Montefiorialle, Toscana, Italy

Den lille byen Montefiorialle ligger på en fjelltopp ved Greve in Chianti, den kjente vin  byen like utenfor Firenze. Borgen midt i byen ble bygget i 1088 og helt frem til det 18. århundre var navnet Monteficalle. Både borgen og byen var lenge i privat eie og ble brukt som bolig for Gerardo og Gisla Guinildo, sammen med moren som heter Rolando Emengarde. Det første skjøtet på at de var rettmessige eiere er datert til 4. mars i 1122. For så vidt er ikke dette noe poeng ut over at det var en adelig familie med germanske røtter.

Byen er bygget i en oval form rundt borgen og hovedgaten er bare knape 300 meter i omkrets og heter Via del Wary av Passignano. Dette skyldes at nettopp denne gaten ligger midt i krysningspunktet mellom de gamle hovedveiene fra 3 kjent omkringliggende daler – Val dElsa, Val di Pesa og Greve (som alle er kjent for sine gode Chianti viner) – og regionens hovedstad, Firenze. På den tiden var Firenze en betydelig militærmakt og selv den lille fredelige fjellbyen Montefiorialle så behov for å bygge tykke bymurer rundt det hele, murer bygget av lokal stein og satt opp mellom det 13. og 14 århundre. Byens er for øvrig i en gjennomført middelalder stil.

Den mest kjente innbyggeren (man kjenner til) er den berømte italienske sjøfareren og oppdagelsesreisende Amerigo Vespucci, mannen som har fått hele det amerikanske kontinent oppkalt etter seg. Byens lille kirke er dedikert til Santo Stefano - og da er det ikke den lille fangeøyen med samme navn som ligger langs kysten mellom Roma og Napoli, men den bulgarske helgenen St. Stefan som levde mellom år 997 og år 1001. På godt italiensk vis heter derfor også den lille kirken Chiesa di Santo Stefano a Montefiorialle.

Her finnes det ikke biler og det er knapt nok plass til en sykkel i gatene. Det beste fremkomstmiddelet i Montefiorialle utvilsomt et par gode sko....

L’Abbazia di Sant’ Antimo, Toscana, Italy

Starten på byggingen av klosteret L’Abbazia di Sant’ Antimo var allerede i år 814, men det stod ikke helt ferdig før sent i det 11. århundre. Hele kloster komplekset skal i følge sagnet være bygget på direkte ordre fra Charlemagne, kongen av Frankrike. Det finnes derimot ingen dokumentasjon på nettopp dette, men sagnet sier videre at han kom med denne befalingen på vei hjem fra et besøk hos pave Hadrian den første i Roma. Klosteret ligger nemlig langs den gamle hovedveien fra Frankrike til Roma og på vei hjem måtte både han og hele hans hær slå leir akkurat her, de var utsatt for en epidemi. Nå gikk det heldigvis slik at alle ble friske under oppholdet og slik blir lett oppfattet som et godt tegn fra oven. Charlemagne skal derfor ha beordret at det ble bygget et stort nytt kloster som takk. Under sitt besøk i Roma hadde Charlemagne fått med seg noen gaver fra pave Hadrian, nemlig likene til de to martyrene Antimo og Sebastion. Om det var disse to likene som var årsaken til epidemien eller at de ble friske, sier denne historien ingen ting om. De ble derimot begge gitt videre i gave til det nye klosteret som skulle bygges – og så vidt man vet svever de kanskje enda over de toskanske åsene rundt klosteret…

 

 

Charlemagne – eller Karl den store som han kanskje er bedre kjent som – var konge av Frankrike fra år 768 og konge av Italia fra år 774. Fra år 800, etter at Romerrikets fall, regnes han også som den første keiser av hele det vestlige Europa. Landet han regjerte over ble kalt det Caroligianske riket og strakk seg fra Pyreneene i sør til Danmark i nord, og tvers over hele Europa fra øst til vest.

Egentlig var det sønn til Charlemagne (Louis Pior) som fikk fart på byggingen av klosteret. Når det stod ferdig ble det gitt i gave fra Louis Prior til den mektige Benediktiner ordenen. Abbeden ble da raskt en av de største landbaronene i hele Siena området. Han styrte over 38 kirker og eide over 1000 hus rundt om i sognene sine. Dette gjorde at abbeden etter hvert ble en mektig og truende mann for militærmakten i Siena. Etter råd fra de katolske kardinalene i Siena bestemte derfor paven i Roma at klosterets betydning måtte reduseres slik at de miste sin truende makt og posisjon i området. Bygningsmassen ble kraftig redusert og alle kunstskattene samlet sammen og sendt til Siena og Vatikanet.  Det som stod igjen var et nokså ribbet kloster. Det som står igjen i dag er bare en liten fraksjon av dette igjen.  På 1900 tallet ble restene av klosteret helt forlatt.

Vinci, Toscana, Italy

 

Byen heter Vinci og dens største severdighet heter «Museo Leonardiano». Da har du sikkert allerede gjettet deg til hvem som er byens store sønn – nemlig Leonardo di ser Piero da Vinci. Navnet betyr «Leonardo, sønn av Messer Piero fra Vinci». Leonardo var nemlig født utenfor ekteskap i 1482. Moren var bondejenta Catarina og faren var den florentinske notaren Piero da Vinci. Den unge Leonardo hadde ikke noe etternavn og ble derfor bare kalt Leonardo da Vinci – «Leonardo fra Vinci». Man vet ikke så mye om de første årene i Leonardo da Vincis liv annet enn at han først bodde i Anchiano som er nabobyen til Vinci. Deretter flyttet han til Vinci og bodde hos faren og hans kone Albiera.

Leonardo ble etter hver en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han helikopteret, stridsvogner, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget, en maskin som kunne lage spoler og en som kunne måle strekkfasthet i faste materialer, samt en grunnleggende teori for platetektonikk. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk, energi og hydrodynamikk. Få av hans ideer, tegninger og konstruksjoner ble egentlig realisert i løpet av hans levetid. En forklaring på dette kan være at hans ideer er dokumentert gjennom 13.000 sider notater og tegninger. Her var et en god blanding av både kunst og vitenskap. Man trodde først at disse dokumentene var skrevet i koder, men årsaken var at Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs – det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo laget også sine egne ord. Flere korte ord ble til et langt og lange ord ble delt opp i flere korte ord. I hans tekster var det heller ingen komma eller punktum. Når en enkelt side på toppen av dette var en samling notater med helt forskjellige emner, ble det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en fornuftig sammenheng ut av notatene. Derfor var det sannsynligvis heller ingen som greide å forstå hans geniale logikk og egentlig ristet man vel bare litt på hodet av denne merkelige mannen. «Hva skulle man egentlig med heiser, man hadde jo båret stein i generasjoner». I Museo Leonardiano er derimot mange av hans mange tegninger realisert i levende konstruksjoner slik at man virkelig kan se at det fungerer. Her finnes det også gode animasjoner som viser den imponerende teknikken i hans ingeniørkunst. Leonardo offentliggjorde aldri selv sine skrifter, og de var ukjente helt frem til det 19. århundre. Derfor har Leonardos mange ideer hatt en langt mindre betydning for teknologiens utvikling enn vi før hadde grunn til å anta. Mange av Leonardos originale tegninger eies i dag av det britiske kongehus.

Leaonardo de Vinci var også en av datidens mest betydningsfulle malere og hans verk ble ofte signert med “Io Leonardo» (som betyr: jeg, Leonardo). Derfor er også hans kunst ofte betegnet som Leonardos og ikke som da Vinci. Kikker du litt nøye etter i andre innlegg på denne bloggen, finner du stedet der han malte det verdensberømte bildet av Mona Lisa, og litt av den fantastiske historien bak dette bildet.

Man kjenner ikke til at Leonardo da Vinci hadde noen nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med sin sytten år gamle prostituerte modell, Jacobo Saltarelli. Leonardo ble frikjent, men etter dette bla han til stadighet overvåket av «Nattens offiserer» – datidens blanding av borgervern og lokalt politi som opererte i Firenze. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell.

Men la oss nå ikke helt glemme selve byen Vinci. Den ligger rett vest av Firenze og midt mellom byene Empoli og Pistoria. En halv million besøkende kommer hvert år for å besøke Leonardo-museet og for å kikke på gårdshuset der han ble født. Byen står ikke på UNESCO liste over verdensarven, men det gjør derimot det  dominikanske klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Her malte Leonardo da Vinci det verdensberømte bildet av Nattverden. Nå trenger du ikke være ingeniør for å synes at det er verd et besøk i Vinci. Det er jo også mulig å bare sette seg ned på en av de små barene og rett og slett la teknikk være teknikk.

Hjerkinn, Dovre

Hjerkinn er en liten grend på Dovrefjell i Oppland fylke. Navnet er norrønt og var opprinnelig Hjarðkinn som er utledet av ordene ‘budskap’ og ‘bratt fjellside’. Den ligger der Dovrebanen og E6 møter riksvei 29 fra Alvdal. Hjerkinn fjellstue er et velkjent landemerke langs veien. Hjerkinn er også kjent for gruvene til Folldal verk AS. Gruvene ligger ved Tverrfjellet, der forsvaret også har sitt store skytefelt. Dette området strekker seg innover fjellheimen i retning av Snøhetta. Snøhetta er det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen, og den høyeste toppen (Stortoppen) er 2287 moh.

Den moderne gruvedriften var i perioden fra 1964 til 1993. Malmforekomstene her ble derimot oppdaget helt tilbake til 1745 og i perioden fra 1748 og frem til 1878 var det også en noe ustabil gruvedrift i området. Gruveselskapet Folldal verk AS hadde sine røtter i Folldal som ligger øst for Dovre og i Hedmark fylke. Folldal verk AS har også drevet gruver i Reppafjord utenfor Hammerfest (Finnmark) og på Hellvik utenfor Egersund og i Sirevåg sør på Jæren (Rogaland). I Reppafjord ble det utvunnet kobberkis, svovelkis og sinkblende, mens det på Hellvik og i Sirevåg ble utvunnet anartositt – en vulkansk bergart fra det enorme magmafeltet som ligger i dette området (se egen beskrivelse av Magma Geopark). Der det finnes anortositt er det og ofte forekomster av illemenitt. I dag driver Titania AS en stor illemenitt gruve i Sokndal sør for Egersund og malmen herfra bearbeides videre i smelteverket til Tinfos Titan & Iron i Tyssedal (Hordaland). Norge er sammen med Australia verdens største produsent av illemenitt.

Tilbake til Hjerkinn…
Hjerkinn fjellstue (956 moh.) ligger 1,5 km øst for jernbanestasjonen på Dovrebanen (1017 moh.). Stasjonen ble automatisert i 1968, men har like vel togstopp. Stasjonsbygningen på 2 etasjer er sammen med godshus, uthus og lokomotivstall fredet. Herfra var det en gang et sidespor innover mot Tverrfjellet, men dette sporet er nå delvis revet. Hjerkinn fjellstue var i lang tid skysskifte for den gamle kongeveien over fjellet. Denne veien fra Dombås til Drivdalen går gjennom Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (opprettet 2002) og var en del av den gamle hovedveien mellom Østlandet og Trøndelag. I dag følger den gamle pilgrimsferden til Nidaros omtrent den samme stien. Første gang denne veien er nevnt i historien var i Sverres saga, men den har sannsynligvis eksistert lenge før kong Øysteins tid. I 1990 brant hovedhuset på den gamle fjellstuen ned til grunnen, men den ble gjenåpnet i 1992 og er i dag i privat eie. Her er det mulig å få overnatting, det finnes 124 sengeplasser. Minnesmerket for den gamle veien over Dovrefjell forteller at 41 regjerende norske konger har tatt veien over fjellet. På veiens høyeste punkt, litt nord for Hjerkinn, reiste norsk ungdom i 1964 en Grunnlovsvarde. Ved Hjerkinn står og Eysteinkyrkja som er bygd til minne om kong Øystein Magnusson. Like ved fjellstuen står det også en bauta til minne om A.O. Vinjes ferd over Dovrefjell i 1860. Denne ble avduket i 1960.

Lykling

På Lykling i Bømlo kommune i Hordaland har det helt frem til 1990 lagt begravd en aldri så liten norsk industri hemmelighet. Det var mange som kjente til dette, men det ble aldri en del av den norske industrihistorien og kanskje var det hele også mest kjent utenfor landets grenser. Her drev man nemlig med stor gruvedrift etter gull. Gullet ble oppdaget i 1862, da bergmester Tollef Dahll fikk tak i en gullklump som en lokal gutt hadde funnet på Løklingheia. Av uklare årsaker ble det hele forbigått i stillhet. Ti år senere ble det på nytt funnet gull da geologen Amund Helland fant forekomster gull i Bukkeskinnskloven på Lykling, og igjen det hele forbigått i stillhet. Vendepunktet kom ikke før den nyutdannede læreren Rasmus Bødal kom til Lykling i 1882. En av hans elever fant en stor rød stein på skoleveien. Rasmuss Bødal tok denne med seg til Haugesund og søker råd hos geologene som på den tiden jobbet i Sandnes mannen Mauritz Kartevolls kobbergruver på Vistnes (Karmøy).  Det ble påvist gull, men det var lite penger i lokalmiljøet og derfor vanskelig å finansiere gruvedriften. Til slutt greide de å skaffe nødvendige midler med hjelp av Bratsberg koppergruver i Dalen i Telemark. Selskapet «Storhougen Interesseselskap» ble dannet for å ivareta driften. Like etterpå ble det gjort et stort gullfunn på bare 20 meters dyp og dermed var norgeshistoriens største gullrush i gang.

 

Etter dette deles historien mellom 3 ulik gruveselskap. «Storhougen Interesseselskap» selger sine rettigheter til engelske bergverksinvestorer for 35.000 pund eller kr. 860.000.  På den tiden var dette en astronomisk pengesum. «The Oscar Gold Mining Company Lmt» blir etablert og dette resulterte i flere sensasjonsoppslag i avisene. Selskapet ble det største på Lykling og skiftet etter hvert navn til «The Haakon Gold Mining Company Lmt.». På det meste var det 147 ansatte. Det ble satt opp store bygninger med kullfyrte stamper for å knuse steinen. Det ble bygget vaskeri der man trakk ut gullstøvet ved hjelp av kvikksølv og et stort laboratorium der man kunne skille kvikksølv og gull. Gullet ble smeltet om til store barrer og sendt ut på dampskip som lå og ventet i havnen nedenfor gruvene. Til sammen ble det tatt ut i underkant av 200 kg. rent gull. Gruvesjaktene var nå blitt over 200 meter dype, arbeiderne tjente 60 kroner i måneden, mens direktør John Daw Jr. i gruveselskapet tok ut en månedsgasje på 750 kroner i måneden. Selskapet drev gruvene på denne måten frem til 1910.

Det andre og nest største selskapet som drev gullgruver på Lykling var det helnorske «Bømmeløens Forenede Guldgrubekompagni». Dette ble lansert som et forsøk på å hindre at alle rikdommene skulle havne på utenlandske hender. Det tredje og minste gruveselskapet på Lykling var «The Haugesund Gold Mining Company Lmt.». Det var eid av hotelleier madam Maren Jonassen fra Haugesund. Hun ble viden kjent da hun avslo et tilbud om salg av selskapet. Budet var svimlende, hele kr. 900.000, men madam Jonassen ville ha minst en hel million på bordet for å selge. Året etter gikk selskapet hennes dundrende konkurs og alt var tapt.

I dag er alle gruvene kartlagt og sikret, stier er merket og hele området er vernet. Slik er det blitt et populært utfartssted og kikker du godt etter så skal det fortsatt være mulig på finne gull i kvarts årene, men husk at det er forbudt å ta med seg noen mineraler ut av området.

Knaben

Omtrent så lang nord du kommer i Kvinesdal kommune i Vest-Agder ligger det lille gruvesamfunnet Knaben. I gruvene tok man ut molybden som ble benyttet i stållegeringer – og som dermed raskt ble et viktig råstoff for en voksende våpenindustri. Når de første forekomstene ble avdekket trodde man i første omgang at det var snakk om verdifulle funn av grafitt. På den tiden var grafitt langt mer verdifullt enn molybden, og helt frem til 1778 var man overbevist om at det var grafitt i fjellet her. Slik var det helt frem til den svenske kjemikeren Karl Wilhelm Scheele konstaterte at det ble dannet svoveldamp ved oppvarming og at det derfor måtte være snakk om et annet mineral. Det nye navnet ble molybden. Tidlig på 1900 tallet startet man med forsøk der molybden ble lagt inn i stållegeringer. Man oppdaget da raskt at stålets egenskaper ble betydelig forbedret og samtidig kunne man konstatere at det var store forekomster i fjellet rundt Knaben – noe våpenindustrien ikke unnlot å merke seg. Kiloprisen på molybden steg dermed fra noen få kroner til over 40 kroner i løpet av kort tid og dermed ble det særdeles lønnsomt med gruvedrift på Knaben. På tross av dette stoppet driften helt opp flere ganger. I 1919 var det et opphold på 4 år. Det samme skjedde etter at Knaben ble bombet under krigen. Den beste perioden var mellom 1952 og 1963. Etter dette stagnerte driften og for å kompensere for tapte inntekter startet gruveselskapet med å selge ut arbeiderboligene som fritidsbolig. Samtidig (og på vanlig vis i Kvinesdal) så tenkte man at ting helt sikkert vokser like inn i himmelen, så den optimistiske kommunen investerte i både ny skole og ny svømmehall. Siste arbeidsdag i gruvene var 30. april 1973 – omtrent samtidig som den nye skolen og den flotte svømmehallen ble åpnet. På det meste var det over 150 gruvearbeidere i drift her og alle bodde i det lille samfunnet som etter hvert oppsto like nedenfor gruvene. I dag er det ingen fastboende på Knaben, mens både skole og svømmehall benyttes til leirskolevirksomhet. 

 

I den mest aktive perioden var det flere molybden gruver i Norge. De største utenom Knaben lå i Audnedal kommune (nå Lindesnes kommune) og i områdene rundt Flekkefjord, øst og vest for Sirdalsvannet, i områdene mellom Lund og Sokndal og i Ørsdalen i Bjerkreim kommune (se for øvrig tekst om Magma Geopark). Til sammen jobbet det hundrevis av arbeidere i disse gruvene, men den største og eneste som fortsatt var i drift etter 2. verdenskrig var gruven i Knaben. I fjellet nord for Knaben var det og en periode med mange aktive kobberkis gruver. Kobberkis og molybden går derimot dårlig sammen og kundene ville ikke ha dette blandet. Utvinning av molybden krever store vaskeanlegg og det blir mye slagg fra denne renseprosessen. På Knaben var det en gang 2 store vann, den ene er helt fylt opp med sand fra denne vaskeprosessen og hadde driften fortsatt ville man ganske raskt også ha fylt opp det andre vannet. En liten kuriositet er jo da at vassdraget som benyttes i Sira-Kvina Kraftselskap har ett av sine sitt utspring fra nettopp disse vannene.

 

Selve gruvebyen ligger på 630 moh. og de høyeste fjelltoppene er på nesten 1.000 moh. Mesteparten av Knabeheiene ligger mellom 750-850 moh. og byr på et praktfullt turterreng - både på sommer og vintertid.

Fotland Mølle

 

I Norge er det dokumentert mølledrift helt tilbake til på 1200 tallet. Møllene på Fotland er derimot av nyere dato og ligger i Hå elven på Jæren, en av Norges beste fiske elver med bestander av laks, ørret, ål, skrubbe, røye, stingsild og elveperlemuslinger. Grunnen under fossen består i hovedsak av den svake bergarten Fyllitt. Elven har gravd ut grunnen og selve fossen har derfor «beveget» seg nesten 200 meter mot øst etter siste istid.

 

Møllen ble etablert i 1668 og var i drevet av samme familie i 4 generasjoner. I Allerede ved oppstarten hadde skattefuten funnet ut at det var penger å tjene på Fotland. I 1723 var driften utvidet med 2 møller eller «aaquerner» som de den gang ble kalt. Det ble bygget en egen demning for å lede inn nok vann og møllesteinene ble hentet fra Selbu. Der hadde de drevet med utvinning av møllesteiner siden 1200 tallet. I 1847 ble møllene overtatt av Erik Berntsen Høyland fra Stavanger for hele 6 spesidaler. På det meste produserte møllene 300 tonn mel pr. år. I 1848 ble møllene modernisert - hovedsakelig for å male korn, men her ble det også drevet med andre aktiviteter som f.eks. stamping av ull for industrien i Stavanger og Sandnes. Her finnes det også en egen smie og i mellomkrigstiden var her til og med en potetmelfabrikk. 

 

Fotland kraftstasjon ble etablert i 1915 – anlagt på motsatt side av den samme fossen og i den tro at Time kommune da villa ha nok elektrisk kraft i «all overskuelig fremtid». Det varte i 3 år. Da må vi huske på at i 1915 var det bare lov å bruke strøm til lys og at det først i 1917 ble tillatt å bruke strøm til for eksempel oppvarming og pumper. For å kompensere et økt forbruk ble det bygget nye inntaksdammer for kraftstasjonen. Vannføringen i fossen ble dermed ustabil, men på den andre siden åpnet det seg en ny mulighet for å gå over til elektriske drift av møllene. Kraftstasjonen var i drift frem til 1972 og i dag er anlegget et teknisk museum for Time kommune.

I 1970 ble møllen nedlagt og i 1995 ble også den restaurert og er nå åpnet som museum og galleri.

Terland Klopp

Terland Klopp er Nordens lengste og best bevarte Huldikerbro, eller steinhellebro bro som er det lokale navnet. Den er 60 meter lang og har 21 løp for vannet. Bredden på spennene varierer fra 1 til 2 meter og broen består utelukkende av tørrmurt naturstein. Den første broen ble bygget her tidlig på 1800 tallet. På den tiden ble bøndene utskrevet til pliktarbeid for veibygging og vedlikehold. Den 7. mars 1840 søkte oppsitterne på gården Teerland om å få bygget en kjerrevei fra gården og frem til skyss stasjonen på Øygrey. Det tok 10 år å få denne veien og broen ferdig bygget. Allerede i 1867 måtte veien utbedres og broen utvides til en bredde på 3 alen (1,86 meter). De lokale oppsitterne måtte igjen sette arbeidsfolk på jobben. I perioden 1886 og frem til 1889  ble det bygget vei opp Gyadalen mot Tonstad. Man antar at broen da ble hevet og utstyrt med stabbesteiner som et ledd i sikringsarbeidet for en potensiell hovedvei over fjellet. I 1986 ble broen restaurert av Statens vegvesen og 17. april 2008 ble Terland Klopp endelig fredet av Riksantikvaren.

På den tiden konstruksjonen ble bygget skulle den dekke en oppgave ut over å kunne krysse elven. Under snøsmeltingen på våren var det ofte stor flom i elven og de mange tette karene på broen var med å regulere vannføringen i elven nedenfor. I dag benytter Sira-Kvina kraftselskap på Tonstad lang bedre metoder for å kontrollere vannføringer dersom det er fare for flom i elven.

Magma Geopark

Vestre Kvalen fyr

Magma Geopark er et område som ligger helt sørvest i Rogaland og navnet Geopark kommer selvfølgelig av den helt spesielle av geologien i dette området. Denne geologien har hatt en viktig betydning for regionen helt siden jernalderen. Den gang startet man med utvinning av jern i sjaktovner. Den moderne gruvedriften startet derimot opp først midt på 1700 tallet. I løpet av de påfølgende 250 årene har det vært en mengde ulike gruveaktiviteter i hele regionen. Både gruvedrift og gruvearbeidere har hatt stor betydning for lokalmiljøet. De fleste arbeiderne kom fra landene i Nord-Europa og de ble møtt med stor åpenhet, toleranse og ikke minst gjestfrihet når de kom til Norge – så de mange mytene om små introverte vestlandssamfunn stemmer dårlig med realitetene i denne perioden. Magma Geopark strekker seg over kommunene Bjerkreim, Egersund, Lund, Flekkefjord og Sokndal. Flekkefjord ligger i Vest Agder, mens de øvrige ligger i Rogaland.

Magma er smeltet stein, på overflaten heter det Lava og under jorden heter det Magma. For ca. 930 millioner år siden startet krystalliseringen av Magma ca. 20 km under jordens overflate i dette området. På den tiden lå det en massiv fjellkjede over Rogaland og Vest-Agder - en fjellkjede på størrelse med dagens Himalaya. Under disse enorme fjellene samlet det seg flytende magma i store magmakammer. Her ble den sakte avkjølt og i dag har erosjonen slitt ned fjellet slik at disse magma feltene ligger opp i dagen og dominerer hele landskapet. Det meste av denne erosjonen skyldes alle isbreene som i flere millioner år var i bevegelse over området, mens landet sakte hevet seg. I dag regner man derimot landhevingen som ubetydelig - bare ca. 1 cm pr. 500 år. Bergartene i området består i hovedsak av Anortositt som igjen har stor tetthet av mineralet Feltspat. Anortositt er en meget sjelden bergart som faktisk bare finnes i denne regionen, på noen få steder i Canada og på månen. Det er denne bergarten som danner de lyse feltene på månens overflate. De mørke bergarten i geoparken kaller Noritt, en bergart som har fått sitt navn etter Norge. I dag er den fortsatt stor gruvedriften i området og i den største gruven utvinnes det titanrike mineralet Ilmenitt.

Varhaug gamle gravlund

 

Den første kirken ble trolig bygget så tidlig som år 1200, og det er påvist flere forskjellige kirker som har stått på denne kirkegården. Dagens kapell, Varhaug kapell, ble reist i 1951 og er knappe 15 kvadratmeter stort, og har bare 14 jærstoler til å sitte på. Kirkegården er fredet og ligger ved Varhaug Gård i Hå kommune. Gravplassen er fra middelalderen og blir regnet som en av landets vakreste gravlunder – bl.a. fordi den ligger med en slik tilhørighet til den store jærske himmelen, den flittige jærske landbrukskulturen og ikke minst det det store havet like utenfor.

Tornehamn, Norrbotten, Sverige

Tornehamn ligger i Kiruna kommune i Sverige, på vestsiden av Abisko og innsjøen Torneträsk - cirka 11 mil fra Kiruna. Tornehamn har en spesiell plass i historien knyttet til jernbaneutbyggingen i Nord-Skandinavia: Stedet har navnet sitt fra en vik i Torneträsk som fungerte som en viktig havn for materialtransport med båt på innsjøen. Dette var avgjørende under byggingen av «Malmbanan» (Ofotbanen i Norge) mellom 1898 og 1903.

Byggingen av jernbanen førte til stor aktivitet i Tornehamn. Rallarene (jernbanebyggerne) bygde sine egne boliger her. Aktiviteten varte til jernbanen åpnet i 1903. I dag finner man blant annet Tornehamns rallarkyrkogård som et minne etter byggeperioden. Det ble satt opp et fyr på den østre odden ved Tornehamn for å lede båtene i mørket og dårlig vær. Restene etter fyret er bevart, og det er satt opp en minneplate der.

Tornehamn er et utgangspunkt for vandringer, blant annet til den gamle materialveien Rallarvägen og som en del av Nordkalottleden mot den norske grensen (Lappjordhytta på norsk side ligger 15 km fra Tornehamn). Stedet er nevnt i norsk musikk, da den norske sangeren Kari Bremnes laget kabareten og albumet Svarta Bjørn (1998), som åpner med sangen om fyret ved Tornehamn. Dette er altså et viktig kulturhistorisk punkt for å forstå tilknytningen og den felles historien mellom Sverige og Norge på Nordkalotten.