«Alexander L. Kielland» var en norsk plattform som var brukt som boligkvarter på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Den hadde navn etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland fra Stavanger. Plattformen hadde en relativt anonym tilværelse i Nordsjøen helt frem til 27. mars 1980.
Konstruksjonen var halvt nedsenkbar med fem bærende skaft. Søylene stod på 5 store pongtonger. Oppdriftselementene var formet som flattrykte kuler med en diameter på 22 m og en høyde på 7,5 m. Søylene som bar plattformen var over 35 meter høye. Disse var forbundet med hverandre med et fagverk av horisontale og vertikale stag. Katastrofen oppstod da et av disse stagene brakk og løsnet fra plattformen. Dette førte videre til at en av de fem store søylene som bar hele plattformen også brakk av. Konstruksjonen var da ikke lenger sjødyktig og etter etter ca. 20 minutter kantret hele plattformen.
Dette er den største ulykken i norsk sektor av Nordsjøen siden andre verdenskrig. Av 212 personer som var om bord omkom 123, deriblant 23 britiske. Ulykken førte til en rekke endringer i kravene til konstruksjon, utprøving og sikkerhetsutstyr som ble gjennomgående for alle plattformer i Nordsjøen.
Minnesmerket som er satt opp på de ytterste svabergene ved Kvernevik utenfor Stavanger symboliserer det svake leddet i et kjede og er reist til minne om de som aldri kom hjem. Like ved minnesmerket er det satt opp plaketter med navnene på alle de 123 som omkom i ulykke.
Etter flere år med sendrektig og delvis talentløs politisk behandling ble plattformen forsøkt snudd i Nedstrandsfjorden utenfor Stavanger. Når man etter flere forsøk endelig greide å snu konstruksjonen ble det relativ raskt besluttet at plattformen skulle senkes på samme sted som var brukt til dumping av en masse militært søppel. En beslutning som egentlig ikke var spesielt uventet når man ser hvordan norske myndigheter (nesten til det latterlige) forsøkte å fraskrive seg ansvaret for ulykken. Hovedansvaret ble beleilig plassert hos en utenlandsk aktør som ikke engang var tilstede i Norge. I den grad organiseringen av det videre sikkerhetsarbeidet ble berørt mente ulykkeskommisjonen at «detaljkontrollen av flyttbare plattformer 'delegeres' til andre institusjoner som tilstrekkelig objektivt og uavhengig kan vurdere de ulike involverte fagfelt». Dermed fikk Veritas i en periode overta alt ansvar og myndighet for sikkerhetskontroll på vegne av norske myndigheter.
I ettertid er det flere ganger stilt spørsmålstegn ved hvordan Sjøfartsdirektoratet og Veritas så enkelt kunne fraskrive seg ansvaret for en ulykke som ved siden av bruddet på staget også var påvirket av en serie graverende feil og bakenforliggende svakheter. Redningsbåter og redningsflåter fungerte ikke etter forutsetningene. Personlig redningsutstyr fungerte dårlig. Bare et mindretall av de ansatte hadde fått opplæring i bruk av utstyret. Mange spurte seg hvordan det politiske Norge kunne slå seg til ro med en så lettvint behandling av ansvaret. Svaret var vel tydelig når alle de store partiene stemte helt likt hver gang man skulle behandle manglende prioritering av sikkerhet i oljevirksomheten.
Dette var riktig nok i pionertiden innenfor norsk oljeutvinning, men det står i ettertid som et kapittel i norsk oljehistorie som vi ikke trenger være spesielt stolte av. Heldigvis har ulykken gjort det mulig å få en langt sterkere fokus på sikkerhetsarbeidet innenfor hele oljebransjen. Dette monumentet minner oss på hvor skjørt livet kan være....
