Arundel er en historisk by i grevskapet West Sussex i Sør-England. Byen ligger ved elven Arun, rett ved kanten av nasjonalparken South Downs. Arundel Castle er et av Englands mest kjente og et av de best bevarte middelalderslott, opprinnelig bygget på 1000-tallet av normannerne. Slottet har i århundrer vært det historiske setet for hertugen av Norfolk (Duke of Norfolk). Slottet ble påbegynt av Roger de Montgomery (Jarl av Arundel) i 1067, kort tid etter normannernes erobring av England under Vilhelm Erobreren. I over 850 år har slottet fungert som familiehjem og hovedsete for jarlenes av Arundel og senere hertugene av Norfolk (Howard-familien).
Slottet ble påført store skader under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men ble i løpet av 1700- og 1800-tallet storslått restaurert og ombygd i nygotisk stil
Den eldste delen av slottet - The Keep - er bygget på en kunstig høyde med panorama utsikt over elven Arun, byen Arundel og South Downs-landskapet. Interiøret er og spesielt. Et viktoriansk bibliotek i utskåret mahogni. Barons' Hall er en storslått festsal fylt med rustninger, våpen og historiske silketapeter. Maleri av mestere som Anthony van Dyck, Thomas Gainsborough og Joshua Reynolds. Rundt slottet er det en frodig hage utskårne eikepaviljonger, fontener og mengder av blomster. Kjøkkenhagen og drivhusene ble brukt til å dyrke historiske varianter av frukt og grønnsaker.
Gjennom sommerhalvåret arrangeres det jevnlig historiske festivaler, ridderturneringer (jousting), middelaldermarkeder og teaterforestillinger på slottsområdet. Arundel har og en ruvende katolsk katedral i nygotisk stil fra sent på 1800-tallet, som ligger på byens høyeste punkt. Byen er preget av trange brosteinsgater, georgianske og viktorianske bygninger, antikvitetsbutikker, uavhengige gallerier, koselige té-salonger og flere puber. Elven Arun og den nærliggende innsjøen Swanbourne Lake byr på fine turstier. Like utenfor byen ligger også WWT Arundel Wetland Centre, et naturreservat med et rikholdige fugleliv.
Arundel ligger omtrent 90 minutter med tog sør for London (direkte fra London Victoria eller London Bridge) og ca. 45 minutter fra Gatwick lufthavn. Det gjør byen til et populært reisemål for dagsturer eller helgeturer fra den britiske hovedstaden.
I 1555 giftet Mary FitzAlan (datter av den 12. jarlen) seg med Thomas Howard, den 4. hertugen av Norfolk. Siden dengang har slottet tilhørt Howard-familien. Slekten sto ofte i sentrum for maktkampene under Tudorene. Den 4. hertugen ble halshugget av dronning Elizabeth I for sin deltakelse i Ridolfi-sammensvergelsen (et forsøk på å plassere Maria Stuart på tronen). Hans sønn, Philip Howard, døde som katolsk fange i Tower of London og ble senere erklært helgen (St. Philip Howard).
Før dronning Victoria og prins Albert kom på tre dagers besøk i 1846, ble slottets indre rom oppgradert i en overstrømmende, luksuriøs stil for å ta imot det kongelige følge. Henry, den 15. hertugen av Norfolk, gjennomførte en fullstendig ombygging i victoriansk stil. Han installerte også moderne teknologier for sin tid - elektrisitet, heiser, sentralvarme og brannslukkersystemer. Dette ga slottet det utseendet det har i dag.
I dag fungerer slottet som det offisielle setet for hertugen av Norfolk (som også innehar embetet som Earl Marshal, ansvarlig for britiske statsseremonier som kroninger og statsbegravelser). Det er både et privat hjem og et historisk museum som er åpent for publikum. Slottet huser en av Storbritanniens viktigste private kunstsamlinger, inkludert sjeldne malerier av Van Dyck, Gainsborough og Reinolds samt historiske skatter som gullrosenkransen Maria Stuart bar da hun ble henrettet.
— oOo —
Fotnote om kunstnerne van Dyck, Gainsborough og Reinolds
Anthony van Dyck, Thomas Gainsborough og Joshua Reinolds var tre av de mest innflytelsesrike portrettmalerne i britisk kunsthistorie, selv om de levde i hver sin tidsperiode. De er alle spesielt kjent for sine elegante og staselige portretter av den britiske overklassen og av kongefamilien.
Anthony van Dyck (1599–1641) var en Flamsk barokkmaler (født i Antwerpen) som var en stjerne elev og assistent hos Peter Paul Rubens. Han flyttet til England i 1632 etter invitasjon fra kong Karl I, hvor han ble utnevnt til sjefshoffmaler og slått til ridder. Han revolusjonerte britisk portrettkunst ved å introdusere en mye mer dynamisk, elegant og smigrende stil enn det som var vanlig i England på den tiden. Han er særlig kjent for måten han stilte opp adelen på - slankere figurer, skinnende silkestoffer og en uanstrengt aristokratisk holdning. Hans malestil la grunnlaget for hele den britiske portrett tradisjonen i over 150 år.
Thomas Gainsborough (1727–1788) var med å stifte Royal Academy of Arts. Han var en av 1700-tallets absolutt største britiske malere, og en direkte rival til Sir Joshua Reynolds. Han ble favoritt maleren til kong Georg III og dronning Charlotte. Gainsborough var dypt inspirert av nettopp van Dyck og han kopierte også ofte hans verker "for å lære". Gainsborough kombinerte portrettkunst med landskapsmaleri. Modellene hans ble ofte plassert i romantiske, luftige og naturlige engelske landskap. Male stilen hans var kjennetegnet av raske, lette og nesten flytende penselstrøk. Selv om han tjente mest på portretter, var hans sanne lidenskap egentlig landskapsmaleri.
Joshua Reinolds (1723-1797) var en sterk forkjemper for den såkalte "Grand Style" - altså portretter med storslåtte elementer, omgivelser, bygninger og klesstiler. Han var og en av grunnleggerne av Royal Academy of Arts og han ble i 1769 valgt til instituttets første presidenten. Han holdt en rekke innflytelsesrike forelesninger om kunst som satte standarden for kunst teori på hans tid. På grunn av sin store anerkjennelse ble han adlet av kong Georg III i 1769, slik at han kunne kalle seg Sir Joshua Reynolds. Han drev og en svært travel og lønnsom praksis i London, og det anslås at han og hans assistenter produserte opp mot 3000 portretter i løpet av hans levetid.
I dag er denne erværdige yrkesgruppen med hoffmalere erstattet av en gruppe hofffotografer, men mer moderne verktøy hjelper tydeligvis ikke på den tradisjonelle komposisjonen eller hvordan man stort sett fremstiller personene med det samme aristokratiske og føydale oppsettet i sine bilder.