Vikafjell, Vestland, Norway

Hopperstad stavkirke, Vik i Sogn

Vikafjellet ligger mellom Sognefjorden og Hardangerfjorden. Terrenget brukes flittig til både rekreasjon, jakt og fiske. Bergen & Hordaland Turlag er de som kanskje først «fant» og siden markedsførte Vikafjellet som turområde. Mange av deres merkede turer inn til den tilstøtende Stølsheimen starter på Vikafjellet og Bergen & Hordaland Turlag har vært aktive i dette området siden 1950 tallet.

Veien over Vikafjellet går mellom Vikøyri i Sognefjorden og Voss i Hordaland. Det er en helårsvei, men den er blant de som er vanskeligst å holde åpen om vinteren. Enkelte år er den bare sporadisk åpen og verst var det i 2007 da den blåste igjen hver dag og bare var åpen eller kolonne kjørt annen hver dag gjennom hele vintersesongen. I de senere år – med mindre snø - er det nok enklere å holde disse veiene åpne, men til sammen er norske fjelloverganger steng i nesten 5.000 timer hvert år og kostnadene som går med for å holde disse åpne er formidable. I nasjonal transportplan ligger det inne forslag om å lage en tunnel, men foreløpig er det nok kraftutbyggingen (med tilhørende tunnelsystem) som dominerer dette fjellpartiet.

Hopperstad stavkirke er antakelig bygget rundt år 1130. Kirken ble kjøpt av Fortidsminne foreningen i 1882 og restaurert i 6 år av arkitekt Peter Blixen (fra 1885 til 1891). Den gangen brukte man Borgund stavkirke i Lærdal som modell for restaureringen. Ornamentene på kirken er like de som man finner på Urnes stavkirke i Luster og det kan bety at det har stått en gammel stavkirke her før Hopperstad stavkirke ble bygget.

Seljestad, Vestland, Norway

Mellom Seljestad (sør for Odda) og Røldal ligger den gamle veien over Seljestadjuvet. Strekningen har vært i bruk i hundrevis av år, både som handelsrute over fjellet og som ferdselsvei for pilgrimmer på vei til det magiske krusifikset i Røldal Kirke.

Den mest berømte personen som dro over her var nok like vel postmannen Gunnar Turtveit. I 1903 var han på vei over fjellet med posten, men denne dagen ble han tatt av et stort snøras. Etter 56 timer under snøen greide han endelig å grave seg ut med sitt eget posthorn. Langs den gamle veien over fjellet står det en minneplate på det stedet han ble tatt av raset.

Det går egentlig 3 forskjellige veier over dette fjellet – eller rette sagt, det går to gamle veier over fjellet og en ny vei gjennom fjellet. Den siste lar vi ligge i denne omgang. De to andre veiene er den gamle "allemannsvegen" som egentlig var den opprinnelige vandreveien, men som nå stort sett bare er en sti med noen rester av støttemurer. Den andre er den gamle "ferdavegen" som på tross av en relativt dårlig forfatning fortsatt er kjørbar i begge retninger. Riktig nok er det lite møteplasser så kjør forsiktig for her har du ikke lyst å rygge.

Langs den gamle "allemannveien" er det varder som viser at du er på rett vei og på det bratteste og mest utilgjengelige er det satt opp sikringer med kjetting. Fra toppen av veien kan du både se den gamle veien og et lite stykke av den nye veien der den går på en fylling mellom 2 av tunnelene.

Vangsnes og Balestrand

Godt synlig fra alle kanter av Vangsnes står statuen av Fritdjof den Frøkne. Den ble avduket 31. juli 1913 og den gang var dette en begivenhet som vakte oppsikt i hele Norge. Det bodde bare 285 mennesker i den veiløse bygden ved Sognefjorden, men denne dagen regner man med at det var mellom 5.000 og 10.000 mennesker tilstede. Ute i fjorden lå båtene tett i tett, men det var nok spesielt et stort tysk krigsskip som viste best igjen. Om bord her var Keiser Wilhelm II, tidligere statsminister Christian Michelsen og mange flere prominente gjester. Keiseren var betatt av sagnet om Fridtjof den Frøkne og samtidig også en overbevist norgesvenn. Derfor hadde han gitt denne statuen til Norge og til Vangsnes - denne lille bygden han var så begeistret for.

Statuen er laget av den tyske billedhuggeren Max Unger fra  Berlin, støpt i Tyskland og veide 14 tonn. Den gang var dette verdens største bronsearbeid. Sokkelen av stein er 10,5 meter høy og på toppen av dette står den 12,5 meter høye bronsestatuen av Fritjof. Hele monumentet står midt i en park og på en høyde med utsikt over både Vangsnes og Sognefjorden.

Historien om vikingen Fridtjof den Frøkne – som visstnok skal ha vært fra nettopp Vangsnes – er gjendiktet av svensken Esaias Tègner i 1825. Boken hans ble svært populær i Skandinavia og i Tyskland på 1800 tallet og den ble også keiserens ynglingslektyre. Keiser Wilhelm identifiserte seg nemlig med denne vikinghelten som i sin tid møtte stor motstand og fikk så mange fiender. Fridtjof var derimot en skikkelig folkehelt som seiret over sine motstandere og til slutt også fikk sin kjære Ingebjørg. Denne historien ble gjenfortalt med høytlesing for keiseren hver gang han besøkte Sognefjorden med sin yacht «Hohenzoller» - alltid eskortert av en mengde  tyske krigsfartøy.

Nå var det ikke bare Fridtjof den Frøkne som begeistret keiseren. Han var også opptatt av historien om Kong Bele fra Balestrand. Kanskje var det ikke helt tilfeldig for visstnok var kong Beles datter Ingeborg på en eller annen måte involvert med Fridtjof den Frøkne fra Vangsnes. Uansett familiære bånd var det tilstrekkelig begrunnelse for keiseren til å sette opp en litt mindre statue i Balestrand også - og den er av kong Bele som sitter på en steinsokkel og kikker over fjorden mot Vangsnes. Kong Bele er for øvrig ikke bare nevnt i de gamle vikingsagaene, men også i Henrik Ibsens tekst "Brand" som er fortellingen om presten som stiller så store krav til seg selv at det ødelegger hele hans familie.

 

Keiser Wilhelm II reiste til flere steder i Norge, men var nok mest betatt av Sognefjorden og kanskje spesielt den lille bygden Balestrand. Med noen få unntak besøkte han Norge hvert eneste år fra 1889 og frem til 1. verdenskrig startet i 1914. «Det er magiske tråder som trekker meg til dette folket», sa keiseren ved flere anledninger. De få årene han ikke var i Norge besøkte han Sverige, men det ble han fort ferdig med. På sine turer i Sognefjorden besøkte han alltid Balestrand som ligger på nordsiden av Sognefjorden, med utsikt over til Vangsnes.

Hans daglige rutiner var enkle og forutsigbare, noe som bekymret hans livvakter selv i fredelige Balestrand. Det var morgenbad i fjorden, en spesertur langs fjellet og ofte et besøk hos den lokale bildekunstneren Hans Dahl. Båndene mellom dem var tette. Hans Dahl hadde bodd mange år i Berlin og keiser Wilhelm II utnevnte han senere til "kongelig prøyssisk professor i kunstmaling". Da Hans Dahl ble 70 år var keiseren tilstede ved en markering på Kvikne Hotell i Balestrand, hotellet som den gang var landets største trebygningen.

Nå var det ikke alle som var like begeistret for besøk av keiseren og hans følge. De kunne være opp til 500 mennesker med i hans reisefølge og deres rovfiske i fjorden ble uglesett. Dette endte opp i at keiseren måtte betale en kompensasjon til de lokale fiskerne som mistet levebrødet sitt. Dette bekymret derimot ikke keiseren stort for når Esefjorden var tom for fisk flyttet de seg bare til Fjærlandsfjorden der de fortsatte med sitt (nesten industrialiserte) rovfiske. Slikt sett var kanskje keiser Wilhelm II den første tyske turisten som kom på fiskeferie til Norge.



Gaularfjell

Gaularfjell ligger på nordsiden an Sognefjorden, mellom Førde og Balestrand. Allerede i 1853 ble det første gang søkt om statlige midler for å bygge vei over fjellet, men det tok nesten 100 år før planene ble realisert og veien kunne åpnes for trafikk i 1938. Vegvesenet startet i 2014 byggingen av et unikt utsiktspunkt som har fått det forklarende navnet "Utsikten". Her får man virkelig en imponerende panoramaoversikt av fjellheimen før man starter på hårnålssvingene ned mot Balestrand.    

Fjellpartiet er kanskje best kjent for bevaringsdiskusjonene rundt utbygging eller vern av Gaularvassdraget. Planene om full regulering av hele Gaularvassdraget startet rundt 1960 og først i 1993 fattet Stortinget et vedtak om vaig vern av Gaularvassdraget. 

Den beste måten å oppleve naturen på er nok til fots. Det er derfor tilrettelagt en egen "fossesti" på neste 25 kilometer langs vassdraget og på denne stekningen kan de mange strykene oppleves på nært hold. Stien går mellom Nystølen og Eldal.. Totalt er det 28 fosser og 7 større innsjøer i dette vassdraget.  

Det er nok Eikelandsfossen som er den mektigeste og dramatiske delen av vassdraget. Litt lenger nede i dalen ligger Likholefossen (se egen beskrivelse). Her er det bygget en smal og åpen gangbro over fossen. Ute på denne broen føler man nesten at man står midt ute i det mektige stryket. Gaularvassdraget med elven Gaula er et av de største vassdragene på Vestlandet. Den er ca. 70 km. lang og har sitt opphav og kilder i breheimen rundt Gaularfjellet

Likholefossen, Gaular

Det går en gammel vandrevei over Gaularfjellet. Veien går langs den ene armen av Gaular vassdraget, er 21 km lang og går opp og ned over 500 høydemeter. Dette vassdraget ble varig vernet i 1993, etter mange år med en hard strid rundt kraftutbyggingen. Ikke rart at tilhengerne av kraftutbygging fikk tårer i øynene da de vurderte mulighetene i dette området for langs vassdraget er det 7 store vann og 14 store fosser. En av disse er fossen med det talende navnet Likholefossen.

Man kan jo tenke seg at navnet kommer av en situasjon der noen har falt i fossen druknet, men det stemmer ikke. Navnet kommer av at det midt i fossen er flere små huler og at disse ble benyttet til kjølig oppbevaring av kister med lik i de tilfellene familiene ikke greide å frakte de døde helt fra de avsidesliggende fjellgårdene og ned til gravplassen ved kirken i Vassenden ved Jølstervannet - forklarende praktisk. 

Stryn og Strynefjell

Strynefjellet ligger mellom Stryn i Sogn og Fjordane og Skjåk i Oppland. Strynefjellsveien går øst-vest nord for Jostedalsbreen og vest for Reinheimen. Denne veien er en av våre 18 nasjonale turistveier og går mellom Grotli og Ospli. Veien var ferdig allerede i 1894 og var bygget for å være hovedveien mellom det nordligste deler av Østlandet og Nordfjord. Dermed kunne innlandsbygdene få tilgang til frisk luft fra havet. Det viste seg jo etter noen år at denne veien var smal, svingete og umulig å holde åpen på vintertid. Det er heller ikke fast dekke så dette var en av få riksveier som fortsatt beholdt grasdekket. Dette var ikke av latskap, men en forutsetning for å komme inn under den nasjonale verneplanen for veier og broer. Det var behov for utbedringer og arbeidet med en helt ny vei over fjellet ble startet opp, den nye veien ble åpnet i 1977. Siden det er mye villrein i området er det ikke laget for mange rasteplasser som kan forstyrre reinflokkene.

Selv om Stryn er kjent for sitt sommerskisenter er nok den viktigste attraksjonen i kommunen Briksdalsbreen som igjen er en brearm av Jostedalsbreen. Dette er den største fastlandsbreen i Europa. Isen dekker 480 kvadratkilometer, er 600 meter tykk på det meste og det høyeste punktet på breen er Breakulen med 1952 moh. Briksdalsbreen ligger i enden av Olderdalen. Det er her Hansa Bryggerier henter ut vannet som tappes på flasker og selges under merkenavnet «Olden».

Loen og Olden er to små bygder som ligge langs fjorden i Stryn kommune. Over Loen ligger Loenvatnet og over dette raget Ramnefjell med sin 1779 moh. Med 30 års mellomrom har det vært alvorlige ras fra dette fjellet. Begge rasene gikk fra fjellet og ned i Loenvatnet og begge rasene skapte store flodbølger i den trange dalen.

I 1905 var det en steinblokk som var 100 meter høy og 50 meter bred som løsnet 500 meter oppe i fjellsiden. Flodbølgen var 40 meter høy og 61 mennesker mistet livet, 26 av disse var barn. Det var bare 9 av de omkomne som ble funnet. Etter ulykken ble det satt opp en minnestein 46 meter over vannet bl.a. for å vise høyden på flodbølgen. Den ble ødelagt da det andre raset gikk i 1936. Dette raset gikk på samme sted, men var enda større. Over 800 meter oppe i fjellet løsnet et stort stykke av fjellet. Det var 1  mill. m³ og det tok med seg alt som kom i dens vei nedover fjellsiden. Flodbølgen var 70 meter høy og tok livet av 74 mennesker, 30 av disse var barn. 41 av de omkomne ble aldri funnet. Etter den første ulykken ble bygdene gjenoppbygget, men etter den andre ulykken ble områdene rundt vannet fraflyttet. Kong Olav deltok på minnestunden etter raset i 1936 og den ble også direkte kringkastet over riksnettet.

Det raser fortsatt fra Ramnefjell og sårene i fjellet er fortsatt synlige. Sommeren 1950 gikk det på nytt et stort ras, bølgene skylte da opp til 50 meter innover landet, men nå var det så mye masse i vannet etter de to første rasene at det ikke ble noen stor flodbølge. Til sammenligning antar man massene ved et evt. stort ras fra fjellet Mannen (som egentlig heter Børa) i Romsdalen kan bli på opp til 100 mill. m³, men at det mest sannsynlig "bare" er 2-3 mill. m³ som raser ut først.

Ved Loen kirke står det nå 2 parallelle minnesteiner med inskripsjoner av alle navnene på de omkomne etter de 2 store ulykkene - det er ikke gjort plass til en tredje minnestein. Et annet minne om disse katastrofene kan ses langt opp i fjellsiden over Loenvatnet. Der ligger vraket av turistbåten «Lodalen». Under raset i 1905 ble det flyttet 300 meter inn på land og under raset i 1935 ble den flyttet ytterligere 150 meter innover. Båten var eid av Lodalen Dampbåtlag og på en generalforsamling i 1907 bevilget de høytidelig kr. 50 av «selskabets midler til at beskytte skrovet»  Vraket ble ikke fjernet og ligger fortsatt der det har det ble liggende etter flodbølgen i 1936.

Geiranger, Møre & Romsdal, Norway

 

Geiranger ligger innerst i en sidefjord til Storfjorden i Møre og Romsdal. Når man kjører over Tafjord fjellene og kommer ut til fjorden kjører man forbi Ørnesvingen. Eller rettere sagt bør man ikke kjøre forbi Ørnesvingen uten først å stoppe opp for å se på landskapet. Mot sørøst ligger bygden Geiranger og mot nordvest ser man i retning av fossene Brudesløret og De syv søster. Akkurat der fjorden gjør en sving mot vest kan man skimte fjellgården Skageflå som er blitt kjent gjennom flere TV program og selebre besøk bl.a. fra den norske kongefamilien. Andre selebre gjester i Geiranger fjorden har vært Keiser Vilhelm II av Tyskland. Han kom første gang hit med hele sitt følge i 1899 og besøkte deretter Geiranger hvert eneste år helt frem til 1914. Vilhelm II hadde en spesiell interesse for norske fjorder og han var også årlig gjest i Sognefjorden (se egne beskrivelser)

 

Både Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (egen beskrivelse) ble i 2005 tatt med på UNESCO’s verdensarvliste og i 2006 ble begge disse fjordene omtalt i det amerikanske tidsskriftet National Geographic som de to best bevarte landskapsvern områdene på hele denne listen. For å få et litt bedre bilde av dette unike fjordlandskapet anbefales en tur med bilferjen som går i fast rute mellom Geiranger og Hellesylt. Hurtigruten legger også turen innom Geirangerfjorden på sin nordgående rute.

 

Det bor vel knapt 300 fastboende i Geiranger, de fleste av disse jobbet innenfor turistnæringen. Det er ikke mange mennesker når man tar i betraktning at denne bygden tar imot nesten 200 cruiseskip og totalt over 700.000 besøkende gjester hvert eneste år. I Norge er det bare Bergen og Oslo som har flere cruiseanløp enn Geiranger. Det ligger to hoteller i bygden, det er Hotell Geiranger som bare er åpent i sommersesongen og Hotell Union som er åpent hele året.

Tilsynelatende er dette bare en idyll, men det er mørke skyer i horisonten. Innerst i Storfjorden ligger fjellet Åkerneset. Dette er så ustabilt at det er under konstant overvåking.  Fjellet siger med 15cm hvert år og prognosen er at det vil rase ut i fjorden og skape en enorm flodbølge som er beregnet til å bli 40 meter høy. Geiranger og Hellesylt ligger midt i faresonen når dette fjellpartiet en gang raser ut i fjorden. Et slikt scenario var også bakgrunnen for den norske katastrofefilmen «Bølgen».

Nå er det dessverre ikke første gangen slike naturkatastrofer inntreffer i fjordarmene som er tilknyttet Geiranger fjorden. På 1600 tallet raste fjellet Hyske ut i Geiranger fjorden. Flere gårder ble totalt utslettet. Dette skredet er gjenskapt ved hjelp av sonar på bunnen av fjorden under selve skredstedet. I 1701 var det fjellet Presthellaren som raste ut i fjorden. Det eneste øyevitnet var presten (!) Knut Harboe som var på vei innover fjorden i skyssbåt. Han satt å dekk, men både han og de 6 andre som var under dekk da raset gikk ble drept da båten ble knust i bølgene. Det var på grunn av Knut Harboe fjellet fikk navnet Presthellaren. I 1731 var det Skafjellet som raste ut. Bølgen som oppstod var 30 meter høy og raserte bygdene langs fjorden og 17 mennesker omkom, 5 av disse var barn. Natten til den 7. april 1934 løsnet fjellet Langhammaren og 3  mill. m³ stein raste over 700 meter ned i Tafjord. Det dannet en 64 meter høy flodbølge som skylte alt i sin vei på sjøen. Bygdene langs fjorden ble igjen fullstendig ødelagt og katastrofen tok livet av 40 mennesker.

Trollstigen, Møre og Romsdal, Norway

 

Trollstigen - eller Trollstigveien som er det riktige navnet - ligger i Rauma kommune og forbinder Valldal på Sunnmøre med Åndalsnes i Møre og Romsdal. Trollstigen er en av 18 Nasjonale  turistveier i Norge og den er åpen for trafikk fra midt i mai til det begynner å snø på høsten. Veien er også en av de mest besøkte naturbaserte turistattraksjonene i Norge med ca. 600.000 besøkende hvert år.

 

Dette er en gammel fjellovergang. Den er første gang nevnt i 1533 da den ble benyttet av folk fra Valdres som var på vei til marked i Romsdal. I disse årene var det stor bergverksdrift i Rauma og  mange mennesker som jobbet på begge sider av fjellet. Markedet i Romsdal var derfor ikke bare for å drive handel, men også en viktig sosial aktivitet i disse lokalmiljøene. Nå var det riktig nok flere slike ruter over fjellet, men ingen så spektakulære som veien forbi Stigfossen innerst i Romsdalen. 

 

Det startet som en smal sti, deretter ble det en litt bedre kløvsti og nå er det bilvei. Kjører man her er det ikke fritt for at tankene faller på Øystein Sundes vise om trafikk korken ved Låtefoss som endte opp i et helt lite samfunn, for her blir det lett kø og stopp når de store bussen på vei opp treffer like store busser på vei ned. At flere av disse sjåførene ikke er trygge på de smale veiene gjør det ikke enklere å komme frem. Store deler av den gamle kløvstien er fortsatt synlig i terrenget.

 

Allerede på 1900 tallet var deler av veien kjørbar med hest og kjerre og i 1916 startet man et stort utbedringsarbeid for å få veien inn i hovedveinettet på Vestlandet. 10 år senere ble det stilt spørsmål om pengebruken, men beslutningen var å fortsette. At det var lagt jernbane fra Dombås til Åndalsnes (Raumabanen) var paradoksalt nok med på å drive dette veiarbeidet videre. Dette var for øvrig takket være denne jernbanestrekningen at det var mulig å frakte både den norske gullbeholdningen og følge med konge og kronprins ut av landet under okkupasjonen i 1940.

 

Steinbroen over Stigfossen stod ferdig i 1935 og veien ble offisielt åpnet av kong Håkon VII i 1936. Anleggsarbeidet hadde da pågått i 8 år. Det er 11 hårnålssvinger på vei fra bunn av dalen og opp til det høyeste punktet på 850 moh. Hver enkelt av disse svingene har fått navn etter det arbeidslaget som laget svingen. På vei opp fra Åndalsnes passerer man både Trolltindane og Trollveggen. Øverst i juvet ligger Trollstigen besøkssenter med en utstilling av veiens historie og muligheter for en matbit før man begir seg ut til utsiktspunktene der man virkelig får et godt inntrykk av hvilke utfordringer de har hatt da de skulle bygge denne veien.

 

 

Åndalsnes

 

Åndalsnes ligger innerst i Romsdalsfjorden, omkranset av 1.800 meter høye fjell som Trolltindene og Vengetindene. Trollstigen (se egen beskrivelse) og Romsdalseggen er kanskje de største attraksjonene i dette område. På toppen av Romsdalseggen ligget utkikkspunktet "Rampestreken" som gir et fantastisk panorama av både Romsdalen og Romsdalsfjorden. Romsdalseggen står også oppført på listen over verdens 5 beste fjellturer. Her ligger også den berømte Trollveggen som er Europas høyeste loddrette fjellvegg. Ikke rart at den har en mytisk tiltrekningskraft på eliten av basehoppere i inn- og utland.

 

Åndalsnes er et knutepunkt mellom Molde, Ålesund og Dombås - noe som sikkert hadde sin betydning den gang Stortinget i 1908 besluttet å bygge Raumabanen. Allerede i 1869 startet man med planlegging og lobbyvirksomhet for å få realisert jernbane prosjektet. Arbeidet startet 12. januar 1912 og det første vognsettet, med kong Haakon om bord, tok turen til Åndalsnes 28. november 1924. Dagen etter ble banen formelt åpnet for ordinær drift. Den gang var det 12 stasjoner på strekningen, i dag er det bare 4 igjen. Åndalsnes Stasjon stod ferdig i 1904 og ble andestasjonen på Raumabanen. Strekningen regnes som en del av Dovrebanen og Dovre har en spesiell betydning i norsk historie. Sagnet sier at Norges første konge - Harald Hårfagre - ble oppfostret av et troll på Dovrefjell. I den historiske konteksten fra Eidsvoll er det kanskje litt merkelig oppførsel at mennene som skrev den norske grunnloven - og som nettopp hadde innstiftet en norsk statsreligion - sverget "enig og tro til Dovre faller" og verken til Gud eller kongen.

 

Det er nokså spesielt prosjekt å få bygget en jernbane helt ned til Åndalsnes og det krevde en ganske avansert ingeniørkunst for å lykkes. Resultatet ble den jernbanestrekningen som i 2012 ble kåret til den vakreste i hele Europa. Banen er 114 km og har en stigning på over 600 høydemeter. Dette var jo i seg selv en utfordring, men i tillegg var det også andre utfordringer for ingeniørene. Man måtte bygge Jora bro, en steinhvelvsbro med et 60 meter høyt spenn og en totallengde på 85,4 meter. Dette gjør den til  den nest lengste steinhvelvbroen i Norge. Det tok 7 år å bygge dette brospennet. Ved Verma er det også laget en vendetunnel inne i fjellet. Her snur togsettet 180 grader for å greie stigningen. Den visuelle gevinsten er at man kan beskue den 381 meter høye Verma fossen tre ganger. Ved Lesja Verk passerer man også det gamle gruveområdet der det - som antakelig eneste sted i Norge - ble tatt ut jern som ikke rustet. Her ligger også Lesjaskogvannet. Dette er et av ganske få norske vassdrag med to utløp. Vannet ligger akkurat på vannskillet mellom øst- og Vestlandet.

 

Både Raumabanen og Åndalsnes fikk en spesiell betydning under invasjonen i 1940. De største norske byene ble raskt okkupert, mens man i Åndalsnes fortsatt greide å holde både havnen og jernbanen åpen. Norges gullbeholdning ble derfor fraktet med lastebil fra Oslo til Lillehammer og i all hemmelighet flyttet over på et tog som skulle til Åndalsnes. Den norske kongefamilien og regjering flyktet samme vei. Fra Åndalsnes gikk veien videre til Molde der gullet ble lastet om og fraktet til England på britiske krigsskip, mens kongen og hans følge fortsatte videre til Tromsø.

 

Vil du ha et nærmere blikk inn i denne naturen kan du se filmen om Harry Potter og Halvblodsprinsen. Der er det brukt en del opptak som er gjort på Bjorli og i Lesjaskogen som begge ligger langs Raumabanen.

Håholmen

Helt fra tidlig på 1700 tallet har Håholmen på Hustadvika vært brukt som bosted, handelsplass og fiskevær for klippfisk.  Hovedøyen med dagens bebyggelse er på ca 50 mål, men det er også ca. 20 andre mindre øyer som hører med til eiendommen. Disse ligger alle ytterst på den værharde kyststripen mot storhavet utenfor Hustadvika.

 

I 1898 ble eiendommen kjøpt av Bård Bergseth. Han ble da en betydningsfull væreier og flyttet selv ut til Håholmen med hele sin familie. Bård Bergseth var morfar til eventyreren Ragnar Thorseth som igjen ble berømt for sine mange og tildeles hasardiøse ekspedisjoner i småbåter. Han var den første som rodde alene fra Måløy til Shetland (1969), han har reist gjennom Nordvestpassasjen i en 20 fots båt. Han har reist med «Cleng Peerson» i den samme ruten som utvandrerne benytte på sin reise fra Nore til Vinland og New York, og han har vært skipper på «Gaia» (som var en kopi av Gokstad skipet) på en reise fra Norge til New York. I 1982 var han leder av et 5-mannslag som reiset over polhavet til Nordpolen med snøscootere og han har overvintret med hele familien i Kongsfjorden på Svalbard. Den største bragden var nok like vel hans jordomseiling som pågikk i to år fra 1984 om bord i vikingskipet «Saga Siglar». Dette skipet ligger nå innfelt i gulvet i konferanserommet ute på Håholmen. Her kan man se filmer og bilder fra de mange reisene til Ragnar Thorstvedt. Beretninger om de fleste av disse ekspedisjonene er også utgitt i egne bøker skrevet at Thorstvedt selv.

 

 

Gamle Bård Bergseth drev fiskeværet og sine forretninger på Håholmen helt frem til 1960, og hans etterkommere bodde fast på Håholmen til 1978. Fiskeværet og hele bebyggelsen var utsatt for vær og vind og stod i fare for å forfalle da Ragnar Thorstvedt sammen med sin kone Kari startet opp driften av Håholmen Havstuer i 1989. Deler av bygningsmassen begynte å bli i dårlig forfatning. Noe ble revet, de som kunne reddes ble restaurert og der det var mulig å rekonstruere den originale bebyggelsen ble det satt opp nye identiske bygg. I dag står det ca. 30 hus fra perioden mellom 1700 og 1800 tallet på holmen, menge av disse benyttes til spisested og til overnatting. Er man gjest på Håholmen står alle felles bygninger til din disposisjon hele døgnet. Ragnar og Kari Thorstved drev selv Håholmen Havstuer helt frem til 1998. I 2000 ble Ragnar Thorstvedt utsatt for en alvorlig rideulykke. Det var da naturlig å overlate arven fra sin morfar Bård Bergseth til noen som kunne ivareta og drive stedet videre. I dag er det Classic Norway Hotels som eier og driver Håholmen Havstuer.

 

 

Hovedøyen ligger helt ut mot havet og skipsleia forbi Hustadvika. På innsiden av den største øyen ligger det en mengde småøyer som danner en godt skjermet naturhavn. Denne kan benyttes av båtturister i sommersesongen. Opplevelsen av å sitte på det høyeste punktet på den verneverdige Håholmen for å se solen gå ned i havet i vest er en forestilling som alle mennesker burde få med seg i livet.

 

Atlanterhavsveien

 

Dette er kanskje ikke den raskeste veien å ta mellom Molde og Kristiansund, men den er helt klar den man bør foretrekke hvis man vil ha med seg en formidabel naturopplevelse på veien. Atlanterhavsveien går over et relativt kort stykke av Hustadvika, dette er et av de mest værharde stedene på hele norskekysten. I dette området er det mye fiskeri og denne industrien hadde behov for å bedre kommunikasjonen med omverden for å kunne levere fersk fisk til både resten av landet og videre til kontinentet - dermed blomstret tanken om en ny fastlandsforbindelse.

 

Før den drøyt 8 km. lange vegstrekningen ble åpnet den 7. juli 1989 var det to ferjestrekninger mellom Vevang og Karvåg. I dag består veien av 8 broer der Storeseisundets bro er det største, høyeste og mest fotograferte. Denne broen er også blitt et ikon på denne helt spesielle veistrekningen. Den er synlig på god avstand enten man kommer sør fra Bud eller nord fra Kårvåg. Broen er bygget med et høyt og buet brospenn som gir broen et helt spesielt utseende. Seilingshøyden er 23 meter mens de andre broene på denne veistrekningen bare varierer mellom 3 og 10 meter høye. Den totale strekningen over broer er på nesten 900 meter. Det kostet 122 millioner å bygge veien og den var i starten delfinansiert med bompenger. Anleggsperioden varte i 6 år og i denne perioden var det til sammen 13 orkaner som raste over Hustadvika. Etter 10 års drift var anlegget nedbetalt og bommen fjernet.   

 

Det spesielle med denne veien - bortsett fra at både været og lyset stadig er i forandring - er at traseen opprinnelig var planlagt som en jernbane tidlig på 1900 tallet. Etter mye frem og tilbake ble disse tog planene skrinlagt i 1935. Planlegging av en alternativ vei kom så i gang igjen på 1970 tallet og det første spadetaket ble altså tatt 1983.

 

I dag står Atlanterhavsveien på listen over de 18 nasjonale norske turistveier og den er faktisk også foreslått vernet. Den engelske avisen The Guardian har også kåret den til verdens fineste bilvei og hele anlegget er kåret til Århundres byggverk i perioden mellom 1905-2005. Veien er også blant de best besøkte naturbaserte turistattraksjonene i Norge med flere hundre tusen besøkende hvert år. Selv om strekningen ikke er så lang står naturopplevelsene i kø. Her er det ingen grunn til å skynde seg. Det er godt tilrettelagt med mange rasteplasser langs veien så her kan man gjerne stoppe opp og gå en tur på de utrolig mange holmene man passerer langs veien.