Gåsaðalur, Mulàfossur, Vàgar, Faroe Island

Før 2006 måtte man gå over fjellet fra Bøur for å komme til Gåsaðalur  For postbudet var denne strevsomme ruten noe han måtte gå 3 ganger i uken for posten skulle jo alltid frem - selv om det bare bodde drøyt 10 personer i den frodige, men utilgjengelige bygden. Etter at tunnelen åpnet i 2006 ble livet mye enklere og bygden ble forskånet fra fraflytting. 

Paradokset er at det aldri har vært så mange mennesker som har tatt turen over fjellet som etter at tunnelen åpnet. Olderbarnet av den siste postmannen, Ann Dam Arnastein, har nå åpnet et post museum i Gåsaðalur og derfra arrangerer han turer på den gamle postruten. At han samtidig åpnet en butikk som heter «You Ann I» der han selger egne produkter laget av lokal ull, hare- og lakseskinn. Ordspillet med navnet på butikken og hans oldefar har gjerne også bidratt til å gjøre butikken litt ekstra kjent.

I dag har befolkningen økt til hele 13 fastboende og en mengde besøkende turister. Det siste skyldes ikke bare tunnelen, men kanskje mest at bygden ble godt kjent gjennom dokumentarfilmen «1700 meter fra fremtiden» av Ulla Boje. Filmen ble laget i 1990 og i tilfelle du lurte, 1700 meter er lengden på tunnelen. Det finnes også en annen film fra Gåsaðalur  Den ble laget i 2018 av den svenske regissøren Rickard Holberg og handler om den lokale fuglefangeren «Franz i Gåsaðalir», en historie om et strevsom liv på 1800 tallet.

Gåsaðalur regnes som «Utsikt nr. 1» på Færøyene, altså den mest spektakulære utsikten på hele øygruppen og de fleste besøkende kommer for å se øyenes flotteste foss - Mullafossur. Denne kalles også «Instagram fossen» hos lokalbefolkningen. Andre arrangement som har bidratt til markedsføring av bygden er da idrettsforeningen «Frelsi» i forbindelse med sitt 10 årsjubile (2014) arrangerte det de kalte «Færøyenes flotteste halvmaraton» fra Gåsaðalur til Sandavagur. Dette har senere blitt en årlig begivenhet med over 1000 deltakere

Til slutt en liten kuriositet.....

Som på de fleste steder på Færøyene er det mange sauer så midt i bygden har de bygget et eget lite slaktehus som heter Gåsaðalsgardur  Sesongen er derimot kort og kun i Oktober benyttes dette som et slaktehus. Resten av året er det åpent som en spennende liten restaurant (i selve slakteri rommet) og her kan du få servert tradisjonell færøysk mat som lokal gulrotsuppe eller et stort utvalg av fiskeretter med ulike former for hjemmelaget brød. Sannsynligvis har de også noen retter av eget sauekjøtt på lager.....

Gjøgv, Eysturoy, Faroe Island

Et særpreg med Gjøgv er naturfenomenet som kalles Gjøgvin («slugten»). Det er denne formasjonen som har gitt bygden navn. På en rolig sommerdag kan nok de små fiskebåtene legges langs bryggen innerst i bukten, men på en stormfull vinterdag må de trekkes helt opp på land for ikke å bli knust av bølgene som står rett inn i slugten. Derfor er det anlagt et sinnrikt slipp system som gjør det mulig å trekke båtene helt opp i hagen til de folkene som bor nærmest.

Da den norske forfatteren Johan Harstad (i 2010-11) skulle filmatisere sin roman med tittel «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» foregår historien i Gjøgv. Boken kom ut i 2005 og handler om den 30 år gammel gartneren som var nesten sykelig opptatt av å være nr. 2 og derfor alltid bare nest best. Filmen ble vist på kino og som en egen serie på NRK året etter at den var ferdig. Pål Sverre Valhein Hagen fra Stavanger hadde hovedrollen i filmen. Han er bla.a. også kjent fra rollen som Thor Heyerdahl i filmen «Kon-Tiki», som Roald Amundsen i filmen «Amundsen», som Olav den hellige i det historiske oppsettet «Kongens ring», som Gisle i filmen "Birkebeinerne", fra hovedrollen i "Gåten Ragnar"  og nå ikke minst i rollen som den usympatisk millionæren William i NRK serien "Exit". Han har også mottatt både Heddaprisen, Kanonprisen, Amandaprisen og er vinner av Gullruten.

I dag bor det bare drøyt 30 fastboende her, men det er utrolige 35.000 turister som besøker Gjøgv hvert år, og de fleste bor på bygdens eneste og relativt primitivt hotell. En av årsakene til det store antall besøkende er åpenbar den utrolig flotte naturen, men kanskje også at Gjøgv i 2014 ble nominert til Nordisk Råds natur- og miljøpris

Ytterst i Gjøgvin står Kronprinsesse Mary’s benk. Den ble satt opp i 2005 i anledning det danske kronprinsparets første besøk på Færøyene. Utsikten herfra er rett mot de ytterste klippene og i horisonten mot den vestligste av alle Færøyene - øyen Mykines (se egen beskrivelse). Dimensjonene på disse klippeformasjonen viser godt i bilde over - hvis du får øye på de 2 personene som betrakter  utsikten.....

Kirken i Gjøgv er ikke spesielt dominerende, men dette var den første kirken på Færøyene som holdt gudstjenester på færøysk. I alle de andre kirkene på Færøyene - både før og etter at denne kirken ble innviet i 1925 - forrettet man kun på dansk som var det formelle «kirkespråket» helt frem til 1939. Før kirken ble bygget måtte bygdens troende reise over fjellet til Funningur (se egen beskrivelse) for å treffe presten. På vinterstid var det en strabasiøs og farlig reise så de fleste i Gjøgv ble nok langt mer religiøse når veien til kirkebygget ble kortere.

Selv om det er mange sauer som beiter her så lever bygden for det meste av turisme og fiskeoppdrett. I tillegg er det en del kunstnere som har sine versksteder her. Den mest kjente er kanskje Bardu Jakupsson. Han var lenge direktør for Færøyske Kunstmuseum og produserer selv både spennende landskapsbilder og har skrevet flere bøker om færøysk kunst. Selv var han fra Torshavn, mens hans kone var fra Gjøgv - og da går det gjerne slik at hjemmet blir der din ektefelle kommer fra.....

Tindholmur, Drangarnir & Mykines, Vàgar, Faroe Island

Klippene like utenfor kysten av Vàgar kan ligne både en kjempeøgle og et eventyrslott som brutalt er hugget i to. På le-siden for vestavinden er det gresskledd og frodig  og på den andre lo-siden er det en stupbratt klippevegg som går loddrett opp fra sjøen til toppen av øyen som stikker 262 meter over havet. På østsiden, med utsikt mot Gåsadalur (se egen beskrivelse) har det en gang vært fastboende, mens det på den stupbratte vestsiden kun er et enormt fuglefjell.  

Det er et sagn om øyenes eneste faste beboere og det går slik: Det var en gang en mann og en kvinne med et lite barn som bodde her ute. Mannen var ute og fisket, mens konen passet gården hjemme på øyen. Plutselig fløy det en ørn over gården. Den dukket ned, tok med seg det lille barnet og fløy opp til det høyeste punktet på øyen. Konen klatret etter helt opp til toppen av øyen, men da hun fant barnet hadde ørnen hakket ut øynene på det lille barnet. Dette tok den lille familien som et dårlig tegn og flyttet fra øyen. Etter dette har det ikke vært noen fastboende her ute. I dag er det bare noen enkle sommerhus og mengder av sauer og sjøfugl. De som nå besøker øyene passer ekstra godt på sine små barn og de aller ivigste - og mest erfarne - greier å klatre helt opp til toppen av øyen

Tinhòlmur består av 3 øyer. I sørøst ligger den ikoniske Drangarnir som har et karekteristisk hull i fjellet. Her er det mulig å gå gjennom med båt - i rolig og fint vær. I nordvest ligger en tilsvarende liten øy som heter Gàshòlmur. Enda litt lenger ute i havet ligger den mye større øyen Mykines. Dette er den vestligste av alle Færøyene. Her var det en gang en befolkning på 1500 mennesker, men i dag er dette redusert til kun 13 personer. Mykines er også den eldste av alle Færøyene og den ble dannet av vulkanske aktiviteter for 60 millioner år siden. 

Har du tid og anledning til et besøk her er det verd å ta en tur ut til det ikoniske fyret som ligger helt vest på øyen Mykneshòlmur, ytterst mot Atlanterhavet. For å kommer fra Myknes til Mykneshòlmur må man gå over den 30 meter lange og åpne gangbroen som er den eneste forbindelsem mellom de 2 største øyene. Totalt er det 86 øyer rundt Mykines. 

Pollenanalyser viser at det ble dyrket både havre og bygg her allerede på 600 tallet, men at de faste innbyggerne på øyen var forsvunnet da de norske vikingene kom til Færøyene på 800 tallet. Det finnes også et gammelt sagn om de formasjonene av Basalt  som er synlige på Mykines. «Olavsordenen» var et skattesystem som skulle sikre at alle verdiene fra kongeriket skulle tilfalle Olav den hellige mens han var travelt opptatt med sin brutale kristning av det norske kongeriket. Dette fikk de også merke på Færøyene. Det lille skogen de hadde ville de gjerne bevare uten å betale skatt til Olav den hellige. Da den hellige kongen fikk høre dette ble hele skogen på utrolig vis forsteinet  - og slikt har den blitt stående i alle årene etter dette makeløse mirakelet.....

Risin & Kelingin, Eysturoy, Faroe Island

De står ute i vannet, "hun" litt nærmere land enn "han". Sagnet sier at de to steinsformasjonene en gang var 2 omreisende tyver som i nattens mulm og mørke hadde samlet sammen alle de 18 Færøyene for å flytte dem over havet til Island. Underveis til Island sakket derimot Suðuroy akterut fra de andre. De to tyvene forsøkte å øke farten, men akkurat da stod solen opp og dermed ble de stående der ute i vannet, som steinstøtter - og der står de fortsatt.

De to klippene er hhv. 73 og 75 meter høye og det gir et visst bilde av dimensjonene på de høye og stupbratte klippene ut mot havet. Utsikten mot Risin og Kelingin kalles "Utsikt nr. 2" på Færøyene. "Utsikt nr. 1" er den lille bygden Bøur og Gåsadalur (se egen beskrivelse). 

Kaldbaksbotnur, Streymoy, Faroe Island

Det karakteristiske landskapet på Færøyene oppstod for 60-70 millioner år siden og var da en del av en langstrakt og 4.000 meter høy vulkansk fjellrygg som gikk fra Grønland via Island og dagens Færøyene før den endte opp ved Hebridene. Dette var årsaken til at det meste av øygruppen tilsynelatende er orientert i nord-sør retning. Dalsøkkene som oppstod under erosjonen ble etterhvert fylt opp med vann og danner dagens fjordsystemer på øyene. Kaldbakbotnur ligger i bunnen av en slik lang fjordarm og navnet kommer nok av at det ligger en liten bygd som heter Kalbak ytterst i fjorden - og da blir det helt naturlig at Kaldbakbotnur ligger i bunnen av den samme fjordarmen.

Det myke jordsmonnet ble etter hvert eksponert for vær og vind og i dette tøffe klimaet ble det med tiden bare den sterkere basalten som ble liggende igjen. Dette er årsaken til at landskapet på Færøyene ser ut som det er bygget opp lagvis.

Fra Kaldbaksbotnur går den ene veien på vestsiden til Tòrshavn og den andre veien på østsiden ut til Kalbak. Midt imellom ligger det eneste og ganske spesielle fengselet på Færøyene. Det ligger med utsikt mot fjorden og ligner egentlig på et lite høyfjellshotell. Før dette ble bygget om til fengsel var det NATO's hovedkvarter på Færøyene. Det er ingen inngjerding eller stengsler rundt fengselet - bortsett fra at det står en bom over tilførselsveien. Den må være satt opp der for at den skal stenge biler ute og ikke fangene inne. De kan jo ganske enkelt bare gå rundt bommen, men det er kanskje skremmende nok for å unngå rømninger at man må kikke rett inn i øynene på en av de mange "vakt-sauene" som beiter rundt fengselet.

Dette spesielle fengselet kan ha sin bakgrunn i at kriminalstatistikken for øyene er nokså kort – i det minste hvis vi ser på sakene fra de siste årene. I 2011 var det en innbygger fra den lille bygden Saltangara på Eysturoy som ble meldt savnet. Man antar at han ble drept fordi han var en ny kjæreste til tiltaltes ex-samboer. Den tiltalte har derimot ikke erkjent noe drap og liket er fortsatt ikke funnet. Før dette skjedde var den forrige drapssaken fra 1988. Da var det en ung mann som skjøt og drepte kjæresten sin. 

Det kan se ut for at alvorlige forbrytelser kan ha en viss sammenheng med følelser og kjærlighet og da er det litt spesielt at diskriminering av homofile ikke ble forbudt med lov før i 2006, på tross av at homofili ble avkriminalisert i 1933, 15 år før Færøyene fikk sitt begrensede selvstyre. Selv i dag er det ikke tillatt med homofilt partnerskap. Det er heller ikke noe flertall i befolkningen for å endre på homofiles generelle rettigheter. Begrunnelsen for slike holdninger forklares med at det er mange små, konservative og lukkete religiøse samfunn rundt omkring på øygruppen.

Det er mulig det er noen innslag av dobbeltmoral blant deler av befolkningen på Færøyene, for i følge en undersøkelser fra 2013 - gjennomført av den danske avisen Ekstra Bladet - er 5,2% av ungdom under 15 år er blitt seksuelt misbrukt i nære relasjoner og dette er 3,5 ganger så mange som er registrert i hele resten av Danmark.

Leitisvatn (Sørvàgsvatn), Vàgar, Faroe Island

Leitisvatn, eller Sørvágsvatn som det også heter, er det største vannet på Færøyene. Det ligger på øyen Vàgar og navnet har det fått fordi det ligger like over havet, bare skilt med utløpet gjennom den ca. 30 meter høye Bøsdalafossur. Om vinteren under 2. verdenskrig ble vannet brukt som rullebane for bombefly og om sommeren som landingsstipe for amfibie- og sjøfly. I dag starter rullebanen på den moderne flyplassen omtrent i vannkanten av Leitisvatnet. I sørenden renner vannet ut i havet og i nordenden står figuren som skal illustrere "Nukurin"

En slik Nykurin er et mytisk monster fra norønn folklore. Som oftes viste det seg som en hestelignende skapning med bare halvparten av kroppen over vann. Tilsynelatende er den veldig tam og tillitsskapende og denne egenskapen bruker den for å lokke til seg mennesker. Når noen berørte Nuykurin'en ble de hengende bom fast og da forsvinner også hesten ned i vannet - med de folkene som henger der og ikke kommer løs. Den eneste svakheten en slik Nykurin har er (i følge sagnet) at dersom noen roper navnet dens høyt forsvinner alle dens makt og skumle egenskaper.

På Færøyene er det en legende om en liten gutt som en gang ble hengende fast på ryggen av Nykurin'en som levde i Leitisvatn. Den lille gutten var kjempebegeistret der han red avgårde på hesten - faktisk så begeistret at han ville ha med broren på hesteryggen. Broren het Niklas og den ene broren på hesteryggen ropte på den andre broren, men siden gutten på hesten var liten og ikke kunne snakke helt rent ble "Niklas" til "Nykur" og dermed mistet Nykurin'en sin makt slik at gutten falt av hesten. Da måtte den bare trekke seg tilbake til sjøen uten å få med seg gutten på ryggen.

Hensikten med dette sagnet var nok kanskje å skremme barn fra farlig lek i vannkanten eller for å kunne forklare tragiske drukningsulykker. I tillegg til å rope navnet kunne man beskytte seg ved å kaste noe av stål eller en "nøkkestein" i vannet. Steinen måtte da falle helt loddrett ned i vannet for at det skulle virke.....

Nå er dette ikke et sagn som bare finnes på Færøyene. Vannmonsteret har sitt opphav i det gamle angelsaksiske kvadet "Beowulf" fra 700 tallet. I ulike former, innhold og varianter er sagnet kjent fra flere land. I England og Skottland kalles det "The Nix". På Island kalles den "Nexe", i Holland er det "Nicker", på tysk er det "Nihhus", i Sveige heter den "Näcken" og i Norge kalles den "Nøkken". I Norge er historiene om Nøkken godt illustrert av maleren Theodor Kittelsen fra Kragerø - og derfor er det kanskje naturlig at det midt ute i Fyrtjernet på øyen Jomfruland like utenfor Kragerø er en liten kunstinnstallasjon basert på et av hans mange malerier av "Nøkken".

På øya Vágar på Færøyene stiger en opplyst kunstinstallasjoner av en slik "Nykurin" opp av vannet. Den er formet av netting som er fyllt opp med småstein. Denne installasjonen står i strandlinjen på nordspissen av Leitisvatn. Den ble laget av den lokale kunstneren Pól Skarðenni og dukket opp ute i vannet i 2017. 

Funningur, Eysturoy, Faroe Island

Funningur er en lite bygd i en liten kommune. Den første som i år 825 gikk i land her var så vidt man vet en kar som gikk under navnet Grìmur Kamban. Han skal visst også være den første innbyggeren som slo seg ned på Færøyene. Dette var mens Harald Hårfagre var konge i Norge og mange av de som reiste vestover i havet var flyktninger fra en konge de mente var i overkant herskesyk.

Navnet Kamban kan ha keltisk opphav, men språkmessig er det og knyttet tett opp i det norrønne språket. Mange historikere mener derfor at de første som slo seg ned på Færøyene ikke kom direkte fra Norge, men fra de nordiske koloniene i de keltiske områdene rundt Shetland, Isle of Man, Hebridene og Irland.

Nede ved den gamle havnen ligger det en liten kirke i klassisk Færøysk byggestil. Den er bygget av kraftig tømmer med små tette vinduer. Hvor byggningsmaterialene kom fra er det ingen som vet for skog er mangelvare på Færøyene. Vinduene er laget med bevegelige lemmer som kan lukkes for å stenge ute kulde, lys og kanskje også ubudte gjester. På toppen av dette er hele bygget kjærebredt i tykke lag for å kunne motstå vær og vind. På Færøyene finnes det 10 slike små svarte kirkebygg, akkurat denne ble innviet i 1847 og regnes som en av de nyeste kirkebyggene av denne typen. Innvendig var det plass til 10 menn på den ene siden og 9 kvinner på en andre siden av midtgangen. Man har oftet en plass for kvinner for å få på plass en prekestol (sies det)

Stedet der kirken står heter "Niðri í Hólma" som betyr "nede på holmen". Kirken har nok lagt på en lite holme i elven, men denne er ikke lenger synlig ved den lille elven som nå renner gjennom bygden - og  faktisk rett under kirken og den gamle kirkegåden. Den skiller også kirken fra den nye kirkegården som ble anlagt i 1941. Fra den nye kirkegården, som ligger i fjellsiden over bygden, har man en fin utsikt til hele området rundt den gamle kirken.

Saksun, Streymoy, Faroe Island

For å komme til den lille bygden Saksun helt nord på Streymoy må man ta av fra hovedveien i Hvalvik  og fortsette på den smale veien gjennom Saksunardalur - helt til veien ender opp med en formidabel utsikt til den og trange fjorden som skjærer seg inn i landskapet mellom de 600-700 meter høye og stupbratte klippene.

Man antar at denne lune fjordarmen en gang har vært en lun og trygg uthavn, men at en vinterstorm engang dro opp de store sandbankene ved utløpet og med en flodbølge flyttet denne sanden lang innover i fjordarmen. I dag er det kun en smal åpning der tidevannet kommer inn og ut - nesten som en sti elv.

I bunnnen av Saksundalur ligger restene etter den gamle kongsgården «Duvugardur». Denne ble satt opp under middelalderen og er bygget i tradisjonell stil. Mitt i hovedhuset ligger røykstova med hull i taket. Mens gårdskonene satt og spinnnet ull så satt nok mennene rundt bålet og fortalte røverhistorier om «Brestir» og «Beinir». De 2 het Sigmundsson til etternavn og regjerte som vikinghøvdinger i hver sin halvdel av Færøyene på slutten av år 900. Hele denne historien kan man lese i Færøysagaen. På gården var det både en egen bestestue og et spesielt soverom for presten slik at han hadde et respektabelt sted å overnatte når han reiste på sine signingsferder i de avsidesliggende bygdene. Gården var bebodd inntil 1940 og er i dag restaurert og vernet som et museum.

Skal man gå langs fjorden ut mot innløpet og den imponerende stranden som heter Pollur må man passe på at det er fallende sjø eller lavvann for når tidevannet kommer inn forsvinner også den gamle stien langs fjorden. Da er det bare to alternativ - og det er å vente på neste periode med lavvann eller å klatre over fjellet. Her ute er vannet krystallblått, sanden er myk og de høye bratte klipper som ligger rundt stranden skjermer godt for vinden. Det eneste problemet er nok at vannet nesten aldri blir varmere enn 10 grader, så bading er for de aller tøffeste.

Alternativt kan man ta turen til Haldorsvik. Her bor det knapt 100 mennesker i terrasser rundt fossen Klufta. Denne er om sommeren omkranset av knallgule blomster og nede ved sjøen ligger den gamle Haldorsvik Kirkja fra 1856. Dette er den eneste åttekantede kirken på Færøyene, bygget etter modell fra den danske barokk kirken i Fredriksberg. Det mest spesielle i denne kirken er derimot altertavlen. Kunsteren Torbjørn Olsen har malt denne med utgangspunkt i nattverden, men alle apostlenes ansikter er skiftet ut med portrett av kjente personer fra Færøyene.....

Kirkjubøur, Streymoy, Faroe Island

Det gamle bispesete på Kirkjubøur, helt syd på Streymoy, er det eneste historiske monumentale stedet på Færøyene. Her finnes restene etter et bispedømme fra perioden mellom år 1100 og til 1557. Dette regnes derfor som det kirkelige og kulturelle sentrum på øygruppen.

Dette bispedømmet ble opprettet i det 12. århundre og de eldste skriftlige kildene er fra 1135, den gang underlagt bispedømmet i Lund som ble opprettet noen år tidligere (1104). Biskopen på Færøyene het den gangen Ormur og han mente at Færøyene egentlig hørte med under det nye selvstendige bispesetet i Nidaros da dette ble opprettet i 1152-53.

Dette nye bispesetet i Nidaros bestod da av 5 bispedømmer i Norge og 6 i havet vest for Norge. I Norge var det Oslo, Hamar, Stavanger, Bergen og biskopens hovedsete som den gang lå i Trondheim (Nidaros). I vest var det Gardar på Grønland, Holar og Skåholt på Island, Kirkwall på Orknøyene, hele Shetland og naboøyene Fair Isle, øygruppene rundt Hebridene vest av Skottland, Peel på øyen Man i Irskesjøen og Kirkjubøur på Færøyene.

Det som ble regnet som domkirken på Færøyene var den lille hvitkalkede Olavskirken. Denne ble bygget på 1200 tallet og er faktisk øyenes eneste middelalderkirke. Kirken er fortsatt i drift og presten går fortsatt i den samme kostymet som prestene brukte i middelalderen.

På 1300 tallet ville man ha et mer monumentalt kirkebygg og startet da byggingen av Magnus kirken som ligger like ved Olavskirken. Denne nye kirken ble bygget i en blanding av vestnorsk gotisk byggestil med likheter mot skotske kirkebygg. I dag er taket og tårnet borte og nå står bare veggene igjen. Ruinen etter denne kirken kalles derfor også bare for "Muren". Like ved finnes det også ruiner etter en 3. kirke fra 1420. Den var 13 meter lang, men ble senere ødelagt av havet. Ruinene etter denne ble lenge brukt som bygdens likhus.

Like ved kirkene ligger restene etter bispegården. Den var 2.500 m3 stor og bygget i 2 etasjer - altså et bygg for biskopen alene som var betydelig mye større enn den domkirken som var beregnet på hele øygruppens befolkning. I dag står huset og verkstedet til kunstneren Trondur Patursson på grunnmurene etter denne bispegården. Han regnes som den største kunstneren på Færøyene og han er utdannet både på Statens håndverk- og kunstindustriskole og på Statens kunstakademi i Oslo. Læretiden hadde han hos bildehuggeren Ståle Kyllingstad som var født i Kvinesdal i Agder og oppvokst på Soma i Rogaland. Ståle Kyllingstad var og kunstnerisk leder for Hadeland Glassverk fra 1936 til 1946.

Faren til Trondur Patursson var også en kjent kunstner som jobbet hele sitt voksne liv for å få Færøyene selvstendig og løsrevet fra Danmark. Han døde faktisk bare 1 mnd. før det skulle holdes folkeavstemmingen om en slik løsrivelse. Den endte med et kompromiss uten løsrivelse, men med et utvidet selvstyre for Færøyene - noe han nok ikke hadde vært spesielt fornøyd med.

Tilbake i Kirkjubøur bor det i dag et fåtall familier. Landskaper er kraftig endret fra 1100 tallet og havet har erodert bort store deler av strandlinjen. Både den siste kirken og 2 gamle kirkegårder er tatt av havet i denne perioden.

Hvis du leste historien om «Barbara» og hennes mann - den unge danske presten Poul som la ut på sin farefulle vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur til Tòrshavn - så kan det være greit å vite at det var her de bodde og at det var her han startet da han gikk over fjellet. Hvis du ikke fikk med deg den historien så finner du den her.

Tòrshavn, Streymoy, Faroe Island

Færøyene ligger nord for Hebridene, nordvest av Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 store øyer, 11 mindre holmer og mer enn 750 skjær. Hovedstaden heter Tórshavn og ligger på Streymoy. Dette er en litt spesiell by som på en fin måte kombinerer både gammel historie og ny arkitektur. Byen vokser stadig og innen noen år vil halvparten av befolkningen på øygruppen ha adresse her. Byen er bare drøyt 100 år gammel.

I de fleste hovedsteder i Europa ligger landets administrasjon i de mest prangende bygningene. Slik er det ikke i Tòrshavn. Har holder den lokale regjeringen til i den gamle bydelen på Tinganes. Her ligger det færøysket alltinget og kontor for både lagmand og landsstyre. Like ved ligger et område som heter Reyen. Her er det kunsterene og de såkalte "Tòrshavn kreative klasse" kjøpt seg inn i de gamle arbeiderklassehusene. Det som en gang var et fattig område er i dag et eksklusivt levende boligområde og ikke et oppstilt museum - slik mange av turistene tydeligvis ser på dette.

Det betyr derimot ikke at øygruppen bare har vært befolket i disse drøyt 100 årene. Første gang denne merkelige øygruppen langt ute i havet ble omtalt var i "Liber de Mensura Orbis Terrae" fra år 825. Her skriver den irske munken Dicuil om et land som ligger 2 dagsseilaser nord for Irland og som betår av høye fjell og mye sjøfugl.

De første som (offisielt) kom hit var irske munker og den aller første gikk i land allerede i år 625. Historien er noe uklar på om disse munkene frivillig reiste videre til Island eller om de ble fordrevet av de nordiske vikingene. Den første vikingen som slo seg ned på øyene var Grimur Kamban. Navnet var keltisk, men områdene han kom fra var allerede okkupert av de nordiske vikingene så det kan også ha vært en tilfeldighet. Den uoffesielle historien sier at han visstnok var norsk med en litt snobbete irsk aksent. Sagnet vil ha det til at han gikk i land der landsbyen Funningur i dag ligger (se egen beskrivelse). Moderne utgravninger ved Sandur viser at det også kan ha vært en nordisk viking bosetning allerede så tidlig som fra år 400.

I år 900 ble det opprettet allting på Tingarnes i Tòrshavn og vikingtiden fortsatte fram til høvdingen Troduri Gøtus døde i 1035. I år 999 fikk Sigmundur Brestisson innført kristendomen på Færøyene og samtidig ble øygruppen lagt inn under Norge, med bispesete i Nidaros. I 1380 ble både Norge og Færøyene underlagt danskekongen. Dette var begynnelsen på en avmaktsperiode der øygruppens befolkning ble grovt utnyttet av det danske styret. Under Kieler freden i 1814 avsto Danmark Norge til Sverige, men de beholdt Færøyene og Grønnland som dansk territorium.

Interessen for øygruppen var lav og danskekongen omtalte befolkningen slik: "Færøerne, som udgør ca. 7000 individer, består udelukkende af simple, for højere dannelse blottede almuesfolk". Befolkningen på øyene ble derfor holdt utenfor all politisk påvirkning helt frem til 1852 - 2 år etter at grunnloven på øygruppen ble vedtatt i København og uten at noen fra Færøyene fikk uttale seg. Etter dette har det vært en pågående politisk prosess for både selvstendighet og løsrivelse fra Danmark, men hver gang det er gjennomført folkeavstemminger om saken har det falt i fisk, hovedsaklig pga manglende inntektsgrunnlag fra fiskeri og jordbruk. Nå er det derimot funnet olje- og gassfelt utenfor kysten og det stiller nok saken i et nytt lys.

Nå er det ikke bare gamle små trehus som dominerer i bybildet. På en høyde over byen har Bank Nordiks bygget et nytt hovedkvarter for sine 500 ansatte. Dette bygget ligger lysende som en flyvende tallerken av glass og er (til nå) det største byggverket på Færøyene. På neste høyde over byen ligger storgymnaet Glasir, bygget etter tegninger fra danske BIG. Her er et 250 ansatte og 1500 studenter i fag som næring og handel, allmennkunnskap og tekniske fag.

Ved fergehavnen ligger en hypermoderene fotballarena - enda Færøyene knapt har et noenlunde oppegående fotball lag. Fotball er faktisk (sammen med roing) en nasjonalsport på Færøyene. Dette har de drevet med fra den første fotballklubben «Tværå Boldklub» ble stiftet i 1892, men det gikk nesten 100 år før de ble en del av FIFA. I dag er det 3 fotball divisjoner på Færøyene. I 2017 vant Færøyene sin gruppe i VM kvalifiseringen og dette satt i gang byggingen av flere nye imponerende fotballanlegg  på øyene.

Hotellkapasiteten i hovedstaden har alltid vært minimal, men da det ble bygget et nytt Hilton hotell med alle fasiliteter og nye 300 rom ble hotellkapasiteten i Tórshavn mer enn fordoblet over natten.

Til slutt en liten kuriositet som er spesielt i dette mangfoldige øyriket. Færøyene mottar hvert år noen betydningsfulle midler fra både Danmark og EU. Disse pengene fordeles ut på de 30 kommunene, men ingen færøyske kommuner som mottar slike midler har hjemmel for å legge bort pengene - de skal investeres i infrastruktur, utdanning, kultur og naturvern som tilgodeser de som bor i de 120 bygdene rundt omkring på øyene. Dette er og en av årsakene til at de aller fleste store øyene er forbundet med broer eller undersjøiske tunneler og at flere småkommuner med bare noen få hundre innbyggere faktisk kan eksistere som egne lokalsamfunn

Streymoy og Nòlsoy, Faroe Island

Streymoy er den største av Færøyene. Her finnes det både huler fra tidlig vikingtid og millionvillaer i seneste byggestil. På denne øyen bor det ca 25.000 mennesker og det er ca 48% av hele befolkningen på Færøyene. I sør ligger hovedstaden Tòrshavn (se egen beskrivelse) og en historisk del av det gamle norske bispedømmet Nidaros. I nord og vest reiser fjellene seg opp mot 600 meter høye topper rett opp av havet, mens det i øst er langt mer dype fjorder med mange små bygder og husklynger. Her er det frodige beitemarker for øyenes sauer og sammenlignet med antall innbyggere på alle Færøyene tilsammen er det nesten dobbelt så mange sauer, de aller fleste av dem (sauene altså) er frittgående ute hele året. Midt på øyen ligger et frodig landskap med flere vann, fosser og et kuppert landskap. 

Mot sør ligger Nòlsoy. På litt avstand ligner denne øyen en doven hval som skjermer for vind og strøm. Her ute finnes verdens største koloni av stormsvaler i tillegg til noen værharde mennesker som har slått seg ned her. Det er noen fortidsminner som vitner om gamle bosetninger, det ligger 2 museum på øyen og ikke minst hele 3 ulike spisesteder. Det kan være verd å ta en avstikker til denne øyen, men sjekk værmeldingen for det er ikke sikkert den lokale fergen går når du vil tilbake - for her skifter været ganske fort.

Det finnes en klassisk roman - og film - fra Streymoy, den heter "Barbara". Den handler bl.a. om presten Poul's hastige vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur (se egen beskrivelse) på den ene siden av Streymoy og over til hovedstaden Tòrshavn på den andre siden. Handlingen i filmen er lagt til 1700 tallet og hovedrollen som Barbara var ved norske Anneke von der Lippe. Filmen bygger opprinnelig på sagnet om Beinta Kristina Broberg. Hun var i løpet av kort tid gift med 3 prester. De to første døde på mystisk vis og den tredje (Poul) ble visstnok sinnsyk. Beinta Kristina Broberg ble da beskyldt for å drive med hekseri. Hvis du vil se filmens trailer så finner du den her. Den ruten Poul valgte over fjellet var ikke den enkleste på 1700 tallet, men i dag er det en kjent fjelltur.

Som om ikke det var nok ble det i 2004 bygget en norsk Færing hos båtbyggeren Jon Gojer Godal fra Rauland. Dette er en åpen robåt på ca. 20 fot. Året etter ble den rodd fra Norge til Færøyene av Tommy Skeide fra Ulsteinvik og Olav Lie Gundersen fra Averøy. Ikke engang de gamle vikingene greide å ro denne distansen på nesten 360 sjømil (660 km). Turen varte i 23 døgn i åpen båt på åpent hav. Da de ankom Færøyene ble båten fraktet til Tòrshavn der de ble mottat av flere tusen av byens innbyggere - og båtens navn var selvfølgelig "Barbara"

Ertzeid kverna, Agder, Norway

Ertzeid navnet er kanskje mest kjent fra kunstneren Ole Ertzeid. Hans spesialitet er malerier av himmel og hav - ofte inspirert av lokale motiv og det spesielle lyset man finner langs Sørlandskysten. Han har sitt eget galleri i Lyngdal og det er absolutt verd et besøk. Her har han utstilt sine malerier, serier med ulike ikoner og et utvalg landskapsbilder laget med Ciclèe teknikk.


Denne lille epistelen handler derimot ikke om kunstneren, men om Ertzeid kverna som ligger like ved riksvei 460, øst for Vigeland i nye Lindesnes kommune. Dette er ingen prangende severdighet, men en liten nesten unnselig laftet bekkekvern som ligger mellom gårdene og som ble anlagt der for å male opp korn for de lokale bøndene. Ser man etter virker det som om området rundt den lille bekkekverna også en gang må ha vært et lokalt samlingspunkt for de omliggende gårdene. I 2002 ble den ferdig restaurert og gjenåpnet av ildsjelen Alf Rune Vrålstad, med hele 300 personer tilstede for å feire begivenheten. Ertzeid kverna er det vel noen som har hørt om før, men er man først på historisk grunn kan man gjerne stikke innom Reidun Ertzeid på Ertzeid Gård like ved. Hun er datter til Sturla Ertzeid, en lokalhistoriker, forfatter og kulturformidler av rang. På gården hennes henger det en treplate med teksten "Velkommen til gards. Kos dere med gamletida, det gjør jeg - og det gjør godt" 


En liten kuriositet er at det langs veien like ved kverna står et stort vanntrau som er hugget ut av ett eneste stykke stein. Slike trau ble laget og benyttet for å gi farende hester vann. Det sies at kunstneren Gustav Vigeland fra Mandal i sin ungdom - kanskje mens han bodde hos onkelen i Vigeland - reiste forbi her og at han da måtte stoppe opp for å betrakte nettopp dette trauet. Det hadde vist en usedvanlig spennende utforming - slik ble det vurdert av han som senere skulle bli Norges mest berømte steinhogger.

Flatholmen fyr, Rogaland, Norway

Flatholmen fyr ligger på en liten øy utenfor Tananger havn og rett øst for Rott. Fyret ble bygget i 1862 og ombygget i 1932, i 1952 og i 1984. I 1932 fikk fyret tåkelur og først i 1984 ble den gamle lampen skiftet ut og elektrifisert slik at fyret kunne automatiseres. Fyret på Flatholmen er egentlig ganske lite. Det er bare drøyt 8 meter høyt og har en rekkevidde på ca. 13 nautiske mil. Dette er derimot tilstrekkelig til at lyset er godt synlig mellom de større kystfyrene i sør (Feistein) og i Nord (Bragen). Senere er det satt opp et høyere og kraftigere fyr ved Kolnesholmane. Dette gjør innseilingen fra sør litt enklere og mer oversiktlig.

Skipsleden fra Jærens rev til Tungenes passerer alle disse fyrene og den er godt merket med lys og staker. Like sør for Flatholmen ligger de små øygrupper, Sørskot og Gårskot. Det sies at det under 2. verdenskrig var en tysk lastebåt full av brennevin som forliste mellom disse skjærene, men dette skipet er så vidt man vet aldri funnet.

Det er knyttet en spesiell og tragisk historie til Flatholmen i Rogaland. 

24. januar 1894 skulle fyrvokter Ingebret Andreas Olsen ro over sundet mellom Flatholmen og fastlandet med sine 2 sønner - Ansgar og Thorvald. Det var kraftig uvær denne dagen og da båten kantret i bølgene havnet alle 3 i det kalde vannet og båten sank under dem. De 2 småsøstrene, Bertine og Ester, stod alene igjen på Flatholmen og var vitne til ulykken. De fikk satt ut en ny båt og greide å ro ut for å forsøke å redde både faren og de 2 brødrene. De greide å få Anskar ombord, men både faren og Thorvald forsvant i brenningene og ble aldri funnet.

Historien om de modige søstrene vakte oppsikt langt utenfor Norges grenser og i dag er det reist en minnestøtte for dem i Tananger havn. 

Tananger, Rogaland, Norway

Havnen i Tananger har vært i bruk fra tidlig på 1600 tallet. Dette er den dypeste og tryggeste havnen nord for Egersund og sør for Stavanger. Havnen har også vært flittig i bruk som både nødhavn og som handelssted for en blomstrende hummereksport. Allerede i 1623 ble det eksportert levende hummer til Nederland og importert salt motsatt vei. På det meste ble det sendt ut ca. 100.000 hummere årlig via Tananger havn og det resulterte selvfølgelig i at det etter hvert ble etablert et lite samfunn her ute. Dette var og en av årsakene til at lokalbefokningen ble tilgodesett med eksklusive varer som tobakk, kaffe, te og andre godsaker som det var nesten umulig å oppdrive på denne tiden. 

Under Napoleonskrigene var det stasjonert små kanonbåter som mannskapet måtte ro rundt fienden. Historien forteller at disse små kanonbåtene under Napoleonskrigene flere ganger jaget bort engelske krigsskip som forsøkte å innta havnen. Under 1. verdenskrig var det også stasjonert norske krigsskip her og under 2. verdenskrig var det tyske soldater som okkuperte de fleste av husene i Tananger. 

I perioden fra Lauritz Rott bosatte seg her som den første fastboende 25. februar i 1684 og frem til Tananger ble en del av Sola kommune økte antall fastboende til over 6.500 innbyggere. I dag domineres lokalmiljøet av oljeindustrien. Det er flere store selskap innen både oljeproduksjon og oljeservice som er etablert rundt havnen. Denne moderne havnen brukes også som interkommunal felleshavn for hele Nord-Jæren, både som en containerhavn og som mottaksterminal for naturgass fra Kårstø. Det går daglige fergeruter sørøver til Danmark og nordover til Bergen.

Farvannet utenfor Tanager ble regnet som farlig og usikkert helt frem til skipsleden ble merket med staker og fyr. I dag står det et kystfyr i sør (Feistein) og ett i nord (Bragen) som viser vei. Mellom disse fyrene må man navigere mellom staker og mindre fyrlykter. Tananger er derfor den lokale loshavnen for Nord-Jæren og spesielt innseiling til Kårstø raffineriene utenfor Stavanger. Tidligere var det stasjonert en redningsskøyte her, men denne er nå byttet ut med et hurtiggående fartøy (RS151 «Sjømann») som er stasjonert i Stavanger.

   

Strada della Forra, Lago d'Garda, Italy

Strada della Forra er en helt spesiell veistrekning. Den ligger på vestsiden av Garda sjøen - på motsatt side av Malcesine. Det som er spesielt med denne veistrekningen er først og fremst at man endelig fant en mulighet for å bygge en vei opp til den lille fjellbygden Tremosine og at veien er lagt i et gammelt elveleie der elven Brasa en gang rant. I dag er elven lagt i rør på deler av strekningen, men slik har det ikke alltid vært. Først rant den i strie stryk gjennom de trange passasjene nedover fjellet. Det var vanskelig å regulere vannmengdene og det resulterte i mange årlige oversvømmelser med tilsvarende ødeleggelser. Derfor ble det sprengt ut noen litt bredere passasjer og noen smale tunneler i elveløpet slik at vannet kunne renne friere.

Da veien skulle bygges gjorde man det så enkelt som mulig - det var jo ikke så stort trafikkbehov langs denne strekningen. Tunnelene for vannet ble rett og slett bare asfaltert og gjort om til vei, mens vannet ble ledet i rør under veibanen. Få tenkte seg den gang at bilene etterhvert ble så brede at de ikke gikk gjennom disse smale tunnelene. Så også i vårt tilfelle, så da var eneste mulighet å ta en tur på byen for å leie en liten Fiat slik at vi kunne utforske denne spesielle veistrekningen.

Offisielt heter veien Strada Provinciale 38 og den som i 1913 kom på den brilliante ideen om å benytte elveleiet til vei var Arturo Cozzaglio. Han fikk oppdraget av den lokale sognepresten Giacomo Zanini i Vesio. Hva som var sognepresten motiv for en vei opp til fjellbygdene kan man jo bare tenke seg. Opprinnelig var veien helt uten noen form for regulering. Da stod det skilt i begge ender med tekst om at veien var best egnet for små biler med velfungerende horn og at det var minimalt med møteplasser underveis. Vegen ble derfor bare anbefalt til erfarne sjåførene som måtte være forberedt på å rygge - og om mulig - å finne en bred nok passasje for 2 biler. I dag er de smaleste strekningene lysregulert og dermed også enklere å forsere.

Mange berømtheter har reist gjennom her og Winston Churchill var en av dem. Han kalte vegstrekningen for "Verdens 8. underverk". Andre kjente sjåfører med erfaring fra denne veien er James Bond i åpningsscenen av filmen "Quantum of Solace" fra 2008. I denne åpningsscenen kjører James Bond en eksklusive Aston Martin DBS. Scenen måtte tas opp flere ganger og i løpet av disse opptakene var det visstnok 6 av bilene James Bond (eller var det kanskje hans stuntmenn) brukte som ble totalvraket, mens en stuntmann med den 7 bilen ble utsatt for en ulykke og forsvant sporløst i Gardasjøen. Verken han eller bilen ble noen gang funnet igjen. Norsk pris på en slik Aston Martin DBS er for tiden drøyt 4.0 mill. pr. bil og de 7 bilene som ble ødelagt utgjør ca. 50% av det totale bilbudsjettet for denne filmen. Vil du se denne åpningsscenen med James Bond fra "Quantum og Solace" så finner du den her og vil du ha en litt roligere presentasjon av Strada della Forra så kan du klikke her.

Veistrekningen har fått god omtale i det britiske TV programmet Top Gear og på nettstedet dangerousroads.org. Den benyttes også ofte i reklamefilmer for bilmerker som BMW og Mercedes.

Pandenga sul Garda, Lago d'Garda, Italy

Pandenga sul Garda er en typist italiens ferieby. Her er det minimalt med hotell, men mange originale italienske sommerhus - vurdert etter bilparken som står utenfor husene er disse i hovedsak eid av overklassen fra Verona. Man kan si både mangt og meget om den ekstragavante stilen her, men det er tydlig at velstanden ligget tykt utenpå. Det som derimot kan være positivt er at det er muligheter for å leie et slikt hus og leve som en greve i en uke eller to.....en såkalt "Il Conte di Pandenga sul Garda"

Som den respektable badebyen dette egentlig er så finnes det selvfølgelig også en strandpromenade. Der ligger de små strandbarene, de litt større strandrestaurantene og de enda større stranddiskotekene på rekke og rad. Langs stranden kan man gjerne leie seg både pedalbåter og strandstoler hvis man ikke gidder å ligge å flytte i det varme vannet. Og blir du lei av alt dette kan du ta en tur opp til den gamle borgen som ligger på en høyde over byen. Den ble bygget i år 1154 og var helt frem til 1330  i Scala familiens eie. Slik var det dengang, var man rik så var man ofte perverst rik - på allmuens bekostning.

Lazise, Lago d'Garda, Italy

Lazise er den viktigste havnebyen på østsiden av Garda sjøen. Byen ligger rundt en pittoresk liten havn og er voktet av en mektig borg fra 1100 tallet. Lazise ligger midt i vindistriktet som er mest kjent for sine Valpolicella viner. Årsaken er at den fruktbare morenejorden gir ekstra gode vekstvilkår for druene som brukes til viner som f.eks. Bardolino og Amarone. Herfra kommer også den spesielle røde steinen som ble brukt i mange av de gamle eksklusive palassene i Verona - så også i Casa di Giulletta, huset der Shakspeare`s Juliet står på balkongen og skuer mot sin beiler, mens Romeo kvader sin kjærliget opp mot henne. En liten kuriositet i denne sammenheng er at Romeo og Juliet ikke er en helt original fortelling av Sheakspeare. Den ble skrevet før hans tid og inpirasjonen til sin versjon hentet Shakspeare`s fra et verk av Arthur Poem ("The Tragicall Historeye og Romeus and Juliet", skrevet allerede i år 1562). Og som ikke det var nok er mye av teksten i dette verket igjen hentet fra Dante's Purgatory som ble skrevet midt på 1300 tallet. Balkongen derimot ble ikke tatt inn i historen før på 1900 tallet så konklusjonen er nok dessverre at Shakspeare's fortelling om det elskende paret er sjarmerende nok, men langt fra original og autentisk.

Like nord for Lazise ligger byen Bardolino, kjent for sin gode vin. Det er i dette området rundt Bardolino de fleste Valpolicella vinene produseres. Vinen med samme navn som byen - Bardolino - er en av disse og den skal drikkes ung. Hovedingrediensen er Corvina druer, men Valpolicella viner finnes i mange andre varianter. Den normale vinen karaktiseres som Ripasso og lages ved at man tyner alt man kan ut av både druer og skall. Andre viner som f.eks. Ricioto della Valpolicella er en vin som produseres av druer som er lufttørket (og ofte ekstra gjæret). En av de mest kjente vinene som lages på denne måten er Recioto Amarone - den hører med blant de mest alkoholholdige vinene som lages, og den er dyr.

Nå lages det også andre viner og alkoholholdige drikker i dette området, en videreføring av en mer enn 3.000 år gammel tradisjon. Her finner du opphavet til kjente produkter som Grappa og Prosecco. I Italia starter man gjerne et måltid med en musserende Prosecco, drikker en lett rødvin til maten og avslutter med en fyldig renbrent Grappe til dessert. En av de største produsentene i denne området er den kjente vingården Masi.

Italienske viner har 4 ulike klassifikasjoner. Beste kvalitet heter DOCG og denne tildeles et fåtall vingårder (faktisk ingen i Veneto). Neste klassifisering er DOC. Her finner du de fleste italienske vinene. Så kommer klassifiseringen IGT som er ny i Italia og tilsvarer den franske klassifiseringen Vine de Pays. Den siste italienske klassifiseringen er Vino da tavole som egentlig er en klassisk bordvin. I denne kategorien kan du finne mange gode og rimelige viner. Årganger på vinene er ikke spesifisert da de aller fleste vinene fra Veneto regionen skal drikkes unge. På tampen kan det være greit å huske på at f.eks. Chianti viner har sin egen klassifisering (i tilfelle du leter etter merking uten å finne noe.....).

Desenzano del Garda, Lago d'Garda, Italy

Desenzano del Garda er en lite koselig by som ligger helt sørvest ved Gardasjøen. Til å være en såpass liten by har denne byen en imponerende småbåthavn. Selve havnen ble laget under de italienske uavhengighetskrigene rundt 1860 og er i dag et godt utgangspunkt for en rundtur med dampbåt på Gardasjøen. De fleste utfluktene på sjøen stopper nemlig her og byen er også et yndet sted for tilreisende bade- og nattklubbturister.

I Desenzano del Garda er gågatene kledd med palmer og det finnes en liten kafe på nesten hvert eneste gatehjørne. Ved juletider arrangerer også byen en spesiell festival med en stor prosesjon som heter Canto della Stella - som betyr å synge for stjernene.

Sirmione, Lago d'Garda, Italy

Sirmione ligger på en smal halvøy i sørenden av Garda sjøen - Italias største innsjø - og er et sted man bare må besøke på en reise rundt Garda sjøen. Halvøyen er knyttet til fastlandet via en enkelt bro som går gjennom borgen til den gamle ærverdige italienske adelsfamilien Scaliegeri. Dermed kunne de kontrollere all trafikk inn og ut fra halvøyen. Det er vel en grunn til å anta at de som bodde på innsiden av borgporten var eid med hud og hår av den mektige familen og at de neppe unnlot å kreve skatter og avgifter av alt som foregikk eller ble solgt fra området.

 

Familien Scaliegeri bodde opprinnelig i Verona og borgen er i samme bygestil som man finner igjen i flere sentrale bygg i sentrum av byen. Borgen i Sirmione heter Rocco Scaliegeri og er en av flere borger som opprinnelig var i familiens eie. Den ble bygget på 1200 tallet og kjennetegnes med de karekteristiske buede skyteskårene. Det ligger også en en borg eid av familien Scaliegeri ved Riva di Garda, helt i andre enden av Garda sjøen. Den heter "Rocco di Riva"

 

På den tiden borgen ble bygget var det turbulente tider i Italia. I år 1263 startet familien Scaliegeri sitt 127 år lange styre over Verona og omegn - og deres metode for å beholde makten var relativt kynisk og hensynsløs. Derfor fikk familien lokale kallenavn som "Mastino" (Mastiff) og "Can Grande" (Store Hund), men når de først satt trygt ved makten skapte de både ro og orden i en by som hadde vært herjet av ulike maktkamper mellom flere sterke familieklaner. Den verste var nok den pågående Visconti familien som på denne tiden regjerte i nabo regionen Lombardia.

 

Scaliegeri familien styrte i Verona og Veneto med jernhånd helt frem til byen ble inntatt av soldater fra Milano i 1387. Etter dette var det flere fremmede makter som tok kontroll over både Verona og store deler av regionen Veneto. I tur og orden ble de styrt av bystaten Venezia, Frankrike og Østerrike før Verona til slutt ble innlemmet i det forente Italia i 1866.

 

Scaliegeri familien var nok ikke så usiviliserte som datidens autokratiske ledere normalt var. De inviterte bl.a. poeten Dante Aligieri (1265-1321) til å bo ved deres hoff fra 1301 til 1304 og mens han bodde der tilegnet han siste del av verket "Den gudommelige komedie" til familien. Denne delen av Dantes verk heter forøvrig "Paradiset", men om det var tiltenkt som en gest til familiens gjestfrihet sier ikke denne historien noe om. Dante døde forøvrig i Ravenna på Amalfikysten sør for Napoli (se egen beskrivelse). Ravenna var den samme byen som skagenmaleren Peder Severin Krøyer bodde i mens han malte sine mest berømte sommerbilder fra sandstrendene rundt Skagen - men det er en helt annen historie som ikke er spesielt populær blant danske nasjonalister.

Selv i dag går den eneste veien ut til halvøyen i Sirmione gjennom borgen. Veien er smal gjennom de gamle bygatene og man må ha en spesiell godkjenning for å ta med bil inn i byen - enten som fast innbygger eller som gjest på et av de få hotellene innenfor bymuren. Gjester og besøkende må derfor parkere bilen på utsiden av borgen og gå inn gjennom den omtale broen. Som en del av borgen ble det også bygget en egen havn som faktisk ligger innenfor murene. Her var det plass til både de lokale fiskebåtene og familiens egen flåte i tilfelle dårlig vær eller angrep utenfra. 

Helt nord på halvøyen ligger ruinene etter en gigantisk romersk villa som ble bygget av den relativt ubetydeloge og ukjente dikteren Gutollo. Ruinen heter "Grotto di Gutollo". I dag kan man bare se grunnrisset av dette enorme byggverket og de omliggende hagene. Steienblokkene fra bygget er fjernet og sikkert brukt til å bygge opp mange hus og gårder rundt omkring på halvøyen. 

Previous visits:  2005 - 2019

St. Johann, Austria

St. Johann er et populært skisted i Østerrike. Byens kirke ble tilegnet døperen Johannes og da må jo bare stedet hete St. Johann. Nå var jo ikke akkurat det så originalt for det finnes ganske mange andre steder som også heter St. Johann i Østerrike og de fleste forteller den samme historien om sine egne kirker.  Uansett - tok med dette med her siden det var et greit bilde selv om det kanskje ikke var akkurat denne kirken som ble tilegnet døperen Johannes.

Salzburg, Austria

20.000 år før vår tidsregning lå den en stor sjø i dalen der Salzburg er i dag. Den var ca. 30 km. lang og ca. 12 km. bred. I denne sjøen stakk det opp 8 øyer som i dag er byfjellene i Salzburg. Noe senere - omkring 3.000 f.kr. - hadde vannspeilet sunket og det er i denne tiden de første innbyggerne slo seg ned her. De startet med saltutvinning og på den tiden var saltet nesten mer verd enn gull. Årsaken var de hadde oppdaget at saltet kunne brukes til konservering av mat. Omkring 1.800 f. kr. var det flere bosetninger fra bronsealderen og fra den tiden og helt frem til romertiden var området stort sett bebodd av keltiske stammer.

Det var den romerske keiseren Claudius som fikk grunnlagt Juvanum - den lille romerske landsbyen som senere skulle bli til Salzburg. Juvanum ble etter hvert til og med regnet som hovedstaden i regionen. Den fikk også etterhvert en stor betydning som transport- og handelsknutepunkt. I år 447 ble Juvanum totalt ødelagt av en østgermansk bajas-stamme ledet av krigsherren Walamir og i løpet av de neste 11 årene flyttet hele den romerske befolkningen bort fra stedet.

Biskop Rupert av Worms ble senere beordret av hertug Theodo II til å reise ut for å misjonere i dette frafalne landområdet og da startet også en lang periode der ulike biskoper etablerte sine egne domener gjennom å bygge borger, katedraler og kloster. Byens Salzburg begynte da å ta form.

Så følger noen viktige merkedager for Salzburg. I år 1383 brant byen ned. I 1541 døde legen og alkymisten Theophrastus Bombastus Paracelcus von Hohenheim (synes du det var noe kjent med mellomnavnene?). l 1613 bygges slottet Hellbrunn. I 1623 etableres byens første universitet. Den 27. januar 1756 ble det født en liten gutt som fikk navnet Johannes Chryosomus Wolfgangus Theophilius - han ble heldigvis senere bedre kjent som Wolfgang Amadeus Mozart. Lille Wolfgang var barn nummer 7 i rekken. I 1791 dør Mozart i Wien, bare 35 år gammel.

Borgen Hohensalzburg er det tydeligste landemerket i byen. Den ble bygget i middelalderen og er lett tilgjengelig. Det går nemlig en tandhjulsbane fra byen og opp til festningen.

Det finnes en mengde flotte bygning, slott og katedraler i Salzburg, her er noen som er værd et besøk. Hellbrunn ble bygget som et jakt og lystslott. Hovedattraksjonen er de berømte vannfontenene som kan være temmelig overraskende på besøkene den dag i dag. Her ble det også anlagt et teaterscene hvor den første tyskspråklige opera ble fremført i 1617 ("Orpheo" av Claudio Monteverdi). I et hjørne av parken ligger det en zoologisk hage. Mottoet for denne er at "her kan vi bare vise lykkelige dyr".

Det bor ca 150.000 innbyggere i Salzburg og byen ligger 425 moh. Det som er igjen av den store sjøen er bare elven Salzach som fortsatt renner rolig gjennom byen. Og hvis du nå har hørt rykte om  Untersberg så stemmer det at dette fjellet (1.806 moh.) som har gitt navnet til det mange mener er en mirakelmedisin for dagen derpå så ligger dette fjellet ca. 12 km utenfor byen. Det går en egen svevebane opp til toppen så du slipper å gå særlig mange høydemeter - enten du er ute på en sprek tur eller det faktisk er dagen derpå.....