Kaperfart var regelrett sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet. Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Sir Francis Drake. Kaperen fikk utstedt kaperbrev av kongens representant i Kristiansand og dette gav dem en legitim rett til å drive med denne virksomheten. Det innebar også en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.
Dette var også hjemmehavnen til den mest effektive kaperskuten, «Vejviiseren». De hadde en netto fortjeneste på 550.000 riksdaler og det tilsvarte mer enn summen av det alle andre kaperskip i Norge hadde til sammen. I disse årene hadde stedet også los-virksomhet parallelt med at de drev med autorisert kapring av engelske skip langs kysten. I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under «Den store nordiske krigen» (1700-1721). Under krigen med England (1807-1814) kunne norske kystskippere løse kaperbrev som ga rett til å kapre fiendtlige skip.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved i 1856, mens noen andre lan, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907. Loshavn er et typisk eksempel på et uthavn samfunn langs sørlandskysten som opplevde stor oppblomstring mellom 1700 og 1800, og som i dag fremstår som ferieparadis nesten uten fastboende.
