Et eksempel på det motsatte er Domkirken i Stavanger - bygget tidlig på 1100 tallet. Dermed er dette Norges eldste bevarte katedral - men den ble aldri noe mål for pilgrimmer. På tross av at den ene armen til helgene St. Svithun ble oppbevart her før kong Knut - som var konge av både Norge, Danmark og England - bestemte at den avsagde armen skulle flyttes til København. Derfor er det kanskje litt merkelig at det på tross av kirkens lange historie og sin tilsynelatende tilknytning til St. Svithun ikke finnes noen tegn på at Domkirken i Stavanger fungerte som viktig pilegrimsmål i middelalderen, verken i skrevne kilder eller i arkeologisk materiale.
Årsaken kan ha vært at de påståtte miraklene til denne St. Svithun, som opprinnelig var en biskop som het Swithun og opererte i den engelske byen Winchester, skjedde lenge etter at han var død, partert og fordelt på 13 ulike kirker i England og Frankrike - samt 1 kirke i Stavanger. Dette ble nok gjort for å få flere pilgrimmer til å besøke de ulike kirkene og dermed også sørge for at kirkene fikk inn mer penger, men datidens pilgrimmer var nok ikke så lettlurte. Det finnes en lang liste over bemerkelsesverdige relikvier i Stavanger domkirke, bl.a. et tøystykke med Jesus blod og et tørkle som visstnok var brukt av Jomfru Maria, men utrolig nok var det ingen ting av dette som fristet pilgrimene til et besøk. Det finnes heller ingen andre mirakuløse hendelser knyttet til helgener eller relikvier i Stavangers historie.
Men tilbake til Gran….
Siden dette ble et slag sentrum for pilgrimmer ble det også etablert flere vertshus for de vandrende pilgrimene. Granavolden (kjent for regjeringserklæring fra Erna Solberg) er et av disse. Her er det drevet vertshus og senere hotell siden 1716.
Et av de eldste byggene på Granavolden er det hvite karakteristiske Steinhuset. Dette var opprinnelig en del av presteboligen, men er så solid at man tror at det også var bygget som et forsvarsverk på 1200 tallet. Husets 2 etg. består kun av en stor sal. Denne kan ha blitt brukt til religiøse seremonier, representasjon - eller kanskje som en stor festsal. Presten selv bodde i et lite kammers på loftet, for katolske prester skulle jo helst leve i kummerlige sølibat. Dette er uansett et ganske unikt byggverk på landsbygden. Hvem som egentlig var byggherre og hva som er husets riktige historie forblir sannsynligvis ukjent.
Man måtte selvfølgelig ha kirker for å betjene både lokalbefolkning og tilreisende pilgrimer, men man kunne jo ikke blande den herskapelige overklassen bestående av rike landeiere med sine egne arbeidsfolk og leilendinger. Dermed ble det bygget 2 kirker. Den ene for allmuen og den andre for aristokratene. Senere er dette bortforklart med at den ene kirken var en sognekirke for menigheten i Gran og den andre var for hele fylket. Begge kirkene ble satt opp i middelalderen og omtales ulogisk nok som «Søsterkirkene». Den største av kirkene fikk navnet Nikolaikirken og den noe mindre kirken fikk navnet Mariakirken. Hvorfor de da kalles «Søsterkirkene» når den ene er tilegnet en mannlig helgen er det visstnok ingen som kan svare på.
Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) døde på Granavolden. Han var alvorlig syk, men reiste likevel fra lasarettet i gamle Christiania med tog på Randsfjordbanen. Deretter med båt langs halve Randsfjorden før han praiet en hestedrosje opp til presteenkens gule hus like ved Søsterkirkene. Her ble han innlosjert i presteenkens sovekammer og neste morgen var han død. Det sies at de måtte skjære hull i gulvet for å få ut kisten. Aasmund Olavsson Vinje ble gravlagt på den gamle gravlunden ved Søsterkirkene.
Like forbi det gamle huset til presteenka går "Gubrandsdalsleden" eller "St. Olavs leden" som den også kalles. Dette var den gamle hovedveien fra Oslo til Trondheim og men en lengde på 643 km. regnes den som Norges lengste pilegrimsled.
Og til slutt … At Gran har vært et selvoppnevnt senter for ulike konspirasjonsteorier er totalt uinteressant i denne sammenhengen….
