Knarestad i Tveit. Agder, Norway

Historien om gården Knarestad, strekker seg over 450 år tilbake i tid. Opprinnelig var Knarestad en husmannsplass under Boen gård og helt fra 1865 fungerte som et viktig anløpssted for båter som trafikkerte Topdalselva. Dette var så lang man kunne reise med båt før man traff på de første strykene i elven. Den røde bygningen som står på vollen ved bryggen fungerte i sin tid som skysstasjon med tilbud om kost og losji.

Dampskipet D/S Topdal var den viktigste båten som trafikkerte på Topdalselven. Den ble bygget ved Christiania Mek. Verksted for rederiet Dampskipselskapet Topdal i Kristiansand i 1874. Den hadde et jernskrog, var 76,5 fot langt og ble drevet av en 2-sylindret dampmaskin på 15 hestekrefter. I 1894 ble skipet returnert til verftet for ombygging, og i 1902 fikk det installert en ny motor. I 1910 endret eierselskapet navn til Dampskibsselskabet Topdal A/S og skipet ble satt inn i ruten Bergen, Laksevåg, Kleppestø, Strusshamn/Askøy, Alvøen, Håkonshella og senere også Sotra. Denne ruten var populær, spesielt i ferietiden. I 1924 ble skipet solgt til et nytt rederi i Bergen (D/S Topdal A/S) og i 1940 ble skipet igjen solgt videre til Skibs-AS Farmann, også det i Bergen. Under andre verdenskrig ble skipet kontrollert av tyskerne og delvis brukt som slepebåt, men det lå for det meste for anker i Store Lungegårdsvann i Bergen - der den sank 10. juli 1946 etter at noen gutter lekte ombord og ved et uhell åpnet en bunnventil.

Vraket ble gjenfunnet i 1998 og ligger fortsatt på 15-19 meters dyp. Det regnes som et av Norges eldste eksisterende norskbygde skip med propell og har derfor en kulturhistorisk verdi. Det har vært diskutert om vraket skal heves og restaureres, men slike prosesser tydeligvis så lang tid at det nå er tvilsom om skipet kan reddes. Det finnes og et større skip med navnet D/S Topdalsfjord. Det  ble bygget i Canada (1931) for Den Norske Amerikalinje og hugget opp i 1955. D/S Topdalsfjord hadde ingen tilknytning til ruten i Topdalsfjorden eller anløpene på Knarestad. 

I 1953 ble husmannsplassen på Knarestad gitt som gave til Tveit kommune av Kathinka og Nils Kjevik fra Lilleboen, med den betingelsen at stedet skulle fortsatt være et bygdemuseum. Museet (som ble åpnet av Kathinka og Nils i 1952) ble møtt med stor lokal entusiasme. Mange innbyggere i Tveit donerte gamle gjenstander, inkludert en verdifull boksamling etter sokneprest Erling Bødker.

Driften av museet ble etter hvert en utfordring for kommunen, og i 1987, da Tveit Historielag ble stiftet, overtok laget ansvaret for Tveit Bygdemuseum. Siden den gang har historielaget stått for drift og vedlikehold av museet, hovedsakelig basert på dugnadsinnsats og donasjoner fra lokalsamfunnet. Tveit Historielag har som formål å fremme interessen for lokalhistorie og kulturvern i tidligere Tveit kommune.

Gamle Finså kraftverk, Agder, Norway

Gamle Finså Kraftverk var i full drift fra 16. april 1923 til 30 oktober i 1963 og det var det første kraftverket i den gamle Tonstad kommune. Inntaksdammen ligger i Finsåfossen et stykke oppe i fjellet og er bygget av hogd og kilt naturstein som er satt oppå hverandre slik at den danner en svak bue mot vanntrykket.

Rettighetene til Finsåfallet ble i sin tid solgt til oppkjøpere allerede i 1898 og skjøtet ble pantsatt i Flekkefjord Privatbank. Denne banken gikk så konkurs i 1813 og en gruppe bønder på Fintland og Tonstad ble da enige om å kjøpe rettighetene for å starte utbyggingen. Vest Agder Energiverk (VAE) mente derimot at de hadde fått tildelt monopol på alle strøm leveransene i fylket og de fikk derfor overtalt (eller truet?) de lokale bøndene til å stoppe planene om utbygging i Finså. Hele historien endte med at VAE til slutt stod både for utbygging og strøm leveransene fra Finså Kraftstasjon.

I henhold til konsesjonsvilkårene var også VAE forpliktet til å bygge et nytt linjenett fra Tonstad i rett linje opp til Tjørom, med sidenett til både Josdal og Liland. Før kraftverket stod ferdig fikk visse deler av dalen strøm fra Tveiten Kraftverk. Her var det installert et hjelpeaggregat på 150 kW like nedenfor Dorgefossen som tilhørte Stavanger Elektisitetsverk.

Den første turbinen som ble montert på Finså kraftverk kom i 1923 og var på 88 kW. Men strømforbruket økte år for år frem til utbruddet av 2. verdenskrig og man måtte derfor oppgradere kraftverket med en en ny turbin på hele 450 kW. Finså Kraftverk var enmannsbetjent og denne stillingen hadde Martin Halvorsen i alle år så lenge kraftverket var i drift. I dag  er det bygget en helt ny kraftstasjon (Nye Finså Kraftstasjon)  og denne har en produksjonskapasitet på 23 MW.

Bygningene, demningen og deler av rørgaten fra det gamle anlegget står fortsatt igjen etter 40 år drift. Kraftverket viser tegn til forfall og de gamle turbinene er fjernet. Likevel har dette kraftverket en stor historisk verdi – både for energi utbygging i Norge og ikke minst for en kommune som senere har blitt en av landes største energileverandører.

Skudeneshavn, Rogaland, Norway

"Morgenstemning"

Helt i sør på Karmøy ligger det som er en av landets fineste sørlandsbyer. Vestlandet - sier du kanskje da - ja kanskje, men Skudeneshavn ligger faktisk på samme breddegrad som Sandefjord så det blir vel egentlig heller Sør-Norge. Bebyggelsen ligger innerst i havnen, god beskyttet for Nordsjøen i vest, Skudefjorden i sør og Boknafjorden i øst. Historien startet tidlig på 1800 tallet. Da pågikk det et intenst hummer- og sildefiske som skapte grobunn for det som i dag er kjent som Gamle Skudeneshavn eller bare som Gamlebyen. 

"Morgenstemning"

Man antar at byen den gang hadde ca. 1.200 faste innbyggere, mens det i perioder med mye sild var så mange som 20.000 mennesker som bodde her. Skudeneshavn ble ladested i 1857 og fikk bystatus i 1996. I 1990 fikk byen tittel som landets nest best bevarte småby og i 2004 fikk den tittelen Norges sommerby. I mange år var det fergeforbindelse via Kvitsøy til Stavanger, men dette er nå erstattet av nye veisystem og av undersjøiske tunneler.

"Morgenstemning"

Helt ut mot havnen ligger de gamle sjøhusene tett i tett og størrelsen på disse vitner om gode tider. I ly bak sjøhusene – og helt inn til det bratte fjellet bak – ligger den gamle bebyggelsen ("Gamlebyen") med sine lune bakhager og fasaden ut mot hovedgaten. Ingen hus er like, men samtidig er alt bygget i samme stil. Både hus og trange smug er godt tilpasset det terrenget de ligger i. Den meste av dette er bygget i perioden mellom 1840 og 1860. På den tiden kom de fleste håndverkerne fra Rogaland og Agder - og dette har nok at byen har fått en typisk sørlandsk byggestil. Den store flåten med seilskuter gjorde sitt til at Skudeneshavn også fikk impulser fra mange store Europeiske byer. Empirestilen er tydelig og Skudeneshavn kalles derfor også «den hvite empir byen». Kikker man ekstra godt etter, kan man oppdage at enkelte av disse små sparsommelige hvite trehusene faktisk har utsmykninger som er kopiert fra antikkens gamle tempel.

"Vaskehuset"

Av den gamle bebyggelsen fra denne perioden er det i dag bevart 130 hus og naust i original utforming. De husene som er restaurert eller gjenoppbygget er satt opp i en sammenfallende byggeskikk som gir et inntrykk av at hele den gamle seilskutebyen er beundringsverdig godt bevart. For å få et tilbakeblikk over byens historie og utvikling kan det være verd turen til museet på Mælandsgården. Kommer du dit på en onsdag kan du også få lært deg en heftig shanty under besøket. Det arrangeres også byvandringer gjennom gamlebyen hele sommeren.

"Bade-Olenas Badehus"

I Skudeneshavn er det enkelt å nyte roen ved å ta en tur gjennom de smale smugene eller rett og slett bare sette seg ned for en kopp kaffe og nystekte vafler på en av de små kafeene inne i den gamle byen. Den minste kafeen har bare 1 bord (!). Nå er det derimot ikke alltid så stille her. I begynnelsen av juli hvert år arrangeres Skudefestivalen, kjent som Vestlandets største maritime kulturmønstring. Da fylles hele havnebassenget opp med små og større båter, bryggene rundt fylles av et yrende folkeliv og den lokale festivalscenen fylles av kjente artister. 

Bortsett fra at stilen på fartøyene har endret seg markant i løpet av de siste 100 årene så kan man lett tenke seg hvordan det må ha sett ut her for over 100 år siden – den gang sildefisket var på sitt beste og havnen var overfylt av fiskebåter. I dag er det nye tider og den moderne havnen domineres av hovedkontoret til Solstad Offshore (SOFF). Dette er et av verdens største offshore rederier og deres avanserte offshore flåte opererer i dag på oljefelt over hele verden.

Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård. 

"Gamle Skudeneshavn"

Herfra er det ikke langt til Avaldsnes -  Norges eldste kongesete, mest sannsynlig også Norges første hovedstad og som om det ikke var nok så er det teorier om at dette stedet også har gitt navn til Norge. Skipsleden forbi Avaldsnes ble på vikingtiden nemlig kalt «Nordvegen». Det er heller ikke langt til kobbergruvene som sildefiskeren Torbjørn  Brualand og den allsidige Mauritz Kartevold ("Jærens Sokrates") grunnla  på Visnes. Begge disse pionerne var fra Sandnes i Sør-Rogaland. 

På Vinsnes ser man restene etter et gruvesamfunn som i sine glansdager ble regnet som en av landet største arbeidsplasser og en av de mest modere kobberverkene i hele Europa. I dette lille samfunnet bodde det over 3.000 mennesker rundt kobberverket. Det var kobber fra disse gruvene som ble brukt når man bygget Frihetsstatuen. Den ble avduket på Liberty Island utenfor New York 28. okt. i 1886. Hvor mye kobber som gikk med til dette er nok litt usikker, men selve statuen er 46 meter høy og til sammen ruver hele dette monumentet med en total høyde på 93 meter.

(... - 2014 - 2024)

Visnes, Rogaland, Norway

Kopi av Frihetsstatuen ved utskipingskaien på Visnes

Originalen står ved innseilingen tll New York og er oppført på UNESCO Verdensarvliste. Den har bestått som et symbol på migrasjonen av mennesker fra mange land til USA på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. Den er symboliserer "debatt og protest – på idealer som frihet, fred, menneskerettigheter, avskaffelse av slaveri, demokrati og muligheter."

Dette er egentlig historien om kobber gruvene på Visnes, Karmøy, i Rogaland og om de som fikk det hele i gang, om de som gjorde hva de kunne for å forpurre dette og om de som fikk det til å bli en av datidens største bedrifter i Norge og blant de meste moderne og berømte kobbergruvene i Europa. Det er neppe noen andre i hele Norge som på grunn av sitt pågangsmot har skapt grunnlaget for 3 Nobelpriser.

---o0o---

Det var sildefiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som først oppdaget malmforekomstene på Visnes. Han fikk med seg kameraten, Mauritz Kartevold fra Jæren og Sandnes. De var begge skjerpere og fant raskt ut at dette kunne bli stort. Mauritz Kartevold var en travel mann. Han var en norsk radikaler, republikaner, opplysningsmann, humanist, skjerper, frihetsmann, venstremann, avholdsmann, unitarist, autodidakt, urmaker, ordfører og kommune entreprenør i Sandnes. Med en slik bakgrunn var det ikke merkelig at han ble kalt "Jærens Sokrates". 

Det gamle gruvekontoret

Den pietistiske presten Lars Oftedal i Stavanger gjorde hva han kunne for å sverte Mauritz Kartevold siden han var kritisk til kirkens syn på helvete. Han ble mobbet fra alle sine tillitsverv og han mistet flere jobber pga sverting og baksnakking av den fromme presten  med alle sine gode kontakter fra næringslivet i Stavanger. Dette resulterte i at Mauritz Kartevold konkluderte med at "Det blir ikke fred på jorden før man får fjernet alle religionene". På toppen av det hele mente Maurits Kartevold at alle de 7 verdensreligionene var likeverdige - noe som provoserte den pietistiske presten ytterligere

Den gamle krambua

Nå hadde det seg slik at denne presten - som var grunnleggeren av Indremisjonsbevegelsen i Norge -  like vel ikke hadde holdt sin sti så ren som han hadde løyet om fra prekestolen, for til slutt måtte han stå skolerett i sin egen menighet og forklare sine usedelige kontakter og aktiviteter mot både egen menighet og andre "unge jomfruer" i Stavanger. Han ble fradømt sitt embete og fikk ikke praktisere som prest, så han startet heller avisen Stavanger Aftenblad der han i mange år kunne skrive om fromheten i sitt eget livssyn og Guds vrede for de som ikke var enig med han. Mauritz Kartevold ble lei av denne negative kulturen og flyttet fra byen - så noe av det siste han gjorde før han dro var dette:

Mauritz Kartevold hadde etablert folkebiblioteket i Sandnes, men pietisten Oftedal protesterte og ville forby alle bøker skrevet av både Henrik Wergeland og Alexander L. Kielland (som i tillegg til forfatter og industriogründer til og med var medlem av Norges Kvinnesaksforening). Dermed opprettet Mauritz Kartevold enda et nytt bibliotek som han kalte "Leselaget Henrik Wergeland" - der kunne de omtalte bøkene leses til pietistens store forargelse (og forbannelse).

Restene av smeltehytten

Men tilbake til Vinsnes og gruvesdriften....

Det viste seg fort at forekomstene på Vinsnes var så omfattende at både Mauritz Kartevold og Torbjørn Brualand måtte ha finansiell hjelp for å starte på gruvedriften. De kontaktet Charles de France i Antwerpen Gruveselskap og inngikk et samarbeid med han. Begge fikk da 2.000 riksdaler for sine andeler og en avtale om en årlig utbetaling på 1.000 riksdaler hver så lenge gruvene var i drift - dette mot at Charles de France skulle være majoritetseier og gruvedirektør i den samme perioden. 

På Visnes har det vært to drivverdige gruver. «Gamlegruva» var 735 meter dyp og var i drift fra 1865 til 1895a. Det ble utdrevet 1,4 millioner tonn råmalm hvorav 85 000 tonn ble eksportert. Rødklev gruve ca. 500 meter dyp og var i drift fra 1899 til 1972. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm hvorav 1,3 millioner tonn ble eksportert.

Restene av smeltehytten

Etter at Mauritz Kartevold var ute av gruvedriften på Vignes fant han forekomster av uran holdig bergart i Vindafjord kommune i Rogaland. Han starten da en ny virksomhet og kalte den nye gruven Thors Gruve etter mineralet  thoritt som inneholder grunnstoffet thorrium. Herfra leverte han uranmalm til Marie Curie som kunne skape røntgenstråler da hun oppdaget både radium og polium i malmen fra Vats. For dette fikk hun nobelprisen i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911 - det var og malmen fra denne gruven som gjorde at engelskmannen Sir William Ramsey oppdaget edelgassen helium og fikk nobelprisen i kjemi i 1904, men alt dette er egentlig en annen historie....

Funksjonærbolig

Livet på Visnes gikk videre under Charles de France sin ledelse. Gruvene ble lønnsomme og mye av overskuddet ble ført tilbake i et stadig voksende gruve miljø - eller rettere sagt til noen i dette miljøet. Det kom stadig både utenlandske og norske gruvearbeidere for å ta del i dette eventyret. De som kom som funksjonærer fikk det rimelig greit. Funksjonærboligene hadde 8 rom som ble disponert av en familie. Direktøren hadde selvfølgelig det største huset med hele 12 rom, mens arbeiderboligene var små og hadde gjerne bare 2 rom der det bodde en familie eller to på hvert av disse.  Det var heller ikke uvanlig at nye arbeidere som kom til gruvene hadde med seg sitt eget hus og at de som forlot gruvene ofte tok med seg hele huset i bagasjen. Arbeiderne flyttet og en del mellom ulike gruvesamfunn (se under) etter hvor det var jobber å få. Derfor er det i dag mange hustufter og grunnmurer som står igjen etter disse små arbeiderboligene. 

Arbeiderbolig

Etter hvert vokste det opp en hel by ute på Visnes. På det meste bodde det 3.000 personer her og ca. 1.800 av disse var direkte engasjert i gruvedriften. Her var det dagligvarebutikker, postkontor, sykehus, lensmann, legekontor, eget kraftverk (landets 2. kraftverk), telefonlinjer (landets 1. telefonlinje), jernbane, egen jordmor, flere bevertningssteder, kjøkkenhage med grønnsaker og staller for gruvens hester. Hele gruve landsbyen ble nærmest autonom og helt selvstyrt uten påvirkning fra andre kommuner på Karmøy - så Charles de France var ikke bare gruve direktør, men nesten en egenrådig konge i sitt eget land. 

Kobberplatene som ble brukt til byggingen av Frihetsstatuen kommer fra Kobberverket på Visnes. Selve statuen ble bygget i Frankrike etter tegninger fra Alexander Gustavo Eifel - han med det berømte tårnet midt i i Paris. Etter bygging ble statuen gitt til USA og den står nå som "Statue of Liberty" på Liberty Island ved innseilingen til New York. Det var hit alle skipene ankom den gang emigranter var velkomne til USA.  

Lysthuset ved ridestiene

Da det nye sykehuset stod klart ble det innført nye regler for sykdomsfravær. De var enkle å forstå og fungerte slik at hvis en arbeider (kalt "Gruveslask") ble skadet i gruvene fikk han opphold på sykehuset i 2 uker med lønn. Dersom det ikke var nok tid til å bli frisk fikk han så 4 måneder med halv lønn. Hvis han da fortsatt ikke var arbeidsdyktige ble han og resten av familien overført til en pensjonsordning fra fattigkassen - og måtte da greie seg selv.

Malmheisen ved Gamlegruven

For funksjonærene var det andre og bedre regler. De hadde og andre fordeler ut over sykelønn og bedre boforhold. Charlers de France forstod at folkene måtte trives for å bli på Visnes. Han overtok derfor et stort område like utenfor gruven der han fikk anlagt et nettverk av ridestier og ulike parkanlegg med andedammer, lysthus,  parker for ballspill eller andre aktiviteter for funksjonærene og deres barn. Arbeiderne kunne ikke ri på hestene, så hele dette parkanlegget med ridestier var forbeholdt funksjonærene. Han fikk og anlagt en stor kjøkkenhage med egen gartner som skulle sørge for friske grønnsaker hver dag.

Gamlegruven

Gruvedirektør Charle de France forlot Norge da gruvene på Vinsnes ble stengt ned, men hva som skjedde videre med han og sildefiskeren Torbjørn Brualand er ukjent. Historien til gamle norske kobberverk er derimot godt dokumenter så her er litt informasjon om disse:  

De 5 største kobber gruvene i Norge:

• Røros Kobberverk på Røros i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sølv. Gruvene var i drift mellom 1644 - 1977, og står i dag på UNESCO verdensarv liste. Røros var en av de største produsentene av kobber  i Europa på 1600-1700-tallet
• Visnes Kobberverk på Karmøy i Rogaland drev med utvinning av kobber som bl.a. ble brukt til å bygge Frihetsstatuen "Statue of Liberty" som står ved innseilingen til New York. Gruvene var i drift mellom 1865–1972 og på 1800 tallet var Visnes en av de største og mest moderne gruvene i Europa.
• Løkken Verk på Meldal i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Gruven var i drift mellom 1654–1987 og i denne perioden var dette en viktig bidragsyter til veksten i Orkla konsernet.
• Sulitjelma Gruver på Fauske i Nordland drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. De var i drift mellom 1887-1991. Dette var i mange år blant de aller største arbeidsplassene i Nordland
• Kvikne Kobberverk på Kvikne i Innlandet var en av de første kobber gruvene i Norge. Driften var  mellom på 1600-1700 tallet. Denne gruven var drevet av kongen, men uten suksess sammenlignet med gruvene på Røros og Visnes.

...og de neste og litt med beskjedene norske kobbergruvene var:

·      Foldalens Kobberverk (Foldal, Innlandet)
·      Kjørholt Gruve (Porsgrunn, Telemark)
·      Skorovas Gruver (Namsskogan, Trøndelag)
·      Meldal Gruver, Øvre og Nedre Grut Gruver (Meldal, Trøndelag)
·      Kleivi Kobberverk (Ål, Viken)
·      Ytterøy Kobberverk (Levanger, Trøndelag)
·      Tydal Kobberverk (Tydal, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver, (Kongsberg, Viken)
·      Selbu Kobberverk (Selbu, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver (Kongsberg, Viken)

Av de store gruvesamfunnene er det bare Røros, Visnes og Kongsberg har blitt bevart som nasjonale kulturminner. Den eldste kobber gruven i Norge åpnet på 1600 tallet og den siste ble stengt i 1991. Kongsberg er mest kjent for sølv utvinning, men det ble det også utvunnet kobber som et biprodukt fra malmforekomster. 
 
Og bare for å unngå forvirring …... så finnes faktisk en gammel "Rødkleiv gruve" på Jæren i Sør-Rogaland. Den ligger i nærheten av Varhaug og har ingen sammenheng med gruvebyen på Visnes. Denne gruven er opprinnelig fra 1600 tallet og var bare delvis i drift i perioder med høy pris på kobber.

«Draken Harald Hårfagre», Rogaland, Norway

 

Dette er ikke historien om et sted (Jørpeland), men historien om et unikt skip som ligger fortøyd der.

«Draken Harald Hårfagre» er verdens største vikingskip bygget i moderne tider. Skipet er 35 meter langt, 8 meter bredt og har et deplasement på 70 tonn. Gokstadskipet var «bare» 23,5 meter langt og 5 meter bredt. Osebergskipet var 21,5 meter langt og 5 meter bredt, men med en langt mer spesiell utsmykning enn Gokstadskipet. Storhaug skipet ble funnet på Karmøy i Rogaland. Dette var på størrelse med Osebergskipet. Her er også Grønngaug skipet funnet, men det var bare 15 meter langt. De 2 siste ble funnet på Avaldsnes på Karmøy og hvem hadde en av sine mange kongsgårder nettopp her - jo nemlig Harald Hårfagre. 

«Draken Harald Hårfagre» ble bygget på Vibransøy utenfor Haugesund mellom 2009 og 2012. Dette var skipets hjemmehavn helt til Haugesund kommune uten forvarsel sa opp leieavtalen og skipet måtte flyttes. På den tiden hadde skipet allerede blitt verdensberømt for et eget TV program, og en dramatisk tur til USA med innlagt besøk i bl.a. Chicago. Etter at Haugesund kommune kastet ut skipet ble til slutt den nye hjemmehavnen på Jørpeland i Ryfylke. Der skal den ligge noen år å vente på sin endelige skjebne.

Byggingen av skipet startet i 2009 var ferdig i 2012. Ingen hadde erfaring med å seile et så stort skip så det første året ble  benyttet til å eksperimentere med rigging og seil før man la ut på den første ekspedisjonen over Atlanterhavet. «Draken Harald Hårfagre» har 50 årer og det må være to personer på hver av dem. For å kunne ro må man altså ha et mannskap på over 100 mann med årene. Når man seiler holde det med 12-14 mennesker for å håndtere rigg og seil.

Men er dette virkelig et vikingskip?
Vikingene laget i hovedsak to båttyper. De som skulle benyttes i kamp var lange, smale, raske og lett manøvrerbare. De hadde og et lavt fribord som gjorde de enklere å ro eller borde fiendtlige skip. På toppen av dette var de grunne slik at de kunne seiles rett inn på stranden. Den andre båttypen var brukt til transport av handelsvarer og røver gods. Disse båtene var kortere, bredere med et høyt fribord for å øke lastekapasiteten. Dette gjorde at disse båtene ikke var så raske og de var mindre manøvrerbare.

"Draken Harald Hårfagre» er en hybrid mellom disse 2 båttypene og den har i tillegg en kjøl som stikker 2,5 meter dypt. Målet med «Draken Harald Hårfagre» var å lage et vikingskip som var det lengste i verden og som hadde ypperlige sjøegenskaper.  Resultatet var at båten ikke ble et autentisk vikingskip og heller ikke en flytende festning slik de ble bygget etter vikingtiden rundt 1200 tallet, men egentlig bare en hybrid konstruksjon fra 2012.  

Når det er sagt så er «Draken Harald Hårfagre» virkelig et imponerende skip som det ikke finnes maken til i hele verden. I dag fungerer skipet som ambassadør for Ocean Science Innovation som samarbeider med FN og Scripps Ocean Institute i California. Skipet er brukt til PR turer i USA sammen med den norske ambassaden og Norsk-Amerikansk Handelskammer. I 2018 besøkte skipet Washington D.C. og konklusjonen etter dette besøket var - i følge Norges daværende USA ambassadør Kåre R. Aas -  at dette var den beste markedsføringen for Norge i USA noensinne!

Funfacts:

Chicago ligger ved Lake Michigan sjøen, en 2,5 timers flytur fra kysten ved New York. Ved  folketellingen i 1920 var dette den 3. største byen i USA. På den tiden bodde det allerede 50.000 nordmenn i Chicago og dermed var byen også den 3. største «norske» byen målt i folketall, etter Oslo og. Bergen. I dag er det ca. 11 mill. innbyggere i Chicago.

Se mer om «Draken Harald Hårfagre» her

Veavågen, Karmøy, Rogaland, Norway

 

Veavågen ligger på vestsiden av Karmøy, på høyde med Kopervik som ligger på østsiden av øyen. Det er bare en drøy kilometer mellom bunnen av Veavågen og Kopervik havn, men det ble aldri laget noen kanal for å forenkle båttrafikken mellom Karmsundet og Nordsjøen utenfor Karmøy. Bebyggelsen ligger langs den langstrakte og lune fjordarmen på vestsiden - og godt er det for ellers ville nok de meste ha blåst på sjøen når vinterstormene herjer. 

Utenfor, mot havet ligger Salvøy som i dag har broforbindelse inn til fastlandet. Denne øyen har historiske røtter tilbake til middelalderen. Navnet fikk den etter at Salve Mannes flytt ut hit på slutten av 1600 tallet. Da hadde øyen vært ubebodd helt siden svartedauden. Salve Mannes var den første og øyen ble fort oppkalt etter han som endret øyen fra et ødeland til et levende sted. I dag er det bare noen få fastboende igjen på Salvøy, men dette er et populært rekreasjonsområde som fortsatt preget av små samfunn som i hovedsak består av fritidshus.

På Karmøy er det ikke uvanlig å navngi gårder og øyer etter personer eller historiske hendelser som har hatt en spesiell betydning for stedet. Slik er det og i Veavågen. Navnet kommer fra gårdsnavnet Vea som igjen stammer fra gammelnorsk og betyr "hellig sted" fra norrøn tid. Veavågen ble derfor navnet på den lune vågen like ved dette hellige stedet. Her var et godt utgangspunkt for bosetning og fiske. 

Åkrastranden, Rogaland, Norway

Åkrastranden er blitt kåret til en av landets fineste badestrender. Sandane, som den kalles lokalt, består av flere mindre badestrender som er adskilt av små bergnabber som stikker ut i sjøen. I nord heter stranden Kajastranden og i sør heter den Liknesstranden. Mellom disse er det hele ti mindre avgrensede strandområder som hver har et særpreg. 

Det offentlige strandområder ligger på de 5 nordligste vikene og det er disse som i 2005 ble er kategorisert som «Blått flagg» - en internasjonal miljøsertifisering som gis til badestrender som oppfyller visse krav til vannkvalitet, sikkerhet, service og miljøinformasjon. Dette startet i Frankrike under det europeiske miljøvern året 1987 og styres av Foundation for Environmental Education.

Stranden har vært et offentlig friluftsområde siden 1960 og området ble sikret etter at Haugesund og Karmøy kommuner gikk sammen med staten om å sikre deler av området for allmenheten. I dag er det Friluftsrådet Vest som forvalter, tilrettelegger og har driftsansvar for stranden.  Åkrasanden består av et kalkholdig jordsmonn. Dette gir en ekstra hvit sand og grobunn for en spesiell flora med flere plantearter som ikke finnes andre steder i landet.

Reheia, Karmøy, Rogaland, Norway

Bilder kommer ….

Reheia på Karmøy (litt nordvest for Avaldsnes) er  også kjent som «Blodheia». Dette er stedet for et historisk slag (år 959) mellom Håkon den gode med sin bondehær og sønnene til Eirik blodøks som invaderte landet fra Danmark. Danskene var mange, men måtte likevel trekke seg tilbake. Håkon ble alvorlig såret i slaget og døde kort tid senere av skaden han pådro seg. Dette var et avgjørende oppgjør om kongemakten på Vestlandet etter Harald Hårfagres død og dette slaget fikk senere konsekvenser for hele kongeriket Norge. 

I dag regnes Reheia som Norges største gravfelt fra bronsealderen og det eneste som er funnet i Norge der det opprinnelig lå over 20  gravhauger på på en rett linje. Den største gravhaugen er «Prinsehaugen». Den er 30 meter i diameteren 7 meter høy. Det er tidligere bare funnet slike gravplasser i Danmark og helt sør i Sverige.

Avaldsnes, Rogaland, Norway

Olavskirken på Avaldsnes, like sør for Haugesund, har bestått i århundrer, men det var først i 2017 arkeologene oppdaget ruinene av den store kongsgården som var bygget i flukt med kirken. Fra før kjente man bare til 3 slike kongsgårder bygget i stein. Det var i Bergen, Oslo og Tønsberg. Ruinene etter den 4 kongsgården på Avaldsnes viste tydelig at dette var et betydningsfullt område for vikingkongene. Selve kongsgården var over 50 meter lang i 3 etasjer. Byggingen startet under Håkon Håkonsson rundt år 1250 og den ble ferdigstilt av Håkon Magnusson rundt 1300.

Den strategiske plasseringen ved Karmsundet var nok hovedårsaken til at Avaldsnes forble et maktsentrum i over 3.000 år. Skipene ble presset gjennom Karmsundet siden det var så urent farvann at ingen turde  å gå på vestsiden av Karmøy. Den sterke Salhus strømmen var og så sterk at båtene ofte måtte ligge å vente på at strømmen skulle snu. Dermed kunne kongsgården innkreve skatter og avgifter for å passere eller for å ligge å vente. På det smaleste punktet i Salhus strømmen er det fortsatt en stjerneformet grav med 5 slanke bauta steiner, en i hvert hjørne av graven. Disse bautasteinen  kalles «De 5 dårlige jomfruer»

Det er akkurat dette strekket gjennom Karmsundet som har gitt navn til Norge. Professor Magnus Olsen har skrevet boken «Hedenske kulturminner i norske stedsnavn» og han sier dette om «vegen mot nord»:

«Det er leden her, fra Skudefjorden opp gjennom Karmsundet og videre nordover som først fikk navnet Nordvegen. Det er denne skipsleden som har gitt dette landet sitt navn og som statsnavn har det vesentlig først vært nyttig for det vestnorske riket»

Men Norge ble ikke oppdaget av vikinger. Det var urfolk av Ahrenburgkulturen, opprinnelig fra Tyskland, som for 11-12.000 år siden var de første som bosatte seg I Norge. Disse menneskene streifet omkring på det tørrlagte Nordsjølandet som lå mellom dagens Danmark og England, og plutselig må de ha sett noe i horisonten, for de satte sine primitive kanoer på vannet og padlet over Norskerenna for å gå i land i dagens Rogaland. Norges eldste registrerte bosetning ligger på Galta (Rennesøy i Ryfylke). Den bosetningen ble skylt på havet av en gigantisk tsunami, men de om overlevde dette slo seg ned på Vinstra der det er funnet helleristninger som kan spores til Rogaland.

Under bronsealderen, 1.800 år f.vt., ble det bygget store gravhauger og på denne tiden var det solen som var den store guden. Det er nok ikke tilfeldig at 2 av landets største skipsgravhauger er funnet  nettopp på Avaldsnes. Det er funnet 3 store skip i disse gravene. Storhaugskipet fra 700 tallet var antakelig for kong Halv. Grønnhaugskipet er fra 900 tallet. Dette ble muligens brukt til Harald Hårfagre sin grav. I tillegg ligger det et skip fra 12-1300 tallet som enda ikke er gravd ut. Dette siste tror man har tilhørt Håkon Håkonsson eller Håkon Magnusson.

Langs veggen av Olavskirken står det en 7 meter høy bauta. Den kalles «Jomfru Marias synål». I norrøn tid var det vanlig å vigsle hedenske kultursteder til erkeengelen Mikael. Dette skjedde og på Avaldsnes og sagnet sier at den dagen synålen berører kirkeveggen inntreffer dommedag. Engelen Mikael var den som blåste i luren ved dommedag og Kong Håkon Håkonsson som bygde Olavskirken må ha vært litt påvirket at sagnet om Mikaelskulturen for han fikk bygget en bue inn i veggen slik at bautaen ikke skulle berøre kirkeveggen.

 

Sogndalstrand, Rogaland, Norway

Sogndalstrand ligger mellom Egersund og Flekkefjord, og ved utløpet av Sokndals elven («Sokno»). Elven kommer fra Grimåsfjellvatnet og danner en naturlig havn der den renner ut i havet. Elven er ca 35 km lang. Tettstedet Sogndalstrand fikk ladestedsrettigheter første gang på 1600 tallet og deretter enda en gang i 1798 - 2 ganger av ukjent årsak.

Dette var en egen kommune fra 1845 til 1944. Etter dette har det vært kommunesammenslåing med Sokndal kommune. Rundt 1880 var det 550 innbyggere i kommunen. Hovednæringen den gang var nok fiske og landbruk (og ofte i kombinasjon), men bygden hadde et stort omland. 

På denne tiden var det og 20 butikker, 4 bakerier, skjenkestuer, distriktslege, telegrafstasjoner, skole, postkontor, lostjenesten, kommunehus og et eget fengsel. Fengselet kan fortsatt benyttes, men da som en del av hotellets bar. I 1881 ble det bygget en steinhvelvsbro over elven slik at man kunne gå over til Åros siden. Å bygge denne broen hadde en svimlende kostnad, regningen kom til slutt på kr. 1.050,-

Nabobygden Rekefjord, var også en del av Sogndalstrand kommune Her var havneforholdene enda bedre enn i Sogndalstrand og der var det også verft for reparasjoner av skip, pakkhus, tollbod, fiskemottak, sildekummer og en stor maritim aktivitet.

Ut over på 1900-tallet hadde Sogndalstrand en negativ utvikling. Det ble etter hvert mer og mer transport som gikk på vei og mindre på sjø. Handelshusene flyttet fra Sogndalstrand og 3 km innover i dalen til Hauge i Dalane. Folk flyttet etter og butikker ble lagt ned. I 1970 og 1980 årene var det sterkt forfall på Sogndalstrand. Det siste som ble lagt ned var dagligvarebutikken G. Wige i begynnelsen av 1990 årene. 

I dag er det naturen, historien, stillheten, kulturhotellet og kanskje Standaspelet som trekker flest folk til gamle Sogndalstrand. Mange sjøhus, driftsbygninger og bolighus bar preg av forfall etter fraflytting, men i dag har Sogndalstrand status som «Cittaslow» og mye av forfallet er rettet opp.

Cittaslow…
…..er en internasjonal bevegelse som fremme langsom byutvikling med fokus på livskvalitet, miljøvern, og lokal kultur. Cittaslow ble startet i Italia rundt 1999. Målet er å skape byer og tettsteder hvor innbyggere og besøkende kan nyte en roligere livsstil, lokal mat og lokal kultur. For å bli en del av Cittaslow-nettverket må en by oppfylle spesifikke kriterier knyttet til sosial inkludering, infrastruktur, miljøvennlig transport, bevaring av lokal kultur og tradisjoner. Medlemmene forplikter seg til å begrense stressende og forstyrrende faktorer som støy og forurensning og tilrettelegge for det gode liv for sine innbyggere. I Norge har vi i dag bare 4 steder som oppfyller disse kravene - Sogndalstrand (2003), Levanger (2003), Eidskog (2008) og Valle i Setesdal (2013).

Åna-Sira, Rogaland/Agder, Norway

Åna-Sira ligger delvis i Rogaland (Sokndal kommune) og delvis i Agder (Flekkefjord kommune). Bygden deles i to av elven Sira som renner ut i fjorden som heter Åna - derav navnet. Elven og fjorden regnes og som grensen mellom Sørlandet og Vestlandet. I dag bor det ca. 200 mennesker i Åna-Sira. Fisket er godt og det er en stor ørret stamme i elven og det er igangsatt et forskningsprosjekt som har som mål å bestemme om det er en egen laksestamme som går opp elven hver høst.

Åna-Sira Kraftselskap har et stort kraftverk i kommunen. Elven har et nedslagsfelt som dekker omtrent 215 km² og den renner via store vannmagasin i Sirdalsvannet ved Tonstad og Lundevannet ved Moi - som med en dybde på 314 meter er en av landets dypeste innsjøer. Fra Lundevannet renner elven Sira videre til Åna-Sira. 

Det oppstår ofte litt forvirring rundt navnene Åna-Sira og Sira-Kvina så her er en kortversjon av begrepene. Åna-Sira er en liten bygd som ligger ved elven Sira og ved fjorden Åna. Åna-Sira Kraftselskap er det siste kraftverket i elven Sira før elven renner ut i havet og benytter vannet etter  Lundevannet. Sira-Kvina er ikke et sted, men navnet på en av Norges største kraftprodusenter. De har flere kraftverk både i elvene Sira og Kvina - altså i områdene før elven Sira kommer til Lundevannet.  Og hvis du nå lurer på hvor det ble av elven Kvina opp i dette så renner den ut i sjøen ved Kvinesdal i Fedafjorden, øst for Flekkefjord.