lørdag 3. oktober 2015

Vulcano


 
Vulcano er den av de Eoliske øyene som ligger nærmest Sicilia. Arealer er ca. 21 kvadratkilometer og toppen av øyen ligger på 499 moh. Det bor i underkant av 500 mennesker på øyen. Navnet på øyen kommer ikke fra den enorme vulkanen på hovedøyen. Det er egentlig motsatt, nemlig at det er øyen Vulcano har gitt oss et samlebegrepet "Vulkan" på alle verdens vulkaner. I romersk mytologi trodde man til og med at ildguden Vulcanus hadde sin store smie på denne øyen. Historiene om guden Vulcanus finner man for øvrig i en aller annen form i de fleste mytologier rundt Middelhavet. I følge sagnene skal visstnok også den greske guden Aeolos ha bodd her. Han var guden som styrte alle verdens vinder. Den gang het denne øyen Hiera, men fellesnavnet på dette øygruppen har fått sitt navn etter den samme guden Aeolos som senere ble til Aeolo og deretter Eolisk.

Allerede på romertiden ble det drevet stor industri på øyen. Skogen ble fortløpende hugget ned for å holde gruvene i gang. Dette varte helt frem til det siste treet falt på slutten av 1800 tallet. Det var Bourdon familien som stod for industrialiseringen i moderne tid og når familiedynastiet kollapset i 1860 ble deler av øyen solgt til engelskmannen James Stevenson. Han bygde en enorm villa, åpnet enkelte av de nedlagte gruvene igjen og startet dyrking av vindruer til produksjon av Malvasiavin. Dette var en stor industri som varte helt til det siste store vulkanutbruddet i 1888. Dette utbrudd varte i over to år. Mens selve utbruddet pågikk benyttet James Stevenson muligheten for å selge unna alle sine eiendeler til de lokale oppsitterne. Han kom aldri selv tilbake til Vulcano, men han store villa står der fortsatt.

På den lille naboøyen, som heter Vulcanello, er det to tydelige krater som har skapt hele øyen lag for lag og tilslutt hevet den over vannet. På hovedøyen er den enorme vulkanen godt synlig og her ryker det fortsatt svovelgass etter det store utbruddet i 1888. I dag er det mulig å gå opp til kraterkanten på en merket sti. Turisme er den viktigste inntektskilden og på denne øyen er de spesielt stolte av sine strender, sine varme kilder og mulighetene - for de med spesielle interesser - til å legge seg i naturlige svovelholdige gjørmebad.

 

fredag 2. oktober 2015

Stromboli


 

Selv om Stromboli er en liten øy er det her man finner Europas mest aktive vulkan. Øyen er bare 2 km. i diameter og det bor knapt 400 mennesker her ute. Toppen av fjellet ligger på 926 moh. Mens krateret på vulkanene ligger 80-90 meter under denne toppen. Vulkanen har i snitt et utbrudd hver 20 minutt døgnet rundt og disse utbruddene omfatter utblåsing av lava, pimpstein, støv og damp.

Dette fenomenet er jo i seg selv en stor turist attraksjon så derfor arrangeres det faste turer fra de andre øyene ut til Stromboli hver morgen. Her ute kan du enten vandre litt rundt i den spennende naturen eller koble deg på en lokalkjent guide som fører deg eller gruppen din opp til kraterkanten. Turene starter som regel før soloppgang og du er ikke tilbake før etter solnedgang. Enkelte turer har snudd døgnet slik at du kan oppleve vulkanutbrudd på nært hold om natten. Dette er derimot ikke en tur man tar på egenhånd og det kreves en del utstyr (og god form) for å komme både opp og ned på en lang dag. Bor du på en av de andre Eoliske øyene kan du kjøpe en turpakke med både båttur og guide for å få med den en uforglemmelig opplevelse.

 
Det er en del myter knyttet til Stromboli, bla.a. fra Jules Vernes roman «Til jordens midtpunkt» der det fortelles en historie om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. I flg. denne historien skal det være mulig å gå fra den ene vulkanen til den til den andre vulkanen hvis man først bare finner den riktige inngangen. De fleste som har behov for å flytte seg på denne måten tar nok like vel fly mellom disse destinasjonene. Det som derimot er sikker er at det må finnes en eller annen magmakanaler mellom vulkanen på Stromboli og den store vulkanen Etna.
 
Øyen Stromboli er den nordligste av de Eoliske øyene og dermed også den som ligger langt fra fastlandet. Når det er utbrudd her er dette godt synlig fra alle de andre Eoliske øyene.
 

Salina

 
Salina er en litt spesiell øy. Den er den nest største av de Eoliske øyene og den er vulkansk som alle de andre. Øyen er dannet av 6 store vulkaner som nå alle er inaktive. De to yngste vulkanene ligger på de to høyeste fjelltoppene (hhv. 962 og 860 moh.). Yngre vulkanene er i denne sammenheng relativt gamle og fra perioden lenge før det kom fastboende til øyen. Det siste kjente utbruddet her var for ca. 13.000 år siden. De to fjelltoppene blir kalt "Tvillingene", noe som igjen ga øyen det navnet de gamle grekerne brukte på øyen - Didyme. Store deler av øyen er i dag innenfor et stort naturreservat som ble opprettet i 1981.

Her ligger det fem små landsbyer - en i hvert "hjørne" av øyen. På luftfoto ser det nesten ut som om de fastboende har vært veldig uenige om ett eller annet og at de derfor har bosatt seg så lang fra hverandre som overhodet mulig. Det går riktig nok noen veier over øyen, men det kan jo virke som om ingen har hatt noe behov for mye trafikk mellom disse småstedene. På tross av dette bor det i dag ca. 2.300 innbyggere på øyen. Den reelle begrunnelsen for at det er så få veier på øyen er nok ikke at folk er uvenner, men at det meste av øyen er innenfor det store naturreservatet. Innenfor dette reservater er det ikke lenger lov å bygge noe som helst - heller ikke nye veier. Dermed er hele denne øyen et eldorado for friluftsmennesker som vil oppleve den spennende naturen på helt på egenhånd. 

Dagens navn, Salina, kommer opprinnelig fra saltproduksjonen som tidligere foregikk  på sørsiden av øyen. I dag utvinnes det ikke lenger salt, men siden Salina er den frodigste av de Eoliske øyene er den i dag bedre kjent for produksjon av vindruer. Disse brukes til produksjon av Malavasianvin og den lokale varianten av denne vinen heter "Malavasia della Lipari".

Man tror de første som slo seg ned her kom hit allerede i tidlig bronsealder. I historiebøkene nevnes øyen første gang i forbindelse med at Spania erklærte krig mot Frankrike (1544). Den franske kong Frans I sendte den gang en flåte med krigsskip som overvant spanjolene like utenfor kysten av Salina. Etter dette ble både Salina og de fleste andre Eoliske øyene helt avfolket. Hvem som var de første til å returnere sier historien ingen ting om.

Acquacalda, Lipari, Italy



Acquacalda er en bitteliten by på nordsiden av øyen Lipari. Her er det ikke mye å ta seg til ut over å å gå tur i det spennende kystlandskapet eller å besøke en av de små restaurantene som ligger her. De er berømt for sin tilberedning av spennende sjømat og det er ikke lenger til Lipari enn at man lett kan ta turen for et bedre måltid i Acquacalda.


Opprinnelig vokste byen like i nærheten av de gamle gruvene ved vulkanen. I flere år ble det drevet med utvinning av både pimpstein og Abdisian. Gruvene er for lengst nedlagt og i dag er det bare noen få entusiaster som plukker Abdisian stein til litt lokal smykkeproduksjon. De fleste husene her brukes nå som feriehus.


 

Lipari, Italy


 
Lipari er den største av de Eoliske øyene og her er det ca. 10.000 fastboende. Disse bor for det meste i en av øyens 3 tettsteder. Sørøst på øyen ligge den største byen som for enkelthets skyld også heter Lipari. På nordsiden av øyen ligger et mindre tettsted som heter Acquacalda. Midt i mellom disse stedene ligger det en liten strandby som heter Canneto. De to siste små tettstedene heter hhv. Quattropani i nordvest, like under fjellet med samme navn, og Pianoconte som ligger i sørvest.

Øyen Lipari er også av vulkansk opprinnelse, men alle vulkanene på øyen er i dag kalde. Sporene etter utallige utbrudd ligger derimot like opp i dagen. På Lipari har men greid å skape en industri i rensing og salg av en vulkansk stein som heter Absidian. Det er grønn-svart og glassaktig stein som hentes ut i de steinbruddene som ligger i områdene rundt gamle vulkanske krater. Disse steinene slipes til både smykker og figurer. Fra Lipari har man tidligere også drevet en ustrakt eksport av pimpstein fra de gamle vulkanene.

Byen Lipari består stort sett av små pastellmalte hus som ligger i ring rundt den gamle spanske borgen nede ved havnen. Borgen er brukt til mange formål og den har etter hvert også blitt et samlingspunkt for katolikker. Innenfor murene er det både kloster og flere store kirker. Under 2. verdenskrig ble Mussolinis politiske motstandere deportert hit. I dag ligger det i tillegg et amfiteater, et ungdomsherberge og et arkeologisk museum i de gamle bygningene. En liten kuriositet er at det også er en gammel gravlund bortgjemt i et hjørne av det opprinnelige klosteret. Her var det lite jord å begrave folk i så de døde ble lagt i sarkofager av stein oppe på marken. Sarkofagene står der fortsatt – de døde er borte vekk.


En rundtur på øyen Lipari kan være en spennende opplevelse. Den lille byen Acquacalda på nordsiden er allerede nevnt, men det finnes mer. Det er bare en vei rundt øyen. Her går det busser, men de går ikke helt rundt. Uansett hvilken vei man velger går de tur/retur på samme side av øyen. For å kommer rundt hele øye må man derfor enten leie bil eller scooter. Disse finner du nede i havnen og det er billig å leie. Ikke bry deg om å tegne noen ekstra forsikring, det er nemlig ingen slike forsikring som gjelder her ute på øyen.

Er du her i august kan det kanskje og være greit å vite at øyens skytshelgen – San Bartolomeo – feires med en stor fest den 24 august hvert år. Øyens største katedral heter da også (ikke helt uventet) «Basilica concattedrale di San Bartolomeo di Lipari” 

Fra vestsiden av øyen kan man komme helt opp på Monte S’Antonio. Alle fjelltoppene er gamle vulkaner og dette er øyas nest høyeste fjell med sine 594 moh. I klart vær er det en utrolig panorama utsikt. Helt her oppe ligger også øyens vannreservoar. For å samle vann har man lagt et enormt betong dekke i bunn av et gammelt vulkansk krater. Helt nederst er det en pumpestasjon som fordeler vannet videre ut til resten av øyen, en original og effektiv løsning for å kunne samle opp regnvann. Videre kan man kjøre opp til det høyeste fjellet som heter Quttropani. Her ligger det en liten hvitmalt gresk kirke som heter Chiesa Vecchia. Utsikten er mot naboøyen Salina, men på en klar dag ser man alle de Eoliske øyene unntatt den spesielle øyen som heter Vulcano og som ligger mot sør.

I sørvest kan man ta fotturen ned til Spiagglia Valle, en strand med helt svart sand omgitt av høye vulkanske klipper. I teorien skal denne turen bare ta ca. 15 min. hver vei – på en varm sommerdag må du regne noen timer mer for terrenget er bratt og ulendt. Helt mot sør heter fjellet Spondan di Vinci. Herfra er det også en flott utsikt mot de gamle vulkanene på øyen Vulcano. Veien opp går gjennom den gamle byen og er ikke spesielt godt merket. 
Homers verk om Odyssevs er nevnt ved flere anledninger og den er også aktuell for Lipari. Her gjelder det avsnittet om nymfen Calypso som holdt Oddyssevs fanget i syv år. Flere litteraturforskere som har studert detaljene i teksten mener at det må ha vært her på Lipari han ble holdt fanget av den fagre nymfen....  

 

De Eoliske øyene



De Eoliske øyene består av 7 større øyer og en del flere små. De store øyene er Vulcano (500 innb.), Lipari (10.000 innb.), Panerea (300 innb.), Alicuda, Filicudi, Salina og Stromboli. Det bor fastboende på alle øyene unntatt de to som ligger lengst vest, Alcuda og Filcudi. Til gjengjeld er det kanskje disse 2 øyene som gir den største naturopplevelsen – både over og under vann. Her ute finnes det ikke andre muligheter for overnatting enn de du tar med deg selv. Panera er den minste av øyene, men samtidig også den mest eksklusive. Denne øyen er kjent for sine mange grotter, det klare vannet og et aktivt og pulserende natteliv. På øyen Salina finner man flere svarte sandstrender og mulighet for å snorkle mellom både sjøpinnsvin og blekksprut.
 

Alle øyene er av vulkans opprinnelse, men i dag har det meste av de seismiske aktivitetene stilnet. På Stomboli og Vulcano er det fortsatt vulkans aktivitet med utslipp av damp på Vulcano og med faste utbrudd av lava fra krateret på Stromboli (se egne beskrivelser). De andre øyene i denne gruppen er alle kalde vulkaner. Lipari er den største øyen og her ligger også «hovedstaden» i øygruppen, som for enkelthets skyld også heter Lipari.

 
Selv om dette er vulkanske øyer er det lett å tro at de er dannet der de ligger i dag. Det stemmer derimot ikke. De Eoliske øyene er restene etter en stor fjellkjede som gikk mellom det afrikanske fastlandet. Forskyvning i de store jordplatene har gjort at de i dag ligger nord for kysten av Sicilia og ikke lenger er knyttet til det afrikanske fastlandet. Man antar at vulkanen på Stromboli og vulkanen Etna er forbundet under havet. Etter det store utbruddet på Etna 3. des. 2015 ble det også roligere seismisk aktivitet ute på vulkanen Stromboli. Jules Vernes skriver i sin roman "Til Jordens midtpunkt"  om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. Denne historien er også filmatisert. Alle de 7 øyene i denne øygruppen står på UNESCO’s verdensarv liste.



 

torsdag 1. oktober 2015

Milazzo




Milazzo ligger helt nord-øst på Sicilia og regnes som havnebyen for de Eoliske øyene (se egen beskrivelse). Herfra kan man ta hurtigbåt ut til øyene. Det er en tur som tar ca. 1 time med gammeldagse hydrofoilbåter eller nesten en hel dag dersom du heller foretrekker å følge med bilfergen som kanskje (!) går en gang tur/retur hver dag. Byen ligger på en smal stripe med land som strekker seg utover i havet.

Milazzo er kjent fra mange mytologiske fabler og fortellinger. Et av de mest kjente er kanskje Homers verk «Odyssevs». I følge historien om Odyssevs var det nettopp utenfor dagens Milazzo at hans skip havarerte mens han var på hjem etter den Trojanske krigen som ble utkjempet mellom de antikke byene Troya og Sparta. Nå sier ikke denne historien noe om hvorfor i alle dager den erfarne sjøfareren Odyssevs seilte forbi her når han var på vei mellom en by i Lilleasia og en i Hellas. Uansett var det her han i følge sagnet traff på den mytiske menneskeetende kjempen Polypherus. I gresk mytologi var han kjent som sønnen til Poseidon og Thoosa, men også kjempen som var så overstadig forelsket i nymfen Galatea. Skulle han dukke opp i nærheten er han lett å kjenne igjen siden han bare har et øye - og det står plassert midt i pannen.

I dag er Milazzo en langt mer avslappende og rolig by. Det meste av byen finner du langs strandkanten nede i havnen. På en høyde helt ytterst på odden troner den gamle borgen som ble bygget av arabere i det 9 århundre. Borgen kalles kort og godt bare “Borgo” og den er alene en god nok grunn for et besøk i Milazzo – og hvis du er her den siste søndagen i september får du også med deg den store festen som hvert år arrangeres til ære for byens skytshelgen – Santo Stefano. En liten kuriositet i denne sammenhenger er at det i Italia er over 20 byer og minst 2 kjente øyer som er oppkalt etter denne helgenen. Hvor mange kirkebygg som finnes med dette  navnet er det nok ingen som vet......

Zafferone Etnea



Denne dovne byen har som de andre små byene rundt Etna også fått erfare fjellets krefter. Helt her nede ved havet, 3000 meter under vulkanens krater, ser man flere steder tydelige spor etter tidligere lavastrømmen. Under et stort utbrudd på vestsiden av Etna i 1992 stod byen i fare for å bli totalt ødelagt av en slik lavastrøm. Man kan nesten ikke tenke seg hvilke krefter som spiller her når det renner en kilometerlang flom av glødende lava nedover fjellsiden. Absolutt alt som kommer i veien for denne livsfarlige "elven" blir totalt ødelagt.

I disse dagene var det innkvartert både amerikanske og engelske soldatene i området. De fikk i oppdrag å bruke sine helikopter til å legge ut store betongblokker i et forsøk på å stoppe lavastrømmen. Det greide de ikke, men de fikk i det minste ledet den utenfor bebyggelsen og på denne måten begrenset skadene. Fortsatt står det igjen noen ruiner etter de ødelagte husene, som stille vitner om denne dramatiske dagen. Området som ble dekket av lava er bevart slik det ble forlatt den gang. Byens innbyggere har i god italiensk tradisjon satt opp en statue av Madonna som en takk for at det visstnok var hun greide å stoppe strømmen av lava like før den rant direkte inn i bygatene nedenfor.
Ut over dette er nok Zafferone Etnea bare en liten soveby, men den ligger langs den ene av de to hovedveien opp til toppen av Etna. Herfra går det daglige bussruter helt opp for de som evt. ikke kommer med egen bil. Tar man den turen kan man kjøre over fjellet istedenfor å kjøre veien rundt langs kystbyene. I dette fjell landskapet finnes det også mange små og sjarmerende landsbyer. Noen av disse er beskrevet på andre steder i denne (b)log'en.