Røldal er kjent for flere ting, men skisenteret og krusifikset er vel de mest berømte. La oss ta skisenteret først for det er noe av det beste som finnes i Norge. Skisenteret startet i 1977 og har sesong fra november/desember og frem til mai hvert år. Her er det 7 heisanlegg som løfter deg opp til sammen 1480 høydemeter og som har en samlet lengde på 6,5 km. Det er 12 nedfarter og det meste av anlegget ligger over tregrensen der det er rikelige snøforhold - i gjennomsnitt snør det over 11 meter i løpet av vintersesongen. Dette gjør at anlegget til stadighet blir tilført nysnø. I tillegg til den prepareringen som gjøres i alpinbakkene legges det også mange løyper for langrenn, bl.a. mot Røldalssåto (1422 moh.) og over fjellet i retning mot Seljestadjuvet.
Krusifikset i Røldal er den andre berømtheten i bygden. Det henger i den gamle stavkirken som ble bygget i 1280. Denne kirken var opprinnelig en "votivkirke" som mottok store gaver fra de mange pilgrimmene som valfartet til kirken og som avlat for de mange handelsreisende som passert gjennom bygden i middelalderen. Denne skikken finnes i mange ulike kulturer over hele kloden og var også utbredt i Europa før den ble overført som en god (og lønnsom) praksis for den katolske kirken. Som et resultat av dette ble det lokale katolske kirkesamfunnet ganske velstående og dersom det var noe igjen etter at de geistlige hadde forsynt seg av kassen så dryppet det kanskje også noen små skillinger på resten av bygden.
Om denne markedstilpasningen egentlig hadde noe å gjøre med selve krusifikset sier historien ingen ting om, men at kirken var i besittelse av et hellig krusifiks med helbredende evner trakk utvilsomt flere mennesker til kirken. Det sies at dette krusifikset svettet hver eneste midsommernatt, og kun denne ene natten i hele året. Regien på det hele var en messe der krusifikset ble løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede og hvis man deretter smurte det fuktige linkledet over stedet som trengte behandling ble man umiddelbart helbredet. De som ikke hadde noen slike linklede kunne (mot litt ekstra kollekt) få låne et av menigheten. Noen av disse lånekledene er i dag utstilt i Bergen Museum. Om det overhodet var noen som ble helbredet er helt uvisst, men her er det jo en viss likhet med det enkelte selvoppnevnte helbredende predikanter praktiserer den dag i dag.
Det ble gjort mange forsøk på stanse disse messene. I 1622 av biskopen i Oslo (Nils Glostrup), 1644 av biskopen i Bergen (Ludvig Munthe), i 1744 av biskopen i Kristiansand (Jakob Kærup). De ville alle brenne krusifikset da de mente at en slik tilbedelse var ren avgudsdyrkelse. Ingen av dem lykkes og disse messene fortsatte helt til presten Olav Løberg kom en dag for tidlig til gudstjeneste i Røldal og oppdaget at disse messene fortsatte pågikk i kirken. Dette ble da oppfattet som en hedensk messe. Så sent som i 1850 skal folk fortsatt ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste gjenværende kultgjenstanden fra Norges gamle pilegrimskirker.
En siste kuriositet er at det lenge hang et skjelet av en torsk på kirkeveggen. Historien bak dette var at to menn hadde fisket i Røldalsvannet. Den ene av disse var ikke fra Røldal og hadde liten tro på historiene om helbredelser. Han skal ha sagt noe slikt til sidemannen: «I denne kirken er det like store muligheter for helbredelse som det var å få en torsk på kroken i Røldalsvannet". Da fikk han plutselig en fisk på kroken - og det var en torsk....
