Port de Centuri

Den lille havnebyen Port de Centuri ligger på vestsiden av Cap Corse. Havnen ligger godt beskyttet bak øyen Ilot de Capese og en smal kort molo som strekker seg ut fra innseilingen. Dette er en liten skjermet havn som i hovedsak brukes av lokale fiskere. Størrelsene på båtene et regulert slik at de ikke kan være større enn 10 meter lange og dybden inne i havnebassenget er bare 4 meter. Dermed blir ikke havnen eller de nærliggende strendene invadert av overdådige luksusbåter - og de lokale fiskerne har fått beholde den lille havnen for seg selv. På tross av de små forholdene ved Port de Centuri er byen berømt for sitt mottak av blekksprut og store mengder hummer.

Byens lille (og eneste) hotell ligger like ved havnen, og det er langs disse bryggekantene du finner de gode fiskerestauranter. Disse er berømte for sin tilberedning av imponerende hummer måltid. Antall restauranter står ikke i stil til verken størrelsen på hotellet eller til byens faste befolkning, så her får de besøk av sultne kunder fra mange andre steder langs Cap Corse. 

Den lille byen har en meget original bebyggelse og her er det mange titalls år siden det har blitt bygget noe nytt. Selv om du ser byen fra hovedveien er det ikke uten videre enkelt å finne veien ned.  Merkingen er nokså tvilsom og det slår en at de lokale kanskje ikke vil ha så stor trafikk på de smale veiene. Når du endelig finner den riktige veien  er den smal, svingete og nesten uten møteplasser. Fordelen - som du på dette stadiet kanskje ikke vet noe om - er at det faktisk finnes enda en vei og at de lokale har utviklet en ganske praktisk ordning. Den ene veien brukes på vei ned og den andre benyttes på vei opp. Problemet er bare at dette ikke er merket på noen måte, men på den andre siden ser det heller ikke ut som om noen bryr seg. Det kan se ut som om de innfødte ikke ser noe poeng i å henge opp slike skilt når de allerede vet hvordan det fungerer.

Port de Centuri har lagt her siden tidlig på romertiden og selv om de fleste av sporene fra den tid nå har forsvunnet er dette en av de mest sjarmerende små havnebyene på Corsica. Det er det lokale miljøet og de lokale menneskene som dominerer her. Setter du deg ned på en av de små barene langs havnen så observerer du ganske raskt at det ikke er noen som løper rundt eller på andre måter ser ut for å ha det travelt. Her går tydeligvis livet i sitt eget komfortable tempo. 

På fjellet over byen ligger det enda en liten sjarmerende by. Den heter Canelle og er helt bilfri. Denne lille byen ligger og i det som er den desidert minste kommunen på Corsica. Ved siste folketelling i 2010 var det faktisk bare 48 innbyggerne i hele kommunen. Dette lille miljøet består i hovedsak av lokale bønder som ikke produserer kanel ("Canelle"), men som heller har spesialisert seg på lokal vinproduksjon. 

Nonza

  

 

Nonza er en spennende liten landsby som ligger ytterst på en høy klippe på vestsiden av Cap Corse. På klippene høyeste punkt står det et paolisk vakt tårn fra 1760. Dette er stedet der en enkelt mann med navn kaptein Casella helt alene utkjempet et formidabelt slag mot hele den franske hæren i 1768. Det er vel unødvendig å si at denne stridskyndige kaptein Casella siden den gang har vært byens store helt.

I dag er det er liten sjarmerende "hippie restaurant" der slaget stod. Den eneste som jobber her har lang hestehale, går barbent i fargerike klær fra 1980 tallet og nynner uavbrutt på gamle og kjente melodier fra Woodstock. Restauranten ligger like under toppen av fjellet og fra denne posisjonen forstår man at kaptein Casella påtok litt av en jobb da han nektet å innordne seg etter de franske soldatene. 

Like under fjellet som byen ligger på ser man ruinene etter flere små og nedlagte gårdsbruk. Her har de lokale bøndene drevet med osteproduksjon og med fiske. Det som derimot fanger blikket er den enorme sandstranden med grå sand. Kikker man nøye etter ser man at denne stranden er dekorert med noen små mini geoglyfer, det er mange figurer og tekster som er lagt opp med hvite steiner på den grå sandflaten.

Når man står oppe ved tårnet og kikker ut over landsbyen så domineres bildet av grå skifertak. Et bygg stikker seg ut - det er den oker malte fasaden på den barokke Saint Julie kirken fra 1500 tallet. Like ved ligger det en liten bar under de store trærne - her samles de lokale til en espresso eller et glass lokal vin.

Cap Corse

Cap Corse er det smale neset som strekker seg ut i havet helt nord på Corsica. Dette området var lenge veiløst og isolert fra resten av øyen. Det var Napoleon III som fikk anlagt veien rundt Cap Corse og på vestsiden bærer den litt preg av at det ikke er gjort så alt for mange utbedringer etter den tid. Veien er nemlig en litt spesiell opplevelse, med sine utallige små og trange svinger. Nervøse bilister bør kanskje vurdere å kjøre nordover på vestsiden og sørøver på østsiden. Det gir tross alt en viss trygghet i å ligger nærmest fjellet og ikke helt ute på kanten av stupet når forstøtningskantene ikke er stort mer enn ca. 20 cm høye og når det utenfor disse kan det være opp til flere hundre meter rett ned til sjøen. Møteplasser var sikkert kostbare på Napoleon sin tid, for de er det ikke mange av.

På østsiden er veiene langt bedre. Strekningen fra Saint-Florent til nordspissen på Cap Corse er ca 7 mil, men her bør du bruke hele dagen. På vestsiden er naturen vill og vakker, midt inne på Cap Corse er fjellene på 1.300 moh. og på østsiden ligger de små byene tett i tett, de fleste med sine egne hvite sandstrender.

Saint Florent

Byen ble grunnlagt av Genovesere på 1600 tallet og hensikten var å skape et brohode i kampen mot de korsikanske opprørerne. Under den franske revolusjonen i 1794 gikk England i spissen for å støtte de korsikanske opprørerne under ledelse av Pascal Paoli. Den engelske flåten var ledet av en kjent engelskmann, lord Horratio Nelson. Han fikk satt i land soldater som sammen med de korsikanske opprørerne nedkjempet de to forsvarsverkene slik at havnen ble liggende åpen for resten av den engelske flåten. De franske soldatene flyktet over fjellet til Bastia der de deltok i forsvaret av byen. Saint-Florent var i mange år en av de viktigste franske brohodene på Corsica. I 1795, året etter Lord Nelson var i Saint-Florent, hadde de korsikanske opprørerne (med hjelp fra England) tatt tilbake byene Bastia og Calvi.

Saint-Florent var tidligere bispesete for Nebbio regionen og som tradisjonen da er ble det bygget en katedral for anledningen. Den heter Santa Maria og ruver uanfektet over byen. Byen ligger i et fruktbart landbruksområde på kanten av fjellkjeden som strekker seg nordover til enden av Cap Corse. Havnen i Saint-Florent er hyppig besøkt av overdådige luksus yachter fra internasjonale hjemmehavner. Havnen er lun og det er lett å finne seg en egen strand for de som beveger seg med båt. Byen har et tett sentrum med trange gater, men til gjengjeld er det her du finner de beste spisestedene. Saint-Florent er ikke en by som tar pusten fra deg, mens som åpenbart har en viss sjarm med kontrastene mellom den enkle bebyggelsen og de overdådige båtene som gjester havnen.

 

 

Like utenfor byen ligger et område som heter Patrimonio. Det er her Corsicas mest berømte viner produseres. I tidligere tider var det stor produksjon av vin i flere områder på Corsica, men en epidemi ødela de meste av vinrankene. Noen stokker overlevde og enkelte bønder som eier land med spesielt gode forutsetninger for vinproduksjon har nå startet opp med vinproduksjonen. Man dyrker Muskat druer og produksjonen er i ferd med å få et nytt fotfeste. Enten man liker vin eller ei kan det være en ide å ta turen innom Patrimonio. Her finner du nemlig også de enestående Menihr-statuene som ble laget mellom år 1000 og 1300 f. kr.

Fra Saint-Forent går det nå en vei over fjellet til Bastia. Det er i Bastia du finner Corsicas økonomiske senter. Byen har en stor fergetrafikk til både Italia og Frankrike. I den øvre delen av byen ligger borgen Terra Nova fra 1380. Dette var det genovesiske hovedsete i over 300 år. I denne perioden ble hele Corsica styrt fra denne gamle borgen, i dag er det hele gjort om til museum.

Dessert des Agriates

 

 

 

Området som kalles "Agriater ørkenen" er i dag et enormt ingenmannsland, men slik har det ikke alltid vært. Før 1. verdenskrig var dette et meget fruktbart jordbruksområde med stor produksjon av sau og geit. Under krigen gikk man til slutt "tom" for soldater og da ble alle mennene i dette området kommandert ut som rekrutter. Jordbruksområdene ble fraflyttet og raskt overgrodd av busker og krattskog, men restene etter de gamle sauefjøsene i stein - som kalles "Pagliaghju" på det lokale korsikanske språket - står der enda. Selv om gårdene forfalt ligger det fortsatt milevis med gamle veier inne i dette øde området.

Disse områdene benyttes til rideturer, terrengsykling og motoriserte ekspedisjoner med store spesialbygde terrengbiler. I bygdene rundt ørkenen finnes det knapt en vanlige bil med normal bakkeklaring, her er det Range Rover og Land Cruiser som selger best. Å organisere ulike typer turer i dette området ser ut til å være en viktig ekstra inntektskilde for de som er lokalkjent i området.

For de motoriserte er det og en 40 km. lang kyststripe bestående av lune bukten og kritthvite sandstrender. For å komme ut til denne må man enten disponere en båt eller et firehjulsdrevet kjøretøy. Helt ytterst ved havet ligger stranden Plage de Salenccia. Veien ut hit minner mer om et utørket elveleie enn en kjørbar bilvei. Sørg for god bakkeklaring og nok drivstoff på bilen før du legger ut på denne strekningen. Veien ender opp på en stor gruslagt parkeringsplass og derfra må du gå noen meter for å komme ned til stranden, som nok er en av de fineste hvite uberørte sandstrendene du finner på hele Corsica.

San't Antonio

 

 

Den bitte lille landsbyen går nesten i ett med den 500 meter høye fjelltoppen og den regnes som en av de eldste bysamfunn på Corsica. Den ble anlagt av Maurere tidlig på 800 tallet. Den gang hadde de to krav til lokasjon – utsikt og vann. Utsikten for å kunne forberede seg på fiender som nærmet seg og vannet i tilfelle de ble beleiret over lenger tid. På denne fjelltoppen finnes begge deler. Husene ligger tett i tett og alle gatene går enten i retning av brønnen, vaskeplassen eller kirken fra 1500 tallet. Smugene er trange og smale, overbygget med hvelv for å skjerme for solen. Eneste fremkomstmiddel her er enten føttene eller til nød en tur på eselryggen.

Man antar at byen har fått sitt navn etter en katolsk helgen med navn St. Antonio. Nå er for så vidt ikke det så spesielt for det finnes en mengde kirker og byer som har fått navn fra en (eller flere) St. Antonio i hele den katolske verden, bare på Corsica finnes det flere slike byer. St. Antonio levde fra år 1195 til 1231 og var opprinnelig en katolsk prest av Fransiskaner ordenen i Portugal. Om han sies det at han ble lei av å holde gudstjenester for et folk som ikke ville lytte til hans befalinger og at han derfor heller gikk ut til havet og snakket til fiskene. Når lokalbefolkningen så alle fiskene som samlet seg for å lytte så bestemte de seg for å høre etter hva denne predikanten egentlig hadde å si. Om det var dette som gjorde han til helgen skal være usagt…

Calanche de Piana

 

Like før man kommer til havnebyen Porto på vestsiden av Corsica går veien gjennom et relativt begrenset område med en helt spesiell geologisk natur - faktisk så spesiell at dette området står oppført på UNESCO listen over verdensarven. Landskapet er formet i en rosa granitt som gjør det hele nesten eventyraktig. Her er det mange historier om noen spesielle folk som enkelte tror har "bygget" disse strukturene i fjellet og om de mange fabeldyrene som etter sigende fortsatt lever her. Mest sannsynlig er det nok vær og vind pluss litt saltråk fra havet og nedbør fra fjellene bak som har sakte men sikkert har formet fjellet, men man vet jo aldri....

Ved første øyekast ser det nesten helt ufremkommelig ut, den smale og svingete veien gjennom området går på en ganske trang fjellhylle. Det er ikke mange møteplasser for 2 biler så det kan være lurt å ta det rolig i svingene - i tilfelle det skulle komme en lokal korsikaner i motsatt retning. Utsikten fra veien er god, med rosa granitt i forgrunnen og en azurblå sjø i bakgrunnen. Der er visstnok også mulig å få tak i lokale detaljkart for de som vil utforske området til fots. Standard utstyr er da hjelm og klatretau. Over slettene like nord for Calanche de Piana kommer elvene fra nasjonalparken "Parc Naturel Regional de Corse" ut ved havnebyen Porto.

 

 

 

I denne parken ligger det flere store skoger, innsjøer med imponerende fosser og hele tiden med utsikt til det høyeste fjellet på Corsica, Monte Cinto (2.710 moh.). Det er mulig å kjøre gjennom deler av parken på vei fra Porto til Corte, men sjekk veien før du starter så du ikke må gjøre vendereis. På den andre siden av Golfe de Porto ligger enda en nasjonalpark som heter Scandola. Den består av røde porfyrformasjoner som er dannet ved et gigantisk vulkanutbrudd for 250 mill. år siden. Hele dette naturreservatet står også på UNESCO’s listen over verdensarven.

Cargese

Cargese er ved første øyekast en typisk liten korsikansk landsby, men overflaten skjuler en litt spesiell historie. Det første man legger merke til er de hvite husene omgitt av mengder med blomstene bougainvillea, samt de to store kirkene som ligger rett overfor hverandre mellom bebyggelsen – den ene er katolsk og den andre er ortodoks. Man skulle nesten tro at man befant seg i Hellas….

Det er egentlig ikke så feil for det var nemlig i Cargese de første grekerne slo seg ned etter at de hadde greid å flykte fra det Ottomanske riket i år 1676. De gikk i land i Ajaccio og fortsatt nordover til de fant denne øde bukten. Her slo de seg ned og i 1774 fikk de tildelt hele dette området som sitt eget landområde. Befolkningen har bevart sitt særpreg og historie. Dette kommer godt frem hvis man tar seg tid til en tur inn i de de 2 ulike kirkebyggene.

Ajaccio

 

Byen er i dag hovedstad på Corsica, men slik har det ikke alltid vært. Opprinnelig var hovedstaden Corte (se egen beskrivelse) som ligger oppe i fjellene, omtrent midt på øyen. Det var her den korsikanske motstandsbevegelsen hold til og det var her de fleste og mest avgjørende stridighetene rundt frigjøringen fant sted. Men så var det slik at en av Europas mest berømte generaler ble født i Ajaccio - denne lille mannen med den snåle hatten på snei og den ene armen innenfor uniformen - Napoleon Bonaparte.

Familien hans kom egentlig fra La Spezia området i Italia, men bosatte seg på Corsica lenge før Napoleon ble født. Senere flyttet familien videre fra Corsica til fastlandet. Familien var av lavadel og faren hadde visstnok et frynsete rykte, men han fikk likevel sønnen inn på militær akademiet. Napoleon ble general som 24 åring og døde på St. Helena bare 52 år gammel - og han var bare 1,5 meter høy. Etter at Napoleon kom til makten i 1811 bestemte han egenrådig at hovedstaden på Corsica skulle flyttes fra fjellene og ned til sin egen fødeby ved kysten. Etter den tid besøkte han bare Ajaccio ved 2 senere anledninger. I dag er Ajaccio den største byen på Corsica, mens Corte har bevart sin status som universitetsby.

Napoleon Bonaparte ble født i en smal bakgate midt i Ajaccio og døpt i kirken som ligger vegg i vegg. I dag er det gamle huset der han bodde omgjort til et lite beskjedent museum. Man har forsøkt å beholde huset slik det var da han bodde her. Det er nesten påfallende at en person som har satt så tydelige spor i den Europeiske historien bare er blitt «belønnet» med et lite beskjedent museum i en trang bakgate. Det virker nesten som om korsikanerne setter større pris på sine lokale frihetskjempere enn på han som til slutt ble utnevnt 2 ganger til Frankrikes president. 

Dagens Ajaccio er fortsatt en trang by med høye hus som omkranser de smale gatene. Den har opp gjennom tidene hatt en viss militær strategisk betydning. Byens forsvarsverk er bygget rundt det genovesiske vakttårnet og er fortsatt definert som et militært område. Mellom byen og havet er det en lang hvit sandstrand som benyttes av både innfødte og tilreisende. I enden av den lengste avenyen er det en stor åpen plass med utsikt over byen i den ene retningen og over havet i den andre retningen. Her står det en mektig bronsestatue av en general på hans hest. Du kan jo gjette hvem det skal forestille… ….

Corsica

 

På Corsica er man fortsatt av den oppfatning av at det egentlig er denne lille øyen som er det originale og ultimate Frankrike og at resten av landet bare er en autonom provins. Det er ikke lenger enn 17 mil fra sør til nord. Naturen skifter hele tiden og mens du har rette gode veier på østsiden av øyen har du tilsvarende smale og svingere veier på vestsiden. På østsiden er det et visst "riviera-preg" med lange og berømte sandstrender, mens det i vest er en dramatisk og helt annerledes natur med bratte fjellsider og høye fjell. På østsiden kan man rekke over hele strekningen på noen timer, mens man på vestsiden trenger 2 dager for å kjøre fra sør til nord.

Hovedstaden på øyen heter Ajaccio og ligger på vestkysten. Herfra går det en jernbanestrekning opp i fjellene til den gamle hovedstaden som heter Corte (se egen beskrivelse). Den ligger midt inne på øyen og med en imponerende utsikt mot de høyeste fjellene på Corsica (2.700 moh.).  Derfra går det en ny jernbanestrekning ned til kystbyen Bastia på østsiden av øyen. Bastia er øyens økonomiske sentrum og samtidig den mest moderne byen på Corsica. Bastia er og et knutepunkt for fergetrafikken til både det italienske og franske fastlandet.

Like sør for Ajaccio ligger et spennende område som heter Filitosa, men som egentlig burde hete ««Det forhistoriske Filitosa». Dette er et fjellutspring som har vært bebodd fra yngre steinalder (6.000 år f.kr.) og helt frem til jernalderen (år 150 f.kr.). Her er det funnet en helt unik samling med store bautaer i sten, formet som mennesker med våpen. Område ble oppdaget så sent som i 1946 og steinstatuene er over 2.000 år gamle. Det er noen spesielle ting som er påfallende i naturen, den ene er alle de genovesiske vakt tårnene som ligger med jevne mellomrom rundt hele øyen. Det andre er at man over det meste finnes spor fra både gammel og ny tid.   

På Corsica har det gjennom generasjoner vært tradisjon for å starte en vendetta dersom en klan eller familie ble utsatt for en forbrytelse. Dette var mest utbredt på 1800 tallet og da måtte av og til enkelte familier søke tilflukt i de store krattskogene eller fjellene for å redde livet. I enkelte landsbyer foregikk drap og overgrep i årevis før man endelig kom til fornuft og bestemte seg for en slags våpenhvile. Denne blodige tradisjonen har inspirert kjente forfattere som Prosper Merimèe, Guy de Maupassant og Alexandre Dumas. Både Ajaccio og Corte har fostret berømte personer som har satt sitt tydelige preg på den europeiske historie. Den mest berømte er nok Bonaparte familien. De bodde en periode i Corte. Senere flyttet de til Ajaccio før de reise videre til Lyon på det franske fastlandet.

Andre kjente navn fra Corsica er Sampire Corso (1498-1567). Han kalles «den mest korsikanse av alle korsikanere». I 1564 greide han helt alene å få folket på Corsica til å gjøre opprør mot Genova. Pascal Paoli (1725-1807) var den eneste som har klart å oppnå selvstendighet for Corsica. Den varte fra 1755 til 1769. Napoleon Bonaparte (1769-1811) har vi allerede nevnt. Han var keiser av Frankrike og utvilsom en person som dominerte hele Europa i perioden fra 1804 til 1814. Daniele Casanppove (1909-1943) var mest kjent som medlem av en godt organisert korsikanske motstandsbevegelse under 2. verdenskrig. Etter denne perioden ble de lokale personlighetene mest kjent for fredeligere aktiviteter, som den italienske «smørsangeren» Tino Rossi (1907-1983). Maten på Corsica kan være mektig. Nasjonalrettene består av kalvestuing med oliven, villsvin lapskaus, stekte geitekje, lam,  pattegris eller cenneloni – alt selvfølgelig med litt for mye godt og passende tilbehør. Vil du spise lett så anbefales fisk i de små strandrestaurantene som kalles «Pailottes» på den lokale dialekten. Og apropos dialekt, på Corsika er den siste vokalen i ordene som regel alltid stum – så slipper du å lure på om alle de innfødte har den samme talefeilen….

Arcipelago di La Maddalena, Sardinia, Italy

 

Maddalena øyene består av 7 øyer og ligger helt nord på Sardinia. Sandsteinen som i hovedsak utgjør øyene er preget av tusenvis av år med påvirkning av sol og sjø. Her finnes det både forrevne klipper og hvite sandstrender. Naturens påvirkning har også skapt de mest fantastiske formasjonene i de myke bergartene. Romerne kalte disse øyene for Cuniculariae som betyr kanin øyene.

På 1900 tallet ble øyene brukt som militærbase, ikke på grunn av kaninene, men på grunn av sin strategiske plassering i stredet mellom Sardinia og Corsica.. Øyenes største by heter La Maddalene og øyenes meste berømte innbygger heter Guiseppe Garibaldi. Han flyktet hit etter at den romerske republikken ble oppløst. Han glemte aldri øyene og da hans kone Anita døde i 1855 kom han tilbake til Maddalene. Han kjøpte det meste av den øyens som heter Caprera og fikk resten av denne i gaver av sine rike engelske venner. Her slo han seg ned og levde resten av sitt liv på tross av at han stadig vekk var aktiv politiker og at han hadde en vesentlig rolle i maktspillet for å samle Italia til en nasjon. Guiseppe Garibaldi spilte en avgjørende rolle i den prosessen. Han døde på Capera i 1882 og han ligger begravet der han hadde de roligste årene av sitt liv.

Nå var ikke Garibaldi den eneste historiske personen som har gått i land her. Den engelske admiralen Horatio Nelson stoppet her med hele sin flåte i 1804. Han hadde da nettopp mislykkes i et invasjonsforsøk i Frankrike. Situasjonen var utrygg og i 1887 bestemte Savoy'ene fra Østerike at hele øygruppen skulle disponeres som militært område. I dag er militære fartøy skiftet ut med luksuriøse privatbåter. På grunn av de stabile vindene og gode havneforhold er øyene et eldorado for seilere. Noe av årsaken til dette er at milliardæren prins Karim Aga Khan IV så mulighetene for å skape noe ekslkusivt på Maddalena øyene.Hans konsortium (Consorzio Costa Smeralda ) har etter sigende brukt over 1.000 millioner dollar på å skape et eksklusivt ferieparadis her ute. Naturen er den samme, men hotell og restauranter - for ikke å glemme gjestehavnen - minner om overdådig luksus. Her kan du risikere å treffe Silvio Berlusconi og hans følge av unge fotomodeller.