Godt synlig fra alle kanter av Vangsnes står statuen av Fritdjof den Frøkne. Den ble avduket 31. juli 1913 og den gang var dette en begivenhet som vakte oppsikt i hele Norge. Det bodde bare 285 mennesker i den veiløse bygden ved Sognefjorden, men denne dagen regner man med at det var mellom 5.000 og 10.000 mennesker tilstede. Ute i fjorden lå båtene tett i tett, men det var nok spesielt et stort tysk krigsskip som viste best igjen. Om bord her var Keiser Wilhelm II, tidligere statsminister Christian Michelsen og mange flere prominente gjester. Keiseren var betatt av sagnet om Fridtjof den Frøkne og samtidig også en overbevist norgesvenn. Derfor hadde han gitt denne statuen til Norge og til Vangsnes - denne lille bygden han var så begeistret for.
Statuen er laget av den tyske billedhuggeren Max Unger fra Berlin, støpt i Tyskland og veide 14 tonn. Den gang var dette verdens største bronsearbeid. Sokkelen av stein er 10,5 meter høy og på toppen av dette står den 12,5 meter høye bronsestatuen av Fritjof. Hele monumentet står midt i en park og på en høyde med utsikt over både Vangsnes og Sognefjorden.
Historien om vikingen Fridtjof den Frøkne – som visstnok skal ha vært fra nettopp Vangsnes – er gjendiktet av svensken Esaias Tègner i 1825. Boken hans ble svært populær i Skandinavia og i Tyskland på 1800 tallet og den ble også keiserens ynglingslektyre. Keiser Wilhelm identifiserte seg nemlig med denne vikinghelten som i sin tid møtte stor motstand og fikk så mange fiender. Fridtjof var derimot en skikkelig folkehelt som seiret over sine motstandere og til slutt også fikk sin kjære Ingebjørg. Denne historien ble gjenfortalt med høytlesing for keiseren hver gang han besøkte Sognefjorden med sin yacht «Hohenzoller» - alltid eskortert av en mengde tyske krigsfartøy.
Nå var det ikke bare Fridtjof den Frøkne som begeistret keiseren. Han var også opptatt av historien om Kong Bele fra Balestrand. Kanskje var det ikke helt tilfeldig for visstnok var kong Beles datter Ingeborg på en eller annen måte involvert med Fridtjof den Frøkne fra Vangsnes. Uansett familiære bånd var det tilstrekkelig begrunnelse for keiseren til å sette opp en litt mindre statue i Balestrand også - og den er av kong Bele som sitter på en steinsokkel og kikker over fjorden mot Vangsnes. Kong Bele er for øvrig ikke bare nevnt i de gamle vikingsagaene, men også i Henrik Ibsens tekst "Brand" som er fortellingen om presten som stiller så store krav til seg selv at det ødelegger hele hans familie.
Keiser Wilhelm II reiste til flere steder i Norge, men var nok mest betatt av Sognefjorden og kanskje spesielt den lille bygden Balestrand. Med noen få unntak besøkte han Norge hvert eneste år fra 1889 og frem til 1. verdenskrig startet i 1914. «Det er magiske tråder som trekker meg til dette folket», sa keiseren ved flere anledninger. De få årene han ikke var i Norge besøkte han Sverige, men det ble han fort ferdig med. På sine turer i Sognefjorden besøkte han alltid Balestrand som ligger på nordsiden av Sognefjorden, med utsikt over til Vangsnes.
Hans daglige rutiner var enkle og forutsigbare, noe som bekymret hans livvakter selv i fredelige Balestrand. Det var morgenbad i fjorden, en spesertur langs fjellet og ofte et besøk hos den lokale bildekunstneren Hans Dahl. Båndene mellom dem var tette. Hans Dahl hadde bodd mange år i Berlin og keiser Wilhelm II utnevnte han senere til "kongelig prøyssisk professor i kunstmaling". Da Hans Dahl ble 70 år var keiseren tilstede ved en markering på Kvikne Hotell i Balestrand, hotellet som den gang var landets største trebygningen.
Nå var det ikke alle som var like begeistret for besøk av keiseren og hans følge. De kunne være opp til 500 mennesker med i hans reisefølge og deres rovfiske i fjorden ble uglesett. Dette endte opp i at keiseren måtte betale en kompensasjon til de lokale fiskerne som mistet levebrødet sitt. Dette bekymret derimot ikke keiseren stort for når Esefjorden var tom for fisk flyttet de seg bare til Fjærlandsfjorden der de fortsatte med sitt (nesten industrialiserte) rovfiske. Slikt sett var kanskje keiser Wilhelm II den første tyske turisten som kom på fiskeferie til Norge.
