Stryn i Sogn og Fjordane og Skjåk i Oppland. Strynefjellsveien går øst-vest nord for Jostedalsbreen og vest for Reinheimen. Denne veien er en av våre 18 nasjonale turistveier og går mellom Grotli og Ospli. Veien var ferdig allerede i 1894 og var bygget for å være hovedveien mellom det nordligste deler av Østlandet og Nordfjord. Dermed kunne innlandsbygdene få tilgang til frisk luft fra havet. Det viste seg jo etter noen år at denne veien var smal, svingete og umulig å holde åpen på vintertid. Det er heller ikke fast dekke så dette var en av få riksveier som fortsatt beholdt grasdekket. Dette var ikke av latskap, men en forutsetning for å komme inn under den nasjonale verneplanen for veier og broer. Det var behov for utbedringer og arbeidet med en helt ny vei over fjellet ble startet opp, den nye veien ble åpnet i 1977. Siden det er mye villrein i området er det ikke laget for mange rasteplasser som kan forstyrre reinflokkene.

Selv om Stryn er kjent for sitt sommerskisenter er nok den viktigste attraksjonen i kommunen Briksdalsbreen som igjen er en brearm av Jostedalsbreen. Dette er den største fastlandsbreen i Europa. Isen dekker 480 kvadratkilometer, er 600 meter tykk på det meste og det høyeste punktet på breen er Breakulen med 1952 moh. Briksdalsbreen ligger i enden av Olderdalen. Det er her Hansa Bryggerier henter ut vannet som tappes på flasker og selges under merkenavnet «Olden».

Loen og Olden er to små bygder som ligge langs fjorden i Stryn kommune. Over Loen ligger Loenvatnet og over dette raget Ramnefjell med sin 1779 moh. Med 30 års mellomrom har det vært alvorlige ras fra dette fjellet. Begge rasene gikk fra fjellet og ned i Loenvatnet og begge rasene skapte store flodbølger i den trange dalen.

I 1905 var det en steinblokk som var 100 meter høy og 50 meter bred som løsnet 500 meter oppe i fjellsiden. Flodbølgen var 40 meter høy og 61 mennesker mistet livet, 26 av disse var barn. Det var bare 9 av de omkomne som ble funnet. Etter ulykken ble det satt opp en minnestein 46 meter over vannet bl.a. for å vise høyden på flodbølgen. Den ble ødelagt da det andre raset gikk i 1936. Dette raset gikk på samme sted, men var enda større. Over 800 meter oppe i fjellet løsnet et stort stykke av fjellet. Det var 1  mill. m³ og det tok med seg alt som kom i dens vei nedover fjellsiden. Flodbølgen var 70 meter høy og tok livet av 74 mennesker, 30 av disse var barn. 41 av de omkomne ble aldri funnet. Etter den første ulykken ble bygdene gjenoppbygget, men etter den andre ulykken ble områdene rundt vannet fraflyttet. Kong Olav deltok på minnestunden etter raset i 1936 og den ble også direkte kringkastet over riksnettet.

Det raser fortsatt fra Ramnefjell og sårene i fjellet er fortsatt synlige. Sommeren 1950 gikk det på nytt et stort ras, bølgene skylte da opp til 50 meter innover landet, men nå var det så mye masse i vannet etter de to første rasene at det ikke ble noen stor flodbølge. Til sammenligning antar man massene ved et evt. stort ras fra fjellet Mannen (som egentlig heter Børa) i Romsdalen kan bli på opp til 100 mill. m³, men at det mest sannsynlig "bare" er 2-3 mill. m³ som raser ut først.

Ved Loen kirke står det nå 2 parallelle minnesteiner med inskripsjoner av alle navnene på de omkomne etter de 2 store ulykkene - det er ikke gjort plass til en tredje minnestein. Et annet minne om disse katastrofene kan ses langt opp i fjellsiden over Loenvatnet. Der ligger vraket av turistbåten «Lodalen». Under raset i 1905 ble det flyttet 300 meter inn på land og under raset i 1935 ble den flyttet ytterligere 150 meter innover. Båten var eid av Lodalen Dampbåtlag og på en generalforsamling i 1907 bevilget de høytidelig kr. 50 av «selskabets midler til at beskytte skrovet»  Vraket ble ikke fjernet og ligger fortsatt der det har det ble liggende etter flodbølgen i 1936.

tirsdag 19. juli 2016

Geiranger, Møre & Romsdal, Norway

 
Geiranger ligger innerst i en sidefjord til Storfjorden i Møre og Romsdal. Når man kjører over Tafjord fjellene og kommer ut til fjorden kjører man forbi Ørnesvingen. Eller rettere sagt bør man ikke kjøre forbi Ørnesvingen uten først å stoppe opp for å se på landskapet. Mot sørøst ligger bygden Geiranger og mot nordvest ser man i retning av fossene Brudesløret og De syv søster. Akkurat der fjorden gjør en sving mot vest kan man skimte fjellgården Skageflå som er blitt kjent gjennom flere TV program og selebre besøk bl.a. fra den norske kongefamilien. Andre selebre gjester i Geiranger fjorden har vært Keiser Vilhelm II av Tyskland. Han kom første gang hit med hele sitt følge i 1899 og besøkte deretter Geiranger hvert eneste år helt frem til 1914. Vilhelm II hadde en spesiell interesse for norske fjorder og han var også årlig gjest i Sognefjorden (se egne beskrivelser)
 
Både Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (egen beskrivelse) ble i 2005 tatt med på UNESCO’s verdensarvliste og i 2006 ble begge disse fjordene omtalt i det amerikanske tidsskriftet National Geographic som de to best bevarte landskapsvern områdene på hele denne listen. For å få et litt bedre bilde av dette unike fjordlandskapet anbefales en tur med bilferjen som går i fast rute mellom Geiranger og Hellesylt. Hurtigruten legger også turen innom Geirangerfjorden på sin nordgående rute.
 
Det bor vel knapt 300 fastboende i Geiranger, de fleste av disse jobbet innenfor turistnæringen. Det er ikke mange mennesker når man tar i betraktning at denne bygden tar imot nesten 200 cruiseskip og totalt over 700.000 besøkende gjester hvert eneste år. I Norge er det bare Bergen og Oslo som har flere cruiseanløp enn Geiranger. Det ligger to hoteller i bygden, det er Hotell Geiranger som bare er åpent i sommersesongen og Hotell Union som er åpent hele året.


Tilsynelatende er dette bare en idyll, men det er mørke skyer i horisonten. Innerst i Storfjorden ligger fjellet Åkerneset. Dette er så ustabilt at det er under konstant overvåking.  Fjellet siger med 15cm hvert år og prognosen er at det vil rase ut i fjorden og skape en enorm flodbølge som er beregnet til å bli 40 meter høy. Geiranger og Hellesylt ligger midt i faresonen når dette fjellpartiet en gang raser ut i fjorden. Et slikt scenario var også bakgrunnen for den norske katastrofefilmen «Bølgen».

Nå er det dessverre ikke første gangen slike naturkatastrofer inntreffer i fjordarmene som er tilknyttet Geiranger fjorden. På 1600 tallet raste fjellet Hyske ut i Geiranger fjorden. Flere gårder ble totalt utslettet. Dette skredet er gjenskapt ved hjelp av sonar på bunnen av fjorden under selve skredstedet. I 1701 var det fjellet Presthellaren som raste ut i fjorden. Det eneste øyevitnet var presten (!) Knut Harboe som var på vei innover fjorden i skyssbåt. Han satt å dekk, men både han og de 6 andre som var under dekk da raset gikk ble drept da båten ble knust i bølgene. Det var på grunn av Knut Harboe fjellet fikk navnet Presthellaren. I 1731 var det Skafjellet som raste ut. Bølgen som oppstod var 30 meter høy og raserte bygdene langs fjorden og 17 mennesker omkom, 5 av disse var barn. Natten til den 7. april 1934 løsnet fjellet Langhammaren og 3  mill. m³ stein raste over 700 meter ned i Tafjord. Det dannet en 64 meter høy flodbølge som skylte alt i sin vei på sjøen. Bygdene langs fjorden ble igjen fullstendig ødelagt og katastrofen tok livet av 40 mennesker.


Trollstigen, Møre og Romsdal, Norway

 
Trollstigen - eller Trollstigveien som er det riktige navnet - ligger i Rauma kommune og forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes i Møre og Romsdal. Trollstigen er en av 18 Nasjonale  turistveier i Norge og den er åpen for trafikk fra midt i mai til det begynner å snø på høsten. Veien er også en av de mest besøkte naturbaserte turistattraksjonene i Norge med ca. 600.000 besøkende hvert år.
 
Dette er en gammel fjellovergang. Den er første gang nevnt i 1533 da den ble benyttet av folk fra Valdres som var på vei til marked i Romsdal. I disse årene var det stor bergverksdrift i Rauma og  mange mennesker som jobbet på begge sider av fjellet. Markedet i Romsdal var derfor ikke bare for å drive handel, men også en viktig sosial aktivitet i disse lokalmiljøene. Nå var det riktig nok flere slike ruter over fjellet, men ingen så spektakulære som veien forbi Stigfossen innerst i Romsdalen. 
 
Det startet som en smal sti, deretter ble det en litt bedre kløvsti og nå er det bilvei. Kjører man her er det ikke fritt for at tankene faller på Øystein Sundes vise om trafikk korken ved Låtefoss som endte opp i et helt lite samfunn, for her blir det lett kø og stopp når de store bussen på vei opp treffer like store busser på vei ned. At flere av disse sjåførene ikke er trygge på de smale veiene gjør det ikke enklere å komme frem. Store deler av den gamle kløvstien er fortsatt synlig i terrenget.
 
Allerede på 1900 tallet var deler av veien kjørbar med hest og kjerre og i 1916 startet man et stort utbedringsarbeid for å få veien inn i hovedveinettet på Vestlandet. 10 år senere ble det stilt spørsmål om pengebruken, men beslutningen var å fortsette. At det var lagt jernbane fra Dombås til Åndalsnes (Raumabanen) var paradoksalt nok med på å drive dette veiarbeidet videre. Dette var for øvrig takket være denne jernbanestrekningen at det var mulig å frakte både den norske gullbeholdningen og følge med konge og kronprins ut av landet under okkupasjonen i 1940.
 
Steinbroen over Stigfossen stod ferdig i 1935 og veien ble offisielt åpnet av kong Håkon VII i 1936. Anleggsarbeidet hadde da pågått i 8 år. Det er 11 hårnålssvinger på vei fra bunn av dalen og opp til det høyeste punktet på 850 moh. Hver enkelt av disse svingene har fått navn etter det arbeidslaget som laget svingen. På vei opp fra Åndalsnes passerer man både Trolltindane og Trollveggen. Øverst i juvet ligger Trollstigen besøkssenter med en utstilling av veiens historie og muligheter for en matbit før man begir seg ut til utsiktspunktene der man virkelig får et godt inntrykk av hvilke utfordringer de har hatt da de skulle bygge denne veien.
 
 

Åndalsnes

 
Åndalsnes ligger innerst i Romsdalsfjorden, omkranset av 1.800 meter høye fjell som Trolltindene og Vengetindene. Trollstigen (se egen beskrivelse) og Romsdalseggen er kanskje de største attraksjonene i dette område. På toppen av Romsdalseggen ligget utkikkspunktet "Rampestreken" som gir et fantastisk panorama av både Romsdalen og Romsdalsfjorden. Romsdalseggen står også oppført på listen over verdens 5 beste fjellturer. Her ligger også den berømte Trollveggen som er Europas høyeste loddrette fjellvegg. Ikke rart at den har en mytisk tiltrekningskraft på eliten av basehoppere i inn- og utland.
 
Åndalsnes er et knutepunkt mellom Molde, Ålesund og Dombås - noe som sikkert hadde sin betydning den gang Stortinget i 1908 besluttet å bygge Raumabanen. Allerede i 1869 startet man med planlegging og lobbyvirksomhet for å få realisert jernbane prosjektet. Arbeidet startet 12. januar 1912 og det første vognsettet, med kong Haakon om bord, tok turen til Åndalsnes 28. november 1924. Dagen etter ble banen formelt åpnet for ordinær drift. Den gang var det 12 stasjoner på strekningen, i dag er det bare 4 igjen. Åndalsnes Stasjon stod ferdig i 1904 og ble andestasjonen på Raumabanen. Strekningen regnes som en del av Dovrebanen og Dovre har en spesiell betydning i norsk historie. Sagnet sier at Norges første konge - Harald Hårfagre - ble oppfostret av et troll på Dovrefjell. I den historiske konteksten fra Eidsvoll er det kanskje litt merkelig oppførsel at mennene som skrev den norske grunnloven - og som nettopp hadde innstiftet en norsk statsreligion - sverget "enig og tro til Dovre faller" og verken til Gud eller kongen.
 
Det er nokså spesielt prosjekt å få bygget en jernbane helt ned til Åndalsnes og det krevde en ganske avansert ingeniørkunst for å lykkes. Resultatet ble den jernbanestrekningen som i 2012 ble kåret til den vakreste i hele Europa. Banen er 114 km og har en stigning på over 600 høydemeter. Dette var jo i seg selv en utfordring, men i tillegg var det også andre utfordringer for ingeniørene. Man måtte bygge Jora bro, en steinhvelvsbro med et 60 meter høyt spenn og en totallengde på 85,4 meter. Dette gjør den til  den nest lengste steinhvelvbroen i Norge. Det tok 7 år å bygge dette brospennet. Ved Verma er det også laget en vendetunnel inne i fjellet. Her snur togsettet 180 grader for å greie stigningen. Den visuelle gevinsten er at man kan beskue den 381 meter høye Verma fossen tre ganger. Ved Lesja Verk passerer man også det gamle gruveområdet der det - som antakelig eneste sted i Norge - ble tatt ut jern som ikke rustet. Her ligger også Lesjaskogvannet. Dette er et av ganske få norske vassdrag med to utløp. Vannet ligger akkurat på vannskillet mellom øst- og Vestlandet.
 
Både Raumabanen og Åndalsnes fikk en spesiell betydning under invasjonen i 1940. De største norske byene ble raskt okkupert, mens man i Åndalsnes fortsatt greide å holde både havnen og jernbanen åpen. Norges gullbeholdning ble derfor fraktet med lastebil fra Oslo til Lillehammer og i all hemmelighet flyttet over på et tog som skulle til Åndalsnes. Den norske kongefamilien og regjering flyktet samme vei. Fra Åndalsnes gikk veien videre til Molde der gullet ble lastet om og fraktet til England på britiske krigsskip, mens kongen og hans følge fortsatte videre til Tromsø.
 
Vil du ha et nærmere blikk inn i denne naturen kan du se filmen om Harry Potter og Halvblodsprinsen. Der er det brukt en del opptak som er gjort på Bjorli og i Lesjaskogen som begge ligger langs Raumabanen.

mandag 18. juli 2016

Håholmen


Helt fra tidlig på 1700 tallet har Håholmen på Hustadvika vært brukt som bosted, handelsplass og fiskevær for klippfisk.  Hovedøyen med dagens bebyggelse er på ca 50 mål, men det er også ca. 20 andre mindre øyer som hører med til eiendommen. Disse ligger alle ytterst på den værharde kyststripen mot storhavet utenfor Hustadvika.

 
I 1898 ble eiendommen kjøpt av Bård Bergseth. Han ble da en betydningsfull væreier og flyttet selv ut til Håholmen med hele sin familie. Bård Bergseth var morfar til eventyreren Ragnar Thorseth som igjen ble berømt for sine mange og tildeles hasardiøse ekspedisjoner i småbåter. Han var den første som rodde alene fra Måløy til Shetland (1969), han har reist gjennom Nordvestpassasjen i en 20 fots båt. Han har reist med «Cleng Peerson» i den samme ruten som utvandrerne benytte på sin reise fra Nore til Vinland og New York, og han har vært skipper på «Gaia» (som var en kopi av Gokstad skipet) på en reise fra Norge til New York. I 1982 var han leder av et 5-mannslag som reiset over polhavet til Nordpolen med snøscootere og han har overvintret med hele familien i Kongsfjorden på Svalbard. Den største bragden var nok like vel hans jordomseiling som pågikk i to år fra 1984 om bord i vikingskipet «Saga Siglar». Dette skipet ligger nå innfelt i gulvet i konferanserommet ute på Håholmen. Her kan man se filmer og bilder fra de mange reisene til Ragnar Thorstvedt. Beretninger om de fleste av disse ekspedisjonene er også utgitt i egne bøker skrevet at Thorstvedt selv.
 
 
Gamle Bård Bergseth drev fiskeværet og sine forretninger på Håholmen helt frem til 1960, og hans etterkommere bodde fast på Håholmen til 1978. Fiskeværet og hele bebyggelsen var utsatt for vær og vind og stod i fare for å forfalle da Ragnar Thorstvedt sammen med sin kone Kari startet opp driften av Håholmen Havstuer i 1989. Deler av bygningsmassen begynte å bli i dårlig forfatning. Noe ble revet, de som kunne reddes ble restaurert og der det var mulig å rekonstruere den originale bebyggelsen ble det satt opp nye identiske bygg. I dag står det ca. 30 hus fra perioden mellom 1700 og 1800 tallet på holmen, menge av disse benyttes til spisested og til overnatting. Er man gjest på Håholmen står alle felles bygninger til din disposisjon hele døgnet. Ragnar og Kari Thorstved drev selv Håholmen Havstuer helt frem til 1998. I 2000 ble Ragnar Thorstvedt utsatt for en alvorlig rideulykke. Det var da naturlig å overlate arven fra sin morfar Bård Bergseth til noen som kunne ivareta og drive stedet videre. I dag er det Classic Norway Hotels som eier og driver Håholmen Havstuer.
 
 

Hovedøyen ligger helt ut mot havet og skipsleia forbi Hustadvika. På innsiden av den største øyen ligger det en mengde småøyer som danner en godt skjermet naturhavn. Denne kan benyttes av båtturister i sommersesongen. Opplevelsen av å sitte på det høyeste punktet på den verneverdige Håholmen for å se solen gå ned i havet i vest er en forestilling som alle mennesker burde få med seg i livet.