Tiscali, Sardinia, Italy

På en tur til Sardinia vil det nok være en del steder som man ikke rekker å besøke. Nuragi landsbyen som ligger i den gigantiske hulen oppe i de 500 meter høye Tiscali fjellene er et slikt sted. Man tror at det en gang var mellom 20-30 hus i denne bosetningen. Hele landsbyen ligger inne i en hule med en stor åpning i taket og en smal skjermet inngang gjennom fjellet på den ene siden. Det hele minner om et hult gresskar. Stedet ble oppdaget av noen skogsarbeider for ca. 100 år siden og man antar at den lille byen inne i fjellet har var bebodd helt til romerne invaderte Sardinia etter krigene mot Karthago Selv om tidens tann har satt sitt preg på den lille spesielle landsbyen inne i fjellet er dette fortsatt et av de meste spesielle restene etter nuragi bosteder på Sardinia. Den best bevarte nuragi bosetninger på Sardinia heter Su Nuraxi og ligger like utenfor byen Baromini sør på Sardinia (se egen beskrivelse).

San Teodora

 

Den lille byen med det koselige navnet er i stadig vekst pga. en økende turistflom. San Teodoro ligger på fastlandet innenfor øyen Tavolara og er som flere småbyer i dette området trukket litt vekk fra sjøkanten. Området rundt består av lange hvite sandstrender og et spennende våtmarksområde like innenfor disse strendene.

 

Den mest berømte stranden heter Cinta Beach og våtmarksområdet innenfor heter Stagno di San Teodoro. Her kan man ta en tur med de lokale utleiebåtene for å betrakte fuglelivet mer på nært hold. Våtmarkene har store kolonier av både Flamingo og Hegre. Vannet inne i lagunen er krystallklart og man ser fiskene med det blotte øyet. Hele området dekker et areal på ca. 200 mål og er det siste av de store våtmarksområdene som er bevart sør for Olbia. Bebyggelsen rundt denne lagunen er både for fastboende og for feriegjester.

Noe av det spesielle med San Teodoro er at byen endrer karakter om kvelden. På dagtid ser det tilforlatelig ut som en nokså vanlig liten småby. Her finner du trange gater og små fascinerende torg, små butikker og et restauranttilbud som burde tilfredsstille en hvilken som helst gane. 

I det øyeblikket mørket faller skifter derimot hele scenen. Byen blir plutselig helt bilfri, gatene forandres fra travle handlegater til et stort spennende marked med opplyste salgsboder over hele byen. Dette skjer ikke en gang i uken (som er ganske vanlig i resten av Italia), men hver eneste dag gjennom hele sommersesongen. 

I en italiensk kontekst er ikke dette noen gammel by. Frem til midt på 1800 tallet bodde det bare 500 mennesker her, det var omtrent på det tidspunktet de oppdaget at  det var mulig å leve av turister. 

I Roma er det en kirke med nesten samme navn, den er bygget i år 600 og heter San Teodore. Man antar at den kirken har fått sitt navn etter pave Nicholas V. Dette var paven som i 1452 ga sine soldater ordre om å ta livet av alle som motarbeidet kristendommen. I 1455 ble han selv drept og (merkelig nok) omtalt som en martyr. Man finner heldigvis ingen spor av denne historien i San Teodoro - så her er det nok ingen sammenheng....

Tavolara, Sardinia, Italy

 

 

 

Den karakteristiske øyen Tavolara ligger like utenfor kysten nordøst på Sardinia og like ved småbyen San Teodoro. Øyen er smal og lang, men over 500 meter høy. På østsiden ligger en militær base og denne delen av øyen er derfor ikke tilgjengelig for allmenheten. Øyen er ellers frodig med en spesiell flora, noen sandstrender og mange klipper med huleformasjoner langs sjøkanten. 

På slike steder finnes det ofte spennende lokale historier - så også på Tavolara. Kong Carlo Alberto - som var konge av Piemonte og Sardinia i perioden mellom 1831 til 1849 - kom en gang på besøk til Tavolara. Det hadde nemlig spredd seg et rykte i hans lille kongerike om at geitene som levde ute på denne spesielle øyen hadde tenner av gull. Det viste seg jo at dette skyldtes et fenomen der tennene på de lokale geitene bare ble gullfarget på grunn av den spesielle vegetasjonen på øyen. På den tiden kongen ankom var det bare en eneste innbygger på øyen og hans navn var Paolo Berolini. Han hadde nok sine tanker om den naive kongen, men tok så godt imot det kongelige følget at Kong Carlo Alberto ble overfornøyd med responsen. Han ga derfor Paolo Barolini tittelen "Konge av Tavolara". I dag finnes det en liten landsby med en enkel lokal restaurant på øyen. På Tavolara og de 2 nærmeste øyene, Molara og Molarotto, bor det bare 150 mennesker, så det er vel kanskje unødvendig å si at kongeriket Tavolara nå er innlemmet i den italienske republikken. Det historien ikke sier noe om er hvorvidt denne Paolo Berilino noen gang røpte hemmeligheten med geitenes gulltenner.



 

Olbia

Olbia er byen du kommer til og som du reiser fra – uten å få med deg noen opplevelser av betydning.  Det er 20 mil over til det italienske fastlandet og dette er derfor en naturlig havn for tilreisende Italienere. På en tur gjennom sentrum ser det ut som om dette er byen som gjerne ville bli en stor ferieby, men som overhodet ikke fikk det til. Det mest praktiske her er at det finnes en flyplass og en cruisehavn

Sardinia, Italy

Sardinia har en lang historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Man antar at de første som kom hit gikk til fots over de naturlige sandbankene som en gang knyttet Sardinia til Toscana - sannsynligvis for mellom 450.000 og 150.000 år siden. Etter hvert (og lang tid) etablerte de nuragiske sivilisasjonene seg. Nuragene drev for det meste som krigere og sauebønder. De bygde sine hus som runde tårn - omgitt av kraftige murer - som var nesten uinntagelige for fienden. Den dag i dag finnes det over 7.000 bevarte rester etter slike bosetninger. De best bevarte er den over 3.500 år gamle Su Nuraxi (se egen beskrivelse) ved Barùmini, samt restene etter bosetningene ved Santa Antine og Losa.

De første fønikerne kom fra Karthago ca. 1.000 f.kr. og de slo seg først ned langs kysten i sør, ved det som i dag er byene Tharros, Nora, Bithia og Caligari. Romerne okkuperte store deler av Sardinia etter at den 1. puniske krigen ble avsluttet i år 241 f.kr., men først etter at de hadde avsluttet den 3. puniske krigen i år 146 f.kr. startet prosessen med å innlemme Sardinia og Corsica i det romerske riket. Samtidig tok romerne også kontroll over alle landområdene som Hannibal den store, hersker av Karthago, hadde tatt i Spania. Romerne kalte fønikere fra Karthago for punere, derav navnet på de puniske krigene. Utsagnet «for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» stammer fra det romerske senatet der dette ble gjentatt på hvert eneste møte de diskuterte hvordan romerne skulle håndterer den mektige Hannibal i sør. Etter disse krigene ble fønikerne fordrevet fra de nye landområdene og alle de etablerte byene deres på Sardinia ble overtatt av den romerske hæren. På tross av sterk motstand fra lokalbefolkningen fortsatte det romerske styre på Sardinia i over 700 år.

Den gang Romerriket gikk i oppløsning, ble Sardinia først okkupert av Byzantinere, deretter av Arabere og til slutt av Vandalene (nordiske vikinger) før styrker fra republikkene Genova og Pisa endelig fikk opprettet noenlunde orden på øyene. I over 400 år var det kongen av Spania som styrte på Sardinia og det varte helt frem til øyen ble et eget kongedømme under styre fra Østerrike (Savoi). Savoy familien regjerte i Italia helt frem til 1946. De er dermed et av verdens eldste og lengst regjerende kongehus. De ble etablert med kongemakt allerede i år 1003, i et område som ligger mellom dagens Frankrike, Italia og Sveits. Tilknytningen til Østerrike varte til Kongedømme Italia (1862-1941) ble opprettet. Monarkiet i Italia ble omgjort til Republikken Italia den 2. juli 1946.

 

I dag er Sardinia en egen autonom provins og mest kjent for sin fantastiske kystlinje med det krystallklare asurblå havet og de mange hvite sandstrendene. Dette er øyen man ennå kan føle å ha helt for seg selv, og hvor man virkelig kan oppleve den ekte italienske kulturen - og samtidig konstatere at den lange historien fortsatt er godt synlig.

Kysten rundt fjellene i sør byr på både gamle og nyere bysamfunn, mens det i nord lenge har vært ufremkommelig natur med noen små og isolerte bosetninger, de fleste med tilknytning til havet der handel og fiskerier har spilt en vesentlig rolle. En av de som så mulighetene i den fantastiske naturen nord på øyen var milliardæren prins Karim Aga Khan IV. Han iverksatte en plan for å gjøre Maddalena øyene i nordøst om til et ferieparadis for de overstadig formuende menneskene på jorden. Dette ble gjort gjennom etableringen av Consorzio Costa Smeralda, et konsortium som bestod av landeiere, mange investorer, politiske personligheter og en del kreative mediafolk. Resultatet er et av de mest eksklusive feriesteder i hele Middelhavet. Det er bl.a. her Silvio Berlusconi har sommerhuset sitt og det er her han har hatt de mest famøse og omtalte festene sine. Costa Smeralda betyr Smaragd kysten – og det er et dekkende navn på området.

Previous visits:  2009 - 2015

Tronåsen, Rogaland, Norway

Veien over Tronåsen og Bakke bru ble åpnet i 1844 som en del avDen Vestlandske Ho veg. Dette var den første systematisk planlagte kjørevei mellom Kristiania og Stavanger. Denne veien erstatter den gamle postveien n, en rideveifra midten av 1600 tallet. Bakke bru er Nordens første hengebro. Både veien og broen er nå fredet som nasjonalt kulturminne..

Den Vestlandske Hovedveg over Tronåsen følger omtrent den samme trassen som den ga mye rideveien fra 1600 tallet. Denne gikk mellom postgårdene i området og ble brukt når det ikke var mulig å reise med båt over Lundevatnet. 

Lundsvatnet med Moi i bakgrunnen

Parsellen fra Kristiania til Kristiansand stod ferdig i 1805. Arbeidet med veien Fra Kristiansand til grensen mot Rogaland startet i 1791 og stod ferdig i 1844. Veien over Tronåsen ble utført mellom 1835 og 1840. Veien ble planlagt etter et fransk prinsipp som var ganske vanlig på slutten av 1700 tallet. I praksis betød det at veien skulle gå mest mulig rett gjennom landskapet - noe som resulterte i bratte bakker og mange høye murer. Fundamentering og drenering fungerer fortsatt godt.

Vegstrekninger er bare ca. 5 km. lang, men terrenget er såpass bratt at det ble nødvendig å bygge flere svinger på 180 grader (8 på vestsiden og 3 på østsiden). Det bratteste partiet har en offisiell stigning på 1:4 og Postvesenet måtte bruke 2 hester for å dra lasset på den bratteste strekningen. Lokalkjente sier derimot at stigningen i flere av disse kurvene er lang høyere. Uoffisielt er stigningen i de bratteste kurvene på opp mot 35% på det meste. Til sammenligning sier dagens norsk vegstandard at max stigning skal være 6-8%. Vegbredden er 2,5 til 3,5 meter og på fylkesgrensen mellom Agder og Rogaland på toppen står det et gammelt grensemerke i stein.

1880 ble det vurdert å bygge en ny vei langs Lundevatnet. Disse planene ble det ikke noe av. Årsaken var nok at anleggskostnadene ble for høye og at det allerede var en planlagt jernbane som skulle gå mellom Flekkefjord og Egersund. I 1920 ble det gjort en del utbedringer på veien og  fra 1931 og noen år framover var veien en beryktet og fryktet del av Rally Montecarlo som da stertet i Stavanger. 

Da Sørlandsbanen i 1944 ble flyttet til det som den gang var Norges lengste tunnel, ble veien i 1946  lagt om til den gamle nedlagte jernbanetrassen og trafikantene slapp da den bratte og svingete veien over Tronåsen (samtidig ble og Flekkefjordbanen nedlagt, men det er ikke en del av denne historien så det må du lese mer om i et eget innlegg).

Bakke bru, Nordens første hengebro

Bakke bru er oppført i 1841 og 1844 og er Nordens første store hengebro for biltrafikk. Forbildet ble hentet fra Kalemouth Bridge ved Kelso i Skottland og Scotswood Bridge ved Newcastle Upon Tyne i England. Broen er laget med kjedestenger av smijern og leddbolter fra Næs Jernverk i Tvedestrand. Spennet er 53,5 meter langt. Landkarene er murt i tilhugget stein og brodekket er av tre. På østsiden av. Broen ligger den enda en bro som heter Bakkekleiva bru. Det er en steinhvelvsbrok på 13 meter. Broen ble fredet som kulturminne i 1959.

Flekkefjord banen, Agder, Norway

Midtveis mellom Moi og Flekkefjord i Vest-Agder ligger det et område som holder på en spennende samferdsel historie, spesielt gjelder dette for området mellom Lavoll og Flikkeid. Dette området fikk  i sin tid stor betydning for fjellbygden Tonstad sin tilknytning til havet. Før Flekkefjord banen ble åpnet her i 1904 gikk godstransporten inn til Lavoll (som egentlig betyr lasteplass eller lagerplass) med båt. Her ble varer og folk lastet om og trukket med hest og kjerre over Flikkeid til Lundevann. Så snart man var på Lundevannet gikk turen videre med ny båt inn til Lund (Moi) eller videre med båt opp elven Sira til Tonstad i enden av Sirdalsvannet. I 1866 ble det mudret opp en ny kanal mellom Grisefjorden og Loia og dette åpnet for en utvidet rutetrafikk på både Lundevann og på Sirdalsvannet. På Lundevann gikk det en dampdrevet rutebåt fra 1883 til 1953 og på Sirdalsvannet hadde de en tilsvarende rute i drift fra 1883 til 1946. Vannveiene er fortsatt åpne og kan benyttes av småbåter.

Den eldste vegen mellom Lavoll og Flikkeid var en ride og sledevei som ble anlagt på 1600 eller 1700 tallet (tidspunktet er noe uklart), men sporene etter denne gamle veien er fortsatt synlige i terrenget. Den første kjøreveien over Flikkeid var en del av den vestlandske hovedveien mellom Kristiansand og Stavanger. Denne stor ferdig i 1841 og gikk videre fra Flikkeid over Bakke bro og deretter over Tronåsen. Bakke bro er landets eldste hengebro og veien over Tronåsen er vernet. Uoffisielt er stigningen i de krappeste svingene opp Tronåsen på over 35%. Veien er godt skiltet, men den er enveiskjørt fra nord mot sør. Først i 1973 ble det åpnet en ny trase av den gamle hovedveien og den går der E39 nå ligger - som for øvrig er den gamle jernbanetraseen for Sørlandsbanen langs Lundevann.

Historien bak Flekkefjordbanen er sammenfallende med de samferdsel prinsippene som var gyldige i Norge den gang Sørlandsbanen ble anlagt. Tankene var at man ikke trengte legge jernbane via byene langs kysten for der kunne folk reise med rutebåter - man trengte derimot jernbane inne i landet for å kunne frakte tømmer på en mer rasjonell måte enn ved fløting på elvene. Derfor ble det anlagt en rekke sidespor både videre innover i landet og ut til utskiping lags kysten. 

Flekkefjordbanen fra Sira til Flekkefjord har en trase som delvis går i åpent landskap, delvis i tunneler og delvis som skjæringer i fjellsidene. Den sydligste delen av bane er godt synlig fra E39 og langs den gamle veien rundt Loga. På Lavold ble det laget en holdeplass og på Flikkeid ble den anlagt en større stasjon med dobbel spor, venterom og et eget vanntårn. Vanntårnet er bevart og står fortsatt i enden av det gamle stasjonsområdet. Tunnelen fra stasjonen på Flikkeid var en periode Norges lengste tunnel. Flekkefjordbanen er 1,7 mil lang, det tok 7 år å bygge den, den kostet 7 mill. kroner og 7 arbeidere omkom i anleggsperioden. 

I dag går det ingen tog på Flekkefjordsbanen, den inngår nå i en samling av 40 nedlagte lokalbaner i Norge. Skinnegangen ligger der fortsatt og det er mulig å leie dresiner på den gamle stasjonen i Flekkefjord for å sykle turen helt opp til Sira. Husk å ta med hodelykt for det er et par lange og mørke tunneler. Flekkefjordbanen inngår i «Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen». Vedlikehold, merking og rydding av anlegget utføres i dag av Flekkefjord historielag, Flekkefjordbanens venner og Statens vegvesen.

Ulefoss (Telemarkskanalen)

Ulefoss er et av landets og Europas eldste industristeder. Allerede på 1500 tallet var det flere sagbruk her, alle drevet med vann fra Ulefossen i Eidselva som renner mellom Flåvatn og Nordsjø. I 1657 ble Ulefos Jernværk etablert nedenfor fossen. Opprinnelig var navnet Holden Jernværk og det ble grunnlagt akkurat her fordi det allerede i 1652 ble oppdaget et drivverdig malm felt ved Fen som ligger like i nærheten. Samtidig kunne man utnytte fossen som energikilde til smelte- og bearbeidingsprosessene. Jernverket er fortsatt i drift og bedriften er med sin lange historie en institusjon i industri Norge. Hvis du nå fortsatt ikke helt husker hvor du har sett navnet Ulefos så er det på kumlokkene som ligger rundt omkrig i de fleste norske byer. Et annet produkt fra denne bedriften er etasjeovner i støpejern. Det er en konstruksjon som så dagens lys allerede i 1766 og som har vært i produksjon siden den gang. På 1800 tallet var det spesielt 2 familier som var toneangivende på Ulefoss. Familien Aal drev med sine sagbruk på nordsiden av fossen og familien Cappelen drev sitt jernverk på sørsiden av fossen. Jernverket ligger langs kanalen opp til slusene

Industrihistorie er et spennende tema og dette er litt spesielt å tenke på at den gang noen fornemme mennesker var samlet på Eidsvoll for å skrive en ny grunnlov (1814) så hadde allerede Ulefos Jernværk produsert støpejern i 157 år. Som om ikke det var nok hadde man flere hundre år før den tid rodd med brynesteinene fra Dalen og ned til Skien på disse vannveiene. Disse spesielle brynesteinene regnes som Norges aller første eksportartikkel.
 

Telemarkskanalen går fra Skien til Dalen. Den ble bygget for å kunne forenkle persontrafikken mellom Oslo og Bergen, for å gjøre tømmerfløtingen både enklere og raskere, men også for å kunne kontrollere vannstanden når det var flom i de store innsjøene. Kanalen er bygget i 2 perioder. Den nederste delen ble åpnet i 1861. På Nordsjø deler kanalen seg i to der den østlige kanalen går til Notodden og den vestlige fortsetter opp til Dalen.

Kanalen opp til Notodden fikk i starten en stor betydning for utskipning fra Norsk Hydro's gjødselfabrikker på Rjukan og Notodden. Kanalen opp til Dalen ble åpnet i 1892. På den 105 km lange strekningen fra Skien til Dalen er det 8 sluseanlegg med til sammen 18 sluse kammer og en løftehøyde på 72 meter. Mens arbeidet med å grave ut kanalen pågikk var det over 500 mennesker som jobbet på anlegget. Strekningen opp til Notodden er forbedret med automatiske sluseporter på grunn av nyttetrafikken til fabrikkene, mens kanalen og slusene på strekningen opp til Dalen er i original forfatning og drift - fortsatt med manuell åpning av alle sluseportene. Ved Ulefoss er det 3 sluse kammer med en høydeforskjell på litt over 10 meter. Det største sluseanlegget i kanalen ligger ved Vrangfoss (se egen beskrivelse)

Kanalbåten "M/S Victoria" er den eldste båten som fortsatt trafikkerer kanalen mellom Skien og Dalen. Den ble levert fra Aker Mekaniske Verksted i Oslo som bygg nr. 93 den 11. februar 1882, er 95 fot lang og sertifisert for 180 passasjerer. Fra 1882 og frem til 1953 var båten drevet av en dampmaskin. I 1953 ble den gamle dampmaskinen erstattet av en mer moderne dieselmotor. "M/S Victoria" er ikke den første, men den 4 båten i rekken av rutebåter som har trafikkert disse vannveiene. Den første var hjuldamperen «D/S Statsraad Stang», sjøsatt og tatt i bruk i 1851. Det var 10 år før hele Telemarkskanalen ble åpnet for vanlig trafikk. "M/S Henrik Ibsen" er den andre av kanalbåtene som i dag trafikkerer kanalen helt opp til Dalen. Den ble bygget i 1907 og er litt større enn "M/S Victoria". 

Paestum, Camnpanio, Italy

Et stykke sør for Salerno – ca. 3 timers kjøring sør for Napoli – ligger den gamle greske kolonien Paestum. Stedet er verdensberømt for de greske templene. Disse er godt bevarte – selv etter over 2.500 år med jordskjelv og naturkatastrofer. Man antar ut fra funn i byen at det var greske kolonister fra Sybaris som etablerte seg her ca. 600 år f.kr. De reiste over Adriaterhavet og fortsatte innover landet på de åpne slettene som ligger mellom de langsgående fjellkjedene Monti Picentini og Monti Alburni før de endte opp på kysten helt sør i Salernobukten. Stedet de valgte å slå seg ned var den gang midt i det etruskiske området, ved utløpet av elven Sele. Området ble da kalt Poseidonia og befolkningen var i hovedsak bestående av de greske kolonistene og lokale Lucianere, en del av Italias gamle urbefolkning. Ved elven Sele kunne de bygge en havn for de små fiskebåtene og leve av det de greide å dyrke i det frodige landskapet innenfor.

Nå var nok ikke disse grekerne så flinke med naturvern. Den gang var det store mengder med Pinje furu i området. De trengte treverk til bygging av byen og til å bygge nye og større båter, så da forsynte man seg relativt uhemmet av tømmeret. Resultatet av å hogge ned hele skogen var at det sumpaktige landskapet rundt endret seg dramatisk. Landet sank, vannet trengte inn over slettene og byen ble liggende midt inne i et våtmarksområde. Havnen forsvant og elven skiftet leie. Man forsøkte å heve husene, men uten hell og det hele endte til slutt opp med at byen ble forlatt.

 

I mellomtiden hadde de derimot greit å bygge en nokså komplett by. Det var anlagt 2 store gravsteder - et i hver ende av byen. Den ene tilegnet guden Hera og den andre tilegnet guden Athena. På en rett akse mellom disse gikk byens hovedgate. Den var 10 meter bred med 2 meter brede fortau på begge sider, alt belagt med et sirlig mønster av brostein. Langs hovedgaten lå de beste husene og her bodde «byens prominente innbyggere» på utstilling. Langs denne avenyen ble det og bygget 3 store tempel. Disse var inspirert av tempelet på Akropolis i Athen og tilegnet gudene Athena (Ceres tempelet), Hera (Heranion tempelet) og den greske guden Neptun. Hele historien til disse templene ble senere funnet som inskripsjoner på flere steder i byen. Her finnes også et lite og beskjedent tempel på ca. 10 kvadratmeter. Dette var det første de bygget til ære for at gudene hadde vist de første grekerne dette fantastiske stedet. Når romerne senere overtok byen ble det lille tempelet umiddelbart begravd siden det ble betraktet som et bygg for de som var henfalne til feil guder og religioner.
 

De religiøse preferansene har endret seg mange ganger opp gjennom historien og da kan det tilsynelatende virke merkelig at man ikke også ødela de andre gamle religiøse symbolene, men årsaken til dette er at det var mer praktisk å endre navn og funksjon på templene og heller ta det i bruk som handelskammer, varelager, markedsplass eller andre praktiske bygg. Det var tydeligvis enklere å endre status enn å bygge nye bygg. Om det var i respekt for gudene eller om det var rent praktiske årsaker vet men ikke sikkert, men alle templene er godt bevart. Teorien heller nok mest i retning av at de har hatt ulike funksjoner opp gjennom historien og at de er bevart fordi det har vært noen praktiske bygg for byens befolkning.

Etter at romerne overtok byen ble det også bygget et nytt forum midt i byen. Her ble det anlagt et lite amfiteater, et stort bad med kunstig oppvarmet vann, et bordell og et nytt åpent sted for all torghandel. Dette ble det nye stedet som byen samlet seg rundt. Templene fikk da stå uberørt lenge nok til at man innså den unike historiske verdien av byggverkene. Like ved byen ligger det et moderne historisk museum der alle gjenstandene fra byen er samlet. Her kan man også vandre gjennom hele byens historie. Her finnes gode bevis på at Paestum en gang må ha vært usedvanlig velstående og betydningsfull. Dette er spesielt synlig i de våpen, smykker og kunstverk som er samlet og utstilt her. I dag dekker det arkeologiske området 75 mål, ca. en tredjedel er utgravd og ingen vet hva som skjuler seg i de områdene man ikke har startet på.

...og til slutt en liten kuriositet er fra en litt nyere tidsalder. Da det skulle anlegges en ny vei gjennom området innså ikke anleggsfolkene verdien av de mange steinene de fant underveis og anla derfor veien rett gjennom et hjørne av byen. Det resulterte i at ingeniørene og de ansvarlige for den nye veien ble arrestert og idømt strenge fengselsstraffer. Dette var i den perioden man var relativt bevistløse i forhold til arkeologiske funn og lite ante de den gang at dette skulle bli en by som ville bli oppført som et unikt funn på UNESCO listen over verdensarven.

Sentiero degli Dei ("Gudenes sti")

 

Fra Agerola til Nocelle er det bare knappe en mil, men du må beregne at du bruker opp mot 3,5 timer å gå hele ruten - delvis fordi du blir bergtatt av den utrolige utsikten fra Salerno i øst til Capri i vest og delvis fordi terrenget er som en "berg og dalbane" med mange stigninger og høye stup. Stien snor seg flere hundre meter over havet og gjennom et terreng som fra sjøen ser helt ufremkommelig ut. Fjellene man beveger seg i heter Monti Lattari og ligger på Amalfi kysten.

 

De første som bosatte seg langs kysten her drev med fiske og bygde sine hus nede ved sjøen. Her  hadde de enkel tilgang til båter og fiskeredskaper og her kunne de dyrke sitrusfrukter i de sørvendte fjellsidene. De som bosatte seg lenger oppe i fjellene drev med landbruk i større målestokk. Dette var årsaken til at "Gudenes sti" ble anlagt der den ligger i dag. Dette var nemlig et gammelt eseltråkk som gikk mellom byene Agerola og Positano og den ble flittig benyttet til handelstrafikk mellom de gamle fiskerlandsbyene nede ved sjøen og de fruktbare landbruksområdene opp i fjellene. Trafikken langs sjøen var kun med båt da man anså det som umulig å bygge veier i det ulendte terrenget. Ny teknologi gjorde derimot dette mulig og selv om veiene er smale og svingete så er det stor trafikk på hele kyststripen.

 Stien heter egentlig «Sentiero degli Dei» og kalles også «Gudenes sti» på folkemunne. Går man fra vest (Nocelle) mot øst (Agerola) er det en stigning på 200 høydemeter. De ivrigste starter i bunnen av trappene helt nede ved sjøen i Positano, og da kan du legge til om lag 600 høydemeter før du er oppe i den lille byen Nocelle - og det er først her denne stien starter. Stiens høyeste punkt ligger på 700 moh. Her går man på en smal avsats mellom de 900 meter høye fjellene på den ene siden og det nesten uendelige stupet ned til sjøen på den andre siden. Stien passer ikke for folk med dårlige føtter, høydeskrekk eller rullator - og hvis du vil prøve deg så er det enklest å gå fra øst mot vest. Man kommer opp med egen bil eller med de lokale bussrutene til både Nocelle og Agerola.

Pompei, Italy

 

Pompei er en by som man bare må besøke mange ganger. Byens historie er lang og de aller fleste kjenner godt til hvordan den ender. Navnet var opprinnelig «Pompeia», som kommer fra det urgamle syd-italienske spåket Oscan. Den gang byen fikk navn var den bare en enkel bosetning ved foten av vulkanen Vesuv. Man antar at byen røtter går helt tilbake til 700 år f.kr. og at stedet ble valgt fordi de gamle handelsveiene mellom Cumae, Nola og Stabiae gikk nettopp her. Nyere utgravinger har vist at byen i en periode måtte ha vært erobret av Etruskerne - dette folkeslaget som en gang befolket Toscana, men som ingen visste hvor kom fra eller hvor de ble av.

 

Den 24. august i år 79 hadde vulkanen Vesuv et stort utbrudd. Den gang lå toppen av krateret på over 2.500 moh. og fjellet var da dobbelt så høy som det er i dag. Under utbruddet eksploderte 1000 meter av toppen på fjellet og vulkanen kastet aske, sten og magma 33 km. opp i luften. Byen ble totalt begravd i aske og pimpstein, men ikke skadet av lava. Asken fulgte vindretningen mot Pompei, mens lavastrømmen fant veien mot  havet og utslettet havnebyen Herculaneum. Byen Nola var da allerede ødelagt av et tilsvarende utbrudd som skjedde 1500 år tidligere (se egen beskrivelse om Napoli)

Etter utbruddet ble byen og dens historie gradvis glemt inntil midten av 1800 tallet. Da startet utgravingene for fullt og de har med noe små avbrudd fortsatt siden da. Historien forteller at det imponerende romerske teateret ble funnet ved en tilfeldighet. To av arkeologene som jobbet med utgravningene spiste lunsjen sin på de de trodde var en liten høyde utenfor byen. Den ene spente til en gresstue og oppdaget at den dekken en hogget stein. Under der lå det et komplett romersk amfiteater med plass til over 10.000 tilskuere.

Like ved ligger det et stort område som ble benyttet til opptrening for gladiatorene. I byen finnes det også et godt bevart romersk bad med flere store oppvarmede basseng, et bordell med veggmalerier over de ulike tjenestene som kunne tilbys, butikker og bakeri med fliselagte disker og vedfyrte ovner, hus med store hageanlegg, et forum for byens viktigste beslutninger og et amfiteater med en nesten perfekt akustikk - samt en egen  utstilling som viser restene etter de menneskene som ikke rakk å flykte under det voldsomme utbruddet.

 

 

Pink Floyd gjorde i 1975 et konsertopptak inne i amfiteateret («Live in Pompeii»), men det ble med den ene gangen. Arkeologene var bekymret for at det enorme lydtrykket skulle ødelegge deler av byen

Previous visits:  2001 - 2007 - 2015