Kolbeinstveit, Norway

Gården Kolbeinstveit ligger mellom Sand og Suldal i Ryfylke, Rogaland. Dette er et gammelt gårdstun. Materialene som er brukt i de eldste husene på gården er datert tilbake til 1238 så dette var laftet før Svartedauen (1350) tok livet av 75 millioner mennesker.

Rundt 1930 ble et av husene flyttet til Mostøl ved Stavanger. Hensikten var å starte opp et nytt bygdemuseum, men siden det aldri lot seg realisere ble like godt huset flyttet tilbake til gården Kolbeinstveit .

Navnet Kolbeinstveit slik det står i dag er fra 1850 og er etter den første ordfører i Suldal, lensmann og stortingsrepresentant Lars Olsson Kolbeinstveit. Han hadde en minimal utdannelse som vel i beste fall strakk seg til litt lørdagsundervisning hos den lokale presten. Han var derimot en flittig gårdsgutt og det kan ha medvirket til at han arvet både denne gården og 3 andre lokale gårdsbruk i kommunen. Da han døde i 1876 hadde sønnen Njeld Larssen Kolbeinstvedt overtatt gården. Han var også ordfører i 4 perioder, stortingsrepresentant i flere perioder mellom 1861 og 1891, bankdirektør fra 1865 til 1879 og lensmann fra 1880 til 1891.

Da Njeld Larssen Kolbeinstvedt døde (1900) overtok 3. generasjonen gården. Han heter Lars Njeldsen Kolbeinstvedt. Det er vel liten tvil om at familien Kolbeinstveit gjennom disse 3 generasjonen satt store spor setter seg i Suldal kommune. I dag er hele gården overtatt av Ryfylkemuseet. De er fortsatt eiere og gården holdes åpen for publikum gjennom hele sommersesongen.

Gloppedalsura, Norway

Gloppedalsura ligger i Rogaland, er over 10.000 år gammel og Nord-Europas største steinur. Da isbreen som lå som et kilometer tykt dekke over dalen smeltet og trakk seg tilbake la den igjen en endemorene omtrent midt under det stedet Gloppedalsura liger i dag. Denne morenen demmet opp elven som kommer ned fra Hunnedalen og tidligere rant ut gjennom Veen og til Tengsvassdraget. Resultatet var en stor innsjø rundt Byrkejedal og et godt stykke oppover i Hunnedalen. Nivået på denne innsjøen lå ca 250 moh. og det er fortsatt mulig å se sporene oppe i fjellsidene.

Før isebreen trakk seg tilbake var den med å holdt de stupbratte fjellsidene i formasjon, men da isen hadde smeltet var disse fjellsidene utsatt for erosjon og frostsprengning. Resultatet var at et enormt steinras la seg som et 100 meter tykt lag av enorme steiner like over endemorenen.

Etter invasjonen i 1940 prøvde den norske motstandsstyrken å stoppe den tyske fremrykkingen i Oltedal. De ble presset videre mot Dirdal og deretter opp i Gloppedalsura før de endelig greide å befeste sine stillinger. Tyskerne angrep og fra Veen på vestsiden av dalen. De store steinene ga god beskyttelse for de norske soldatene og de holdt stillingene sine i 10 timer før de trakk seg tilbake til Byrkjedal. Georg Pettersen fra Oslo var den eneste norske som falt i slaget, men det sies at det var 44 tyske soldater som ble drept. Forsvarsdepartementets dokumentasjon sier at det var 32 tyske soldater som mistet livet, men i realiteten var det bare mulig å dokumentere at det var 12 tyske soldater som ikke overlevde denne dagen.

Gloppedalsura er den største steinrøysa i Europa

Spesielle steder blir ofte knyttet til helt spesielle lokale sagn - så også i Gloppedalsura. Det ene sagnet sier at det i gamle dager lå en gård i Gloppedalen.  Folket som bodde der var både gudløse og drikkfeldige, noen mente sågar at de til og med sloss på de hellige juledagene. Da falt plutselig store deler av fjellet ned og begravde hele gården. Sagnet sier videre at folk i sju samfulle år etter raset kunne høre en hane gale under steinene, som om det var for å minne om konsekvensen av slik gudløs oppførsel. Den skal i følge sagnet ha kommet seg inn i en kornbinge og overlevd av den maten den fant der. Hvordan noen kunne vite at denne hanen hadde havnet i en kornbinge under 100 meter med store steinblokker - for over 10.000 år siden - sier ikke sagnet noe om, heller ikke om det var den lokale presten som først fortalte denne røverhistorien fra Gloppedalsura.

Det andre sagnet sier at den store innsjøen som samlet seg bak endemorenen tilslutt presset slik på fjellsiden i Giljajuvet at dette sprakk opp og vannet fosset nedover gjennom Gilja og Dirdal. På veien ned til sjøen dro flodbølgen med seg enorme mengder grus og sand som igjen formet den flate dalbunnen som strekker seg gjennom hele dalen ned til sjøen. Om det bodde folk her den gangen så var de nok mer gudfryktige for sagnet sier ingen ting om noen ødelagte gårder i denne retningen.

 

Mer enn 100.000 spennende

mennesker har nå besøkt disse sidene!

 

Jøssingfjord, Norway

 

Jøssingfjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Den er ikke stort mer enn 2,5 km fra havet utenfor og inn til bunn i fjorden. Jøssingfjord er også en av flere andre mindre fjordarmer som deler opp landet mellom Egersund i nord og Hidra i sør. Midtveis inne i fjorden ligger den lille bygden Jøssingfjord og helt inne i bunn av fjorden ligger det gamle kraftverket som heter Nedre Helleren kraftverk. Midt imot dette kraftverket ligger den gamle husmannsplassen «Helleren».

«Helleren» var fra gammelt av en husmannsplass for gården Haneberg i Sokndal. Området rundt "Helleren" var karrig og det var ikke enkelt å livberge seg i disse omgivelsene. Det er nok også en av årsakene til at det aldri ble noen stordrift på småbruket inn under fjellet i Jøssingfjord.

For disse husene ligger bokstavelig under en stor heller. De er bygget inne under et stort og massivt utspring i fjellet og ligger tørt for det meste av været. I amtmann Bendix de Fine beretninger til danskekongen (1745) skriver han «I Soggendals Skibbr.er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse».

Man har funnet spor helt tilbake til steinalderen og man tror dette spesielle stedet under fjellet har vært bebodd fra ca. 1500 tallet - så hadde folk levt i generasjoner før amtmann Fine kom på besøk.

I dag er husene for lengst fraflyttet. På 1800 tallet bodde det inntil 3 familier her. Da stedet ble fraflyttet tidlig på 1900 tallet ble stedet overtatt av et datterselskap av Titania AS, The Jøssingfjord Manufacturing Company. I dag står husene fremdeles god beskyttet av fjellet over og den gamle husmannsplassen eies nå av Dalane Folkemuseum. Gamle Haneberg gård i Sokndal er derimot fortsatt i full drift.

Jøssingfjord er omgitt av bratte fjellsider og den ender opp i en massiv fjellvegg innerst i bunnen. Dette var en stor utfordring da det skulle bygges vei over til Sokndal. Veien ble bokstavelig talt hugget ut av en loddrett fjellvegg. I senere år er denne veien lagt i tunnel, men den gamle veien på utsiden av fjellet er fortsatt en turistattraksjon. For øvrig er hele området et eldorado for ulike turer i dette spennende terrenget.

Jøssingfjorden er derimot ikke bare kjent for husmannsplassen Helleren. Fjorden ligger midt i den store norske Magma Geoparken (se egen beskrivelse). Bergartene her er Anortositt som er en bergart av feltspat fra den vulkanske tiden disse fjellene ble dannet i magma-kammer langt under dagens jordoverflate. Disse bergartene er og svært golde og med lite vegetasjon. Geologen Karl Fredrik Koldrup, som for øvrig etablerte den første norske målestasjonen for jordskjelv allerede i 1904, påpekte dette i flere av sine rapporter så tidlig som i 1897. Da skrev han bl.a. «Det er disse labradorstene, som med sine bare kupper, hvorpaa der ikke findes det spor av vegetation, i al sin uhygge virker saa imponerende paa den forbireisende og efterlader hos ham et indtryk af øde og goldhed, som sent glemmes».

Anortositt er for øvrig en ganske sjelden magma bergart og rundt Jøssingfjorden finnes det største anortosittfeltet i hele Europa. Forekomsten i Rogaland er mellom 1200 og 900 millioner år gamle og det finnes 8 store magma kammer i området. Dette er en del av begrunnelsen for at den lokale Magma Geopark er tatt opp i nettverket av Europeiske geoparker. Anortisitt er altså en sjelden bergart her på jorden, men den er samtidig den mest utbredte bergarten på månen.

Den største arbeidsplassen i Jøssingfjord er gruvebedriften Titania AS som driver i enorme dagbrudd og drifter renseanlegg av titanmalm, jern og svovel. Produkter som inneholder behandlet Anortisitt er bl.a. ulike slipemiddel, tannpasa og fyllstoff i malingaindustrien. Utskipningshavnen ligger i inne i Jøssingfjord.

Jøssingfjord spilte også en viktig rolle under krigsutbruddet i 1940. «Altmark» var et tysk støtteskip for den tyske krysseren «Admiral Graf Spee». «Altmark» ble brukt som fangeskip for mannskap på de handelsskipene som den tyske marinen stoppet på vei over Atlanterhavet. For at dette ikke skulle oppdages seilte «Altmark» under nøytralt flagg og den var utstyrt med en bevegelig falsk skorstein slik at den ikke skulle gjenkjennes. I februar 1940 kom skipet inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden. Her heiste de tysk flagg og ble inspisert av norske nøytralitetsvakter. Disse oppdaget derimot (på forunderlig vis) ikke at skipet var fullt av krigsfanger og lot det passere videre sørover.

Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen havn av det norske marinefartøyet «KNM Snøgg». Den engelske marinen hadde på dette tidspunktet skaffet seg etterretningsrapporter som viste at skipet ble benytte til fangetransport og da de den 16. februar 1940 møtte på flere engelske krigsskip lenger sør på kysten søkte de tilflukt i Jøssingfjord. Skipet ble derimot ikke bordet av engelsmennene fordi 2 fartøy fra den norske marinen kunne bekrefte at «Altmark» allerede var undersøkt av norske myndigheter og at det ikke var oppdaget krigsfanger ombord.

På grunn av dette måtte den britiske sjefen for flåten kontakte admiralitetet i den britiske overkommandoen og her fikk de klare instrukser om at «Altmark» skulle bordes, og at dersom den norske marinen da åpnet ild skulle den besvares. «Altmark» gjorde et siste forsøk på flukt, men dette endte opp i at den gikk på grunn og ble stående fast inne i Jøssingfjord.. Dette utnyttet de britiske soldatene som da fikk god anledning til å bordet skipet. Det viste seg at det var 300 britiske fanger om bord. Alle ble satt fri og under aksjonen ble 7 tyske sjømenn drept.

For den norske regjeringen ble dette et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det i ettertid ble kjent at man på tross av 3 forsøk ikke hadde greid å inspisere «Altmark» godt nok til å avdekke fangetransporten. For den engelske hjemmefronten og spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill, var dette en stor propagandaseier.

Bare noen uker tidligere hadde nemlig både Finland og Norge fått tilbud om hjelp fra England. Dette ble avslått ettersom både Norge, Sverige og Finland ikke ville ha britiske soldater på det de mente var nøytral skandinavisk jord. Hendelsen i Jøssingfjord ble senere brukt som et av argumentene for Hitlers invasjon av Norge. Tyskland mente de hadde rett til dette da den norske regjeringen ved denne hendelsen viste at Norge ikke lenger var en nøytral stat. Hovedmotivet for å invadere Norge var nok kanskje heller å sikre at den tyske krigsmakten fikk tilgang til jernmalmen i Narvik – og dermed var «Operasjon Weserübung» i gang.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte etter dette ordet «Jøssing». Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943 - på tross av at det var Quisling som oppfant det.

Lyngør, Norway

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted.

 

Lyngør er en del av det store raet som strekker seg fra Jomfruland utenfor Kragerø, via Lyngør utenfor Tvedestrand og til Tromøya utenfor Arendal. Under siste istid var dette området dekket av et 3 km tykt islag. Da isen smeltet steg landet og dette utrolig flotte kystlandskapet vi har i dag åpenbarte seg.

 

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommerboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. I dag er det fredelig her, men slik har det ikke alltid vært. 

 

I 1807 var det et stort sjøslag mellom den danske og engelske marinen like utenfor København. Under dette slaget ble det halvferdige skroget til en ny dansk fregatt ødelagt. Materialene fra dette vraket ble senere benyttet for å bygge den nye fregatten "Najaden", som skulle bli en av historiens meste berømte krigsskip i norske farvann. Den stod ferdig i 1812 og ble da beordret til Norge for å sikre handelen med matvarer mellom Norge og Danmark.

I Norge ble "Najaden" utstyrt med seks kanoner i tillegg til de som allerede var om bord. Nå gikk ikke alt så greit. Det kunne nesten se ut som om skipet var forfulgt av uhell - eller kanskje det heller var dårlig vurderingsevne fra mannskapet. Like etter ankomst i Norge mistet de ankerfeste og drev på land, og under en storm fikk de ødelagt riggen. På grunn av all disse uhellene fikk mannskapet nok av reparasjonsarbeid å ta tak i så det ble nesten ikke tid til noe militær opplæring.

 

I juli 1812 sendte den engelske marinen en flåte med krigsskip mot Sør-Norge og "Najaden" fikk da sammen med noen mindre norske båter i oppgave å forsvare landet. "Najaden" lå den gang trygt til ankers i fjorden ved Sandøya, sørvest av Lyngør, mens de engelske skipene seilte oppover langs kysten. Kapteinen om bord på "Najaden", Hans Petter Holm, var så sikker på at engelsmennene ikke ville seile inn i de trange fjordene med sine store linjeskip at han overså faren og heller konsentrerte seg om en bedre middag sammen med noen andre offiserer. Etter at måltidet var inntatt rodde kapteinen og en del av mannskapet inn til Sandøya for å ta et overblikk over situasjonen. Fra toppen av øya fikk de se det de ikke trodde var mulig. 

Det engelske skipet "Dictator" med 64 kanonen ombord var kommet seg på innsiden av revene, og var på vei rett mot Sandøya like sør for Lyngør. Mannskapene  kom seg raskt over i sine båter, beordret at ankertauene på "Najaden" skulle kappes og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden som gikk østover gjennom Lyngør.

 

Kapteinen om bord på det største engelske linjeskipet, "Dictator", var en skotte med navn James Stewart. Han gikk også under navnet "Mad Jim" og kan vel gjerne sammenlignes med den berømte kapteinen Jack Sparrow  i filmene "Pirates of the Caribbean".

 

Om bord hadde han en kjentmann da han seilte inn mellom øyene i Lyngør og dermed unngik han det store revet utenfor Sandøya. Inne i det trange farvannet rundt Lyngør måtte denne "Mad Jim" gjøre en hasardiøs operasjon for å greie å stoppe "Najaden".  Kapteinen på "Dictator" slapp anker og fortsatte rett mot lang til baugen stod på fast grunn. Da dreide båten rundt ankertauet slik at han fikk bredsiden rett mot "Najaden" og i samme øyeblikk kunne avfyre alle sine 64 kanoner samtidig. I løpet av 15 minutt var "Najaden" satt helt ut av spill. Den tok inn vann gjennom de åpne kanon lukene og skroget var i brann. Etter en kort periode spredte brannen seg til kruttlageret som da eksploderte. Av et mannskap på 315 ble 130 drept og 102 hardt såret før "Najaden" tippet over og sank.

 

På grunn av at "Dictator" la ut anker på vei inn greide de nå å trekke seg ut igjen. Dermed kunne de fortsette videre mot øst og unnslippe de mye mindre slagkraftige dansk-norske kanonbåtene som var underveid til sjøslaget. Da "Najaden" ble senket var det definitivt slutt for hegemoniet til den mektige dansk-norske marine. 

 

I dag er det den langt fredeligere "S/Y Vema II" som seiler gjennom det historiske farvannet rundt Lyngør.

 

 

 

Almannajuvet, Norway

Sinkgruvene i Allmannajuvet var i 1881 starten på det første industrieventyret i Sauda. Noen av tunnelene i den gamle gruven er i dag vernet og åpne for omvisning. Det var Sauda Grubekompani som startet utvinning av sink, men i 1887 ble både gruvene og resten av driften kjøpt opp av The Norwegian Zink Co. Ltd.

Gruvene var i drift frem til de ble nedlagt i 1889. Totalt ble det skipet ut 12.000 tonn sinkmalm fra Sauda Havn i løpet de 8 årene gruvene var i drift. I dag er gruveområdet omgjort til et museum og i de enkle bygningene er det i dag en liten kafé og en utstilling som viser gruvenes historie.

Breiborg & Svartavatn, Norway

Veien fra Lauvvik i Sandnes til Håra i Røldal er en av landets 18 nasjonale turistveier. Den er 26 mil lang og det høyeste punktet på veien er 972 moh. Underveis er det 2 ferger og deler av veien er vinterstengt. På Breiborg, like før man kommer til Sauda, ligger den nordligste turisthytten i Ryfylke. Denne strekningen er den ene av to nasjonale turistveiene i Rogaland. Den andre går langs Jærstrendene, fra Bore til Ogna.

Landskapet i fjellet mellom Røldal og Sauda kalles gjerne Breiborg og bærer og preg av at det er isbreer som har formet landskapet. Mange steder er det domineres av jernholdige brune bergarter, og hvis du kikker nøye etter ser du skuringsstriper fra den tiden isbreene flyttet seg over landskapet.

De siste isbreene i Norge ble dannet under for ca. 2.500 år siden, men nå er det bare en eneste liten isbre igjen i Rogaland. Den heter Breifonn og ligger innerst i Ryfylke og helt på grensen til Hordaland, litt ovenfor Breifonntjørna der den fyller skarene over mot Suldal. Dette er også den sørligste isbreen i Norge. De feste isbreene i Norge kalles Platåbreer fordi de ligger på relativt flate fjellplatå. De er avhengige av ny snø hver vinter for ikke å smelte bort om sommeren. Så lenge det snør nok i løpet av vinteren vil breen vokse på midten, men hvis det snør for lite vil den bli flatere og tilslutt forsvinne helt. Breifonn har i de siste årene minket kraftig og den er nå i ferd med å smelte bort.

Fjelltoppen som ligger like øst for Breifonn er den 4. høyeste i Rogaland (1.616 moh.) og var tidligere dekket av isen, den er i dag helt isfri. Det høyeste fjellet i Rogaland er Vassdalseggi (1.658 moh.) og ligger innerst i Ryfylke, på grensen mellom kommunene Suldal og Vinje. I Rogaland er det over 30 fjelltopper som er over  1.000 moh., de fleste ligger i Ryfylkeheiene på grensene mot Hordaland og Telemark.

Ved damanlegget i enden av Svartavatn går veien over den gamle 197 meter lange og 19 meter høye demningen fra 1927. Demningen ligger i den sørlige enden av Svartavatnet i Sauda kommune. Dette er en av de første store damanleggene som er bygget i forbindelse med Sauda-utbyggingen. Vassdraget som er regulert heter Storelvvassdraget, er 45 km langt og regulert med 11 ulike magasiner, hvorav damanlegget ved  Svartavatnet er en av de første som ble bygget ut. NVE har 15 utvalgte kulturminner knyttet til energiproduksjon i Rogaland, 3 av disse ligger i Sauda kommune (Svartavatn, Storlivatn og Sauda III).

Røldal, Norway

 

Røldal er kjent for flere ting, men skisenteret og krusifikset er vel de mest berømte. La oss ta skisenteret først for det er noe av det beste som finnes i Norge. Skisenteret startet i 1977 og har sesong fra november/desember og frem til mai hvert år. Her er det 7 heisanlegg som løfter deg opp til sammen 1480 høydemeter og som har en samlet lengde på 6,5 km. Det er 12 nedfarter og det meste av anlegget ligger over tregrensen der det er rikelige snøforhold - i gjennomsnitt snør det over 11 meter i løpet av vintersesongen. Dette gjør at anlegget til stadighet blir tilført nysnø. I tillegg til den prepareringen som gjøres i alpinbakkene legges det også mange løyper for langrenn, bl.a. mot Røldalssåto (1422 moh.) og over fjellet i retning mot Seljestadjuvet.

 

Krusifikset i Røldal er den andre berømtheten i bygden. Det henger i den gamle stavkirken som ble bygget i 1280. Denne kirken var opprinnelig en "votivkirke" som mottok store gaver fra de mange pilgrimmene som valfartet til kirken og som avlat for de mange handelsreisende som passert gjennom bygden i middelalderen. Denne skikken finnes i mange ulike kulturer over hele kloden og var også utbredt i Europa før den ble overført som en god (og lønnsom) praksis for den katolske kirken. Som et resultat av dette ble det lokale katolske kirkesamfunnet ganske velstående og dersom det var noe igjen etter at de geistlige hadde forsynt seg av kassen så dryppet det kanskje også noen små skillinger på resten av bygden.

 

Om denne markedstilpasningen egentlig hadde noe å gjøre med selve krusifikset sier historien ingen ting om, men at kirken var i besittelse av et hellig krusifiks med helbredende evner trakk utvilsomt flere mennesker til kirken. Det sies at dette krusifikset svettet hver eneste midsommernatt, og kun denne ene natten i hele året. Regien på det hele var en messe der krusifikset ble løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede og hvis man deretter smurte det fuktige linkledet over stedet som trengte behandling ble man umiddelbart helbredet. De som ikke hadde noen slike linklede kunne (mot litt ekstra kollekt) få låne et av menigheten. Noen av disse lånekledene er i dag utstilt i Bergen Museum. Om det overhodet var noen som ble helbredet er helt uvisst, men her er det jo en viss likhet med det enkelte selvoppnevnte helbredende predikanter praktiserer den dag i dag.

 

Det ble gjort mange forsøk på stanse disse messene. I 1622 av biskopen i Oslo (Nils Glostrup), 1644 av biskopen i Bergen (Ludvig Munthe), i 1744 av biskopen i Kristiansand (Jakob Kærup). De ville alle brenne krusifikset da de mente at en slik tilbedelse var ren avgudsdyrkelse. Ingen av dem lykkes og disse messene fortsatte helt til presten Olav Løberg kom en dag for tidlig til gudstjeneste i Røldal og oppdaget at disse messene fortsatte pågikk i kirken. Dette ble da oppfattet som en hedensk messe.  Så sent som i 1850 skal folk fortsatt ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste gjenværende kultgjenstanden fra Norges gamle pilegrimskirker.

 

En siste kuriositet er at det lenge hang et skjelet av en torsk på kirkeveggen. Historien bak dette var at  to menn hadde fisket i Røldalsvannet. Den ene av disse var ikke fra Røldal og hadde liten tro på historiene om helbredelser. Han skal ha sagt noe slikt til sidemannen: «I denne kirken er det like store muligheter for helbredelse som det var å få en torsk på kroken i Røldalsvannet". Da fikk han plutselig en fisk på kroken - og det var en torsk....

 

 

 

Brandasund, Norway

 

Brandasund er det gamle handelsstedet som ligger på Gisøya helt nord på Fitjar. Navnet Brandasund dukket opp rundt 1660 da handelsmannen Jacob Brandt bodde her. Det store oppsvinget for Brandasund kom da de gamle Hansaskipene stoppet her på vei inn og ut fra Bergen. Første gang navnet Brandasund dukket opp i historien var på et hollandsk kart fra 1624.

På 1700 og 1800 tallet var det et stort sildefiske langs kysten og det var gode tider for det lille kystsamfunnet. Midt på 1800 tallet fikk stedet sin egen telegrafstasjon og på slutten av 1800 tallet ble det også bygget en hermetikkfabrikk som i dag er omgjort til kafè, og nå heter "Fabrikkloftet".

Allerede i 1917 fikk øyen sitt eget elektrisitetsverk. Det ble bygget et lite damanlegg som ga vannkraft nok til turbinene på hermetikkfabrikken og til å forsyne hele resten av øyen med lys. Den tette bebyggelsen står i dag tilbake som minner fra denne tiden. I landhandelen selger de fortsatt nystekte skillingsboller og kaffe, foruten dagligvarer, fiskeutstyr, diesel, bensin og båtutstyr. Like ved driver Ullverkstad og Steinsmie produksjon og salg av egne produkter av ull fra villsau.

Den gamle landhandelen ligger på Skjæret. Denne spesielle butikken kunne skaffe til veie alt man kunne tenke seg - og en del saker og ting man aldri kunne tenkt seg. Den heter fortsatt Nillo på Skjæret. Nå er Nillo borte, men butikken finnes fortsatt og den holder åpent hver sommer - til stor glede for de mange båtturistene som stopper opp her på sommeren.

 

Like nord for Gisøya ligger Slåtterøya og på denne øyen ligger Slåtterøy fyr fra 1859. Dette er Norges 4. eldste kystfyr, selve jernkonstruksjonen er 25 meter høy og laget av støpejern fra Bærum Værk. Toppen av tårnet er 46 moh. og fyret hadde en gang landets kraftigste lampe. Den er synlig 18,5 nautiske mil ut i havet og hadde jorden vært flat ville den vært synlig enda lenger ut i havet. Fyret ble automatisert rundt 1980 og har vært drevet uten bemanning fra 2003. I 1999 ble Slåtterøy fyr fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble stiftelsen Venner av Slåtterøy etablert. De står i dag for både omvisning og utleie av fyret og den tilhørende bygningsmassen.

 

Den høyeste toppen på øyen heter ikke uventet Såto. Like under toppen ligger det en gammelt utsiktsplass som var i bruk allerede under den første verdenskrigen. Under andre verdenskrig bygget tyskerne en bunker på dette stedet. Fra dette punktet kan man mot nord se byfjellene i Bergen, mot øst ser man øyene Resktern, Tysnes og Siggjo og mot vest sies det at man kan se helt til England på en klar dag.

 

 

 

Maurholen, Norway

 

I svunnen tid ble det anlagt en jernbanestasjon ved Maurholen, på den smalsporede linjen mellom Hellvik og Egersund. Begrunnelsen for dette var at Maurholen ligger på det stedet der det var kortest avstanden over sundet til Eigerøy. Dette var lenge før broen over til Eigerøy kom i 1951 og da rodde lokalbefolkningen på Eigerøy over sundet der det var smalest for derfra å reise videre med toget til Egersund - og var man en riktig globetrotter på den tiden så tok man kanskje til og med banen helt til Flekkefjord.  

 

Den gamle jernbanen ble åpnet 1879 og den lille stasjonen som først fikk navnet Lille Sirevaag holdeplass ble tatt i bruk 13. desember samme år. Navnet Maurholen fikk den først i 1934. Stasjonen var i drift til den ble nedlagt i 1944 og da broen over til Eigerøy ble åpnet i 1951 ble også driften av den lille holdeplassen nedlagt.  

 

Etter dette ble stasjonsbygningen drevet som feriested for ansatte ved jernbanen. Senere ble stedet overtatt av Eigersund kommune og i dag drives det som kafe og galleri. 

 

 

Den gamle linjen er lagt om til en ny trasse og den gamle skinnegangen er fjernet. Strekningen er gjort om til en flott turvei som strekker seg ca. 8,5 km langs Nordagapet og som det tar ca. 2 timer å gå hver vei. Det er og en mulighet å ta toget den ene veien. Stasjonene på Hellvik og Egersund ligger begge i hver sin ende av turveien.

 

Det er en kulturhistorisk tur. Den gamle smalsporede jernbanen slynget seg mellom fjellknauser, gjennom flere skogholt og langs mange små tjern. Flere steder er det nå satt ut både benker og bord for de som vil ta en pust i bakken eller kikke nærmere på naturen i området.

 

 

 



Abra Havn, Norway

 

 

Abra Havn er en skikkelig sjørøver by. Dette er hjembyen til selveste til Kaptein Sabeltann og hjemmehavn for hans sjørøverskute Den Sorte Dame. Stedet besøkes ofte av Greven av Gral og det er utvilsom et mystikkens lys over den lille byen.

 

I praksis er dette egentlig et stort hotellkompleks som ligger i utkanten av Dyreparken i Kristiansand. Her kan man overnatte i husene til Kaptein Sabeltann, Langemann, Pelle og Pysa eller kanskje hos  Pinky, Sunniva eller tante Bassa. Om morgenen blir man vekket av kanonene på den Sorte Dame når flagget på festplassen skal heies og på ettermiddagen kommer sjørøverskipet tilbake for å fire det samme flagget - begge gangene akkompagnert med sang, dans og kjent musikk fra Kaptein Sabeltann forestillingene. 

 

Hvis du er glad i fersk rottesuppe kan du også være med og spise frokost sammen med Langemann, Skalken og resten av mannskapet på Den Sorte Dame.