Den lille byen på Sørlandskysten ble ladested i 1836 og var den gang det viktigste utskipningssted for Nes Jernverk. Dette jernverket ble etablert allerede i 1665 og var i drift frem til 1959. I dag er jernverkets eiendommer og produksjonsutstyr omgjort til museum. Nes Jernverk kunne etter etableringen overta en del produksjonen fra Bardu Jernverk ved Arendal. Bardu Jernverk var et av Norges eldste jernverk og det var i drift fra 1630 til 1650.
Dagens staslige rådhus i Tvedestrand var opprinnelig et gammelt havnelager for Nes Jernverk. I dag preges bybildet av fritidsbåter og de lange utskipingskaiene er nå bygget om til gjestehavn og boliger.
Opp gjennom årene har jernverkene både bidratt til vekst, men også til politiske tvister. Jernproduksjon er avhengig av sterk varme og i England kunne man på 1700 tallet utvinne kull som ga høy nok temperatur. Det norske trekullet var ikke effektivt nok og det resulterte i at det norske jernet fikk en langt dårligere kvalitet enn det utenlandske. Konsekvensen av dette var at 17 av datidens 18 norske jernverk måtte stenge og da var det bare Nes Jernverk som overlevde.
Det var et stadig økende behov for jern i Norge og resultatet ble at dette måtte importeres. Dette gikk greit helt til krigen brøt ut og behovet for jern på verdensbasis steg dramatisk over natten. Det samme gjorde prisene og da måtte det norske Stortinget ta stilling til om man skulle importere sterkt overpriset jern eller om man nå skulle starte opp ny produksjon i Norge.
Resultatet ble et salig rot, men det endte til slutt med at det ble etablert 3 nye norske jernverk (Hamar Stålverk, Kristiania Stålverk og Norsk Valseverk). Da de endelig kom i gang, var det slutt på krigen og prisene stabiliserte seg igjen på et mye lavere nivå. De to første verkene ble derfor hurtig avviklet da det verken fantes teknologi eller kompetanse til slik drift. Norsk Valseverk gikk senere inn i Christiania Spigerverk som igjen ble overtatt av Elkem. Den siste fabrikken i Nydalen ble stengt ned i 1989.
Tvedestrand er en typisk sommerby som har greid å profilere seg som en av Norges 2 bokbyer. Den andre er Fjærland (se egen beskrivelse) i Vestland fylke - der de nå har over 150.000 titler i samlingen. At Tvedestrand er bokby er godt synlig i bybilde, da mange av de gamle butikkene nå er omgjort til antikvariat og bokutsalg.
Byen er nesten i «2 etasjer». Den øvre delen, med kirken og bl.a. det som regnes som Norges smaleste hus - den gamle mineralvannfabrikken med inngangsdører fra gateplan i alle 3 etasjene - ligger rundt Fjæretjenn, mens den andre bydelen ligger nede ved havnen.
I Tvedestrand går det også et dialektskille. Dette er den siste Sørlandsbyen som har en dialekt med skarring på r-en. Kommer man litt lenger øst til Risør er dialekten mer Østlandsk med en tydelig rulling på r-en. En annen liten kuriositet er at distriktets gamle lokalavis (Tvedestrandposten) ble grunnlagt av rogalendingen Arne Garborg i 1872. Han var forfatter og som Ivar Åsen skrev han sine bøker på nynorsk. Nå ligger faktisk hjemstedet til Arne Garborg på Undheim i Rogaland omtrent like langt sør som Tvedestrand, så kanskje han er en medvirkende årsak til at de skarrer på r-ene i Sørlandsbyen....
