I den østlige delen av kantonet Bern Oberland, på grensen til Wallis og like vest for Grimsel passet, ligger isbreen Aargletscher. Den består av 4 store isbreer som møtes ved foten av fjellet Finsteraarhorn (4.274 moh). Både fjellet og bresystemene som omgir dette står som en del av Alper Jungfrau-Aletsch massivet oppført på UNESCO listen over verdensarven. Breene dekker et område på ca. 30 kvadrat kilometer og er den viktigste kilden til elven Aar. Denne elven er den største i Sveits og renner 293 km før den munner ut i Rhinen ved den sveitsiske byen Koblenz i kanton Aargau. Dette må ikke forveksles med den tyske byen med samme navn. Den ligger lenger nord og er der Rhindalen deler seg med Moseldalen og elvene Rhinen og Mosel møtes. Fallhøyden på elven Aar er til sammen på 1.565 meter og nedslagsfeltet utgjør et areal som tilsvarer ca. 50% av hele Sveits landareal. På sin vei fra Aargletscher og ned til Rhinen passere elven mer enn 40 kraftverk. Man har greid å spore navnet på elven helt tilbake til en europeiske jernalderen.
Mellom byene Meiringen og Innerkirchen har elven skåret seg gjennom et sandsteinslag som er over 130 millioner år gammelt. Her er det bla annet funnet fossiler av fisk og skjell som stammer fra den gang dette laget av sandstein ble dannet av sedimenter på sjøbunnen. Selve passasjen er derimot langt nyere, den er bare ca. 10.000 år gammel og ble dannet på slutten av siste istid. Under smeltingen av de enorme ismassene som da dekket Europa ble det dannet store vannmasser som både formet og endret landskapet på sin vei mot havet. Aareschlught er et resultat av nettopp dette naturfenomenet. Den er ca. 1,4 km lang, den høyeste fjellveggen på siden er 180 loddrette meter rett opp og på det smaleste er passasjen den bare 1 meter bred. I bunnen renner fortsatt elven Aar. Fjellsidene er blankskurte og det er mange jettegryter som vitner om enorme kreftene som har virket over lang tid.
I de såkalte «gamle dager» var dette den eneste og farligste strekningen på de gamle handelsrutene som gikk over Grimsel passet. Det mangler ikke på fabler om enorme slanger og andre uhyrligheter som de farende visstnok både hadde hørt og sett inne i den trange passasjen. Selv i dag kan man se for seg hvordan de må ha klort seg fast i fjellsidene for å komme forbi de verste strykene - og hvilke konsekvenser det fikk dersom man mistet fotfeste. I 1889 sikret man den gamle handelsveien gjennom passasjen med å lage noen trange tunneler og montere gallerier rett på fjellveggen. Samme år ble passasjen åpnet for publikum. Da kraftverket i Oberhasli ble bygget laget man samtidig en liten lokal jernbane for å transportere utstyr og folk mellom Meiringen og Innerkirchen. I dag er denne 5 km. lange lokale jernbanen (med 7 stasjoner) fortsatt i drift og benyttes daglig til persontrafikk mellom de 2 små byene. Litt høyere opp i elven har det samme kraftselskapet også bygget en fjell- jernbane (Gelmerbahn) som er en drøy kilometer lang og har en stigning på 448 høydemeter. Det bratteste delen er på 106%. Denne er smalsporet og har kabeldrift. Også denne banen er i drift og kan benyttes av de som ønsker (eller våger) å ta seg en luftig togtur.
