Rondane nasjonalpark, Innlandet, Norway

Rondane ligger i Innlandet, midt mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen - og omtrent midt mellom Oslo og Trondheim. I 1962 ble fjellene i Rondane etablert som Norges første nasjonalpark. Innenfor  nasjonalparken er det 10 store fjelltopper som stikker mer enn 2000 moh. De 3 høyeste av disse toppene er Ronderslottet (2178 moh.), Storronden (2138 moh.) og Høgronden (2115 moh.). Ser man bort fra fjellene i Jotunheimen - for der ligger nemlig 255 av Norges 300 fjelltopper på over 2000 moh. - og fjellmassivet ved Snøhetta (2286 moh.) så finnes mange av Norges høyest fjelltopper innenfor Rondane nasjonalpark. 

Navnet Rondane kommer fra Rondevatnet som ligger som en lang og smal rand (rond) fra øst til vest i parken. Her ved Rondevatnet, omtrent midt i nasjonalparken, ligger også "Rondvassbu". Dette er en av Turistforeningens hytter med flest besøkende og Rondane er et av landets mest besøkte områdene for fjellturer - både om sommeren og om vinteren.

Landskapet består ellers av myke og duvende flater. Dette er et resultat av at store skiferflater har blitt  skjøvet inn over det opprinnelige grunnfjellet. Forvitringen i skiferlaget gjør at det tilføres næringsstoffer som igjen gir grobunn for en ensartet vegetasjon som for det meste består av lyng, lav og en flott fjellfora. Det som mangler er derimot trær for de finner du nemlig ikke mange av i Rondane.

Områdene i Rondane har vært bebodd i uminnelige tider. På 1900 tallet ble Høvringen, som ligger ca. 1000 moh., regnet som den eldste "gårdsbyen" i Rondane. Her var det en gang en samling med 30  gårdsbruk. Senere har dette endret seg til først å bli en setergrend på 30 setre før utviklingen gjør at det hele sakte men sikkert blir til en hyttegrend. Næringslivet på Høvringen dreier seg ikke lenger om melk og ost, men om turisme. De som vil oppleve fjellet med Høvringen som utgangspunkt kan overnatte på ett av de 2 hotellene som ligger der.

Vinstra, Innlandet, Norway

I områdene rundt Vinstra har det bodd folk helt fra Steinalderen. Dette er godt synlig i funn av 8000 år gamle helleristninger som man antar viser en elgjakt. Det moderne Vinstra ble derimot anlagt rundt jernbanen som går over Dovre, men fortsatt diskuteres det om jernbanestasjonen på Vinstra ikke heller burde ha lagt på Brandvol ca 1 km (!) lenger mot sørøst. Argumentet er at det ville gitt en bedre forutsetning for bebyggelsen rundt sentrum. Da er det fristende å tenke som i Hakkebakkeskogen («gjort er gjort og spist er spist»), men Vinstra - med sin nåværende plassering og sine 2.500 innbygger - fikk nå tross alt sin bystatus i 2013 på tross av en «feil» plassering i landskapet.

Det er spesielt 2 mannspersoner som har satt områdene rundt Vinstra på verdenskartet. Den ene er Peer Gynt og den andre er Kjetil Jansrud. Begge to ble verdensberømte for sine egenskaper i å forsere vanskelige fjell i stor fart - Peer Gynt i beskrivelsen av bukkerittet ned «Gjendineggen» og bruderovet på Heggstad gård, og Kjetil Jansrud for sine resultat i noen av verdens mest dramatiske alpine utforløyper.

Henrik Ibsen har aldri selv besøkt Gjende så det er litt uenighet om det er Besseggen eller Knutshø, på den andre siden av Gjende, som beskrives i teksten om Peer Gynt. Uansett er det udiskutabelt at Besseggens ikoniske betydning i stor grad kommer fra denne beskrivelsen i teksten fra Peer Gynt. Det er kanskje heller ikke så enkelt å beskrive disse norske fjellandskapene såpass nøyaktig når man aldri har sett dem og i tillegg sitter og skriver teksten på en Italiensk øy utenfor Napoli. 

Stykket om Peer Gynt regnes som et mesterverk i norsk litteratur. Ibsen hentet mye av inspirasjonen fra «Norske folkeeventyr» som Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe fikk utgitt i 1841. I flg. Ibsen selv er figuren Peer Gynt identisk med Peder Olsen Hågå som bodde på Hågå gård like over Vinstra og som ble kalt Peer Gynt på folkemunne. Dette skrev Ibsen til sin forlegger for å få historien om Peer Gynt utgitt:

«Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person der har Levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen av forrige eller Begyndelsen av dette Aarhundre. Hans navn er endnu godt kjent blandt Almuen deroppe»

Teaterstykket om Peer Gynt settes stadig opp på internasjonale scener, men det stedet i verden som må ha flest oppsetninger må like vel være Gålå (se egen beskrivelse) like sør for Vinstra. Her har de spilt Peer Gynt siden 60 tallet helt fra 1989 hatt en årlig tradisjon med denne forestillingen. 7 internasjonalt anerkjente komponister har skrevet musikk til teaterstykket, mest kjent er nok likevel musikken som Edvard Grieg skrev allerede i 1876.

Kjetil Jansrud var opprinnelig fra Stavanger. Han flyttet med familien til Vinstra da han var 3 år gammel. Han fikk sin første internasjonale plassering i 2011. Etter dette har det blitt 5 OL medaljer (1 gull, 2 sølv og 2 bronse), 3 VM medaljer (1 gull, 2 sølv), 17 NM medaljer og seier i 23 verdenscup renn. I 2005 vant han også Europacupen sammenlagt. I 2014 fikk han Aftenpostens gullmedalje  og i 2015 ble han tildelt prisene for Årets utøver  (valgt av juryen) og selveste Utøverprisen (valgt av andre norske idrettsutøvere) på årets Idrettsgalla. Gullmedaljen i VM tok han med en brudd i hånden. Kjetil Jansrud er ikke bare en av verdens beste alpinister. Han er også en viktig del av suksessen for hele det norske alpinlandslaget - og ikke minst en meget sympatisk inspirasjonskilde for unge lovende alpinister. 

Man kan jo kanskje - med et lite tendensiøst forbehold - påstå at Kjetil Jansrud er tidenes desidert beste alpinist fra den flate delen av Rogaland. Som om ikke det var nok så er det faktisk en mulighet for at de steinaldermenneskene som laget helleristningene på Vinstra også har avstamming fra Rogaland. Så vidt man vet i dag ligger Norges første steinalderbosetning på Rennesøy (Galta) i Stavanger kommune. Det er spor som tyder på at hele denne boplassen ble skylt på sjøen av en stor tsunami forårsaker av et enormt undersjøisk ras i Boknafjorden. Det er jo en teoretisk mulighet for at noen som overlevde denne katastrofen på Galta kan ha søkt høyt til fjells og dermed ha vært forfedrene til de som laget helleristninger på Vinstra …. eller kanskje ikke.

Åndalsnes, Møre og Romsdal, Norway

"Så fortalte han om Åndalsnes, et lite tettsted oppe i Romsdalen omgitt av høye fjell, hvor det var så vakkert at moren hans alltid hadde sagt at det var der Gud hadde begynt da han skapte verden, og at han hadde brukt så lang tid på naturen i Romsdalen at resten av verden måtte gjøres i hui og hast for å bli ferdig til søndag"

- Jo Nesbø, "Flaggermusmannen"

Øverst i Romsdalen ligger Trollstigen med sine 11 krappe hårnål-svinger. De har alle fått navn etter hvert av de arbeidslaget som bygde dem. Nederst i Romsdalen ligger Åndalsnes omgitt av høye steile fjell og en asurblå fjordarm. Midt mellom ligger den dramatiske Romsdalen med kjente fjell som Trollveggen, Romsdalshorn og Trolltindene. Det er ikke uten grunn at Åndalsnes kaller "Norges Tindehovedstad". 

Den verdensberømte Trollveggen i Romsdalen er 1.700 meter høy fra dalbunnen og opp til toppen. Den vertikale klippeveggen er over 1.000 meter høy - og dermed er den også Europas høyeste loddrette klippevegg. I realiteten er den heller ikke loddrett for det er et over 50 meter stort overheng i fjellveggen målt mellom nederste og øverste del av klippeveggen.

Trollveggen var lenge betraktet som uoppnåelig for fjellklatrere, men det var bare en ekstra utfordring for Ole Daniel Enersen, Jan Teigland og Odd Eliassen. De utgjorde kameratgjengen i det første laget som greide å klatre opp den 1.000 meter høye veggen. Det hele startet med at de tre overmodige Oslo guttene i 20 årsalderen ble sittende å studere Trollveggen fra den andre siden av dalen etter at de hadde greid å klatre opp vestveggen på Romsdalshorn. De studerte linjene i fjellet og konkluderte med at det måtte være mulig å komme opp selv om det tross alt så relativt umulig ut.

På den samme tiden kom norskamerikaneren Leif Norman Patterson til Norge for å forsøke seg på det samme fjellet. Han hadde med seg mye nytt og avansert klatreutstyr, men mangler et klatrelag. Etter en prat med de 3 norske klatrerne var saken klar - veggen skulle beseires. Da det ble kjent at enda et klatrelag fra England var på vei for å forsøke seg på den samme veggen, ble det fremstilt i media som en stor konkurranse om å nå toppen først - noe nesten i stil med kappløpet mellom Amundsen og Scott for å nå Sydpolen først. 

Realiteten var nok heller at de samarbeidet om både utstyr og planer - et samarbeid som begge klatrelagene hadde store fordeler av. Da de startet samlet det seg hundrevis av skuelystne i dalen nedenfor og de mest erfarne fjellfolkene spådde at begge klatrelagene snart kom til å gi seg. De valgt forskjellige ruter opp fjellet og etter 12 dager i veggen nådde det norske klatrelaget endelig toppen den 23. juli 1965. Dagen etter kom det britiske klatrelag også trygt opp til toppen.  

Denne begivenheten gikk ikke upåaktet hen i internasjonale media og bragden gjorde Åndalsnes og hele den ville naturen i Romsdalen kjent i store deler av verden. Romsdalen er ellers ikke bare kjent fra de som er på vei opp fjellet, men også for de som var på vei ned. Den første basehopperen i Trollveggen var finnen Jorma Öster i 1980. Allerede i 1989 ble basehopping i Trollveggen forbudt. Det hadde vært for mange ulykker med påfølgende dramatiske redningsaksjoner. 10 klatrere og 9 basehoppere har mistet livet i Trolltindane, men ingen av disse klatrerne omkom i Trollveggen. 

Verdens første basehopp med fallskjerm ble utført lenge før man startet i Trollveggen. Man antar at fallskjermen ble oppfunnet av Leonardo da Vinci allerede i 1495, men det var franskmannen Louis-Sébastien Lenormand som startet det hele allerede i 1783. Han kastet seg ut fra tårnet til Montpellier-observatoriet i Sør-Frankrike. 

Åpningsscenen i James Bond-filmen "The Spy Who Loved Me" fra 1976 ble avsluttet med et spesielt basehopp. Dette hoppet ble utført av Rick Sylvester i Locarno fjellene ved den sveitsiske delen av Lago Maggiore (se egen beskrivelse). Dette var historiens første basehopp med ski og det ble bare utført en gang. Stuntmannen Rick Sylvester, som utførte dette stuntet, skar nemlig hull i fallskjermen med stålkantene på skiene da han spente dem av seg og ville derfor ikke gjenta hoppet da han vurderte det som alt for risikabelt. 

Etter forbudet mot basehopping i Trollveggen ble innført er det blitt mye mindre hopping her, men det forekommer fortsatt uorganiserte hopp fra fjellene i Romsdalen. Den organiserte delen av basehoppingen foregår nå stort sett fra den 1.000 meter høye og loddrette nordveggen  på Kjerag ved Lysefjorden i Rogaland. 

En av de store og berømte festivalene for basehoppere er "Bridge Day" i Fayetteville i West Virginia, USA. Dette er en festival som gjennomføres årlig og det har de holdt på med helt siden 1977 - med unntak av 2001 (pga. Twin Towers) og 2020 (pga. Covid). Festivalen foregår kun en dag pr. år og den samler opp mot 100.000 tilskuere som vil se de mange spektakulære hoppene fra det 270 meter høye brospennet - og det er bare noen få meter lavere enn toppen av Eiffeltårnet i Paris.

Fra sentrum av Åndalsnes og opp til toppen av fjellet Nesaksla går det nå en ny gondolbane. Den starter ved det ikoniske bygget til Norsk Tindemuseum og ender på toppen av Nesaksla (708 moh.). Hvis du foretrekker å gå opp på egenhånd - og er i rimelig god form - tar den turen ca. 2 timer på merket sti. Hvis du tenker at det blir for enkelt, kan du jo heller velge den luftige Via Ferrata ruten opp vestveggen av Romsdalsstigen. Den turen tar ca. 6 timer og er ikke anbefalt for folk med høydeskrekk. På vei opp vil du da passere den gamle utkiksposten "Rampestreken", kjent fra bl.a. TV serien "Kompani Lauritsen". Utsikten ut Romsdalsfjorden og inn mot Romsdalen er imponerende, og betegnelsen Norges Tindehovedstad er åpenbart en god beskrivelse på Åndalsnes.

Raumabanen, Innlandet / Møre og Romsdal, Norway

Raumabanen er en sidebane til Dovrebanen og går fra Dombås til Åndalsnes (115 km.). Motivet for bygging av denne jernbanen var å forbedre tilbudet av person- og godstrafikk fra indre Østlandet til kysten ved Åndalsnes i Møre og Romsdal. Landskapet er variert og veksler fra fjellbygdene øverst til den dramatiske naturen under Trollveggen og Romsdalshorn nede i Romsdalen.

I 1869 ble det nedsatt en komité for å se på mulighetene for å bygge jernbane til byene Ålesund, Molde og Kristiansund i Møre og Romsdal. Fem år senere ble det startet salg av aksjer for å bidra til utbyggingen. I 1908 vedtok Stortinget at det skulle bygges jernbane ned til Åndalsnes ved Romsdalsfjorden. En videre forlengelse av banen ble derimot aldri realisert. 

Anleggsarbeidet startet litt forsiktig i 1912 og banen ble åpnet 29. november i 1924 av Kong Haakon. Da hadde det gått 55 år siden den første ideen om en jernbane til kysten ble lansert. Allerede dagen etter åpningen gikk det første toget til Åndalsnes. Herfra var det opprettet korresponderende bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund.

For å unngå for bratte stigninger er banen lagt i en vendetunnel ved Verma. Her passeres også det imponerende Kylling bru som er en steinbro over elven Rauma. Vendetunnelen går i en dobbeltslynge som forlenger strekningen med 7,5 km. Det er 19 meter stigning i den 1.400 meter lange tunnelen. Byggingen av denne tunnelen utgjorde størstedelen av arbeidsinnsatsen på Raumabanen og det tok 9 år å få den ferdig. Arbeidet startet i begge ender og kostet den gangen over 1 million kroner. Da de to tunnelene møttes i midten var det bare 4 cm avvik på de to tunnelene. 

Turen fra Dombås til Åndalsnes tar i underkant av 1,5 timer. Siden banen ikke er automatisert må alle stasjonene der det er togkryssing eller sidespor fortsatt betjenes manuelt. Raumabanen, som er den eneste jernbanen i Møre og Romsdal, er også rasutsatt og det må utføres kontinuerlig rassikring med varsling langs sporet. Det er 32 broer og 6 tunneler på hele strekningen. Opprinnelig var det også 12 stasjoner, men i dag er det bare 4 av disse som er igjen for togkryssing og 2 som er igjen for av- og påstigning. I perioden fra 1993 til 2007 ble det kjørt med damplokomotiv og veterantog.  

Da Norge ble okkupert 9. april 1940 ble restene av Norges gullbeholdning, bestående av 3.000 barrer på til sammen 49 tonn, fraktet ut av Norge før de tyske soldatene nådde frem til Oslo. Gullet ble transportert til Lillehammer i lastebiler, og videre derfra med godstog til Dombås før det ble lastet over på toget til Åndalsnes. Fra Åndalsnes ble deler av gullet fraktet videre med lasteskip direkte til England, mens resten av gullbeholdningen ble sendt via Tromsø til Canada og USA - der mesteparten av Norges gullbeholdning allerede var plassert før krigsutbruddet. Det gullet som ble fraktet ut i 1940 hadde en bokført verdi på 120 millioner før krigsutbruddet, men i forbindelse med uttransportering ble verdien hevet til det dobbelte. Regjeringens  reisekasse på 1 million i norske sedler var også med på lasset. 

Denne gulltransporten var årsaken til at flere steder langs reiseruta ble bombet av tyske styrker. Planen var å evakuere Kongen og Kronprinsen til det nøytrale Sverige, men det viste seg fort at den svenske regjeringen ville arrestere kongen og at Sverige var langt mindre nøytrale enn historiene fra den tiden forteller. Både kongen og kronprinsen måtte derfor gjøre vendereis og heller følge samme rute som gulltransporten. De ble fraktet til Tromsø og videre til Balsfjord før de gikk om bord på den 193 meter lange krysseren «HMS Devonshire» som skulle ta dem med ut av landet. Kongen og regjeringen ble værende i England under hele krigen, mens kronprinsen og hans familie ble sendt videre til USA.

På Bjorli stasjon ble det mellom 1925 og 1927 bygget en ambisiøs restaurant med plass til 700 gjester. Restauranten var i hovedsak beregnet på turister fra skip som anløp Åndalsnes. Menyen var satt sammen av tradisjonsrik norsk mat. Under krigen ble restauranten bombet av tyske fly og den ble aldri bygget opp igjen. I dag er Bjorli et populært vintersportssted og toget stopper fortsatt her. 

Fra åpningen i 1924 og fram til 1970-tallet var Raumabanen den viktigste reiseruten for post og persontrafikk mellom Møre og Romsdal og Østlandet. I dag er det i hovedsak turisttrafikk, mens godstrafikken er overført til bil.

I 2012 kåret "Lonely Planet" Raumabanen til Europas vakreste jernbane. Hele strekningen fra Åndalsnes til Dombås gikk rett til topps i kåringen den første gangen de deltok. Flåmsbanen i Vestland fylke kom da på en god andreplass i den samme kåringen.

Otta, Innlandet, Norway

Otta er et resultat av jernbanelogistikk fra 1896, den gang Dovrebanen ble åpnet gjennom Gudbrandsdalen. Det startet med Otta som endestasjon på Dovrebanen og endte opp som den nordligste byen i Gudbrandsdalen da Otta fikk bystatus i 2000. Otta ligger på 287 moh., der elven Otta renner ut i Gudbrandsdalslågen. 

Den gang banen ble forlenget videre til Trondheim - og fortsatt ble betjent med damplokomotiv - ble det bygget en stor lokomotivstall på den gamle endestasjonen. Damplokomotivene måtte ha vedlikehold for hver 300 km. de ble kjørt og fra Oslo til Otta er det nøyaktig 297 km.

Lokomotivbytte på Otta passet da fint siden det var omtrent midt mellom Oslo og Trondheim. Bergensbanen har en tilsvarende stasjon på Ål som ligger omtrent midt mellom Oslo og Bergen. Begge disse stasjonene er for øvrig tegnet av arkitekten Paul Franz Wilhelm Armin Due (1870-1926). Han har også tegnet mange av de andre gamle og ikoniske stasjonsbygningene vi har langs jernbanenettet i Norge og han er spesielt kjent for sine bygg i Sveitser-, Jugend- og Dragestil.

Fra Otta går det bilvei opp til Rondane Nasjonalpark. Fra enden av denne veien er det ca. 6 km. inn til Rondvassbu. Turistforeningens hytte ligger midt i nasjonalparken ved Rondvannet og ved foten av Rondeslottet (2.178 moh.) som er det høyeste fjellet i nasjonalparken. Rondvassbu er en av de mest besøkte DNT hyttene og den er åpen hele året.

Det har ikke alltid vært like fredelig på Otta. I 1612 var det et slag på Kringen noen kilometer sør for Otta. Dette var et bondeoppgjør som skyldtes at en skotsk hær av leiesoldater kom over fjellet. De var på vei til Sverige for å slutte seg til den svenske hæren som trengte soldater til Kalmar krigen (1611-1613) der soldater fra unionen mellom Danmark og Norge var i krig med Sverige. Siden Kalmar krigen hadde blokkert alle svenske havner valgte skottene en rute over land som gikk fra Isfjorden og opp Romsdalen til Gudbrandsdalen.

Skottene var forberedt på litt motstand, men de undervurderte tydeligvis bøndene i Gudbrandsdalen. Riktig nok hadde de fått med seg at det tidligere samme år hadde vært trefninger mellom nederlendere og en bondehær som var samlet sammen av lensmannen Lars Gunnarson Hågå - som her ikke må forveksles med Peder Olsen Håga som på folkemunne ble kalt Perer Gynt. Sagnet fortelle at Lars Gunnarson Hågå møtte opp i kirken med en kjempeøks som har satt kraftig i kirkegulvet før han utropte "Gjev ljod - fienden har kome til landet!". 

Hæren ble raskt samlet og de la seg i bakhold til skottene kom. Hun som skulle gi signalet til angrepet het Pillarguri og hun hadde med seg en stor lur. Når hun blåste i denne luren  stormet den norske bondehæren frem fra skjulestedene sine. De fleste av de 300 skotske soldatene ble drept i dette slaget og de få som greide å rømme ble fort fanget og avrettet. Pillarguri ble senere hedret med en egen statue og en minneplakett midt i Otta sentrum - i tillegg til å få navnet sitt både på en slags restaurant og på den spesielle utgave av den skiferen som utvinner på Otta.

For øvrig er faktisk Otta en av veldig få byer i Norge uten eget kirkebygg.

Ridderspranget, Innlandet, Norway

Elven Sjoa, som er en av sideelvene til Gudbrandsdalslågen, er godt kjent for både rafting og turer i elvekajakk, men også for andre spektakulære hendelser. På et sted som heter Tessanden, like sør for Vågå, går elven i et kraftig stryk gjennom et trangt og dypt gjel. Dette stedet har fått navnet «Ridderspranget» og det kommer fra sagnet om ridderen Sigvar Leirholar. 

Han reddet en gang en vordende brud fra et ekteskap hun ikke ville inngå med en annen ridder som het Eldjarn. Den forsmådde ridderen lå i strid med Sigvar om noen fiskerettighetene i fjellet. Den kommende bruden ville heller ha Sigvar Leirholar til ny ektemann så hun sendte derfor bud til Sigvar og ba om hjelp. 

Sigvar red da like godt til den kommende brudgommens gård og kidnappet den vordende bruden dagen før bryllupet. Dette falt selvfølgelig ikke i god jord hos Eldjarn så han forfulgte Sigvart med bruden helt til de måtte krysse over elven Sjoa. Der tok Sigvart bruden under armen og hoppet over det frådende elvestryket - derav kommer navnet «Ridderspranget».

Nå må det jo sies at det finner flere varianter av denne historien. Sigvart Leirholar blir av og til kalt Sigvar Kvie og ridderen Eldjarn blir av og til kalt Ivar Gjesling. Det som derimot er felles er at den vordende bruden var så vakker at hun ble kalt «Skårvangssola». Nå er det lite trolig at historien har gjentatt seg på nøyaktig samme måte med flere aktører - så muligens er det nok heller et spørsmål om troverdigheten i sagnet.

Slike bruderov var tydeligvis ikke helt uvanlig i Gudbrandsdalen. En tilsvarende historie er også beskrevet i Henrik Ibsens fortelling om Peer Gynt. Der røvet Peer med seg selveste odelsjenta Ingrid på Hegstad gård like før hennes bryllup med Hans Moen - og med Ingrid under arnen for han fra gården og opp etter de stupbratte fjellsidene, mens resten av bryllupsgjestene ble stående målløse og så på.

Uansett er det jo dette noen gode historier. Det er flere som senere har forsøkte å hoppe over det over 2 meter brede stryket i Sjoa. En av de siste som prøvde dette - riktignok uten en vordende brud under armen - greide det fint den ene veien, men måtte hjelpes av brannvesenet for å komme seg tilbake. Om noen har forsøkt å gjøre som Peer Gynt er mer uvisst, men det er nok også en en såpass krevende bragd at den vanskelig kan gjentas….

Borgund, Vestland, Norway

Borgund i Lærdal er nok mest kjent for sin imponerende stavkirke. Den ble bygget som en katolsk sognekirke i perioden mellom 1180 og  1250 og var i bruk helt frem til 1868. Da ble den erstattet av «nye» Borgund kirke som er bygget i dragestil og står ved siden av den gamle stavkirken. Begge kirkene har omtrent samme grunnflate, men pga. måten de er bygget på kan stavkirken romme 175 personer mens den «nye» kirken kan romme over 500 personer. Stavkirken er bygget av trestaver i en klassisk rektangulær form uten vindu, men med en dør på hver langside og i skuren. Taket er bygget som et spir med 6 nivåer fra bakken og opp til det høyeste punktet. 

Stavkirken i Borgund ble dedikert til apostelen Andreas. Han skal i følge sagnet ha vært broren til disippelen Peter i det nye testamentet. Andreas var i flg. Johannesevangeliet en fisker som ble apostelen til døperen Johannes. Han regnes også som Scotland skytsengel (St. Andrew). Andreas ble visstnok korsfestet i Hellas (omkring år 60). Han skal da ha blitt hengt på et kryssformet kors og dette korset er senere blitt kjent som Andreaskorset. Da tempelridderne herjet i Konstantinopel i år 1204 ble levningen av Andreas flyttet til Italia og oppbevares nå i krypten under kirken i Amalfi (se egen beskrivelse)

I hele Norge er det 28 bevarte stavkirker. Den mest imponerende er Borgund, men den eldste er Urnes stavkirke som står i Luster kommune. Den stod ferdig allerede i år 1130. Noen av materialene som er brukt under byggingen av Urnes stammer er fra tre tidligere kirker som må ha stått på samme sted. Den eldste av disse var angivelig fra år 950. Stavkirken på Urnes er på ingen måte like imponerende som den som står på Borgund, men den er bevart med alt originalt interiør og den står oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Norges største stavkirke står i Heddal. Den ble også bygget som en katolsk kirke tidlig på 1300 tallet, men som en konsekvens av reformasjonen, mellom 1500 og frem til midt på 1800 tallet, var den i en så miserabel forfatning og det måtte gjennomføres flere store restaureringsarbeid for å klare å bevare den for ettertiden. Heddal ligger ved Notodden i Vestfold og Telemark. Luster kommune ligger på nordsiden av Sognefjorden mens den lille bygden Borgund ligger i Lærdal kommune på sørsiden fjorden - begge i Vestland fylke.

Vindhellavegen, Vestland, Norway

Vindhellavegen var en del av den gamle Kongeveien over Filefjell. Den aller første veien over Vindhella ble brukt av kong Sverre allerede i 1177. Den gang var det nok bare et enkelt tråkk for hester. Etter at kongen hadde passert ble rideveien døpt om til «Sverrestigen». Historisk var det formelle navnet derimot «Vindhella».

Allerede i 1793 ble den første kjerreveien gjennom Vindhella åpnet. Stigningen var da «bare» på 25% (dagens EU standard på nye veier er 6%). Veien var tenkt brukt av hest og kjerre, men bakkene var så bratte at hestene knapt greide å trekke opp en vogn med 3 tønner rug - som var datidens målestokk på bratte bakker. 

Det ble derfor besluttet at vegen måtte bygges om. Det var denne  «nye» veien som stod ferdig i 1843. Den ble stort sett bygget i traseen til den gamle veien, men med noen flere svinger i de bratteste områdene. Det var et imponerende byggverk med en på den tiden relativt god standard, opphøyd på opp til 12 meter høye steinmuren og fyllinger - men dessverre nesten like bratt (20%) som den gamle veien. 

Den «nye» veien var i bruk frem til 1872, men da var det nok og nå er den bare åpen for syklister og  gående. Dermed  ble det 4. og siste forsøket på å bygge vei over Vindhellla skrinlagt. Den «nye Bergenske  Kongeveien» ble lagt i en helt ny trasé (med max. 5% stigning) langs Lærdalselva frem til Borgund. Den «gamle Bergenske kongevei» ble rett og slett stengt og nesten glemt, men takket være noen ivrige entusiaster ligger nå veien der som et vel bevart minne på imponerende vegbygging - og ikke minst som et eksempel på hvordan man ikke skal bygge en vei når man vil over fjellet….

.... og så er det jo litt artig å tenke på at Norges første automobil turist - nederlenderen Beduin - kjørte på denne strekningen av Vindhellavegen allerede i 1901. Han var da på vei fra Kristiania til Lærdal i Sogn. Hvor lang tid han trengte for å forsere de bratte bakkene sier historien derimot ingen ting om.

Gudbrandsdalen, Innlandet, Norway

Gudbrandsdalen er en av de store dalførene på Østlandet. Dalen er 230 km. lang og strekker seg fra Lesjaskogvannet (612 moh.) i nord og ned til Lillehammer og Mjøsa i sør (124 moh.), et areal som dekker mer enn 15.000 km² som består av 12 kommuner med over 71.000 innbyggere. De 3 byene i dalen er Lillehammer, Otta og Vinstra (se egne beskrivelser). På den ene siden av dalen ligger Jotunheimen og på den andre siden ligger Rondane.

Navnet på dalen kommer fra småkongen Dale-Gudbrand som bosatte seg på Hundorp rundt år 1000. Han var den mektigste mannen i dalen og han ble omtalt i Snorres saga om Olav den Hellige (Heimskringla) da de sammen startet innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen. Han må ha vært en merkbar personlighet for han ble også nevnt med navn i sagaen om Håkon Jarl.

Elven som renner gjennom Gudbrandsdalen er Gudbrandsdalslågen. Dette er en av de 5 lengste  vassdragene i Norge. De som er lengre er Glomma (621 km), Pasvikelva (388 km), Tana-Anerjohka (368 km.) og Numedalslågen (354 km) - med alle sine side elver. 

En lite kuriositet når det gjelder norske elver er at det til sammen er mer enn 130 norske elver (inkl. side elvene) som renner over landegrensen til Sverige. Det betyr at den totale vannføringen vi leverer til våre naboer er betydelig. 

Gudbrandsdalslågen står for ca. 85% av vanntilførselen til Mjøsa, Den største side elven til Gudbrandsdalslågen er Otta og til sammen utgjør disse en vesentlig del av Glomma vassdraget. Elven Otta har for øvrig sitt høyeste nedslagsfelt fra Galdhøpiggen (2.469 moh.). 

Kistefos, Viken, Norway

 

 

Engelskmannen Marc Quinn markerte seg på 90 tallet med flere spennende kunstverk med tema rundt menneskekroppen. I 2009 startet han på et nytt prosjekt med fokus på øyets iris. Øyet er jo ofte beskrevet som "sjelens speil" og et kart over en persons identitet. Ved å slippe elven ut gjennom øyet sier Mark Quinn at han ønsker å vise den tette koblingen det er mellom  mennesker og den naturen som omgir oss. Skulle denne skulpturen bli plassert i Norge var det vel neppe noe bedre sted enn i skulpturparken på Kistefos.

«The Twist» tegnet av arkitektene i BIG

Det gamle tresliperiet på Kistefoss ble etablert av konsul Anders Sveaas i 1889. I denne perioden var det gjort to store oppfinnelser - at man kunne lage tremasse for papirindustri av tømmer og at dette kunne fremstilles effektivt ved mekanisk sliping av stokkene. Konsulen hadde sett hva de kunne få til ved Heen Træsliberi ved Hønefoss og bestemte seg for å gjøre likedan ved å ta ut energi til driften fra Kistefossen i Randselven ved Jevnaker. 

Det nye industrieventyret fikk navnet A/S Kistefos Træsliberi. Allerede året etter oppstarten greide de å produsere 500 tonn med tremasse og 20 tonn ble solgt til en kunde i Tyskland. Dette ga A/S Kistefos Træsliberi en "svimlende" inntekter på kr. 606,60 og dermed var det grunnlag for å fortsette produksjonen ved fabrikken.

 

Det neste trinnet i prosessen var å blande inn cellulose i tremassen. Jo mer tremasse man fikk blandet inn desto billigere ble papiret. For å sikre denne driften har selskapet gjennom flere år kjøpt opp og forvaltet store skogeiendommer. I dag står de som grunneier av 160.000 dekar med skogsområder. Produksjonen ved Kistefossen pågikk helt frem til 1955 før den ble stanset. 

Avtalen som ble inngått i forbindelse med nedleggelsen hadde bl.a. en klausul om at produksjonsutstyret skulle bevares i tilfelle det ble aktuelt å starte opp produksjonen igjen. Det meste av maskineriet står derfor (og heldigvis) fortsatt i den gamle fabrikken. Det gir oss en god mulighet se nærmere på hvordan denne produksjonen ble drevet for ca. 100 år siden.  

  

Det var en gang over 100 slike tresliperier i Norge og alle var drevet av fossekraft. Ingen av disse er  derimot bevart slik at det er mulig å se hele produksjonsprosessen. I dag er det både et industrimuseum og en skulpturpark Kistefos. Dette var det mulig å etablere takket være Stiftelsen Kistefos-Museet (stiftet 1996), store gaver fra Jevnaker kommune og investor Christian Sveaas - som er barnebarn av grunnleggeren Anders Sveaas. Fabrikkanlegget på Kistefos står på Riksantikvarens liste.

 

 

Skulpturen "Veien til stillhet" og er laget av den danske kunstneren Jeppe Heins. Den består av flere vannfontener plassert i en installasjon av polert rustfritt stål, steiner fra skogen rundt Kistefossen, sibirsk lønn og en frodig flora av valmuer. Kombinasjonen av polert stål og vann i kaskader gir et inntrykk av at man beveger seg i en labyrint, men der man samtidig hele tiden ser speilbilder av seg selv og andre mennesker.

Årets skulpturen er "Pananasap" av den amerikanske kunstneren Carol Bove. Den er laget av restene etter lasteskipet "MS Server" som sank utenfor Fedje nord for Bergen i 2007. Hele mannskapet ble evakuert med helikopter i 8 meter høye bølger, men skipet brakk i to og forliste. Lasten, som bestod av 1.500 tonn rent stål, ble først hevet i 2018. Carol Bove jobber ofte med utgangspunkt i gamle ødelagte stålkonstruksjoner. Denne installasjonen er laget at stålet som ble hevet etter "MS Server" havariet. 

(Tidl. besøk: 2013, 2016, 2021)

Søsterkirkene på Granavolden, Innlandet, Norway

Gran på Hadeland må en gang i tiden ha vært en slags «religiøst rundkjøring» for her krysset nemlig mange av de gamle norske pilegrimsledene hverandre. Nå finnes det jo egentlig et hav av slike gamle pilegrimsleder i Norge og ser man nærmere på disse er det enkelt å anta at disse pilgrimene muligens må ha vært en smule desorienterte siden de tilsynelatende vandret rundt i «hytt og vær». Når det er sagt så var selvfølgelig ikke alle pilgrimene på vei til Nidaros, men også mellom kloster og andre religiøse knutepunkt.

Et eksempel på det motsatte er Domkirken i Stavanger - bygget tidlig på 1100 tallet. Dermed er dette Norges eldste bevarte katedral - men den ble aldri noe mål for pilgrimmer. På tross av at den ene armen til helgene St. Svithun ble oppbevart her før kong Knut - som var konge av både Norge, Danmark og England - bestemte at den avsagde armen skulle flyttes til København. Derfor er det kanskje litt merkelig at det på tross av kirkens lange historie og sin tilsynelatende tilknytning til St. Svithun ikke finnes noen tegn på at Domkirken i Stavanger fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale. 

Årsaken kan ha vært at de påståtte miraklene til denne St. Svithun, som opprinnelig var en biskop som het Swithun og opererte i den engelske byen Winchester,  skjedde lenge etter at han var død, partert og fordelt på 13 ulike kirker i England og Frankrike - samt 1 kirke i Stavanger. Dette ble nok gjort for å få flere pilgrimmer til å besøke de ulike kirkene og dermed også sørge for at kirkene fikk inn mer penger, men datidens pilgrimmer var nok ikke så lettlurte. Det finnes en lang liste over bemerkelsesverdige relikvier i Stavanger domkirke, bl.a. et tøystykke med Jesus blod og et tørkle som visstnok var brukt av Jomfru Maria, men utrolig nok var det ingen ting av dette som fristet pilgrimene til et besøk. Det finnes heller ingen andre mirakuløse hendelser knyttet til helgener eller relikvier i Stavangers historie.

Men tilbake til Gran….
Siden dette ble et slag sentrum for pilgrimmer ble det også etablert flere vertshus for de vandrende pilgrimene. Granavolden (kjent for regjeringserklæring fra Erna Solberg) er et av disse. Her er det drevet vertshus og senere hotell siden 1716. 

Et av de eldste byggene på Granavolden er det hvite karakteristiske Steinhuset. Dette var opprinnelig en del av presteboligen, men er så solid at man tror at det også var bygget som et forsvarsverk på 1200 tallet. Husets 2 etg. består kun av en stor sal. Denne kan ha blitt brukt til religiøse seremonier, representasjon - eller kanskje som en stor festsal. Presten selv bodde i et lite kammers på loftet, for katolske prester skulle jo helst leve i kummerlige sølibat. Dette er uansett et ganske unikt byggverk på landsbygden. Hvem som egentlig var byggherre og hva som er husets riktige historie forblir sannsynligvis ukjent.

Man måtte selvfølgelig ha kirker for å betjene både lokalbefolkning og tilreisende pilgrimer, men man kunne jo ikke blande den herskapelige overklassen bestående av rike landeiere med sine egne arbeidsfolk og leilendinger. Dermed ble det bygget 2 kirker. Den ene for allmuen og den andre for aristokratene. Senere er dette bortforklart med at den ene kirken var en sognekirke for menigheten i Gran og den andre var for hele fylket. Begge kirkene ble satt opp i middelalderen og omtales ulogisk nok som «Søsterkirkene». Den største av kirkene fikk navnet Nikolaikirken og den noe mindre kirken fikk navnet Mariakirken. Hvorfor de da kalles «Søsterkirkene» når den ene er tilegnet en mannlig helgen er det visstnok ingen som kan svare på.

Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) døde på Granavolden. Han var alvorlig syk, men reiste likevel fra lasarettet i gamle Christiania med tog på Randsfjordbanen. Deretter med båt langs halve Randsfjorden før han praiet en hestedrosje opp til presteenkens gule hus like ved Søsterkirkene.  Her ble han innlosjert i presteenkens sovekammer og neste morgen var han død. Det sies at de måtte skjære hull i gulvet for å få ut kisten. Aasmund Olavsson Vinje ble gravlagt på den gamle gravlunden ved Søsterkirkene. 

Like forbi det gamle huset til presteenka går "Gubrandsdalsleden" eller "St. Olavs leden" som den også kalles. Dette var den gamle hovedveien fra Oslo til Trondheim og men en lengde på 643 km. regnes den som Norges lengste pilegrimsled.

Og til slutt … At Gran har vært et selvoppnevnt senter for ulike konspirasjonsteorier er totalt uinteressant i denne sammenhengen….