Zgorzelec, Nederschlesiske voivodskap, Polen

 

Zgorzelec er en by i Polen,  i Nederschlesiske voivodskap, helt på grensen til Tyskland (DDR) og rett overfor den tyske byen Görlitz. Før 1945 var Zgorzelec en del av Görlitz, men etter andre verdenskrig ble grensen trukket langs elven, og den østlige delen ble polsk og fikk navnet Zgorzelec.

Historisk sett deler Zgorzelec og Görlitz en felles historie frem til 1945. Den første kjente omtalen av området er fra 1071, da det ble nevnt som en liten slavisk landsby kalt Gorelic. Gjennom århundrene utviklet den seg til en viktig handelsby og var en del av forskjellige riker og regioner, inkludert Böhmen, Sachsen og Preussen.

Etter andre verdenskrig og Potsdamerkonferansen ble Neisse-elven den nye grensen mellom Tyskland og Polen, og dermed ble den østlige delen av Görlitz en egen polsk by. Görlitz og Zgorzelec et nært samarbeid på mange områder. Flere broer er bygget opp igjen, og det er gode forbindelser mellom de to byene. De markedsfører seg også sammen som "Europa-tvillingbyen Görlitz-Zgorzelec".

De mest interessante delene av Zgorzelec er nok gamlebyen (Stare Miasto). I motsetning til  Görlitz ble deler av  Zgorzelec  bombet og ødelagt under krigen, men er senere bygget opp etter originale tegninger. Byens mest dominerende kirketårn står på  Josef Arbeiderens kirke ( som på polsk enkelt utales slik: Kościół Rzymskokatolicki pw. Świętego Józefa Robotnika). Łużyce-museet (Muzeum Łużyckie) kan og være verd  et besøk dersom den historiske interessen tar overhånd - det viser historien og kulturen i Lausitz-området. Det er og et minnested etter krigen, det er den tyske fangeleiren Stalag VIV A. En av de mest berømte personene som har bodd i byen skav være Jack Hemingway, sønn av Nobelpris vinner Ernest Hemingway - i alle fall hvis man skal ta reklameplakatene på alvor.

 Zgorzelec og Görlitz er et interessant eksempel på en by som har blitt delt av historiske hendelser har funnet måter å samarbeide og opprettholde sterke bånd med sin nabo på den andre siden av riksgrensen. Bortsett fra at konfliktnivået en gang var høyere er løsningen for  "Europa-tvillingbyen Görlitz-Zgorzelec" ikke helt ulik forholdet mellom den franske byen Strasbourg og den tyske byen Kehl.

(Tidl. besøk: 1983, 1990)

Stjernøy, Altafjorden, Finnmark, Norge

Foto: Sibelco Nordic

Nefelinsyenitt gruvene på Skjernøy

Stjernøy ligger helt ytterst i den lange Altafjorden og har bare ca. 50 fastboende. Øyen er uten landfast forbindelse og eneste tilkomst er med skyssbåter fra Alta eller noen nærliggende bygder. På tross av dette er gruvedriften på Stjernøya et av de viktigste industrielle anleggene i Alta-regionen og en betydelig arbeidsplass.

Gruvedriften på Stjernøy startet i 1961 i Lillebukt på sørsiden av øya. Virksomheten ble opprinnelig etablert av Christiania Spigerverk (Norsk Nefelin). Gjennom årene har den vært drevet av flere aktører, inkludert Elkem-Spigerverket og North Cape Minerals, som senere ble til Sibelco Nordic. Dette er i dag et belgisk selskapet som driver mineral gruver i mange andre land. Driften på Stjernøy har historisk sett foregått både som gruve og som dagbrudd på toppen av Stjernøy og forekomsten er svært stor. I langtidsplanene anslår Sibelco at gruven er drivverdige i mellom 80 til 100 år

Nefelinsyenitt brukes som råstoff i den keramiske industrien (porselen, fliser, sanitærutstyr) og i glassindustrien. Nefelinsyenitt er en feltspatisk bergart som er rik på alkalier (natrium og kalium) og aluminiumoksid. Det inneholder også mineralet Nefelin som hatt gitt navnet til bergarten. Denne sammensetningen gjør Nefelinsyenitt spesielle egenskaper som gjør den svært verdifull. 

I keramisk industri benyttes det til råstoff for glasurer, porselen, fliser og sanitærutstyr. Her fungerer det som et fluksmiddel og bidrar til å smelte sammen de andre råvarene i leirgodset under brenning, noe som gir et tett og sterkt materiale. Det brukes og som tilsetning  for å lysne leirgods og glasurer. I Glassindustrien brukes det for å senke smeltetemperaturen under produksjonen. Det øker dermed glassets hardhet, kjemiske motstand og holdbarhet. 

Nefelinsyenitt fra Stjernøya er spesielt ren og gir et hvitt og fargenøytralt sluttprodukt. På grunn av sin hvithet, hardhet og kjemiske inaktivitet, brukes den også som fyllstoff i maling, gummi og plast. Det kan også inngå i produksjonen av kunstige tenner og emalje.

Bearbeidingsprosessen er nokså omfattende og enkeltstegene i prosessen består sprenging, grovknusing, rensing, finknusing, flotasjon (vann), tørking, finmaling og mikronisering før massen tørkes og lastes på skip som frakter den over hele verden. Nefelinsyenitt er et relativt skjeldent mineral i Norge.  Gruvene på Stjernøy produserer ca 300.000  tonn og dette utgjør ca 6% av det årlige behovet for porselen-, glass- og malingsproduksjon i Europa. På grunn av den store produksjonen er fjellet på Stjernøy neste hult innvendig.

Og bare en liten avklaring for spesielt interesserte: Nefelinsyenitt er altså en bergart, ikke et mineral. Den består derimot av mineralet Nefelin - og derav navnet. Nefelinsyenitt oppstår som et resultatet av langsom krystallisering av magma dypt under jordoverflaten.

Haldenkanalen, Østfold, Norway

Brekke sluser (foto: Verneplan, NVE)

Haldenkanalen er den kanaliserte delen av det store Haldenvassdraget som er kjent både for tømmerfløting og for et imponerende ingeniørverk fra 1800-tallet. Kanalen ligger i de østlige delene av Østfold og Akershus fylker, med utspring nær grensen til Sverige. Den totale lengden er ca. 150 km med en høydeforskjell på over 200 meter i en en blanding av elveløp og smale innsjøer som forbinder de litt større innsjøene i vassdraget. Fra dette vassdraget er det kort vei over til Dalsland kanal i Sverige og en gang var planen å koble Dalsland kanal sammen med Halden kanal (gjennom Otteid kanalen, se fotnote) for å kunne gå med båt direkte fra Väneren (som er Europas 4. største innsjø) og Göta kanal i Sverige til Halden i Norge. Det ville gjort det mulig å gå innaskjærs med båt helt fra Halden til Stockholm.

De viktigste innsjøene i Haldenvassdraget er Bjørkelangen (124 moh.), Rødenessjøen (118 moh.), Øymarksjøen (108 moh.), Aremarksjøen (106 moh.), Aspern (106 moh.) og Femsjøen (79m moh). Haldenvassdraget munner ut i Iddefjorden ved Halden. Den siste delen av vassdraget kalles Tista elv og den renner gjennom Halden.

M
Strømfoss sluser (foto: Verneplan, NVE)

På midten av 1800-tallet ble vassdraget kanalisert for å legge til rette for tømmertransport og båttrafikk. Ingeniøren Engebret Soot regnes som "Haldenkanalens far". Kanalen ble bygget for å gjøre det enklere å frakte tømmer fra de store skogsområdene i innlandet og over grensen til Sverige, ned til sagbrukene og treforedlingsindustrien i Halden. Haldenkanalen består av flere sluseanlegg. De mest kjente er slusene ved Ørje, Strømsfoss, og Brekke sluser - som den gang de ble bygget var Nord-Europas høyeste sluseanlegg med en løftehøyde på 26,6 meter fordelt på fire slusekammer. I dag er det slusene i Trollhättan kanal (fra Gøteborg til Väneren) som er de største med en løftehøyde på 32 meter i 4 slusekammer. Väneren ligger for øvrig bare på 44 moh. 

Sagdammen, med utløpet av den gamle tømmerrenna

Ved Sagdammen har det vært sagbruk helt siden 1600 tallet. Det siste sagbruket her var Ganerød sag som ble bygget ny 1853-54. Tømmeret ble fraktet opp fra Femsjøen til Sagdammen på en vanndrevet kjerrat (endeløs kjetting) bygget i 1837 og vann til drift av sagen kom fra Store Erte. Sagen ble revet i 1879, mens den gamle tømmerrenna ble bygget opp igjen i 1947.

Tømmerfløtingen i vassdraget tok slutt rundt 1982. Etter dette har vassdraget i stor grad blitt en viktig arena for båtliv, friluftsliv og turisme. Femsjøen er drikkevannskilde for Halden kommune. I tillegg er det bygget flere kraftverk som utnytter de største fallhøydene. Turistbåtene M/S "Turisten" og M/S "Brekke" seiler på kanalen og gir besøkende en mulighet til å oppleve slusene og den vakre naturen. Det finnes og flere mindre veteranbåter som går på kanalen. 

Hvis du vil oppleve dette helt på egenhånd kan du bruke egen båt, kano, kajakk eller til og med sup-brett. Vassdraget har et rikt dyre- og planteliv, inkludert flere sjeldne krepsdyrarter. Her finnes og en egen bestand av Edelkreps (rødlistet) som i Norge stor sett bare finnes på Østlandet. Store deler av  Haldenvassdraget ble tatt inn i "Verneplan for vassdrag" som ble godkjent av Stortinget i 1973 og er dermed vernet vassdraget mot videre kraftutbygging. 

---oOo---

Om Engebret Soon'ene…

Men hvem var «ingeniøren» Engebret Soon (1786-1859)?  

Han sto også bak «Otteid kanal» som stod ferdig i 1827 og var tiltenkt tømmertransport koblet mot Dalsland kanal i Sverige. Dette var Norges første kanal og den erstattet en tungvint løsning med en jernbane drevet med hester for å flytte tømmer fra Sverige til fløting i Haldenvassdraget. Han stod også bak «Soot kanalen» som går fra Eidskog i Innlandet til Aurskog-Høland i Akershus. Den ble åpnet i 1840 og skulle knyttes til Haldenvassdraget. «Soot kanalen» var dem første kanalen i Norge med sluseanlegg. Ikke verst prestasjon av en "ingeniør" som var uten noen teknisk utdannelsene. Han var derimot en dyktig smed og tømmermann med en spesiell interesse for å utnytte vannkraft. For dette fikk han Borgerdådsmedaljen av kong Oscar i 1854.

Det finnes og en yngre Engebret Soon (1855-1913) i Norges historien. Han var barnebarnet til den eldre Engebret Soon. Den yngre var både ingeniør, og arkitekt med stor fokus på byutvikling. Det var han som tegnet byene Holmestrand, Hamar og Skien. 

Stoke-on-Trent, Staffordshire, England

I England er det flere byer som heter Stoke. Derfor fikk flere av disse et «tillegg» til navnet for at de skulle kunne skilles fra hverandre. Det formelle navnet her er Stoke-on-Trent, der Trent er navnet på elven som renner gjennom byen. Elven Trent er den 3. lengste i England. Den starter i Staffordshire og renner østover og ut i Nordsjøen. 

Stoke-on-Trent består av 6 bydeler. Hver av disse var opprinnelig små landsbyer som ble slått sammen i begynnelsen av 1900 tallet. En av disse bydelene heter den dag i dag Stoke-upon-Trent. En teori sier at navnet Stoke har sin opprinnelse fra et sted der en gammel romersk vei passerte en kirke rundt år 670.

Helt fra 1700 tallet har byen vært kjent for keramiske industri - først som keramikk og senere som fayanse, så porselen og spesielt Bone-China. Produsenter som Wedgewood, Royal Doulton, Spode, Dudson, Baker & Co. og Minton ble alle etablert med sine store fabrikker i byen. Forutsetningene for porselensindustri var nesten helt perfekte. Man kunne grave ut råstoff som leire rett fra grunnen og når man kom lenger ned var det rike forekomster av kull som kunne brukes til brenning av porselenet i de klassiske kullfyrte (og sterkt forurensende) flaskeovnene. Under brenning i de store fabrikkene var det umulig å se solen over byen.

Det var bare et stort problem med dette og det var at Stoke lå langt fra kundene og at frakt av porselen med hest og kjerre på dårlige og humpete landeveier resulterte i at mye ble knust underveis. Det var en medvirkende årsak til at kanalen «Trent and Mercy Canal» ble gravd ut i 1777. 

Husene langs denne kanalen er spesielt plassert. Hovedinngangen - og da spesielt på de mange pub’ene - ligger vendt mot kanalen mens baksiden av husene stort sett vender mot det som i dag er hovedveien. Det var tydelig at den gang disse husene ble bygget var det kanalen som var «hovedveien» der trafikken foregikk. 

«Trent and Mercy Canal» hadde stor betydning for byens keramiske fabrikker for den ga en direkte forbindelse til vannveiene som gikk sørover til London og nordover til Manchester. Dermed kunne man frakte inn råvarer og frakte ut ferdige porselensprodukter på en skånsom og sikker måte. På det meste var det over 10,000 kanalbåter som drev med slik trafikk. 

Mange av de store fabrikkene er fortsatt i drift, men i dag er det slutt på lokale råvarer og nå hentes leire til produksjonen bl.a. fra Cornwall I Sør-England. Ovnene er heller ikke kullfyrte, men benytter gass til brenning. 

I dag er det 4 områder i Europa som har en stor porselensindustri. Disse er samlet rundt Stoke i England, Limoges i Frankrike, Selb i Tyskland og Vicenza i Italia. 

Forekomstene av kull rundt Stoke var kjent lenge før porselensindustrien kom skikkelig i gang. Allerede på 1300 tallet var det en gryende gruvedrift. Det største gruvefeltet var «The Potteries Coalfield» som dekket et område på ca. 300 km2. Da kullgruvene ble nasjonalisert i 1949 var det over 20.00 mennesker som jobbet her. Den siste gruven som ble stengt var «Trenton Superpit» i 1994

Forekomstene av kull var så store at det også var lønnsomt å starte opp stålindustri rundt byen. Shetlton Steelworks var en av de største stålverkene som etablerte seg i Stoke. I stedet for å bare levere råstål (som var vanlig den gangen) valset Shelton ut stålplater og dermed ble de en viktig leverandør til militæret - spesielt under hele 2 verdenskrig. Det store stålverket  hadde et smelteverk som ble stengt i 1978 og et valseverk som ble ste7ngt i 2002.

Andre industrier som har satt sitt preg på Stoke-on-Trent er lokomotiv produsenten Aker, Stuart and Company som starte med damplokomotiv i 1881 og stengte ned driften etter nesten 60 år. Michelin har og en stor fabrikk som lisensproduserer bildekk i byen. Den startet opp rundt 1920 og i 2006 var det 9.000 ansatte.

Det er ingen tvil om at Stoke-on-Trent er en stor Engelsk industriby. Dette er og noe av det første du ser når du kommer til byen. Slagghaugene etter kullindustrien er enorme og får den største slagghaugen på Røros til å se ut som en liten grushaug i forhold. Faktisk er det tatt ut så mye kull at deler av byen har sunket med flere meter.

(Tidl. besøk: 1980, 1983, 1984, 1986, 1988, 1990, 1991, 1992 1994)

Mån, Rogaland, Norway

 

Fjellgården Mån var på 8.000 mål og ligger i Fidjadalen over Eikeskog i Frafjord. Turen fra parkeringsplassen og opp til gården er ca. 3 km. og går på en tilrettelagt sti der det er laget sherpa trapper på de bratteste stedene. 

Her var det gårdsdrift frem til 1915, men i dag er gården eid og restaurert av Jæren friluftsråd. Hovedhuset er bygget om og utvidet med muligheter for overnatting (34 sengeplasser som må forhåndsbestilles) og i kjelleren er det en åpen varmestue med en permanent utstilling som viser gårdens historie. På bøen utenfor er det gode muligheter for telting og i elven gjennom Fidjadalen er det muligheter for fiske.

På vei opp til gården passerer man Månafossen. Denne regnes som den høyeste fossen i Rogaland (92 meter fritt fall) og den 9. høyeste i Norge. Fossen er vernet som en del av Frafjord heiene landskapsvernområde. 

Fortsetter turen opp dalen, forbi fossen og gården, kommer man til de 2 mektige endemorenene som demmer opp både Månavatn og Fidjevatnet, men turen trenger ikke stoppe der for videre opp dalen kammer man til Turistforeningens hytte ved Blåfjellenden. Herfra kan man fortsette til Lysefjorden i nord, til Setesdalen i øst eller til Sirdal i sør. 

Noordzeekanaal, Noord-Holland, Netherland

Den første kanalen fra havet og inn til Amsterdam startet ved havnebyen Helden i nord og gikk 75 km. sørover til Amsterdam. Den var konstruert slik at seilskipene som kom over havet uten motorer ikke kunne seile egenhendig gjennom kanalen. Den første båten etter at kanalen åpnet var fregatten «Bellona» og den ble trukket gjennom kanalen av 12 hester.

Dette var tungt og tidkrevende så løsningen ble i første omgang å la seilskipene ligge i havnen ved kysten og heller laste om varene til mindre og lettere kanalbåter som kunne ta frakten inn til Amsterdam. Men dette var heller ikke helt problemfritt fordi vannstanden på innsiden av dikene kunne varierte så mye at kanalen til tider ble for grunne for båttrafikk. Da måtte man bruke noen spesielle flåter (såkalte «skips-kameler») som ga ekstra oppdrift slik at båtene kunne «løftes» over de grunne  områdene.

Det hele ble til slutt såpass komplisert at man heller valgte å grave ut en helt ny kanal som både kunne åpne for større båter og som kunne styre tidevannet over dikene ved hjelp av sluser. Det ble da satt en strek i kartet på den korteste avstanden mellom Amsterdam og IJmuiden ute ved kysten. Da denne «nye» kanalen stod ferdig i 1924 kunne man ta større fraktefartøy helt inn til havnen i Amsterdam og videre opp i Rhinen via Amsterdam-Rhein Kanal. Vannet ble drenert ut via sluser og gjennom Europas største pumpeanlegg slik at man fikk kontroll med grunnvannet på innsiden av dikene.

Da den «nye» kanalen skulle bygges var det ingen entreprenører i Nederland som ville påta seg dette store oppdraget så jobben gikk til et engelsk selskap. De gravde ut kanalen for hånd og det tok 11 år å få den ferdig. Arbeidet foregikk under svært kummerlige forhold der arbeiderne bodde tett i små hytter bygget av kvister, drivved, torv og halm og hvor sykdom, slagsmål og alkoholmisbruk en del av hverdagen.

Da kanalen ble åpnet i 1929 var det den gangen med verdens største sluse. I dag er  det Kieldrecht slusen på vei inn til Antwerpen i Belgia som er verdens største sluse. Den er 500 meter lang og 68 meter bred. Og når vi snakker om store sluser så ligger Europas høyeste sammenhengende sluseanlegg faktisk i Norge og det er med en løftehøyde på 39 meter. Dette er ved Brekke i Haldenvassdraget. Europas høyeste slusekammer er ved Carrapatelo dammen i den portugisiske delen av Douro dalen. Den løfter båtene 35 meter i ett slusekammer. Det som derimot imponerer aller mest er tross alt verdens største skipsheis som ligger ved demningen «De tre kløfter» I den kinesiske Yangtze elven. Dette er et av verdens største damanlegg. Heisen har en løftehøyde på 113 meter og kan ta båter på 3.000 brutto register tonn (brt).

Men tilbake til Nederland…..

Bygging av den første kanalen ble altså igangsatt av kong Willem I. Hans sønn Willem II var ikke spesielt opptatt av gravingen, men han brukte mye av sin tid til å slå ned den belgiske revolusjonen. Sønnen hans igjen var Willem III som fikk  bygget den nye kanalen som (etter litt modernisering) brukes i dag. Han fikk ingen sønner, men en datter som ble til dronning Wilhelmina - så konklusjonen må bli at det på tross av en kompliserte familieforhold så har det nederlandske monarkiet ikke vært spesielt kreative når det gjelder valg av navn i arverekkefølgen.

Groningen , Netherland

Allerede på 1300 tallet var Groningen et betydningsfullt handelssenter i Nederland - faktisk så betydningsfullt at Groningens dialekten ble den vanligste i hele landsdelen. I 1536 slo byen seg sammen spanskekongen Charles V for å bli underlagt Habsburger slektens styresett. Charles var en hellig romersk keiser og konge av Spania. Dette ble det bråk av, men først i 1594 ble byen gjenerobret av Nederlandske og Engelske soldater. Resultatet ble at Groningen igjen ble en del av det da var en Nederlandsk republikk. Universitetet i Groningen ble grunnlagt allerede i 1611 og der ble det allerede den  gang undervist i medisin, teologi, filosofi og nasjonale lovverk.

Teksten er oppdatert 2022 - bilder kommer senere

Haarlem, Noord-Holland, Netherland

Haarlem ligger bare 16 km. utenfor Amsterdam og har en historie som går lengre tilbake enn hovedstaden. Med 150 000 innbyggere er den fortsatt hovedstaden for regionen Noord-Holland. Her ligger det eldste registrerte huset i Nederland - det er Teylers Museum og i dette museet er det en unik samling av kunstverk. Det finnes også et annet museum i Haarlem som heter Frans Hals Museum. Her er det samlet verker av flere kunststudenter som startet sin karriere nettopp i denne byen.

Teksten er oppdatert 2022 - bilder kommer senere

Dachau, Bayern, Germany

Dachau er en tysk by i Bayern, omtrent 20 kilometer nordvest for München. Byens historie strekker seg tilbake til middelalderen, men den er dessverre mest kjent for noe langt mørkere - nemlig Dachau konsentrasjonsleir.

Dachau konsentrasjonsleir (KZ Dachau) var den første av de nazistiske konsentrasjonsleirene som ble opprettet. Den åpnet i mars 1933, bare noen uker etter at Adolf Hitler kom til makten. Opprinnelig var leiren ment for politiske fanger, men etter hvert ble den også brukt til å fengsle jøder, romfolk, homofile, Jehovas vitner, prester og andre som ble ansett som "fiender av staten".

Gjennom de tolv årene leiren eksisterte, ble over 200 000 mennesker fra hele Europa holdt fanget her. Titusenvis av fangene døde som følge av mishandling, sykdom, sult og henrettelser. Dachau ble et skremmende symbol på nazistenes brutalitet og umenneskelighet.

Etter krigen ble Dachau konsentrasjonsleir frigjort av amerikanske styrker i april 1945. I dag er leiren et minnested som er åpent for publikum. Besøkende kan se de bevarte bygningene, museene, gasskammer, krematorier og minnesmerkene som forteller den grusomme historien og lidelsene som fant sted her. Et besøk i Dachau er en sterk og viktig påminnelse om de mørkeste kapitlene i menneskehetens historie, og viktigheten av å aldri glemme. Dessverre er det tendenser til å snakke varmt om å bygge nye interneringsleirer blant noen av dagens autoritære ledere.

Bruk av slike leirer var derimot ikke en tysk oppfinnelse. Under det spanske opprøret på Cuba i 1890 brukte det spanske militæret slike leirer for å hindre at sivilbefolkningen skulle gjøre nye opprør. Den britiske generalen Robert Baden-Powell ledet forsvaret av byen Mafeking under Boerkrigen. I denne perioden tok han i bruk konsentrasjonsleirer for boerfamilier og afrikanske sivile, der tusenvis døde av sykdom og sult. Robert Baden-Powell brukte og et guttekorps til ordonanstjeneste i disse leirene. Det var den samme Robert Baden-Powell som etter krigen startet speiderbevegelsen (!).

Selv om disse leirene var forløpere til nazistenes system med konsentrasjonsleirer så er det viktig å understreke at de tyske leirene var betydelig mer brutale og at disse egentlig ble omgjort til tilintetgjørelsesleirer med industrialisert drap som formål. Leirkomandanten Theodor Eicke i Dachau regnes som en av de viktigste drivkreftene for etablering av slike konsentrasjonsleirsystemet i Tyskland.

—-oOo—-

Fotnote om Boerkrigene

Boerne var av nederlandsk, tysk og fransk avstamning etter  koloniseringen av Sør-Afrika på 1600 tallet og de levde stort sett som bønder  (ordet "boer" betyr  "bonde" på nederlandsk). De krevde uavhengighet fra England, noe som var årsakene til Boerkrigene i Sør-Afrika (1880-1882 og 1899-1902) I tillegg til soldater fra  kolonimakten og boer republikkene var det og frivillige fra et korps med nordmenn, som kjempet på boernes side.

Skann kodene eller klikk 

på logo for å lese mer

                
      knutjohansen.no                       Instagram      

Utrecht, Netherland

Rundt Utrecht finnes det tegn på bosetninger helt tilbake til steinalderen, men de første sikre tegnene på bydannelse er nedtegnet i kartene som Willem Bleau fikk laget rundt 1652. Man antar at byen startet som et romersk forlegning rundt år 50. Rhinens gamle løp var den gang grensen for Romerriket og dette fortet het først Traiectum. Dette ble til Trech på hollandsk og senere til Utrecht. 

Denne grenseposter for Romerriket ble stadig angrepet av germanere og i år 275 hadde romerne fått nok og forlot fortet. Etter dette ble det stille i nesten  400 år før man igjen ser livstegn fra Utrecht. Byen var da blitt senter for de kristne i Nederland, en posisjon byen hadde helt til 1579. I denne perioden ble det, for å markere Utrechts posisjon i kristendommen, til og med valgt en nederlandsk pave (Adriaan Florenszoon Boeyens). Han ble valgt i 1522 og var den siste paven som ikke var italiensk før Pave Johan Paul II. 

Teksten er oppdatert 2022 - bilder kommer senere

Kjeåsen. Vestland, Norway

Kjeåsen med utsikten mot Eidfjord

Historien om Kjeåsen startet under 1.verdenskrig. Da var det en soldat som desserter fra den tyske hæren. Han reiste til Norge for å finne et sted som var øde nok til at han aldri ble funnet. Da havnet han til slutt i Sognefjorden. Herfra vandret han over fjellet mot Hardangerfjorden og da han kom helt ut på kanten fant han et lite sted der han kunne livnære seg av en liten fjellgård. Siden det ikke fantes noen sti opp der fra Hardangerfjorden kunne han kontrollere hvem som kunne komme opp og hvem han ikke ville ha besøk av. Han laget seg stiger på de bratteste stedene og når lensmann eller skattefuten kom så kunne han bare trekke opp disse stigene slik at de ikke kunne fortsette - slik går i alle fall historien. Navnet Kjeåsen kommer muligens av at han ikke kunne ha andre dyr enn geiter på småbruket sitt og opphavet til navnet kom kanskje fra folkene nede i dalen så av og til så noen merkelige lys øverst i fjellsiden.

Anleggsveien opp til Kjeåsen

Da man noen hundre år senere skulle bygge Sima kraftverk måtte man ha en ekspansjons tunnel til kraftstasjonen inne i fjellet nede ved fjorden. Området rundt Kjeåsen ble valgt for denne tunnelen og dermed måtte man bygge en anleggsvei fra Eidfjord og helt opp til den lille gården - noe som i seg selv var en stor utfordring. I dag er det to store kraftverk i anlegget på Sima. Det er "Lang-Sima" som bla tatt i bruk i 1980 (500 MW med en fallhøyde på 1152 meter) og "Sy-Sima" som ble satt i drift i 1981 (629 MW med en fallhøyde på 620 meter). Til sammen er dette anlegget Norges 2. største kraftverk målt i installert effekt. Det som er spesielt med dette kraftverket er at det ikke finnes noen rørgater, men at alt vannet fra de store magasinene går i store loddrette tunneler til turbinene som står i store fjellhaller nede ved fjorden.

Den gamle taubanen på gården

---oOo---

Fotnote

En ekspansjons tunnel i slike kraftverk kobles sammen med selve turbinene slik at dersom disse må stenges så vil vannet ledes inn i ekspansjons tunnelen for å dempe det vanvittige vanntrykket i tunnelene. Alternativer er at dette vanntrykket ellers ville sprengt hele kraftstasjonen med turbiner og alt innhold rett gjennom fjellet og (langt) ut i fjorden dersom det trykket ikke var sikret i slike ekspansjons tunneler.  Utløpet av ekspansjonstunnelen måtte være over vannflaten på det øverste vannmagasinet for å unngå en vanvittig fontene...

Norges største kraftverk etter installert effekt er Kvilldal kraftverk i Suldal (1240 MW), dette inngår i Ulla-Førre anleggene. Kraftverkene på Tonstad (i Agder) inngår i Sita-Kvina anleggene og Kvilldal (i Rogaland) er begge mindre enn Sima kraftverk (i Vestland) målt i installert effekt, men hvis det måles i årsproduksjon så er de begge større enn Sima kraftverk. 11% av landets vannkraft og 27% av landets vindkraft produseres i Rogaland, mens 12% av landets vannkraft produseres i Agder.