Castello Scaligeri di Sirmione, Lombardia, Italy

 
Borgen Rocco di Scaligeri i Sirmione

Sirmione ligger på en smal halvøy i sørenden av Garda sjøen - Italias største innsjø - og er et sted man bare må besøke på en reise rundt sjøen. Halvøyen er knyttet til fastlandet via en bro som går gjennom borgen til den gamle ærverdige italienske adelsfamilien Scaligeri. Når de bygget borgen på denne måten kunne de kontrollere all trafikk inn og ut fra halvøyen. Det er vel en grunn til å anta at de som bodde på innsiden av borgporten var eid med hud og hår av den mektige familien og at de neppe unnlot å kreve skatter og avgifter av alt som foregikk eller ble solgt fra området.

Familien Scaligeri bodde opprinnelig i Verona og borgen er i samme bygestil som man finner igjen i flere sentrale bygg i sentrum av byen. Borgen i Sirmione heter Rocco Scaligeri og er en av flere borger som opprinnelig var i familiens eie. Den ble bygget på 1200 tallet og med de karakteristiske buede skyteskårene. Disse hadde en viss militær betydning, men hovedårsaken var nok at de bli bygget slik som en politisk markering (se siste avsnitt). Det ligger også en borg eid av familien Scaligeri ved Riva di Garda, helt i andre enden av Garda sjøen. Den heter "Rocco di Riva" og en i Malcesine som heter "Castello Scaligeri».

 

Den gang borgen ble bygget var det turbulente tider i Italia. I år 1263 startet familien Scaligeri sitt 127 år lange styre over Verona og omegn - og deres metode for å beholde makten var relativt kynisk og hensynsløs. Derfor fikk familien lokale kallenavn som "Mastino" (Mastiff) og "Can Grande" (Store Hund), men når de først satt trygt ved makten skapte de både ro og orden i en by som hadde vært herjet av ulike maktkamper mellom flere sterke familie klaner. Den verste var nok den pågående Visconti familien som på denne tiden regjerte store deler av nabo regionen Lombardia.

Scaligeri familien styrte i Verona og Veneto med jernhånd helt frem til byen ble inntatt av soldater fra Milano i 1387. Etter dette var det flere fremmede makter som tok kontroll over både Verona og store deler av regionen Veneto. I tur og orden ble de styrt av bystaten Venezia, Frankrike og Østerrike før Verona til slutt ble innlemmet i det forente kongeriket Italia i 1866.

 

Scaligeri familien var nok ikke så usiviliserte som datidens autokratiske ledere normalt var. De inviterte bl.a. poeten Dante Aligieri (1265-1321) til å bo ved deres hoff fra 1301 til 1304 og mens han bodde der tilegnet han siste del av verket "Den gudommelige komedie" til familien. Denne delen av Dantes verk heter "Paradiset", men om det var tiltenkt som en gest til familiens gjestfrihet sier ikke denne historien noe om. Dante døde for øvrig i Ravella på Amalfi kysten sør for Napoli (se egen beskrivelse). Ravella var den samme byen som skagen maleren Peder Severin Krøyer bodde i mens han malte sine mest berømte sommerbilder fra sandstrendene rundt Skagen - men det er en helt annen historie som ikke er spesielt populær blant danske nasjonalister.

,

Selv i dag går den eneste veien ut til halvøyen i Sirmione gjennom borgen. Veien er smal gjennom de gamle bygatene og man må ha en spesiell godkjenning for å ta med bil inn i byen - enten som fast innbygger eller som gjest på et av de få hotellene innenfor bymuren. Gjester og besøkende må derfor parkere bilen på utsiden av borgen og gå inn gjennom den omtale broen. Som en del av borgen ble det også bygget en egen havn som faktisk ligger innenfor murene. Her var det plass til både de lokale fiskebåtene og familiens egen flåte i tilfelle dårlig vær eller angrep utenfra. 

Grotto di Gutollo og “Jamaica Beach”

Helt nord på halvøyen ligger ruinene etter en gigantisk romersk villa som ble bygget av den relativt ubetydelige og ukjente dikteren Gutollo. Ruinen heter "Grotto di Gutollo". I dag kan man bare se grunnrisset av dette enorme byggverket og de omliggende hagene. Mange av steinblokkene fra bygget er fjernet og sikkert brukt til å bygge opp mange hus og gårder rundt omkring på halvøyen. Rundt borgen ligger et stort friområde med en strand uten sand, men med store flatere av stein ut i vannet - det er denne som heter "Jamaica Beach"

….og hvis du lurer på symbolikken i utforming av fasadene på mange av borgene i dette området så er det rett og slett et resultat av en politisk markering.  Før Italia ble samlet til et kongerike i var det styrt av flere autonome småstater og mindre kongedømmer. Av disse er det bare San Marino som fortsatt ikke er en del av Italia. Veneto området var lenge underlagt Venezia og de var mot paven i Roma. Derfor bygget de tårnene med en omvendt pavehatt - altså en form som peker nedover - i motsetning til hvordan man bygde i de regionene som var for paven i Roma. Venezia og Roma var de siste som ble innlemmer i det nye Italia, men disse borgene var da allerede bygget flere hundre år før dette….

Previous visits:  2005 - 2019  - 2025

Cefalù, Sicilia, Italy

Cefalu  ble grunnlagt av normannerkongen Roger II. Han var underveis fra Napoli til Palermo da skipet hans kom i havsnød langs kysten av Sicilia. Kong Roger - som til tider var veldig religiøs - ba om hjelp fra Gud og lovet til gjengjeld at han skulle bygge en overdådig kirke dersom han overlevde. Roger og hele hans mannskap reddet seg i land der Cefalu ligger i dag. Roger holdt sitt løfte og bygget kirken. Den står der fortsatt og dominerer i dagens bybildet.

Det er bare ca. 15.000 fastboende i Cefalu og byen ligger like ved foten av en 270 meter høye klippe (Rocca del Cefalu). På vei opp er det ca. 300 trappetrinn og en lang bratt sti. På toppen står restene etter det gamle Diana tempelet som arkeologene mener er bygget på en tidligere bosetning fra steinalderen. Det er også rester etter store sisterner for oppsamling av vann og to ringmurer som tyder på at klippen har vært et beskyttet sted under de mange konfliktene i Middelhavet.

Den lokale fiskehandleren i Cefalu

I den gamle Cefalu var det ingen som hadde innlagt rennende vann, men nede ved havnen var det en vannkilde. Her ble det gravd ut en vaskeplass ("Lavatoio Medievale") med rennende vann og her kunne byens befolkning (les: kvinner) komme med skittentøyet og få vasket dette. 

"Lavatoio Medievale"

På varme sommerdager var nok dette også en møteplass med muligheter for både nedkjøling og  fortrolige samtaler. Cefalu ble nesten helt ødelagt i krigen mellom normannerne og araberne, men kong Roger II hadde et spesielt forhold til byen og han stod for gjenoppbyggingen av byen slik den står i dag.

Katedralen som Roger II fikk bygget midt i sentrum er i normannisk stil og den er bygget i perioden mellom 1131 og 1240. Den er 71 meter lang og ligger ved byens torg, der torghandelen i dag stort sett er byttet ut med uteservering. De store kvadratiske tårnene stod opprinnelig for seg selv ved trappene opp til kirken, men er nå bygget sammen med selve kirkebygget. Restene etter kong Roger II sitt palass ligger like ved katedralen og det gamle torget.

Pittoreske småbyer på Sicilia dukker ofte opp i rulleteksten på mange gode filmer - slik er det også i Cefalu. Filmen med original tittelen "Mine aftener i paradis" fikk en Oscar for beste utenlandske film i 1988 og er nok best kjent som "Cinema Paradiso". I tillegg til en Oscar ble den nominert til 32 ulike filmpriser over hele verden og endte til slutt opp med å vinne 25 av disse. De ulike scenene i denne filmen er tatt opp i den gamle havnen i Cefalu, i nabobyene Castelbuono og Baheira, samt i Palazzo Adriano som ligger omtrent midt inne på Sicilia. Flmen «Cinema Paradiso» må ikke forveksles med filmen «L’Ultimo Paradiso» som er innspilt på Amalfi kysten sør for Napoli da denne filmen ikke er like sympatisk….

I dag er Cefalu kanskje mest kjent for sine strender og sin godt bevarte bydel fra middelalderen.

Borgund, Vestland, Norway

Borgund i Lærdal er nok mest kjent for sin imponerende stavkirke. Den ble bygget som en katolsk sognekirke i perioden mellom 1180 og  1250 og var i bruk helt frem til 1868. Da ble den erstattet av «nye» Borgund kirke som er bygget i dragestil og står ved siden av den gamle stavkirken. Begge kirkene har omtrent samme grunnflate, men pga. måten de er bygget på kan stavkirken romme 175 personer mens den «nye» kirken kan romme over 500 personer. Stavkirken er bygget av trestaver i en klassisk rektangulær form uten vindu, men med en dør på hver langside og i skuren. Taket er bygget som et spir med 6 nivåer fra bakken og opp til det høyeste punktet. 

Stavkirken i Borgund ble dedikert til apostelen Andreas. Han skal i følge sagnet ha vært broren til disippelen Peter i det nye testamentet. Andreas var i flg. Johannesevangeliet en fisker som ble apostelen til døperen Johannes. Han regnes også som Scotland skytsengel (St. Andrew). Andreas ble visstnok korsfestet i Hellas (omkring år 60). Han skal da ha blitt hengt på et kryssformet kors og dette korset er senere blitt kjent som Andreaskorset. Da tempelridderne herjet i Konstantinopel i år 1204 ble levningen av Andreas flyttet til Italia og oppbevares nå i krypten under kirken i Amalfi (se egen beskrivelse)

I hele Norge er det 28 bevarte stavkirker. Den mest imponerende er Borgund, men den eldste er Urnes stavkirke som står i Luster kommune. Den stod ferdig allerede i år 1130. Noen av materialene som er brukt under byggingen av Urnes stammer er fra tre tidligere kirker som må ha stått på samme sted. Den eldste av disse var angivelig fra år 950. Stavkirken på Urnes er på ingen måte like imponerende som den som står på Borgund, men den er bevart med alt originalt interiør og den står oppført på UNESCO liste over verdensarven.

Norges største stavkirke står i Heddal. Den ble også bygget som en katolsk kirke tidlig på 1300 tallet, men som en konsekvens av reformasjonen, mellom 1500 og frem til midt på 1800 tallet, var den i en så miserabel forfatning og det måtte gjennomføres flere store restaureringsarbeid for å klare å bevare den for ettertiden. Heddal ligger ved Notodden i Vestfold og Telemark. Luster kommune ligger på nordsiden av Sognefjorden mens den lille bygden Borgund ligger i Lærdal kommune på sørsiden fjorden - begge i Vestland fylke.

Sirmione, Lago d'Garda, Lombardia, Italy

Sirmione ligger på en smal halvøy i sørenden av Garda sjøen - Italias største innsjø - og er et sted man bare må besøke på en reise rundt Garda sjøen. Halvøyen er knyttet til fastlandet via en enkelt bro som går gjennom borgen til den gamle ærverdige italienske adelsfamilien Scaligeri. Dermed kunne de kontrollere all trafikk inn og ut fra halvøyen. Det er vel en grunn til å anta at de som bodde på innsiden av borgporten var eid med hud og hår av den mektige familen og at de neppe unnlot å kreve skatter og avgifter av alt som foregikk eller ble solgt fra området.

  

Familien Scaligeri bodde opprinnelig i Verona og borgen er i samme bygestil som man finner igjen i flere sentrale bygg i sentrum av byen. Borgen i Sirmione heter Rocco Scaligeri og er en av flere borger som opprinnelig var i familiens eie. Den ble bygget på 1200 tallet og kjennetegnes med de karakteristiske buede skyteskårene. Disse hadde en viss militær betydning, men hovedårsaken var nok at de bli bygget slik (som en omvendt pave hatt) for å protestere på pavemakten i Roma. Det ligger også en en borg eid av familien Scaliegeri ved Riva di Garda, helt i andre enden av Garda sjøen. Den heter "Rocco di Riva" og en i Malcesine som heter "Castello Scaligero"

 

På den tiden borgen ble bygget var det turbulente tider i Italia. I år 1263 startet familien Scaliegeri sitt 127 år lange styre over Verona og omegn - og deres metode for å beholde makten var relativt kynisk og hensynsløs. Derfor fikk familien lokale kallenavn som "Mastino" (Mastiff) og "Can Grande" (Store Hund), men når de først satt trygt ved makten skapte de både ro og orden i en by som hadde vært herjet av ulike maktkamper mellom flere sterke familie klaner. Den verste var nok den pågående Visconti familien som på denne tiden regjerte i nabo regionen Lombardia.

Scaligeri familien styrte i Verona og Veneto med jernhånd helt frem til byen ble inntatt av soldater fra Milano i 1387. Etter dette var det flere fremmede makter som tok kontroll over både Verona og store deler av regionen Veneto. I tur og orden ble de styrt av bystaten Venezia, Frankrike og Østerrike før Verona til slutt ble innlemmet i det forente Italia i 1866.

  

Scaligeri familien var nok ikke så usiviliserte som datidens autokratiske ledere normalt var. De inviterte bl.a. poeten Dante Aligieri (1265-1321) til å bo ved deres hoff fra 1301 til 1304 og mens han bodde der tilegnet han siste del av verket "Den gudommelige komedie" til familien. Denne delen av Dantes verk heter for øvrig "Paradiset", men om det var tiltenkt som en gest til familiens gjestfrihet sier ikke denne historien noe om. Dante døde for øvrig i Ravenna på Amalfi kysten sør for Napoli (se egen beskrivelse). Ravenna var den samme byen som skagen maleren Peder Severin Krøyer bodde i mens han malte sine mest berømte sommerbilder fra sandstrendene rundt Skagen - men det er en helt annen historie som ikke er spesielt populær blant danske nasjonalister.

Selv i dag går den eneste veien ut til halvøyen i Sirmione gjennom borgen. Veien er smal gjennom de gamle bygatene og man må ha en spesiell godkjenning for å ta med bil inn i byen - enten som fast innbygger eller som gjest på et av de få hotellene innenfor bymuren. Gjester og besøkende må derfor parkere bilen på utsiden av borgen og gå inn gjennom den omtale broen. Som en del av borgen ble det også bygget en egen havn som faktisk ligger innenfor murene. Her var det plass til både de lokale fiskebåtene og familiens egen flåte i tilfelle dårlig vær eller angrep utenfra. 

Helt nord på halvøyen ligger ruinene etter en gigantisk romersk villa som ble bygget av den relativt ubetydelige og ukjente dikteren Gutollo. Ruinen heter "Grotto di Gutollo". I dag kan man bare se grunnrisset av dette enorme byggverket og de omliggende hagene. Steinblokkene fra bygget er fjernet og sikkert brukt til å bygge opp mange hus og gårder rundt omkring på halvøyen. Rund borgen ligger et område som kalles "Jamaica Beach". Dette er et friområde med en strand uten sand, men med store flater av stein ut i vannet. 

Previous visits:  2005 - 2019  - 2025

Sentiero degli Dei ("Gudenes sti")

 

Fra Agerola til Nocelle er det bare knappe en mil, men du må beregne at du bruker opp mot 3,5 timer å gå hele ruten - delvis fordi du blir bergtatt av den utrolige utsikten fra Salerno i øst til Capri i vest og delvis fordi terrenget er som en "berg og dalbane" med mange stigninger og høye stup. Stien snor seg flere hundre meter over havet og gjennom et terreng som fra sjøen ser helt ufremkommelig ut. Fjellene man beveger seg i heter Monti Lattari og ligger på Amalfi kysten.

 

De første som bosatte seg langs kysten her drev med fiske og bygde sine hus nede ved sjøen. Her  hadde de enkel tilgang til båter og fiskeredskaper og her kunne de dyrke sitrusfrukter i de sørvendte fjellsidene. De som bosatte seg lenger oppe i fjellene drev med landbruk i større målestokk. Dette var årsaken til at "Gudenes sti" ble anlagt der den ligger i dag. Dette var nemlig et gammelt eseltråkk som gikk mellom byene Agerola og Positano og den ble flittig benyttet til handelstrafikk mellom de gamle fiskerlandsbyene nede ved sjøen og de fruktbare landbruksområdene opp i fjellene. Trafikken langs sjøen var kun med båt da man anså det som umulig å bygge veier i det ulendte terrenget. Ny teknologi gjorde derimot dette mulig og selv om veiene er smale og svingete så er det stor trafikk på hele kyststripen.

 Stien heter egentlig «Sentiero degli Dei» og kalles også «Gudenes sti» på folkemunne. Går man fra vest (Nocelle) mot øst (Agerola) er det en stigning på 200 høydemeter. De ivrigste starter i bunnen av trappene helt nede ved sjøen i Positano, og da kan du legge til om lag 600 høydemeter før du er oppe i den lille byen Nocelle - og det er først her denne stien starter. Stiens høyeste punkt ligger på 700 moh. Her går man på en smal avsats mellom de 900 meter høye fjellene på den ene siden og det nesten uendelige stupet ned til sjøen på den andre siden. Stien passer ikke for folk med dårlige føtter, høydeskrekk eller rullator - og hvis du vil prøve deg så er det enklest å gå fra øst mot vest. Man kommer opp med egen bil eller med de lokale bussrutene til både Nocelle og Agerola.

Positano, Campanio, Italy

 

Positano ligger i vestkanten av Amalfikysten. Ved første øyekast ser det ut som om husene er limt rett på fjellveggen. Realiteten er at de faktisk startet å bygge byen helt på toppen og at det deretter ble bygget nedover til sjøen. Byen preges av sommerturisme og er nok i bunn og grunn en badeby, med en viss sjarm og intimitet. Trange smug, små restauranter og en pittoresk bebyggelse. For å komme til sjøen med bil må man først kjøre den gamle hovedveien helt opp til toppen for deretter å kjøre en enda smalere enveiskjørt vei ned igjen. Underveis finnes det flere parkeringsmuligheter, så du kan like godt sette fra deg bilen og gå resten. Kjører du helt ned - og ikke finner en ledig parkeringsplass - er det bare å starte på en ny runde...

Fra den nederste parkeringsplassen er det greit å gå ned til stranden og de mange butikkene og restaurantene. Her er det et yrende liv fra badegjester på dagtid og restaurantgjester på kveldstid. Herfra er det også båtforbindelse vestover til Capri og østover til Amalfi og videre til Salerno

Like utenfor byen ligger en liten øygruppe av kalkstein. Den eies av noen berømtheter innen filmbransjen. Her er det bygget et usjenert sommerhus og disse øyene er så godt bevoktet at de ikke engang står oppført på kartet over området. Det er disse øyene man tror Homer brukte som bakgrunn for sine beskrivelser av Sirenene i historien om Odyssevs reiser. 

Fra toppen av byen går det en smal vei inn til det lille stedet som heter Nocelle. Veien går lenger enn du tror og ender til slutt opp i en liten parkeringsplass. Herfra kan man følge skiltene til starten på «Sentiero degli Dei» (se egen beskrivelse)

Previous visits:

2001 – 2007 – 2015

Amalfi, Campanio, Italy

I historiebøkene ble Amalfi nevnt allerede i år 500. Byen var en selvstendig republikk og maritim stormakt lenge før Venezia, Pisa og Genova tenkte i de baner. Allerede i år 848 var Amalfis store flåte med i Pave Leo IV's krig mot Saracenerne. I det meste av storhetstiden fra 977 til 1135 ble byen styrt av Duke Manso. På denne tiden dominerte Amalfi - med sine 70.000 innbyggere - hele middelhavsområdet. I 1146 ble byen okkupert av flåten fra Pisa og dermed startet nedgangstidene.

Forfatteren Renato Fucini har en gang sagt: "På dommens dag er det for de amalfitanere, som kommer til Paradis, en dag som alle andre". Når du har vært der ser du sammenhengen, selv om man ved første øyekast ikke ser mer enn torget og den smale hovedgaten. Ta en tur gjennom de mange smugene på begge sider. Her finner du en del av byen som ikke viser fra hovedgaten. Det er inne på  de små åpne plassene her du finner det rolige delen av Amalfi – og ikke minst de beste spisestedene.

Det finnes 3 alternative ruter for å komme til Amalfi på. Kommer du østfra med bil, kjører du gjennom Napoli, Salerno og Vietri, før du svinger vestover langs kysten. Kommer du vestfra kjører du fra Napoli, over fjellet til Positano og deretter østover langs kysten. Det siste alternativet er å ta den smale fjellveien rett over til Ravello. Du finner enkelt frem til Ravello hvis du bare finner ut hvor veien starter på Napolisiden. Uansett kan disse veiene være en utfordring for nervøse bilister. Den minner ikke så rent lite om en berg og dalbane tur. Du oppdager fort hvordan den lokale kjørestilen er. De fleste bilene har slått av speilene og på de få bilene der dette fortsatt henger på, er det som regel knust - et tydelig tegn på at kjørestilen er vel tøff og at marginene er tilsvarende små når bilene passerer hverandre på de den smale svingete veien. Vær også forberedt på at det alltid er plass til en motorsykkel, men at du sjeldent vet hvor den kommer fra eller hvor den har tenkt seg.
  

Denne kyststripen, Amalfikysten, går mellom Positano i vest til Vietri i øst. Mellom disse 2 byene finner du Amalfi, Ravello, Majori, Miniori og Salerno. Hele kyststrekningen er oppført på UNESCO listen, som en del av verdensarven. Området besøkes av millioner av turister hvert år, men har tross dette greid å bevare sitt originale særpreg. Her finnes ingen moderne urbane hotell, i det minste ikke eksteriørmessig. Det finnes derimot ganske mange koselige og romantiske små hotell og pensjonater, inneklemt i de mange trange smugene.

Og til slutt….

Henrik Ibsen bodde i Amalfi ved flere anledninger, bl.a. da han skrev «Et dukkehjem». Da han skrev «Gjengangere» bodde han i Sorento på nordsiden av Amalfikysten og like sør for Napoli. Da han skrev «Peer Gynt» bodde han på øyen Ischia nord i Napolibukten.

Previous visits:  2001 – 2007 – 2015

Ravello

Ravello ble grunnlagt ca. år 500 og hadde sin storhetstid mellom år 839 og år 1200. Byen hadde tette relasjoner til Amalfi helt frem til de nektet å delta i Amalfi's krig mot Guiscardo. Da ble det raskt slutt på det samarbeidet.

Navnet på byen gjør at du kanskje tenkte at det var her M. Ravel skrev "Bolero", men det stemmer ikke. Det var derimot her Richard Wagner skrev «Klingors magiske hage» inn i sin berømte opera «Parsifal» (1880), det var her D.H. Lawrens skrev "Lady Chatterleys elsker" og det var også her Skagen maleren P.S. Krøyer malte sitt siste maleri i 1890, av sin kone Marie sittende i værelse foran terrassedøren. I et av hennes mange brev hjem står det bl.a. "dette er Paradis, man måtte være lykkelig i Ravello". Andre berømtheter som har vært faste gjester i byen er er Jackie Kenney, Greta Garbo, Gina Lollobrigida og Humphrey Bogart, Virginia Wolf, Gore Vidal, M.C. Escher og Sara Teasdale. Byen har 2 fasjonable hotell - Pensione Palumbo og Cumpá Cosina i Via Roma. Her finnes det flere autentiske bilder fra den gang.

Byens plassering er spesiell. Den ligger på toppen av en klippe - ca. 350 meter over havet og med en utrolig utsikt. Her ser man ut over nabobyene langs store deler av Salernobukta og Amalfi kysten. Dette er ikke noen stor by og heller ikke en by omringet av forsvarsverk. Det kan kanskje skyldes at den ligger en tanke utilgjengelig til.

For å komme til Ravello har du flere valg. Kommer du med bil bruker du nok store deler av dagen for å finne en parkeringsplass og hvis du bestemmer deg for å gå opp - har du neppe mer pust igjen den daqen. Den enkleste måten er å ta rutebussen fra Amalfi, men vær forberedt på at sjåføren snakker i mobiltelefon, spiser is og flørter med passasjerene, mens han sneier hushjørner og fjellknauser på den utrolig bratte og svingete veien. Hold hode og hender på innsiden av den åpne bussen - ellers risikerer du at de kommer hjem med en annen bil. Det går og en smal sti mellom byene Ravello og Miniori, som er nabobyen til Amalfi. De aller sprekeste jogger opp trappene, mens de som er litt mindre spreke tar heller turen nedover. Hvor mange trappetrinn det er skal være usagt, men det er mange.

Previous visits:  2001 – 2007 – 2015

Minori, Italy

Den lille byen - med røtter helt tilbake til romertiden - ligger like øst for Amalfi og er nærmes klemt flat mellom stranden og det bratte fjellet bak. Hovedveien gjennom byen går ikke ned på bakken, men er bygget oppe på taket av den nederste husrekken mot stranden. Bak denne husrekken ligger det flere små strandbarer rundt et sjarmerende lite torg. Herfra går det en gammel gangvei over til Amalfi. Den starter mellom husene nede på torget og går i flere trange smug og passasjer mellom de små husene før den ender opp på den åpne plassen foran byens kirke – som på vanlig katolsk vis er betydelig overdimensjonert i forhold til byens folketall. Kirken ble bygget på 1100 tallet og heter Santa Trofimena. I krypten ligger relikviene etter Amalfis gamle skytshelgen. Herfra kan du enten gå videre langs bilveien eller fortsette gjennom enda flere smug og passasjer til du kommer ut i sentrum av Amalfi. En av fordelene med disse smale gangveiene mellom husene er at du kan gå hele strekningen tørrskodd for de er nemlig bygget som hvitkalkede tunneler i bakkant eller under husene. En av årsakene til dette er kanskje at det var i Minori den stolte sjøfartsnasjonen Amalfi lagret sine arsenaler og at man ved å bruke disse smugene kunne bevege seg utsett mellom havnen og våpenlageret i Minori. En tur gjennom disse smugene gir et godt bilde av hvordan livet i disse byene må ha vært i tidligere tider. Det er også mulig å gå øst over i retning Maiori eller nordover og opp den bratte stien til Ravello (se egen beskrivelse). 

Previous visits: 

2001 – 2007 – 2015

Amalfikysten, Campanio, Italy

Amalfikysten ligger ca. 1,5 times biltur sør for Napoli og strekker seg fra Salerno i øst og helt ut mot Capri i vest. Bilveien langs det meste av Amalfikysten henger midt mellom sjø, himmel og jord. Veien byr på fantastisk utsikt i nesten hver eneste sving. I gamle dager var det bare de gamle eseltråkkene som var mulig å bruke mellom byene (se egen beskrivelse av «Gudenes sti»). På begynnelsen av 1900 tallet startet man å bygge bedre veier og da kom også turistene. Strekningen kalles ikke uten grunn «den gudommelige kysten». Kyststrekningen ligger godt skjermet for kalde vinder fra nord og med utsikt rett mot solen i sør. Dette er nok en av grunnene til at det dyrkes mye sitrusfrukter langs hele denne kyststripen.

Etter hvert som veiene ble ferdige kom også mange kunstnere og forfattere for å slå seg ned i det gode klimaet, noe flere av byene fortsatt bærer et vist preg av. Langs denne kyststrekningen ligger byen Ravello der Wagner skrev «Klingors magiske hage» inn i sin opera «Parsifal». Kalksteinøyene sør for Positano regnes som Sirenes hjemsted og ble berømte etter Homers beskrivelser i tekstene om Odyssevs reiser. Kyststrekningen har fått sitt navn etter den mest betydningsfulle byen – Amalfi. Dette var en gang en byrepublikk med store sjøfartstradisjoner og som i sin storhetstid var like betydningsfull som både Venezia, Genova og Pisa. Å se kysten fra land er spennende, å se kysten fra sjøen er formidabelt.

 Previous visits:  2001 – 2007 – 2015