Jungfrau massivet består av 9 imponerende fjelltopper. Wetterhorn (3.701 moh), Schreckhorn (4.078 moh), Eiger (3.970 moh), Mönch (4.107 moh), Jungfrau (4.158 moh), Breithorn (3.782 moh), Tschigelhorn ( 3.557 moh) og Gspaltenhorn (3.437 moh). Fra toppen an Männlichen over Wengen er alle disse synlige i et fantastisk panorama. Mellom de 2 høyeste toppene (Mönch og Jungfrau) ligger platået Jungfraujoch. Dette kalles med rette «Top of Europe». Her finner du Europas høyeste beliggende jernbanestasjon på 3.454 moh. Til sammenligning ligger den høyeste norske riksveien på ca. 1.500 moh. Man må jo være rimelig gal for å komme på tanken om å bygge en jernbane opp hit og hysterisk gal for faktisk å greie å gjennomføre et slikt prosjekt.
Jungfraubanen er 9,3 km lang og har en stigning på 1.395 høydemeter. Går man om bord helt nederst i Interlaken så dreier det seg om en stigning på ca. 3.000 høydemeter helt opp til toppen. De første tegningene ble presentert i august 1893 og i desember året etter var byggeplanene godkjent. 27. juli 1896 startet byggingen. Det første byggetrinnet var en utvidelse av stasjonen på Kleine Scheidegg. Når dette stod ferdig startet man med sprenging av tunnelene på selve banen. Den 28. juni 1903 var man kommet ca. halvveis opp. Her anla man Eigerwand stasjon (2.865 moh) - inne i fjellet midt i nordveggen på Eiger. Opprinnelig var dennes stasjonen laget som et stort utsiktspunkt med kun et lite smijern rekkverk helt ute på kanten av den stupbratte fjellveggen. I dag er dette glasset inne og forseglet slik at det ikke lenger er mulig å hoppe ut herfra. Når stasjonen på Eigerwand stod ferdig vurderte man om man skulle fortsette videre til toppen med en taubane, men besluttet heller å fortsette byggingen av jernbanen helt opp. Like etter Eigerwand snur banen 180 grader inne i fjellet og fortsette til neste stasjon som er Eismeer på 3.160 moh. Denne ble åpnet 28. juli 1905. Utsikten fra denne stasjonen forklarer navnet. Man er rett og slett midt inne i det bratteste bre fallet fra Grindelwald-Fiescher breen. Samtidig som stasjonen åpnet var det slutt på pengene og videre arbeid på banen stoppet helt opp. Det tok noen år å skaffe nok midler til å fortsette byggingen det siste stykket opp til toppen av Jungfraujoch. Selv i dag stopper toget opp på begge disse stasjonene – både for å la passasjerene få nyte utsikten, men også for å la dem akklimatisere seg til høyden. 1. august 1912 åpnet endelig hele jernbane strekningen etter en byggeperiode på 16 år. Bygge kostnadene var kommet opp i 16 mill. sveitserfrancs - det dobbelte av det opprinnelige bevilgningen. Omregnet til dagens kurs ville dette beløpet knapt nok ha dekket bygging av 1,5 km med norsk motorvei.
Like ved stasjonen er restene etter en stor grotte som er gravd ut av rennende vann, sannsynligvis av smeltevann fra breen. Dette er det høyeste kjente grottesystemet i Europa. Her er det også gravd ut et kunstig tunnelsystem inne i breen som går like inn til stasjonen. Den opprinnelige hensikten var å måle isens bevegelse, men i dag er disse tunnelene utvidet til å dekke et areal på ca. 1.000 kvadratmeter. Her inne finnes det i dag en imponerende samling med forskjellige is skulpturer. En liten kuriositet er jo at dette tunnelsystemet - midt inne i en isbre og med is på alle kanter - må ha kunstig nedkjøling for å unngå at det smelter. Årsaken er den varmen som alle besøkende avgir når de går gjennom tunnelene. For øvrig beveger denne breen (med tunneler, passasjer og skulpturer) seg relativt konstant med 15cm pr. år. med stø kurs for det 1.500 meter høye stupet like under stasjonen.
Sommeren 1931 ble det bygget en forskningsstasjon på toppen av Jungfraujoch, like over den øverste jernbane stasjonen. Forskningsstasjonen heter «The Sphinx» og ligger på 3.571 moh. Allerede i 1950 fikk de installert et stort teleskop for å studere astronomi og 1. juli 1996 ble hele platået åpnet for publikum. Samtidig ble det bygget store heiser mellom stasjonen inne i fjellet og det øverste platået på forskning stasjonen. Man er ikke i tvil om at været kan være en utfordring her oppe. Hele bygget er boltet fast med tykke stålbarduner og solide sikringer i fjellet. «The Sphinx» ligger nesten litt andektig plassert midt mellom de majestetiske toppene av Mönch og Jungfrau som begge er over 4.000 meter høyde.
Herfra er utsikten formidabel. På en god (og klar) dag ser man helt til fjellkjedene Vosges i Frankrike og til Schwarzwald fjellene i Tyskland. I forgrunnen ligger da de 2 dalene Lauterbrunnen og Grindelwald. På motsatt side ligger den enorme Aletsch breen som dekker et areal på 117 kvadrat kilometer. Breen er 26 km lang og tykkelsen på islaget er målt til 900 meter. Alesch breen er den største breen i Sveits. I denne høyden ligger snøen til langt ut over sommeren og man får nok derfor best inntrykk av breen om man kommer hit senhøstes før den nye snøen faller. Hele fjellmassivet rundt Jungfrau står oppført på UNESCO listen over verdensarven og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor.
