Monti Peloritani

Det finnes to store elver som renner rundt vulkanen Etna. I sør er det elven Fiume Sieto og i nord er det elven Alcantara. I flomsesongen er begge store og betydningsfulle elver, men i tørkeperioden er de omtrent helt tørrlagt. Selve elveleiet langs Alcantara er så stort og omfangsrikt at man knapt legger merke til den lille fjellbyen Monti Peloritani som ligger midt imot oppe i fjellsiden. Denne byen er ikke beskrevet i en eneste turistbrosjyre eller reisehåndbok. Den ligger bare der utenfor allfarvei – og selv om det ikke er en dråpe vann å se får man et innblikk i hvordan det må se ut her når de tørre slettene i dalbunnen blir fylt opp med frådende vannmasser.

Kommer man nordfra kjører man et stykke langs elven Alcantara før man krysser over en smal bro. Det er akkurat da du oppdager en ryddig, ren og fin by – midt i mot oppe i fjellet inn under Etna. Inne i byen går tydeligvis livet på hvilepuls. På benkene sitter de klassiske italienske damene og snakker lavmælt seg imellom, på boccia banen inne på byens torg står mennene og gestikulerer mer høylytt mens de engasjert fortsetter spillet og inne i de små barene sitter resten av den lokale befolkningen og tar livet med stoisk ro.

Så lurer man jo på hva disse menneskene som bor her oppe egentlig kan leve av. Svaret kommer etter at vi har passert byen og er på vei videre opp til fjelltoppen bak.  Her dukker det ene lille gruvesamfunnet etter det andre opp. Noen er tilsynelatende vedlikeholdt, mens andre åpenbart er forlatt og nokså overgrodde. Det er ingen synlige tegn på at noen av disse gruvene fortsatt er i drift. Det er da man innser at Monti Peloritani må ha vært den lokale "hovedstaden" for denne industrien, men også at det ikke lenger er denne gruvedriften som er den viktigste inntektskilden for byen befolkning. 

I Italia er det dessverre ofte slik at når man kommer litt utfor allfarvei så blir det mer søppel langs veiene, mer støy inne i tettstedene og til tider også flere avmålte og tilsynelatende lite turistvennlige italienere. Her var inntrykket det motsatte. På vei inn til byen var det ikke et eneste papir å se, kantene langs veien var nyklippet (og det finner man ikke ofte i Italia), gatene er ryddet og feid for søppel og det var plassert ut benker (uten graffiti) på hvert eneste grøntareal eller utsiktspunkt gjennom hele byen. Om årsaken kan være den utrolig flotte beliggenheten og utsikten til dalen under eller om det skyldes andre forhold skal ikke være sagt, men uansett var dette en positiv opplevelse på en litt regntung ettermiddag.