Nevlunghavn, Vestfold, Norway

Nevlunghavn Gjestgiveri fra 1844

Nevlunghavn er et godt bevart gammelt lokalsamfunn som startet som et lite fiskevær i Larvik kommune i Vestfold. Det ligger ytterst på Brulanes-halvøyen, bare noen kilometer fra Helgeroa, rett ut mot det åpne Skagerrak. Nevlunghavn regnes som en av de mest intakte kystperlene på Østlandet og det lille samfunnet står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske miljøer.

Nevlunghavns historie strekker seg tilbake til 1500- og 1600-tallet da de første fiskerne og losene etablerte seg her. Havnen lå strategisk til bak de beskyttende øyene Brulanes skjærene, noe som ga en trygg havn i et ellers værhardt farvann. Det som gjør Nevlunghavn unikt, er den tette, gamle trehus bebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet. Husene ligger tett i tett langs de smale gatene som snirkler seg ned mot bryggene. Lokalbefolkningen har lagt stor vekt på å bevare den opprinnelige stilen med hvite fasader og tradisjonelle detaljer.

Gjennom århundrer var det losing og havfiske som holdt liv i samfunnet. Losene fra Nevlunghavn var kjent for sitt mot og sin dyktighet når de var storm og uvær seilte ut for å lose store skuter trygt inn Langesundsfjorden eller Oslofjorden.

Om sommeren våkner Nevlunghavn for alvor til liv. Havnen fylles med lystbåtene bryggekanten blir et naturlig samlingspunkt for både fastboende, hyttefolk og turister. Like vest for Nevlunghavn ligger Mølen. Dette området er en del av den enorme endemorenen (Raet) fra istiden. Her er det imponerende rullesteinstrender, grav røyser fra bronsealderen og et rikt fugleliv. Dette raet finner man rester av på Jomfruland utenfor Kragerø og og på Tromsøya utenfor Arendal. Nevlunghavn har i mange år vært et yndet motiv for kunstmalere og fotografer på grunn av det helt spesielle lyset ved kysten og de mange motivene som finnes rundt hvert eneste hushjørne.

Gjestehavnen i Nevlunghavn

Kortversjonen av historien om Nevlunghavn startet med fiskere på 1500-1600 tallet og fortsatte med losene storhetstid på 1700- 1800 tallet med. Da dampskipene kom utover på 1800- 1900-tallet ble seilskipene gradvis utkonkurrerte og behovet for de tradisjonelle kystlosene mindre. Nevlunghavn vendte da fokuset tilbake til fiskeriet, før det til slutt ble et stort inntog av turister.

De første skriftlige kildene som nevner fast bosetning her, stammer fra andre halvdel av 1500-tallet. Dette var fattige familier som ikke eide egen jord, men som fikk lov av herregården Fritzøe (som er grunneier - se fotnote) til å sett opp noen enkle stuer helt nede i strandkanten. Livet var enkelt og hardt. Man levde av det havet ga fra dag til dag, kombinert med litt enkelt husdyrhold på fellesbeiter.

Da det statlige losvesenet ble strengt organisert, fungerte losingen som et fritt yrke. Den losen som først  kom om bord i et skip ute på havet, fikk jobben og betalingen. Losene i Nevlunghavn bygde utkikksposter på de høyeste knausene. Så snart de så et seil i horisonten, la losene på sprang og kastet seg ombord i båtene sine. Yrket var ekstremt risikofylt, og mange Nevlunghavn-familier mistet sine forsørgere på havet. Losing var imidlertid godt betalt for de som lyktes. Det var denne losvirksomheten som finansierte de største og flotteste trehusene som preger de smale gatene i Nevlunghavn i dag.

Rundt forrige århundreskifte (ca. 1900) begynte byfolk og kunstnere å søke til kysten om sommeren. De fastboende var visstnok først litt forundret over disse "badegjestene", men turismen ble raskt en kjærkommen ekstrainntekt. Fiskerne leide ut rommene sine og flyttet selv ned i kjelleren eller ut i uthuset om sommeren for å tjene noen ekstra kroner. Dette la grunnlaget for Nevlunghavn som et av Norges mest eksklusive og ettertraktede sommersteder. I etterkrigstiden, da mange andre norske kystbyer moderniserte og rev gammel trebebyggelse til fordel for bilveier og betong, valgte innbyggerne i Nevlunghavn en annen vei - bevaring av lokalmiljøet. I dag er Nevlunghavn utpekt som et "Område av nasjonal kulturhistorisk interesse" av Riksantikvaren. Det medfører strenge regler for hva man får lov til å endre på husene.

— oOo —

Om Fritzøehus, Michael Treschow og fotballbaner

Skisse av Fritzøehus

Fritzøehus er et monumentalt herregårdskompleks som ligger i Larvik. Det er ikke bare en av Norges mest imponerende historiske eiendommer, men det har også en helt spesiell plass i norsk industri- og slektshistorie. Fritzøehus er Norges største private bolig med et bruttoareal på godt over 2 000 kvm. Hvis man tar med alle fløyer, kjellere, tilbygg anslår det til over 6 000 kvm totalt fordelt på 75 rom.  

Det var Michael Treschow som startet byggingen av selve Fritzøehus. Det ble oppført i årene 1863–1865, og ble senere utvidet i flere omganger mellom 1885 og 1897 til dagens anlegg.  Eiendommen er fremdeles i Treschow-familiens eie. Michael Stang Treschow tok over som eneeier av hele Treschow-Fritzøe i 2019.

Tanten hans heter Mille Marie Trescow og hun var gift med «Rimi-Hagen” fra 2005 til 2012. Da Michael Stang Treschow overtok Treschow-Fritzøe i 2019 var det etter sin far som var broren til Mille Marie. Hun døde i 2018 , bare 64 år gammel. I andre land ville familien Trescow hatt adelige titler, men ikke i Norge. Her har vi ingen tradisjon for noe føydalsamfunn og adelskap og adelstitler ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Treschow-slekten har historiske røtter i dansk adelskap, men i Norge fungerte deres betegnelser (som godseier og brukseier) bare som yrkes- og standstitler.

Herregården er omkranset av et enormt parkanlegg på rundt 1700 dekar - til sammenligning er hele kongsgården på Skaugum på 1200 dekar. Parken ble anlagt i engelsk landskapsstil. Store deler av parken ble vernet i 1980 for å bevare det unike kulturlandskapet og den gamle bøkeskogen. Siden Fritzøehus er en privatbolig for Treschow-familien, er verken slottet eller den indre parken åpen for allmennheten.

 

Pengene til dette kom opprinnelig fra dansk handels- og bankvirksomhet, men den virkelige milliardformuen ble skapt ved at disse pengene ble investert i oppkjøp og industrialisering av skogene og jernverksressursene i Larvik-distriktet. Gjennom generasjoner fortsatte familien å tjene penger på tømmersalg, eiendomsutvikling og byggevarer (Treschow-Fritzøe AS). Skogeiendommen er i dag Norges største privateide skog på med et areal på over 600 kvadratkilometer. 

Dette er 2,5 ganger større enn hele Stavanger kommune inkl. Rennesøy og Finnøy etter siste sammenslåing (men for ordens skyld bare 50% av arealet av Sandnes kommune som er 4 ganger større enn Stavanger) - like vel eier Treschow et skog areal som tilsvarer arealet til 84 000 fotballbaner. Og bare for å sette dette i perspektiv så finnes til sammen et sted mellom 2400 og 2600 slike «skikkelige» 11-er  fotballbaner i hele Norge.

Sett i lys av den enorme formuen var det en marginal gave å gi de lokale fattige fiskerne lov å bygge noen små skur i vannkanten ….. selv om dette til slutt endte opp som den lille byen Nevlunghavn.