Almannajuvet, Norway

Sinkgruvene i Allmannajuvet var i 1881 starten på det første industrieventyret i Sauda. Noen av tunnelene i den gamle gruven er i dag vernet og åpne for omvisning. Det var Sauda Grubekompani som startet utvinning av sink, men i 1887 ble både gruvene og resten av driften kjøpt opp av The Norwegian Zink Co. Ltd.

Gruvene var i drift frem til de ble nedlagt i 1889. Totalt ble det skipet ut 12.000 tonn sinkmalm fra Sauda Havn i løpet de 8 årene gruvene var i drift. I dag er gruveområdet omgjort til et museum og i de enkle bygningene er det i dag en liten kafé og en utstilling som viser gruvenes historie.

Breiborg & Svartavatn, Norway

Veien fra Lauvvik i Sandnes til Håra i Røldal er en av landets 18 nasjonale turistveier. Den er 26 mil lang og det høyeste punktet på veien er 972 moh. Underveis er det 2 ferger og deler av veien er vinterstengt. På Breiborg, like før man kommer til Sauda, ligger den nordligste turisthytten i Ryfylke. Denne strekningen er den ene av to nasjonale turistveiene i Rogaland. Den andre går langs Jærstrendene, fra Bore til Ogna.

Landskapet i fjellet mellom Røldal og Sauda kalles gjerne Breiborg og bærer og preg av at det er isbreer som har formet landskapet. Mange steder er det domineres av jernholdige brune bergarter, og hvis du kikker nøye etter ser du skuringsstriper fra den tiden isbreene flyttet seg over landskapet.

De siste isbreene i Norge ble dannet under for ca. 2.500 år siden, men nå er det bare en eneste liten isbre igjen i Rogaland. Den heter Breifonn og ligger innerst i Ryfylke og helt på grensen til Hordaland, litt ovenfor Breifonntjørna der den fyller skarene over mot Suldal. Dette er også den sørligste isbreen i Norge. De feste isbreene i Norge kalles Platåbreer fordi de ligger på relativt flate fjellplatå. De er avhengige av ny snø hver vinter for ikke å smelte bort om sommeren. Så lenge det snør nok i løpet av vinteren vil breen vokse på midten, men hvis det snør for lite vil den bli flatere og tilslutt forsvinne helt. Breifonn har i de siste årene minket kraftig og den er nå i ferd med å smelte bort.

Fjelltoppen som ligger like øst for Breifonn er den 4. høyeste i Rogaland (1.616 moh.) og var tidligere dekket av isen, den er i dag helt isfri. Det høyeste fjellet i Rogaland er Vassdalseggi (1.658 moh.) og ligger innerst i Ryfylke, på grensen mellom kommunene Suldal og Vinje. I Rogaland er det over 30 fjelltopper som er over  1.000 moh., de fleste ligger i Ryfylkeheiene på grensene mot Hordaland og Telemark.

Ved damanlegget i enden av Svartavatn går veien over den gamle 197 meter lange og 19 meter høye demningen fra 1927. Demningen ligger i den sørlige enden av Svartavatnet i Sauda kommune. Dette er en av de første store damanleggene som er bygget i forbindelse med Sauda-utbyggingen. Vassdraget som er regulert heter Storelvvassdraget, er 45 km langt og regulert med 11 ulike magasiner, hvorav damanlegget ved  Svartavatnet er en av de første som ble bygget ut. NVE har 15 utvalgte kulturminner knyttet til energiproduksjon i Rogaland, 3 av disse ligger i Sauda kommune (Svartavatn, Storlivatn og Sauda III).

Røldal, Norway

 

Røldal er kjent for flere ting, men skisenteret og krusifikset er vel de mest berømte. La oss ta skisenteret først for det er noe av det beste som finnes i Norge. Skisenteret startet i 1977 og har sesong fra november/desember og frem til mai hvert år. Her er det 7 heisanlegg som løfter deg opp til sammen 1480 høydemeter og som har en samlet lengde på 6,5 km. Det er 12 nedfarter og det meste av anlegget ligger over tregrensen der det er rikelige snøforhold - i gjennomsnitt snør det over 11 meter i løpet av vintersesongen. Dette gjør at anlegget til stadighet blir tilført nysnø. I tillegg til den prepareringen som gjøres i alpinbakkene legges det også mange løyper for langrenn, bl.a. mot Røldalssåto (1422 moh.) og over fjellet i retning mot Seljestadjuvet.

 

Krusifikset i Røldal er den andre berømtheten i bygden. Det henger i den gamle stavkirken som ble bygget i 1280. Denne kirken var opprinnelig en "votivkirke" som mottok store gaver fra de mange pilgrimmene som valfartet til kirken og som avlat for de mange handelsreisende som passert gjennom bygden i middelalderen. Denne skikken finnes i mange ulike kulturer over hele kloden og var også utbredt i Europa før den ble overført som en god (og lønnsom) praksis for den katolske kirken. Som et resultat av dette ble det lokale katolske kirkesamfunnet ganske velstående og dersom det var noe igjen etter at de geistlige hadde forsynt seg av kassen så dryppet det kanskje også noen små skillinger på resten av bygden.

 

Om denne markedstilpasningen egentlig hadde noe å gjøre med selve krusifikset sier historien ingen ting om, men at kirken var i besittelse av et hellig krusifiks med helbredende evner trakk utvilsomt flere mennesker til kirken. Det sies at dette krusifikset svettet hver eneste midsommernatt, og kun denne ene natten i hele året. Regien på det hele var en messe der krusifikset ble løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede og hvis man deretter smurte det fuktige linkledet over stedet som trengte behandling ble man umiddelbart helbredet. De som ikke hadde noen slike linklede kunne (mot litt ekstra kollekt) få låne et av menigheten. Noen av disse lånekledene er i dag utstilt i Bergen Museum. Om det overhodet var noen som ble helbredet er helt uvisst, men her er det jo en viss likhet med det enkelte selvoppnevnte helbredende predikanter praktiserer den dag i dag.

 

Det ble gjort mange forsøk på stanse disse messene. I 1622 av biskopen i Oslo (Nils Glostrup), 1644 av biskopen i Bergen (Ludvig Munthe), i 1744 av biskopen i Kristiansand (Jakob Kærup). De ville alle brenne krusifikset da de mente at en slik tilbedelse var ren avgudsdyrkelse. Ingen av dem lykkes og disse messene fortsatte helt til presten Olav Løberg kom en dag for tidlig til gudstjeneste i Røldal og oppdaget at disse messene fortsatte pågikk i kirken. Dette ble da oppfattet som en hedensk messe.  Så sent som i 1850 skal folk fortsatt ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste gjenværende kultgjenstanden fra Norges gamle pilegrimskirker.

 

En siste kuriositet er at det lenge hang et skjelet av en torsk på kirkeveggen. Historien bak dette var at  to menn hadde fisket i Røldalsvannet. Den ene av disse var ikke fra Røldal og hadde liten tro på historiene om helbredelser. Han skal ha sagt noe slikt til sidemannen: «I denne kirken er det like store muligheter for helbredelse som det var å få en torsk på kroken i Røldalsvannet". Da fikk han plutselig en fisk på kroken - og det var en torsk....

 

 

 

Brandasund, Norway

 

Brandasund er det gamle handelsstedet som ligger på Gisøya helt nord på Fitjar. Navnet Brandasund dukket opp rundt 1660 da handelsmannen Jacob Brandt bodde her. Det store oppsvinget for Brandasund kom da de gamle Hansaskipene stoppet her på vei inn og ut fra Bergen. Første gang navnet Brandasund dukket opp i historien var på et hollandsk kart fra 1624.

På 1700 og 1800 tallet var det et stort sildefiske langs kysten og det var gode tider for det lille kystsamfunnet. Midt på 1800 tallet fikk stedet sin egen telegrafstasjon og på slutten av 1800 tallet ble det også bygget en hermetikkfabrikk som i dag er omgjort til kafè, og nå heter "Fabrikkloftet".

Allerede i 1917 fikk øyen sitt eget elektrisitetsverk. Det ble bygget et lite damanlegg som ga vannkraft nok til turbinene på hermetikkfabrikken og til å forsyne hele resten av øyen med lys. Den tette bebyggelsen står i dag tilbake som minner fra denne tiden. I landhandelen selger de fortsatt nystekte skillingsboller og kaffe, foruten dagligvarer, fiskeutstyr, diesel, bensin og båtutstyr. Like ved driver Ullverkstad og Steinsmie produksjon og salg av egne produkter av ull fra villsau.

Den gamle landhandelen ligger på Skjæret. Denne spesielle butikken kunne skaffe til veie alt man kunne tenke seg - og en del saker og ting man aldri kunne tenkt seg. Den heter fortsatt Nillo på Skjæret. Nå er Nillo borte, men butikken finnes fortsatt og den holder åpent hver sommer - til stor glede for de mange båtturistene som stopper opp her på sommeren.

 

Like nord for Gisøya ligger Slåtterøya og på denne øyen ligger Slåtterøy fyr fra 1859. Dette er Norges 4. eldste kystfyr, selve jernkonstruksjonen er 25 meter høy og laget av støpejern fra Bærum Værk. Toppen av tårnet er 46 moh. og fyret hadde en gang landets kraftigste lampe. Den er synlig 18,5 nautiske mil ut i havet og hadde jorden vært flat ville den vært synlig enda lenger ut i havet. Fyret ble automatisert rundt 1980 og har vært drevet uten bemanning fra 2003. I 1999 ble Slåtterøy fyr fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble stiftelsen Venner av Slåtterøy etablert. De står i dag for både omvisning og utleie av fyret og den tilhørende bygningsmassen.

 

Den høyeste toppen på øyen heter ikke uventet Såto. Like under toppen ligger det en gammelt utsiktsplass som var i bruk allerede under den første verdenskrigen. Under andre verdenskrig bygget tyskerne en bunker på dette stedet. Fra dette punktet kan man mot nord se byfjellene i Bergen, mot øst ser man øyene Resktern, Tysnes og Siggjo og mot vest sies det at man kan se helt til England på en klar dag.

 

 

 

Maurholen, Norway

 

I svunnen tid ble det anlagt en jernbanestasjon ved Maurholen, på den smalsporede linjen mellom Hellvik og Egersund. Begrunnelsen for dette var at Maurholen ligger på det stedet der det var kortest avstanden over sundet til Eigerøy. Dette var lenge før broen over til Eigerøy kom i 1951 og da rodde lokalbefolkningen på Eigerøy over sundet der det var smalest for derfra å reise videre med toget til Egersund - og var man en riktig globetrotter på den tiden så tok man kanskje til og med banen helt til Flekkefjord.  

 

Den gamle jernbanen ble åpnet 1879 og den lille stasjonen som først fikk navnet Lille Sirevaag holdeplass ble tatt i bruk 13. desember samme år. Navnet Maurholen fikk den først i 1934. Stasjonen var i drift til den ble nedlagt i 1944 og da broen over til Eigerøy ble åpnet i 1951 ble også driften av den lille holdeplassen nedlagt.  

 

Etter dette ble stasjonsbygningen drevet som feriested for ansatte ved jernbanen. Senere ble stedet overtatt av Eigersund kommune og i dag drives det som kafe og galleri. 

 

 

Den gamle linjen er lagt om til en ny trasse og den gamle skinnegangen er fjernet. Strekningen er gjort om til en flott turvei som strekker seg ca. 8,5 km langs Nordagapet og som det tar ca. 2 timer å gå hver vei. Det er og en mulighet å ta toget den ene veien. Stasjonene på Hellvik og Egersund ligger begge i hver sin ende av turveien.

 

Det er en kulturhistorisk tur. Den gamle smalsporede jernbanen slynget seg mellom fjellknauser, gjennom flere skogholt og langs mange små tjern. Flere steder er det nå satt ut både benker og bord for de som vil ta en pust i bakken eller kikke nærmere på naturen i området.

 

 

 



Abra Havn, Norway

 

 

Abra Havn er en skikkelig sjørøver by. Dette er hjembyen til selveste til Kaptein Sabeltann og hjemmehavn for hans sjørøverskute Den Sorte Dame. Stedet besøkes ofte av Greven av Gral og det er utvilsom et mystikkens lys over den lille byen.

 

I praksis er dette egentlig et stort hotellkompleks som ligger i utkanten av Dyreparken i Kristiansand. Her kan man overnatte i husene til Kaptein Sabeltann, Langemann, Pelle og Pysa eller kanskje hos  Pinky, Sunniva eller tante Bassa. Om morgenen blir man vekket av kanonene på den Sorte Dame når flagget på festplassen skal heies og på ettermiddagen kommer sjørøverskipet tilbake for å fire det samme flagget - begge gangene akkompagnert med sang, dans og kjent musikk fra Kaptein Sabeltann forestillingene. 

 

Hvis du er glad i fersk rottesuppe kan du også være med og spise frokost sammen med Langemann, Skalken og resten av mannskapet på Den Sorte Dame. 

 

 

 

Provence, France

Er man opptatt av sosialantroplogi vil man kanskje påstå at det historiske Provence var et sted  befolket av dorske (og kanskje litt naive) mennesker som dyrket jorden og hadde nok med det. Så enkelt er det derimot ikke. Dette har hele tiden vært et spesielt område for både velstående franskmenn og andre rike utlendinger. I lange tider har Provence blitt besøkt av kunstnere som kom hit både på grunn av landskapet, for det spesielle lyset eller rett og slett for å lære seg tradisjonelt håndverk. En av disse var Pablo Picasso som kom hit for å lærte seg å bruke dreieskive av en lokal pottemaker.

I dag er Provence et populært distrikt og en stadig økende turisttrafikken gjennom regionen har absolutt sin del av æren for dette. Mye skyldes den imponerende og varierte naturen. Men nå består ikke Provence bare av et bølgene mildt og innbydende landskap begrodd med valmuer og solsikker.

Gorges du Verdon (egen beskrivelse) er et eksempel på et slikt dramatisk naturfenomen midt i det milde Provence landskapet. Dette regnes som et av de mest fantastiske naturområdene i hele Frankrike. Her har elven Verdon gjennom tusenvis av år gravd seg over 700 meter ned i landskapet. I hver sin ende av kløften ligge de to historiske byene Castellane og Monstiers  Ste. Marie. Området rundt Gorges du Verdon spilte også en viktig rolle under 2. verdenskrig. En tur gjennom denne kløften tar en hel dag og området er da også kjent som Grand Canyon du Verdon.

Man skal heller ikke glemme de historiske perspektivene der det katolske pavesete i perioden mellom 1305 og 1378 ble flyttet ut av Roma og havnet i Provence. I denne perioden var det 7 etterfølgende paver som hadde sitt sete i Avignon (egen beskrivelse) og her greide de energiske pavene å bygge seg et passende palass på ca. 11.000 kvadratmeter. Dette er fortsatt et av de største middelalderbygg i den Europeiske historien. At disse pavene bodde i Avignon ga hele regionen både troverdighet og ikke minst status.

Selv om de nordlige områdene i Provence fortsatt domineres av ordinært landbruk, vingårder og produksjon av parfyme, er det også et stort innslag av fransk høyteknologisk industri i regionen. Det meste av turisttrafikken skjer nok ute langs middelhavskysten. Mange av de lokale produktene fra regionen kommer derimot fortsatt fra det tradisjonelle håndverket, og her er det ikke snakk om enkle reproduksjoner. Tradisjonen holder de derimot stadig i hevd. Lunsjtid er lunsjtid - selv om det står kø utenfor butikken.

Carrières de Lumières (2017), France

 

Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel.  

 

I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. Tema for årets utstilling er menneskenes historien av kunstnerne Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi. I denne konteksten passer det faktisk bra at musikken bl.a. var fra Vivaldis 4 årstider og at finalenummeret var en sterk original versjon av Led Zeppelins "Stairway to Heaven". I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

 

Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.

 

Tidligere kunstnere som er presentert på samme måte i disse nedlagte bauksittgruvene er Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015) og Chagall (2016). Hvem som blir årets artist i 2018 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med. 

 

 

 

 

Abbey Notre-Dame de Senaque, Provence Alpes Côte d'Azur, France

 

Benediktiner klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque i Provence ble grunnlagt i 1148. Allerede 2 år før dette hadde grunnleggerne kontakt med munker fra det nye Lyse Kloster som var etablert like sør for Bergen. Lyse Kloster ble grunnlagt av munker fra England i 1146 og var i drift frem til 1536. Rundt 1540 ga danskekongen ordre om at klosteret skulle rives og noen år etter dette (1578) ble steinene fra det ødelagte klosteret hentet til Danmark for å benyttes til byggingen av Kroneborg slott.

 

I 1207 var det også en utstrakt forbindelse mellom klostereet Abbey Notre-Dame de Senaque og Kloster Tutterø (Tautra) i Nidaros. Dette norske klosteret var etablert allerede i 1108 og var på mange måter en modell for opprettelsen av Lyse Kloster. I 1470 forsøkte man å re-vitalisere klosteret uten å lykkes og i 1567 brant det ned til grunnen og forsvant samtidig ut av historien.

 

Klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque er fortsatt i drift som kloster, men det har også vært noen dramatiske perioder i klosterlivet. I det 13. og 14 århundre eide klosteret store landområder i Provence, men da religionskrigene startet i 1544 ble eiendommene konfiskert og klosteret nesten ødelagt. I 1781 kom den franske revolusjonen og da ble hele klosteret solgt som om det var statens eiendom. Den nye Benediktiner ordenen med Dom Barnouin i spissen startet oppkjøp av klosterets eiendommer for å re-vitalisere dette. I 1903 kom den neste krisen (for munkene). Nye lover for utøvelse av religion ble vedtatt og munkene ble kastet ut av klosteret, men i 1926 ble det igjen åpnet for franske Benediktinere. I 1969 var det nok en gang trange tider for religionsutøvelse og da flyttet alle munkene til det øyen Lerins like utenfor Cannes. Dette var blitt Benediktinernes hovedkvarter i Frankrike. Det forlatte klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque ble etter dette  benyttet som et kultursenter frem til munkene igjen flyttet inn i 1988. I 1998 hadde klosteret 850 årsjubileum og etter dette har det vært et levende kloster - åpent for publikum både for omvisning og messer.

 

I utgangspunktet lå klosteret utilgjengelig til i bunn av en trang dal. Nå er det bilvei nesten helt frem og dermed er også inngangspenger for omvisning sammen med en suvenirbutikk blitt en større del av kjernevirksomheten for de fastboende munkene. Foruten sine religiøse og kommersielle oppgaver i klosteret dyrker munkene store mengder med lavendel på de omliggende områdene.

 

 

L'Isle sur la Sourgue, France

 

Denne småbyen ligger langs elev Sorgue og er best kjent for sine mange antikke møller. En gang var det over 70 kornmøller, men i dag er det bare 9 av vannhjulene som er bevart, men ingen som er i bruk. Et av de største vannhjulene er på Place Gambetta midt i byen. En tur gjennom byen gir også et godt bilde av hvordan elven er splittet opp og vannet fordelt i flere nivå for å kunne benyttes til alle møllene.

 

Det sies at L'Isle sur la Sourgue er som et smykkeskrin for antikvitetshandlere og byens storstue (Notre-Dame-des-Anges) er fra 1600 tallet og gir et godt bilde fra byens storhetstid. Når man skal drive et turistkontor i en by med slike røtter i mølleindustrien er det selvfølgelig helt naturlig at kontoret ligger i et gammelt kornlager fra 1700 tallet.

 

 

Fontain de Vaucluse, Provence Alpes Côte d'Azur, France

Det sies at kilden til elven Sorgue er under denne byen, men et stemmer ikke. Elven starter på det 2000 kvadratkilometer massive fjellpartiet i nasjonalparken Parc Naturel Règional du Luberon som ligger over byen. Vannet samler seg og renner inne i fjellet til det kommer ut ved den frodige byen Fontain de Vaucluse. Vannet - som kommer rett ut av fjellet - er så krystallklart at det virke nesten unaturlig og det første som man tenker på er at dette ligner et nylig rengjort akvarium. Et slikt krystallklart elvevann er ganske spesielt på kontinentet.

Langs elven som renner gjennom byens lille torg ligger det små butikker som selger lokalt håndverk og små spisesteder som serverer lokal mat. Det ser nesten ut som om det stille vannet også påvirker bylivet for her går alt for seg i et behagelig tempo.

Like nedenfor "kilden" i fjellet ligger papirfabrikken Moulin à Papier Vallis Clausa. Den er berømt for sin produksjon av håndlaget papir og de produseres fortsatt etter samme metode som de benyttet på 1400 tallet. Nå er jo selvfølgelig ikke dette et papir som egner seg til avisproduksjon, men det er svært ettertraktet blant kunstnere.

Det er tydelig at hele landskapet i og omkring byen er skapt av elven og på toppen av et lite fjell med utsikt til elven ligger restene etter byens gamle festningsverk. Siden elven Sorgue har rent her i tusenvis av år har den dannet et stort nettverk av underjordiske huler og elveløp i fjellet. Da passer det også med et underjordisk museum som viser hva som er funnet i området gjennom de 30 siste årene med huleforskning.

Fontain de Vaucluse ligger i enden av fjellveien og dette er så langt man kommer med bil. Byen var  minst like avsides under 2. verdenskrig og dette, i kombinasjon med alle hulene i området, gjorde at den franske motstandsbevegelsen stort sett fikk jobbe uforstyrret herfra. Denne historiske perioden er også vist i et eget museum (Musèe d'Histoire). Som om ikke dette var nok museum i den lille byen så finnes det faktisk et til. Det heter Musèe Pètrarque og ligger i det huset der den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca bodde i de 16 årene han skrev om sin ubesvarte kjærlighet til Laura av Avignon. Han var født i Toscana og bodde i Firenze helt til faren ble forvist i 1302. Familien flyttet da til Avignon i Frankrike der de akkurat fikk oppleve at den franske byen overtok pavesete fra Roma (1309). Hvem Laura fra Avignon egentlig var er derimot litt uklart. Det kan ha vært Laura de Nova som var gift med greven Hugues de Sade. De bodde i Avignon og han var igjen stamfaren til den famøse filosofen, forfatteren og uhelbredelige kvinnebedåreren Marquis de Sade.