Før isebreen trakk seg tilbake var den med å holdt de stupbratte fjellsidene i formasjon, men da isen hadde smeltet var disse fjellsidene utsatt for erosjon og frostsprengning. Resultatet var at et enormt steinras la seg som et 100 meter tykt lag av enorme steiner like over endemorenen.
Etter invasjonen i 1940 prøvde den norske motstandsstyrken å stoppe den tyske fremrykkingen i Oltedal. De ble presset videre mot Dirdal og deretter opp i Gloppedalsura før de endelig greide å befeste sine stillinger. Tyskerne angrep og fra Veen på vestsiden av dalen. De store steinene ga god beskyttelse for de norske soldatene og de holdt stillingene sine i 10 timer før de trakk seg tilbake til Byrkjedal. Georg Pettersen fra Oslo var den eneste norske som falt i slaget, men det sies at det var 44 tyske soldater som ble drept. Forsvarsdepartementets dokumentasjon sier at det var 32 tyske soldater som mistet livet, men i realiteten var det bare mulig å dokumentere at det var 12 tyske soldater som ikke overlevde denne dagen.
Spesielle steder blir ofte knyttet til helt spesielle lokale sagn - så også i Gloppedalsura. Det ene sagnet sier at det i gamle dager lå en gård i Gloppedalen. Folket som bodde der var både gudløse og drikkfeldige, noen mente sågar at de til og med sloss på de hellige juledagene. Da falt plutselig store deler av fjellet ned og begravde hele gården. Sagnet sier videre at folk i sju samfulle år etter raset kunne høre en hane gale under steinene, som om det var for å minne om konsekvensen av slik gudløs oppførsel. Den skal i følge sagnet ha kommet seg inn i en kornbinge og overlevd av den maten den fant der. Hvordan noen kunne vite at denne hanen hadde havnet i en kornbinge under 100 meter med store steinblokker - for over 10.000 år siden - sier ikke sagnet noe om, heller ikke om det var den lokale presten som først fortalte denne røverhistorien fra Gloppedalsura.
Det andre sagnet sier at den store innsjøen som samlet seg bak endemorenen tilslutt presset slik på fjellsiden i Giljajuvet at dette sprakk opp og vannet fosset nedover gjennom Gilja og Dirdal. På veien ned til sjøen dro flodbølgen med seg enorme mengder grus og sand som igjen formet den flate dalbunnen som strekker seg gjennom hele dalen ned til sjøen. Om det bodde folk her den gangen så var de nok mer gudfryktige for sagnet sier ingen ting om noen ødelagte gårder i denne retningen.
