Lysefjorden

 

 

Lysefjorden er en del av restene etter den Kaledonske fjellkjeden som en gang gikk helt fra sør i Norge og langt inn på det Amerikanske fastlandet. Denne fjellkjeden bestod av enorme fjellmassiver med fjelltopper på høyde med det vi kjenner fra dagens Himalaya. Gjennom en kort periode på noen millioner år, ispedd et par dramatisk perioder med ulike istider, ble til slutt hele fjellkjeden slitt ned til det nivået vi ser i dag. Det sies at Lysefjorden er like dyp som fjellsidene rundt fjorden er høye. Det stemmer nok ikke helt. Fjellene rundt er ca. 1.200 moh., mens fjorden er ca. 400 meter dyp.

Innover i fjorden ligger severdighetene på rekke og rad. Helt ytterst er det store jettegryter, gravd ut av de store isbreene som og har formet hele fjordlandskapet. Litt lenger inne ligger Fantahålå, en imponerende fjellsprekk som har fått sitt navn fordi omreisende tatere en gang søkte tilflukt her når de ble forfulgt av futens forsøk på skatteinnkreving. Videre inn i fjorden kommer man inn under Prekestolen – eller Hyvlatonnå som den egentlig heter. Dette er en av de mest besøkte turistattraksjonene i Rogaland. Selve fjellmassivet er på 25 x 25 meter og platået ligger 604 meter rett opp fra fjorden. Man antar at fjellformasjonen er dannet ved frostsprengning for ca. 10.000 år siden. Platået ser ut som om det er skåret ut med kniv. Det vinkelrette mønsteret med sprekker i fjellet er godt synlig fra toppen. Herfra kan man og se at store blokker har løsnet og rast ut i fjorden. Helt inne ved foten av Prekestolen er det en sprekk i fjellet. Den ble dannet den gang isen over fjorden smeltet og fjellet "krakelerte" av at trykket lettet. Denne sprekken utvider seg ganske sakte og det er vel lett å tenke seg hva som kjer når den blir stor nok. Det lokale sagnet sier derimot at Prekestolen ikke faller ned før 7 søstre gifter seg med 7 brødre fra samme kirkesogn. Med den befolkningen som er innover fjorden i dag så kan nok det la vente på seg. For å komme opp må man gå ca. 6 km med en stigning på 350 høydemeter. Turen tar ca. 4 timer tur/retur.

Litt lenger inne i fjorden ligger Flørli kraftstasjon med verdens lengste tre trapp. Den har imponerende 4.444 trinn som tar deg 740 høydemeter opp langs rørgaten. Den første kraftstasjonen ble bygget i umiskjennelig Jugend stil allerede i 1910 og magasinet ligger nesten 900 meter over selve stasjonen. Helt inne i fjorden ligge tettstedet Lysebotn med fjellet Kjerag. Kjerag er 1.132 moh. og har en loddrett fjellvegg på over 1.000 meter. Fjellet brukes til basehopping og den første som forsøkte var Stein Edvardsen fra Stavanger (1994). Etter den tid er det gjennomført over 55.000 hopp – 11 av disse med dødelig utfall. For de med spesielt interesse for fjellklatring eller basehopping anbefales dokumentarfilmen «Loop» der Kristen Reagen først klatrer opp den loddrette fjellveggen for deretter å kaster seg utfor igjen med fallskjerm.

Lysefjorden er en typisk terskel fjord med en grunn inngang og med dypere områder lenger inne i fjorden. Helt ytterst i fjorden ligger Oanes og Forsand, bundet sammen med Lysefjordbroen. Broen har et spenn på 639 meter og en fri seilingshøyde på 50 meter. Oanes er starten på Ryfylkeveien og Forsand er en av landets mest betydningsfulle kraftkommuner.

Hele landskapet i og rundt fjorden er formet av isens vandring. Denne teorien har sitt utspring fra den dansk-norske geologen Jens Esmark (født i 1763). Han var Norges første professor i geologi og det var han som ga navnet til Esmarkbreen på Svalbard. Han var og den første som lanserte teorien om en istid i Norge. Jens Esmark var og den første som nådde toppen på Snøhetta (i aug. 1801). Han anslo den gang høyden til ca.2.550 moh. 9 år senere var han også den første som besteg Gaustadtoppen ved Rjukan. Inntil da hadde man trodd at Gaustadtoppen var Norges høyeste fjell.
På en av sine mange vandringer i fjellet oppdaget han en stor endemorene ved Haulkalivannet i Forsand kommune – like i nærheten av det området der man mange år senere skulle oppdage restene etter fortidsbyen på Landa. Basert på målinger han gjorde i dette området konkluderte han med at hele Skandinavia måtte ha vært dekket med enorme isbreer. Han antok at disse breene bestod flere kilometer tykke islag. På den tiden hadde man derimot ikke fantasi nok til å tenke seg at disse enorme mengdene med is kunne ha beveget seg over landskapet.

Den neste geologen som fikk betydning for dette området var derfor Bjørn Grothaug Andersen (født i Stavanger i 1924). Han var en norsk professor i kvartærgeologi og hans teori gikk ut på at det nettopp var disse bevegelsene i isen som måtte ha formet landskapene. Dette underbygget han ved å studere det han fant av morenerygger fra Agder og opp til Troms. Det var under hans kartleggingen av morene på Jæren og Sørlandet han oppdaget et hittil ukjent område i Rogaland, med bergarter fra kambrosilur tiden. Disse lå mye lavere enn grunnfjellet omkring. En kuriositet i denne sammenheng var at Bjørn Grothaug Andersen var den andre nordmann som satte sin fot på Sydpolen. For dette fikk han også oppkalt en egen fjelltopp etter seg - «Andersen Escarpment».