Aareschlucht, Bern Oberland, Switzerland

I den østlige delen av kantonet Bern Oberland, på grensen til Wallis og like vest for Grimsel passet, ligger isbreen Aargletscher. Den består av 4 store isbreer som møtes ved foten av fjellet Finsteraarhorn (4.274 moh). Både fjellet og bresystemene som omgir dette står som en del av Alper Jungfrau-Aletsch massivet oppført på UNESCO listen over verdensarven. Breene dekker et område på ca. 30 kvadrat kilometer og er den viktigste kilden til elven Aar. Denne elven er den største i Sveits og renner 293 km før den munner ut i Rhinen ved den sveitsiske byen Koblenz i kanton Aargau. Dette må ikke forveksles med den tyske byen med samme navn. Den ligger lenger nord og er der Rhindalen deler seg med Moseldalen og elvene Rhinen og Mosel møtes. Fallhøyden på elven Aar er til sammen på 1.565 meter og nedslagsfeltet utgjør et areal som tilsvarer ca. 50% av hele Sveits landareal. På sin vei fra Aargletscher og ned til Rhinen passere elven mer enn 40 kraftverk. Man har greid å spore navnet på elven helt tilbake til en europeiske jernalderen.

Mellom byene Meiringen og Innerkirchen har elven skåret seg gjennom et sandsteinslag som er over 130 millioner år gammelt. Her er det bla annet funnet fossiler av fisk og skjell som stammer fra den gang dette laget av sandstein ble dannet av sedimenter på sjøbunnen. Selve passasjen er derimot langt nyere, den er bare ca. 10.000 år gammel og ble dannet på slutten av siste istid. Under smeltingen av de enorme ismassene som da dekket Europa ble det dannet store vannmasser som både formet og endret landskapet på sin vei mot havet. Aareschlught er et resultat av nettopp dette naturfenomenet. Den er ca. 1,4 km lang, den høyeste fjellveggen på siden er 180 loddrette meter rett opp og på det smaleste er passasjen den bare 1 meter bred. I bunnen renner fortsatt elven Aar. Fjellsidene er blankskurte og det er mange jettegryter som vitner om enorme kreftene som har virket over lang tid. 

I de såkalte «gamle dager» var dette den eneste og farligste strekningen på de gamle handelsrutene som gikk over Grimsel passet. Det mangler ikke på fabler om enorme slanger og andre uhyrligheter som de farende visstnok både hadde hørt og sett inne i den trange passasjen. Selv i dag kan man se for seg hvordan de må ha klort seg fast i fjellsidene for å komme forbi de verste strykene - og hvilke konsekvenser det fikk dersom man mistet fotfeste. I 1889 sikret man den gamle handelsveien gjennom passasjen med å lage noen trange tunneler og montere gallerier rett på fjellveggen. Samme år ble passasjen åpnet for publikum. Da kraftverket i Oberhasli ble bygget laget man samtidig en liten lokal jernbane for å transportere utstyr og folk mellom Meiringen og Innerkirchen. I dag er denne 5 km. lange lokale jernbanen (med 7 stasjoner) fortsatt i drift og benyttes daglig til persontrafikk mellom de 2 små byene. Litt høyere opp i elven har det samme kraftselskapet også bygget en fjell- jernbane (Gelmerbahn) som er en drøy kilometer lang og har en stigning på 448 høydemeter. Det bratteste delen er på 106%. Denne er smalsporet og har kabeldrift. Også denne banen er i drift og kan benyttes av de som ønsker (eller våger) å ta seg en luftig togtur.

Interlaken

Interlaken ligger på en smal stripe land mellom 2 store sjøer i kantonet Berner Oberland - og disse 2 sjøene heter verken Inter eller Laken. Navnet kommer derimot fra det gamle augustinerklosteret som ble anlagt her på 1200 tallet. Klosteret fikk navnet «Inter Lacus» som omtrent betyr «landet mellom sjøene». De 2 sjøene heter Thunersee og Brienzersee. Tidlig på 1900 tallet begynte turistene å oppdage Interlaken. Her som i det øvrige av Sveits var det først og fremst engelske fjellklatrere som kom først. I dag er Interlaken en betydningsfull turistby som kan tilby det meste av aktiviteter, men de engelske turistene er nok byttet ut med japanere og amerikanere. Både fjellene rundt byen og begge sjøene benyttes både til sommer og vintersport. Interlaken er også et viktig knutepunkt på et godt utbygget jernbanenett i Sveits. Her finner du endestasjonen for jernbanen til Lauterbrunnen, Wengen og senere til Kleine Scheidegg, Grindewald og Jungfraujoch (se egne beskrivelser).

Både Thunersee og Brienzersee er en del av elven Aare – som faktisk er den største elven i Sveits. Målt i vannføring er den større enn de sveitsiske delene av både Rhinen, Mosel og Main. Elven Aare starter under de store breene og ender opp som en sideelv til Rhinen (se egne beskrivelser av Aare).

Thunersee er ca. 18 km lang og går fra byen Thun til Interlaken. Midt mellom disse 2 byene ligger det et lite sted som heter Meiringen og her treffer du på en foss som heter Reichenbachfälle. De som har lest Arthur Conans Doyles novelle «Det avsluttede problem» vil huske at det var her Sherlock Holmes sloss med Professor Moriarty og at det tragiske utfallet av dette var at Sherlock Holmes endte sine dager ved å forsvinne i fossen. Senere stod også han opp fra de døde. I dag er det innredet et Sherlock Holmes Museum i kjelleren under byens lille kirke. Nå er derimot dette lille stedet ikke bare blitt kjent for Sherlock Holmes død og oppstandelse. Det finnes nemlig en annen betydningsfull mann som kommer herfra og han heter Gasperini. For 400 år siden var han byens konditor. Han var fasinert av hva man kunne få til med ulike blandinger mellom eggehvite og sukker og dermed fant han (mer eller mindre tilfeldig) opp marengsen.

Brienzersee er ca 14 km. lang og en del smalere enn Thunersee. Den går mellom byene Brienz og Interlaken. Området langs sjøen er mindre utbygget og det finnes ikke så mange attraksjoner - bortsett fra en. Til gjengjelde er den sjeldent imponerende. Det er utsikten med den krystallklare sjøen i forgrunnen og fjellmassivene Eiger (3.970 moh), Mönch (4.099 moh)  og Jungfrau (4.158 moh) i bakgrunnen. Slike bilder ser man bare i Sveits og nærheten til disse fjellene har åpenbart hatt stor betydning for utviklingen av turistnæringen i hele området.

På friluftscenen i Interlaken har de siden 1912 spilt Schillers «William Tell». Dette stykker fremføres kun med hjelp av flere hundre medvirkende amatører. Her finnes det også en ny stor fornøyelsespark som heter «Mysteries of the World», tema er jorden mange arkeologiske gåter. Det må være en perfekt beliggenhet, for like i nærheten bor den berømte forfatteren Eric von Däniken.

Basel, Switzerland

Basel ligger helt på grensen mellom Sveits og Tyskland, akkurat der Rhinen forlater Sveits og der Rhindalen starter. De første folkene slo seg ned her for ca. 2.000 år siden, først som en keltisk bosetning og deretter som en egen romersk koloni, «Colonia Raurica». I år 917 ble Basel angrepet at soldater fra Ungarn, noe som igjen viste viktigheten av å bygge en solid bymur. Da den stod ferdig i  1080 hadde byggearbeidene på muren pågått mer eller mindre kontinuerlig i 163 år. Etter at byen var sikret med solide murer vokste handelen. Biskopen slo seg derfor ned her siden han var den eneste som fikk lov å bestemme hvor lang en meter var og hvor mye et kilo skulle veie – noe som resulterte i at kirken i realiteten styrte hele handelen gjennom å sette verdier på alt som skulle kjøpes og selges. En ikke helt uvesentlig del av disse inntektene tilfalt derfor også kirken og bidrog til at den forsterket sin posisjon i det som etter hvert ble en betydningsfull grenseby.

Rhinen renner dovent gjennom sentrum av byen og den første og kanskje viktigste broen over elven ble bygget i år 1225 («Mittele Rheinbrücke»). Byens historie er preget av både kriger og naturkatastrofer. I 1340 døde halvparten av byene befolkning i et utbrudd av pest og noen år senere (1386) ble det meste av byen ødelagt av et stort jordskjelv. I 1444 tapte kong Karl slaget ved St. Jakob an der Birs, like utenfor bymurene. I utgangspunktet var dette en liten konflikt mellom det som senere skulle bli ulike kantoner i Sveits, men det utviklet seg raskt til en storkonflikt som innbefattet ca 50.000 franske, italienske, engelske og tyske soldater.

I 1460 ble det det første universitetet etablert i Basel. I 1501 oppstod staten Sveits med sine kantoner og allerede i 1529 var det stor befolkningsvekst av religiøse flyktninger fra Italia, Holland og Frankrike. Etter hvert som krigsfaren ble mindre vokste og Basel som industriby, spesielt med mange innovative kjemiske bedrifter. I 1844 rullet det første toget fra Strassburg inn på sentralbanestasjonen i sentrum av Basel og man besluttet at tiden var moden for å rive de gamle bymurene.

Mange anser Basel som både starten og slutten på Rhindalen, men husk på at Rhinen ikke starter her. Uansett hvilken vei du reiser så er byen verd et besøk. Basel kaller Sveits kulturhovedstad og her er både historie og bykultur tett knyttet sammen. Hvis det blir for hett på land kan du dukke deg i Rhinen og bare la deg drive nedover med strømmen – en fritidsaktivitet som byens befolkning benytter seg av i helger og på varme sommerkvelder. Og helt til slutt en liten kuriositet, for Basel er nemlig den eneste havnebyen i Sveits som har direkte tilknytning til havet.

Kvitsøy, Rogaland, Norway

Øygruppen ligger i Rogaland, midt mellom Tungenes i sør og Skudenes i nord og er en av landets minste kommuner målt i areal. De som er flinke å telle på kartet påstår at det er like mange øyer i denne lille kommunen som det er dager i året. Til sammenligning er det bare registrert 250 øyer i Lillesand kommune, så påstanden om at det ikke er noe skjærgård på Vestlandet er feil. Kvitsøy er det sørligste av mange typiske små øysamfunnene man finner på denne delen av kysten. Beveger man seg videre nordover treffer man tilsvarende små øysamfunn på Utsira, Føyna, Røvær, Espevær, Brandasund, Bekjarvik og Bakkasund – og det før man i det heletatt begynner å nærme seg Bergen.

Bebyggelsen på Kvitsøy er det man kan kalle «typisk, praktisk og tilpasset vær og vind». Husene ligger lunt til mellom knausene og det er ikke alle som har kledning i tre. På tross av sin beskjedne størrelse er det 3 adskilte grupper med bebyggelser på øyene. Helt vest ligger Voldsøy. Her er det fergeforbindelse til Stavanger, lenger inn er det heller ikke mulig å komme med dagens bilferge. Når det er sagt så er det egentlig bortkastet å ta med bilen, her rekker man alt til fots eller på sykkel. Flytter man seg litt lenger nordvest kommer man til Naustvoll. Dette er en lun liten havn der husene ligger tett ut mot bryggene. Vandrer man enda et lite stykke mot nordvest så treffer man på «hovedstaden» i kommunen, Ystebøhavn. Dette er den største bebyggelsen og her ligger også bebyggelsen rundt en lun gammel fiskehavn. Ytsebøhavn ligger nesten midt inne i øygruppen. Havnen kan nås både via en godt oppmerket skipslei fra sør-vest eller via den noe trangere passasjen forbi varden på Revingen i nord-øst. For de som er spesielt interessert og som er flinke å lese sjøkart så finnes det også flere muligheter.

Livsgrunnlaget på Kvitsøy har vært fiskeri og landbruk. Her finner man også gode oppvekstsvilkår for hummer. En gang i svunnen tid var hummeroppdrett en stor industri, i dag er det meste av dette avviklet. Kommunen har derimot et flott hummer museum som absolutt er verd et besøk. Selv om mange av husene er overtatt som fritidsboliger for byfolk, bor det heldigvis fortsatt en del fastboende igjen her ute.

Midt inne på øyen ligger Kvitsøy fyr. Det gamle fyret ble opprinnelig bygget i 1829 og var da 18 meter høyt. Deretter forlenget med 7 meter i 1859 og i dag er fyret ytterligere forlenget til en høyde på 45 meter. Fyret er fortsatt i full drift, men i dag er det både automatisert og fredet. Historien om fyrene på Kvitsøy går langt tilbake i tiden. Det første vippefyret ble bygget på 1700 tallet og bestod da av en tønne med kull som ble montert på en 6 meter lang vippestang. Like ved fyret ligger Rogaland Trafikkstasjon. Det offisielle navnet er VTS - Vesel Traffic Services. De er ansvarlig for døgnkontinuerlig overvåking og regulering av havområdene fra Jærens rev i sør til Bømlafjorden i nord og er en av 5 tilsvarende trafikksentraler som ligger langs norskekysten. VTS regulerer den normale kysttrafikken, den store cruise trafikken inn til Stavanger og trafikk med oljetankere som skal inn og ut fra raffineriet på Kårstø.

Lysefjorden, Rogaland, Norway

 

Lysefjorden er en del av restene etter den Kaledonske fjellkjeden som en gang gikk helt fra sør i Norge og langt inn på det Amerikanske fastlandet. Denne fjellkjeden bestod av enorme fjellmassiver med fjelltopper på høyde med det vi kjenner fra dagens Himalaya. Gjennom en kort periode på noen millioner år, ispedd et par dramatisk perioder med ulike istider, ble til slutt hele fjellkjeden slitt ned til det nivået vi ser i dag. Det sies at Lysefjorden er like dyp som fjellsidene rundt fjorden er høye. Det stemmer nok ikke helt. Fjellene rundt er ca. 1.200 moh., mens fjorden er ca. 400 meter dyp.

Innover i fjorden ligger severdighetene på rekke og rad. Helt ytterst er det store jettegryter, gravd ut av de store isbreene som og har formet hele fjordlandskapet. Litt lenger inne ligger Fantahålå, en imponerende fjellsprekk som har fått sitt navn fordi omreisende tatere en gang søkte tilflukt her når de ble forfulgt av futens forsøk på skatteinnkreving. Videre inn i fjorden kommer man inn under Prekestolen – eller Hyvlatonnå som den egentlig heter. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Rogaland. Selve fjellmassivet er på 25 x 25 meter og platået ligger 604 meter rett opp fra fjorden. Man antar at fjellformasjonen er dannet ved frostsprengning for ca. 10.000 år siden. Platået ser ut som om det er skåret ut med kniv. Det vinkelrette mønsteret med sprekker i fjellet er godt synlig fra toppen. Herfra kan man og se at store blokker har løsnet og rast ut i fjorden. Helt inne ved foten av Prekestolen er det en sprekk i fjellet. Den ble dannet den gang isen over fjorden smeltet og fjellet "krakelerte" av at trykket lettet. Denne sprekken utvider seg ganske sakte og det er vel lett å tenke seg hva som kjer når den blir stor nok. Det lokale sagnet sier derimot at Prekestolen ikke faller ned før 7 søstre gifter seg med 7 brødre fra samme kirkesogn. Med den befolkningen som er innover fjorden i dag så kan nok det la vente på seg. For å komme opp må man gå ca. 6 km med en stigning på 350 høydemeter. Turen tar ca. 4 timer tur/retur.

Litt lenger inne i fjorden ligger Flørli kraftstasjon med verdens lengste tre trapp. Den har imponerende 4.444 trinn som tar deg 740 høydemeter opp langs rørgaten. Den første kraftstasjonen ble bygget i umiskjennelig Jugend stil allerede i 1910 og magasinet ligger nesten 900 meter over selve stasjonen. Helt inne i fjorden ligge tettstedet Lysebotn med fjellet Kjerag. Kjerag er 1.132 moh. og har en loddrett fjellvegg på over 1.000 meter. Fjellet brukes til basehopping og den første som forsøkte var Stein Edvardsen fra Stavanger (1994). Etter den tid er det gjennomført over 55.000 hopp – 11 av disse med dødelig utfall. For de med spesielt interesse for fjellklatring eller basehopping anbefales dokumentarfilmen «Loop» der Kristen Reagen først klatrer opp den loddrette fjellveggen for deretter å kaster seg utfor igjen med fallskjerm.

Lysefjorden er en typisk terskel fjord med en grunn inngang og med dypere områder lenger inne i fjorden. Helt ytterst i fjorden ligger Oanes og Forsand, bundet sammen med Lysefjordbroen. Broen har et spenn på 639 meter og en fri seilingshøyde på 50 meter. Oanes er starten på Ryfylkeveien og Forsand er en av landets mest betydningsfulle kraftkommuner.

Hele landskapet i og rundt fjorden er formet av isens vandring. Denne teorien har sitt utspring fra den dansk-norske geologen Jens Esmark (født i 1763). Han var Norges første professor i geologi og det var han som ga navnet til Esmarkbreen på Svalbard. Han var og den første som lanserte teorien om en istid i Norge. Jens Esmark var og den første som nådde toppen på Snøhetta (i aug. 1801). Han anslo den gang høyden til ca.2.550 moh. 9 år senere var han også den første som besteg Gaustadtoppen ved Rjukan. Inntil da hadde man trodd at Gaustadtoppen var Norges høyeste fjell.
På en av sine mange vandringer i fjellet oppdaget han en stor endemorene ved Haulkalivannet i Forsand kommune – like i nærheten av det området der man mange år senere skulle oppdage restene etter fortidsbyen på Landa. Basert på målinger han gjorde i dette området konkluderte han med at hele Skandinavia måtte ha vært dekket med enorme isbreer. Han antok at disse breene bestod flere kilometer tykke islag. På den tiden hadde man derimot ikke fantasi nok til å tenke seg at disse enorme mengdene med is kunne ha beveget seg over landskapet.

Den neste geologen som fikk betydning for dette området var derfor Bjørn Grothaug Andersen (født i Stavanger i 1924). Han var en norsk professor i kvartærgeologi og hans teori gikk ut på at det nettopp var disse bevegelsene i isen som måtte ha formet landskapene. Dette underbygget han ved å studere det han fant av morenerygger fra Agder og opp til Troms. Det var under hans kartleggingen av morene på Jæren og Sørlandet han oppdaget et hittil ukjent område i Rogaland, med bergarter fra kambrosilur tiden. Disse lå mye lavere enn grunnfjellet omkring. En kuriositet i denne sammenheng var at Bjørn Grothaug Andersen var den andre nordmann som satte sin fot på Sydpolen. For dette fikk han også oppkalt en egen fjelltopp etter seg - «Andersen Escarpment».

 

Kvernevik (Aleksander L. Kielland)

«Alexander L. Kielland» var en norsk plattform som var brukt som boligkvarter på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Den hadde navn etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland fra Stavanger. Plattformen hadde en relativt anonym tilværelse i Nordsjøen helt frem til 27. mars 1980.

Konstruksjonen var halvt nedsenkbar med fem bærende skaft. Søylene stod på 5 store pongtonger. Oppdriftselementene var formet som flattrykte kuler med en diameter på 22 m og en høyde på 7,5 m. Søylene som bar plattformen var over 35 meter høye. Disse var forbundet med hverandre med et fagverk av horisontale og vertikale stag. Katastrofen  oppstod da et av disse stagene brakk og løsnet fra plattformen. Dette førte videre til at en av de fem store søylene som bar hele plattformen også brakk av. Konstruksjonen var da ikke lenger sjødyktig og etter etter ca. 20 minutter kantret hele plattformen.

Dette er den største ulykken i norsk sektor av Nordsjøen siden andre verdenskrig. Av 212 personer som var om bord omkom 123, deriblant 23 britiske. Ulykken førte til en rekke endringer i kravene til konstruksjon, utprøving og sikkerhetsutstyr som ble gjennomgående for alle plattformer i Nordsjøen.

Minnesmerket som er satt opp på de ytterste svabergene ved Kvernevik utenfor Stavanger symboliserer det svake leddet i et kjede og er reist til minne om de som aldri kom hjem. Like ved minnesmerket er det satt opp plaketter med navnene på alle de 123 som omkom i ulykke.  

Etter flere år med sendrektig og delvis talentløs politisk behandling ble plattformen forsøkt snudd i Nedstrandsfjorden utenfor Stavanger. Når man etter flere forsøk endelig greide å snu konstruksjonen ble det relativ raskt besluttet at plattformen skulle senkes på samme sted som var brukt til dumping av en masse militært søppel. En beslutning som egentlig ikke var spesielt uventet når man ser hvordan norske myndigheter (nesten til det latterlige) forsøkte å fraskrive seg ansvaret for ulykken. Hovedansvaret ble beleilig plassert hos en utenlandsk aktør som ikke engang var tilstede i Norge. I den grad organiseringen av det videre sikkerhetsarbeidet ble berørt mente ulykkeskommisjonen at «detaljkontrollen av flyttbare plattformer 'delegeres' til andre institusjoner som tilstrekkelig objektivt og uavhengig kan vurdere de ulike involverte fagfelt». Dermed fikk Veritas i en periode overta alt ansvar og myndighet for sikkerhetskontroll på vegne av norske myndigheter.

I ettertid er det flere ganger stilt spørsmålstegn ved hvordan Sjøfartsdirektoratet og Veritas så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for en ulykke som ved siden av bruddet på staget også var påvirket av en serie graverende feil og bakenforliggende svakheter. Redningsbåter og redningsflåter fungerte ikke etter forutsetningene. Personlig redningsutstyr fungerte dårlig. Bare et mindretall av de ansatte hadde fått opplæring i bruk av utstyret. Mange spurte seg hvordan det politiske Norge kunne slå seg til ro med en så lettvint behandling av ansvaret. Svaret var vel tydelig når alle de store partiene stemte helt likt hver gang man skulle behandle manglende prioritering av sikkerhet i oljevirksomheten.

Dette var riktig nok i pionertiden innenfor norsk oljeutvinning, men det står i ettertid som et kapittel i norsk oljehistorie som vi ikke trenger være spesielt stolte av. Heldigvis har ulykken gjort det mulig å få en langt sterkere fokus på sikkerhetsarbeidet innenfor hele oljebransjen. Dette monumentet minner oss på hvor skjørt livet kan være....
  

Castellina in Chianti, Toscana, Italy

 

I vinområdet like nord for Siena ligger de gamle landsbyene på rekke og rad - Gaiole in Chianti, Radda in Chianti, Greve in Chianti, Castello di Brolio (se egen beskrivelse) og Castellina in Chianti. Da vet du også hvilket vindistrikt det er snakk om. I moderniseringens navn er det visse urbane trekk som har sneket seg innenfor bymurene i disse landsbyene, men for det meste har de greid å bevare sitt særpreg.

 

Castellina in Chianti er opprinnelig fra middelalderen, bygget slik det var vanlig på den tiden – med en solid bymur for å kunne forsvare seg mot mektige fiender.  Midt i byen ligger den gamle borgen, «Rocca Comunale». Denne ble bygget sent på 1300 tallet og er i dag arkeologisk museum (Museo Archeologico del Chianti Senese). Fra borgen kommer man inn i en litt merkelige underjordiske gangveien som heter «Via delle Volte» og som i middelalderen ble benyttet for å forflytte både innbyggere og soldater usett rundt byen.  Gangveien er omtrent usynlig fra utsiden, men der det var mulig ble det bygget små skyteskår i muren. På den måten ble dette også en viktig del av byens forsvarsverk. Gangveien er nå restaurert og her finnes det både restauranter, kunstgalleri og noen gamle vinkjellere. På tross av dette er det gamle og litt mystiske preget i tunnelen beholdt – godt hjulpet av kreativ lyssetting.

Også denne byen lever for det meste av vinproduksjon. Den mest kjente er nok kanskje Castello Verrazzano som er en Chianti Classico vin. Produksjonen, som har pågått siden 1485, skjer nå like utenfor byen og vingården tar i mot besøkende for både overnatting og vinsmaking. Den som vil vite mer om lokal vin- eller olivenproduksjonen rundt i Castellina in Chianti kan besøke Bottega del  Vino Galo Nero som ligger midt i byen. Her har de oversikt over hvilke andre vingårder som tar i mot besøkende for vinsmaking.

Villa Vignamaggio, Toscana, Italy

På denne vingården sies det at neste gang du ser på Leonardo da Vinci sitt bilde av Mona Lisa – så skal du ikke se på smilet hennes, men på landskapet i bakgrunnen. Modellen Leonardo da Vinci brukte da han malte dette bildet var nemlig datteren i den aristokratiske familien Gherardinis. Det var Gherardinis familien som skapte Villa Vignamaggio på 1400 tallet. Tilfeldighetene ville det slik at selveste Leonardo, som vokste opp like i nærheten og som var en nær venn av familien Gherardinis, også bodde på vingården i en periode. Her var det altså kombinasjonen av det flotte landskapet, en dyktig maler og en vakker ung modell – dermed ble et av verdens mest kjente malerier en realitet.

Nå har dette stedet faktisk en enda mer spesiell historie som går utenpå historien om Mona Lisa. Det var nemlig slik at Villa Vignamaggio og Gherardinis familien ble sett på som en del av datidens Florentinske adel. De tilhørte så absolutt «fiffen» i Firenze og hadde nok også sine spesielle fordeler av det. På den tiden måtte man derimot enten være pro den katolske kirken, dens relativt korrupte kardinaler og deres komplette undertrykkelse av byens borgere – eller man ble sett på som motstander av den hellige kirken og måtte da også ta konsekvensene av sine kjetterske holdninger.  Var man i den første kategorien så levde man trygt og komfortabelt, men kom man på kant med kardinalene ble livet straks mye mer komplisert. Uheldige Gherardinis var egentlig nøytral i denne konstellasjonen, men kardinalene mente han ikke støttet godt nok opp med penger til den styrtrike og meget mektige kirken i Firenze. Han kom derfor på kant med kardinalene og det resulterte i at familien i løpet av ganske kort tid mistet alle sine forretninger og derfor snart var på konkursens rand. Når det var slutt på pengene og Gherardinis i realiteten var konkurs, måtte de selge vingården. I denne handelen overtok den nye eieren hele gården med bygninger, vinmarker og alt interiør, herunder også Leonardo da Vinci's bilde av Mona Lisa. Som om ikke det var nok, så overtok han også datteren som hadde stått modell or bildet i denne handelen. Gherardinis familien måtte flytte i skam og valgte da å etablerte seg med et nytt liv og ny identitet, de emigrerte til Irland. Gherardinis familien hadde et kort og ukjent mellomnavn i familie treet, nemlig Fitz. Dermed ble Gherardinis navnet først endret til Gerhald når de ankom Irland og senere igjen endret til Fitz Gerald før det til slutt ble Fitzgerald. Lyder det navnet kjent?

Ikke det - da bør du lese videre.
Siste gang maleriet av Mona Lisa var på «verdensturne» var det også innom Amerika. Da flyet med maleriet landet på flyplassen (som senere fikk navnet John F. Kennedy Airport) i New York var det en fasjonabel velkomstkomite som hadde møtt opp. I spisen for denne stod daværende president John F. Kennedy. Hans har avstamming fra Irland og hans mellomnavn er nettopp Fitzgerald.

I dag er Villa Vignamaggio eid og drevet av den rike italiensk kjendis advokaten Gianni Nunziante. Han kjøpte hele vingården med 85 rom og alt som var av produksjonsutstyr, vinmarker og olivenlunder i 1988. «Her var det en berømt vingård for over 500 år siden og slik skal det fortsatt være» sier advokaten. Etter den tid har han investert en formue i nytt produksjonsutstyr for å kunne bevare Villa Vignamaggio som produsent av noen av de beste Chianti vinene som kan lages. I dag produseres det (heldigvis) ca. 150.000 flasker vin her. Vingården er også hotell og du kan bo nokså eksklusivt med en utrolig utsikt over Toscana, vandre rundt i det imponerende hage anlegget, sitte på terrassen der Leonardo og Mona Lisa opphold seg eller bo på de samme rommene som ble brukt under innspillilngen av filmen «Much ado about Nothing» med Kenneth Branagh og Emma Thompson i hovedrollene. Filmen er basert på Shakespeare’s tekster og for denne filmen kunne man neppe ha funnet en bedre «location» enn vingården Villa Vignamaggio.

Castello di Brolio, Toscana, Italy

Vinslottet Castello di Brolio har vært i familien Ricasolis eie siden år 1141. Dette er den eldste vingården i Italia og den 2. eldste i hele verden. Helt siden 1141 har det bodd en Ricasoli med familie på dette slottet. Det er bygget i klassisk stil og bærer nok så tydelige tegn på at det ikke alltid har vært stille og fredelig på de omliggende vinmarkene. Selve slottet er egentlig en solid festning med høye murer og brede vollgraver. Nærmeste småby heter Gaiole in Chianto, men der bare 20 km. til Siena. På tross av den korte avstanden til Siena har alltid Risacoli familien vært orientert mot  Firenze. I tidlige tider var dette en utpost for Firenze, ytterst ute mot erkerivalen Siena. På grunn av sin strategiske betydning er slottet blitt ødelagt og gjenoppbygget flere ganger. Merker etter bombing under sist verdenskrig er fortsatt synlige i slottsveggene.
 

 

Den siste dominerende eieren av slottet var Bettino Risacoli. Han bodde her på 1800 tallet. I tillegg til å modernisere hele bygningsmassen anla han også store parkanlegg i forbindelse med vinmarkene. Innenfor murene ligger det et eget kapell som er tilegnet San Jacopo. Under dette kapellet er det en egen krypt der tidligere familiemedlemmer ligger begravd. Ellers er slottet utrustet med mange av Bettino Ricasoli private eiendeler, bl.a. hans store våpensamling og en imponerende samling med mineraler fra hele verden. Alt dette er nå samlet i et eget familiemuseum. Bettino Ricasoli ble ofte kalt Jern-baronen på folkemunne. Han var prinsippfast og streng med klare oppfatninger om hvem som alltid hadde rett og hvem som aldri kunne tillate seg å opponere. Hans navn er også tett knyttet til Chianti vinen Brolio. Det var nemlig Bettino Risacoli som oppdaget Chianti vinens egenskaper gjennom å blande sammen 3 ulike druesorter i ulike mengder. Denne oppskriften var i bruk helt frem til 1967 og vinen de laget var Chianti Classico DOC. Det var Risacoli som la grunnlaget for den kvalitetsvurderingen som fortsatt brukes på Chianti viner den dag i dag.  

 

De er en legende knyttet til vinslottet Castello di Brolio, nemlig at selveste Bettino Ricasoli fortsatte å spøke i korridorene etter sin død. Enkelte mener de har sett han gående rundt i de store salene og andre mener de har sett han ridende på en hvit hest gjennom de engelske hagene. Årsaken til denne overtroen er nok at hans tjenerskap i en periode etter hans død mente noen måtte ha sovet i sengen hans siden sengetøyet var uryddig hver morgen. I sin iver etter å skape et ikon glemte de å se etter hvor hundene hans var om natten. Uansett årsak – for en som liker Chianti viner er dette hellig grunn!

Montalcino, Toscana, Italy

Montalcino er synonymt med Brunello– en av de absolutt beste italienske vinene. Byen er gammel, den ble grunnlagt av etruskerne omtrent i år 840 f.kr. Navnet kommer av de store eikeskogene som en gang dekket dette området. I dag er skogen for det meste hugget ned og bakkene rundt byen benyttes til både oliven og vinproduksjon. Byen beliggenhet er langs den gamle ruten som knyttet sammen stormakten Frankrike med Roma. Derfor har den til stadighet også vært utsatt for fiendtlige angrep – noe som sikkert også var en viktig begrunnelse for å bygge den store borgen som ligger midt inne i byen.

I 1260 var Montalcino en del av Siena. Da Firenze, med den kjente pave familien Medici i spissen, bekjempet Siena i 1555 ble også Montalcino trukket inn i konflikten. Byen holdt ut i 4 år, men måtte til slutt kapitulere for Firenze. Etter den tid har det vært relativt rolige forhold rundt byen.

I dag er Montalcino verdenskjent for sin vinproduksjon. Mest kjent er Brunello di Montalcino. Den er laget av druen Sangiovese som dyrkes best i dette området. I 1960 var det 11 vinprodusenter i byen og i dag er det over 200. Til sammen produserer disse over 330.000 kasser Brunello vin hvert år. Brunello var den første vinen som ble klassifisert med kvalitetsstempelet DOCG (Denominazione di Origine Controllate e Garantitta). Vanlig Brunello vin er lagret i 5 år og den beste heter Brunello Riserva og er lagret i 6 år. Det finnes også Brunello viner som klassifiseres med en lavere grad (DOC). Den er laget av de samme druene, men er bare lagret i 1 år før den sendes til markedet. Reglene for klassifisering av vin i Toscana er ikke bare avhengig av kvalitet på råstoff og produksjon, men også avhengig av det totale volumet som produseres. Derfor finnes det gode viner som er blir klassifisert som «Super Toscana». Dette kan være den samme DOCG vinen, men laget som overproduksjon fordi det finnes større tilgang på druer enn det som er planlagt. Av samme årsak lages det også halvtørre hvitviner i området. Den mest kjente av disse er Moscadello di Montalcino. Synes du det er spennende med klassifisering av italienske viner kan du også lese tilsvarende om Chianti viner under beskrivelsen om de berømte vinslottene Castello di Brolio og  Villa Vignamaggio.  

Bagno Vignosi, Toscana, Italy

Bagno Vignosi er en liten by som ligger på en forhøyning i Val d’Orzia. Det som er spesielt med denne lille byen er at den er bygget opp som en ring rundt en stor termisk kilde. Jordsmonnet i Val d’Orcia dalen består for det meste av leirgrunn og da er det også vanskelig å finne vann. Området rundt kildene ble derfor særdeles verdifullt. Selve kilden ligger helt på toppen og det naturlige fallet ned i dalen kunne derfor utnyttes til å lage flere mølle anlegg. Takket være den konstante vanntilgangen fra kilden og høydeforskjellen mellom kilden og dalen under var det mulig å drive møllene også i det tørre sommerhalvåret. På det meste var det 4 store møller i bakkene ned til dalbunnen, alle koblet sammen med et finurlig system med kanaler og basseng hugget rett inn i fjellet. Det må ha vært særdeles vanskelige arbeidsforhold i møllene. Vannet holder 50 grader og luft fuktighetene var ekstremt høy.

Møllene fikk navn etter hvor de lå i bakken. Den øverste av de 4 møllene het «Molina di Sopra» og den nederste het «Molin da Piedi». Man brukte ikke horisontale møllesteiner slik vi er kjent med, men roterende vertikale møllesteiner – en teknikk som kalles «ritrcine» og som var i bruk over hele Europa. Man antar at møllene var bygget mellom 12. og 13 århundre og at de var eid av den lokale godseier familien Tignosis. Like ved ble det på samme tid bygget en borg som heter «Torre dei Mulini». Her finnes det lite dokumentasjon, men man antar (blant annet på grunn av navnet) at den ble bygget for å kunne forsvare møllene i Bagno Vignosi.

Møllene ble for det meste brukt som kornmøller, men i en periode midt på 1400 tallet ble noen av dem også benyttet til ullproduksjon. Etter at møllene ble stengt forfalt hele anlegget nokså raskt og i dag er det bare kanalene og vannmagasinene som fortsatt er synlige. I en kort periode etter møllenes storhetstid var Bagno Vignosi en liten kurby. Bassenget med kilden ligger fortsatt der, men i dag blir den ikke benyttet til noe annet enn pynt. Resten av det blå vannfallet benyttes derimot fortsatt til bading.