Den første arabiske befolkningen kom på 400 tallet, men det var først i år 711 Maurerne kom over dagens Gibraltar og i løpet av kort tid, og med minimal motstand, tok herredømmet over hele den iberiske halvøyen. Området i Sør-Spania fikk navnet «al-Andalus» og ble styrt av den mauriske prinsen Abd al-Rahman. Senere ble navnet endret til Andalucia, man det området vi kjenner som dagens Andalucia er langt mindre enn det området prinsen hadde herredømme over.
I dette landskapet ble Córdoba en viktig by. Innflytelsen fra de arabiske områdene i Østen var stor og medvirket til at Córdoba ble et kulturelt knutepunkt Det var bl.a. i dette miljøet Aristoteles fikk sin første innføring i europeisk tolkning av teologi. Noen filosofer ble værende og noen ble kjeppjaget så det kan vel tenkes at takhøyden i disse miljøene ikke var fullt så høy som historiebøkene tilsynelatende gir inntrykk av.
Córdoba fikk etter hvert en meget sentral betydning i denne regionen. Byen vokste raskt ved hjelp av kunnskap og innflytelse fra datidens store arabiske kulturbyer som Bagdad og Damaskus. I noen korte perioder ble kristne og jøder forvist fra byen, men i over 500 år levde de mange ulike religionene i fredelig sameksistens. Etter hvert som tiden gikk ble de religiøse konfliktene mer og mer synlig. På 1200 tallet ble Córdoba kristnet og det hele kulminerte med at jøder og muslimer måtte forlate byen (1442). Dette fikk derimot ikke så stor betydning da de fleste av disse hadde fått nok av tvangskristningen og derfor allerede hadde forlatt byen.
Midt oppe i denne smeltedigelen av religion og etnisk tilhørighet startet man byggingen av La Mezquita – et byggverk som det tok nesten 900 år å få ferdig. Betegnelsen på dette bygget er «moske-katedral». Årsaken er at under samme tak og i samme rom både er en enorm moske og en vanvittig stor katolsk katedral. Innvendig holdes taket opp av 856 parallelle bueganger i marmor, hele gulvet er fliselagt og det er forbausende mye lys på tross av at man ikke ser særlig mange vindu i bygget. Bygningen er på til sammen 24.000 m2 under samme tak. Et areal som tilsvarer ca. 4 fotballbaner.
Det hele startet på 500-600 tallet da de nye visigotiske innvandrere – som var av germanske avstamming og for det meste kom fra områdene rundt dagens Romania - satt opp et lite kapell i stein. Da araberne inntok landet på 700 tallet rev de ned dette kapellet og i år 780 startet de byggingen av det som skulle bli La Mezquita.
Det tok nesten 300 år å få opp det første byggetrinnet som rommet den første store moskeen. Da de kristen overtok herredømmet på 1200 tallet så de straks hvor enestående denne moskeen var. Det spesielle var da at de besluttet at bygget skulle bli stående, i sterk kontrast til det som vanligvis var praksisen i slike tilfeller. Over det meste av de kristne Europa ble moskeer revet eller ødelagt for å gi plass til nye kirker, i Córdoba bestemte man seg heller for å bygge en kirke inne i selve moskeen. Dette er en byggestil man stort sett bare finner i Spania og den består av elementer fra både arabisk, jødisk og kristne kulturer. Denne byggestilen kalles i dag «Mudéjar» og har fått sitt navn etter de araberne som på tross av tvangskristning, undertrykking og forfølgelse valgte å bli i Spania under reformasjonen.
Man startet med et lite kapell og endte opp med en katedral midt inne i dette imponerende byggverket – omgitt av et imponerende kloster med et utendørs refektorium under appelsintrærne. Sett i fugleperspektiv er senter av moskeen en kristen katedral, omgitt av en enorm moske som igjen er innrammet av 36 forskjellige kapell til ære for et tilsvarende antall katolske helgener
På denne måten fikk Córdoba, som en av de eldste byene i Spania, et monument som i dag regnes som det beste bevarte mauriske byggverk i hele Spania. Slottet fra samme tidsperiode heter Alcazar og er også delvis bevart. I tillegg finnes det tydelige spor fra den romerske perioden, både med imponerende bymurer, store broer og majestetiske byporter. Den historiske bydelen av Córdoba står på UNESCO listen over verdensarven og innenfor den (relativt bilfrie) bykjernen finnes det også en godt bevart arabisk og jødisk bydel med små trange smug og et sjarmerende gateliv. Setter man seg ned på en av de mange fortauskafeene her virker den støyende storbyen uendelig langt borte.
