lørdag 3. oktober 2015

Vulcano


 
Vulcano er den av de Eoliske øyene som ligger nærmest Sicilia. Arealer er ca. 21 kvadratkilometer og toppen av øyen ligger på 499 moh. Det bor i underkant av 500 mennesker på øyen. Navnet på øyen kommer ikke fra den enorme vulkanen på hovedøyen. Det er egentlig motsatt, nemlig at det er øyen Vulcano har gitt oss et samlebegrepet "Vulkan" på alle verdens vulkaner. I romersk mytologi trodde man til og med at ildguden Vulcanus hadde sin store smie på denne øyen. Historiene om guden Vulcanus finner man for øvrig i en aller annen form i de fleste mytologier rundt Middelhavet. I følge sagnene skal visstnok også den greske guden Aeolos ha bodd her. Han var guden som styrte alle verdens vinder. Den gang het denne øyen Hiera, men fellesnavnet på dette øygruppen har fått sitt navn etter den samme guden Aeolos som senere ble til Aeolo og deretter Eolisk.

Allerede på romertiden ble det drevet stor industri på øyen. Skogen ble fortløpende hugget ned for å holde gruvene i gang. Dette varte helt frem til det siste treet falt på slutten av 1800 tallet. Det var Bourdon familien som stod for industrialiseringen i moderne tid og når familiedynastiet kollapset i 1860 ble deler av øyen solgt til engelskmannen James Stevenson. Han bygde en enorm villa, åpnet enkelte av de nedlagte gruvene igjen og startet dyrking av vindruer til produksjon av Malvasiavin. Dette var en stor industri som varte helt til det siste store vulkanutbruddet i 1888. Dette utbrudd varte i over to år. Mens selve utbruddet pågikk benyttet James Stevenson muligheten for å selge unna alle sine eiendeler til de lokale oppsitterne. Han kom aldri selv tilbake til Vulcano, men han store villa står der fortsatt.

På den lille naboøyen, som heter Vulcanello, er det to tydelige krater som har skapt hele øyen lag for lag og tilslutt hevet den over vannet. På hovedøyen er den enorme vulkanen godt synlig og her ryker det fortsatt svovelgass etter det store utbruddet i 1888. I dag er det mulig å gå opp til kraterkanten på en merket sti. Turisme er den viktigste inntektskilden og på denne øyen er de spesielt stolte av sine strender, sine varme kilder og mulighetene - for de med spesielle interesser - til å legge seg i naturlige svovelholdige gjørmebad.

 

fredag 2. oktober 2015

Stromboli


 

Selv om Stromboli er en liten øy er det her man finner Europas mest aktive vulkan. Øyen er bare 2 km. i diameter og det bor knapt 400 mennesker her ute. Toppen av fjellet ligger på 926 moh. Mens krateret på vulkanene ligger 80-90 meter under denne toppen. Vulkanen har i snitt et utbrudd hver 20 minutt døgnet rundt og disse utbruddene omfatter utblåsing av lava, pimpstein, støv og damp.

Dette fenomenet er jo i seg selv en stor turist attraksjon så derfor arrangeres det faste turer fra de andre øyene ut til Stromboli hver morgen. Her ute kan du enten vandre litt rundt i den spennende naturen eller koble deg på en lokalkjent guide som fører deg eller gruppen din opp til kraterkanten. Turene starter som regel før soloppgang og du er ikke tilbake før etter solnedgang. Enkelte turer har snudd døgnet slik at du kan oppleve vulkanutbrudd på nært hold om natten. Dette er derimot ikke en tur man tar på egenhånd og det kreves en del utstyr (og god form) for å komme både opp og ned på en lang dag. Bor du på en av de andre Eoliske øyene kan du kjøpe en turpakke med både båttur og guide for å få med den en uforglemmelig opplevelse.

 
Det er en del myter knyttet til Stromboli, bla.a. fra Jules Vernes roman «Til jordens midtpunkt» der det fortelles en historie om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. I flg. denne historien skal det være mulig å gå fra den ene vulkanen til den til den andre vulkanen hvis man først bare finner den riktige inngangen. De fleste som har behov for å flytte seg på denne måten tar nok like vel fly mellom disse destinasjonene. Det som derimot er sikker er at det må finnes en eller annen magmakanaler mellom vulkanen på Stromboli og den store vulkanen Etna.
 
Øyen Stromboli er den nordligste av de Eoliske øyene og dermed også den som ligger langt fra fastlandet. Når det er utbrudd her er dette godt synlig fra alle de andre Eoliske øyene.
 

Salina

 
Salina er en litt spesiell øy. Den er den nest største av de Eoliske øyene og den er vulkansk som alle de andre. Øyen er dannet av 6 store vulkaner som nå alle er inaktive. De to yngste vulkanene ligger på de to høyeste fjelltoppene (hhv. 962 og 860 moh.). Yngre vulkanene er i denne sammenheng relativt gamle og fra perioden lenge før det kom fastboende til øyen. Det siste kjente utbruddet her var for ca. 13.000 år siden. De to fjelltoppene blir kalt "Tvillingene", noe som igjen ga øyen det navnet de gamle grekerne brukte på øyen - Didyme. Store deler av øyen er i dag innenfor et stort naturreservat som ble opprettet i 1981.

Her ligger det fem små landsbyer - en i hvert "hjørne" av øyen. På luftfoto ser det nesten ut som om de fastboende har vært veldig uenige om ett eller annet og at de derfor har bosatt seg så lang fra hverandre som overhodet mulig. Det går riktig nok noen veier over øyen, men det kan jo virke som om ingen har hatt noe behov for mye trafikk mellom disse småstedene. På tross av dette bor det i dag ca. 2.300 innbyggere på øyen. Den reelle begrunnelsen for at det er så få veier på øyen er nok ikke at folk er uvenner, men at det meste av øyen er innenfor det store naturreservatet. Innenfor dette reservater er det ikke lenger lov å bygge noe som helst - heller ikke nye veier. Dermed er hele denne øyen et eldorado for friluftsmennesker som vil oppleve den spennende naturen på helt på egenhånd. 

Dagens navn, Salina, kommer opprinnelig fra saltproduksjonen som tidligere foregikk  på sørsiden av øyen. I dag utvinnes det ikke lenger salt, men siden Salina er den frodigste av de Eoliske øyene er den i dag bedre kjent for produksjon av vindruer. Disse brukes til produksjon av Malavasianvin og den lokale varianten av denne vinen heter "Malavasia della Lipari".

Man tror de første som slo seg ned her kom hit allerede i tidlig bronsealder. I historiebøkene nevnes øyen første gang i forbindelse med at Spania erklærte krig mot Frankrike (1544). Den franske kong Frans I sendte den gang en flåte med krigsskip som overvant spanjolene like utenfor kysten av Salina. Etter dette ble både Salina og de fleste andre Eoliske øyene helt avfolket. Hvem som var de første til å returnere sier historien ingen ting om.

Acquacalda, Lipari, Italy



Acquacalda er en bitteliten by på nordsiden av øyen Lipari. Her er det ikke mye å ta seg til ut over å å gå tur i det spennende kystlandskapet eller å besøke en av de små restaurantene som ligger her. De er berømt for sin tilberedning av spennende sjømat og det er ikke lenger til Lipari enn at man lett kan ta turen for et bedre måltid i Acquacalda.


Opprinnelig vokste byen like i nærheten av de gamle gruvene ved vulkanen. I flere år ble det drevet med utvinning av både pimpstein og Abdisian. Gruvene er for lengst nedlagt og i dag er det bare noen få entusiaster som plukker Abdisian stein til litt lokal smykkeproduksjon. De fleste husene her brukes nå som feriehus.


 

Lipari, Italy


 
Lipari er den største av de Eoliske øyene og her er det ca. 10.000 fastboende. Disse bor for det meste i en av øyens 3 tettsteder. Sørøst på øyen ligge den største byen som for enkelthets skyld også heter Lipari. På nordsiden av øyen ligger et mindre tettsted som heter Acquacalda. Midt i mellom disse stedene ligger det en liten strandby som heter Canneto. De to siste små tettstedene heter hhv. Quattropani i nordvest, like under fjellet med samme navn, og Pianoconte som ligger i sørvest.

Øyen Lipari er også av vulkansk opprinnelse, men alle vulkanene på øyen er i dag kalde. Sporene etter utallige utbrudd ligger derimot like opp i dagen. På Lipari har men greid å skape en industri i rensing og salg av en vulkansk stein som heter Absidian. Det er grønn-svart og glassaktig stein som hentes ut i de steinbruddene som ligger i områdene rundt gamle vulkanske krater. Disse steinene slipes til både smykker og figurer. Fra Lipari har man tidligere også drevet en ustrakt eksport av pimpstein fra de gamle vulkanene.

Byen Lipari består stort sett av små pastellmalte hus som ligger i ring rundt den gamle spanske borgen nede ved havnen. Borgen er brukt til mange formål og den har etter hvert også blitt et samlingspunkt for katolikker. Innenfor murene er det både kloster og flere store kirker. Under 2. verdenskrig ble Mussolinis politiske motstandere deportert hit. I dag ligger det i tillegg et amfiteater, et ungdomsherberge og et arkeologisk museum i de gamle bygningene. En liten kuriositet er at det også er en gammel gravlund bortgjemt i et hjørne av det opprinnelige klosteret. Her var det lite jord å begrave folk i så de døde ble lagt i sarkofager av stein oppe på marken. Sarkofagene står der fortsatt – de døde er borte vekk.


En rundtur på øyen Lipari kan være en spennende opplevelse. Den lille byen Acquacalda på nordsiden er allerede nevnt, men det finnes mer. Det er bare en vei rundt øyen. Her går det busser, men de går ikke helt rundt. Uansett hvilken vei man velger går de tur/retur på samme side av øyen. For å kommer rundt hele øye må man derfor enten leie bil eller scooter. Disse finner du nede i havnen og det er billig å leie. Ikke bry deg om å tegne noen ekstra forsikring, det er nemlig ingen slike forsikring som gjelder her ute på øyen.

Er du her i august kan det kanskje og være greit å vite at øyens skytshelgen – San Bartolomeo – feires med en stor fest den 24 august hvert år. Øyens største katedral heter da også (ikke helt uventet) «Basilica concattedrale di San Bartolomeo di Lipari” 

Fra vestsiden av øyen kan man komme helt opp på Monte S’Antonio. Alle fjelltoppene er gamle vulkaner og dette er øyas nest høyeste fjell med sine 594 moh. I klart vær er det en utrolig panorama utsikt. Helt her oppe ligger også øyens vannreservoar. For å samle vann har man lagt et enormt betong dekke i bunn av et gammelt vulkansk krater. Helt nederst er det en pumpestasjon som fordeler vannet videre ut til resten av øyen, en original og effektiv løsning for å kunne samle opp regnvann. Videre kan man kjøre opp til det høyeste fjellet som heter Quttropani. Her ligger det en liten hvitmalt gresk kirke som heter Chiesa Vecchia. Utsikten er mot naboøyen Salina, men på en klar dag ser man alle de Eoliske øyene unntatt den spesielle øyen som heter Vulcano og som ligger mot sør.

I sørvest kan man ta fotturen ned til Spiagglia Valle, en strand med helt svart sand omgitt av høye vulkanske klipper. I teorien skal denne turen bare ta ca. 15 min. hver vei – på en varm sommerdag må du regne noen timer mer for terrenget er bratt og ulendt. Helt mot sør heter fjellet Spondan di Vinci. Herfra er det også en flott utsikt mot de gamle vulkanene på øyen Vulcano. Veien opp går gjennom den gamle byen og er ikke spesielt godt merket. 
Homers verk om Odyssevs er nevnt ved flere anledninger og den er også aktuell for Lipari. Her gjelder det avsnittet om nymfen Calypso som holdt Oddyssevs fanget i syv år. Flere litteraturforskere som har studert detaljene i teksten mener at det må ha vært her på Lipari han ble holdt fanget av den fagre nymfen....  

 

De Eoliske øyene



De Eoliske øyene består av 7 større øyer og en del flere små. De store øyene er Vulcano (500 innb.), Lipari (10.000 innb.), Panerea (300 innb.), Alicuda, Filicudi, Salina og Stromboli. Det bor fastboende på alle øyene unntatt de to som ligger lengst vest, Alcuda og Filcudi. Til gjengjeld er det kanskje disse 2 øyene som gir den største naturopplevelsen – både over og under vann. Her ute finnes det ikke andre muligheter for overnatting enn de du tar med deg selv. Panera er den minste av øyene, men samtidig også den mest eksklusive. Denne øyen er kjent for sine mange grotter, det klare vannet og et aktivt og pulserende natteliv. På øyen Salina finner man flere svarte sandstrender og mulighet for å snorkle mellom både sjøpinnsvin og blekksprut.
 

Alle øyene er av vulkans opprinnelse, men i dag har det meste av de seismiske aktivitetene stilnet. På Stomboli og Vulcano er det fortsatt vulkans aktivitet med utslipp av damp på Vulcano og med faste utbrudd av lava fra krateret på Stromboli (se egne beskrivelser). De andre øyene i denne gruppen er alle kalde vulkaner. Lipari er den største øyen og her ligger også «hovedstaden» i øygruppen, som for enkelthets skyld også heter Lipari.

 
Selv om dette er vulkanske øyer er det lett å tro at de er dannet der de ligger i dag. Det stemmer derimot ikke. De Eoliske øyene er restene etter en stor fjellkjede som gikk mellom det afrikanske fastlandet. Forskyvning i de store jordplatene har gjort at de i dag ligger nord for kysten av Sicilia og ikke lenger er knyttet til det afrikanske fastlandet. Man antar at vulkanen på Stromboli og vulkanen Etna er forbundet under havet. Etter det store utbruddet på Etna 3. des. 2015 ble det også roligere seismisk aktivitet ute på vulkanen Stromboli. Jules Vernes skriver i sin roman "Til Jordens midtpunkt"  om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. Denne historien er også filmatisert. Alle de 7 øyene i denne øygruppen står på UNESCO’s verdensarv liste.



 

torsdag 1. oktober 2015

Milazzo




Milazzo ligger helt nord-øst på Sicilia og regnes som havnebyen for de Eoliske øyene (se egen beskrivelse). Herfra kan man ta hurtigbåt ut til øyene. Det er en tur som tar ca. 1 time med gammeldagse hydrofoilbåter eller nesten en hel dag dersom du heller foretrekker å følge med bilfergen som kanskje (!) går en gang tur/retur hver dag. Byen ligger på en smal stripe med land som strekker seg utover i havet.

Milazzo er kjent fra mange mytologiske fabler og fortellinger. Et av de mest kjente er kanskje Homers verk «Odyssevs». I følge historien om Odyssevs var det nettopp utenfor dagens Milazzo at hans skip havarerte mens han var på hjem etter den Trojanske krigen som ble utkjempet mellom de antikke byene Troya og Sparta. Nå sier ikke denne historien noe om hvorfor i alle dager den erfarne sjøfareren Odyssevs seilte forbi her når han var på vei mellom en by i Lilleasia og en i Hellas. Uansett var det her han i følge sagnet traff på den mytiske menneskeetende kjempen Polypherus. I gresk mytologi var han kjent som sønnen til Poseidon og Thoosa, men også kjempen som var så overstadig forelsket i nymfen Galatea. Skulle han dukke opp i nærheten er han lett å kjenne igjen siden han bare har et øye - og det står plassert midt i pannen.

I dag er Milazzo en langt mer avslappende og rolig by. Det meste av byen finner du langs strandkanten nede i havnen. På en høyde helt ytterst på odden troner den gamle borgen som ble bygget av arabere i det 9 århundre. Borgen kalles kort og godt bare “Borgo” og den er alene en god nok grunn for et besøk i Milazzo – og hvis du er her den siste søndagen i september får du også med deg den store festen som hvert år arrangeres til ære for byens skytshelgen – Santo Stefano. En liten kuriositet i denne sammenhenger er at det i Italia er over 20 byer og minst 2 kjente øyer som er oppkalt etter denne helgenen. Hvor mange kirkebygg som finnes med dette  navnet er det nok ingen som vet......

Zafferone Etnea



Denne dovne byen har som de andre små byene rundt Etna også fått erfare fjellets krefter. Helt her nede ved havet, 3000 meter under vulkanens krater, ser man flere steder tydelige spor etter tidligere lavastrømmen. Under et stort utbrudd på vestsiden av Etna i 1992 stod byen i fare for å bli totalt ødelagt av en slik lavastrøm. Man kan nesten ikke tenke seg hvilke krefter som spiller her når det renner en kilometerlang flom av glødende lava nedover fjellsiden. Absolutt alt som kommer i veien for denne livsfarlige "elven" blir totalt ødelagt.

I disse dagene var det innkvartert både amerikanske og engelske soldatene i området. De fikk i oppdrag å bruke sine helikopter til å legge ut store betongblokker i et forsøk på å stoppe lavastrømmen. Det greide de ikke, men de fikk i det minste ledet den utenfor bebyggelsen og på denne måten begrenset skadene. Fortsatt står det igjen noen ruiner etter de ødelagte husene, som stille vitner om denne dramatiske dagen. Området som ble dekket av lava er bevart slik det ble forlatt den gang. Byens innbyggere har i god italiensk tradisjon satt opp en statue av Madonna som en takk for at det visstnok var hun greide å stoppe strømmen av lava like før den rant direkte inn i bygatene nedenfor.
Ut over dette er nok Zafferone Etnea bare en liten soveby, men den ligger langs den ene av de to hovedveien opp til toppen av Etna. Herfra går det daglige bussruter helt opp for de som evt. ikke kommer med egen bil. Tar man den turen kan man kjøre over fjellet istedenfor å kjøre veien rundt langs kystbyene. I dette fjell landskapet finnes det også mange små og sjarmerende landsbyer. Noen av disse er beskrevet på andre steder i denne (b)log'en.

 

onsdag 30. september 2015

Arcireale, Sicilia, Italy


 
 
Arcireale ligger på et platå av lava med en imponerende utsikt over havet. Byen ligger midt i sentrum av et frodig område der det dyrkes appelsiner og andre sitrusfrukter. I 1693 ble byen ødelagt av et stort jordskjelv. Dette var midt i den barokke perioden på Sicilia og det er derfor naturlig at byen ble bygget opp igjen i den samme byggestilen. Mange av disse byggene står fortsatt og San Sebastian kirken er en av de best bevarte.
Arcireale er også kjent for sine mange varme kilder. Disse har vært kjent og i bruk helt siden grekerne styrte i dette området og de ble kraftig utvidet til nye badeanlegg under romertiden. Man må vel innrømme at med dagens kunnskapsnivå så er er det ikke alle disse kildene som  virker like fristende. På sørsiden av byen ligger for eksempel kilden Santa Venera. Her kan du drikke eller bade i det radioaktive vannet eller smøre deg inn med den grå vulkanske gjørmen. Et gjørmebad her skal visstnok ha en viss gynekologisk helbredene effekt. Dett er selvfølgelig dårlig dokumentert og heller ikke åpenbart synlig etter at man er dekket over med denne gjørmen. Man trøster seg vel med at de fleste som forsøker overlever (i alle fall på kort sikt).

Like nedenfor byens sentrum ligger det flere andre om mer innbydende varme kilder. Helt i strandkanten ved Middelhavet, like nord for Architrale, ligger den lille sjarmerende byen som har gitt navnet til kilden Pozillo og da har du vel allerede gjettet at du er like i nærheten av stedet der det italienske mineralvannet med samme navn tappes på flasker.  

 

Monti Peloritani


Det finnes to store elver som renner rundt vulkanen Etna. I sør er det elven Fiume Sieto og i nord er det elven Alcantara. I flomsesongen er begge store og betydningsfulle elver, men i tørkeperioden er de omtrent helt tørrlagt. Selve elveleiet langs Alcantara er så stort og omfangsrikt at man knapt legger merke til den lille fjellbyen Monti Peloritani som ligger midt imot oppe i fjellsiden. Denne byen er ikke beskrevet i en eneste turistbrosjyre eller reisehåndbok. Den ligger bare der utenfor allfarvei – og selv om det ikke er en dråpe vann å se får man et innblikk i hvordan det må se ut her når de tørre slettene i dalbunnen blir fylt opp med frådende vannmasser.

Kommer man nordfra kjører man et stykke langs elven Alcantara før man krysser over en smal bro. Det er akkurat da du oppdager en ryddig, ren og fin by – midt i mot oppe i fjellet inn under Etna. Inne i byen går tydeligvis livet på hvilepuls. På benkene sitter de klassiske italienske damene og snakker lavmælt seg imellom, på boccia banen inne på byens torg står mennene og gestikulerer mer høylytt mens de engasjert fortsetter spillet og inne i de små barene sitter resten av den lokale befolkningen og tar livet med stoisk ro.

Så lurer man jo på hva disse menneskene som bor her oppe egentlig kan leve av. Svaret kommer etter at vi har passert byen og er på vei videre opp til fjelltoppen bak.  Her dukker det ene lille gruvesamfunnet etter det andre opp. Noen er tilsynelatende vedlikeholdt, mens andre åpenbart er forlatt og nokså overgrodde. Det er ingen synlige tegn på at noen av disse gruvene fortsatt er i drift. Det er da man innser at Monti Peloritani må ha vært den lokale "hovedstaden" for denne industrien, men også at det ikke lenger er denne gruvedriften som er den viktigste inntektskilden for byen befolkning. 
I Italia er det dessverre ofte slik at når man kommer litt utfor allfarvei så blir det mer søppel langs veiene, mer støy inne i tettstedene og til tider også flere avmålte og tilsynelatende lite turistvennlige italienere. Her var inntrykket det motsatte. På vei inn til byen var det ikke et eneste papir å se, kantene langs veien var nyklippet (og det finner man ikke ofte i Italia), gatene er ryddet og feid for søppel og det var plassert ut benker (uten graffiti) på hvert eneste grøntareal eller utsiktspunkt gjennom hele byen. Om årsaken kan være den utrolig flotte beliggenheten og utsikten til dalen under eller om det skyldes andre forhold skal ikke være sagt, men uansett var dette en positiv opplevelse på en litt regntung ettermiddag.  

 

tirsdag 29. september 2015

Messinastredet & Capo Pelero


Capo Polero ligger like nord for Messina (Sicilias 3. største by) og like sør for det smaleste punktet i Messinastredet - dette sagnomsuste sundet som skiller Sicilia fra det italienske fastlandet. Messinastredet er bare drøyt 3 km. bredt på det smaleste punktet. I gamle dager var dette innenfor en avstand av hva en god bueskytter kunne skyte en pil og derfor valgte de fleste sjømenn å gå midt ute i sundet for å unngå angrep fra aggressive pirater. På grunn av den spesielle formasjonen på landet dannes det sterke malstrømmer mellom flo og fjære. Når man tenker på at de på denne tiden ikke kjente til at det var månefasene som skapte tidevannet var det kanskje lett å forklare de farlige strømmene med at det var her det farlige sjøuhyret Kharybdis holdt til. Dette var det samme sjøuhyret Homer skriver om i sin beretninger om Oddyssevs.

Byen Capo Polero ser nesten ut som en blanding av en stor Kardemommeby og en skikkelig sjørøverby. Nord for byen ligger det en stor sandstrand som er flittig i bruk på sommeren. Det som derimot fanger oppmerksomheten er det ene av de to enorme høyspentmastene som står der ute på denne stranden. Dette var tidligere en viktig energiforsyning til Sicilia. I dag er linjene erstattet av en sjøkabel, men mastene - som også er fredet - står igjen som en slags portal på begge sider av Messinastredet.

I 2005 var det store planer om å bygge bro over Messinastredet. Målet var å binde sammen Sicilia med resten av Italia. Med et brospenn på ca. 4 km ville det den gang ha blitt verdens lengste hengebro. Til sammenligning ville det ha blitt et brospenn som var over dobbelt så lang som Øresund broen mellom Sverige og Danmark. Rent teknologisk blir løsningene bare bedre og bedre for hver revisjon av planene, men de utfordringene som kommer av de sterke vindene og ikke minst de store seismiske aktivitetene i dette område er fortsatt ikke løst på en forsvarlig måte. Hele det italienske fastlandet beveger seg nemlig nesten 2 cm mot øst hvert år. Derfor går det fortsatt faste ruter med bilferger og hurtigbåter over til fastlandet.

 

Novara di Sicilia


Navnet kommer av det grønne og frodige landskapet som omgir den lille byen. I Novara di Sicilia slapp de heller ikke unna den sicilianske historien med overherredømme av romere, bysantinere og normannere. De siste normanneren som styrte på Sicilia og som hadde sin bolig i denne lille byen kom fra regionen Lombardia inne på det italienske fastlandet. De som har et spesielt godt språkøre vil kunne høre at de i denne lille landsbyen fortsatt snakker en helt spesiell "Gallo-Italiensk” dialekt. Dette er en språklig etterlevning etter byens mest berømte person.
Landsbyen ligger på toppen av en åskammen med utsikt både mot de Eoliske øyene ute i havet mot nord (se egen beskrivelse), et spennende og dramatisk fjell landskap på sørsiden og utsikt i retning mot to andre gamle landsbyer - Tyndaris og Abacaenum. I den lille byen er det ikke mangel på kirkebygg. Her er det 5 forskjellige kirker som er i daglig bruk, den eldste er fra det 16 århundre. Her har det alltid vært tradisjon at kirker, palass og alle andre offentlige bygninger skulle bygges av lokale håndtverkere og med lokale materialer. En tradisjon de har holdt på helt frem til i dag. 

I januar hvert år arrangeres det en egen byfestival til ære for Saint Antonio Abbot. Da er det parader med hester og husdyr og alle får sin tildelte velsignelse fra kirkeklokkene som henger øverst i byens klokketårn.

mandag 28. september 2015

Giardini Naxos


Historien sier at byen ble grunnlagt i år 734 f.kr. etter at et skip med greske kolonister kom ut av kurs mens de var på vei sørover i Italia. Dermed ble Naxos også den første greske kolonien på Sicilia. Her finner man fortsatt alteret etter Appollon Archegetes – beskytter av alle greske innbyggere på Sicilia. Byen regnes derfor som utgangspunktet for alle andre greske bosetninger på Sicilia. Naxos fikk aldri noen betydelig posisjon når det gjelder rikdom og makt, men beholdt sitt religiøse hegemoni helt til byen ble totalt ødelagt av soldater fra Syracuse i år 403 f.kr. Man har funnet mange oldtidsfunn i dette området, noen er bevart og ligger tilgjengelig for publikum i byens velholdte park anlegg, mens andre er flyttet til ulike museum inne på fastlandet.
I dag er Giardini Naxos en ferieby med egen stor havn og mange luksuriøse hoteller. Byen besøkes også flittig av ulike cruisebåter som trafikkerer i områdene rundt Sicilia. Fra Giardini Naxos kan man spasere over til nabobyen Mazzaro og derfra ta en komfortabel taubanen opp til Taormina.

(Besøkt 2015 - 2023)

Castelmola


Castelmola ligger 529 moh. med utsikt over Taormina og store deler av kysten. Det er to veier opp hit, en særdeles smal og svingete bilvei der det nesten ikke finnes noen møteplasser og en enda mer svingete smal sti for de aller sprekeste. Byen er fra middelalderen og preges av små trange gater og hus som i hovedsak bygget av lokale materialer. Fra Castelmola forsetter stien videre opp til Monte Veneretta (884 moh). Skal du opp hit må du startet tidlig og forvente at du bruker det aller meste av dagen før du er nede igjen.

Denne sedate og koselige småbyen var visstnok også berørt i den sicilianske vesper aksjonen. Den hadde sitt utspring i en konflikt som oppstod i Palermo på 1. påskedag i 1282. Sicilia var på den tiden styrt av de franske Anjour’ene og det skulle ikke mer til for å trigge den spente situasjonen enn at en siciliansk kvinne påstod at hun var blitt fornærmet av en fransk soldat. Dette resulterte i at de handlekraftige sicilianerne drepte hver eneste franskmann på hele Sicilia før de inviterte Peter av Aragon til å bli deres nye konge. Deretter ble Sicilia styrt fra Spania i 500 år. Den brutaliteten vi av og til hører om var altså ikke noe som kom med fremveksten av mafiaen, men en form for problemløsning som har lengre tradisjoner på Sicilia.

søndag 27. september 2015

Taormina, Sicilia, Italy


Greske kolonister anla en ny by ved foten av Etna i år 735 f. kr. Like før hadde det vært et stort vulkanutbrudd og en tunge av flytende lava nådde helt ned til sjøen. På dette nye platået anla de en by som fikk navnet Naxos. I generasjoner etter dette var den i stadige konflikter med den langt større og mektigere byen Siracusa (se egen beskrivelse). Siracusa er også kjent som fødebyen Arkimedes, men det er jo en helt annen historie. Man antar at dette egentlig var en etnisk konflikt mellom disse to byene siden de greske innbyggerne i Siracusa var av dorisk avstamning, mens de som slo seg ned i Taormina var av ionisk avstemning. I år 403 utartet dette seg til et blobad der innbyggerne i Taormina ble tilnærmet utslettet. De få som overlevde ble enten tatt med som slaver til Siracusa eller ble jaget oppover de steile klippene bak byen. Her oppe på Monte Tauro grunnla de en ny by som fikk navnet Tauromenion. Dette er den byen vi i dag kjenner som Taormina.

Etter den puniske krigen ble Taormina innlemmet i Romerriket. På dette tidspunktet ble byen viden kjent for sin milde klima. Den vokste raskt og ble stadig utvidet på det lange smale fjellplatået den ligger på. En moderne by må ha kulturtilbud. Derfor ble det anlagt et stort amfiteater i utkanten av byen. Historien sier at utsikten fra tribunen på dette teateret var så formidabel at det ble bygget opp en scenevegg som skulle stengte for nettopp utsikten. Noen mente at årsaken var at alt for mange tilskuere så på utsikten og derfor gikk glipp av skuespillet nede på scenen. Realiteten var nok heller at en del av veggen ble bygget for at det skulle arrangeres gladiatorkamper og at de derfor måtte stenge igjen scenen slik at ingen kunne rømme. Mye senene (1939) ble deler av byen og teateret ødelagt under et alliert bombetokt som ble utført for å ramme feltmarskalk Kesselring som bodde i Taormina på den tiden. Deler av bakveggen raste sammen av rystelsene og utsikten til det blå havet, den langstrakte kyst stripen og den snødekte toppen av Etna ble igjen åpenbart. I dag er dette det neste største amfiteateret på Sicilia. Paradoksalt nok ligger det aller største amfiteateret på Sicilia i Siracusa.

Da Sicilia i år 900 ble erobret av arabiske Sarancenere var Taormina den første byen som overga seg. Byen fikk da navnet Aloezia, men da den normanniske perioden startet ble det gamle navnet Taormina igjen tatt i bruk. På 1400 tallet fikk byen en ny renessanse og i den perioden som da fulgte ble Taormina betraktet som det sentrale midtpunktet på Sicilia. Dette var nok også årsaken til at det første sicilianske parlamentet ble anlagt nettopp her (1411). Møtestedet var Palazzo Corvaja, et bygg som fortsatt troner midt i sentrum av byen. Etter denne perioden skjedde det lite eller egentlig ingen ting i Taormina før byen nesten 400 år senere igjen kom i fokus. Turismen vokste kraftig og den er i dag byens viktigste inntektskilde.

Man kan ikke besøke Taormina uten å bruke tid på «Piazza 9. Aprile». Her er det en imponerende utsikt over store deler av kysten og ikke minst byen som ligger nedenfor Taormina - Goiardinoi Naxos (se egen beskrivelse). Det er på denne åpne plassen man enten setter seg med en kopp italiensk kaffe eller et glass god siciliansk vin. Kanskje blir du da sittende på stambordet til den tyske poeten Johan Wolfgang Göthe, den engelske forfatteren D.H. Lawrence, Keiser Wilhelm av Tyskland, den amerikanske dramatikeren Tennesee William, den halvnorske forfatteren Roald Dahl eller kanskje på bordet som ble brukt av Elizabeth Taylor og Richard Burton mens de bodde her. I tillegg har byen hatt flere andre berømte innbyggere, men de bodde her lenge før Piazza 9. Aprile ble anlagt. Det var bl.a. den greske kongen Pyrrus og den normanniske erobreren Roger de Hautville – han som endret Sicilia til et vestlig land etter mer enn 300 år med arabisk styre. 


I italiensk kultur er det vanlig å kle seg opp etter middag for å ta en spasertur med familien langs byenes hovedgater. I Taormina er det bare en slik hovedgate og den ender opp på nettopp Piazza 9. Aprile. Dette er derfor byens naturlige «treff sted»
I den ene enden av plassen ligger den gamle katedralen. Midt på plassen ligger «Palazzo Corvaia» der Rikard Løvehjerte skal ha overnatter. I den andre enden står den gamle byporten «Torre dell’ Orologio» («ur-porten»). Det store uret som er innfelt i steinportalen er fra 1679, mens selve grunnmuren og fundamentet for porten ble bygget over 400 år f. kr.

(Besøkt 2015 - 2023)

 

Etna, Sicilia, Italy


På grunn av magna trykket i vulkanen endrer den målte høyden på Etna seg stadig vekk, men offisielt ligger toppen av fjellet på 3.329 meter over havet. Etna er dermed den største og en av de mest aktive vulkanene i Europa. Den er 40 km i diameter og 200 km i omkrets. Etna har begravd mange landsbyer, men det er stort sett bare ved et overraskende utbrudd i 1669 at det har gått med menneskeliv. I motsetning til vulkanen Vesuv ved Napoli har aldri Etna rukket å bli tettet av en truende lavapropp. Derfor kommer det stadig ut ny lava fra ulike små krater rundt omkring på vulkanen. Det stiger også en nokså konstant strøm av damp ut fra toppen og på enkelte dager kan man se speilinger av flytende lava i skydekket. Man kan kjøre opp til drøyt 2.000 meters høyde. Herfra går det en gondolbane opp til det siste platået og fra enden av banen kan man kjøre helt frem til den gamle kraterkanten i spesiallagde terrenggående busser. I denne høyden skifter derimot været fort så det kan være en lurt å sjekke værmeldingen før man drar for å unngå å ta den lange turen forgjeves.


Det finnes flere måter å reise rundt Etna på. Man kan sette seg på en av bussene som kjører opp fra de nærmeste byene, man kan leie seg en bil og kjøre opp selv eller man kan gjøre som de aller ivrigste og sykle opp. Det finnes også et annet alternativ. «Circumetnea» er et privat jernbaneinitiativ som tar deg rundt hele Etna. Turen tar ca. 4 timer og underveis er det korte stopp i flere av de små byene langs banen. På det høyeste punktet går banen opp til 976 moh. 


Det går sjeldent lang tid mellom hvert utbrudd på Etna, men heldigvis for omgivelsene skjer dette vanligvis i rolige former. Vulkanen er åpen og derfor har det til nå vært veldig langt mellom de eksplosive utbruddene. Det siste store utbruddet på Etna var 3. des. 2015. Da var trykket så stort at vulkanen sprutet lava ca. 1 km opp i luften. Utbruddet varte i 50 min og har resultert i at andre vulkaner i samme kjede (f.eks. Stromboli, se egen beskrivelse) har vært mindre aktive i perioden etterpå.


Uansett hvor man beveger seg rundt hele fjellet ser man rester etter flytende lava. Det er nesten som å bevege seg i et abstrakt månelandskap, noe som også er benyttet flittig i ulike filminnspillinger. Lucasfilm Ltd. har bla.a. brukt området som kulisser for enkelte scener i sine «Star Wars» filmer.  Dette mytiske landskapet har nok også gitt grobunn for historien om at Zevs - kongen av alle gudene – skal ha beseiret monsteret Tyfon og stengt han inne under vulkanen. Tyfon var et meget rabiat vesen og kjent som «far til alle monster». Det var visstnok dette temperamentet som lå til grunn for tankene om at guden Hefaistos (den greske ild guden) også holdt til under vulkanen. Hans skal visstnok ha flyttet seg rundt i områdene ved Etna. En av årsaken til denne gudens noe omflakkende tilværelsen var nok at det fantes flere aktive vulkaner rundt omkring og hver gang det forekom et utbrudd i noen av disse antok man at det var Hefaitos som hadde slått seg vrang. I den romersk mytologien gikk han under navnet Vulkan og den Eoliske øyen Vulcano (se egen beskrivelse) er oppkalt etter nettopp denne guden.



For historiens skyld kan det tillegges at det som lenge ble betraktet som verdens største vulkan katastrofe var på øyen Sumbwa i Indonesia og skjedde 10 april 1815. Vulkanen Mount Tambora kastet ut betydelige mengder lava og glovarm akse (mengden anslått til over 100 km3). Under dette utbruddet omkom 60.000 de første døgnene. Innen noen få måneder anslår man at antall omkomne hadde steget til 250.000. Nå viser deg seg at det kan ha vært et anda større utbrudd i vulkanen Tobas på Sumatra, men dette skjedde for 74 000 år siden. Krateret på vulkanen Tobas er 100 km langt og 60 km bredt – og han har konstatert at asken og pimpstein fra dette utbruddet dekket fjellene i Himalaya, 3000 km. borte. Det som regnes som verdens største vulkan på 2000 meters dybde ute i Stillehavet. Vulkanen er ikke lenger aktiv. Geologiske målinger viser at den er 310.000 km3 og at den er større en Mauna Loa på Hawaii.

I dette perspektivet blir tross alt Etna en liten vulkan, men like vel kalles den «dronningen» av europeiske vulkaner, både på grunn av sin spektakulære beliggenhet, størrelse, og aktivitetsnivå. I disse vulkanske områdene er den 23. august ansett som den store offerdagen for å begrense skadene av alle fremtidige vulkanutbrudd.
 
Previous visits:  2008 - 2015 - 2023

lørdag 26. september 2015

Catania, Sicilia, Italy


Catania ar den neste største byen på Sicilia og den ligger helt inn til foten av vulkanen Etna. Den aktive vulkanen har vært en farlig nabo, men også en forutsetning for det frodige naturen som omgir byen. Beliggenheten er ved havet øst på Sicilia, omtrent midt mellom Messinastredet i nord og Siracusa i sør (se egne beskrivelser)

Catania ligger i et aktivt vulkansk område og byen er flere ganger blitt ødelagt av både jordskjelv og vulkanutbrudd. Det første store jordskjelvet som er dokumentert var 4. feb. i år 1169. Man har beregnet at dette skjelvet måtte ha hatt hadde en styrke på mellom 6,7 og 7,3 på dagens Richters skala og grunnlaget for en slik beregning er basert på tydelige spor etter en stor tsunami som skylte både nordover og sørover langs kysten. Man antar også at ca. 15.000 mennesker ble drept i denne katastrofen.  I perioden som fulgte etter rystelsene var det stor vulkansk aktivitet på Etna og i denne perioden døde ytterligere 250.000 mennesker pga. sult og forurensing. I 1669 ble byen totalt ødelagt da et stort vulkanutbrudd dekket byen med lava og asker. I 1693 ble byen igjen rystet av et nytt stort jordskjelv.

På tross av – eller på grunn av – disse dramatiske hendelsene forårsaket av en aggressive nabo har det bodd folk i Catania helt siden byen ble grunnlagt i år 730 f.kr. Opp gjennom alle disse årene har byen blitt styrt og herset med av grekere, romere, nordiske vandaler og ikke minst den italienske mafiaen. I dag virker det hele mye roligere og man foretrekker heller å snakke om at det var her det første Sicilianske universitetet ble grunnlagt enn å ramse opp byens til dels blodige og brutale historie.    
Det som er nokså påfallende i bybildet er mangelen på historiske byggverk, men løfter man blikket litt over hustakene får man umiddelbart øye på årsaken - toppen av vulkanen Etna. 

(2015 - 2023)

lørdag 11. juli 2015

Bonifacio, Sardinia, France



Det finnes mange imponerende hvite kalksteinsklipper rundt omkring i Europa. De hvite klippene ved engelske Dover, kalksteinsklippene på Algarvekysten i Portogal, klippene ved Tyrkiske Kemer, de steile klippene i den italenske Mache regionen og de hvite klippene på Tysklands største øy, Rügen. Alle er imponerende på sin særprege måte, men det er ikke mange av disse som kan måle seg med klippene rundt Bonifacio. 

Den gamle byen har utvilsomt Corsicas, og kanskje også en av Europas, mest spektakulære plasseringer - helt ytterst på kanten av den hvite og stupbratte kalksteinsklippen. Under har det azurblå havet forvitret underlaget slik at deler av byen henger utenfor kanten av fjellet. De ytterste gatene er så smale at man nesten må presse seg mellom husveggen og stupet ned til sjøen. Her går man med en litt underlig følelse av usikkerhet når man tenker over at det faktisk bare er luft et stykke under gatene. Den gamle bydelen på toppen av fjellet ligger innenfor den originale bymurene mens den nyere delen ligger nede ved havnen. I nyere tid har det franske forsvaret brukt deler av det gamle festningsverket. I dag står fortsatt den militære bebyggelsen igjen - både som en slags forlatt spøkelsesby og som et monument over svunnen tid. Eksersisplassen og generalenes boligblokker er bevart, mens kasernene for menige soldater er forlatt og forfalt.  

Utsikten fra torget i den gamle bydelen oppe på fjellet er i retning av Lavezzi øyene i sør. Ile Cavello, som er den nærmeste av øyene, er "okkupert" av noen få milliardærer fra Frankrike og Italia og her skal man trø forsiktig for ikke å bli tatt av sikkerhetsvaktene som står permanent utenfor de overdådige eiendommene. Den andre øygruppen heter Ile Lavezzi og ligger litt lenger sør. Her er det fortsatt ubebodd og med fritt tilgjengelige naturområder. Disse øyene binder sammen Corsica og Sardinia og landskapet sammenlignes ofte med Seychellene. Begge øyene domineres av flotte sandstrender omgitt av spennende klippeformasjoner. I godt vær er det et paradis, men når det er uvær er det et urent farvann med mange skjær og undervannsklipper. Derfor er det også et lite paradis for de som vil dykke i det krystallklare vannet.


På innsiden av klippen ligger det en stor og lun havn og helt inne i bunnen av havnebassenget ligger også det gamle havnekvarteret. Det spesielle med denne havnen - bortsett fra de ustabile havstrømmene utenfor - er at man ikke ser innseilingen før men er rett utenfor innløpet. I det øyeblikket man ser innseilingen kan man nesten stikke seg vekk og skape et inntrykk av at man rett og slett bare forsvinner i løse luften. Dette var en strategi som ofte ble brukt den gang havnen hadde en stor miliærstrategisk betydning. Innseilingen går like under det største vakttårnet på borgen så det var nok ikke en enkelt for fienden å slippe gjennom dette nåløyet. Straks man er innenfor åpner det seg et stort havnebassen som i dag er i flittig bruk av lystfartøy. 


Under Krimkrigen, som startet som en religiøs konflikt og varte fra oktober i 1853 til februar i 1856, gikk det franske transportskipet «La Semillante» ut fra Toulon med 393 soldater og et mannskap på 301 personer. De skulle transportere forsterkninger til den franske hæren. Da de passere Lavezzi øyene syd for Corsica fikk de føle kreftene i de sterke havstrømmene langs kysten. Først ble de overrasket av en kraftig storm og deretter mistet de helt kontrollen da de senere på natten kom inn i tette tåkebanker. Det endte med at båten gikk på et skjær og sank. Alle om bord omkom og noen måneder senere ble det anlagt 2 gravlunder og et minnesmerke for de omkomne fra forliset (15. februar 1855). Det er kun kapteinens grav som er merket med navn. Om dette forliset fikk noe konsekvens for utfallet av Krimkriger er uvisst, men resultatet av denne krigen var at det Ottomanske riket måtte gi fra seg makten over hele Svartehavet til Russland. (også Ukraina og Krimhalvøyen, med referanse til nyere historie)



De første sporene etter mennesker i Bonifacio er fra tidlig steinalder (10.000-5.000 år f. kr.). Frem til år 495 var byen en del av det romerske imperium, helt til «Vandalene» til slutt greide å innta byen. Disse gale vandalene var styrt av den ungarske høvdingen Genseric. Flere av hans folk var fryktløse vikinger som kom fra både Danmark og Norge. Disse herjet rundt i hele Middelhavsområdet og har til tider styrt deler av både Sardinia og Sicilia (se egne beskrivelser) 

De høye klippene og det trange smale innløpet har gjort Bonifacio til en av de beste le-havnen i hele Middelhavet. Dette var også en av de eldste havnene på Corsica og det har vært handelsvirksomhet her helt tilbake til 1100 tallet. Forsvarsverket rundt bykjernen har stått imot mange beleiringsforsøk, men vær og vind setter sine spor. Siden byen allerede henger på utsiden av klippene er det ikke vanskelig å forestille seg at på et alle annet tidspunkt vil dette rase ut og havne i sjøen under før. Da ender Bonifacio's lange historie som et revidert kapittel i historiebøkene... 

fredag 10. juli 2015

Corte


De to mest kjente personene fra fjellbyen Corte er generalene Jean-Pierre Gaffori og rebellen Filippo Paoli. General Jean-Pierre Gaffori ble født i Corte i 1704. Han var sekretær for kong Theodore som den gang var general av Corsica. Gaffori ble partisan og kjempet hele sitt liv for frihet for det korsikanske folket. Det var Gaffori som i 1754 formaliserte «Moor’s hode» som et symbol det korsikanske folket. Dette symbolet med sorte hoder brukes fortsatt i det korsikanske flagget. Det samme symbolet benyttes også i det nesten like flagget som brukes på Sardinia.

Filippo Antonio Pasquale di Paoli levde fra 1725 til 1807 og var den mest kjente patrioten og opprørslederen i den korsikanske historien. Han opprettet et styresett med en egen korsikanske republikk i sentrum og med hovedstad i Corte. I denne fjellandsbyen var det enkelt å forsvare seg mot den genovesiske hæren som dominerte hele kyststrekningen rundt Corsica – godt hjulpet av utallige vakttårnene og forsvarsverk som var blitt oppført mens øyen var en del av bystaten Genova. Pascal Paoli ble to ganger arrestert og sent i eksil til England, den siste for godt.



Nå er det også andre kjente personligheten som har satt sitt preg på byen. Munken Saint Theophilus av Corte (1676-1740) var sønn av en rikmannsfamilie på Corsica. Han ble munk via Fransiskaner ordenen og han viet hele sitt voksne liv til å gå gjennom gatene i Corte for å velsigne alle de innbyggerne han traff på. I 1930 ble han kanonisert til helgen av pave Prius X1 og nå ligger han i en utstillingsmonter av glass inne i et hjørne av byens gamle kirke. Like ved siden av står også alabast døpefonten som ble brukt da Napoleons Bonaparte’s eldste bror ble døpt. Familien Bonaparte bodde nemlig i Corte før unge Napoleon Bonaparte ble født (se egen beskrivelse fra Ajaccio).

Midt i den gamle byen ligger det et lite torg. Her står en status av general Jean-Pierre Gaffori på en pidestall av marmor. Han peker opp mot den gamle borgen på toppen over byen – som om han leder både gamle og nye turister opp mot et av Corsicas mest kjente frihetssymbol. Husene rundt dette torget kan ved første øyekast se litt slitt og forfalne ut, men når man kikker nøyere etter ser man tydelig at veggene er fulle av kulehull etter de mange skyte episodene som ble utkjempet akkurat her. Selv om det rundt dette torget finnes noen hus som er restaurert og bygget om til fargesprakende butikker så blir det som å bevege seg gjennom historiens brutalitet når man går de mange trappene opp til den gamle borgen.



Etter at Filippo Antonio Pasquale di Paoli gjorde Corte til hovedstaden på Corsica forble det slik inntil Napoleon Bonaparte flyttet den til sin egen fødeby Ajaccio på vestkysten . Etter at han hadde flyttet hovedstaden var han ferdig med Corte og besøkte aldri byen igjen. Nå var han ikke så påtrengende ofte på besøk i Ajaccio heller, men her var han i alle fall to ganger på besøk før han ble sendt i eksil og døde på St. Helena, bare 52 år gammel.

I dag kan man enten kjøre med egen bil opp fra Ajaccio eller fra Bastia til Corte eller ta turen med den gamle jernbanen som går nesten helt parallelt med denne veien. Underveis på denne turen får man et godt bilde av det høyeste fjellet på Corsica, Monte Cinto (2.710 moh.). I dette fjell landskapet kan det nesten virke som om noen har fått litt inspirasjon fra Den norske Turistforening (eller kanskje det er omvendt?).  Her kan man gå fra hytte til hytte i dagevis – enten i organiserte former eller helt på egenhånd. Det finnes mange ulike turer som er godt merket og tegnet inn på egne kart. På disse turene finnes det også mange hytter som står åpne for publikum og som kan benyttes til overnatting. Hele landskapet innbyr til en opplevelse av den "ur-autentiske" naturen man finner på Corsica.

Porto Vecchio


Byen ligger som en naturlig havn i enden av Golfe de Porto-Vecchio. Det var bystaten Genova som etablerte havnen på 1500 tallet og som valgte å legge den første bebyggelsen på toppen av den bratte skrenten over den lune havnen. Man tror at dette ble gjort for å kunne bygge en befestet ny by. Rundt 1960 inntok Porto Vecchio posisjonen som Corsicas mest snobbete sted. Før den tid var dette bare en liten ubetydelig landsby som i hovedsak livnærte seg med utvinning av salt fra de store våtmarksområdene rundt byen. Det produseres fortsatt salt på noen av de gamle anleggene, men nå er det en beskjeden årlige produksjon på ca 900 tonn. Fra den gamle byen har man god utsikt over de gamle salt anleggene. 

Den gamle bydelen består av mange små og trange gater. Her er det yrende liv og røre hele sommeren. Butikkene holder åpent natten gjennom, barer og diskotek overtar totalt det offentlige rom etter mørkets frembrudd. Like sør for byen ligger den berømte Palombaggio stranden. Det var her turismen startet med en blanding av europeiske jet-set elite og en mengde tilreisende hippier. Dette er fortsatt Corsicas mest berømte strand, men dessverre nesten alltid overfylt med folk.


Nede i havnen ligger de store og imponerende lystyachtene på rekke og rad, men her finnes det også noen små lokale fiskebåter der man åpenbart har glemt å starte lensepumpene. Porto Vecchio er ikke bare en typisk sommerby, men også et viktig trafikk knutepunkt mot både Italia og Frankrike. Her går det ferger til Napoli, Livorno, Genova og til Marseille