tirsdag 9. mai 2017

Batteri Vara, Møvig Fort, Norway

 
 
Verdens største kanoner finnes i Norge. Den aller største står på Trondenes ved Harstad. Denne har en rekkevidde over 50 km og bærer det forklarende navnet "Adolfkanonen". Kanonløpet er 40,6 cm i diameter og det veier over 100 tonn. Det finnes 4 slike kanonen i dette batteriet. Verdens nest største kanon har et mer beskjedent navn, nemlig "Kanon 2" og den står i Batteri Vara på Møvig Fort like vest for Kristiansand. Navnet var etter en tysk Ingeniørgeneral som ble drept under en overfart til en av de Britiske kanaløyene i 1941. Dette batteriet skulle også bestå av 4 slike kanonen, men man kom aldri så langt i utbyggingen. Mer om det senere....
 
  
 
 
 
Dimensjonen på kanonene på Batteri Vara er imponerende. Riktig nok var kanonløpet 2 cm mindre i diameter enn på kanonene i Narvik, men til gjengjeld er det over 19 meter langt og veier 110 tonn. Selve kanonhuset er på over 100 kvadratmeter og man måtte være 19 mann for å avfyre prosjektilene. Prosjektilene var 170 cm lange og veide 800 kilo. Bak dette var det over 200 kilo med krutt som ble avfyrt. Disse prosjektilene ble fraktet frem til kanonen i et sinnrikt system med skinner, vogner og traverser. Rekkevidden på kanonen var - med prosjektiler som totalt veide over 1 tonn - på 54 kilometer ut i havet.
 
Den tyske okkupasjonsmakten startet byggingen våren 1941 og dette batteriet var en del av den tyske Atlanterhavslinjen og skulle stenge Kattegat for allierte krigsskip. Den korteste avstanden til Danmark er mellom Hanstholm og Kristiansand. Strekningen er på 116 kilometer og med et tilsvarende batteri i Hanstholm, samt et minelagt felt midt i Skagerak så var i praksis Kattegat og hele Østersjøen under tysk kontroll.
 
Oppgaven med å bygge batteriet var formidabel og for å få det ferdig var 1.400 arbeidere i funksjon,  halvparten av disse var norske og bare 300 av dem kom fra Tyskland. Det ble sprengt ut 35.000 m3 med steinmasse til fundament, bunkere og skjulte ammunisjonslager. For å frakte bombene ble det anlagt en smalsporet jernbane på 2,5 km. Denne gikk mellom de ulike kanonene og det store ammunisjonslageret som lag skjult i skogen en kilometer bak kanonene. Totalt ble det bygget 18 kanonstillinger i tillegg til de 4 store hoved kanonene.
 
 
 
 
Så tilbake til den 4. kanonen som aldri ble ferdigstilt.
Man ble jo tidlig oppmerksom på at disse enorme kanonen ville bli et lett synlig mål for flyangrep. Den siste kanonen ble derfor planlagt inn i en gigantisk Kasematt (kanonhus). Grovt anslått er dette bygget på opp mot 1.000 kvadratmeter med vegger og tak som er mellom 3,5 og 4,0 meter tykke - alt proppfullt med armering. Bygget som skulle brukes til den siste kanonen (som har navnet Kanon 1) stod ferdig med fundament og lager på bare imponerende 10 uker og så snart man hadde bygget klart begynte delene til den siste kanonen å komme fra Tyskland. Ammunisjonen ble matet inn via en jernbane gjennom skogen på baksiden av kanonen. Da kasematten stod ferdig ble den dekket at et stort nett og utstyrt med naturlige trær og annen vegetasjon slik at den ikke skulle være synlig for bombeflyene. Dette bygget er helt enestående i Norge og man må til kysten av Normandie for å finne tilsvarende konstruksjoner.
 
Denne siste kanonen (Kanon 1) ble levert over tid. Høsten 1944 var alt unntatt kanonløpet på plass. Dette ble fraktet med jernbane og båt opp gjennom Tyskland, via Danmark og til Trelleborg i Sverige. Herfra via Oslo og til Kristiansand. På denne strekningen ble skipet "Porto Allegro" senket under et alliert flyangrep i Kattegat. Det enorme kanonløpet forsvant i havet og derfor ble det aldri montert noen ny kanon i den splitter nye Kasermatten.
 
 
 
 
Batteri Vara var aldri involvert i direkte krigshandlinger og etter krigen ble batteriet overtatt av det norske forsvaret. Etter en stabilitetsperiode frem til 1963 vedtok Stortinget at kanonene skulle demonteres og selges som skrapgods. Heldigvis for ettertiden ble en av kanonene bevart og i dag inngår denne som en åpen attraksjon i Kristiansand Kanonmuseum. I sommersesongen kan man også ta en rundtur på den spesielle jernbanen. Vil du heller gå selv tar en tilsvarende rundtur ca. 1,5 timer
 
Disse kanonene ble produsert hos våpenprodusenten Krups i Tyskland og er identiske med de som ble satt ombord på de tyske slagskipene "Tirpits" og "Bismarck". Kanonene på de to japanske slagskipene "Yamato" og "Musashi" var enda større, hadde kanonrør med diameter på 46 cm. og en skuddlengde på over 5.000 meter med prosjektiler som veide opp mot 1.5 tonn. Disse japanske slagskipene var for øvrig de største som noen gang er blitt konstruert. Lengden var på 846 fot. og bredden på 123 fot.
 
Totalvekten på kanonene som står igjen på  Batteri Vara veier 337 tonn og rekylkraften ved avfyring er på 500 tonn. Første gang kanonene ble avfyrt var i 1942 og allerede  1943 var det testskyting med alle de tre første kanonene. Siste gang kanonen ble avfyrt var i 1957.Den gangen kostet det en formue - ikke bare i ammunisjon, men også i knuste vindusruter på Flekkerøy, 5 km. borte. Lydnivået og trykkbølgene fra kanonen var enorme.
 
 
 

Paulenfoss og Tømmerrenna i Vennesla, Norway

 
 

Opphavet til dagens Statskraft startet ved Paulenfoss i elven Otra litt nord for Vennesla i Vest- Agder. Dette var statens aller første norske oppkjøp av en fallrettighet. Det var stortingsmannen Gunnar Knudsen (senere statsminister fra 1908-10) som var den største forkjemperen for at staten skulle overta flest mulig av fallrettighetene i Norge. Motivet var å sikre energi til en stor jernbaneutbygging, industribygging og ikke minst for å forhindre at det ble spekulert i fellesskapets energiverdier. Beslutningen om å kjøpe fallrettighetene ved Paulenfoss for kr. 23.000 ble tatt av Stortinget i 1894 og ordlyden i stortingsvedtaket lød slik:
«Etter forslag fra jernbanestyrelsen i skrivelse av 24 mai 1895 meddelte departementet den 30. samme måned samtykke til innkjøp for statens regning eiendommen Paulen gaardnr. 20, bruksnr. 1 i Vennesla herred, Lister og Mandals amt, med tilliggende vannfall på venstre side»


Vassdraget ble bygget ut, men ikke av staten. Riktig nok hadde staten fallrettighetene til halvparten av vannet gjennom en damluke på vestre side av anlegget, men denne ble bare bygget og deretter bare stengt – og slik står den der fortsatt som et monument fra denne pionertiden.
Elektrifiseringen av jernbanen dro ut i tid og i 1914 kjøpte Kristiansand kommune hele anlegget. Dermed ble Kristiansand Elektrisitetsverk en realitet. Målet var da primært å kunne levere mer av energien fra Paulenfoss til Kristiansand by. Kringsjå kraftstasjon ved Paulenfossen ble bygget og den var i drift frem til den ble stengt og revet i 1957. Det ble bygget en ny og større kraftstasjon litt lavere i elven. Dette ga et langt større nedslagsfelt og dermed en bedre utnyttelse av naturkreftene. Dette "nye" kraftverket er i dag eid 54,5% av Agder Energi. I 2001 kjøpte Statkraft seg opp og dermed ble også ringen sluttet etter over 100 år. Det første vannfallet som ble kjøpt av staten i 1895 ble igjen på statens hender i 2001.

 
Statlige oppkjøp av en mengde fallrettigheter foregikk frem til 1920 og dette la grunnlaget for at den norske staten gjennom Statkraft er blitt Europas største vannfallseier.  Produktet fra Statskraft er «fornybar energi» - et paradoks så lenge energi ikke kan forbrukes, energi er kontant og forbrukes ikke - den skifter bare form. Leveransene fra Statskraft står i dag for ca. 35% av den samlede kraftleveransen i Norge.

Etter at vannføring i Otra var regulert ved Paulenfossen ble det et problem å fortsette med tømmerfløtingen i elven. Mye av tømmertrafikken ble flyttet over på den smalsporede Setesdalsbanen som gikk fra Kristiansand og opp til Byglandsfjord (egen beskrivelse). Denne banen ble åpnet i 1896 og var i ordinær drift frem til 1962. I dag er dette en museumsbane med eget damplokomotiv.  Banen går nå på faste ruter i sommerhalvåret og passerer da både gamle Paulen gård og Kringsjå kraftstasjon.

 
For å løse problemet med resten av tømmerfløtingen ble det bygget en over 4 kilometer lang tømmerrenne i tre forbi Paulenfossen og Kringsjå kraftstasjon. Tømmerrenna var i bruk i flere år men forfalt raskt etter at tømmerfløtingen gikk mer og mer over på bane og senere på bil. I dag er det meste av anlegget restaurert og åpnet for publikum. Bunnen i rennen er ca. 50 cm bred, mens den er ca. 150 cm bred på toppen. Det er mulig å gå i selve rennen nesten helt opp til inntaket ovenfor kraftverket, men pga. konstruksjonen er det er umulig å ikke hilse på de som er på vei i motsatt retning. 



Litt over midtveis passerer man restene etter den gamle inntaksdammen som ble bygget for det gamle kraftverket i Paulenfossen. På sin vei er tømmerrenna både bygget over elven i en egen hengebro og gjennom fjellet i en liten tunnel. Det er imponerende å se hvordan hele dette anlegget er nivelert for å få riktig flyt når tømeret skulle fløtes. Dersom vannet fikk for stor eller for lav hastighet ville tømmeret pakke seg sammen og blokkere anlegget.

Det er kanskje enkelt å nivelere dette med dagens teknologi, men den var nok en rimelig komplisert kalkyle rundt århundreskiftet. Inntaket til tømmerrenna ligger overfor kraftverket (ca. 110 moh.) og ender opp i Venneslafjorden like nedenfor kraftverket (ca. 40 moh.) Skal man gå tur/retur starter man ved kraftverket. Her er det gode parkeringsmuligheter og turen frem og tilbake tar ca. 2 timer. 
 


Val d'Orcia, Italy

 
Å se ut over Val d'Orcia er omtrent som å kikke rett inn i et landskapsmaleri. Så ble da også området godt kjent under renessansen da elevene fra malerskolene i Firenze og Siena kom på besøk for å lære å male både rene landskapsbilder og portrett av de flittige bøndene som levde slik i pakt med naturen. På den måten har Val d'Orcia hatt en viss betydning for utviklingen av malerkunsten i denne perioden.

Når var jo ikke Val d'Orcia helt ukjent før den tid heller. Den gamle romerske hovedveien - Via Cassia - gikk rett gjennom dalen. Dette var en av de viktigste hovedveiene som startet helt nord i dagens Italia og gikk korteste vei direkte til Roma. En del av de byene som i dag ligger i Val d'Orcia har også røtter tilbake til bosetninger fra denne tiden.

 
Via Cassia er derimot ikke den eneste romerske hovedveien som har gått gjennom dalen. Den andre er den mer berømte Vie Francigene som strekker seg fra sydkysten av England, via Nederland, Belgia, Sveits og Frankrike før den går over grensen til Italia ved St. Bernard passet (egen beskrivelse), ned Aostadalen (egen beskrivelse). Denne delen av veien ble bl.a. også benyttet av Napoleon den gang "han over Alpene dro". Veiene går deretter via en lite by som heter Robbio. I denne byen var en gang knutepunktet med de romerske veiene som ført inn i både Frankrike og Spania. Her ligger det og et  gammelt kloster som heter "Chiesa di San Pietro" og som man antar var en del av de gamle pilgrimstedene som overtok disse veisystemene etter romertiden. Fra Robbio gikk viene videre gjennom Firenze og Siene før den fortsatt videre sørover gjennom Val d'Orcia og - selvfølgelig - rett til Roma. Til sammen gikk Vie Francigene over en strekning på ca 1.800 km. 



I selve dalen ligger det flere berømte byer som alle har sitt særpreg. Castiglione d'Orcia, Montalcino, Pienza, Radicofani og San Quirico d'Orcia er de fem byene som i dag holder liv i "Park of Val d'Orcia". Her samarbeider de om å beskytte miljøet og å fremme Val d'Orcia som en egen merkevare.  Andre byer som ligge i dalen er Contignano, Monticchiello (egen beskrivelse), Bagno Vignoni, Rocca d'Orcia, Campiglia d'Orcia, Bagni San Filippo og Vivo d'Orcia. Disse byene ligger i det området som også kalles Parco della Val d' Orcia og som i 204 fikk status som verneverdig naturlandskap på verdensarvlisten fra UNESCO.

Mye av årsakene til at Val d'Orca er så godt bevart er nok at naturen og landbruket kontinuerlig blir kultivert med tanke på bevaring. Her produseres kjente merkevarer  som bl.a. den toskanske osten Cacio Pecorino fra Pienza som produseres av sauemelk, en spesiell jomfruoliven fra Castiglione d'Orcia, salater av Cinta Senese, samt sopp, trøfler og ulike typer av honning fra hele området i Val d'Orci. Og for ikke å glemme en av verdens meste berømte viner, den heter Brunello di Montalcino og kommer fra gårdene rundt byen Montealcino (egen beskrivelse).

 

Dette landskapet med de milde runde åsene omgitt av blomster og sypresser innbyr til friluftsliv. Det finnes et utall av turstier som følger de gamle handelsrutene som en gang gikk mellom de ulike byene. Følger du en av disse finnes det flere gårder som serverer lokal lunsj på turen. Her må du ikke bli forbauset av at enkelte har stjerner i Michelin guiden for det ser du ikke før du kommer inn. Det ser ikke ut for at skryting av egen fortreffelighet er et utpreget trekk blant de fastboende i dette området.
 
Previous visits:  1980 - 1980 - 2010 - 2014 - 2017
 
 
 

Cevita di Bagnoroni, Italy

 
 
Cevita di Bagnoroni ligger ca 15 mil nord for Roma, like over grensen til regionen Lazio. Dette er ikke et trygt sted å bo og her har det gått fryktelig galt flere ganger - og man spår at det kommer til å skje igjen. Det som fortsatt finnes av byen er området rundt piazza’en som er byens torg. Her står fortsatt kirken og noen titalls hus – resten har rast utenfor stupene som omgir hele byen. Fortsatt står det igjen noen ruiner av hus helt ute på kanten av stupet.

Det er noen ganske få fastboende her. De sier at det er helt trygt å bo her, men like vel forlater stort sett alle byen i vinterhalvåret. Man kan jo lett å tro at hus i denne byen da går på billigsalg, men det er ikke tilfelle. Det er derimot blitt et problem for lokalbefolkningen at stadig flere av husene overtas av velstående utlendinger.



Byen ble etablert på den etruskiske perioden for omtrent 2.500 år siden. Den gang grunnla de flittige etruskerne denne byen midt ute på en fruktbar slette, mellom 2 elver som ga nødvendig næring til å dyrke landet. Selv den gang søkte man å bygge byer på fast grunn, men de hadde bare oversett en viktig detalj, nemlig at rennende vann kan undergraver fast land hvis det bare får pågå lenge nok. Det som da skjedde var at byen vokste raskt ut over slettene, mens vannføringen i begge elvene økte år for år. Resultatet var at den løse elvebredden stadig raste ut og at elvene beveget seg mot utkanten av byen. Det var bare et tidsspørsmål om når det første huset ville rase ut i elven. På dette tidspunktet fikk byen også et nytt problem. Byen var anlagt på sandstein, men under denne steinen var det et lag med leirgrunn. Når vannet trengte inn ble grunnen enda mer ustabil. Samtidig var det til stadighet mange små jordskjelt i området og jordskjelv og leirgrunn blir lett til vannglass og det er en meget dårlig kombinasjon som ødelegger stabiliteten i leirgrunnen.

 
 
2 kilometer nord for  Cevita di Bagnoregio - også helt ute på kanten av stupet på motsatt side av elven - ser man så vidt nabobyen Balneum Regis (som betyr «Kongenes bad». En gang hang denne byen sammen med Cevita di Bagnoregio. Det er ingen som vet hvor mange hus, mennesker og dyr som er blitt tatt av ulike ras på denne strekningen gjennom tidene. Dette gir et skremmende bilde av hvordan elven har påvirket dette landskapet. Det er fortsatt slik at man må trå forsiktig når man nærmer seg de 50-100 meter høye skrentene for denne byen blir stadig mindre og mindre.


Det ble tidlig bygget en eselvei opp til byen, men den raste selvfølgelig også ut. Der den nye gangveien ble bygget opp lå det en gang et kloster. Det raste også ut ut for ca. 200 år siden. I motsatt ende av byen går det en smal trappegang nedover mot bunnen av fjellet. Her ligger det flere små gamle kapell tilegnet Jomfru Marie inne i sangsteinsgrottene. Dette er heller ikke den eneste turmuligheten man har i denne byen. Her finnes det et omfattende nettverk av turstier. I 2004 ble det igangsatt planlegging av et arbeid for å kunne sikre byen mot flere ras. I dag er det ingen som vet status på dette, men det har i hvert fall ikke rast noe på ganske lenge.

Orvieto, Italy


 
Orvieto er bygget over en av de eldste bosetningene i hele Umbria regionen. De første nybyggerne var etruskere som kom hit ca. 700 år f.kr. Veien som går mellom de to store byrommene – Piazza Cahen og Piazza della Republica – heter Corso Cavour og er den gamle originale hovedveien inn til byen på strekningen fra øst til vest. Her anla engang etruskerne sitt forum og det samme gjorde romerne når de overtok denne sivilisasjonen. Byens katedral ligger på byens høyeste punkt. Den ble bygget til minne om «mirakelet i Bolsena» og her er kortversjonen av den historien:


I 1215 reiste en prest fra Praha som pilgrim gjennom Bolsena på sin vei til Roma. Her besøkte han den lokale kirken og oppdaget at de dryppet blod fra nattverdsbrødet og ned på alterduken. Da han kom til Roma fikk pave Urban 4. høre denne historien. Han ga straks ordre om at denne duken måtte bringes til et kapell som skulle bygges for å ta vare på det han mente var beviset for et «mirakel» og dermed også nok et tegn underbygget hele kristendommens begrunnelse. Dette kapellet ble senere til Capella del Corporale eller domen i Orvieto. Byggingen av denne kirken startet i 1303 og det tok over 300 år og flere generasjoner av arkitekter før fasaden stod ferdig. Bolsena ligger 24 kilometer mot sørvest, ved sjøen Lago di Bolsena, og denne historien sier ikke noe om hvorfor de da valgt å oppbevare dette «mirakelet» i Orvieto.

 
På Piazza Cahen ligger Pozzo di San Pietro. Dette er en 62 meter dyp brønn som ble bygget for å gi byen vann ved en evt. beleiring. Bunnen av brønnen kan nås gjennom 2 tuneller som går i spiraler nedover. Vannet ble opprinnelig hentet opp med vannvogner som ble trukket av okser. Den ene av tunellen går i spiral nedover og den andre i spiral oppover. Dermed unngikk man at oksene traff hverandre på vei opp og ned. Brønnen er åpen for publikum og har man først startet på turen må man helt ned før man kan gå tilbake. Derfor henger det et lite skilt ved inngangen som sier «Er du helt sikkert – det er lang ned og like langt opp igjen»

Previous visits: 2004 - 2006 - 2017
 
 

Montepulciano, Italy




Hvis du kikker litt nøye på etikettene som brukes på Vino Nobile di Montepulciano så er det et blide av dette rådhuset. Det ligger ved et lite torg på toppen av byen Montepulciano. På den ene siden ligge dette rådhuset, på den andre siden ligger byens katedral og på den tredje siden - som du sikkert allerede har gjettet - ligger et stort vinutsalg som hovedsakelig anbefaler lokale varianter av Vino Nobile. De fleste av gårdene som produserer denne vinen ligger i nærhet av byen.



Fra 1500 og fram til 1800 var Vino Nobile regnet som den mest berømte Italienske vinen. Etter dette ble vinen nesten glemt helt frem til vingårder som Boscarelli, Avignonesi og Poliziano besemte seg for å ta nye grep. I 1966 fikk de tildelt DOC klassifisering og i 1980 fikk de endelig den høyeste klassifiseringen med DOCG. Vino Nobile plasseres kvalitetsmessig mellom Chianti og Brunello vinene.

En liten kuriositet er jo at det dyrkes mye vin rundt Montepulciano, men ingen av disse benytter den berømte Montepulciano druen. Den dyrkes derimot i regionene Marche, Puglia og Abrezzo

Previous visits:  1980 - 1988 - 2010 -  2017
 
 
 


Greve in Chianti, Italy

 
Det er bare ca. 8 mil mellom Firenze og Siena og midt mellom disse byene ligger den lille byen Greve in Chianti. Dette er et eventyrlandskap for de som verdsetter Chianti viner. Åssidene består av vinmarker og olivenlunder som omkranser disse mangfoldige vingårdene. Dette landskapet har vært bebodd siden Etruskernes tid og er fortsatt midtpunktet for produksjon av Chianti viner. Her ligger det flere små "vinbyer" på rekke og rad - og Greve in Chianti er bare en av disse. 
 
Greve in Chianti har blitt Chianti distriktets uoffisielle "hovedstad".  Her preges naturlig nok bybildet av vinhandlere, men også av noen spennende slakterbutikker. Den mest berømte slakteren er nok Marcelleria Falorni som er fra denne byen og som har sine utsalg over det meste av Italia. Skal du handle i disse butikkene må du ha god tid, for utvalget er godt. Her henger skinkene  ("prosciutto") på rekke og rad og her finner du et stort utvalg av spennende og modne oster. I disse butikkene kan man både få  smaksprøver på det meste av utvalget og et foredrag eller to om hvordan denne maten skal tilberedes.
 
Den mest berømte vingården i dette området er Castello di Brolio som ble etablert allerede i 1007. På 1800 tallet la daværende eier Bettino Ricasoli - Italias tidligere visestatsminister - grunnlaget for suksessen ved å perfeksjonere produksjonen av Chianti viner. Oppskriften hans var lenge hemmelige og godt bevart innenfor familiehegemoniet.
 
 
 

Fregene, Italy

 
 
 
Fregene er i dag en typisk liten kystby der husene er bygget som gamle ærverdige villaer eller store sommerhus i en furuskog som skygger for solen. Like utenfor ligger det en enorm sandstrand som strekker seg så langt man kan se i begge retninger. Langs denne stranden er det badeanlegg og strandrestauranter.
 
De første som slo seg ned her skal ha vært Etruskere allerede nesten 250 år f.kr. Historiebøkene beskriver flere slike sivilisasjoner i område, men så langt har ikke noen arkeologer funnet noen fysiske bevis på dette, verken i form av byruiner eller andre spor etter gamle sivilisasjoner i området.
 
En gang lå Fregene der Tiber rant ut i havet og omgivelsene var i stor grad uendelige sumpområder. Tydeligvis var det noen som så et potensial i de store sandstrendene som elven Tiber hadde avsatt. I 1928 startet man opp et stort dreneringsprosjekt. Målet var å etablere et nytt friluftsområde for Romas befolkning. Dette tok tid og først i 1970 begynte Fregene å vokse for alvor. Helt frem til 1992 var byen regnet som en del av Roma, og i dag er dette fortsatt en av de mest populære badebyene for Romas befolkning
 
 
 
 
 

Monticchiello, Italy


Monticchiello er en liten landsby som ligger i Val d'Orcia. Byen ble anlagt rundt en gammel borg på en liten høyde i terrenget. Antakelig er den mer enn 1.000 år gammel. På byen lille torg ligger kirken med navn etter Saints Leonard og  Saint Christopher. Hvorfor de aldri greide å bestemme seg for hvilken helgen de skulle bruke sier historien ingen ting om. I denne kirken var det en gang et berømt maleri av Madonna fra 1315. Dette er flyttet og henger nå trygt (og tilgjengelig) i museet i Pienza.

Monticchiello er nok ikke den byen i Toscana som trekker flest besøkende. Den ligger avsides til og her er det nesten ikke noen turister. På en runde i byen treffer man knapt andre mennesker enn de fastboende.

Pienza, Val d'Orcia, Italy

 
Pienza er den fineste byen i Val d’Orcia og kanskje også den fineste byen i hele Toscana. Den har en utrolig beliggenhet og så har den en spennende historie om planer som aldri ble satt ut i livet. Det er delte meningen om årsaken til dette, men man kan jo anta at de som skulle bygge byen var mer opptatt av å sitte på muren og beskue det buktende landskapet rundt Val d’Orcia, enn å bruke tiden på å bære stein og mørtel. Både byen og hele dalen under står på UNESCO verdensarvlisten.
 
 
 
Det startet med at en av de utallige pavene ble født her i 1405. Han het først Aeneas Sylvius Piccolomini og ble senere bedre kjent som pave Pius 2. Familien hadde reist i eksil fra bystaten Siena og slått seg ned nettopp her. Da han ble innsatt som pave presenterte han en plan for å bygge om den lille landsbyen Pienza til en ny renessanse by – og da snakker vi om en ny «mønster-renessanseby» som skulle fremstå som et monument over byens kjente sønn. Noen bygg måtte rives, men Pius ga ordre om at en liten romersk kirke som heter "Pieve di Corsignano" aldri skulle røres. Enkelte trodde det var fordi den lå midt i en gammel olivenlund med flott utsikt over byen, men i realiteten var det nok heller fordi det var her pave Pius ble døpt.



Arbeidet startet allerede året etter at Pius var innsatt som pave (1459). Mannen som fikk i oppdrag å stå for byggingen var Bernardo Rossellino. Han hadde protesje av Leon Battista Alberti, en av renessansens store teoretiker, og gjennom dette sto Rossellino helt fritt til nesten hva som helst av planer og penger. Hans oppdrag var å skape en katedral, et pave palass og en ny rådhusplass. Byggestilen skulle være en blanding av gotisk- og renessansestil. Bygningene skulle utsmykkes med kostelige malerier som skulle hentes i Siena og Firenze. Det tok bare 3 år å bygge dette og da det sto ferdig døpte Pius om byen samtidig som han befalte at det fra da av var strengt forbudt å endre en eneste liten detalj på katedraler og at dette forbudet skulle gjelde for evig tid. Planen var at byen nå skulle gro videre nesten av seg selv. Pius innsatte mange nye kardinaler som han befalte til å sørge for videre vekst, men de korrupte kardinalene var mer opptatt av å sikre seg store deler av både bygge tilskudd og skatteinntekter. Pius døde bare 2 år etter dette og hans etterfølger ble fritatt for å bygge videre på dette monumentet over en enket mann. Det var bare Pius sin nevø (Pius 3) som viste noen interesse for prosjektet, men resultatet ble like vel at de luftige planene om å etablere en helt ny metropol knapt strekker seg utenfor det lille torget som fortsatt ligger midt i hjertet av landsbyen. Står man midt ute på denne plassen ser man fortsatt pave Pius 2 sitt våpenskjold over døren til katedralen. Kikker du derimot bak kirken så er det tydelig at enkelte tok ut mer i lønn enn de brukte på fundamentering under byggeperioden. Allerede før kirken sto ferdig var det store sprekker i veggene. Dette skyldtes at bygget var satt opp på et lag med sandstein som igjen lå over et lag med leire. Sprekkene utvikler seg fortsatt det er iverksatt store prosjekter for å bevare de 3 byggene pave Pius fikk satt opp


Fra byen har man en utrolig flott utsikt over store deler av den frodige Val d’Orcia dalen. I denne dalen dyrkes det en blanding av valmuer og solsikker – et kjent bilde som ofte brukes som ikon for hele Toscana området. Og i tilfelle du lurte - blomstringen er i mai.
 
Previous visits:  1980 - 1980 - 2010 - 2014 - 2017





 

Bologna, Emilia-Romagna, Italy

 
Bologna har eksister gjennom flere historiske perioder. Opprinnelig var byen etruskisk. Etruskerne  storhetstid var mellom 600-500 år fvt. og de kalte byen Felsina. Etter denne perioden kom kelterne, (som egentlig hadde vært der hele tiden). De kalte byen Bona. Så kom romerne kalte byen Bonnian. Navnet Bologna dukket først opp under middelalderen så varte fra år 500 til år 1000 evt.

Bologna er den eldste universitetsbyen i Italia. Universitet ble grunnlagt allerede i 1088 og har ca. 100.000 studenter. Byens plassering ligger som et viktig knutepunkt for flere viktige motorveier og jernbanestrekninger. Hele 9 jernbanestrekninger i Nord-Italia møtes akkurat her. På grunn av denne gode infrastrukturen kan Bologna være et godt startpunkt for de fleste turer i Nord-Italia.
 
En av byens hemmeligheter er at den engang var en stor kanalby. Midt inne i den gamle bebyggelsen er det fortsatt en åpen kanal som er bevart fra denne tiden. Den er ikke lett å finne og den er ikke spesielt synlig når man nærmer seg. Ta med et bykart så blir det enklere å finne frem. Den gamle bykjernen er godt bevart med butikker, spisesteder og en god del matmarked der det er mulig å skaffe seg både fersk fisk, kjøtt og et stort utvalg av eksotiske krydder. Byens uteliv viser med all tydelighet at Bologna er en stor universitetsby.
 
 
 
Bologna er nå en fredelig by, men slik har det ikke alltid vært. 2. august 1980 ble byen utsatt for et kraftig terrorangrep. En tidsinnstilt bombe eksploderte på byens jernbanestasjon midt i den travleste morgenrushet. Stasjonen var full av folk, 85 mennesker ble drept og over 200 ble såret. Det var terrorgruppen "Røde Brigader" som påtok seg ansvaret for eksplosjonen. Byen var helt uforberedt på dette siden det ikke var nok ambulanser å oppdrive tok man i bruk både taxi og buss for å frakte skadde til byens sykehus. To personer ble dømt til livstidsstraff for hendelsen og 3 personer ble dømt til fengsel for å ha forhindret etterforskningen noe som avslørte at "Røde Brigader" hadde kontakter langt inn i landets politistyrker. De etterlatte fra denne terroraksjonen arrangerer hvert år en konsert på byens torg - Piazza Maggiore - til minne om de som døde og ble skadet i aksjonen.
 
På slutten a v 1200 tallet og frem til slaget ved Zappolino i 1325 regnet man Bologna som den 5. største byen i Europas (etter spanske Cordoba, franske Paris, italienske Venezia og Firenze). Etter slaget ble byen raskt redusert og man antar at antall 30.000 innbyggere døde under svartedauen. Dette var såpass dramatisk at byens borgere måtte be paven i Roma om hjelp og beskyttelse for å overleve. 
 

 
En av byens store sønner var Prospero Lorenzo Lambertini. Han ble født i 1675. Han var opprinnelig jurist, men ble senere kardinal i Bologna. Da tok han navnet Benedikt XIV, men han må derimot ikke forveksles med pave Benedikt XVI - eller Joseph Aloisius Ratzinger - mannen med mange offisielle utmerkelsene og en skjult historie som medlem av Hitler-Jugend. 
 
Benedikt XIV fra Bologna var en ivrig forkjemper for byggingen av byens katedral. Pengene til dette byggeriet skaffet han fra Vatikanet, men det var en hake ved dette prosjektet. Den opprinnelige planene for denne katedralen var nemlig å bygge et kirkebygg som skulle være større enn Peterskirken i Vatikanet. Da Paven oppdaget dette var det brått slutt på bevilgningen og dermed også slutt på utsmykningen av katedralen i Bologna. I dag er derfor bare nederste halvdelen av fasaden ut mot Piazza Maggiore som er dekket med marmor, mens den øverste delen fortsatt kun er i murstein.
 

På tross av dette ble Benedikt XIV i 1740 selv valgt til pave og var dermed den første av de 3 pavene som kom fra denne byen. Andre kjente personligheter fra Bologna er Guglielmo Marconi som oppfant radioen og Alberto Tomba som var kjent som en av verdens beste alpinister. 

I 2000 ble Bologna utpekt som europeisk kulturhovedstad og i 2006 ble byen med i UNESCOs  Creative Cities Network  og dermed tildelt utmerkelsen "City of Music". I 2021 kom byen inn på UNESCO verdensarvliste, spesielt for de 45 km. lange portikoene. Det er noen spesielle overbygde fortau og palistrader som man finner i mange byer i Nord-Italia, men også gamle tempel i Hellas, i senatet i Washington, i University College i London, i Panteon i Roma, i og ikke minst i alle norske stavkirker - men ingen har så mange som Bologna.

Tidl. besøkt:1990 - 2006 - 2011 - 2013 - 2017