Våge, Agder, Norway

Drar man langs Spangereidveien, i retning mot Lindesnes fyr, passerer man Fjellskår og ser skiltet til Øvre Våge. På vestre side går det en smal vei inn mot venstre, den heter Vågeveien. Den går fra hovedveien via litt bebyggelse og ned bakken som ender opp i den lille havnen. 

Havnen på Våge er lun og trygg når man kommer langt nok inn, men det er en komplisert navigering for å komme så langt. Her bør man være ganske lokalkjent dersom man vil inn eller ut i dårlig vær. 

Det holder nesten ikke at det ser ut for å være en godt merket lei. Utenfor Våge ligger det flere holmer og skjær og det er ikke alle som er merket med staker eller sjømerker. Våge er på en måte den siste delen av skjærgården før man kommer ut på de glattskurte svabergene ved Lindesnes fyr. 

Goksem, Agder, Norway

Goksem ligger langs veien fra Spangereid og ut til Lindesnes fyr. Ta av til venstre ved  det lille skolehuset som ligger helt i veikanten. I gamle dager var stedsnavnet Gauksum, men i dag heter det altså Goksem.

Navnet er et gammelt gårdsnavn i Lindesnes, fra området mellom Ramsland og Fjeldskår.  Havnen på Goksem er værutsatt og egentlig bare brukbar til mindre fritidbåter.

Helt frem til 1964 var det en egen liten skole på Goksem. Dette var en av flere slike små kombinerte skolehus på Lindesneshalvøyen. Nå er alle disse nedlagt og alle skoleklassene sentralisert på Spangereid. Skolehuset på Goksem - sammen med  både gamle bedehus og andre tilsvarende skolebygg - er beholdt og vedlikehold som et minne fra gamle dager.

Lavoll, Agder, Norway

Lavoll - mellom Moi og Flekkefjord - er et gammelt knutepunkt mellom sjø, veg og bane. En av de første kjørevegene på Sørlandet ble anlagt her på 1700 tallet. Den gangen var det en forbindelse over Flikkeid, som ligger mellom vannvegen fra Flekkefjord til Lundsvannet. Fra Lundsvannet kunne man enten reise videre med båt nordover til Moi eller med rutebåt opp elven Sira, over vannet og helt opp til Tonstad i Sirdalen.

Vegen ble forbedret og lagt om i både 1842 og i 1886. Den lokale smalsporete jernbanen til Flekkefjord  ble anlagt noe senere, i 1904. Dagens trase for E39 er fra 1973 og går i Sørlandsbanens gamle trase langs Lundsvannet. Veien ble flyttet fra Tronåsen til den game jernbanetraseen etter at Sørlandsbanen ble lagt i en ny tunell under Tronåsen. Da denne jernbanetunnelen ble bygget i 1943 var den Norges lengste jernbane tunnel (3.198 meter). I dag er denne tunnelen på 22 plass på listen over de lengste norske tunnelene. 

Frem til Flekkefjordbanen ble anlagt ble varer og folk fraktet til Lavoll med båt. For å komme helt opp med store båter måtte man mudre opp Løgene mellom Grisefjorden og Lola. Dette ble gjort i 1853, men det var nokså fort klart at dette ikke var tilstrekkelig. I 1886 ble det derfor gravd ut en kanal som gjorde det mulig å trafikkere strekningen med en større dampbåt. På Lundsvannet gikk det en rutebåt fra 1883 til 1953 og opp til Sirdalsvannet gikk det en tilsvarende båt fra 1885 til 1946.

Den første kjøreveien mellom Kristiansand og Stavanger stor ferdig over Lavoll i 1842. Den gangen ble veiene lagt rett frem uten å ta nevneverdig hensyn til at det kunne bli noen bratte stigninger underveis. Etter hvert som  transportbehovet ble større (og godset tyngre) ble slike veier for bratte for hest og kjerre. Rundt 1881 begynte man derfor å bygge veier etter det såkalte "Chaussè-prinsippet". Her ble det lagt vekt på at det skulle være minst mulig stigning og heller flere svinger. Den nye veien som da ble bygget er fortsatt i bruk som enveiskjørt varig vernet fylkesvei (se beskrivelse av Tronåsen og Flekkefjordbanen). 

Da Flekkefjordbanen ble åpnet i 1904 gikk den gjennom en litt kortere tunnel på deler av strekningen til Flikkeid. Ved denne tunnelen ble det bygget en stasjon og et vanntårn. Dette vanntårnet står fortsatt som et monument over svunnen tid på det gamle stasjonsområdet. Hele området har en nasjonal verneverdi som samferdselsmiljø.

Flekkefjordbanen et en av de 40 nedlagte lokale jernbanestrekningene i Norge. Derfor går det ikke lenger noen tog på denne banen, men sporet ligger der og man kan fortsatt ta en tur på dresiner mellom Sira og den gamle jernbanestasjonen i Flekkefjord sentrum. 

Skibmannsheia, Lindesnes, Norway

Da den store nordiske krigen nærmet seg slutten mellom 1718 og 1720, ble det plassert ut en strandvakt på Skibmannsheia ved Lindesnes. Vaktens oppgave var å følge med, og straks tenne et stort bål dersom han så noe mistenkelig. For at det skulle bli enkelt å peke ut hvor faren befant seg ble det allerede den gang risset opp en kompassrose i fjellet. 

Tidlig på 1800 tallet, under Napoleons krigen, ble det etablert et nytt grafisk signalsystem langs kysten. Med dette nye telegrafsystemet kunne man sende over 200 ulike meldinger som igjen ble tolket med en ferdig definert kodebok. Disse "telegrafene" ble satt opp med noen kilometers avstand, men bare så langt fra hverandre til at man kunne se fra den ene til den andre med datidens langkikkerter. 

Skibmannsheia var en del av en slik kjede av telegrafer - fra Langelandsfjellet ved Hidra utenfor Flekkefjord til Hvaler i Østfold, via Akershus festning. Dette systemet var kalt "Den Sydenfieldske Kystsignallinje". Under den militære opprustningen i forkant av unionsoppløsningen ble det satt opp både en ny vaktbu og et nytt utedo for den faste vakten på Skibmannsheia . 

I 1892 hadde grunneier Lars Christian Hansen skilt området på Skibmannsheia fra gården på Jørgenstad og solgt hele området til forsvaret. Deretter ble han ansatt som tilsynsvakt, en jobb han hadde i over 30 år. I 1934 fikk han Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste.

Den norske nøytralitetsvakten var operativ her fra 1939 til 1940. Deretter overtok den tyske okkupasjonsmakten området med noen få tyske soldater. Rundt 1950 satt forsvaret igjen opp et nytt radaranlegg og 20 år senere ble også dette nedlagt. Området ble senere tilbakeført som statlig friluftsområde. Rehabiliteringen av en forholdsvis nedslitt og forfallet bygningsmasse stod ferdig i 2020. 

Denne historien kan høres litt merkelig ut, men når man når toppen av 

Skibmannsheia  og ser på utsikten er det helt forståelig at dette var et egnet sted for både telegrafer og radaranlegg. Panoramautsikten fra Ryvingen fyr utenfor Mandal til Lista fyr helt nord-vest på Lista landet. Skibmannsheia ligger på Lindesnes landet og tilgjengeligheten er god. Ta veien fra Ramslandsvågen til Stusvik og da kan du ikke unngå å se skiltene og den nye parkeringsplassen på høyre side av veien. Herfra er det en drøy kilometer opp til toppen. Det går en enkel grusvei helt opp, men kjøring er bare tillatt for grunneierne. Vil man ta en rundtur er det en grei merket sti som du kan ta når du skal ned igjen.    

Blindleia, Agder, Norway

Mange har lurt på hvor navnet "Blindleia" egentlig kommer fra. Årsaken kan ha vært det trange løpet ved Ostersund, like vest for Lillesand. Her seilte man nødig gjennom i gamle dager og når det var lavvann var det spesielt stor fare for å grunnstøte. Dikteren Gabriel Scott (1874-1958), som vokste opp på prestegården i Høvåg, har bl.a. omtalt Blindleia som "denne forbannede blinde lei" og det kan skyldes at man på folkemunne lenge mente at leia endte blindt i nettopp dette sundet. Løpet gjennom Sundet og vestover ble mudret opp og utvidet mellom 1928 og 1940 og det ble utført som nødsarbeid. Årstallene står på de to hvite vardene som markerer hver side av åpningen til Blindleia fra øst. 

I dette sundet var det tidligere et gammelt ferjeleie. Prammen som ble brukt som ferge fra fastlandet til Justøya ble trukket over sundet med håndmakt og fergemannen bodde selv i et lite hus like ved fergeleie. Ville man ha skyss over måtte man på en eller annen måte kontakte fergemannen. Huset hans står fortsatt på Justøy siden av sundet. Den siste fergemannen som betjente denne korte ruten hadde det klingende sørlandske navnet Alfred Corneliussen.

Under 2. verdenskrig bygde tyske soldater en provisorisk bro over sundet for å kunne betjene trafikken til festningsanlegget i Maurvika på Justøya. Da den "nye" permanente broen over til Justøya ble åpnet 24. oktober 1949 var den fylkes lengste og dyreste bro. Seilingshøyden var hele 19 meter og den er bygget av gamle konstruksjoner fra et tak på en tysk ubåt bunkers i Bergen. Bunkersen ble aldri bygget ferdig så Vestre Moland kommune fikk overtatt materialene for en rimelig penge. Det var Kong Olav V som formelt åpnet broen i 1949 og da han i 1965 igjen besøkte stedet satte han sitt navnetrekk i fjellveggen like ved broen.

Man tenker seg gjerne Blindleia som en rolig innenskjærs skipslei - full av kostbare og prangende ferieeiendommer, men slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet bodde folk enten i uthavnene der man stort sett livnærte seg av fiske eller som loser eller i de mange fjordarmene på innsiden av selve leia, der det var langt bedre forhold for jordbruk. Det viste seg derimot fort at det var mer lukrativt å drive med fiske enn med poteter. 

Losvesenet langs Norskekysten ble ikke skikkelig organisert før 1720 og da var det på initiativ av en mann som heter Gabriel Christiansen. Før den tid var man avhengig av velvillig lokalkunnskap for å kunne søke ly i mange av disse uthavnene. Det ble bygget både vakthytter og utsiktspunkt for de første frivillige losene. 

I vår tid kan man vanskelig forestille seg hvordan det må ha vært å seile langs kysten på denne tiden. Det var nesten ingen fyrlykter og alle kjente sjøkart var meget unøyaktige. Det var åpenbart behov for bedre merking og det første vippefyret (som forøvrig ble oppfunnet i Danmark på 1600 tallet) ble bygget på Kvitsøy i Rogaland i år 1700. Deretter kom et tilsvarende fyr på Lindesnes i 1725. Enkelte tror kanskje at vippefyret på Verdens Ende på Tjøme er blant de eldste i landet. Dette er derimot bare en replika som ble satt opp som et minnesmerke så sent som i 1934. Utenom disse 2 første vippefyrene var omtrent hele kysten mørklagt. Dermed var det beste en skipper kunne håpe på var at noen med lokale kunnskaper kunne hjelpe dem med å navigerer inn i havn. Når en seilskute signaliserte til land at de ønsket los ombord, var det bare for losene å kaste seg i båtene for å ro ut. Der som først kom frem fikk oppdraget. 

Losvirksomheten er derimot langt eldre enn dette. Allerede på Magnus Lagabøters tid i 1274 fantes det loser langs kysten. De ble kalt "Leidsogumadr" som betyr "mannen som kjenner leden". Riktig nok var det et mannsdominert yrke, men det var også flere kvinnelige loser - og det var bare de som fikk et Losbrev av kongen som hadde rett til å drive organisert los virksomhet. Altså en forordning som tilsvarer det de statsgodkjente norske sjørøverne som ble kalt Kapere fikk fra kongen under Napoleonskrigen. Disse Kaperne benyttes seg og av lys på land, men ikke for å vise vei til trygge havner - de brukte lyset til å lokke skutene på grunn slik at de kunne forsyne seg lasten og - mange tilfeller - drepe mannskapet (se egen beskrivelse).

Rundt 1880 var det 2 grupper av loser langs Blindleia. Disse kaltes "Losoldermannskap" og opererte som egne lag og under egen identitet. "Lag nr. 15" hadde ansvar for strekningen fra Ulvøysund til Åkerøya og "lag nr. 16" hadde ansvar strekningen mellom Åkerøya og Humlesund like øst for Lillesand. I de største uthavnene var det gjerne 3-4 losskøyte med et mannskap på 3 eller 4 loser og et par losgutter. Disse losskøytene hadde en rød stripe i seilet som kjennemerke.

Seilskutene som trafikkerte kysten måtte laste av og på ballast for å stabilisere skipene. Denne ballasten var ofte stein og jord som ble lastet ombord i fjerne himmelstrøk og som ble losset på spesielle steder langs kysten (i sjøkartene var disse lossestedene merket med 2 svarte spader i kryss). Der denne ballasten ble losset oppstod det ofte grunne områder i skipsleden, som ved fyret Møkkelasset mellom Lygør og Arendal. Denne virksomheten var også grunnen til at det på slike steder ofte ble en spesiell fauna bestående av flere sjeldne planter som fulgte med jordsmonnet der balasten ble losset på land. Slik oppstod de første "botaniske hagene" i Norge. På toppen av Hammarøy like ved Svinør i Agder ligger det rester etter en slik hage. Den ble kalt "Kjærlighetshagen" fordi den ble bygget som gave til en spesiell dame med navn Gina Marie, men dette er en helt annen historie som du kan lese mer om andre steder på denne (b)loggen.....

 

  

Haraldsholmen, Agder, Norway

Haraldsholmen hører definitivt med blant de flotteste eiendommene i Blindleia. Den ligger ved et området som heter «Nilen». Dette er et sund som går fra Blindleia og ut til havet. Passasjen der er bare for småbåter, men på sørsiden er det lune ankringsplasser for større fritidsbåter. 

Haraldsholmen er eid av Bjørn Erik Borgen som emigrerte til USA som 12 åring og nå bor mesteparten av året i Denver, Colorado. Han er bl.a. kjent for sine investeringer i utbyggingen av Kvitfjell alpinanlegg. Han betalte ca. 10 millioner for hele Haraldsholmen i 1996 og anslår dagens verdi til ca. 50 millioner - men han påpeker at det ikke er så interessant så lenge holmen ikke er til salgs. Han sier selv at hans plan er å gi Haraldsholmen tilbake slik at den kan doneres bort igjen og da hente inn enda mer penger. Uansett eierforhold kan man ikke unngå å legge merke til dette stedet når man beveger seg sjøvegen gjennom Blindleia.

Åkerøy, Agder, Norway

 

Åkerøya ligger i Blindleia, sør-vest av Justøya. Øya ble nevnt som et eget adelgods allerede i 1467. Dengang var navnet på øya "Aggerøen". I 1692 ga Kong Kristian V hele denne øyen til general og statholder Ulrik Frederik Gyldenløve og dermed ble den en del av grevskapet Jarlsberg og Larvik. Gyldenløve er vel også den eneste norske generalen som har fått oppkalt en egen krig etter seg (mer info her), men det er egentlig en helt annen historie.

I seilskutetiden var det mye skog og lite vakthold på Åkerøya. Skogen var verdifull og lite vakthold gjorde at den både titt og ofte ble besøkt av hollandske sjømenn som forsynte seg grådig av tømmeret før de returnerte til hjemlandet. Trelast ga ekstra inntekter når denne senere kunne bli solgt bl.a. i Holland. Dette likte greven dårlig så han ansatte derfor en kar som heter Anders Lindeberg som forvalter. Han hadde visstnok selv aner fra Holland så det anså nok greven som en god attest på hans evne til å beskytte skogen. Mulig han feilvurderte dette for senere frikjøpte den samme Lindeberg like godt hele Åkerøya - hvor han fikk pengene fra sier ikke historien noe om....

Det eldste huset på øya er ca. 400 år gammelt og etter hvert ble det bygget mange nye hus når flere folk flyttet hit. De fleste som bodde her livnærte seg av havet - noen som fiskere og andre som loser. Loshytten som ble brukt til utkikk står fortsatt på toppen av øya. Rundt 1870 var det flere innbyggere som levde av sjøfrakt, både langs kysten og over til Danmark, som flyttet fra fastlandet og ut til øyene. Fraktebåtene ble større og større og i den forbindelse ble det bygget både verksteder og anlegg for kjølhaling på Åkerøya.  I 1876 ble det til og med etablert en egen styrmannsskole. Denne skolen var i drift helt frem til 1906. 

Rundt 1880 blomstret hummerfisket. En pådriver for dette var pioneren Johan "hummerkongen" Olsen. Han bygget et stort oppdrettsanlegg på Medholmen. Der hadde han allerede på den tiden installert propeller i begge ender av et stort hummer basseng slik at han fikk en god vanngjennomstrømning. I dette bassenger hadde han på det meste over 60.000 hummere gående og herfra eksporterte han til både Sverige, Danmark og Holland. Handel med hummer var risikabelt og et år med uvanlig høy sjøtemperatur døde hele bestanden - det ble slutten for hummeroppdrettet på Åkerøya.

Noen levde også av jordbruk. Det var for det meste kvinnene som jobbet på husdyr og dyrking, mens mennene seilte ute på frakt eller fiske. En tid bodde det 300 mennesker på Åkerøy. Det var den første uthavnen som allerede i 1864 fikk eget bibliotek. I 1905 var det 75 elever på skolen og på denne tiden var det også 3 forskjellige butikker på øya. Fra 1930 ble Åkerøya igjen sakte avfolket, men det har nå endret seg. Flere familier med barn har flyttet ut igjen og det begynner å bli et levende samfunn med ca 50 fastboende på øya. De har en fast båtforbindelse med Brekkestø hele året.

Det mangler heller ikke på dramatiske episoder rundt Åkerøy. Det er spesielt 2 episoder som er omtalt i de lokale historiebøkene:

Briggen "Phoebus" skulle kjølhales, men for å komme til måtte den krenges så mye over på siden at kjølen kom klar av vannet. Mens de holdt på med dette ble det flo og vannet gikk til slutt over ripen og ned i lasterommet. Skipperen og rederen eide 50% hver i skuten. Skipperen ville avslutte, men rederen ville fortsette. Det endte med at båten tok inn så mye vann at den kantret og sank. Rederens sa da til skipperen "Nå kan du få min halvdel av briggen, så eier du ho aleine, så får du se hva du kan gjøre med ho". Takket være en dyktig skipper ble briggen til slutt berget, men den forliste noen år senere uten forsikring. Da skal visstnok den samme skipperen ha sagt "det som lett kommer, lett går" 

Senere (8. april 1940) ble det tyske troppetransportskipet MS "Rio de Janeiro" senket av den polske ubåten "Orzel" like sør for Åkerøy. Dette tyske skipet, som var blant de første som kom til Norge under de tidlige dagene av okkupasjonen, ble truffet midt i ammunisjonslageret som dermed eksploderte og delte skipet i to før det sank. I tillegg til skipets faste besetning på 50 sjøfolk var det 330 soldater ombord. Skipet var også lastet med 42 kanoner, 71 kjøretøy, 73 hester og ca. 300 tonn proviant, dyrefôr og ammunisjon. 180 mennesker ble reddet mens 200 mennesker druknet under forliset. De overlevende ble reddet av norske båter som førte dem inn til Lillesand. Under redningsarbeidet ble det påstått at de kom i fredelig ærend på vei til Bergen, men lensmannen i Lillesand var en våken mann som syntes det var en nokså tvilsom forklaring siden det var så mange mennesker i militæruniformer ombord. Så sent som i 2015 ble vraket av "Rio de Janeiro" lokalisert på 135 meters dyp.

Saltholmen fyr, Agder, Norway

"Det er mørkt og Lyset fra Saltholmen Fyr blinker op mod Byen" skrev Knut Hamsun fra altanen på jomfru Guldbransens hotell inne i Lillesand. Fyret ligger ytterst ute mot havet, i Storgapet ved innseilingen til Lillesand. Fyret er fortsatt i drift og på sommeren er det åpen for publikum. 

Det var grunneier Johannes Andersen fra Skauerøya som opprinnelig eide holmen Lille Saltholmen. Da det ble aktuelt å bygge et fyr her ute ble holmen i 1881 solgt til Statens Fyrvesen for kr. 160,-  Fyrvesenet satt opp bygningen mellom 1881-1882 etter en kongelig resolusjon fra 18. jan 1881. Fyret stod ferdig og lyset ble tent allerede 11. november samme år. Lyshøyden var da 11 meter over havet. Etter dette er det gjort en del nødvendig bygningsarbeid bl.a. for å skjerme beboerne mot kraftig vintervær.

Hovedbygningen er i betong, med en fyrmester bolig for en familie og med en vaktstue. Huset er bygget etter samme standard som mange andre fyr langs kysten, men det åttekantede fyrtårnet som er bygget rundt hushjørnet er helt unikt.Tegningene for fyret ble laget av danske C.F.A le Maire som var ansatt i fyrvesenet på denne tiden. Utenom hovedhuset består anlegget av et uthus (vaskehus), en sjøbod og en tilhørende brygge. Fyret ble automatisert i 1952 og da hadde det bare vært 5 fyrvoktere her i de 70 årene som hadde gått fra fyret ble tent i 1882. Han som var her lengst hadde navnet Oscar Theodor Fay og var fyrvokter på Saltholmen i 22 år.

Historien på Saltholmen er eldre enn fyret. På begynnelsen av 1800 tallet - lenge før fyret ble bygget - var navnet på denne lille øygruppen Kjeholmen. Predikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) var en folkelig forkynner for Haugianerbevegesen. Han kom hit etter at han ble sluppet ut av fengsel i 1809 - under Napoleonskrigene som utspant seg langs Norskekysten mellom 1807 og 1814. Hans Nielsen Hauge reiste på denne tiden land og strand rundt - ikke bare for å forkynne, men også for å forsøke å starte opp næringsvirksomheter som folk kunne leve av. Det var matmangel i landet, men det var også et stort innsig av sild langs kysten og dermed var det også et stort behov for salt til konservering. Hans Nielsen Hauge så mulighetene og startet med saltutvinning på den gamle Kjeholmen og fra da av fikk den navnet Saltholmen. I Norge produseres det ca. 300 forskjellige typer akevitt. En av disse lages av Det norske Brenneri og den heter naturligvis «Saltholmen Akevitt fra Lillesand».....?

Ny-Hellesund og Olavsundet, Agder, Norway

Ny-Hellesund ligger like sør for Høllen i Søgne og litt nord for Songvaar fyr - i Agder - og består av 3 store øyer, Helgøya, Kapelløya og Monsøyen. På toppen av Helgøya står det 2 varder som symboliserer Søgnes gamle kommunevåpen. Under disse vardene er fjellet som en sveitserost, med uthulte tunneler til og fra de mange kanonstillingene og kommando postene som står igjen etter krigen. 

Anlegget på Helgøya fungerte også som en del av kommandosenter for de vannvittige kanonene på Batteri Vara i Møvig Fort på Varheia like vest for Kristiansand (se egen beskrivelse). Sagnet sier at dette kommandosenteret ble lagt her fordi lyden når man avfyrte de store kanonene ved Kristiansand - som forøvrig faktisk er verdens største - var så kraftige et de ikke kunne være i nærheten når de ble avfyrt. Senere har det vært foreslått å prøveskyte med den restaurerte kanonen, men det  ble lagt på is da man antok at alle vinduene på Flekkerøy kanskje ville bli knust av lufttrykket. Det kan også være et alternativ at det var sikrere å ha kommandosenteret et stykke borte fra selve kanonene i tilfelle de skulle bli bombet av allierte styrker.

Mellom de 3 øyene ligger Olavssundet. Dette er en lun og god uthavn som er brukt siden vikingtiden. For å komme inn med store båter må man gå gjennom åpningen på sørsiden av lagunen, men kommer man med en mindre fritidsbåt kan man gå gjennom sundet mot nord. Pass på steinen på babord side når du går sørover gjennom det smale sundet. Historien forteller at sundet mellom Kapelløya og Helgøya oppstod dengang Olav den hellige og hæren hans ble innestengt i Ny-Hellesund under et sjøslag. Den hellige kongen hevert da sverdet sitt og hugg mot fjellet slik at Olavssundet på magisk vis åpnet seg slik at han fikk han en fluktvei ut mot havet. I den steile fjellveggen på østsiden er det hugget inn monogrammer fra kongefamilien til minne om deres besøk etter denne bemerkelsesverdige hendelsen. 

Lokalbåten fra Høllen går hit ut flere ganger i løpet av dagen så det er enkelt å besøke øyene selv om man ikke har egen båt. En spesiell dag i Ny-Hellesund er Olsok 29. juli. Da tennes det et bål på Gretaskjæret midt Ramsholet (sundet mellom de 3 øyene), mens en mengde småbåter går i kortesje rundt bålet på det lille skjæret - dette er en av de store begivenhetene i Ny-Hellesund.

Mesteparten av bebyggelsen ligger på Monsøya. Her er den gamle butikken, og det gamle postkontoret og her er det også et lite kystteater som ble etablert at skuespilleren Knut Valle. Han kalte det "Uthavn Teater" og spilte selv bare monologer for de som ville høre på. I dag hender det at det settes opp forestillinger om sommeren. 

Har du anledning, anbefales det å ta en spasertur mellom de gamle skipperhusene på øya. Nå er det bebyggelse også på de andre øyene. På Kapelløya - som ble kalt Vester Heløe helt frem til det i 1640 ble bygget et kapell her - lå det en gammel gravlund som ble bygget for det de lokale kalte "strandvaskerne". Dette var havarert sjøfolk som døde og drev i land etter skipsforlis. Her lå også det gamle skipsverftet (Berntsten & Sønner Slipp og Mek.) som nå er ombygget til leiligheter, kurssenter og restaurant, og her har kunstneren Per Front innredet den gamle oljetanken til hytte og atelier. Litt lenger inne i sundet ligger det karakteristiske røde gjestgiveriet med det ærverdige navnet  "Det kongelige priviligerte gjestgiveri".

På den 3. øya ligger "Vilhelm Krags Brygge". Den ble bygget allerede i 1839, som et minnesmerke etter forfatteren som bodde i Ny-Hellesund - først noen år mellom 1904 og 1906 og deretter i store deler av sitt liv frem til han døde i 1933. Det var Vilhelm Krag som først tok i bruk navnet "Sørlandet" på den landsdelen han var så opptatt av. "Sørlandet er ikke bare et hjemsted, det er et land som må oppdages" sa han tidlig, men det var først i Krag's første teatersuksess ("Baldvins bryllup") han byttet om navnene Vestlandet med Sørlandet. På tross av dette måtte han innordne seg Vestlandet som topografisk bestemmelse. 

Resten av livet var han litt hårsår for at Agder fylkene ikke fikk nok oppmerksomhet i kulturlivet - noe også mye av hans diktning vitner om. Han ville først og fremst synliggjøre at Sørlandet var noe mye mer enn en trist gråsone mellom Østlandet og Vestlandet - og det hadde han åpenbart helt rett i.

Kanskje er dette også et tankekors nå som fylket med navnet Vestland er trukket nordover og dekker tidligere Hordaland og Sogn & Fjordane, mens begge Agderfylkene er slått sammen. Er det da mulig at Rogaland heller burde vært en del av Vilhelm Krags kjære landsdel - Sørlandet?

Grunnesund, Agder, Norway

Like øst for Lillesand går det en smal naturlig kanal fra havnebassenget og ut til havet. Her ligger det noen små hytter, men også noen større skipperhus som vitner om en svunnen storhetstid. Sommerhuset til Petter C.G. Sundt, som i sin tid var kjent fra rederiet Bergensen D.Y. er (eller var) visstnok en av de med sommerhus i Grunnesund. Dette skipperhuset ligger majestetisk til og er plassert slik at det ligger godt skjermet for været, men samtidig med utsikt mot havet.

Grunnesund har fått navnet etter den trange passasjen i nordenden av sundet. På sørsiden er det derimot lett tilgjengelig og de mange førtøyningsringene og varpepålene vitner om at dette ble brukt som havn i seilskutetiden. Rederne som ville benytte disse fortøyningene måtte betale avgift til grunneieren etter hvor dypt skipene stakk. Opprinnelig var dette et privilegium for grunneierne. men disse var også fritt omsettelige og de kunne pantsettes. Dersom en grunneier som eide et svaberg med gode forhold ikke selv var villig til å sette opp et tilstrekkelig antall fortøyningsringer eller varpepåler kunne retten til dette overdras til andre uten vederlag - omtrent som med dagens ekspropriasjoner.

Den travleste havnen med flest fortøyde seilskuter i dette området var nok Brekkestø (se egen beskrivelse). Her lå det i 1870 hele 60 seilskuter fra Norge, Danmark, Sverige, Frankrike, Italia, England, Tyskland, Finland og Holland. Det forteller jo at det kanskje ikke var så dumt å investere i noen jernpåler rundt omkring på svabergene. I områdene rundt Grunnesund og ved Lillesand var det derfor flere grunneieres som så muligheter for noen ekstra inntekter. 

Ringene ble brukt til fortøyning og varpepålene ble benyttet når skipene skulle bukseres inn og ut av havnen der det ikke var mulig å sette seil. Disse ble godt merket med en stor påmalt ring i hvitt og svart på berget like ved pålene. Mange av disse er holdt vedlike og denne merkingen kan man fortsatt se langs hele kysten. Ringene hadde, i tillegg til å være forankringspunkter, også en annen funksjon. Når man villa ha kontakt med andre holmer eller skip - for eksempel for å varsle om brann - kunne man slå ringen mot pålen og den klangen som da oppstod kunne høres på lang avstand.         

På det smaleste og grunneste er det ca 1,5 meter dypt og et par meter bredt. Lenger mot sør-øst åpner landskapet seg. Med denne begrensningen i dybde sier det seg selv at dette kun er mindre båter som kan gå gjennom kanalen. Mellom fastlandet og Bukkholmen, omtrent midt i sundet, er det et luftspenn på 14 meter - så dette er ikke noe optimalt farvann for moderne seilbåter. På det smaleste og grunneste, ligger det en liten naturlig og delvis landfast øy midt på en fin sandstrand. Dette er et lite paradis for kajakkpadler og den brukes ofte for telting, men pass på hvor du setter teltet for hvis det blir springflo er det ikke sikkert at teltet fortsatt står på tørt land land.

....og til slutt:
I Lillesand har de noe som heter Grunnesund Pigekor og de driver med de de kaller "hjemmesnekret korsang med med stor syng-med-faktor". Grunnesund ved Lillesand må forøvrig ikke forveksles med Skumlesund i TV serien om den modige lille redningsskøyta "Elias" fra Lunvik....

Lillesand, Agder, Norway

I de tidlige tidene (ca. på 1500 tallet) tilhørte dette et krongods som gikk under navnet "Sanden". Allerede den gang var det en beskjeden utskipningshavn for trelast. På 1600 tallet åpnet det første gjestgiveriet. Dette ble senere overtatt av trelasthandler Jakob Jostsønn Ulff i 1633. Han bygslet da en ny tomt ved sjøen og fikk bygget seg et hus og en tilhørende brygge for virksomheten. Senere fikk han flyttet tingstedet hit og han fikk påtatt seg rollen som statens visetollvisitør for handelen. Tollarbeidet var viktig for å hindre smugling og datidens 3 store tollstasjonene var i Gamle Hellesund, Brekkestø og Lillesand.  Sønnen til Jakob Jostsønn Ulff frikjøpte senere den tomten faren hadde byksla fra Fredrik III for 300 riksdaler og fra 1663 fikk denne frikjøpte eiendommen navnet "Lillesand" som senere skulle bli navnet på den lille hvitmalte byen.

Året etter bodde det 6 voksne menn i det lille tettstedet - "foruden nogle Quinder og Børn" - som det står skrevet i historiebøkene. Lillesand fikk handelrettigheter fra 1688 og bøndene rundt det lille tettstedet svingte seg da opp med skogsdrift og trelasthandel. Det merkelige var at det stort sett bare var de omliggende bøndene som fikk gleden av dette. For innbyggerne i Lillesand hadde det liten økonomisk betydning. Rundt 1720 ble det derimot en oppblomstring og det skyldtes nok kanskje mest av alt en "stor" innvandring fra Danmark. Midt på 1700 tallet var det registrert 30 fastboende og i begynnelsen av 1800 tallet var dette øket til ca. 100 fastboende. På slutten av 1800 tallet var det nesten 1300 fastboende og i dag er det nærmere 10.000 fastboende - et innbyggertall tall som mangedobles i sommersesongen. 

I 1830 fikk Lillesand rettigheter som ladested og noen år senere også sitt eget kommunestyre. Midt på 1800 tallet ble det etablert en egen skole. For å bevare klasseskillet var skolen delt slik at barn av de "kondisjonerte" fikk gå på  skolen om formiddagen, mens barn av arbeidere aller nådigst kunne komme på ettermiddagen.

Den 3. juni 1896 ble den korte og smalsporede jernbanen fra Fakstadvatn til Lillesand åpnet. Den ble opprinnelig bygget for å forenkle tømmertransporten fra innlandet og ned til utskipningshavnen, men det var også noen stoppested som gjorde det mulig å ta med både passasjerer, post og andre varer fra "byen" på turen oppover dalen. Den hadde til og med en egen liten sidebane som ble bygget spesielt for for å frakte torv. Ettersom vegnettet ble utbygget kom også konkurransen fra bilene og den 15. juni 1953 ble Fakstadvatnbanen nedlagt. I dag er det eneste minnet fra denne jernbanen den gamle røde stasjonsbygningen i sveitserstil nede i havnen.  Den fungerer nå som servicebygg for gjestehavnen.   

Den høyreiste kirken ble bygget rundt 1889. Bildet på altertavlen er en kopi av altertavlen inne Dreifaltigkeitskirche i Hannover. Kirken i Lillesand fikk, i motsetning til mange andre kirkebygg fra denne tiden, installert sentralvarme helt fra starten. Rundt 1940 ble kirken malt opp i datidens mange festlige farger og da man rundt 1970 oppdaget at den var i ferd med å ramle sammen ble det iverksatt et betydelig restaureringsarbeid. Det tok 10 år å få kirken tilbake til opprinnelig utseende og kvalitet. 

Brekkestø, Agder, Norway

Brekkestø ligger på Justøya like utenfor Lillesand. Siden dette både var en nødhavn og en ventehavn for seilskutene var det mange som så muligheter til å tjene noen ekstra penger på handel. Folk flyttet til og på det meste bodde det 3-400 mennesker her. Mange av disse var dyktige håndverkere og i en periode var det 5 butikker på det lille stedet. I tillegg til sine ulike håndverkt var det mange som holdt husdyr, både hester og kyr, sauer og griser. Økt handel gav grunnlag for etablering av en egen tollstasjon.

På Justøya var det omgangsskole fra 1845, men i 1869 ble det fast skole i et eget skolehus på Mæbø som ligger omtrent midt på Justøya. Det første skolehuset hadde et rom for skole, et rom som læreren kunne bo på og et uthus for lærerens ku. En lærer på den tiden hadde nemlig rett til en jordlapp som kunne fø en ku. I noen perioder var det 2 kyr og da måtte beite og fjøs ordnes på andre måter.  I 1918 var det 80 elever her og da ble skolen delt i 4. Det gamle skolehuset fra 1845 er fortsatt i bruk.

Allerede på slutten av 1800 tallet begynte det å komme mange sommergjester til Brekkestø. De som først «oppdaget» Brekkestø var kunstnere fra ulike miljøer på Østlandet og snart vokste det frem flere små pensjonater for å huse disse nye turistene. Mange av disse pensjonatene har dessverre forsvunnet i dag.  Det var her Lillebil Ibsen, hennes søster og mor ville tilbringe sommeren. Det var her Gabriel Scott skrev "Kilden" og "Himmelrosen". Det var her var Nils Kjær skrev sine kjente «Brekkestø-breve» og det var her Christian Krohg fant motiver for mange av bildene sine.

Hvis du vil fordype deg i tekstene fra Gabriel Scott eller Nils Kjær fra denne tiden så finner du et godt utvalg av bøkene deres på Nasjonalmuseet sine nettsider.

Det bor fortsatt fastboende i Brekkestø, men miljøet er nok ikke like preget av bohemene fra Østlandet i dag. På sommeren er det en påfallende overflod av dyre båter som preger havnen. Da mangedobles befolkningen og det er nok medvirkende til at det fortsatt er en offentlig brygge med sommerbutikk, postkontor og muligheter for bunkring. 

Reiser du gjennom Blindleia med egen båt så er det et "must" å besøke Brekkestø. Da finner du lett Brekkestø på kartet, sør-vest på Justøya. Kommer du med bil er det og mulig å ta over Justøy broen fra fastlandet og fortsette til enden av Justøyveien - da er du der. Har du ikke egen båt anbefales en tur gjennom Blindleia med den gamle rutebåten M/B «Øya». Den går tur/retur gjennom Blindleia hver dag. Vil du sjekke rutetider kan du bruke linken over og hvis du vil lese mer om denne båten så finner du hele historien her (skrevet av Merete Moen)

  

Gaupholmen, Agder, Norway

På Gaupholmen like ved Brekkestø (se egen beskrivelse) har det bodd folk helt siden midten av 1600 tallet. Det store gamle huset var en gang brukt som tollbod og senere i seilskutetiden ble de et populært  vertshus for mannskapene som ble liggende værfast i havnen. På den andre siden av sundet, på Ullerøya, lå det et tilsvarende vertshus. 

En gang var det bare 2 hus ute på Gaupholmen og det ene av disse ble flyttet inn til Brekkestø. Årsaken var at det visstnok spøkte så forferdelig mye i dette huset mens det stod ute på holmen. Denne flyttingen falt derimot ikke i god jord hos spøkelset for etter at det ble flyttet forsvant det sporløst og siden har ingen verken sett eller hørt noe til det. Litt merkelig logikk å flytte et hus med skumle spøkelser inn der alle folkene bodde, men kanskje det finnes andre motiv eller fornuftige forklaringer. Med eller uten spøkelser - Brekkestø ble etterhvert en travel uthavn og  det var utvilsomt gode tider for vertshuset, kanskje spesielt etter at de sluttet å bekymre seg for at de skulle treffe på dette spøkelse etter festen. 

Den nesten 70 mål store eiendommen på Gaupholmen var for ikke lenge siden den dyreste fritidseiendommen som ble omsatt på Sørlandet, prisforlangende var 60 millioner. Her inngår det flere hus, en tennisbane og svømmebasseng. Tidligere eiere var skipsreder Erik Klaveness og ny eier var investor Arne Vannebo.

At dette ble en av de dyreste eiendommene på Sørlandet er ikke så vanskelig å forstå, for dette finnes det knapt maken til noe sted. Hovedhuset fra 1730 er vernet. At salgsprisen på Gaupholmen skulle få oppmerksomhet bekymret visstnok ikke Arne Vannebo. Han husker nemlig at bestefaren i 1950 kjøpte en eiendom på Sørlandet for hele 15.000 og at det skapte et tilsvarende oppstyr den gangen .....

Gamle Hellesund, Agder, Norway

Gamle Hellesund ligger i tidligere Høvåg kommune som i 1962 ble en del av Lillesand kommune. Gamle Hellesund er en gammel seilskutehavn, tollsted og loshavn - og den inngår i en bevaringsplan for uthavnbebyggelsen i Agder. Dette er kanskje noe i nærheten av det man tenker på som det «ultimate Sørlandet» 

Gamle Hellesund har vært en gammel uthavn i mange hundre år, men ingen har helt greid å stadfeste når den egentlig oppstod. I perioden mellom 1197 og 1207 var det i både Sverres saga og i Baglersagaene omtalt et sted som kalles «Helgesund». Man antar at det er dette som senere har blitt til «Hellesund», men ingen vet med sikkerhet om det var snakk om Gamle Hellesund på østsiden av Kristiansand eller om det var Ny-Hellesund (se egen beskrivelse) på vestsiden av Kristiansand. På tross av lang historikk - storhetstiden for Gamle Hellesund var utvilsomt i seilskutetiden.

.....vi skal tilbake til Gamle Hellesund, men først et liten betraktning fra 1200 tallet. I deler av nettopp Sverres saga, spesielt i første del som heter «Gryla» (som betyr «skremsel») er brukt samme introverte personfokuserte argumentasjonen som vi i dag hører fra president Trump. Kong Sverre Sigurdsson stod selv bak mange av fortellingene i sin egen saga og han var opptatt av å fortelle om egen fortreffelighet, uten å forholde seg så mye til kjente sannheter - men det er egentlig en helt annen historie.....

Bosetningen, slik vi ser det i dag, er fra ca. 1720 og de første som slo seg ned her var rike skippere, fiskere og dyktige håndverkere, kanskje spesielt båtbyggere og seilmakere, men også smeder, hattemakere og skomakere. Skomakere må ha vært et solid yrkesvalg for i perioder var det hele 10 skomaker svenner som jobbet i Gamle Hellesund. 

Havnen var kjent langt utenfor landegrensene. På gamle hollandske sjøkart helt tilbake til 1595 er Gamle Hellesund avmerket som «Olde Hil Sond». Det var denne trafikken fra inn- og utland som var årsaken til at det ble opprettet både losstasjon, tollstasjon, postkontor og en egen skole i uthavnen. 

Midt i sundet ligger Sandøya og her finner du sommerstedet til Petter Stordalen. Som nærmeste nabo, på Steinsøya, hadde familien Platou tidligere sitt sommersted. Sommeren 2020 ble denne 66 mål store eiendom med ca. 1 km. strandlinje lagt ut for salg med prisantydning på 30 millioner. Den dyreste fritidseiendommen som er omsatt i Blindleia var derimot Gaupholmen ved Bekkestua (se egen beskrivelse). Den eiendommen ble omsatt for 52 millioner i 2014. Kjøper var investoren Arne Vannebo.

Ramsøya, Agder, Norway

Mens det var seil, som var fremkomstmiddelet langs kysten, var det stadig behov for noen gode havner som man kunne søke ly i ved dårlig vær. Slik oppstod mange av de gamle uthavnene langs kysten. Ramsøya er en slik uthavn - lett å seile inn i og lett å seile ut av, uansett vindretning. På slike steder blomstret det ofte små samfunn med tjenester som poståpneri, verksteder, seilmakere, handelsmenn og kanskje viktigst av alt - en kro eller et vertshus med bevilgning. Her kunne sjøfolkene bli overstadig beruset og her kunne de avtale hyre for neste tur.

Den første som slo seg ned på Ramsøya - omtrent midt mellom Ulvøysund og Gamle Hellesund - var en los som het Abraham. Året var 1750 og han kom hit med kone og 2 barn, et tvillingpar. En gang mens Abraham var inne på fastlandet i gjestebud frøs fjorden til og det ble umulig for han å komme tilbake til Ramsøya. Det var vinter og dårlige utsikter til mildvær så det eneste han kunne gjøre var å rope over til konen for å høre om det gikk greit med henne og tvillingparet. Senere flyttet 2 av brødrene hans ut til Ramsøya og da ble det nesten litt folksomt der ute. 

De som slo seg ned på øya levde stort sett som loser eller fiskere, men noen hadde også en liten jordlapp for dyrking til eget bruk. Historien sier og at det bodde ei hulder ute på Ramsøya - noe som på den tiden ikke var helt uvanlig i slike små isolerte samfunn. Ettersom det lille samfunnet på Ramsøya vokste ble det etablert en egen skole som på det meste hadde 15-20 elever. Det ble bygget flere hus på begge sider av sundet mellom Ramsøya og den noe mindre naboøyen Store Nibe. På det meste var det 11 bolighus her ute. Det eldste huset huset som i dag står på øya er fra 1784. 

Både maleren Hans Finne-Grønn og billedhugger Nic Schiøll hadde sine sommerhus på Ramsøya. Hans Finne-Grønn malte en del kjente portrett av både Kong Haakon og resten av kongefamilien. Blant hans landskapsbilder er det motiv fra både Tjøme og Hvasser - og ikke minst fra Ramsøya. Nic Schiøll er  kjent for sine arbeider under restaurasjonen av Nidarosdomen, men kanskje aller mest kjent for sin utsmykning av St. Hallvard på sydveggen av Oslo rådhus.

Ulvøysund, Agder, Norway

I gamle dager ble uthavnen Ulvøysund sør-øst av Kristiansand ofte besøkt av hollandske handelsskip. Allerede i 1588 ble stedet avmerket som "Wolfsund" i gamle hollandske sjøkart. Ingen vet hvor lenge det har vært folk her ute, men det gamle pensjonatet øst for skolebrygga har i alle fall stått der i 400 år.

I Ulvøysund ligger Norges eldste skipsvrak funnet i sjøen. Det ligger i innseilingen fra Kvåsefjorden. Dette vraket er karbon datert til perioden mellom år 1020-30 så allerede på den tiden må den lune havnen i Ulvøysund ha vært kjent blant sjøfolkene som seilte langs kysten. 

Her er det også tydelige spor etter aktiviteter under middelalderen. En strandet og frustrert prest fra Bergen har skrevet et brev om det moralske forfallet i Ulvøysund omkring 1300 og dette brevet er  fortsatt bevart. På 1400 tallet ble det hugget inn en kompassrose i fjellet like ved sundet slik at losene enklere kunne ta peilinger til skipene utenfor og først rundt 1500 kom altså de hollandske handelsskipene til denne uthavnen.

 

Skippergada og Randesund, Agder, Norway

"Skippergada" er navnet på det smale sundet mellom Østre og Vestre Randøy litt sør-øst for Kristiansand. Fra nord starter man ved Stokkholmane - eller for båtfolk kanskje bedre kjent som den gode naturhavnen "Stokken". Det smale sundet deler Østre- og Vestre Randøy i to. Fra gammelt av var dette en uthavn der folk som ikke var mønstret på seilskutene kunne livnære seg av fiske. I dag er det et relativt eksklusivt hytte- og boligområde. Bebyggelsen er nesten utelukkende små hvite skipperhus som ligger godt skjermet helt ned til sjøkanten. Det er daglige rutebåtforbindelser til Tømmerstø inne på fastlandet. 

"Skippergada" er det man kan kalle en skikkelig sørlandsk sommeridyll, kanskje en av de flotteste vi har langs kysten. Det er mulig å gå gjennom sundet og har du en liten båt kan du også se om du greier å presse deg gjennom den smale kanalen som kalles "Nåløyet" i skillet mellom Vestre Randøy og Lille Kalvøy.

Nord for friområdet rundt Stokken ligger den maritime høyskolen som bl.a. har brukt båtene M/S Gann og M/S Gamle Salten som begge senere har kommet til Stavanger. M/S Gann som skoleskip og M/S  Gamle Salten som veteran turistskip. M/S Gamle Salten gikk fra 1953 til 1964 som avlastningsskip for Hurtigruten. Der gikk den bl.a. i rute mellom Mosjøen, som dengang var endestasjon på Nordlandsbanen, og videre til Bodø og Narvik. I 1967 ble den kjøpt inn av Arbeidsdirektoratet og satt inn som skoleskip i Randesund. I 1995 ble den frikjøpt av Ryfylke Dampskibsselskab i Stavanger og i 2008 ble det verneverdige skipet solgt videre til Rederiet Salten i Bodø - dermed var M/S Gamle Salten etter 55 år tilbake i egen hjemmehavn. Båten som overtok oppgavene som skoleskip i Randesund heter M/S Sjøkurs og den er godt kjent fra TV seriene "Sommerbåten" som ble sendt på NRK i 2013 og 2015. M/S Gann går fortsatt som skoleskip med hjemmehavn i Stavanger.

I det man forlater Randesund og "Skippergada" på vei østover kommer man rett ut i Kvåsefjorden som pga. sin kompassretning er spesielt utsatt for vinder og store bølger. Dengang vikingene fant Blindleia var "åpningen" til leia i vest helt inne i bunnen av Kvåsefjorden med et overløp til Isefjærfjorden, men etter som landet steg var det ikke lenger mulig å reise med båt denne veien. Nå må man krysse de 2 nautiske milene over fjorden til Ulvøysund for å komme til det som regnes som starten på Blindleia. Hvis du senere lurer på hvorfor det er så stor båttrafikk inn og ut av nettopp Isefjærfjorden så kan en årsak kanskje være at Sørlandets største naturistsenter ligge i denne fjorden.....

Grønningen fyr, Agder, Norway

Grønningen fyr har en beskjeden høyde på 14 meter over havet. Det er bygget på en liten begrenset holme øst for innseilingen til Kristiansand og ligger bare ca 2,2 km fra Oksøy fyr (se egen beskrivelse) tvers over fjorden. Grønningen er stort sett slik det ble bygget i 1877-78. Første gang lyset ble tent var 1. sept. 1878. Måten det er bygget på vitner om at det tross kort avstand inn til fastlandet kunne være en utfordring å holde seg fast i kraftige vinterstormer. Både fra sjøen og fra land er det lett å se den hvitmalte bygningen. Opprinnelig var det bygget en fyrmester bolig, et maskinrom med verksted og smie og 2 naust med en liten brygge og molo.

Fyret var bemannet frem til det ble automatisert i 1980. I 1994 ble hele anlegget fredet, og i dag kan man leie seg inn her - enten det er et lite seminar eller bare en rolig stund for noen få personer. Å sitte her i den blå timen og så se solen gå ned i vest kan ganske sikkert være en romantisk opplevelse. Her er det hele 30 sengeplasser fordelt på 8-9 rom. Fyret har ikke strøm og standarden er relativt enkel (for å si det kort). Innseilingen er både litt kronglete og grunn så det svarer seg å studere kartet før man tar den siste ankomsten - og ikke minst svarer det seg å lese værmeldingen før man fortøyer for natten. Hvis man ikke disponerer egen båt kan man organisere seg skyss fra Tømmerstø inne på fastlandet.

Oksøy fyr, Agder, Norway

Oksøy fyr var opprinnelig 36 meter høyt og etablert allerede i 1832. Fyret ligger på vestsiden av Kristiansand fjorden - i en "trekantet formasjon" mot Grønningen fyr (se egen beskrivelse) på østsiden av fjorden og Odderøya fyr midt i leia inn til byen - like øst for Flekkerøya. I likhet med flere andre kystfyr fra denne tiden var det første tårnet bygget i tegl. Senere (ca. 1900) ble dette erstattet av et nytt tårn i støpejern. I dag har fyret en lyshøyde på 47 meter og karakteristikken på lyset er 2 blink pr. 50 sek. med 8 sek. mellomrom. Lyset rekker 19 nautiske mil ut i havet og der dermed godt synlig fra Skagerrak. 

Oksøy fyr en av 19 store kystfyr i Agder. Dette var det første i landet som hadde linsesystem for å forsterke lyset. Den gang man monterte dette systemet med fresnell linser var det bare 2 andre land i hele verden som hadde tatt i bruk slike "nymotens greier" i fyrene sine.

På Oksøy ble det etablert en losstasjon rundt 1950. Denne ble noe senere (i 1979) flyttet inn til Kristiansand. Den første losstasjonen holdt til i det gamle styrehuset fra fiskeskøyten "Agder 2" som opprinnelig var fra lokalmiljøet rundt Flekkerøy. Den første fyrvokteren var C.J. Berg. Han hadde med seg en assistent som hadde krav på fri kost og losji ute på fyret og det innbefattet også 1 dram eller 2 daglig. Fyrvokter Berg hadde denne jobben i 38 år og da han døde i 1952 etterlot han seg kone og 25 barn....!

Lista fyr, Agder, Norway

Det åpne og værharde farvannet utenfor Lista har vært fryktet av sjøfarende til alle tider. Hundrevis  av fartøy har forlist i brenningene her. Allerede i 1788 ble det bestemt at det skulle bygges et kystfyr her slik at sjøfarende kunne holde god avstand til land. Penger ble satt av og argumentet for denne bevilgningen var "Middel til saadanne Ulykkers Afvergelse". Det var særlig folk i Flekkefjord som var opptatt av å trygge seilasene rundt Lista og inn til byen. Først i 1836 stod det første fyret ferdig ute i det flate og værharde landskapet. Til å begynne med var lyskilden en parafinbrenner med veke. I 1911 ble den erstattet av en glødehettebrenner og på tross av at fyret ble elektrifisert i 1922 gikk det fortsatt 10 år før lyset i tårnet ble elektrifisert i 1932.

Det første fyrtårnet ble bygget i stein og foret med murstein innvendig. Det var 34 meter høyt og fikk montert et blinkapparat som ga et blink i minuttet. Det ble tent for første gang 10. november 1836. Fyremyndighetene var ikke helt fornøyd med denne konstruksjonen og det ble derfor bestemt at det skulle bygges to nye fyrtårn slik at Lista dermed fikk 3 faste lys som sitt kjennemerke. Mellom 1851 og 1853 fikk man satt opp de to nye tårnene som var identisk med det første og alle 3 ble utstyrt med nye faste lys og nye fresnel linser. Dette gjorde den gang Lista til en av verdens største fyrstasjoner med hele 10 ansatte som stort sett bodde fast på stasjonen. Alle 3 fyrene ble tent samlet den 16. september 1853.

Utviklingen gikk derimot ganske raskt og allerede i 1870 ble det bestemt at 2 av fyrtårnene skulle flyttes og det opprinnelige tårnet skulle utstyres med et sterkere lys. Et av tårnene ble fraktet til Halten i Trøndelag, et ble demontert og en del ble satt opp på Svenner utenfor Larvik, mens resten ble brukt på Feistein fyr utenfor Jæren. I dag står fortsatt det opprinnelige fyret, nå med et blink hvert 4 sekund. Lyset har en høyde på 39,5 meter og det er synlig 17,5 nautiske mil ut i havet.

Samtidig med byggingen av det første fyret ble det tent et mindre ledelys på Varnes litt lenger nordøst på Lista landet. Dette skulle vise vei inn Listefjorden til Flekkefjord og til fjorden videre innover til Feda og Kvinesdal. Da den tyske okkupasjonsmakten bygde Varnes Fort ble dette lyset slukket. Senere ble det erstattet av en liten fyrlykt som heller markerte nordenden av Lista. På sørsiden av kystfyret står fyrlykten på Rauna, plassert et stykke ut i sjøen på toppen av en stor gravrøys fra bronsealderen. I tillegg til fyret står det en liten hytte ute på Rauna, den var satt opp slik at fiskere hadde et sted å søke ly i dårlig vær. Like innenfor Rauna ligger den gamle sjøredningsstasjonen på stranden ved Østhassel. Den er nå nedlagt, men bygninger er bevart og vedlikeholdes nå som en en del av Lista-museet.

Ved oppstarten av Lista fyr ble det bemannet av en fyrforvalter og hans familie. I tillegg hadde han en fyrkarl og en assistent i sin tjeneste. Fyrforvalteren hadde også inspeksjonplikt og overoppsyn med fyret på Varnes. Boligen som ble bygget på Lista er den som står der som "Fyrmesterboligen" den dag i dag. Det var 5 værelser, kjøkken og et lite loft. I tillegg var det en liten løe, en smie og et naust i Vågsvoldvika. Verken fyrkarlen eller assistenten fikk bo i fyremesterboligen da man forventet at de ikke hadde noen familie og derfor måtte finne seg sin egen bolig i nærheten. I dag drives det ikke lenger med landbruk på fyret - nå er det bare beitemark for en koloni med Alpakka'er og høylandskveg rundt fyret.

Og til slutt...
Du har kanskje lest i denne blog'en om de 3 fyrene som en gang stod på Lista, så nå har du fått hele historien om hvorfor de ble bygget akkurat her....

Sælør, Agder, Norway

Sælør er en øygruppe med mange navn. De mest brukte er Sæløer, Sæløyene eller Seli. Den lille øygruppen ligger like ved innseilingen til Korshavn - ytterst i Grønsfjorden - og dette er det første tettstedet man kommer til når man seiler rundt Lindesnes på vei vestover. De to største øyene heter Vestre Sælø og Østre Sælø. I 1966 ble disse to øyene knyttet sammen med en molo og etter denne moloen kom på plass ble det en mye tryggere havn for den lokale fiskeflåten. I dag er det nok flest fritidsfartøy som nyter godt av dette initiativet.

Øyene er kanskje mest kjent for sine mange kongebesøk - til sammen 11 historiske kongsnavn har vært i land her. Noen var nok bare innom, mens andre (som Olav den hellige) var her i lengre tider - se bare på denne imponerende listen:

• Olav Haraldson (1016-1028)
• Magnus den Gode (1047)
• Harald Håråde (1066)
• Inge Krokrygg (1156)
• Øystein Haraldson (1156)
• Sverre Sigurdson (1177)
• Inge Bårdson (1207)
• Håkon Håkonson (1224-1227)
• Christian IV (1604)
• Fredrik III (1649)
• Olav V (1983) 

Få (om noen) andre steder i Norge kan vise til en tilsvarende «gjestebok». Da Olav den Hellige overvintret her (i år 1028) tror man at han fikk satt opp en egen kirke. I dag kan man bare se restene av et byggverk, men de lokale står fast på at disse tuftene er rester etter denne kirken. Det er og funnet mange skipsvrak rundt Sælør. Like utenfor havnen er det registrert minst 3 skipsvrak som er tidsbestemt til Middelalderen. Noen av de mange andre vrakene er datert helt tilbake til 1300 tallet og dette har ført til at det er innført totalt forbud mot fritidsdykking rundt disse øyene. Øygruppen Sælør inngår også i Skjærgårdsparken og de fornminnene som er funnet på land og i sjøen blir derfor fredet eller i det minste registrert og ivaretatt for ettertiden.

Terrenget er åpent og fra det høyeste punktet på Vestre Sælør kan man se hele kyststripen mellom Lindesnes fyr og Lista fyr. Sannsynligvis er dette det eneste steder langs kysten der det er mulig å se begge disse kystfyrene samtidig. Dette punktet på øyen heter Kikkerheia og er nok blitt brukt av de lokale losene for å holde utkikk etter potensielle skip som seilte langs kysten eller som ville søke havn her og derfor trengte hjelp av lokalkjente i farvannet. 

For at losene, eller kanskje det også var kaperne som opererte her under Napoleonskrigene, skulle kunne ta ut peilingen mot havet ble det hugget inn en 16-delt kompassrose i fjellet her oppe. Denne kapervirksomheten, som pågikk i perioden mellom 1600-1800, var i realiteten en form for statsgodkjent sjørøvervirksomhet. Sjørøvere uten kaperbrev fra staten fikk som regel dødsstraff dersom de ble tatt - sjørøvere med kaperbrev fra staten var immune og kunne røve og drepe uten å bli straffet for det.

Et særpreg på Sælø er de hyggelige og gjestfrie menneskene som holder til her. Som i mange andre tilsvarende små lokalsamfunn langs kysten går man nesten gjennom eplehagene til folk som bor i de velholdte husene. I mange slike små samfunn (ingen nevnt...) er det ofte satt opp stengsler eller skilt med tekster som «Adgang Forbudt» eller «Privat». Slik er det ikke på Sælø. Her sitter folk i hagen og smiler velkommen til deg, stolte av å være en del av dette lille spesielle samfunnet helt ute i havgapet.

Og til slutt.....
Du har kanskje lest i denne bloggen om de 2 fyrene som stod på Lindesnes i gamle dager. Det ene av disse gamle fyrene stod ytterst på Lindesnes landet der det det nye fyret står i dag, mens det andre stod akkurat her på Sælø.

Gjeslingboen, Agder, Norway

Et lite stykke sør for Spangereid ved Lindesnes ligger øygruppen Våre og på sørsiden av denne igjen ligger Udvåre. Enda et stykke lenger ut i havet mot sør stikke de 2 skjærene som heter Gjeslingboen opp av havet. Fortsetter du rett sørover herfra vil du til slutt treffe vestkysten av Tyskland, like utenfor Bremen. Gjeslingboen ligger omtrent midt i kursen mellom Lindesnes fyr og Ryvingen fyr utenfor Mandal. Trekker man en rett strek møt øst fra Lindesnes fyr og forsetter den videre forbi Ryvingen så passerer man det sørligste punktet i Norge før den treffer nordspissen av Skagen i Danmark. Danmarks nordligste punkt ligger omtrent rett øst av Norges sørligste punkt.

Det er registrert over 60 skipsforlis på strekningen mellom Søgne i øst og Gjeslingboen i vest. 47 av disse forlisene var med norske skip. Tellingen går tilbake til havariet av «The mysterious Hulk» som forliste i andre halvdel av 1400 tallet og frem til «O. Larsen» som havarerte i 1970. Ca. 200 personer har blitt plukket opp i live og ca. 400 sjøfolk er beregnet omkommet på denne strekningen. Fortsetter tellingen videre mot Lindesnes og Lista dreier det seg om tusenvis av omkomne på Norges største skipskirkegård.

Fra de skipsforklaringene som er blitt avhold etter mange av disse forlisene går de vanskelige havstrømmene og vindretningene igjen som forklaring på at skipene ble presset for langt opp mot land. Det samme problemet hadde seilskutene som skulle langs Danmarks vestkyst mot Skagen og Østersjøen. Seilskutene slet med å komme seg langt nok fra land og flere havarerte - derfor fikk denne danske kyststripen navnet Jammerbukten. Disse forholdene var også medvirkende årsak til at man måtte navigerte etter 1 fyrtårn i Skagen, 2 parallelle fyrtårn på Lindesnes og hele 3 fyrtårn på Lista. Slik kunne man telle lysene og være sikker på egen posisjon i forhold til hvilket land man seilte langs. Det var et nyttig hjelpemiddel da navigasjonsutstyr og opptegninger i sjøkart var langt dårligere enn det vi har tilgjengelig i dag.

Litt "fun-facts" til slutt:
Hvis du etter å ha lest dette - eller husker gammelt skolepensum i Geografi - vil påstå at Lindesnes er Norges sørligste fastlandspunkt så er det feil. Etter at Spangereid kanalen ble åpnet av Dronning Sonja den 7. juli 2017 (etter 20 år med planlegging) ligger Lindesnes fyr faktisk på en øy. Norges sørligste fastlandspunkt blir da på fastlandsiden av broen over Skjernøysund utenfor Mandal. Og hvis du blir fristet til å tro at Lindesnes da like vel må være Norges sørligste punkt hvis man regner med øyer og skjær så er heller ikke det tilfelle. Norges sørligste punkt - inkl. både fastland og øyer er nemlig skjæret "Pysen" som ligger sør for Skjernøy, øst for Mandal (se egen beskrivelse). Det som derimot stemmer er at begge disse geografiske punktene ligger innenfor grensene av nye Lindesnes kommune etter at det ble gjennomført kommunesammenslåing mellom tidligere Lindesnes-, Mandal- og Marnadal kommune.

Videre er du sikkert også blitt fortalt at Nordkapp er Norges nordligste punkt - gjett om det er riktig......?