A/S Sjølingstad Uldvarefabrik startet sin virksomhet i 1894 og drev med framstilling av garn og vevde produkter fram til en styrt avvikling i 1984. Etter et stort lokalt engasjement og med støtte fra Norsk kulturråd, ble det tatt lokalt initiativ til å starte arbeid med å bevare fabrikken. Ideen var å skape ”en levende museumsfabrikk” hvor hele produksjonsprosessen fra råull til ferdige stoffer kunne presenteres for publikum. Det ble samtidig (1988) foreslått at det ble gitt tilskudd til oppkjøp av aksjemajoriteten i selskapet for å sikre bygninger og produksjonsutstyr for bevaring. Dette lyktes, og ”Stiftelsen Sjølingstad Uldvarefabrik” ble opprettet i 1989 som hovedaksjonær og selveiende institusjon. På denne måten ble det mulig å bevare en helt ut autentisk fabrikk som museum. Hoveddelen av Riksantikvarens antikvariske vernearbeid har rettet seg mot fysiske strukturer og objekter som bygninger og produksjonsutstyr. Men for noen utvalgte anlegg, som Sjølingstad Uldvarefabrik, var det et mål å videreføre selve næringsvirksomheten for å sikre og bevare yrkeskompetansen som knytter seg til de tradisjonelle produksjonsprosessene og bruken av tilhørende utstyr og maskineri. Det var også et mål å tilrettelegge mulighetene for kulturhistorisk formidling for å utnytte informasjonspotensialet og vise anlegget og næringsvirksomheten i den historiske sammenhengen overfor allmennheten. Den gamle ullvarefabrikken drives nå videre som museum på en helt autentisk måte. Gamle og tradisjonelle produkter blir framstilt i de gamle fabrikkbygningene, med strøm fra den gamle kraftstasjonen og på de gamle maskinene. Dette gjøres etter de gamle reseptene (den gamle framgangsmåten) som er nedtegnet fra gammelt eller som er blitt muntlig overlevert fra de gamle arbeiderne. Den gjennomgående autentisiteten er unik i norsk og europeisk målestokk. Sjølingstad Uldvarefabrik har et konsept og en virksomhet som har gjort stedet kjent langt ut over Norges grenser.
