Loshavn

Loshavn og Eikvåg ligger sør for Lista og like utenfor Farsund i Vest-Agder. Her finnes det kanskje best bevarte trehusmiljøet langs sørlandskysten. Man antar at det første huset ble satt opp i 1723. Loshavns historie er spesiell fordi en betydelig del av den såkalte kaperfarten (1807-1814) under Napoleons krigene hadde sitt utspring nettopp her. Offiserer og mannskap ble rekruttert og de tjente gode penger på denne virksomheten. Dette ble bl.a. benyttet til å unngå blokader med hungersnød og til å bygge opp det lokale samfunnet.

Kaperfart var regelrett sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet. Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Sir Francis Drake. Kaperen fikk utstedt kaperbrev av kongens representant i Kristiansand og dette gav dem en legitim rett til å drive med denne virksomheten. Det innebar også en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.

Dette var også hjemmehavnen til den mest effektive kaperskuten, «Vejviiseren». De hadde en netto fortjeneste på 550.000 riksdaler og det tilsvarte mer enn summen av det alle andre kaperskip i Norge hadde til sammen.  I disse årene hadde stedet også los-virksomhet parallelt med at de drev med autorisert kapring av engelske skip langs kysten. I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under «Den store nordiske krigen» (1700-1721). Under krigen med England (1807-1814) kunne norske kystskippere løse kaperbrev som ga rett til å kapre fiendtlige skip.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved i 1856, mens noen andre lan, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907. Loshavn er et typisk eksempel på et uthavn samfunn langs sørlandskysten som opplevde stor oppblomstring mellom 1700 og 1800, og som i dag fremstår som ferieparadis nesten uten fastboende.

Lista fyr

Farvannet utenfor Lista er Norges største skipskirkegård. I 1781 strandet det hele 8 skip utenfor Lista i løpet av høsten. Lista ble derfor høyt prioritert da utbyggingen av fyrvesenet kom i gang på 1800-tallet. Det første fyrtårnet ble tent i 1836 - et 34 meter høyt tårn i hugget granitt. Etter hvert ble det et problem å kunne skille de enkelte fyrlysene langs kysten fra hverandre. For å unngå forveksling ble det derfor reist ytterligere to fyrtårn på Lista i 1853. Ordningen med tre fyrtårn varte fram til 1872, og i disse årene var Lista Fyrstasjon verdens største fyrstasjon. I 1872 hadde oppfinnelsen av de nye blinkapparatene gjort det mulig å skille de enkelte fyrene fra hverandre ved hjelp av ulik lyskarakter. To av tårnene på Lista ble derfor demontert og flyttet – det ene til Svenner og det andre til Trøndelag. Fyret er fortsatt bemannet og det er 30-40.000 besøkende hvert år. Nærmeste tettsted er Borhaug eller Vestbygda. Det er en liten kuriositet at Kommunen og Statens kartverk bruker navnet Vestbygda mens Vegvesenet konsekvent benytter Borhaug. Stedet har en sterk tilknytning til havet og havnen ligger trygt innenfor flere rekker med kraftige moloer. Her bor det ca 1500 mennesker og stedet er nok mest kjent som en kjølig plass da det er få dager i året som ikke har enten sterk vind eller tett havtåke.

Ryvingen fyr

 

Ryvingen er Norges sørligste fyrtårn og ligger på østsiden av innseilingen til Mandal. Det første fyret ble tent 20 oktober i 1867 og var kun en oljelampe på toppen av et bolighus. Den lyste hvitt med et kort rødt blink hvert minutt og var i drift i over 30 år. På den tiden bodde det bare en fyrvokter her ute. Sjøfarende klaget stadig på at lyset var for svakt og i perioden 1895-1897 ble det bygget et nytt fyrtårn på 22,5 meter. Dette var på den tiden landets mest moderne fyrlykt med det nyeste av fyrteknologi. Når det sto ferdig 25. august i 1897 var dette den nest sterkeste fyrlykten i verden – 13 ganger sterkere enn i dag.

Den første fyrvokteren var Hans P. Wraamann fra Bergen. Etter hvert bodde det 5 familier her ute og på det meste var det over 30 personer med en egen skole ute på fyret. De betjente bl.a. en kullfyrt dampmaskin som leverte elektrisitet til fyret og trykkluft til den nye tåkeluren. I 1920 ble fyret bygget om til gassdrift og bemanningen redusert til en fyrvokter og assistenter. 1 1957 flyttet familiene på land og i 1987 ble fyret helt automatisert. Fyrstasjonen ble fredet i 1994 og er i dag et kulturminne i Mandal kommune. Selve tårnet ble laget av Kampen Jernstøperi i Christiania og mekanismen som sørger for lysblinkene var produsert av Barbier og Bernard i Paris. Fresnell linsen i tårnet er den originale fra 1897 og gir 4 blink hvert 40 sekund.

Harkmarksfjorden

Harkmarksfjorden ligger like øst for Mandal. Ytterst i fjorden ligger Selvåg som har fått sitt navn av selfangsten som foregikk her på 1700 tallet. Her bodde det også en kar som het Mikel rundt 1600 tallet, han er blitt tillagt utsagnet «Heiren i lunden – skipet i sunden – gir penger i pungen».  Mikkel drev allerede den gang handel med utlendinger. I bunnen av Harkmarkfjorden lå det i middelalderen et viktig handelssted. På 1500 tallet var dette truet av sjørøvere og storenka Kari – som da levde godt av den lokale handelsvirksomheten – beordret at man skulle sikre verdiene ved å stenge det trange innløpet til fjorden med en stor stein.  Sjørøverne ble holdt ute, men ingen handelsfartøy kom heller forbi og stedet forfalt som handelssted. Da flyttet handelsvirksomheten vestover til «de danske boder» som senere ble til Mandal. Stenen ble sprengt vekk på 1800 tallet og i dag er Harkmark fjorden en av de best bevarte hemmelighetene langs denne delen av sørlandskysten. Kikker man på sjøkartet er det lett å trekke den konklusjon at dette området er helt utilgjengelig med båt, men gjør et forsøk - det er satt opp staker på de aller fleste grunnene og innseilingen er mer oversiktlig enn du skulle tro. Idyllene ligger på rekke og rad. Mye av landskapet har vært dyrket og det står fortsatt en del utløer i området, men i dag er det meste i ferd med å gro igjen. Turområdene er derimot bevart. Område er også tilgjengelig hvis man ankommer med bil og det finnes et mangfold av merkete stier.  Området i Harkmark har en stor stamme med elg og rådyr.

Svinør

Svinør er et lite tettsted utenfor Åvik i Lindesnes kommune. Stedet har i generasjoner vært brukt som uthavn for værharde Lindesnes. Svinør er først gang nevnt i et kjøpebrev fra 1435. Her nevnes også naboøyene Skarvøy, Hammerøy og Olavsøy. I Valle kirke henger et stort gammelt maleri av Salige Hans Hansen og hans familie fra Holmen like utenfor Svinør. Maleriet er fra 1708 og har tidligere hengt både på Svinør og på Holmen. Årsaken til at bildet ble flyttet til kirken var at to av barna døde på vei til dåpen da båten de var i gikk på et skjær og sank.

I 1801 bodde det 110 personer på Svinør mens det bodde 62 personer på Vigeland, som i dag er kommunesenter i Lindesnes kommune. Under krigen med England 1807-14 ble det dårlige tider og mange av "de gamle" familiene som hadde holdt til på Svinør flyttet da fra stedet. Flere av husene ble overtatt av nøytralitetsvakter og man mener at flere av bryggen foran husene er bygget av soldater på den tiden. På Hammerø ligger det en engelsk hage med høye steinmurer rundt. Det var den engelske hummerhandler Harden som fikk bygd denne haven for seg og sin forlovede fra Hammerøy. I dag er haven under restaurering og Agder naturmuseum arbeider med at ballastplanter igjen skal blomstre i "Storhaven" eller "Kjærlighetshaven" som den også kalles.

Skolehuset i Svinør er kommunens eldste og ble bygd i 1860 og i 1908 gikk det 50 elever på skolen her. På det meste var det både posthus, tollstasjon, butikk, 2 skipsverft og 2 pensjonater på øyen. Rundt 1992/93 flyttet den siste helårsbeboer fra øya. I dag er det kun fritidsboliger igjen på Svinør.

Vrangfoss (Telemarkskanalen)

 

Vrangfoss ligger like nord for Ulefoss og er det største sluseanlegget i Telemarkskanalen. Det består av 5 slusekammer og en samlet løftehøyde på 23 meter. Slusene ble bygget mellom 1887 og 1892 og dette arbeidet var svært krevende. Det var et over 2 km. lang stryk i ulendt terreng som skulle forseres. Før slusene sto ferdige var dette den største flaskehalsen for tømmerfløting i kanalen – derav navnet Vrangfoss. Telemarkskanalen består av 2 kanalsystemer. Kanalen mellom Nordsjø og Skien ble åpnet 1. mai 1861 og har vært i kommersielt drift frem til 2006. Da ble det siste tømmerslepet fløtet gjennom. Fra Nordsjø kommer man helt opp til Notodden. Bandak – Nordsjøkanalen går fra Skien og helt opp til Dalen. Denne ble åpnet i 1892 og var den gang den raskeste reiseruten mellom Oslo og Bergen. Her var det kommersiell drift helt frem til andre transportmiddel overtok for båttrafikken. Kanalen har i tillegg til å være en viktig ferdselsåre også sikret stabile vann leveranser til de mange kraftverkene langs ruten, men kanskje mest av alt fungert som en effektiv flom sikring for de som bor langs kanalen. Andre sluseregulerte kanaler i Norge er det langt mindre kjente Halden vassdraget

(Tidl. besøk 2006, 2012, 2021)

Bergamo, Lombardia, Italia

Bergamo Città Alta 

Bergamo er en by i regionen Lombardia i Nord-Italia, omtrent 50 kilometer nordøst for Milano. Byen har en lang historie som strekker seg tilbake til antikken (Bergomum). Den var underlagt Republikken Venezia fra 1428 til 1797, og ble en del av Østerrike før den ble innlemmet i Italia. Bergamo er og kjent for sin todeling i en historisk øvre by og en moderne nedre by. 

Città Alta (Øvre by) er den eldste og mest berømte delen. Den ligger på en høyde ved foten av Alpene og er fullstendig omgitt av en lang, venetiansk bymur (Mura Venete), som har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2017. Città Alta er preget av brosteinsbelagte gater, middelalder- og renessansearkitektur med trange smug.

Città Bassa (Nedre by) er den nyere og mer moderne delen av Bergamo, som ligger på flatlandet nedenfor. Her finner du byens kommersielle sentrum med brede avenyer, moderne butikker, kafeer og kontorer.

"Funicolare" som går mellom mellom Città Alta og Città Bassa

De to bydelene er forbundet med bilvei, gangveier og en ganske spesiell kabelbane (Funicolare). De fleste av byens historiske severdigheter ligger i den gamle byen og her er noen forsslag:

• Piazza Vecchia er det historiske hovedtorget, ofte beskrevet som et av Italias mest harmoniske torg. Her finner du historiske bygninger som Palazzo della Ragione og tårnet Campanone (Torre Civica).
• Basilica di Santa Maria Maggiore er  kirken med et rikt interiør, bygget i romansk stil.
• Cappella Colleoni er et renessansekapell ved siden av basilikaen, kjent for sin dekorerte fasade.
• Duomo (Bergamo katedral) er byens katedral, som også ligger på Piazza Duomo.
• Mura Venete er den massive, bevarte festningsmuren som omkranser Città Alta. Muren flott utsikt mot Città Bassa og Alpene.
• Funicolare San Vigilio er en taubane fra Città Alta opp til borgen og utsiktspunktet San Vigilio for en panoramautsikt over hele byen og det omkringliggende landskapet.
  
  

Bymuren "Mura Venete"

Bergamo er og en allsidig industriby med tekstil-, maskin- og elektroteknisk industri. Matkultur i regionen Lombardia, og Bergamo spesielt, er kjent for sitt landbruk og regnes som et viktig sentrum for osteproduksjon i Europa, med flere D.O.P.-merkede oster. Byen er og lett tilgjengelig, da flyplassen Orio al Serio (BGY) – ofte referert til som "Milano-Bergamo" – er en viktig flyplass for lavprisselskaper. Byen har også gode togforbindelser til Milano.

Portonovo, Marche, Italy

Portonovo ligger på Adriaterhavskysten, litt sør for Ancono og midt i "Parco Regionale del Conero". Stedet har vært bebodd i hundrevis av år. Først fra Picenti, deretter av romerne og så av bysanterne. Fra slutten av middelalderen og frem til det 19. århundre var stedet i kirkens eie. Før det endelig ble italiensk var det også i en periode en del av en fransk enklave. Helt nede på stranden ligger den sjarmerende lille kirken St. Maria fra det 11. århundre og like ved ligger vakttårnet "De Bois". Dette ble bygget her for å forsvare havnen i Portonovo mot pirater. Her ligger også et gammelt fort som Napoleon fikk bygget etter at italienerne bekjempet en flåte med engelske skip i 1808. Napoleons fort, "Fortino Napoleonico", rommet en gang en bataljon på 600 soldater, men er nå bygget om til et lite og meget spesielt hotell - beliggende helt i vannkanten, på en kritthvit strand og innrammet av flere hundre meter høye hvite klipper.

Det er noe spesielt over dette stedet. I dag er det nesten ingen fastboende her, men like vel ligger en av Italias beste fiskerestauranter midt på stranden. Den er faktisk så spesiell at Lonley Planet har laget et eget program om familiebedriften "Da Emilia". Emilia var tydeligvis familiens overhode og restauranten tilbyr hennes retter i lokal tradisjon, alle behandlet og fulgt opp personlig av Marisina, yngste datteren Emilia, arving og verge av hennes berømte oppskrifter. 

Sirolo, Marche, Italy

Sirolo ligger ved klippen Monte Conero innenfor Parco Regionale del Conero. Den lille byen er smakfullt restaurert og ligger på det stedet der familien Conti Cortesa en gang hadde sitt privateide slott. Regionen Marche deler det ut egne flagg for å premiere spesiell verneverdige tiltak. Byen Sirolo har fått et av de elleve flaggene som finnes i regionen. Sirolo er en populær ferieby og det finnes et godt utvalg av både barer og restauranter. Underholdningstilbudet er stort og stemningen er kanskje på sitt høyeste når det hvert år arrangeres en Miss Italia kåring her. Fra byens torg tar det ca 10 min. å gå ned til stranden. Bakken er bratt, så man må nok regne med noe mer tid på returen.

Gubbio, Umbria, Italy

Når man kjenner historine til denne småbyen kan man lett få visse assosiasjoner til navnet. Byen ble egentlig grunnlagt i forhistorisk tid og her er det rester etter store boplaser helt tilbake til bronsealderen. I før-romersk til var dette en av de viktigste byene i regionen Umbria. Den gang var byens navn Iguvium. Her finnes det også et imponerende romersk teater - det 2. største bevarte romerske teateret som finnes i verden.

Norica, Marche, Italy

Norcia er fødebyen til St. Benedict, grunnlegger av Benedictiner ordren. Byen er derimot nesten like kjent for det grønne frodige fjellet som på avstand ser ut som det vokser rett ut av byens torg. Byen er grunnlagt på 1300 tallet og den gamle bymuren ligger fortsatt beskyttende rundt den gamle bykjernen - faktisk så beskyttende at det har begrenset byens muligheter for utvidelse. Innenfor bymurene finner det flere kilder med friskt vann. Dette ble spesielt utnyttet av de lokale Benedectiner munkene og gjorde det mulig for dem å dyrke opp da store områdene utenfor bymuren. Innenfor bymurene finnes det også en stor samling med kunstskatter fra middelalderen.