Narvik ligger innerst i Ofotfjorden i Nordland fylke. Byen har en historie som går langt tilbake med en urgammel samisk bosetning. Først på 1800-tallet begynte byens moderne historie å ta form da området ble et viktig senter for utskipning av jernmalm.
Hålogalandsbrua
I 1884 ble Narvik offisielt etablert som by og i 1902 ble Ofotbanen, som går mellom Narvik og Kiruna, fullført. Denne jernbanen ble avgjørende for transport av jernmalm fra de svenske gruvene til den isfrie havnen i Narvik og dette bidro sterkt til byens økonomiske vekst. Gruveselskapet LKAB setter fortsatt sitt preg på Narvik
Etter at det svenske kongeparet Gustav V og Victoria av Baden var på besøk for å se på Ofotbanen i 1887 ble stasjonene i enden av banen gitt navnet Victoriahavn. Kong Gustav V var på den tiden konge i Sverige og kronprins i Norge. Hans far, kong Oscar II, var den siste unionskongen. Da Gustav V ble konge ville han ikke krones og han innførte også en mer folkelig stil på hoffet. Andre høydepunkt i hans liv og død var at han i ungdommen ble behandlet med elektriske støt for å få en bedre kroppsholdning og at han ble han begravd på Riddarholmen i Stockholm da han døde i 1950.
The Artic Express
Navnet på gården som lå der banen sluttet var Narvik og i 1901 bestemte det norske stortinget at navnet på endestasjonen skulle endres fra Victoriahavn til Narvik. Dette ble derfor navnet på byen som vokste opp utover 1900 tallet. Hva kongen tenkte om dette er ikke en del av denne historien.
Fredsmonument i byparken
Under 1. verdenskrig spilte Narvik en viktig rolle som en av Europas ledende havner for utskiping av jernmalm. Den britiske regjeringen var spesielt avhengig av jernmalm fra Narvik for sin krigsindustri, og byen ble et viktig mål for tyske styrker (som var minst like avhengige av jernmalm til sin egen krigsindustri). I 1916 ble jernbanestrekningen forsterket for å øke kapasiteten på malmtransporten.
Under 2. verdenskrig ble Narvik invadert av tyske styrker som ønsket å sikre kontrollen over både havnen og jernmalmen. Under denne invasjonen kjempet britiske, franske og polske tropper mot de tyske invasjonsstyrkene. Til tross for betydelige ødeleggelser i byen, klarte de allierte å gjenerobre Narvik midlertidig, men måtte trekke seg ut etter kort tid på grunn av den tyske overmakten.
Fredsmonument i byparken
Etter krigen ble Narvik gjenoppbygget, og byen fortsatte å utvikle seg som en viktig havneby. Men denne gjenoppbyggingen gjorde definitivt ikke byen til noen arkitektonisk perle - hvis man ikke tar med den nye bebyggelsen som kryper oppover Narvikfjellet.
Fredsmonument ved Narvik Krigsmuseum
Narvik har også utviklet seg som en turistdestinasjon med fjorder, fjell og spektakulære landskap. Narvikfjellet, som er et populært skisted, tiltrekker seg besøkende fra inn- og utland. Narvik søkte om å arrangere Alpin VM i 2027, men FIS ga arrangementet til Crans Montana i Sveits. Det leveres nok en ny søknad om å arrangere VM i 2029, Norge har tross alt hatt verdens beste alpinlandslag de siste sesongene. På Narvikfjellet er det 6 heiser og 15 nedfarter. Men det dreier seg ikke bare om naturopplevelser. Byen har også et rikt kulturliv og er vertskap for flere festivaler. Her er det også flere museer som viser byens dramatiske historie, inkludert Narvik Krigsmuseum og Ofoten Museum.
"Bifrost"
Det første skiftelokomotivet som var i bruk for lossing av malmvogner var «Bifrost». Det var et damplokomotiv som veide over 20 tonn og hadde 1.500 liter vann og 1.000 kg. kull ombord. I dag ser det ut som om det drives av en enkel robotklipper….
"Bifrost"
Like sør for byen ligger Stetinden (1.393 moh.). Dette fjellet er kåret til Norges nasjonalfjell - ikke på grunn av høyden, men mer på grunn av den spesielle formen. Fjellet kalles og "Ambolten" på folkemunne og ble i gamle dager brukt som seilings merke når man skulle inn Ofotfjorden.
På toppen av fjellet skulle det ifølge et gammelt sagn finnes et lite tjern med gull, men der var visstnok også reiret til en kjempestor ørn. En lokal bonde fra Tysjord mente at denne ørnen tok sauene hans og det ville han ha en slutt på. Ingen hadde til da klart å klatre opp til toppen av fjellet så han sydde seg derfor inn i et saueskinn og håpet at ørnen ville tro han da var en sau og ta han med seg opp til reiret – og så skjedde. Vel oppe på toppen skar han seg ut av skinnet og satt fyr på reiret. Den store fuglen kom da tilbake med masse sjøvann i fjærene, men den greide ikke å slukke bålet. Den kreative bonden pakker ned gullet og startet på nedturen. Hvordan han greide det sier ikke historien noe om, så det får bli en uløst gåte siden ingen på den tiden hadde greid å klatre verken opp eller ned dette fjellet.
De første som nådde toppen av Stetinden var Alf Bonnevie Bryn, Ferdinand Scheldrup og Carl William Rubenson i 1910 (samme år som de for øvrig også var de første på toppen av Svolværgeita). 50 år senere introduserte legenden Arne Næss bolteklatring i Norge og han fant mange ulike ruter opp til toppen, både på sommer og vinter, og da fikk han betegnelsen «Kongen av Stetind».
En liten kuriositet er at det på denne tiden var mange kjente klatrere som reiste rundt i Norge. Engelsksmannen William Cecil Slingsby var en av disse. Han var blant de første som nådde toppen av over 50 av de høyeste fjellene i Norge. Mens Arne Næss kalte Stedinden «Norges vakreste fjell», sa William Cesil Slingsby at dette måtte være «Norges styggeste fjell». Hans vurdering var at det helt udiskutabelt var Norges 3. høyeste fjell, Store Skagastølstind (2.405 moh) som var Norges vakreste fjell. Muligens var dette fordi han selv var den første som nådde toppen av dette fjellet i 1872. Uansett delte meninger om Stetinden så har Narvik kommune satt profilen av fjellet inn i sitt kommunevåpen.
Et av de få norske fjellene som ikke ble besteget av Cesil Slingsby er faktisk Galdhøpiggen (2.469 moh.). Den første på denne toppen var bonden og spellemannen Steinar Sulheim fra Lom i 1850, men det var ikke av eventyrlyst. Han hadde bare hørt at det skulle være «bra å gå i motbakke når man hadde vondt i bringa». Han tok dette til bokstavelig og stoppet ikke før han sto på toppen av Galdhøpiggen, men det får bli en annen historie....
