Masua, Sardinia, Italy

Masua ligger i Iglesiente regionen på vestkysten av Sardinia og er egentlig en gammel gruveby. I dag har gruveselskapet flyttet og har etterlatt seg en spøkelsesby med et nedlagt boksit verk. Kystlinjen og fjellene bak er derimot fortsatt like imponerende. Her finnes det mange små og usjenerte sandstrendene som alle ramme inn av de imponerende klippeformasjonene. Like utenfor kysten ligger øyen Scoglio Pan di Zucchero ("Sukkerbrød klippen") og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor den har fått nettopp dette navnet. Området er og kjent for sin gode lokale vin og er hyppeig besøkt av turister som vil surfe på stranden eller klatre i fjellene. Castello dell' Iride er en av de mest besøkte fjelltoppene og her er det mer enn 60 ulike ruter til toppen. De slakeste rutene kan man lett rusle opp, mens man må ha med minst 70 meter klatretau hvis man velger en rutene som går via de loddrette sandsteinsklippene.

Sant' Antioco, Sardinia, Italy

Øyen Sant'Antioco er med sine 109 kvadratkilometer Italia 4. største øy - etter Sicilia, Sardinia og Elba. I dag finnes det 2 byer på øyen, Sant' Antioco og Calasetta. De første innbyggerne kom hit allerede for 5.000 år siden (i historiebøkene kjent som kulturen "San Michele di Ozierei"). De første urkulturene levde stort sett av fiske og jordbruk og det er funnet spor etter både bosetninger og deres spesielle graver, kalt Domus de Janas. De nuragiske folkeslagene har også satt sine spor og restene etter nuragiske bosetninger står fortsatt ved Su Niu de Su Crobo. Byen Sant' Antioco ble grunnlagt av fønikerne i ca. 800 f.kr. De kalte først byen Solki. Dagens navn kommer fra St. Antiochus. Han var en forkynner som led martyrdøden i år 125 e.kr. I år 600 f.kr. ble det gradvis en en kartansk by som igjen senere ble overtatt av Punere. I år 2 f.kr. overtok Romerne. Byen tok parti i borgerkrigen mellom Julius Cæcar og hans rival Gnaeus Pompeius Magnus - noe byen ble sterkt staffet for etter krigens slutt. I den romerske perioden var byen kalt Plumbaria. Etter Romerrikets fall var det Bysanterne som overtok. Gjennom hele middelalderen ble byen til stadighet angrepet av de arabiske Sarasenerne. Dette gjorde at byen ble avfolket og at innbyggerne flyktet lenger inn på øyen. Det ble gjort forsøk på å etablere helt nye byer, men dette varte bare noen få år. Sant'Antioco har også var underlagt Kongen av Sardinia (1354), erkebiskopen av Cagliari (1503), den religiøse ordenen SS Mauritzu (1752), den franske hæren (1793) og afrikanske pirater (1815). I dag er det derimot ganske fredelig her...

Nora, Sardinia, Italy

Byen ble anlagt Fønikerne ytterst på en liten odde (Capa del Pula) i peroden 900-800 f.kr. og her ute er det spor etter både puniske og romerske bosetninger. I en periode var dette Sardinias viktigste by i den føniske provinsen, en posisjon som ble beholdt langt inn i romertiden. Det var egentlig de arabiske Saracenerne som gjorde slutt på dette hegemoniet. I løpet av middelalderen ble byen til stadighet angrepet og dette tvang til slutt innbyggterne til å flytte lenger inn i landet. Byen forfalt og deler av den forsvant i havet. Det er kanskje dette som har gitt grunnlaget for myten om at Nora engang kunne ha vært selveste Atlantis - byen som sank i havet. Denne myten er fortsatt knyttet opp til Noras historie. Her har det pågått arkeologiske utgravinger i over 30 år og de kommer sikkert til å fortsette de neste 30 årene også...

Pula, Sardinia, Italy

Pula er en liten spesiell landsby på sørkysten av Sardinia. Byen har bare ca. 5.000 innbyggere og ingen av husene er på mer enn 2 etasjer. Bybildet minner litt om Kardemommeby og tempo er relativt behagelig. Midt i byen ligger det en stor åpen plass, omkranset av en ring av små restauranter og butikker. Like i nærheten av Pula ligger restene av Nora,, en av de mest betydningsfulle, og kanskje den eldste, føniske byen på Sardinia (se egen beskrivelse). Kystlinjen i området rundt Pula domineres av kritthvite strender og et azurblått krystallklart vann.

Villasimius, Sardinia, Italy

Villasimius ligger på Capa Cabonara, helt ute på sørspissen av Sardinia. Landet ligger langs en lang sanstrand med store våtmarksområder på innsiden. På sommertid er det turistene som dominerer, mens det på vintertid er store flokker med flamingoer som overvintrer her. Ytterst på odden ligger det gamle fyret som opprinnelig ble bygget som vakttårn under romertiden. Herfra er det en god utsikt til øyene Cavoli og Serpentare like utenfor kystlinjen. Kysten er en tettpakket skipskirkegård og kunstneren Pinoccio Sciola har laget en statue av Madonna dei Fondali ("havbunnens mor"). Statuen står på 10 meters dyp og hvis du ikke selv har med dykkerutstyr, kan du få et glimt av statuen gjennom glassbunnen på de spesialbygde turistbåtene som frakter folk i området. Den gamle havnen var beskyttet av Fortezza Vecchia, et stjerneformet fort bygget på 1700 tallet.

Tharros, Sardinia, Italy

Tharros ble opprinnelig anlagt av Fønikerne, sannsynligvis ca. 800 år f.kr. Under den puniske perioden (frem til år 238 f.kr.) ble byen raskt en av de viktigste byene på Sardinia. En spesiell kuriositet fra denne tiden er at gravplassene var under åpen himmel - man begravde ikke de døde, men brant dem opp på det man lenge hadde antatt var en urgammel offerplass i nærheten av noen oldtids Nuragier (se egen beskrivelse). Opprinnelig lå det 2 byer her, Capa San Marco og San Giovanni. Tharros hadde en velfungerende infrastruktur, bl.a. med fordeling av rennende vann, et velfungerende kloakksystem under brolagte bygater, flere imponerende tempel, tre varme badeanlegg og et stort imponerende amfiteater der tribunene er hugget rett ut av fjellet. Under den romerske perioden fikk byen en kraftig oppblomstring, men under den påfølgende kristne perioden startet forfallet. Et av de romerske badene ble bygget om til kirke og like etter startet fraflyttingen - uten sammeheng forøvrig. I år 1071 e.kr. var byen helt forlatt.

Su Nuraxi, Barumini, Sardinia, Italy

 

 

Like øst for byen Barumini ligger en av de eldste og største restene etter Nuragenes bosetning. Nuragene var urbefolkningen på Sardinia og det er registrert ca. 7.000 slike bosetninger spredt over hele Sardinia. Nuragene levde av sauer og var beryktede krigere. Det særpregne med disse urmenneskene var at hadde en helt spesiell byggeskikk. Alle husene var bygget i perfekte sirkler, av store runde steiner og med spisse tretak. De fattigste bodde på et rom og en etasje, mens de rikeste byggde hele borger på flere eatsjer. Det spesielle er at alle husenene ble bygget etter samme prinsipp uansett størrelse. Nuragene hadde (desverre) ingen skriftspråk og det finnes dermed heller ingen skriftlige funn som arkeologene kan bygge sine slutninger rundt. Men når man i dag - over 3.500 år etter at dette ble bygget - ser på hva disse menneskene kunne konstruere, er det åpenbart at de må ha hatt svært gode kunnskaper og forståelse for vektfordelinger og fysiske lover. Hovedtårnet på Su Nuraxi er 19 meter høyt, bygget over 3 etasjer og kun med en smal og trang inngang som var lett å forsvare. Fra toppen av tårnet er det en imponerende oversikt over landskapet rundt og selve hovedtårnet er bygget opp innenfor to flere meter tykke forsvarsmurer. At tårnet var nesten helt uinntakelig har nok også bidratt til at det fortsatt er bevart. Over en periode på 200 år (fra ca. år 800 f.kr.) vokste det frem en hel liten by rundt festningsverket og denne byen var bebodd i over 2.000 år. Stedet beholdt sin strategiske betydning helt frem til Kartegerne inntok ferstningsverket. I dag står Su Nuraxi oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Parco Nazionale del Gennargentu, Sardinia, Italy

Nasjonalparken Gennargentu ble opprettet allerede i 1890, strekker seg fra østkysten av Sardinia og dekker et område på ca. 59 kvadratkilometer innover på øyen. Sardinias høyeste fjell - Punta la Marmora - ligger omtrent midt i denne parken og stikker 1.883 moh. Det er mulig å bestige toppen av fjellet, men ta med godt fottøy og mye vann. På vei opp passeres den pre-historiske byen Tiscali (ved foten av Monte Tiscali), ravinene ved Su Gorroppu og kildene ved Su Gologone. Inne i parken finnes det 14 små landsbyen, men nesten ingen veier. Den landsbyen som ligger høyest er Fonni (1.000 moh.) og her ligger også det eneste alpinanlegget som finnes på Sardinia.

Orgòsolo, Sardinia, Italy

Opprinnelig var det nesten bare gjetere som bodde i byen Orgòsolo og disse hadde en sterk misstro til de etablerte politiske systemene. Dette var bakgrunnen for at filmen "Bandits of Orgòsolo" ble laget nettopp her. De første veggmaleriene - "Murales" - begynte å dukke opp i Orgòsolo på 60 tallet og dette spredte seg raskt til flere andre fjelllandsbyer i området. Den byen som er best kjent for sine "Murales" er Sperante, hjembyen til kunstneren Pinuccio Sciola. Motivene på de eldste veggmaleriene er ofte sarkastiske og har tydelige tegn av politisk protest, mens de nyeste maleriene har en mer variert utrykksform. Det var nok ikke alle som var helt enige i disse politiske protestene og enkelte av de eldste bildene har fortsatt tydeligvis merker etter beskytning. Dette har derimot ikke stoppet de kreative kunstnerne og selv ute i det åpne landskapet rundt disse byene dukker det opp steiner og klippeformasjoner som er malt med ulike motiver. Organisasjonen Associazione Italiana Paesi Dipinti ("den italienske forening for malte byer") ble stiftet for å sikre fremtidig bevaring. Klikk linkene under for å se flere bilder av ulike "Murales".

Link til flere bilder av "Murales"

Link til ny bok med bilder av "Murales"

Cala Gonone, Sardinia, Italy

Den lille byen Cala Gonone ligger på østkysten av Sardinia og ser ut som den er skåret rett ut av fjellet. Dette var engang en liten fiskelandsby, men er i dag overtatt båt- og badeturister. Strekningen fra hovedveien og ned stil sjøen er imponerende med en mengde hårnålsvinger og en imponerende utsikt over bukten. Like i nærheten av Cala Gonone ligger det flere store grotter. Den mest kjente er Grotto del Blue Marino - en gang hjem for store selkolonier, men i dag helt overtatt av turister. Man kan gå 1,6 km inn i grotten - og da har du bare tilbakelagt ca. 10% av grottens lengde. På Sardinia er det få veier som går langs sjøen og de fleste grottene og strendene kan derfor bare nås med båt.

Cagliari, Sardinia, Italy

Den viktigste havnebyen på Sardinia er Cagliari. Den ligger lunt til inne i en naturlig lagune på sørkysten. Det var Fønikerne og Punerne som etablerte byen og senere styrte med jernhånd. Reglene var enkle og ganske brutale. Hvis man oppdaget noen "ikke fønikere" innenfor murene etter et visst klokkeslett, ble de brutalt og enkelt - og selvfølgelig med dramatiske følger - bare kastet ut over de 30 meter høye bymurene. Fønikerne var flinke sjøfolk og handelsmenn og derfor stengte de av hele den østlige bredden av lagunen. Dette resulterete i at den viktigste handelsveien på denne tiden - mellom Libanon og Spania - måtte innom havnen i Cagliari. Byen ble på denne måten en av de mest betydningsfulle handelsstedene i Middelhavet. Dette passet godt for handelsmennene fra republikken Pisa og de bidro derfor til videre utbygging av både byen og den imponerende borgen som ruver på høyden bak. I dag er Cagliari regionshovedstad og den største byen på Sardinia - omgitt av havet på 3 sider. Cagliari er forøvrig en av ytterst få byer i Italia som greier å avvikle rushtrafikken uten å henge på hornet eller kjøre mot enveiskjøringer...

Vøringsfossen, Hardanger, Vestland, Norway

Vøringsfossen er del av elven Bjoreio. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Vannmengen i elven er regulert med et krav til minste vannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Fossen ligger lengst inne i Måbødalen ved Eidfjord i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Professor Christopher Hansteen dro dette året over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene. Han bedømte fallhøyden på Vøringsfossen til 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden den falt på lommeuret. Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var da en sti med 1.500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en ridesti fra 1872, bygd for å frakte engelske turister inn til fossen.

Risøbank (Mandal), Agder, Norway

Risøbank ligger mellom Sjøsanden og Kanalstranden i Mandal. Godset ble bygget av Lord Edward Salvesen (1857 – 1942) fra Edinburgh i 1901. Bygninger og den engelske hagen er tegnet av arkitekten Sir Robert Lorimer. Våpenskjoldet over inngangsportalen, som er laget av treskjæreren Alfred Thomassen, viser et vikingskip og årstallet 1901. Over skipet står: ”Hoc Domicilium Honesto Inter Labores Otio Consecratum Est”. ("Dette hus er til velfortjent hvile etter ærlig arbeid")

Lord Salvesens foreldre, Christian Salvesen og Amalie (f.Andorsen), kom fra Mandal før de slo seg ned i Leith i Skottland. Her etablerte han sammen med andre firmaet Salvesen & Co., som ble et mektig skipsrederi og et velkjent firma innen trelast og hvalfangst. Christian Salvesen kjøpte hele Risøbank-området i 1862 av Skrivergårdens eier, Tobias Wattne, og bygde en parafinfabrikk på det området som den gang var en ørken av sand og lyng. Mandal Parafin-Olie Fabrik ble bygd for å dekke etterspørselen etter parafin til oljelampene og var Norges første oljeraffineri. I 1872 ble fabrikken stengt, bygningene revet og maskinen solgt som skrapjern. Etter at fabrikken var nedlagt, ble eiendommen delvis benyttet som feriested for familien Salvesen. I 1901 bygde så Christian Salvesens yngste sønn Edward, sitt sommersted her. Edward T. Salvesen var jurist. Han var fra 1905 til 1922 en av de 13 dommerne i High Court of Justice, og fikk dermed rett til å bære tittelen Lord for sin levetid. 

I 1971 overtok staten eiendommen. Huset blir i dag brukt som møtelokaler for foreninger og organisasjoner. I 1988-89 ble også 2. etasje i hovedbygningen innredet til kunstgalleri. I 1994 ble bygningene fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble Risøbank IKS etablert. De har siden stått for både drift og rehabilitering av Risøbank.

Spangereid, Agder, Norway

Historien i Spangereid går hele 12.000 år tilbake, avstemt med pollenfunn i de mange myrområdene. Det er og avdekket store langhus fra steinalderen, spor etter bosetninger fra både jern- og bronsealderen -og ikke minst over 150 vikinggraver. Spangereid hadde også en spesiell funksjon under vikingtiden - spesielt etter at den første kanalen mellom havet og Lenefjorden ble gravd ut. Da ble det åpnet for en trygg skipslei som gjorde det mulig å unngå de sterke havstrømmene og det ustabile været på Lindesnes. Historien før reformasjonen (1537) er stort sett dokumentert med ulik gravfunn og rester etter bosetninger, men etter den tid finnes det mange flere skriftlige kilder. Man antar at det kom mange tilflyttere fra Setesdalen og når spåkvinnen Sibylle besøkte stedet i perioden rundt Svartedauen så kikket hun ut over de store slettene og sa: "Det skal bli bebyggelse fra Klovnehaugen til Solsteinen, og da skal verden forgå". I dag er det hus over alt her og i dag bygges det mer enn noen gang - og ser man på utbyggingsplanene for Båly så tyder ikke noe på at hennes profetier blir tatt særlig alvorlig.

Man antar at Lenefjorden en gang har hatt en naturlig forbindelse med havet over slettene ved Spangereid og at det var en landheving på ca 2 meter over en 1000 årsperiode som gjorde at dette ble tørrlagt. Den gangen var hele området dekket av en tett eikeskog og det resulterte i en viss tømmereksport til England og Holland. Skipsleden rundt Lindesnes var tøff på vinterstid så det ble gjort et forsøk på å grave opp en kanal slik at skipene kunne seile trygt via Lenefjorden og komme ut i havet ved det som i dag heter Korshavn. Den første kanalen var åpen i år 780, men var bare i bruk fram til år 1000. Årsaken var en kombinasjon av ytterligere landheving, dårlig vedlikehold og større skip. Den gamle kanalen var i følge historien synlig i terrenget helt frem til slutten av 1400 tallet, antakelig fordi man fortsatt å dra båter og last gjennom den delvis tørrlagte kanalen selv etter at den hadde forfalt. Trafikken fortsatte helt frem til slutten av 1800 tallet og var grobunn for mang en lokal tvist om hvem som hadde rett til inntekter fra denne trafikken. I 1850 kostet det 24 spesidaler (ca. kr. 5.000,-) å frakte en båt over eidet. Etter denne tid fikk forsvaret av landet en langt større fokus og stedet hadde en periode til og med sin egen kanonsjalupp som bar navnet "Lister og Lyngdal".

Snakket om denne kanalen stoppet egentlig aldri i Spangereid. Danskekongen Fredrik 6. godkjente 21. november 1810 at kanalen skulle bygges opp på nytt. I 1857 var arbeidet fortsatt ikke startet og saken kom opp i stortinget. Bevilgningen på 17.000 spesidaler (ca. kr. 4 mill) som var avsatt til bygging ble trukket tilbake og borgermester Platou i Christiansand ble dermed mektig forbannet. Slik gikk tiden og det manglet ikke på entusiaster, 7 grundige feltundersøkelser og 9 ulike rapporter med ulike kanaltraseer lå på bordet når Lindesnes kommune i 2004 tok opp igjen kanalplanene. 5. juli 2007 ble den nye Spangereid kanalen åpnet av Dronning Sonja.

Feda

Feda er dette lille tettstedet man så vidt oppdaget gjennom venstre bilvindu når man var på fra Flekkefjord mot Kvinesdal. Stedet var i lange tider fullstendig voldtatt av Vegvesenets mangel på estetisk folkeskikk. Broen over stedet var noe av det styggeste og mest malpalsserte konstruksjon vi har fått levert fra den etaten. Heldigvis er veien nå lagt om, heldigvis er landets mest malplaserte brokonstruksjon nå fjernet og heldigvis overlevde det sjarmerende tettstedet Feda. Her ligger også  en stor HVDC konverterstasjon for å omdanne høyspent likestrøm til 3 fasenettet. En gang var Feda et kommunesenter, men i dag er den gamle kommunen slått sammen med Kvinesdal kommune. I 2009 bodde det 390 mennesker her.

Øygruppene Våre & Udvåre, Agder, Norway

Øygruppen Våre ligger like sør-øst for Lindesnes og like vest for Mandal. Den nordligste øygruppen kalles Våre og den sydligste og ytterste øygruppen kalles Udvåre. På selve Våre har det bodd mennesker i mange generasjoner og her ute var det en gang et lite og livlig samfunn som livnærte seg av fiske - og da spesielt at et godt hummerfiske. Dette resulterte i at befolkningen her ute ble velstående og lang riker enn de lokale bøndene som dyrket poteter inne på fastlandet - og dette var nok ikke alltid like uproblematisk. I dag ligger fortsatt de fleste husene med sine pittoreske naust i havnen på Vårøystrand.

På Udvåre er det satt opp en fyrlykt som ligger omtrent i rett linje mellom Norges eldste fyr (Lindesnes fyr, bygget 1658) og Norges sydligste fyr (Ryvingen fyr, bygget 1867).  Fyrlykten på Udvåre er nok beskjeden i denne sammenheng, men holder man syd av disse 3 fyrene, går man også klar av land. Det er mye vind og strøm i dette området og det kan i dårlig vær være utfordrerne å navigere i dette farvannet.

Haugefossen (Mandalselven)

Den kjente presten Peder Claussøn mente at det omkring 1550 ble tatt ca. 140-170.000 kg laks hvert år. I 2008 var fangsten på ca. 7.877 kg og fortsatt regnes Mandalsevlven som en god lakseelv med en bestand på ca. 10.000 lakser. Haugefossen ligger på Hauge (!) og dette er en av de beste fiskeplassene i elven – både for fiske med makk og flue. Her kan 5-6 personer fiske samtidig og har man først kjøpt seg  fiskekort får man tilgang til en liten hytte og en lokal guide i et par timer. Litt lenger nede i elven ligger Gimlefossen......

Sjølingstad

A/S Sjølingstad Uldvarefabrik startet sin virksomhet i 1894 og drev med framstilling av garn og vevde produkter fram til en styrt avvikling i 1984. Etter et stort lokalt engasjement og med støtte fra Norsk kulturråd, ble det tatt lokalt initiativ til å starte arbeid med å bevare fabrikken. Ideen var å skape ”en levende museumsfabrikk” hvor hele produksjonsprosessen fra råull til ferdige stoffer kunne presenteres for publikum. Det ble samtidig (1988) foreslått at det ble gitt tilskudd til oppkjøp av aksjemajoriteten i selskapet for å sikre bygninger og produksjonsutstyr for bevaring. Dette lyktes, og ”Stiftelsen Sjølingstad Uldvarefabrik” ble opprettet i 1989 som hovedaksjonær og selveiende institusjon. På denne måten ble det mulig å bevare en helt ut autentisk fabrikk som museum. Hoveddelen av Riksantikvarens antikvariske vernearbeid har rettet seg mot fysiske strukturer og objekter som bygninger og produksjonsutstyr. Men for noen utvalgte anlegg, som Sjølingstad Uldvarefabrik, var det et mål å videreføre selve næringsvirksomheten for å sikre og bevare yrkeskompetansen som knytter seg til de tradisjonelle produksjonsprosessene og bruken av tilhørende utstyr og maskineri. Det var også et mål å tilrettelegge mulighetene for kulturhistorisk formidling for å utnytte informasjonspotensialet og vise anlegget og næringsvirksomheten i den historiske sammenhengen overfor allmennheten. Den gamle ullvarefabrikken drives nå videre som museum på en helt autentisk måte. Gamle og tradisjonelle produkter blir framstilt i de gamle fabrikkbygningene, med strøm fra den gamle kraftstasjonen og på de gamle maskinene. Dette gjøres etter de gamle reseptene (den gamle framgangsmåten) som er nedtegnet fra gammelt eller som er blitt muntlig overlevert fra de gamle arbeiderne. Den gjennomgående autentisiteten er unik i norsk og europeisk målestokk. Sjølingstad Uldvarefabrik har et konsept og en virksomhet som har gjort stedet  kjent langt ut over Norges grenser.

Hatholmen fyr

Hatholmen fyr ligger som ledefyr i innseilingn til Mandal. Fyret var bemannet fra det ble bygget i 1867 og frem til det ble automtisert i 1975. Etter automatiseringen ble det lite vedlikehold på dette som på flere andre kystfyr. Kystverket hadde mangel på ressurser til vedlikehold og Mandal Kytlag overtok da vedlikeholdsansvaret  for å kunne bevare stedet. Fyret er nå fredet og består av fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus, hønshus, maskinhus, brygger båtopptrekk, naust og restene av en gammel taubane fra den lille havnen og opp til husene.

Tronåsen

Veien over Tronåsen og Bakke bru er enveiskjørt og man man kjører fra nord mot sør. Avkjørselen fra E39 er like etter Moi og like før fylkesgrensen mellom Rogaland og Vest-Agder. Bakkene opp til toppen er bratte, smale og svingete. Uoffisielt er stigningen i de bratteste kurvene på opp mot 35% på det meste. Til sammenligning sier dagens norsk vegstandard at max stigning skal være 6-8%. Tronåsen ble bygget som hovedstamvei mellom Kristiansand og Stavanger, som en del av den Vestlandske hovedvei. Dette var også den første vegen for hjulgående kjøretøy mellom Stavanger, via Kristiansand til Christiania (Oslo). Byggingen startet i 1792 og vegen ble åpnet i 1844. Det er 8 hårnålsvinger på Rogaland siden og 3 på Vest-Agder siden. I starten var bilmotorene så svake at flere biler måtte rygge opp de bratte bakkene og bremsene så dårlige at man hogget et tre på toppen og drog dette etter seg ned de bratte bakkene på den andre siden. Fra 1931 var dette en fryktet distanse i Rally Monte Carlo som på den tiden ble startet i Stavanger. Vegen var i bruk helt til den nye jernbanetunnelen på Sørlandsbanen ble åpnet (1945). Den gamle jernbanetraseen langs Lundevannet ble da frigitt og bygget om til ny hovedvei. På det høyeste punktet av veien står den grensesteinen fra 1848. Her går skillet mellom de gamle Stavanger Amt og Lister og Mandal Amt. Veien er (ikke helt uventet) vinterstengt.

Bakke bro

Når man kjører over Tronåsen og kommer ned på sørsiden treffer man elven Sira som er forbindelsen mellom Sirdalsvannet og Lundevannet. I Haugesund bor det en gammel skipsrederfamilie som har sine aner nettopp fra dette stedet der veien krysser elven over Bakke bro. Konstruksjonen er kanskje den best bevarte hengebroen i Norge, åpnet i 1844 er den også landets eldste og landets eneste kjedebro. Brokarene er stablet av steinblokker og selve brolegemet er av tre. Hele brospennet er på 53, 5 meter og største bredde er litt over 4 meter. På tross av alderen er broen fortsatt i daglig bruk. Både veien over Tronåsen og Bakke bro ble varig vernet i 1986.

Snig, Agder, Norway

Man antar at det noe uvanlige navnet Snig kommer fra fjorden som "snig’er" seg inn mellom Underøy og fastlandet - helt til den treffer utløpet av elven Aunda. Det var et godt utgangspunkt for handelsvirksomheten som etterhvert etablerte seg her. Tømmersalget fra Sørlandet tok seg opp og elven Auna ble benyttet til fløting fra skogene i innlandet og ned til Underøy. Her ble tømmeret, som hovedsakelig var eik, hentet av danske og hollandske båter. Som betaling hadde de ofte med seg egne landbruksvarer. I 1715 var det ingen bro over elven og den eneste måten å krysse på var med båt. Under en storflom ved Valle kirke dette året kantret en av båtene når kirkefolket skulle fraktes over og 21 mennesker druknet i ulykken.Deler av elven ble og benyttet til dumping av ballast og dette er en av årsakene til at det i dag finnes flere små øyer innenfor elvemunningen.

På 1500-1600 tallet ble det bygget båter i Snig. Skotten William Brecklew var tidlig på 1600 tallet registrert med 2 båter i Snig, "Johannes" som kunne laste 300 tonn og den noe mindre "Maria". Den samme Brecklew var i 1666 oppført i borgerrullene i Kristiansand som skipsbyggermester i Snig. Her drev han det stort som skipsbygger og skipsreder, samt sagbrukseier på Foss, litt lenger opp i Audnaelven. På 1700 tallet hadde befolkningen øket så mye at de trengte 3 hus, på 1800 tallet var det 5 hus og på 1900 tallet var det bygget 25 hus. Dette var nok storhetstiden til det lille samfunnet. Lenger ute mot Lindesnes lå handelsstedet Svinør og på den tiden var Snig det nærmeste tettstedet med vegforbindelse. Det var nok også e av grunnene til at det var en viss aktivitet rundt fortolling av varer. Svensken Anders Jonstøl Undal fra Halmstad er den første tolleren som er nevnt i historien. Han var omtalt som "Toller under Lister" allerede i 1580. Han opererte da i distriktet fra Audnedal til Flekkefjord. Han eide også hele Underøy og der bodde han om sommeren. Etterhvert oppsto det en ny industri i Snig, nemlig produksjon av eikestaver til sildetønner. Det var grunnen til den 2. dampsagen i Norge ble bygget her i 1854 (den første var i Namsos året før). Det ble da behov for faste skipsruter for å få fraktet dette bl.a. til Haugesund. Dette var en stor forretning på den tiden og verdien av det hele ble taksert til vel kr. 8.000,-

Furuholmen

En plass skal man jo tilbringe den tiden man ikke er ute og seiler....

Stråholmen

Stråholmen ligger like nordøst for Jomfruland og er en del av det samme ra'et. Holmen er bare ca. 1,5 km lang og 1 km. bred. Bebyggelsen ligger midt på øyen og er plassert slik at det er god utsikt mot sjøen på alle kanter. Historien kan føres tilbake til 1634. Den gang var holmen bebodd av en eneste familie. På 1700 tallet var Stråholmen (på samme måte som Jomfruland) eid av Larvik Grævskap og delt opp i 3 gårdsbruk. Frem til 1911 var det hovedsaklig losvirksomhet som var livsgrunnlaget og på det meste bodde det 50 mennesker her. Alle husene er stort sett fra seilskutetiden og er bygget som tradisjonelle skipperhus rundt et lite gresslagt torg. Foran husene ligger de gamle blomsterhagerne og bak ligger urte- og grønnsakshagene. Etter hvert som jordbruket ble viktigere ble det også satt opp noen små løer og uthus i tilknytning til bebyggelsen. Lenge kunne man livnære seg av jordbruk og fiske - nå er alle husene overtatt av sommergjester. På Stråholmen finnes det spesielt mange mange sjeldne blomster, trær og andre planter som knapt nok finnes noe annet sted i Norge. Man antar at mange ble hentet hit i seilskutetiden, men også at mange frø og spirer kan ha fulgt med skipsballast når seilskutene kom for å losse eller laste. I 1990 ble holmen fredet som naturreservat og landskapsvern område. De som har hus her har vært usedvanlig flinke til å bevare både bebyggelsen og resten av holmens originalitet - noe som er spesielt synlig i det åpne kulturlandskapet.

Udvår og Bøddelen, Agder, Norway

"Det første og siste han så av land var Udvåres steinede strand" står det visstnok i sangen. Det forteller litt om hvilke værforhold man kan treffe på her ute i havgapet. Øygruppen Udvår rett sør for Trysfjorden og må ikke forveksles med Utvåre som ligger utenfor Spangereid - litt lenger mot vest. Det er ca. 20 store og små øyer der den ytterste heter Ydder Udvår og den innerste mot land heter Bøddelen. Hvor det navnet kommer fra er det ingen som kan forklare, men tatt i betraktning at den ligger i skipsleia så klan man jo tenke sitt. På den største øyen som rett og slett bare heter Udvår er det en godt beskyttet uthavn som har blitt brukt til alle tider. På Udvår og i Udvårkilen er det fortsatt gode forhold for både hummer- og laksefiske og dette har i årenes løp gitt gode ekstra inntekter til grunneierne på Stausland Gård inne i  Søgne på fastlandet.

Hele øygruppen er et populært friområde med flere brygger og fortøyningsplasser på begge sider innover i kilen. Midt i innseilingen er det derimot en grunne som ikke er spesielt godt merket og det er ikke få seilbåter som har hatt landkjenning her. Helt i bunn av kilen er det bare ca 75 meter med land som skiller sjøen på nord og sørsiden. I spesielt dårlig vær går brenningene høyt på dette korte strekket. Går man en tur innover på øya kan man besøke den gamle los varden som står på Ramsdalsheia. Like nord for denne varden ligger det en steinheller som har vært brukt av fiskere og loser når de trengte å søke ly for natten mens de ventet på oppdrag.

Bohuslän, Sweden

Bohuslän ligger langs vestkysten av Sverige, fra norskegrensen til litt sør for Göteborg. Tidligere var hele området mellom Østfold og Göta elven norsk og Skåne sør for elven var dansk. Navnet kommer av det som i dag heter Bohus festning. Den ligger på Fästningsholmen midt i Göta elven. Navnet har vært i bruk siden 1400 tallet. Det var den norske kongen Harald Hårfager som la Bohuslän inn i sitt kongerike rundt år 870. 

Under Svartedauden midt på 1300 tallet døde over halvparten av innbyggerne i hele Bohuslän. I tillegg var det svært kalt vær i perioden etterpå og først rundt 1600 ble det igjen en viss befolkningsvekst i Bohuslän.

Etter at Kalmarunionen ble oppløst ble hele Sør-Sverige en del av unionen Norge-Danmark og ved freden i Roskilde ble dette området tilbakeført til Sverige. Det var bare et unntak og det var Enningdalen utenfor Halden. Dette området ville ikke Norge gi fra seg og først 3 år senere ble den lagt til Norge og avtalen kunne da signeres. På grensen, like over på den svenske siden i Enningsdalen, lå det en gang en by for Rom folket. Den het Tarttarbyen og resten av denne ligger fortsatt i terrenget. Dette var en av svært få steder i Sverige der Rom folket fikk bosette seg.

Svenskene satt i gang med gruvedrift etter Granitt i Bohuslän og i dag ser men restene etter  disse steinbruddene flere steder langs kysten. Den andre store næringen var sildefiske. Dette varte fra ca. år 970 og helt frem til 1890. Den beste perioden var mellom 1747 og 1809.

Rundt 1550 var det danskekongen Fredrik II som hadde rett til skattlegging av dette fiskeriet. På en god sesong kunne det bli fiskes opp til 800.000 tønner med sild. Og det var i denne perioden de fleste små fiskeværene (se under) langs kysten etablerte seg. Dette resulterte at skogen ble hugget ned for å få materialer til båt- og husbygging og brensel til der mange trankokeriene som oppstod.

Europa var i endring og rundt år 475 opphørte Romerriket. Rundt år 1050 opphørte vikingtiden. Parallelt med dette begynte kristendommen å gjøre sitt inntog i Norden. Danskekongen Harald Gormsson – kjent som Harald Blåtann - tok æren for først å ha kristnet Danmark og noen år senere for å ha kristnet Norge. Han var den første danske kongen som stod frem og snakket direkte til folket. Mens de europeiske kongene måtte tilpasse seg til den tysk-romerske keiseren i sør, forsøkte heller Harald Blåtann å få kontroll på de norske hersene og jarlene i nord. For å oppnå dette innførte han kristendommen som den offisielle religionen.

Harald Blåtann var født i år 911 og døde i år 989. En av hans sønner var Håkon «den gode» Haraldsson. I følge Snorre forsøkte Harald Blåtann å kristne Norge med fredelige midler og det var før Olav den hellige kom fra England til Norge med sine fire biskoper. Hans strategi var å kristne Norge med sverd og frykt. Det var altså mange kristne i Norge før Olav den hellige kom og fortsatt mange hedninger i Norge etter at han falt i slaget på Stiklestad.

Og hvis du drar kjensel på navnet Blåtann så stemmer nok det. IT industriens trådløse kommunikasjonsprotokoll som kalles Bluetooth har fått navnet sitt etter denne danske kongen – og som om det ikke var nok er det den samme kongens bumerke som i dag brukes som logo for nettopp blåtann forbindelser (logoen er satt sammen av runeskriften for en H og en B). Bare for å ha det helt klart, det var altså ikke kongen som oppfant denne teknologien – det var Jaap Haartsen fra Nederland som skal ha æren for dette. Teknologien introdusert i 1994 og ble videreutviklet av Intel og Ericsson i Lund - og Lund er byen som ble grunnlagt av Harald Blåtann sin andre sønn, Svein Tjugeskjegg. Han ble og konge over Danmark og Norge - og han var også den første som ble konge over hele England.

Link til perlene på Bohuslän kysten:

Koster, Bohuslän, Sweden

Hamborgsund, Bohuslän, Sweden

Mollösund, Orust, Bohuslän, Sweden

Smögen, Bohuslän, Sweden

Dannemark, Bohuslän, Sweden

Böttö Lykt, Bohuslän, Sweden

Soten kanal, Bohuslän, Sweden

Gullholmen, Bohuslän, Sweden

Marstrand, Bohuslän, Sweden

…og kanalen som går fra  Bohuslän til Østersjøen

Göta kanal / Västergötland og Östergötland, Sweden

(Besøkt: 1974  - 1994 - 1985 - 1995 -2001 - 2002 -2004 - 2009)

Koster, Bohuslän, Sweden

Kosterøyene består av de to øyene Nordkoster (på ca. 4 km2) og Sydkoster (på ca. 8 km2). Øygruppen ligger vest for Strömstad. De er Sveriges vestligste øyer, og med bare 300 fastboende. I de fleste beskrivelser står det at begge øyene er bilfrie. Det stemmer ikke, men veinettet består stort sett av små stier og "hovedveien" er bare en smal vei som går på langs av øyene - mellom den lille kabelfergen over Kostersundet og sydover mot Ekenes. Avstandene er derimot ikke lenger enn at man kan gå eller leie seg en sykkel. På Norkosters høyeste punkt ligger Koster fyr. Det er nå tatt i bruk igjen etter å ha vært slukket i 110 år. Like ved ligger også de gamle ruinene av flere fyrmesterboliger. Det finnes 3 gode havner på øyene. Den frodigste vegetasjonen - med bl.a. flere typer viltvoksende orkidèer - finnes nok på Sydkoster. Sydkosters høyeste punkt er Valfjellet like ved den gamle trekirken. Fra toppen har men en flott utsikt over Kosterfjorden i øst og Ursholmene i havet mot vest.

Dannemark, Bohuslän, Sweden

Den faste bosetningen i Bohuslän er meget gammel, men lite kjent før ca. år 1200. Derimot er Bohuslän rikt på interessante fortidsminner og har en mengde gravsteder fra stein-, bronse- og jernalder, uvanlig mange helleristninger (som man antar er mellom 2.500 og 3.000 år gamle) og en rekke bygdeborger. Det var i dette området arkeologene fant "Stångenäs mannen" - en av de eldste Homo Sapiens i Nordeuropa. I middelalderen ble den sørlige delen kalt Elfsysla, som omfattet landet fra Göta älv nordover omtrent til Uddevalla. Lenger nord kom så det gamle Ranrike, som senere fikk navnet Viken. Elfsysla gikk senere over til å hete Båhuslän. Bohuslän tilhørte Norge alt fra Harald Hårfagres tid, og spiller en stor rolle i norsk og nordisk historie. De eldste norske kongene holdt ofte til her. Ferdselen på Göta älv førte også med seg at nye borger og byer vokste opp. Bohus Festning, grunnlagt av Haakon V Magnusson i 1308 ble lagt på det strategiske punktet der Göta älv deler seg. På 1200-tallet fikk Bohuslän fire klostre; av dem hadde både fransiskanere og augustinere. Dragsmark og Marstrand fikk hvert sitt. Unionen mellom Sverige og Norge (1319–43) gjorde Bohuslän til et naturlig sentrum, og Magnus Eriksson var herskende i området. Senere ble Bohuslän stadig krigsskueplass under sammenstøtene mellom Sverige og Danmark-Norge. Bohuslän var norsk til freden i Roskilde 1658. Det har vært en betydelig steinindustri langs store deler av denne kyststrekningen og dette viser fortsatt godt igjen i landskapet.

Soten kanal, Bohuslän, Sweden

Sotefjorden - havstrekningen utenfor Sotenäset i svenske Bohuslän - ligger helt åpent for stormer og dette området er like beryktet og fryktet som seilingsleden ved Pater Noster, Tjurpannan og Islandsberg. På slutten av 1800-tallet startet man derfor å diskutere bygging av en kanal mellom Hunnebostrand og tettstedene Smøgen og Kongshavn. I 1901 ble det endelig konkludert med at en kanal mellom Ramsvik og Rorvik ville være det beste alternativet. I 1913 vedtok Riksdagen at kanalen skulle bygges og at byggherren skulle være daværende Kungliga Väg- ock Vatteverket (KVVS). Etter ytterligere 13 år hadde de tenkt ut hvordan dette skulle løses og så la de frem et forslag til en ny kanal innenfor Sotenäset. Etter ytterligere 2 år ble det endelig vedtatt at arbeidet kunne starte.

Kanalen skulle være 4,8 km lang, men underveis ble det behov for å forlenge den til 6 km. Regjeringen bevilget 3,7 millioner SEK til byggingen, og sluttregningen endte på 2,7 millioner SEK. Arbeidet med kanalen hadde imidlertid startet allerede i 1930, da regjeringen hadde forskuttert litt  penger og 15. juli 1935 kunne den ferdige kanalen innvies av kronprins Gustaf Adolf. Det var rundt 200 personer som ble sysselsatt i byggingen. Dette var i hovedsak arbeidsledige fra de mange steinbruddene som lå i Bohuslän området. Lønnen de fikk for dette tunge arbeidet var 5 kroner dagen.

Når kanalen stod ferdig var Sotenäset blitt til en øy. Fra starten var det meningen at det skulle gå en ferge over kanalen, men siden kanalen bare var 15 meter bred på det smaleste og 30-40 meter bred på det bredeste ble det heller besluttet at det skulle bygges en svingbro. Seilingshøyden under broen er 7 meter og den åpnes for fritidsbåter dersom det er behov for å slippe seilbåter gjennom kanalen.

Under byggingen ble det gjort mange arkeologiske funn. Det var flere graver som var opp til 3.000 år gamle. Det ble og funnet en spesiell fløyte som var laget av vingebein fra en svane og noen store leirkrukker som ikke tidligere var funnet noe sted i Skandinavia. Det ble også funnet et skjelett av en Garfish - en utdødd alkefugl som var 80 cm. høy, men ikke kunne fly og derfor var enkel å fange. Garfishen var en gang veldig vanlig rundt Nordsjøen, men det aller siste kjente eksemplaret man kjenner til ble drept på Island i 1844.

Vest for Soten kanalens sørlige munning ligger øya Tryggö. På toppen her er det en varde fra bronsealderen, ca 1000 år f.v.t. Varden er omtrent 20 meter i diameter og 3 meter høy. Ifølge Snorre Sturlasson er det kong Tryggve Olavsson  - far til Olav Trygvasson - som er gravlagt her. Han døde i år 963 evt. da han ble lokket i et bakhold og myrdet av sin egen forræderske fetter, kong Gudröd Haldansson som den gang var konge fra Vestfold, Østfold og Romerike. Tidligere var det ikke uvanlig at folk begravde sine døde i eksisterende, eldre graver. Utsikten fra denne varden er en av de beste i hele Bohuslän.

(Besøkt: 1974 - 1985 - 1995 -2001 - 2002 -2004 - 2009)

Smögen, Bohuslän, Sweden

Like vest for Kungshavn ligger det som engang var den gamle fiskehavnen Smøgen. I dag er det bare de små sjøhusene som minner om svunnen fiskeindustri. Den lille havnen har innseiling fra øst er bare en kil med trebrygger og mange små sjøboder på begge sider. På sommerstid brukes disse bodene som butikker, kafèer og barer. Stedet har utvilsom en viss sjarm og er nok mest besøkt av båtfolk, men det ligger veifast og er ganske lett tilgjengelig hvis du kommer landeveien. Etter flere besøk i Smøgen de siste 10 årene er nok konklusjonen at her er det ikke den største båten som skaper oppmerksomhet, men det kraftigste stereoannlegget. Stor båt trenger du ikke - for den finner du neppe plass til. Stedet har en langt over middels høy "party faktor" - så her er det sjeldent (eller egentlig aldri) helt rolig. Jeg seiler heller forbi....

Gullholmen, Bohuslän, Sweden

Tidlig på 1200 tallet ble Gullholmen inntatt av den norske kongen Haakon Haakonson og ute i havnen finnes det fortsatt rester etter et havarert norsk krigsfartøy fra denne perioden. Gullholmen beskrives i norgeshistorien så tidlig som 1585 og betraktes som en av Bohusläns eldste og tettest befolkede fiskevær. Fra denne tiden var det 20 eiendommer på holmen. På 1700 var tallet øket til 24 hus og tidlig på 1800 tallet var det 98 hus på holmen. I dag er det hus over hele holmen (se flyfoto ved å klikke på bildet over). Når Kutterperioden startet på slutten av 1800 tallet ble det kjøpt inn en mengde fiskebåter (altså kutterere) for bl.a. å drive makrellfiske. På det meste var det 70 slike båter som hadde hjemmehavn på Gullholmen og de fleste drev med fiske ute på på Doggerbank. Mye fisk gjorde det nødvendig å etablere sildesalterier og i 1864 ble Sveriges første konserveringsfabrikk etablert. Når fiskeriene avtok måtte mange skaffe seg et levebrød på annet vis. På 1940 og 50 tallet var det en stor flåte som drev i fraktfart kombinert med fiske på Island. Midt på 60 tallet ble fabrikken nedlagt og det resulterte i en kraftig, men midlertidig fraflytting - midlertidig fordi det ikke gikk så lang tid før husene ble overtatt av sommergjester. I dag er det 200 fastboende på Gullholmen og den langt større naboøyen Herrmanö. I løpet av sommeren mangedobles dette. Mye er forandret og man har fått både Systembolag og en fast fergeforbindelser med Tuvesvik på fastlandet, men like vel (eller nettopp derfor) har man greid å holde hele Gullholmen bilfri...

Mollösund, Orust, Bohuslän, Sweden

Orust og alle øyene rundt var en del av Norge frem til 1658. De første menneskene kom hit for ca. 11.000 år siden (etter siste istid). Det er funnet rester etter mange gamle boplasser, men på grunn av landhevingen ligger de nå 40-50 meter over havet. Det mest berømte historiske funnet i området er et bronsesverd som ble funnet i 1884. Grunnlaget for fiske var spesielt godt og flere små fangssteder ble anlagt på de mange tusen øyene utenfor Orust. Mollösund er en av disse. I 1752 var det et særdeles godt sildefiske og helt frem til 1800 vokste diske fiskeværene opp til å bli egne små samfunn. Når det ble slutt på sildefisket stod Mollösund i fare for å bli helt avfolket. Fra 1800 til 1860 ble befolkningen halvert, mens de som fortsatt var fastboende heller satset på jordbruk. I dag er det for det meste feriehus og turister som dominerer. I 1950 startet man en stor produksjon av plastbåter på Orust og området (spesielt i Stenungsund) er fortsatt kjent for å lage noe av det beste som finnes av seilbåter.....

Hamborgsund, Bohuslän, Sweden

Hamborgsund er nesten som et maleri, men det har ikke alltid vært så fredelig. Like sør for bebyggelsen ligger ruinene av både den gamle Hamborgsund festning og flere andre gamle bygdeborger. Her lå kong Inge og hans hær i 1137 og det var også kraftige kamper under borgerkrigen i 1455. I dag er det en flott og lun liten havn med tilgang til havet i begge ender. Det går en kabelferge over sundet fra fastlandet og ut til Hamborgö. Fra øyen er det en flott utsikt til skjærgården utenfor. Det finnes fortsatt fastboende, men de flotteste eiendommene inne i selve sundet er for det meste brukt som sommerhus.

Marstrand, Bohuslän, Sweden

Marstrand ligger på de to øyene Marstrandsön og Koön i Bohuslän, ikke langt fra Göteborg. Stedet ble regnet som by allerede i middelalderen, angivelig grunnlagt av den norske kongen Haakon Haakonsson. De eldste tegn på bebyggelse går tilbake til 1291, da fransiskanere kom til Marstrand. I dag står det bare ruinene igjen av det gamle fransiskanerklosteret som ble revet 1532.

 Marstrand vokste sammen med et godt sildefiske på 1500 tallet. Når man i Norge skulle velge Christian I til ny norsk konge ble samlingen gjennomført i nettopp Marstrand og som en del av disse forhandlingene måtte Norge avstå hele dette området til Sverige (enkelte mener at vi hadde hatt det bedre som republikk og med et norsk Bohuslän, men slik gikk det altså ikke). Carlsten festning, som ruver på fjellet over den gamle byen, ble bygget av svenskekongen Carl X Gustav med den hensikt å kunne forsvare det nye svenske territoriet. To ganger ble festningen erobret, en gang av den dansk-norske statholder Gyldenløve og en gang av admiral Tordenskiold. Begge gangene ble festningen gitt tilbake til Sverige som en del av fredsforhandlinger. 

Etter at Marstrand ble svensk - og på tross av den nye festningen - mistet byen mye av sin strategiske betydning (typisk svensk?). Oscar II tilbrakte mye tid i Marstrand og dermed ble stedet et svært populært sommersted for sosieteten. Deres hus er fortsatt bevart på Marstrandsön. I dag er Marstrand en typisk sommerby og en av Sveriges fremste seilsportsbyer. Hvert år arrangeres det flere store nasjonale og internasjonale regattaer (bl.a. som pitstop i årets Volvo Ocean Race). Byens rådhus er fra 1644 og er det eldste stenhuset i Bohuslän. Grensen mellom Kattegat og Skagerrak trekkes og med en rett linje fra Grenen ved Skagen i Danmark til Marstand i Sverige.

Böttö Lykt, Bohuslän, Sweden

Böttö Lykt ligger midt i innseilingen fra Skagerak, mellom Göteborg og Vinga. Fyrer ble bygget på et lite skjær allrede i 1841 og er senere modernisert flere ganger. Tross sin beskjedne størrelse har det en stor betydning for skipsfarten i dette tett trafikerte området .

Vinga, Bohuslän, Sweden

Vinga ligger like sørvest for Göteborg. Dagens kystfyr ble bygget i 1890, men øyen har vært et historisk viktig knutepunkt for sjøfarende lenge før dette. Fyret som brukes i dag er det tredje og står like ved et av Sveriges mest berømte sjømerker. Det første fyret ble satt opp i 1841 og var det første med fresnell linser for å forsterke lyset. Det andre fyret ble satt opp i 1854 og hensikten var at det skulle være to lyssignaler på Vinga. Dette er samme logikk som ved det gamle fyret på Lindesnes. På Skagen var det kun et lys, mens det på Lindesnes og Vinga stod 2 fyrlykter slik at man ikke skulle være i tvil om hvilket land man navigerte mot. På Lindesnes stod fyrene langt fra hverandre, mens man på Vinga satte dem tett (på Lista stod det en gang 3 fyr av samme årsak). I 1890 var navigasjonsmetodene og sjøkartene blitt mye bedre og det var bare behov for et enkelt kystfyr. Man satte da opp det tredje fyret og slukket de to gamle. Det første gamle fyret ble bygget om til vakttårn og det andre ble fjernet. Det gamle pyramideformede sjømerket fra 1857 står fortsatt. I 1974 ble fyret automatisert og planen var å slukke fyret i 2007. Dette skapte en storm av protester og fyret er derfor fortsatt i drift.

Den mest berømte fyrvokteren på Vinga heter Taube og var faren til selveste EvertTaube. Evert Taube bodde selv her til han var 15 år. 

Læsø, Denmark

Læsø er perle av en øy, midt i Kattegat mellom Danmark og Sverige. Øya er bare 20 km lang og 10 km bred. Det er i underkant av 2.000 fastboende og disse er fornøyde med at Læsø er det stedet i Danmark med færrest regndager og flest soldager. 80% av øyen er i dag skogkledd, 25% er varig vernet og bare 5% er avsatt til bebyggelse. De fleste folkene bor i de tre tettstedene Vesterø Havn, Østerbyhavn eller midt i mellom - i Byrum. 

Øyen er den yngste i Danmark (ca. 3.000 år gammel) og ligget på toppen av en forkastning som går gjennom Kattegat og opp mot Ytre Oslofjord. Læsø vokser derfor med ca. 6 mm pr. år. De første som kom hit var munker. De ble sent ut hit av Biskopen i Viborg (Hellige Knut) for å undersøke mulighetene for saltutvinning. Salt var "datidens gull" og forholdene på Læsø var spesielt gunstige. Saltvannet skyller inn over store områder med våtmark og siden øyen ligger på et lag av blåleire ble vannet liggende igjen og fordampe. Saltproduksjon (som er Danmarks eldste industri) krevde derimot mye varme og dette resulterte i at skogene ble hogget ned. Når det var slutt på trevirke, fyrte man med torv. Når så torven ble fjernet, startet sandflukten og dette resulterte i at øyen nesten ble avfolket. Over 100 gårdsbruk ble offer for denne sandflukten. Saltproduksjonen ble derfor stoppet og man igangsatte et omfattende treplantingsprosjekt for å redde øyen. 

På det meste var det 1.500 saltkokerier på øyen. I perioden fra 1652 til 1950 betalte heller ikke beboerne skatt med penger, men med salt. Våtmarkene syd på øyen er totalfredet, men alle de andre strendene er åpne - og her er det lett å finne sin egen sandyne for de som vil være i fred. Det går gratis buss på langs av øyen. Den stopper der du vil av eller på. Du kan også gå eller leie sykkel. For de late finnes det også hester å leie. På Læsø bygget man i gamle dager hus med tangtak. Dette spesielle taket dekket store deler av huset og da spesielt gavlene. Tradisjonen med tangtak er tatt opp igjen og flere gamle tanghus er nå restaurert. 

Farvannet rundt Læsø er grunne, fulle av rev og vanskelige å navigere i. Dette har resultert i mange og dramatiske skipshavari. Verst var det natten til 1 des. 1803. I løpet av en natt var det 15 skipshavari rundt øyen. Bare 2 av skipene ble reddet. De fleste var selvforskyldt, men ryktet sier at man noen ganger satt lys på hestene og lot dem springe langs stranden. På den måten trodde sjøfarende at man kunne seile etter lysene og grunnstøtte. Påfølgende redningsaksjoner ga gode inntekter til øyens befolkning. I tillegg til denne kaper virksomheten var det jordbruk, fiske og hjemmebrenning som ga inntekter på Læsø. Dette var ikke spesielt populært i forbudstiden og når man endelig fikk forbudt hjemmebrenning fikk beboerne en erstatning av staten. For disse pengene bygget man den nye havnen i Vesterø. Om dette fikk noen som helst betydning for hjemmebrenning sier ikke historien noe om....

Matterhorn (4.478 moh)

Matterhorn (4.478 moh) er kanskje det mest dramatiske og spesielle fjellet i Alpene. Fjellet var den siste av de store alpetoppene som ble besteget og det fjellet i Europa som har hatt flest klatreulykker opp gjennom alle tider. De første som nådde toppen var en gruppe med 5 engelske klatrere sammen med 3 lokale fjellførere. Gruppen ble ledet av den engelske klatreren Edward Whymper. Den 14. juli 1865 nådde de toppen via det som i ettertid er kjent som "Hörnli Ridge" ruten på nordøstsiden av fjellet. I dag er dette den vanligste ruten opp til toppen. Gleden med å nå toppen ble kortvarig. På vei ned - like under toppen - var det en av de engelske klatrerne som mistet taket og dro med seg 3 andre i fallet. Tre av disse ble senere funnet og er i dag gravlagt i Zermatt. Den fjerde klatreren forsvant i Matterhorngletscher over 2.000 meter under og han ble aldri funnet. Mer enn 500 mennesker er drept i klatreulykker på dette fjellet alene og det dør i gjennomsnitt 12 klatrere her hvert år. Matterhorn er det 10. høyeste fjellet i Sveits.

Gornegrat (3.112 moh)

Gornegrat ligger på 3.112 moh. og er fjelltoppen mellom de 2 isbreene Gornergletscher og Findelgletscher. Gornergletscher er den 2. lengste i Sveits. Den enkleste måte å ta seg opp hit er med Gornegratbanen. Den går fra sentrum i Zermatt og opp til endestasjonen like under det erværdige Hotel Kulm på 3.089 moh. Bygging av den smalsporede tannhjulsbanen startet i 1896 og ble åpnet 20. august i 1898. Den stiger 1.469 høydemeter og er ca. 9 km. lang. Banen er dermed den 2. høyeste beliggende jernbanen i Europa. Den eneste som går høyere er banen opp til toppen av Jungfraujoch ved Eiger og Wengen/Mürren. Hotel Kulm er i deg et eksklusivt hotell med en utrolig utsikt. I hele Sveits finnes det tilsammen 38 fjelltopper som er over 4.000 moh. og fra platået rundt Hotel Kulm kan man på en klar dag se 29 av disse toppene. I det ene av hotellets 2 gamle tårn ligger Kölner Observatorium für SubMillimeter Astronomie (KOSMA) og det andre tårnet ble frem til 2005 brukt til infrarøde observasjoner av Telescopio InfraRosso del Gornergrat (TIRGO). Hele området er i dag et populært utgangspunkt for ski-, fjell- og breturer.

Dufourspitze (Monte Rosa)

Dufourspitze ligger i Walis og utgjør en vesentlig del av fjellmassivet Monte Rosa. Fjellet er på 4.634 moh. og er dermed den høyeste toppen i Sveits. Fjellet ligger nesten helt på grensen til Italia og det er bare 160 meter fra toppen til den italienske grensen. Nabotoppen heter Nordend og er den nordligste i Monte Rosa. Mellom disse to imponerende toppene ligger isbreen Zwillinggletscher. Navnet har den fått fordi den starter som en enkelt brearm før den deler seg i to parallelle brefall rundt en 3. topp. Deretter samles begge disse brearmene igjen til en ny felles brearm over 1.000 meter lenger nede i dalen. Her treffer den også Gornergletscher før brefallet ned mot Zermatt dalen. Den sveitsiske delen av Monte Rosa massivet består av de 4 fjelltoppene Duforspitze (4.634 moh), Ostspitze (4.632 moh), Grenzgipfel (4.618 moh) og Nordend (4.609 moh). Punta Gnifetti (4.559 moh) er det høyeste fjellet i Italia og ligger i det samme Monte Rosa massivet.